torsdag, januar 24, 2008

Mi nye barnevogn

Når vi venta Simone, tenkte vi en del på kva for barnevogn vi skulle velge, og når vi gikk i butikken for å handle, hadde vi mange kriterier: Ikkje skulle den vere for varm for babyen, altså ikkje svart i fargen, den skulle ha eit stoff som ein lett kunne vaske av støv og skitt på, den skulle ha gode og stabile hjul og tåle afrikansk terreng, og vi fikk ei skikkelig bra vogn, ekte MacLaren og greier.

Når vi viste den fram heime, kom det tørt frå vår ”søster” frå Burundi (svigers har blitt reserveforeldre – og besteforeldre til familie fra Afrika): De kjem ikkje til å få bruk for den i Afrika,altså…
Så kom vi til Afrika då – og joda, vi har fått god bruk for den! Inne i huset. Den er visst deilig å sovne i for Simone. Og så har vi brukt den når vi har vore på hotell og bada. Men ellers? Slik var reaksjonen til vakta vår ein dag eg trilla ho fram og tilbake på plattingen foran huset: Hæ? Egen bil til babyen? Så eg har enda ikkje vore på trilletur med Simone.

Men: Eg har fått meg ei enda bedre barnevogn . Denne er lett å handtere, ein slepp å sette hjula fast i søppel og holer i gata. Eg har hendene fri til å halde bæreposer og anna. Og sist, men ikkje minst: Det er denne barnevogna alle mødre og storesøstre bruker her i Mali – og Simone elskar det!



mandag, januar 21, 2008

Ikke si at du er lei deg- det var jo Guds vilje...

Nabohuset sett fra taket vårt.


Jeg har nettopp kommet inn etter en liten rusletur med Simone i nabolaget. Ikke så ofte jeg har overskudd - men når jeg først gjør det, får jeg smaken av ekte malisk gjestfrihet.

Jeg gikk forbi huset til naboene, og de inviterte meg inn i "stua" for å se litt av afrikamesterskapet (se Josteins innlegg under).
Simone var sulten og grinete, så det ble ikke lange besøket. Men den ene lille samtalen med den ene nabokona sitter i meg. Jeg husket at hun hadde tvillinger, og spurte etter dem. "Jumeaux kelen saara", var svaret. Den første tvillingen er død. Jeg sa at jeg var lei meg, og spurte når dette hadde skjedd. EN måned siden var svaret, og så sa hun, på en blanding av fransk og bambara: "Ikke si at du er lei deg - det var jo Guds vilje. Han ville ta barnet mitt, og da er det jo ingenting som hjelper". Hva svarer du? Jeg kunne ikke si noe, min bambara er altfor dårlig til å uttrykke noe viktig, og hennes fransk var også begrenset.

Var smilet og latteren påtatt? Hva tenker hun innerst inne? Hvilken Gud er det som VIL ta barnet ditt? Hun har jo også båret barnet sitt under sitt bryst i ni måneder. Hun har holdt barnet sitt tett inn til seg og sunget vuggesanger. Og så dette smilet- ikke si at du er lei deg - det var jo Guds vilje...

Jeg vet ikke grunnen til at barnet døde. Diaré? Malaria? Hjertefeil? En sykdom som kunne vært unngått dersom de hadde hatt rent vann, myggnett eller andre enkle hjelpemiddel? Jeg vet altfor lite, men kanskje en unnlater å gå til lege eller å ta forhåndsregler? For Allah bestemmer jo når en skal dø uansett...

Kanskje jeg skal gå flere ganger på besøk til denne kvinnen. Kanskje jeg en dag kan klare å fortelle om en Gud som elsker henne - men som også har gitt mulighet til å selv beskytte seg mot sykdommer? Men som en også kan få be til når ens kjære blir syke.

Elisabeth

Fotball for alle penga

I gatene i Bamako florerer det nå av maliske flagg. Grunnen er at nasjonalfølelsen er på topp i forbindelse med Afrikamesterskapet i fotball som begynte i Ghana i går.

I kveld spiller Mali mot Benin, og Elfenbenskysten mot Nigeria. For meg blir det en stor fotballkveld ute på Eden Village med visning på storkjerm. Senere denne uken står slaget mellom Mali og Elfenbenskysten. Spørs om ikke jeg da får være ”skapivorianer”, for hvem vet hva som skjer dersom Mali skulle tape den kampen.

