søndag, juni 28, 2009

Washington-besøk

På onsdag fikk vi besøk av to norske kvinner, som skal være her i to uker. Gunn Lina Fredriksen vant reiselotteriet i Misjonshusets Ungdomsforening i Kristiansand i vår. Premien var en tur for to hit til oss i Abidjan for å se nærmere på vårt prosjekt, som MUF støtter. Med seg har hun Elisabeth Kjellingland.

Vi har fått en flott start på dagene sammen og gleder oss til fortsettelsen. På programmet står både besøk til hovedstaden Yamoussoukrou, badebyene Grand Bassam og Assinie Mafia. Men ikke minst skal de få ta en god titt primært på radioarbeidet vårt her i Abidjan.

Derfor skulle vi fredag ettermiddag ta turen til bydelen ”Washington”, hvor der bor mange mahouer. Her var det planen at vi først skulle treffe bydelssjefen, deretter lytte på Mahourøsten (radioprogrammet) vårt da det gikk på lufta klokka 16.30.

Men tidenes regnvær her i Abidjan gjorde en del om på planene. Til tross for at det bøttet ned tok vi turen ut i håp om at det skulle roe seg. Men regnværet fortsatte utover ettermiddagen, og mens vi ventet i bilen på at det skulle roe seg, tikket klokka over 16.30. Dermed gikk vi dessverre glipp av møtet med lyttergruppen vi skulle besøke. Men vi fikk likevel et interessant møte med lederne i bydelen.

For da regnet endelig roet seg litt fikk vi anledning til å ta turen inn i ”Washington”. Her ble vi vist til den offentlige samlingsplassen som kalles ”apatam”. Etter hvert dukket den ene etter den andre av bydelens ledere og eldste opp, sammen med de fremste kvinnene. Det ble utvekslet høflighetshilsener og vi fikk forklart litt om vårt arbeid. På ekte mahouvis ble de vi sa refortalt en og to ganger til andre i forsamlingen, selv om alle nok forstod fransk. Men mahouene reforteller alltid det som blir sagt i en slik ”offentlig sammenheng”.

Vi fikk høre om bydelen som var blitt etablert rett etter selvstendigheten i 1960, men som på et tidspunkt ble forsøkt fjernet av myndighetene. Mange ble tvunget til å flytte derfra, men noen valgte likevel å bli værende. Etter hvert bidro den amerikanske ambassaden for at disse skulle få bli, og dermed så valgt de å omdøpe bydelen til ”Washington”.

Vi fikk også høre om kvinnene i bydelen som under krigen selv hadde tatt initiativ til å starte en frivillig organisasjon til kamp mot fattigdom og omskjæring av kvinner.

-Dette er dessverre fremdeles et problem for oss her i Afrika, selv om det ikke har noe med vår religion å gjøre, sa bydelssjefen.

-Vi vet at det ikke er bra og derfor arbeider kvinnene med å bevisstgjøre andre kvinner på å gjøre noe med dette problemet, fortsatte han.

Det var også flott å se hvor stolte kvinnene var av det de hadde satt i gang. Så fikk vi også berømmelse for at vi hadde valgt å komme på besøk på tross av det voldsomme regnværet.

-Vårt regn er som deres snø, sa bydelssjefen og viste til at det meste stopper opp under slikt regnvær og at de derfor var ekstra imponert over at vi hadde prioritert å komme.




Vi fikk møte alle de viktige lederne i Washington

Kvinnene har laget sin egen organisasjon til bekjempelse av fattigdom og omskjæring av kvinner

mandag, juni 15, 2009

Livskvalitet på storskjerm

Jeg har akkurat sett en forrykende fotballkamp mellom mine to biologisk betingede favorittlag, Start (som 50% sørlending) og Molde (som 50% romsdaling)…

På storskjerm!!!

Ja du leste riktig. Vi rigget oss til på Inges kontor. Koblet opp et gammelt treskeverk av videoprosjektor som tilhører misjonen her i Elfenbenskysten. Prosjektorens historie kunne sikkert ha vært interessant å høre. Den ble nemlig stukket unna da rebellene i nord fikk med seg mesteparten av misjonens eiendeler under borgerkrigen. Gjennom seks lange år har den vært lagret hjemme hos en mahou sammen med en del andre ting. Den bærer preg av krigsopplevelsene. Blant annet har den blitt inntatt av et aktivt spindelvev som tydelig kommer til syne oppe i høyre hjørnet når den slås på.

Rent bortsett fra det og skitten på veggen som var ekstra tydelig på Start sin banehalvdel i første omgang, hadde vi nydelige seerforhold også her i Abidjan – takket være VG Nett. Kampen bød på opp- og nedturer både for sørlendinger og romsdalinger. Ettersom Inge og Marie er fra Nordmøre og Romsdal er det gitt hvilke draktfarger som dominerer der i gården. Jeg har alltid vært gul og svart, selv om opphavet også skaper sympatier i retning Molde. Men i kveld var det som vanlig ingen tvil: ”Heia Statt”, som Simone også har lært seg å si.

