Turhelg

Denne helga har vore ikkje-gjere-lekser-helga. Det kjennes godt. Men det har nok også vore den helga med desidert mest fransksnakking for min del.

Fredag kveld var eg på bønnemøte i kyrkja. Der bad eg til og med høgt på fransk – det vart mykje stotring og stavring, men det er ein seier kvar gong. Heldigvis kan Jesus lese tankane mine og, så om orda ikkje er heilt 100% rett satt saman, så forstår han kva eg meiner. :-)

Laurdag var det utflukt med kyrkja til Provins, ein liten by ein dryg times køyring austover frå Massy. Ein skikkelig malerisk ”middelalderby” med søte murhus, smale gater, og mykje historie. Vi åt ekte fransk lunsj , og hadde eigen guide som viste oss rundt – og fortalte alt som var verdt å vite og vel så det om byen. For nordmenn som er vande til trehus og enkle kår, var det fantastisk å sjå alle desse spora frå storheitstida på 1200- og 1300-talet, tårna, kyrkja, marknadsplassane osv.

Og folka, for det meste eldre folk, er så hyggelege og imøtekommande. Vi fikk prate mykje fransk, har mange middags-/aperitiff-/lunsj-invitasjonar ståande etter denne dagen.

I dag sov vi lenge, utmatta etter all fransken i går. Så gjekk tur i tre timar. Frå Massy går det ein såkalla grøn sti. Dette er ei oppmerka rute med gang og sykkelsti gjennom grøne lunger heilt fram til Paris (heilt dit får vi nok gå ein annan gong). Fantastisk å gå mellom haustfarga tre og ende opp i den majestetiske parken Parc de Sceaux etter ca ein times vandring.

Toppen av kos: ei bunke med gamle Vårt Land venta utanfor døra når vi kom heim.

Batteries charged.

Elisabeth

Søpla seiler videre

Har tidligere skrevet dette og dette innlegget om giftskandalen som har skapt politisk krise i Elfenbenskysten.

I dag fikk jeg en link tilsendt fra en god kamerat. Den viser til en svært interessant artikkel fra Dagbladets ”Magasinet” om nettopp dette Trafiguera-skipet som visstnok heter Probo Koala.

For deg som vil bli litt klokere på dette, anbefaler jeg å ta en titt.

Godt å se at også noen norske medier begynner å interessere seg litt. Mon tro om dette til slutt får noen konsekvenser for en eller annen ansvarlig.

Jostein

Adjektivforvirring

Vi held på å lære bruk av adjektiv denne veka.

På norsk er det ganske enkelt: (arrester meg dersom eg tar feil - eg er ganske så språkforvirra for tida) Eit adjektiv set ein foran eit ord for å beskrive det, og så betyr det det det (ops mange det) betyr.

På fransk skal vanligvis adjektiva stå bak, bortsett frå nokre små, korte som alltid skal vere foran. Greit så langt. Men denne veka har eg oppdaga at det ikkje er fullt så enkelt.

På fransk er det faktisk slik at tydinga blir forandra alt etter om ein set adjektivet før eller etter substantivet.

To eksempel:

"Une curieuse fille" og "une fille curieuse".
Dette ser ganske likt ut, ikkje sant? Fille betyr jente. Det første eksempelet betyr at jenta er bisarr/merkelig, i det andre at ho er nysgjerrig.

"Une fière allure" contra "une allure fière". Allure betyr holdning. Fière i seg sjølv betyr stolt. På norsk seier vi at ein person har ei stolt holdning. Positivt. Det kan du seie på fransk- og då set du adjektivet foran. Men dersom set det bak betyr det at vedkommande trur at ein er bedre enn andre - altså negativt.

Så eg risikerer altså å gjere ein og annan franskmann/kvinne dødelig fornærma ved å bomme på plasseringa. Rart eg er forvirra?

Elisabeth

Eiffeltårnet

Vi har vært der. Ikke på toppen enda. Det får vi ta neste gang. Men slik ser altså Eiffeltårnet ut fra bakkenivå noen kveldstimer:

Full size

Per Gunnar: "Wow!"

Per Gunnar og Torstein fotograferer oppover, midt under tårnet

Hver kveldstime blinker lysene på Eiffeltårnet nærmest som et juletre

Rikdom uten verdi

Vi har vært på den mest overdådige og storslåtte plass vi nok noen gang har sett.

Det som egentlig var landstedet til far til Ludvig XIV er i dag kanskje verdens mest berømte slott.

På søndag var vi to sammen med Silje og Per Gunnar (Dyrhol) i Versailles, og vandret gjennom det gedigne slottet. På dette lille "bruket" skal det visstnok ha vært plass til 20 000 ansatte.

For en rikdom! For et palass!

Her var det ikke snakk om noe annet en det beste av det beste. Både det ene og det andre var gullbelagt. Marmor var det flust av. Ikke et eneste rom fant vi uten de flotteste malerier på tak og vegger. Her var det selvsagt bare rom for datidens ypperste kunstnere. Egen opera hadde de også, må vite. Og det var et fascinerende syn. Også her var det kun de beste musikere som fikk bidra.

Men i størrelse var det kolossale slottet ingenting i forhold til den gedigne hagen som hører med. Her hadde de egne ”tog” som kjørte turistene rundt på sightseeing. Og ifølge læreren min hadde denne hagen opprinnelig vært langt større, men noen av områdene var blitt brukt til boligområder etter hvert.

Og som hun kommenterte: Er det rart at det franske folket til slutt lagde revolusjon mot det overdådige franske kongehuset?

Uansett vil vi anbefale deg å ta en tur, men ha god tid – for her er det mye kø og en masse ting å se.

Ikke fritt for at denne tanken slo oss: Vel levde de franske konger i den ypperste sus og dus. Men ikke et støvkorn av rikdommen fikk de heller med seg den dagen de forlot sin rikdom for godt. Så rikdommen kan i høyeste grad fascinere oss, men til syvende og sist betyr den rett og slett ingenting.

Fasaden til slottet

Vi fikk heldigvis tolking på ørene

Innebildene ble dessverre ikke gode, derfor bare en liten smakebit av det store slottet...

Prøvelsens stund

I dag var det den fjerde fredagen vår her på Les Cèdres.

Hver fredag har vi andakt, bønn og tekstlesing i de respektive klassene. De andre dagene er det fellessamlinger for hele skolen. Men i dag var det altså fredag, og denne fredagen var det min tur til å dele noen tanker fra Bibelen med mine medstudenter – helt og holdent på fransk.

Hadde fått god hjelp av Elisabeth på forhånd, samt at vi får veiledning fra lærerne i forkant. Dermed visste jeg i alle fall at de tankene jeg hadde gjort meg på norsk, og deretter prøvd å oversette til fransk, var forståelige for de som kan språket.

Etter beste evne forsøkte jeg å framføre de velvalgte ord. Ikke fritt for at jeg var ekstra bundet av manus, kan en si – selv om jeg prøvde meg på litt memorering innimellom.

Vel vel, på en knapp måned med språklæring har jeg fått prøve meg både på bønn og andakt. Gleder meg til den dagen det kan bli aktuelt å tenke på å vurdere å forsøke seg på å holde en liten tale (eller noe sånt…), uten å måtte vurdere mer eller mindre hvert eneste lille ord en setter ned på papiret.