Fotball er nemlig alvorlige saker her i landet. ”Be for oss,” var det siste språklæreren vår sa etter kurset i dag. Han fortalte at det bes for Malis fotballandslag i moskeene om dagen.

Det blir nok ingen bønnehjelp fra meg verken på Mali eller Elfenbenskysten. Men jeg kommer derimot til å storkose meg med mye god fotball framover. Og jeg lar meg i aller høyeste grad fascinere av det afrikanske idrettsengasjementet.

Jostein

søndag, januar 20, 2008

Bibelen som bror

Jeg fikk meg en påminnelse her om dagen.

I samtale med naboen vår, Johannes kom vi inn på temaet bibeloversettelse, og viktigheten av det å ha en bibel på sitt eget språk. Jeg spurte ham om det fantes noen Bibel på hans språk, malinké. Svaret var nei. Selv leser han Bibelen på Malis nasjonalspråk, bambara, som på mange måter ligger nært malinké.

”Mener du det er behov for en egen bibeloversettelse?” lurte jeg.

Og svaret hans levnet ingen tvil: ”Når du kan lese Bibelen på ditt eget språk så er det som om det er en bror som snakker til deg”, sa han.

Som nordmenn diskuterer vi hvilken bibeloversettelse som er den beste. Her er drømmen for en kristen broder å kunne lese Guds Ord på sitt eget morsmål.

Jeg vet det finnes bibeloversettelser på malinké, men det er andre dialekter enn den han snakker og dermed blir det nødvendigvis ikke nærmere hjertespråket enn det bambara er. Og mulige flere oversettelsesprosjekter er under utredning. Be gjerne om visdom for dem som skal vurdere behovet for nye oversettelser.

Med Johannes’ ord om ”Bibelen som bror” tenker jeg på radioprogrammene vi lager på mahou. Også her blir Guds kjærlighet og Guds eget ord formidlet på deres morsmål. Vær med og be om at det må gi lytterne en opplevelse av at det er en bror som snakker til dem, og at det gjør budskapet troverdig slik at de kan bli kjent med Han som mer enn noe ønsker å være deres bror og Frelser.

”For både han som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre.” (Heb 2:11)

Jostein

fredag, januar 18, 2008

Utfart

Det er godt å komme seg litt bort fra byen av og til. Derfor tok vi oss en tur på ”måfå” onsdag ettermiddag, et par mil videre sørvestover her fra Sébénikoro. Dermed fikk vi sett litt andre ting enn det vi ser til daglig.

Ikke noe spektakulært, men her er noen glimt:



Søpla kommer vi oss dessverre ikke helt bort fra. Frykter vel at det er her vår egen søppel havner etter at den er tømt hos oss




Simone prøver framsetet


Jentene koser seg i frisk luft

En medisinmann reklamerer for virksomheten sin


onsdag, januar 16, 2008

Velkommen til oss!

To måneder har vi bodd i Mali nå! Ting begynner å komme på plass, og trivselen øker sakte men sikkert... Tenkte vi ville gi deg en liten omvisning i huset vårt:

Setter du musepil på bildene, får du forklaring...


mandag, januar 14, 2008

Språk, kultur og verdensbilde


Vi har hatt vår første språktime her hjemme hos oss selv. Vi har hatt mange språktimer allerede, altså – men dette var første gang læreren kom hjem til oss for å undervise. Det vil han trolig gjøre en eller to ganger hver uke.

Veldig deilig for oss å ha så kort vei til ”klasserommet” som for anledningen er stua. Så kan vi lettere få gjort unna leksene også. Og Simone syns nok det er like greit å bli passet av barnepasser Madeleine her hjemme som på kontoret.

