tirsdag, mars 31, 2009

Nasjonale sørgedager

Det ivorianske flagget vil vaie på halv stang resten av uka


Onsdag til fredag denne uka blir nasjonale sørgedager her i Elfenbenskysten. Grunnen er den tragiske tribuneulykken på Houphouët-Boigny stadion her i Abidjan på søndag, under VM-kvalifiseringskampen der Elfenbenskystens landslag slo Malawi 5-0.

Vi skjønner det slik at også norske medier har fått med seg rapporter fra det som skjedde. Ivorianske medier har meldt om 19 døde og mer enn 130 sårede da det oppstod panikk i folkemassen etter at en murvegg raste sammen. Politiet skal etter sigende ha brukt tåregass for å spre folkemassen, noe som kan ha forverret situasjonen.

De ivorianske landslagsspillerne har etter det jeg fikk vite i dag stilt opp for å hjelpe sårede og etterlatte økonomisk etter den tragiske hendelsen.

Ellers går nå diskusjonen om hvem som var ansvarlig for det som skjedde, og hvilke etterspill det eventuelt skal få. Jeg leser også i kveld at det internasjonale fotballforbundet FIFA har bestemt at det skal være ett minutts stillhet til minne om ofrene under alle landskampene onsdag kveld.

Jostein

mandag, mars 30, 2009

Hjarteskjerande forskjel

Eg hadde besøk av to ivorianske damer på fredag. Den eine er gravid, med fødsel nært foreståande, så det var naturleg å snakke om svangerskapsomsorg og fødsel.

”Betalar du for å føde på sjukehus her”, spurde eg? ”Å ja, sjølvsagt”, var svaret. Og summen ho nemnde var ikkje liten. Faktisk like mykje som barnepassaren vår som arbeider i 60% stilling får i månaden. Men, kva skjer dersom ein ikkje har pengar med seg, lurte eg på. Jau, då tek dei ”pant” i barnet. Tek barnet frå mora til faren kjem med pengane, og ikkje er dei særleg hjelpsame under fødselen heller. .. Dersom ein absolutt ikkje har pengar, må ein berre føde heime. Men, som ei av dei sa, det er ikkje ynskjelig frå legane si side, grunna komplikasjonar og slike ting… Men kva gjer du?

Seinare den dagen fortalte den eine av desse kvinnene at kusina hennar i landsbyen heime hadde venta tvillingar, og fødde no i førre veke. Svigerforeldra nekta å betale sjukehuspengar, så ho kom seg ikkje på sjukehuset. Ho fødde heime, og det gjekk som det måtte gå… Ho og eit av borna døydde. No prøver ho å tenke ut muligheiter for å skaffe pengar til morsmelkserstatning, og tenkjer og å sende nokon til å hente eit av dei større borna til å bu hos seg, men pengar til billett (300 NOK t/r) virkar uoppnåeleg å skaffe.

Det er så hjarteskjerande å møte denne røyndomen. For ti veker sidan i dag fødde eg eit born. Eg var på eit moderne sjukehus, med gode hjelpemiddel og all den hjelp ein kan tenke seg. Begge mine fødslar kan nok seiast å vere kompliserte, og det slår meg at ”under ein annan himmel”, med mindre ressursar og ikkje gratis, flott helsevesen, så hadde det ikkje gått så bra. Dette er røyndomen svært mange afrikanske kvinner lever i. Det å føde er å leve eller å dø, i alle fall når du ikkje har pengar til å betale sjukehusrekninga…

Dette vesle barnet i heimlandsbyen til mi nye ivorianske venninne har kverna i hovudet mitt denne helga. Helst hadde eg hatt lyst til å få det hit til meg, og forsikre meg om at det fikk nok mat av reine flasker. Og kjærleik. Men eg veit jo at det ikkje er slik det funkar. Men akkurat no blør mitt hjarte for mine afrikanske søstre og foreldrelause born… Og det store spørsmålet blir: Kan eg gjere noko for å hjelpe?