Kanskje befinner den dagen seg langt, langt der framme et sted. Håper det. I mellomtiden må jeg bare dykke dypest mulig ned i dette fascinerende og vanskelige språket.

Ellers kan nevnes at Elisabeth (som jo er på et helt annet nivå enn en stakkars nybegynner) i dag holdt foredrag om norske bryllupstradisjoner for klassen sin. Ikke fritt for at det også var en stor utfordring…

Språklæring er spennende (og utfordrende) saker…

Men nå er det helg og vi gleder oss til å få besøk av Silje og Per Gunnar!!!!
Da skal det snakkes norsk…

Jostein

Om radiomisjonsprosjektet

Kort presentasjon av NLM/Noreas radiomisjonsprosjekt i Elfenbenskysten

Historie:
Første program gikk på lufta 5. april 2006. Dette var etter det en kjenner til aller første gang at et radioprogram ble kringkastet på mahouspråket.

* Visjonen om et radioarbeid hadde levd en stund, men først etter at misjonen flyttet arbeidet til storbyen Abidjan i 2002 begynte forarbeidet.
* Arbeidet ble også hindret av ny uro og ny misjonærevakuering høsten 2004, da NLM midlertidig måtte trekke seg ut av Elfenbenskysten. Siden den gang har radioarbeidet vært drevet fra Bamako i nabolandet Mali.

Mahourøsten:
Programmene er på en halvtime og sendes ukentlig på radiokanalen Livets Frekvens, en kristen FM-stasjon i storbyen Abidjan. Det har fått navnet ”Mahourøsten”.

* Visjonen er også å etablere radiosendere i mahouenes kjerneområde Touba, nordvest i Elfenbenskysten, men grunnet den politiske uroen ligger dette foreløpig noe frem i tid.
* I Touba distribueres programmene på CD’er, og vi kjenner til blant andre kjøpmenn som spiller CD’ene høyt på høytalere utenfor butikken sin.

Innhold i radioprogrammene:
Radiosatsingen i Elfenbenskysten drives i tråd med Norea Mediemisjons visjon ”Håp for livet og evigheten.” Dette innebærer en todelt profil; En del av programmene har et tydelig evangeliserende siktemål der Guds kjærlighet til mahoufolket løftes fram. Den andre delen av programmet setter fokus på sosiale problemstillinger som berører mahoufolket spesielt.

* Evangeliserende program; Gjennom bibeltekster settes det fokus på Guds kjærlighet til mahoufolket. 96 % av mahouene regner seg for å være muslimer, men mange blander dette med tradisjonelle afrikanske religioner. Svært få er kristne. Troen på fedreånder, forbannelser og onde ånder er stor. Frykten for at disse skal gjøre en noe vondt preger livet for mange mahouer. Da blir kampen for å beskytte seg gjennom lykkeamuletter, fetisjer etc en svært viktig del av livet. Radioprogrammene fokuserer på at Gud er sterkere enn alle disse åndsmaktene, og at Guds kjærlighet gjelder alle mennesker. Bibelens historier om Guds kjærlighet til menneskene formidles blant annet gjennom radiodramatiseringer. Ønsket er at man etter hvert kan ha en egen radiopastor som er mahou.

* Sosialt fokus; Mahouene er blant de aller fattigste og mest marginaliserte folkegruppene i Elfenbenskysten. De sosiale problemene er store for mange. Spesielt i storbyen Abidjan, der programmene sendes på FM-radio. Noen faktatall:

§ 90% av alle familier har mistet barn under 5 år.
§ 89% av alle kvinner over 40 år kan ikke skrive og lese
§ 60% av alle barn i skolepliktig alder går ikke på skole.

Vi ønsker at radioen også skal fungere som en folkeopplyser for mahoufolket. At vi gjennom programmene kan hjelpe dem til et bedre liv. Det settes blant annet tydelig fokus på helserelaterte spørsmål. Det kan handle om sårstell, om viktigheten av å vaske hender, hva du kan gjøre dersom du har fått diaré, hvorfor man bør man bygge latriner (toaletter) og hva man bør huske på når man er gravid, osv. I fortsettelsen håper man på å få en egen radioreporter som kan lage programmer relatert til de forskjellige hjelpetiltak og kurs som settes i verk blant mahouene i Abidjan.
I tillegg settes positivt fokus på mahouenes egen kultur og historie, noe som kan være med og gjøre dem stolte av å være mahouer.

Internett:
NLM Vest-Afrika, NLM IKT og Norea Mediemisjon har også i fellesskap etablert nettsiden www.mahouweb.net. Denne nettsiden er på fransk og retter seg mot utdannede mahouer både i og utenfor Elfenbenskysten, som har tilgang på internett. Temaene som settes søkelys på i radioen, og selve radioprogrammene vil på sikt gjøres tilgjengelig på denne siden.

Tilbakemeldinger:
De tilbakemeldingene som er kommet tyder på at disse radioprogrammene har skapt stor interesse blant mahouene. Siden programmene sendes på deres morsmål er det også mange muslimer som viser stor begeistring over å få høre sitt eget språk på radio. Også på internettsiden har man fått respons som viser at det er skapt interesse for innholdet.

Framtidsvisjoner:
Vi håper at radioprogrammene i framtiden kan være en viktig bærebjelke i evangeliserings- og bistandsarbeidet blant mahouene i Elfenbenskysten. Nylig har NLM skaffet seg et eget forsamlingslokale i Abidjan. Kanskje kan radioprogrammene skape en interesse og nysgjerrighet blant lyttere, som siden oppsøker forsamlingslokalet der de kan få videre oppfølging for både åndelige og sosiale behov.
Vi ønsker også at radioprogrammene etter hvert skal bli tilgjengelige for mahouene som bor på NLMs ”gamlefelt” i Elfenbenskysten, Touba. På sikt, når det blir varig fred ser vi for oss å bygge egne radiosendere i dette området.

Bønneemner:
* At mahouer gjennom radioprogrammene må komme til tro på Jesus Kristus som sin personlige Frelser, og at de kan settes fri i fra frykten for de onde åndsmaktene.
* At radioprogrammene kan fungere som en døråpner, slik at vi kan få kontakt med søkende mahouer
* At Gud kan lede kompetente kristne mahouer inn i radioarbeidet. Det er blant annet et stort ønske om en egen radiopastor.
* At Gud må gi oss som misjonærer visdom i ledelsen av radioarbeidet

Er Vest-Afrika en søppelplass for Vesten?

Trodde du at kolonitiden var et tilbakelagt kapittel i verdenshistorien?

Dessverre så er det nok ikke så enkelt. Jeg for min del føler at jo mer jeg studerer, lærer og opplever av Afrika, jo mer deprimert og sint blir jeg på det virkelighetsbildet som tegner seg.

Jeg er slett ikke blant de som ønsker å tegne negative og depressive bilder av virkeligheten. Tvert i mot ønsker jeg først og fremst å løfte fram det positive og det oppmuntrende. Spesielt når det gjelder Afrika. Likevel er det noen ganger vi bør stoppe opp ved noen av de kyniske og urovekkende sannheter i forholdet mellom de rike og de fattige i verden. Spesielt for oss som selv sitter med begge beina godt nedi verdens rikeste lille basseng.