Men når det gjelder språk, så lar jeg meg nok en gang fascinere av hvor nært det er knyttet sammen med kultur og verdensbilde. Et par eksempler fra bambara:



• Mot nord: På bambara er det saheliyanfanfε. Det betyr egentlig ”mot Sahel”, som er det beltet sør for Sahara som strekker seg over hele Afrika. Dermed blandes Sahel her i Afrika inn når en skal påpeke at Norge ligger nord for Danmark. Grunnen er selvsagt at for folket her er nord i retning Sahel.
• Mot sør: På samme måte det med woroduguyanfanfε. Det betyr ”mot kolalandsbyene” og refererer til Elfenbenskysten der kolaplanten dyrkes. Dermed kommer noe av verdensbildet til syne gjennom språket. Man har ikke konstruert et ord ”Nord” eller ”Sør” som viser til et islagt øde, men henviser heller til et nært ”Nord” og ”Sør”.
• Vest: Tilebin. Dette betyr logisk nok ”der solen faller”

Ellers lærte vi i dag frasen ”a bora n kono” (skrives litt annerledes, men jeg har ikke bambarabokstaver på PC’en). Direkte oversatt blir det: ”Det har forsvunnet fra magen min”. Men egentlig betyr det: ”Jeg har glemt det.”

Språklæreren forklarte at på samme måte som vi bruker ”hjertet” som et slags bilde på vårt indre, så bruker man på bambara ”magen”. Så ler han godt før han gir oss et nytt eksempel. Nemlig en som har onde hensikter: ”A kono finnen don”. Det betyr ”Magen hans er svart.”

Hvorvidt dette får betydning for bibelspråk, forkynnelse og den slags må andre svare på. Men jeg lar meg fascinere av hvor logisk språket er på noen områder, og hvor ulogisk etter europeisk tenkning det er på andre områder.

Ingen tvil om at språket også åpner dører til å forstå både kultur og verdensbilde. Jeg gleder meg til å åpne flere dører.

Jostein

lørdag, januar 12, 2008

Våre nye navn

Da er det vel på tide å presentere våre alias her i Mali; Nasera Keïta og Sagaba Konaté.

Ja for det er faktisk det vi heter her, selv om det ikke er alle som bruker disse navnene. Noen kjenner oss nok derimot kun som nettopp disse. Dette er en veldig fin skikk her i Mali. Når noen fremmede kommer på besøk eller bosetter seg her, ja da får de et malisk navn. På den måten gjør de ære på oss og på den måten ønsker de oss velkommen som en av dem.

Vi fikk navnene rett etter at vi kom til Mali. Det var ordføreren i Naréna som gav oss dem, og de er utpregede malinkénavn. Derfor vet alle vi presenterer oss for at vi er malinkéer her i Mali.

Og det er visst litt historisk sus over navnene, fordi de setter oss i direkte slektskap med malinkéenes store krigsherre, Sundjata Keïta, som nok også er den maliske nasjons aller største helt. Nasera (Elisabeths navn) er sågar navnet på Sundjatas aller første datter, slik vi har forstått det. Sagaba betyr ”Den store sauen”, og er visstnok navnet på sjefsjegeren blant malinkéene. Nå kan det nok stilles spørsmål ved hvorvidt jeg bærer det navnet med rette, jeg som knapt har tatt i en rifle og langt mindre tatt livet av noe dyr (dersom vi ser bort fra den lille hundevalpen jeg steinet til døde som 6-åring på Haydom). Men en stor ære er det i alle fall å få bære maliske navn, og det symboliserer også hvor stor gjestfriheten er i dette landet.

Og hva gjelder reaksjonen blant malierne når vi presenterer oss; Det skulle jeg gjerne ha latt deg få oppleve. De fleste får noe tilnærmet latterkrampe og storkoser seg. Dermed er kontakten etablert og grunnen lagt for en god samtale. Men noen påpeker at ”da er du min slave” med et stort smil om munnen. For i denne kulturen finnes det fra gammelt av klare rangordninger mellom de ulike familienavnene. I dag brukes nok det aller mest som en form for humor.

Men navnet ditt forteller i høyeste grad mye om hvem du er og ikke minst hvor du kommer fra…

Jostein

torsdag, januar 10, 2008

Ber byrdene til kvarandre

Magevondt høyrer visst med til oppstart av nytt liv i Afrika – eg har hatt tre runder allereie, Jostein har sluppe unna, heldiggrisen… Siste dagane har eg vore veldig slakk, og natt til i går fikk Simone det også. Vår kristne malinke-nabo var innom i går formiddag for å helse på meg, men fikk beskjed frå Jostein at eg låg og var sjuk.