Kanskje var det greit da at dette toppoppgjøret endte 2-2 og at naboforholdet fremdeles er av det utmerkede slaget. En opplevelse var det i alle fall!

Bare så dumt at kl 19-21 i Norge er midt i leggetida av trøtte jenter her i Abidjan. Dermed så må jeg bare få benytte anledningen til å rette en stor takk til min kjære kone, som tok en ekstra støyt med leggingen for at en fotballglad mann skulle få kjenne på en av de enkle gleder som er med og gir livskvalitet. Takk skal du ha, Elisabeth!

Hva gjelder jentene: Simone syns det var interessant i noen minutter i første omgang, før alle lekene til nabogutten Håkon ble for fristende. Lydia var betydelig mer interessert i store deler av andreomgangen, helt til melkesuget rent overgikk interessen for de grå skyggene på veggen, som beveget seg etter noe som pappa prøvde å forklare var en ball.

Slikt gir livskvalitet når man er i utlandet, skjønner dere!

Jostein

lørdag, juni 13, 2009

Radioteater på mahou

Mohamed på ti år er uvanlig stille ved kveldsmåltidet, og faren lurer på hvorfor.

- Vennene mine sier at jeg er i fare fordi jeg ikke har en amulett til å beskytte meg. Pappa, kan ikke du kjøpe en amulett til meg. Trenger ikke jeg også beskyttelse?

- Min sønn, vi trenger alle beskyttelse, men det er ikke amuletter eller andre gjenstander som kan gi oss beskyttelse.

Nå begynner søstrene til Mohamed også å fatte interesse for samtalen. Moren skjønner at de helst vil vente med å rydde ut maten, og gir dem lov til å ta del i samtalen. Dette er et tema som angår dem også. For alle vennene deres bærer nemlig amuletter som skal beskytte dem mot onde ånder og forbannelser.

Dette er settingen for en av episodene som vi er i ferd med å spille inn på mahou for radiosendingene. Vi har totalt 30 episoder som vi håper å få klare til sending i løpet av året.

Selv om manusene ikke er laget av mahouer, er settingene veldig gjenkjennelige også i mahou-miljøet. Hvordan skal man leve som en kristen i en såkalt animistisk eller folketro-tradisjon?

Familien til Mohamed er kristen, men bor og lever i et samfunn der frykten for onde ånder og forbannelser styrer veldig mye av hverdagen. Selv Mohameds besteforeldre lever med dette verdensbildet.

Mahoufolket er sterkt muslimske, men deres muslimske tro er sterkt blandet med et animistisk verdensbilde (folketro eller det vi kaller tradisjonelle afrikanske religioner). Derfor er tematikken som tas opp i disse skuespillene svært relevante.

Flere lørdager denne våren har de ivorianske radiomedarbeiderne samlet en flokk med mahouer som har sagt seg villig til å være med på opptakene. Noen har fått sin egen rolle å spille, mens andre har fått rollen som bisitter og konsulent for å komme med innspill underveis.

Mahouene elsker sketsjer, rollespill og teater. Derfor har vi forventninger til at denne formen for forkynnelse også kan nå inn i mahoumiljøet.

Jostein


Her er noen bilder fra opptakene:

Unge "mahou-skuespillere"


"Klar til opptak?"


Manus finleses


Opptakene er i gang, og her er det mor i familien som snakker


Nye instruksjoner må gis underveis

fredag, juni 05, 2009

Branntragedie

I nærheten av her vi bor er det et slags ”fattigkvarter” der det er treskur,murhus og enkle brakker om hverandre tett i tett. Veldig mye av det er svært provisorisk. Bryter det ut brann kan det fort gå veldig galt.

Og det var nettopp det som skjedde i morges. 8 hus ble jevnet helt med jorden i brannen, og 8 familier mistet dermed boligen sin og alt de eier. En av dem er han som er nattevakt her hos oss i helgene.

Vi bestemte oss her på tomta for å være med og bidra litt for å hjelpe de som var rammet. Derfor tok jeg og kollega Inge Aukan en tur for å se sammen med en annen av vaktene. Og det var et trist syn som møtte oss. Men jeg må si at jeg er faktisk veldig overrasket over at det ikke var flere hus som ble tatt av brannen.

Vi fikk blant annet bidra med litt ris og klær til dem som var rammet, og ble møtt med stor takknemlighet av de lokale lederne.

Denne hendelsen har naturlig nok preget oss i dag, og det gjør vondt å tenke på dem som ble rammet av dette. Mange av disse er fattige mennesker som hver dag strever med å få endene til å møtes. De har gjerne spart lenge for å få seg hus, eller leie seg et rom – for så å miste alt på et lite øyeblikk. Og det finnes ingen som helst form for erstatning, forsikring, sosialhjelp eller lignende. Her er de helt overlatt til seg selv og eventuelle slektninger eller gode naboer.

- Det som bekymrer meg er hvor alle disse skal kunne finne sted å sove i natt, sa en av vaktene i kveld.

Jeg har lyst til å utfordre deg som leser dette til å be konkret for dem som er rammet av denne tragedien. Det er ikke lett å skulle bygge opp igjen når en står igjen med ingenting.

Jostein