Jeg har tidligere skrevet om giftskandalen som har rammet Elfenbenskystens største by Abidjan den siste måneden. 8 mennesker er døde og minst 15 000 har måttet søke legehjelp på grunn av giftstoffer som er blitt dumpet i bynære områder.

Hvem i all verden er det som dumper gift i slike områder?

Det hollandsk-baserte selskapet Trafigura Beheer BV er synderen bak giftustlippet. Ifølge BBC hevder selskapet selv at de hadde betalt et ivoriansk selskap for å kvitte seg med giftavfallet på en trygg og lovlig måte.

Den britiske avisen The Independent forteller historien slik:
Trafigura Beheer hadde først prøvd å kvitte seg med avfallet i Amsterdam. Her fikk de ikke uten videre legge igjen det havnemyndighetene betegnet som gift. Det hadde blitt en dyr affære for selskapet å vente på tillatelse til å kvitte seg med avfallet i Europa, ifølge avisen nesten 1,7 millioner norske kroner. Dermed ble løsningen rett og slett å sende søpla til Afrika i stedet. Jobben ble gitt til et lokalt selskap, vedlagt et brev om at avfallet skulle ”lagres på et trygt sted, følge landets lover og ha all dokumentasjon i orden.” Det siste skjedde tydeligvis ikke, noe det hollandske selskapet trolig burde ha ant.

Ifølge The Independent er dette en helt vanlig historie. Europeiske og amerikanske selskaper dumper søpla si over hele den vest-afrikanske kysten.

- ”Vi trodde at dagene da selskaper sender giftig avfall til fattige land var over”, sier giftkoordinator Helen Perivier i Greenpeace til The Independent. Hun forteller at dette fenomenet hadde sin topp på 80-tallet, men at afrikanske lands myndigheters kamp mot dette har gitt resultater siden den gang.

I 1998 ble det vedtatt en konvensjon (Basel-konvensjonen) som skulle stoppe denne typen virksomhet, men USA, Canada, Australia og New Zealand nektet å skrive under denne.

Jeg sitter med dette spørsmålet: Hva i all verden er det som gjør at vestlige selskaper i rike vestlige land med stor frimodighet kan dumpe søpla si i fattige land der mennesker lider mer enn nok fra før?

I dette tilfellet har det ført til at flere mennesker er døde og et tiltalls tusen syke.

Svaret på spørsmålet vil jeg kanskje aldri få. Og jeg er såpass realistisk at jeg vet at verden dessverre er slik. Men kan jeg i hode eller hjerte akseptere det? Kan du akseptere det?

Til slutt skal sies at BBC og andre internasjonale nyhetsbyråer torsdag melder at to av selskapet Trafigura Beheer BVs ledere (begge franske) er blitt arrestert i forbindelse med at de kom til Abidjan i sammenheng med oppryddingen etter giftustlippet.

Hvordan det vil forløpe seg blir spennende å se. Er vel ikke utenkelig at europeiske land vil presse på for å få løslatt de to. Men er nå det nødvendigvis riktig? Bør ikke de ansvarlige straffes? Og hvem skal egentlig betale regningen for oppryddingen? Den politiske spenningen mellom Elfenbenskysten og Frankrike er stor fra før, og blir ikke bedre etter dette. Derfor er det så tragisk at dette skulle skje nettopp i det landet som er så politisk ustabilt at slike ting som dette på nytt kan sette fyr i en latent krigssituasjon.

Jeg er redd for at det nok en gang er de fattige som blir taperne.

Jostein

Observerte kulturforskjeller

Etter to og en halv uke i Frankrike har vi naturlig nok observert at det finnes en og annen forskjell på dette mektige landet og vårt eget kjære fedreland. Under lister vi opp noen ting vi har merket oss så langt.

At franskmenn ofte treffes med en baguette i hånda er slett ingen myte. Den baguette-spisende franskmann lever i beste velgående, og skiller seg så absolutt ut fra den grovbrød-spisende nordmann. Vi er riktignok på vei til å bli baguette-spisende nordmenn.

Baguetten er typisk fransk - men kan ikke brukes som våpen, selv om det kanskje ser slik ut

Oppvask-kost er et fremmedord her i Frankrike. Her er det svampen som gjelder når en vasker kopper og kar. Vi klarer ikke helt å slippe det norske her, og har omsider funnet oss en slags oppvask-kost. Vel og merke ikke på høyde med norske Jordan-koster.

Som i alle land er gifteringen i Frankrike på venstrehånden. Hvorfor i all verden er vi norske så sære at vi som eneste land (så langt vi vet) har gifteringen på høyre hånd? Til og med svenskene følger verden her. ”Å, så dere er gift?” sa presten i den lutherske kirken her om dagen. Han så vel ingen ring på vår venstre og hånd og konkluderte deretter. Vi kunne vel ikke akkurat forvente at han skulle huske på at vi er fra ”annerledes-landet” der oppe mot nord. Jostein har tatt affære og øver seg nå med giftering på venstre hånd. Elisabeth står derimot imot dette fenomenet, og framstår derfor fremdeles som ”urnorsk.”

Her begynner gudstjenestene og møtene skremmende nøyaktig. Selv på fredag da vi deltok på en bønnesamling med fire andre personer hadde de begynt da vi kom ”et par minutter over tiden”. På tross av at de bare var fire personer tenkte de tydeligvis ikke: ”Vi venter noen minutter for å se om det kommer noen flere.” Og vi som trodde at folk var pinlig nøyaktige på tid i Norge. Eller så kan det jo bare være at forskjellen ligger i ”L’église évangelique luthérienne, Massy”-tid og ”Misjonshuset i Kristiansand”- eller ”Våre cellegrupper”-tid. Mulig vi trekker kulturforskjellene litt langt her. Men den subjektive opplevelsen kan jo også være en sannhet.

Noen ord om den franske moppen: Moppen vi bruker for å vaske gulvene med er en slags samling av hvite tråder festet på et kosteskaft. Denne tråddotten dyppes i vann og vris mot et slags ”dørslag” som er festet på den spesielle bøtten. Deretter skal en liksom flytte rundt på skitten på gulvet med denne innretningen, eller, det er i alle fall resultatet når en uøvd norsk hånd står for vaskingen. Positivt: du blir verken skitten eller våt på fingrene.

Og til slutt:

Som ved et trylleslag forandres møtehilsenen seg fra ”bon jour” (god dag) til ”bon soir” (god kveld). Det er som om hele den franske befolkning har en innebygd klokke som bestemmer at nå er klokka på det magiske tallet. Da er det soir, og ikke jour lenger. Vi har ennå ikke knekt koden, når er egentlig denne magiske grensen? Hva er den forresten i Norge?

For deg som nå mener å ha påvist at vi er i ”kultursjokkfasen” så kan vi med glede avkrefte det. Vi har bare latt oss fascinere av nye og spennende omgivelser. I ydmykhet skal vi like fullt være svært så åpne for at denne fasen kan komme på et senere tidspunkt. Men med internett – som gir oss mulighet til TV2-nyheter og sport daglig, samt alle Start-kamper direkte, og Gimlekollen Radio som morgen-vekker – dekker vi våre behov for ”Norge-doser”.

Så enn så lenge: Takk skal du ha Gud, for at du tillot så mange forskjellige og spennende kulturer å vokse fram på denne jord.