tirsdag, mars 24, 2009

Abidjansk hverdag

Lurer du på hvordan det arter seg å leve og bo i et klima der temperaturen konstant ligger mellom 26 og 36 grader (minimumstemp. om natten siste dagene er 26.8 og maksimumstemperaturen om dagen er 36.7) og en luftfuktighet på mellom 90 og 100 prosent? Dette bildet gir i alle fall en liten pekepinn:



Jeg har ikke trent eller gjort noe fysisk anstrengende. Jeg har ikke nettopp vært i solen. Jeg har heller ikke dynket meg med vann. Og bildet er tatt rundt 18.30 på kvelden, en god stund etter solnedgang. Det skal med andre ord ingen bevegelse til for at svetten begynner å renne her. Som en amerikanskemisjonær sa det: ”Vi er nå inne i tre-dusjer-om-dagen-årstiden.” Men å dusje flere ganger om dagen, det gidder vi ikke. Vi er jo like svette igjen bare noen sekunder etter…

Ikke rart at alle kiloene jeg la på meg hjemme hos svigermor i vinter bokstavelig talt renner av.

Jostein

lørdag, mars 21, 2009

Misjonsbesøk og nytt lyttermøte

Rett før jeg reiste hjem til Norge i desember fikk jeg mitt første møte med en av lyttergruppene som er etablert blant mahouene her i Abidjan. Det kan du lese om her.

Denne uka fikk jeg gleden av å møte dem igjen. Vi hadde kjempekoselig besøk et par dager av Tore Larsen, som jobber som kaptein på en norsk supplybåt som har hatt et oppdrag utenfor kysten her. Han er også engasjert i misjonen hjemme, blant annet som styreleder for NLMs lokalradio i Volda.

Dermed var det ekstra kjekt å kunne la ham få treffe noen av mahouene som lytter til programmene våre. Og denne gangen var det samlet rundt 20 personer i en ”court” (bygård) for å lytte. Vi satt rundt et enkelt radioapparat med dårlig antenne slik at det skurret. Men plutselig kom sendingen i ”stereo”. Da viste det seg at en annen beboer i gården hadde skrudd på sin radio og koblet den til store høytalere, slik at han var sikker på at alle skulle høre sendingen.


Det er alltid givende og kjekt å komme ut i bydelene og møte det ekte mahoumiljøet her i Abidjan. Folk er gjestfrie og setter pris på at vi kommer. Men det er også sterkt å se hvilke forhold de lever under til daglig, og hvilke kår barna vokser opp under. Bydelen Feraille der vi var, er nok for øvrig en av de bedre bydelene der en finner mahouer, selv om det også der er slumliknende forhold.

Slik bor mahouene i Feraille


Så satte vi stor pris på vårt aller første misjonsbesøk her i Abidjan, og vi håper det blir flere. Derfor sier vi hjertelig velkommen hvis noen skulle ønske seg noen gode og varme dager i Afrika, og samtidig få ta nærmere i øyensyn arbeidet vi står i til daglig.


Radio- og prosjektstaben her i Abidjan, med unntak av en i prosjektet som ikke var tilstede


Jostein

tirsdag, mars 17, 2009

Bak murer og gjerder

Det tar ikke lang tid før vi merker at tilværelsen er ganske annerledes her i storbyen Abidjan enn på landsbygda på Sunnmøre der de ikke en gang gidder å låse verken bildør eller husdør.

Ikke bare bor vi bak murer med strømgjerde på toppen.


Men når vi nå kom hjem igjen hadde de også stengt store deler av kvartalet her vi bor, med store smijernsporter. Seks stykker totalt. En hovedport er bevoktet.