I går kveld kom ho igjen, for å sjå korleis det gjekk med meg. Då var det Simone som hadde det som verst, gråt og var frå seg over vondt i magen og dertil svært så sår bak. Sara legg hendene sine på henne, og ber til Matigi, Herren om lækjedom for Simone. Så går ho heim. Ikkje lenge etter smiler og pludrer Simone…
I dag har ho vore mykje betre, sjølv om ho jo enda er prega av litt dårlig mage…

Men det var så utrulig godt å bli bedt for, å få lov til å vere svak saman med en kristen venn. Takk Gud for at Han ordna det slik at vi vart nabo med Sara og Johannes.
Elisabeth

onsdag, januar 09, 2008

Vanskelig for kristne her i bydelen


På den nestsiste dagen i 2007 var vi i bambarakirken her i bydelen vår. Denne gangen kom vi så tidlig at vi fikk tid til å snakke med pastoren før gudstjenesten. Han kunne fortelle at han i slutten av uken hadde mottatt trusler mot seg selv og mot kirken.

Det skal visstnok være muslimske krefter her i bydelen som ønsker å volde de kristne vondt. Blant annet var det en av kirkens nærmeste naboer som hadde bedt imamen om tillatelse til å angripe kirken, men dette hadde imamen heldigvis nektet. Og selv om kirketomten er kjøpt på lovlig vis er det stadig noen som hevder at tomten ikke tilhører menigheten og at den derfor kan angripes.

Pastoren her i bydelen er en av de mest framtredende kirkelederne i Mali, og har selv vært med å bygge opp menigheten. ”For 23 år siden var vi den eneste kristne familien i området her, men i dag er vi hundre i menigheten”, fortalte han. Før han la til at han gjennom disse årene var blitt vant til trusler, og at menigheten uansett ville arbeide frimodig videre. 90 prosent av menighetens aktive er for øvrig unge mennesker.


Pastoren presiserte også at slike situasjoner som dette kun oppstår i fattige bydeler, som vår, der den sosiale situasjonen er vanskelig for mange. Mali preges ellers stort sett av fredelig sameksistens, også mellom kristne og muslimer, i alle fall på overflaten. Men hvem vet hva framtiden vil bringe?

Her en kveld hadde vi også besøk av vår kristne malinkénabo, som bekreftet situasjonen. Han og familien har også opplevd trakassering på grunn av at de er kristne. Han la vekt på hvor viktig det er at unge kristne blir godt skolert og utdannet for på en god måte å kunne møte den trakasseringen og diskrimineringen de vil kunne bli utsatt for. Og for at de vanskelig skal kunne forbigås for eksempel i forbindelse med jobbtilsettinger. Han for øvrig selv lærer.

Vi lovet ham at vi skulle informere våre støttespille i Norge, slik at kristne hjemme kunne være med og be for dem. Herved oppfordres dere til å be for de kristne i denne bydelen i Bamako. Be om at de skal være frimodige vitner og at de skal stå imot trakassering og eventuelle trusler. Det er nemlig mange unge i menigheten som har falt fra på grunn av ytre press. Be også om at 2008 kan føre nye til frelse her i området.

Jostein

lørdag, januar 05, 2008

Skal det vere ei høne?



La oss for all del håpe at hønemor hadde tatt sine siste sukk før dette her...

torsdag, januar 03, 2008

Tett på Z på nett

Slik kan du kommer på ”besøk” til oss i Sébénikoro framover, via webkamera. Nå har vi omsider fått oss internett hjemme, noe som nok vil kunne øke oppdateringsfrekvensen her på bloggen. Og allerede første kvelden har vi hatt to supre skypesamtaler med videooverføring hjem til Norge. Ganske utrolig, egentlig. Det er visst ikke så langt mellom Norge og Mali likevel, i alle fall ikke på alle måter…

Ellers har vi i kveld hatt julekveld nummer to. For endelig kom den lenge bebudede Norgespakken fra familien på Sørlandet. Den har vært på farten en god måned. Du verden hvor moro det var å åpne pakker 3. januar.

Simones nye venn som kom i julepakken i dag
Lesestoff fikk vi også
Slike ting blir ekstra stas når en bor i utlandet…

Jostein