Vi mener: Tenk hvis alle skulle være som ”annerledes-landet” der oppe mot nord?

Skrekk og gru!

Der to eller tre er samla...

Ca ti minutts gange frå skulen ligg det ei lita luthersk kyrkje.

Denne kyrkjelyden er den einaste lutherske kyrkja i mils omkrins, og samlar folk frå fleire stader rundt byen Massy.

Vi kom til kyrkja første gong førre søndag, Og saman med ca 25-30 andre delte vi Guds ord, salmesong og nattverd. Det er ikkje tvil om at det var ganske så traust - og høgkyrkjeleg (bedehusfolk som vi er), men det var enkelt å følgje med, og pastoren virka ekte og inderleg. Liturgien gjer at det er lettare for ein utlending å skjøne kva som skjer i gudstenesta. Vi trur nok at vi kjem til å gå der, også for å oppmuntre dei kristne som samlast søndag etter søndag i dette landet så prega av ateisme og ”rasjonalisme”.

I kveld var det bønnestund i kyrkja, med tekstlesing, bøner og Taizé-songar. Vi kom (som vanlig) eit par minutt for seint. Spak song nådde øyrene våre når vi opna døra inn i det enkle kyrkjerommet. Der satt pastoren saman med tre kvinner. Vi satt oss saman med dei i halvsirkelen. Vi var saman med desse fire kristne i ein god halvtime. Vi song, las salme 139 (boka vart sendt rundt, så vi måtte berre hive oss ut på og lese høgt…) og vi bad. Etterpå satt vi og snakka litt – på fransk. Jostein klarte til og med å seie nokre setningar om kva som ventar oss etter frankrikeåret. Ikkje verst etter berre to veker her.

Ein god start på helga.


Elisabeth

Bønnehjelp

Øverst på denne bloggen vil du fra nå av finne et bønneemne. Her vil vi skrive dersom det er noe spesielt vi trenger forbønn for, og vi takker for all bønnehjelp!

Grunn til bekymring?

En av de tingene som opptar oss en del er situasjonen i Elfenbenskysten. Som kjent har landet vært splittet i to siden 2002, på grunn av en sterk politisk konflikt som det er svært utfordrende å finne en løsning på.

De siste månedene har optimismen vært på oppadgående, ettersom landet siden sist høst har hatt en samlingsregjering ledet av en statsminister som hittil har hatt tillit i alle leire. Hans viktigste jobb har vært å forberede det valget som ble utsatt med ett år fra sist høst. Senest da vi traff NLMs feltleder i sommer uttrykte han optimisme.

Men nå ser det heller dårlig ut med valg også denne høsten. De politiske fraksjonene ser ikke ut til å kunne komme til enighet om hvordan et rettferdig valg skal gjennomføres og hvem som er berettiget til å være presidentkandidat. Noe av bakgrunnen for situasjonen kan du lese om på disse tidligere bloggpostene: Blir det krig? og De fire nøkler.

Nå har imidlertid dagens regjering på toppen av det hele blitt oppløst. Det skjedde etter at et skip har dumpet farlige giftstoffer i flere områder rundt storbyen Abidjan. Seks personer er døde og 9000 har søkt legehjelp, ifølge BBC Africa. Befolkningen har rettet sinnet sitt mot regjeringen og statsminister Charles Konan Banny oppløste regjeringen. Samme mann er blitt bedt om å forme en ny regjering, og sier selv at han trenger tid ut denne uken før sammensetningen i en ny samlingsregjering er på plass. Noen politiske fraksjoner har derimot reagert på måten dette er gjort på og sier de ikke vil være med i noen ny regjering under Banny’s ledelse.

Syns du at dette virker både komplisert, rotete og uforståelig, så skal jeg ikke si meg uenig i det. Det som derimot er det mest alvorlige med situasjonen nå er at den ifølge BBC’s korrespondent truer den skjøre fredsprosessen i landet og dermed Elfenbenskystens framtid. Da vi traff feltleder Jan Magnus Dybvik i sommer fortalte han at de fleste ivorianerne nå er lei av krig og konflikt og mest av alt ønsker å komme tilbake til en normal livssituasjon. Vi kan jo bare tenke oss hva en fire år lang konflikt gjør med de som lever midt oppi det hele.

Vår bønn er at det skal bli fred og stabilitet i Elfenbenskysten og at ivorianerne både i nord og sør skal få slippe frykten, usikkerheten og uroen rundt hva som skjer rundt neste politiske sving. Vår bønn er at det snarest mulig skal bli gjennomført et fredelig og rettferdig valg som fører en samlende politiske leder til presidentsetet i landet. Og vår bønn er at vi skal kunne bosette oss i et fredfullt Elfenbenskysten om ett års tid, for å bringe de livgivende og gode nyhetene om Jesu frelsesverk til mahouene i Elfenbenskysten.

Vil du be sammen med oss?

Her bor vi...

Tenkte eg ville legge ut litt bilder av korleis vi har det. På den måten kan du jo betre sjå føre deg kvardagen vår -og slik skal vi altså bu dei neste 10-12 månedane.

Vi bur på eit "centre evangelique", eit evangelisk senter som inneheld språkskule, baptistkyrkje, studio, og til tider ein pastorskule.

Slik ser skulen ut frå lufta:

Gata heiter Voie de Wissous, og vi går inn gjennom hovedinngangen, som ligg bak dei to store trea ved gata. Sjølve senteret er den største bygninga. Den smale "tarmen" er eit overbygg mellom internatet og skulen, og så bur vi rett under taket etter det (vi bur i øverste etasje)

Dette er skulen sett frå framsida. Vindauga du ser er kontor. Trappa til høgre går inn til hovedinngangen.

Under ser du hovedinngangen frå ein annan vinkel. Bildet er tatt frå gata. Det grå du ser på biletet er kyrkja. Her har vi "culte"- ein slags andakt med sang,bibellesning,bønn og andakt kvar ettermiddag. Alt foregår sjølvsagt på fransk, og bibellesning og bønn går på omgang mellom elevane. Spennande å be på fransk for ein som ikkje har den typen vokabular inne. Jostein skal gjere dette på fredag (men berre i klassa, heldigvis).

Når du går inn den døra, kjem du inn i ein hall som fører til dei forskjellige klasseromma etc. Og så går du til internatet - eller ut i ein flott hage:

På dette biletet står du ute i hagen og ser på skulen. Litt av internatet ser du til venstre. Vårt soverom er vindauget til høgre øverst. Vindua til venstre for treet (rett fram) er klasserommet til Jostein. Mitt klasserom er rett bak treet, over gelenderet til den lille verandaen...

Vi bur i øvste etasje, noko som er deilig då vi har høgt under taket og litt friare utsikt. Vi bur på to rom, og vi må gå ut på gangen for å gå imellom romma, men vi føler oss kjempeheldige. Veldig deilig å kunne ha to rom å boltre seg på.

Dei to neste bileta viser kjøkken/oppholdsrom.

Dette biletet er tatt frå kjøkkendelen

Soverommet. For å komme til oppholdsrommet vårt runder vi hjørnet til høgre. Toalettet ei trapp ned deler vi med x antall. Til no ingen problem, men du risikerer å møte på menn i underbuksa på nattestid. Vi har ikkje blitt så frilynte enda (spørs om det skjer.. :-) )

Klem frå Elisabeth

En vakker metropol

I går ettermiddag og kveld hadde vi vår første Paris-tur. Og den var så absolutt ingen skuffelse. Dette er virkelig en flott by!