Nå er dette faktisk ganske vanlig her i Abidjan. Ofte stenges boligkvartaler med opptil flere porter. Vi har ikke inntrykk av at det er spesielt utrygt her vi bor, men man kan jo fort få det inntrykket. Det forteller oss i alle fall at det er lurt å tenke litt mer sikkerhet her enn hjemme. Spesielt merkes dette om natta her i Abidjan – da er det svært få som er ute i byen.

Men vi syns nok det gikk litt langt i dag da porten rett ved siden av vårt hus ble stengt og låst midt på dagen, uten vakt til stede. Dette har skapt irritasjon både hos våre arbeidere og andre i nabolaget. I løpet av dagen er det mange som bruker akkurat denne veien. Og som nærmeste nabo er det vi som får skylden for stengingen, selv om vi ikke har hatt noe som helst med det å gjøre.


Det er bra med sikkerhet, men vi må nok innrømme at vi har litt doble følelser overfor dette.

Et paradoks er jo at vi er ”innesperret” med to av de virkelig klassiske sektene; nemlig Jehovas Vitner (som har et forsamlingslokale rett overfor oss) og mormonerne (som er i ferd med å ferdigstille et teologisk seminar rett borti gaten).

Jostein

søndag, mars 15, 2009

Ukeoppsummering

Da er det utrolig nok gått en uke siden vi landet her i Abidjan. Og vi må vel få lov til å være ærlige og si at det har vært en ekstra travel og utfordrende uke. Ikke bare har vi mistet våre fantastiske medhjelpere Bjørg og Jon Arne, slik at vi nå merker enda mer av hvor mye mer travelt det er med to barn i forhold til ett. Men vi har også flyttet fra en verden til en helt annen. Fra snø og minusgrader på Gardermoen søndag til en enorm varme og høy luftfuktighet. Allerede på flyet i 1000 meters høyde fikk vi en klar indikasjon på det – nemlig 23 varmegrader, bare tre grader lavere enn på bakkenivå da vi landet rundt 19 lokal tid.

Termometeret vårt har denne uken fortalt oss at minimumstemperaturen har vært på 23 grader om natta – da etter et voldsomt regnskyll og sterk vind. Ellers ligger det stort sett på 30-32 grader både ute i skyggen og inne. Luftfuktigheten har visstnok ligget stort sett på 90 % og oppover. Viftene går for fullt og lager en konstant støy. Aircondition på soverommet redder oss. Vekten har ganske sikkert begynt å bevege seg nedover på skalaen igjen etter den gode oppfeitingen hjemme i Norge.

Vi har nemlig kommet i den verste varmeperioden her i Elfenbenskysten. Februar og mars er de varmeste månedene, så det er jo i alle fall en trøst. Og egentlig er vi ikke skremt av varmen heller – men ja, det er en utfordring.

Midt oppi alle utfordringene føles det veldig meningsfullt å være tilbake. Vi er trygge på at det er her vi skal være nå, og vi merker også at ting etter hvert begynner å falle på plass. En viktig ting har vært å finne en barnepasser til Simone. Dette ordnet seg i går, noe vi er veldig glade for. Praktiske ting som lekegrind til Lydia, barnevennlig vifte, etc. er også i boks.

I ettermiddag var vi en tur på det engelskspråklige søndagsmøtet som er her rett i nærheten. Det var kjekt å treffe igjen noen av dem vi gjorde oss kjent med før vi reiste til Norge. Men Simone har svært så dårlig møtekondis og vil helst ut i verden og oppleve action, så for pappaen ble det mer fotfølging enn møte. Men men…

Ellers må nevnes et par andre apropos:

Jeg kjenner også denne gangen hvor hardt det er å gjøre disse sivilsasjonsskiftene mellom Norge og Afrika. Der hjemme er fattigdommen og kampen for dagens grøde så utrolig fjern. Jeg merket hvordan jeg kunne slappe av fra de tøffe inntrykkene vi hele tiden får her. For det gjør noe med en å se gateselgerne snirkle seg mellom bilkøen for å prøve å selge en liten ting, og håpe at dagens behov kan dekkes. Eller mødrene som kommer gående i sine filler, med opptil flere barn diltende etter. På vei til fruktboden sin for å sitte der hele dagen i håp om å selge nok til livets opphold. Snart nok vil disse inntrykkene bli hverdagslige og dessverre ikke lenger så smertefulle. Derfor er jeg tross alt glad for å kjenne på smerten og nøden på vegne av dem som ikke har blitt så heldig stilt som meg selv. I hjertet mitt har jeg en bønn om at vi gjennom vår misjonstjeneste kan bidra til at noen får en bedre og mer verdig hverdag.

Fredag morgen fikk jeg også en annen tragisk hendelse på nært hold. En såkalt ”baka”, eller minibuss hadde på forunderlige vis kjørt utfor en bro rett i nærheten her. Folk stimlet til for å se. Det ble oss fortalt at minst seks hadde omkommet og mange var hardt skadet. Jeg kunne ikke la være å sørge med på vegne av dem som denne ettermiddagen fikk budskapet om at de hadde mistet en av sine kjære. Kanskje var det en forsørger som forlot dem denne morgenen.

Fra torsdag til fredag hadde vi for øvrig besøk av en amerikansk baptist-misjonærfamilie her på gjestehuset. De har intet mindre enn 11 barn – men hadde med seg ”bare” sju. Vi ante at dette måtte være spesielt energiske mennesker, og vi fikk rett i vår antakelse. Et veldig hyggelig bekjentskap. Men vi som i øyeblikket føler oss mer enn overarbeidet med to snille jenter kan ikke annet enn å undre oss over hvordan noen kan ha energi til å være misjonær og ”kultursurfer” med 11 barn mellom 2 år og 18 år. Målet av energi og kapasitet har nok ikke vært lik ved skapelsen. Og godt er kanskje det.

Så må det sies at det også er ganske spesielt å vite at vi faktisk er de eneste norske misjonærene i Elfenbenskysten per nå, og at Lydia og Simone er de eneste norske barna. Og det er vel kanskje derfor at vi allerede etter noen dager fikk en lunsjinvitasjon hjem til selveste ambassadøren. Dit skal vi neste lørdag. Det er noe vi ser fram til. Så ser vi også fram til å treffe kolleger fra Mali i påsken, da flere av dem kommer på besøk hit til syden. Og ikke minst gleder vi oss til familien Aukan flytter ned hit permanent i begynnelsen av mai. Da blir det slutt på ”eremitt-tilværelsen” vår, og Simone får jevnaldrende Håkon å leke med.

Hva gjelder jentene våre: Vi synes de begge har taklet overgangen bra så langt. De preges selvsagt også av varmen og nye omgivelser. Simone er veldig fornøyd og er nok kommet hjem. Men hun peker stadig på det store bildet av morfaren som henger på veggen og sier ”moffar”. Så dere der hjemme er på ingen måte glemt.

En lang oppsummering ble det visst. Vi lar dere gi dere noen glimt fra uken som har gått, gjennom kameralinsen. Og det blir vel gjerne slik at også vi forteller historien gjennom barna våre.

Jostein


Simone venter i Paris


Lydia venter i Paris
Vel hjemme i Abidjan - men kjempeslitne



Våkner opp til nydelig grønn og snøfri hage


Slik fant vi Simone i Lydias badevann - hadde ikke tid til å ta av klærne, her jo så varmt


Nydelig med utefrokost


Jentene koser seg i sandkassa





Jentene sammen Fatou, en av radiomedarbeiderne


Lydia sammen med hushjelp Paul


Man blir trøtt i varmen, men jeg vender med til det

mandag, mars 09, 2009

Vel framme

Heisann!

Bare en rask liten bloggpost for dere som følger oss her på bloggen og lurer på om vi kom i havn med den lange reisen: Det gjorde vi altså, og nå er vi vel på plass på misjonens tomt her i Abidjan.