Etter en halvtimes tid på metroen gikk turen først innom Notre Dame. En fantastisk katedral. Akkurat da vi kom ble det gjort klar til messe, som vi fikk med oss litt av.

Dernest et koselig lite kafébesøk, før vi vandret videre til Louvre og etter hvert Champs Elyssées.

Louvre tok rett og slett litt pusten fra meg. Alt er så enormt og så ærverdig. Når en tusler gjennom en by som dette, og ser arkitektur og kultur, ja da oppdager en til fulle at en selv bare er en liten brikke i en lang menneskehistorie.

I en by som Paris er vi midt i det historiske, kulturelle og religiøse sentrum. For de to sistnevnte kanskje også aller mest i en historisk kontekst.



Jeg har aldri sett på meg selv som noe storbymenneske. Men på denne turen i verdensmetropolen koste jeg meg skikkelig. Ikke minst fordi vi kunne gå i det vide og det brede uten å befinne oss i trafikk-bråket. Vi kunne sette oss ned på broen Pont des Art og nyte livet og utsikten. Vi kunne tusle gjennom Louvre og bort til en av fontenene i Jardin de Tuileries, sette oss i en stol og tenke på hvor privilegerte vi er som får bo her i et helt år.



Første tur til Paris var en opplevelse. Og enda har vi ikke sett spesielt mye av byen. Eiffeltårnet så vi for eksempel bare i det fjerne.

I morgen har vi fri, og da blir det blant annet fellestur med en av sightseeing-båtene på Seinen.

Ellers har vi også i dag hatt vår første intense skoledag, der vårt lille vett virkelig har fått kjørt seg. Men det får vi skrive mer om i en annen blogpost.

Jostein

The show has begun

Da er vi endelig på plass i Massy i Paris, en halv uke etter det som var den opprinnelige planen. Etter noen dagers sykdom var flyturen kanskje noe mer slitsom enn den vanligvis ville ha vært, men ellers uten noen som helst komplikasjoner. Litt strabasiøst var det dog å drasse på to store kofferter, to store sekker, en liten koffert og sekk, samt en PC-bag og en veske på t-banen midt i rushet. Det var nok en og annen passasjer som irriterte seg over alle de plassene vi opptok på metroen. Heldigvis gikk vi på den første stasjonen og av på den siste, så det ble ingen praktiske problemer ved på- og avstigning. Vi forestilte oss hvordan det skulle vært å gå av med 8 kolli på den meste trafikkerte stasjonen i Paris sentrum. Er et par hakk verre enn fulle t-baner i Oslo.

I det vi kom fram til språkskolen her på Les Cèdres ”kolliderte” vi og våre 8 kolli med et afrikansk bryllupsfølge som hadde leid baptistkirken her på bruket. Nydelig pyntede afrikanere – i møte med to svette og slitne nordmenn med 8 kolli bagasje. Natalie (for øvrig Josteins lærer) var svært så behjelpelig med å drasse en av våre tunge kofferter inn en trang bakvei for ikke å ødelegge for mye for brudefølget.

Vi har fått ”toppleiligheten” her på bruket, godt og luftig. Vi har to rom til disposisjon, ett soverom og et kombinert kjøkken og oppholdsrom. Helt topp. Elisabeth har allerede organisert en liten ommøblering, så etter at vi nå har flyttet og skjøvet ting litt hit og dit er vi fornøyde – så langt.

Ellers ble vi tatt strålende i mot av vår gode venner Gunhild og Torstein Habostad, og servert kveldsmat i går kveld. De er rutinerte Paris-boere i og med at de har vært her i 6 dager allerede. I tillegg til oss 4 er det også en annen norsk student. Utenom briter og amerikanere er vi nok den nasjonen som er best representert på skolen.

Allerede i morgen braker det løs med undervisning og læring her. Ingen veldig myk overgang, nei. Elisabeth er plassert i ”toppklassen”, men er nok noe redd for at det blir for vanskelig. Jostein er også plassert på et nivå han er usikker på om han egentlig behersker. Men noe må en strekke seg etter, og språklæringen er jo faktisk jobben vår dette året…

Vi vet det er mange som har bedt for oss disse dagene, og det er vi takknemlig for. Takk skal dere ha! Vi føler oss velsignet som er kommet så langt som vi er nå, og satser på en god start på vår nye tilværelse.

Hvis overskuddet er der regner vi med å ta oss vår første sentrum-tur til Paris i ettermiddag.

Au revoir!

E&J

Vi reiser laurdag 2. september!

I løpet av natta har Josten også blitt sjuk, så då var det ikkje anna å gjere enn å forandre datoen. Nærmaste ledige var laurdaug, litt dumt sidan vi då berre får ein dag på å komme oss i orden.
Men viktigast er det jo å bli frisk

Elisabeth

Sykdom

Etter planen reiser vi altså til Paris i morgen.

Men nå kan det se ut til at dette blir hindret av sykdom. Elisabeth har hele tirsdag ligget til sengs med oppkast. Foreløpig har ikke jeg blitt rammet, men halve slekta har vært eller er innom en liten oppkastrunde.

Svært kjedelig timing for vår del i alle fall.

Send gjerne en liten bønn til Sjefen om at ting ordner seg såpass at vi kan reise som planlagt i morgen.

Jostein

I boks!

I går giftet vi bort lillesøster Bente i Sæth-klanen. Hun fikk sin Rolf Eivind, og vi gleder oss over å ha fått en ny svoger og et nytt familiemedlem. Dermed har fire søsken blitt til 8. Velkommen i gjengen, Rolf!

En innholdsrik og kjekk dag med skjemt og alvor varte til ut i de sene nattetimer. Jammen er det stas å gifte bort lillesøster. Ingen tvil om at ekteparet Berntsen er litt mer enn gjennomsnittlig Start-interesserte...

Dermed er også en travel og intens sommer blant annet med store familiebegivenheter i ferd med å ebbe ut.

Nå kan vi stille kanalene våre inn på Frankrike og Paris, og de siste forberedelsene som gjenstår før vi reiser fra landet onsdag kl 12.30.

Elisabeth har blinket seg ut traseen vi skal gå i Paris en av de aller første dagene:

Vi går av metroen ved Notre Dame. Der skal vi gå inn- nyte arkitekturen, glassmaleriene og stillheten. Så skal vi gå langs Seinen, se på bokbodene langs elvebredden. Noen hundre meter senere krysser vi elven på det som er kjent som den mest romantiske broa i Paris, Pont des arts. Denne broa går over til museet Louvre, som en gang var slott til de kongelige, og der blant annet Henrik 4. bidro til å få bygget et galleri som var starten på det som nå er 30 000 kunstverk fra mange epoker og mange land. Denne dagen tar vi oss ikke tid til å gå inn i det 60 000 kvadratmeter store museet, men bare kjenne på atmosfæren og se på glasspyramiden og alle menneskene. Så går vi videre gjennom Jardin de Tulieries, en flott, stor park som ligger i fortsettelsen av Louvre. Videre går vår ferd opp Paris’ desidert mest kjente gate, Champs Elysées der vi ender på toppen av Triumfbuen.

De små, sjarmerende gatene og stedene får vi kose oss med senere- vi har jo et helt år til rådighet.

Kanskje får du de aller første bildene fra Paris nettopp fra denne turen. Neste oppdatering kommer i alle fall fra ”romantikkens hovedstad”.

Norvege: Au revoir!

Tuileries

TUSEN TAKK!!!

Nå skriver vi vårt første blogginnlegg med tittelen misjonærer, etter at vi går ble innvidd i Misjonshuset i Kristiansand. Det ble en fantastisk dag, der vi med all tydelighet fikk merke at vi slett ikke står alene i den tjenesten vi nå skal inn i. Fullt hus, med familie, venner og støttespillere. En rørende og utrolig sterk opplevelse. Vi fylles med takknemlighet.

Et lite glimt: Da vi under selve innvielseshandlingen stod med ryggen til forsamlingen og skulle knele, ble forsamlingen bedt om å reise seg. I det øyeblikket kunne vi ikke se noen av dem som satt i salen, men da vi hørte lyden av flere hundre som reiste seg fra stolene sine samtidig fikk vi frysninger begge to. Det ble en helt bokstavelig opplevelse av at vi har mange i ryggen når vi tar fatt på misjonærgjerningen.

Det er med stor takknemlighet vi kommer til å tenke tilbake på denne opplevelsen. Alle gode ord og sang-hilsener vi fikk. Vi føler oss utrolig privilegerte som får være en del av så stor sammenheng og at vi får være noens utsendinger.

Vår bønn er at Gud vil bruke våre liv og vår tjeneste til å bringe budskapet om frelse til mennesker som enda ikke vet at Jesu gjennom sin død har åpnet himmelveien for dem. De trenger ikke lenger å frykte dersom de setter sin lit til han som var helt uskyldig, men som likevel valgte å ta all skyld på sine skuldre. Måtte Gud gi oss nåde til å være hans vitner.

Innvielsen ble sendt på radio her i Kristiansand, og det ble også gjort opptak. Dersom du ønsker kan du klikke på linkene under og høre vitnesbyrdene våre i forbndelse med innvielsen:

Elisabeths vitnesbyrd

Josteins vitnesbyrd

Tusen takk for at du vil være med oss!

NB! Skulle du ønske å få tilsendt bønnekortet vårt må du gjerne sende oss en e-post på ejsaeth@nlm.no, så skal vi sørge for at du får det.

Misjonærinnvielse på nett!

En milepæl i livet vårt nærmer seg med stormskritt...
Førstkommende søndag kl 11 blir vi innviet til misjonærer i Misjonshuset i Kristiansand!
Dersom du er i nærheten, er du hjertelig velkommen til å være med, både på selve innvielseshandlingen og på den åpne misjonsfesten etterpå.

Men innvielsen blir også sendt på lokalradioen her i Kristiansand, FM 101,2.

Gimlekollen radio "streamer" alle sendingene sine ut på nett, noe som fører til at dersom du har god internettilgang, kan du høre møtet på www.gimra.no sine internettsider. I margen til venstre klikker du på linken "Lytt i Winamp" eller Lytt i wmp".

På toppen av mitt barndoms paradis

Det går ein liten fjellveg rett ved barndomsheimen min. Denne vegen går nokre kilometer framover, til den staden mine forfedre (ja, eg treng vel ikkje gå lenger tilbake i tid enn til min farfar) hadde sine sommarsel (eit sel er ei lita hytte). Mange gongar har eg gått opp på ”Lynghauane,” den vesle klynga med små hytter, overnatta i det som no er eit falleferdig, trist syn av ei ”sel”. Eg har bada i elva og ete blåbær, mykje blåbær.

Frå Lynghauane ligg fjellet ope for dei som ynskjer å utforske det, det er berre å gå der stien fører deg. Oppover og innover.

Fredag gjekk vi, Jostein og eg, saman med tante Maisa, onkel Reidulf og søskenbarn Kaisa i eit fjellparadis med store og modne blåbær og molter, sol og duftande lyng. Stien gjekk langs med ein syngjande bekk som fulgte oss heile vegen til topps. Nysgjerrige, men skeptiske sauer haldt seg på trygg avstand, kanskje litt irriterte over dei høglydte tobeinte som forstyrra sommarfreden deira.

Sjølv om den gode kjensla, den reine dufta, og smaken av fjellbekkvatn aldri kan fangast i eit bilete:

Her kjem ein liten biletsmak

En flytteprosess blir til

Vi flytter og vi pakker…

Slik er det visst når du blir misjonær.

Denne uka har det vært full rulle med pakking av kasser, tønner og sekker. Noe skal stå på loftet på Sylte i uoverskuelig framtid. Noe skal stå på Sylte ett år, før det deretter bærer til Afrika. Og noe (må ikke overskride 30 kilo per pers) skal bli med oss ett år til Paris. Hvordan organisere dette?

Jo da, kona vet råd. Hun kan dette med å organisere. Det vil si det krever mye plass. Denne gangen har vi okkupert hele loftsetasjen til Bjørg og Jon Arne. Tre store rom.

Rom 1:

Dette er sorteringsrommet. Her går vi gjennom alt mulig. Hva kan kastes og hva skal lagres? Kasse på kasse.

Rom 2:

Her lagrer vi alle ferdigpakkede kasser som skal bli stående igjen her på Sylte. Her på rommet får de stå en stund før de skal videre inn på loftskottet for varig lagring.



Rom 3:

Her lagrer vi det som vi foreløpig tror skal være med til Afrika eller Frankrike. Senere blir det en ny tur til rom 1 for disse kassene før innholdets skjebne blir endelig forseglet.

Nummerering:

Hver kasse, tønne og sekk får sitt nummer eller bokstav. Lister med innhold noteres behørig og lagres på PC. Håpet er at det skal gjøre det hele lettere når vi kommer tilbake, eller hvis vi skulle trenge noe underveis.


Mimring:

Det kan være tidkrevende dette med pakking. Ikke bare fordi det er mye å gjøre, men også fordi vi plutselig finner interessante gamle ting som trenger en gjennomlesing. Pakking kan være en studie av ens egen livshistorie.



Loftskottet:

Her har vi endelig fått på plass flesteparten av de kassene som skal langtidslagres. Nå venter bare det som skal stå her ett år før det skal videre til Afrika.

Loftskottet slik det ble til slutt:

Litt fullere – men bare for ett år. Da får vi legge alt det Afrika-sorterte i tønner. Og da blir det bedre plass :-)


Loftsstue:

Slik ser det egentlig ut, rom 1. Nyvasket og støvsuget. Pakkingen så langt er over. Nå får vi gå løs på andre praktiske ting. Som å melde flytting til ditt og datt. Og annet dilldall som alltid må ordnes når en skal til utlandet.

Snart er vi vel kvalifisert til misjonærtittelen, vel…?!?