Turen gikk i grunnen over all forventning, selv om det naturlig nok var en kraftanstrengelse. Jentene var eksemplariske, selv om det røyner på tålmodigheten for aktive Simone Amalie å sitte stille i mer enn seks timer. Det ble litt løping i korridoren, for å si det slik. Godt det er litt plass på langdistansefly...

Desto gøyere var det for henne å våkne opp her hjemme i morges. Hun har stort sett vært en propell både ute og inne - og storkoser seg over at antall klesplagg inne og ute kan være akkurat det samme.

Lydia Johanne var vel den av oss som var aller blidest etter den lange flyreisen. Hun lå i sengen og storgliste etter at vi kom i hus i går kveld. Men både hun og vi andre var tross alt veldig glade for at vi har en godt fungerende Aircondition på soverommet vårt...

Vi satte forøvrig pris på at det i dag var en offisiell fridag, slik at vi har kunnet ha en rolig dag uten noen jobbmessige henvendelser.

Vi får komme sterkere tilbake med nye rapporter i tiden framover.

Takk til deg deg som har bedt for oss under reisen.

Jostein

fredag, mars 06, 2009

På Afrika-retur

Da har vi begynt å vende nesen sørover mot Elfenbenskysten og Abidjan igjen...

Torsdag tok vi farvel med mormor og morfar på Sylte. Et vemodig øyeblikk etter flere måneder under samme tak dag og natt. Vi er fulle av beundring og takknemlighet over måten vi har blitt tatt hånd om den tiden vi har vært i Norge. En stor takk til Bjørg og Jon Arne! Bedre foreldre/svigerforeldre/besteforeldre må en lete med lys og lykter etter – og selv da ville du trolig ha vendt tilbake med uforrettet sak…

I skrivende stund er vi hos våre kjære og gode venner i Oslo, Torunn, Øystein og Elias Strømme. Også her får vi oppvartning og praktisk hjelp etter alle kunstens regler.

I tillegg til kvalitetstid med nære venner, har vi fått ordnet en del praktiske ting. Blant annet hentet pass og visum til Lydia på NLMs hovedkontor. I tillegg har det vært nødvendig med en del ompakking. Det er slett ikke noen enkel øvelse å reise på fly med en baby på seks uker og ei svært så aktiv jente på halvannen. Spesielt når en skal gjennom sikkerhetssjekken med litt for mange kolli i tillegg til alle ting som må tas ut for å skannes. Så selv om det stort sett gikk veldig greit mellom Ålesund og Oslo, har vi gjort oss noen erfaringer allerede. Erfaringer som gjør at vi nok endrer litt pakkestrategi til neste etappe.

Det er vel slik her i livet: Noen ting må erfares i praksis før en forstår hva det innebærer. Men vi er nesegrus av beundring over dem så klarer dens slags reiseaktiviteter med fire og fem småtasser herjende rundt.

For øvrig er det utrolig hvordan barn er kontaktskapere. På flyet fikk både Lydia og Simone hver sin venn i nabosetene, hhv en trebarnspappa på alenetur og en mormor med et like gammelt barnebarn. Mor og far Sæth fikk dermed pga barna to gode og hjelpende hender med litt for mange kolli håndbagasje på vei fra flyet og til bagasjebåndet.

Nå skal vi gjøre ferdig siste pakkingen, og nyte vennskap og fellesskap, før vi grytidlig søndagsmorgen setter oss på flyet til Paris, deretter videre til Vest-Afrika. Hele dagen går med til reising, så både store og små er nok mettet på opplevelser når vi ankommer Abidjan rundt kl 18 norsk tid.

Men vi gleder oss veldig til å komme hjem til Abidjan – og til å fortsette vår ”afrikanske misjonærhverdag”.

Au revoir, Norvège!

Jostein