Bror til unnsetning

Klokka 09:04 i dag morges tikket følgende SMS-melding fra min broder Oddvar inn på mobiltelefonen:

”Hipp hipp Hurra! Gratulerer med den store dagen! Hvordan feires den? Skal dere gå i tog? :-)”

Forvirrede spør vi hverandre hva i all verden det er som må feires den 7. august. Har broderen endelig trodd at han har husket en viktig dag i vårt liv – for eksempel bryllupsdagen vår? I så fall har han bommet med to måneder (minus to dager, presiserer Elisabeth). Dette må vi finne ut av:

”Hver dag er en sjelden gave :-) Men hva i all verden er det vi skal feire i dag?!?”

Så venter vi spent på svar. Hva er det vi bør feire i dag? Svaret kommer klokka 09:12

”Jostein Jostein. Dette blir jo deres 17. mai-subsitutt fremover. Selv om dere skal først til Mali, så skal vel Elefantenes store dag feires også? :-)”

Oi oi oi. Tenk å glemme noe sånt! Selveste elefantnasjonaldagen! Ingen unnskyldning. Men hvordan i all verden har min kjære broder fått oversikten over dette? Han som har bosatt seg i den trangeste dal i innerste Rogaland – Ørsdalen. Med nærmeste butikk 3 mil unna. Så langt fra Afrika som det går an. Riktignok er han født i Tanzania, men han har da aldri vært i nærheten av Elfenbenskysten.

”Jeg legger meg selvsagt så flat så flat. Her har ikke researchen vært god. Godt da med en broder som tar ansvar. Hvor henter du visdommen og kunnskapen fra?”

Så får vi se da, hvordan denne begivenheten har kommet ham i hende. Kanskje er det en elefant som har hvisket ham noe i det venstre øret? Klokka 09:17 kommer svaret på det hele:

”Hehe. Utrolig hva som dukker opp på skjermen her på Flytoget :-)”

Ja vel ja… Så det er Flytoget som redder oss de gangene research-arbeidet har sviktet så fundamentalt som denne gangen. Takk Flytoget! Og takk broder Oddvar på Flytoget!

Nå får vi midt i pakking og organisering sende noen tanker til våre kommende ivorianske ”landsmenn”, og feire på vår måte her på Sunnmøre. For de neste årene blir altså vår nasjonaldag 7. august.

Her kan du forresten lese Elfenbenskystens flotte nasjonalsang i en tidligere bloggpost og her kan du høre den flotte nasjonalsangen.

Kan frykten erstattes med glede?

Hvorfor reiser vi egentlig til Vest-Afrika for å formidle budskapet om Jesus? Burde ikke mahou- og malinkéfolket få beholde sin tro i fred for vår tro?

Vi har funnet denne sterke betraktningen rundt malinkéenes virkelighet på en amerikansk nettside. Den amerikanske misjonæren Trevor Barton var misjonær blant malinkéene fra 1997-2000. Vi gjengir betraktningen på norsk under:

Solen står opp over en malinké-landsby i det vestlige Mali, til rytmiske slag i morgenluften.

Momadu sitter alene på en stor stein, og ser utover åkeren ved siden av fjellet. Han er 8 år gammel.

Med hele hjertet, sjelen og hele sin kraft trommer han på bunnen av en gammel melkekartong. Han jager vekk fuglene fra familiens åker – og ensomheten fra sitt eget hjerte.

Sirima er også 8 år. Hun står under et mangotre ved siden av sin mors jordhytte. Et fargerikt plagg omkranser hodet hennes. Hennes store brune øyne er trøtte og altfor gamle for en som er så ung.

Mens hun står der og arbeider synger hun en hymne på malinké, en hun har lært under en bibeltime i landsbyen.

Rundt 3 millioner malinkéer bor over hele Vest-Afrika. De lever et hardt liv der selvbergingsjordbruk er leveveien. Men deres søkende hjerter virker å være åpne for å ta imot det gode budskapet om Jesus. Hvem vil legge kristne slag til deres livsrytmer?

Sirima står og synger sammen med de andre jentene i skyggen. Kvinner synger bak dem. Menn samler seg rundt trommene eller finner sin sitteplass på det offentlige samlingsstedet.

Momadu hiver en neve tørt gress på bålet. Flammene griper umiddelbart fatt i gresset. Et lys danser i øynene på grioten (en slags skald, som også har en åndelig posisjon i landsbyen), han som holder folkets historie i sitt hjerte og deres vilje i sin stemme.

”Uh-huh!” roper han. ”La Jang Karang komme!”

En maskert danser hopper ut av mørket. Hans bare føtter slår hardt mot bakken. Støv virvles opp. Kvinnene klapper vilt med hendene. Jang Karang danser med hele sin styrke, i håp om å jage bort det onde fra landsbyen, fra folket, fra Momadus og Sirimas liv.

Gjestfrihet er veldig viktig i en malinkés liv. De gir helhjertet selv om de eier svært lite. De gir sine beste sitteplasser, sin beste mat og til og med sine beste sengeplasser til gjester som kommer til landsbyen.

Men frykten overskygger alle ting. De er redde for at Gud vil dem vondt. De fleste, spesielt barn som Momadu og Sirima har på seg amuletter som beskyttelse mot onde ånder. Muslimske malinkéer lærer å be på arabisk, men de forstår ikke ordene.

Likevel berører bønner hjertene deres. Mange malinké-velsignelser snakker om Gud. De spør mange spørsmål når de hører kristne snakke til Gud på malinké-språket.

Momadu og Sirima ønsker også å snakke med Gud – dersom noen lærer dem hvordan de skal gjøre det.

Det er bruk for oss i Vest-Afrika. Det er så mange som trenger å høre om Han som kan ta bort frykten for alltid, og som vil erstatte redde hjerter med glade og frigjorte hjerter. Slik situasjonen er i dag har de intet alternativ til den frykten som gnager deres hjerter.

Vi håper at du også vil være med i tjenesten – uten forbønn kan vi ingenting gjøre.

Mitt barndoms paradis

I mitt barndoms paradis var somrane alltid fylt av sol, varme, nakne tær, måkesong, saftis i kopp, bading i fjøra og i elva like ved huset vårt - og grønt deilig gras å ligge i og sjå på at Gud høgt der oppe laga eventyr av skyene.

Og i mitt barndoms paradis var det eg som var dronninga som eigde heile verda: eg klatra i trea, gikk på skattejakt etter smykker og fine steinar som eg sjølv hadde greve ned ein gong. I min eigen idrettsgrein elveløp (som bestod av å springe fortast mulig på steinane i den vesle elva ved sidan av huset), var det alltid eg som vant.
Eg elska å ligge nede på brygga og fiske etter bergylter og andre fiskar med millionar av vakre fargar, dei beit alltid på - og det var sjølvsagt eg som plukka korningane som eg knuste for å sette på kroken til agn, eller eg gjekk opp vegen til den vesle fjelldalen rett bak huset vårt og overnatta i nestenbestefar Leif si lille seterhytte, eller eg snakka med dei søte sauene våre, eller rei på Knoll og Tott (ein ver og ein okse som hang sammen som erteris)

Ja, i mitt barndoms paradis var det alltid sol og brune tær, - og ei lita sommerbrud (meg) om sommaren.

Og no sit eg her midt i dette paradiset og kjenner korleis minnene varmer meg - Ute skin sola, eg har nakne tær, og har akkurat site på brygga med eit dovent fiskesnøre og kjent sola og sjølufta i ansiktet, og kjenner: her høyrer eg til, og vil alltid gjere det, mellom fjella og sjøen -

Elisabeth

Opplevelsesrike uker

De siste ukene har det aller meste dreid seg om radiosendinger for min del. I forrige uke hadde vi 35 timer med direktesendinger fra Generalforsamlingen i Trondheim. For min del handlet det om 1,5 til 2 timer som programleder (sammen med Odd Borgestrand som du ser på bildet) på direkten hver dag, med debatter, intervjuer etc – samt et visst tekniker-ansvar. Mye å holde styr på, stress på alle måter – men like fullt utrolig spennende, lærerikt og gøy. Fra tirsdag til søndag var det full rulle. Vi kom tilbake til Kristiansand søndag kveld i 22-tiden. Mandag morgen var det på igjen med ny full arbeidsuke i Gimlekollen Radio.

Norea har fått mange positive tilbakemeldinger på det å lage direkteradio fra GF – med møteoverføringer, men også gjennom at vi tar debatt-emner ut av møtesalen og inn på radioen. Tror folk liker å høre ulike synspunkter på viktige ting som debatteres i misjonsorganisasjonen.

Et høydepunkt var nok da vi rekrutterte en ny misjonær på direktesending.

Når en jobber så mye blir det dessverre så alt for liten tid til å prate med gamle kjente og å være sosial. Møter blir det også dårlig med. Derfor håper nok både Elisabeth og jeg på at vi neste gang kun kan være deltakere, la oss inspirere, oppmuntre, begeistre og utfordre av møter og debatter.

Å se misjonsfolket samles i så store tall på en generalforsamling, høre den tydelige forkynnelsen, det tydelige misjonsfokuset – ja det gjør at en blir stolt over å få lov til å være en del av dette fantastiske arbeidet.

For meg var det også spesielt å se at bestekompis Øystein Strømme fikk et så stort votum at han gikk rett inn i Hovedstyret. En stor utfordring som jeg tror han vil klare fint. Det betyr at mannen som var min forlover da jeg giftet meg for snart fire år siden nå som HS-medlem vil være med og velsigne og be for oss når vi innvies til misjonærer 20. august. Amazing…

Misjonærinnvielsen på avslutningsmøtet på GF var også av det spesielle slaget. Ikke fritt for at det ble noen tårer på oss da vi så våre gode venner og klassekamerater Kjersti og Gjermund Kvam (med det som nå er misjonærbarna Ragnhild, Ola, Håvard og vårt lille fadderbarn Sondre) og Silje Ødegård stod på scenen foran 4 000 misjonsvenner og sa sine ja til misjonstjeneste. Etter lang tids forberedelse er alvoret nå i gang. Mange tanker melder seg selsvsagt…

Med andre har det vært mange opplevelser og inntrykk i løpet av de siste ukene. Og det som ligger foran er neppe mindre spennende.

Vi har stor grunn til takk!

Jostein

Norea Radio Trondheim

Bildet er hentet fra radiosendingene på generalforsamlingene i Kristiansand i 2003

På mandag flyr vi til Trondheim der vi skal på Norsk Luthersk Misjonssambands Generalforsamling. Hele uken jobber vi begge to for Norea, Elisabeth står på stand mens Jostein er programleder for radiosendingene på Norea Radio Trondheim.

Vi kommer til å sende både møter, bibeltimer og aktualitetsprogrammer direkte fra Trondheim. På denne måten kan alle som ikke har anledning til å være i Trondheim likevel få delta på det som skjer. Spesielt interessant vil vel dette være for de av dere som fremdeles er på misjonsfeltene og gjerne skulle vært på generalforsamlingen. Klikk deg inn på www.norea.no/webradio og lytt til det hele på webradioen. Ellers vil programmene også overføres via NLMs lokalradioer i Trondheim, Nord-Trøndelag, Ålesund, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Oslo og i Østfold.

Jeg gleder meg veldig til disse intense dagene der vi sender direkte fra et åpent studio i Trondheim Spektrum og der vi tar pulsen både på selve stevnet og på brennbare misjonsrelaterte temaer. Fra klokka 18 til 19 hver dag vil vi sende et aktualitetsmagasin som blant annet inneholder debatter. Det er både utfordrende og spennende å være journalist i en slik sammenheng. Med direktesendinger er pulsen alltid høy og konsentrasjonen på topp. Onsdag braker det løs klokka 18.

Det var morsomme dager i Kristiansand for tre år siden, og jeg er sikker på at det blir morsomme dager også i Trondheim. Er takknemlig for at jeg får være med på dette før vi nå reiser ut i verden. Om tre år er det lite trolig at jeg kommer til å være med i radioteamet.

Så er det ekstra spennende at NLMs arbeid i Vest-Afrika kommer til å komme mye i fokus denne gangen. Vil generalforsamlingen legge noen føringer som vil få betydning for vårt daglige arbeid som misjonærer i regionen?

Siste uken har for øvrig også vært ganske så krevende for en som har fått bekreftet at han nok er langt mer et B-menneske enn et A-menneske. Opp i fem-tiden hver morgen for å være på plass på jobb rundt 6. Deretter en to timer lang direkte morgensending fra 7 til 9 på Gimlekollen Radio i Kristiansand. Slitsomme, men også morsomme dager.

Gøy å jobbe igjen!

Jostein

Misjonærsymbolet

Den blå tønna framstår for meg som det ultimate misjonærsymbolet. Da mener jeg selvsagt ikke i forhold til hva en misjonær står for eller representerer, men noe av det mest særegne ved misjonærtilværelsen; nemlig flyttingen.

Som misjonærbarn har jeg selv vokst opp med blå tønner som en viktig del av tilværelsen. Tingene våre ble pakket ned i de blå tønnene før avreise. Deretter ventet vi på de blå tønnene (alltid betegnet som ”storbagasjen”) etter at vi var kommet fram. Deretter begynte den store festen (i alle fall for oss barn) når storbagasjen (primært de blå tønnene) skulle åpnes: ”Hvilke spennende ting ville vi finne igjen?”

Den barnlige spenningen rundt de blå tønnene er vel ikke akkurat så stor i dag, selv om det sikkert er en og annen ting vi vil finne igjen som vi ikke husket at vi hadde pakket med oss. Men tønnenes betydning i flytteprosessen vår i dag er like sentral. Foreløpig har vi pakket seks tønner som er lagret i Oslo, og som skal til Sunnmøre i august. Der må vi gå gjennom det hele nok en gang – og gjøre kritiske vurderinger av hva som skal få plass i Afrika-tønnene. Det andre blir henvist til Sunnmørs-tønnene, og må belage seg på en mangeårig tønnetilværelse her hjemme.

Selv om vi skal til Afrika først neste sømmer, vil tiden til pakking da være altfor knapp. Det betyr ar vi allerede nå i hovedsak må gjøre oss ferdige med storbagasje-pakkingen for en fireårs-periode i Afrika. Det er en utfordring som vi får ta i august.

Nå er vi endelig på plass på det blide og varme Sørlandet, og har forlatt Oslo. Etter to intense kurs-uker ispedd pakking og vasking av hybel er denne søndagen den første virkelig avslappende dagen på lang tid. Da er det godt å befinne seg på landet, med en hest vandrende på nabotomta, kona henslengt i hengekøya i mine foreldres hage, god mat, godt selskap – og en rettferdig kaffekopp å nippe til.

Jostein