mandag, januar 21, 2008

Ikke si at du er lei deg- det var jo Guds vilje...

Nabohuset sett fra taket vårt.


Jeg har nettopp kommet inn etter en liten rusletur med Simone i nabolaget. Ikke så ofte jeg har overskudd - men når jeg først gjør det, får jeg smaken av ekte malisk gjestfrihet.

Jeg gikk forbi huset til naboene, og de inviterte meg inn i "stua" for å se litt av afrikamesterskapet (se Josteins innlegg under).
Simone var sulten og grinete, så det ble ikke lange besøket. Men den ene lille samtalen med den ene nabokona sitter i meg. Jeg husket at hun hadde tvillinger, og spurte etter dem. "Jumeaux kelen saara", var svaret. Den første tvillingen er død. Jeg sa at jeg var lei meg, og spurte når dette hadde skjedd. EN måned siden var svaret, og så sa hun, på en blanding av fransk og bambara: "Ikke si at du er lei deg - det var jo Guds vilje. Han ville ta barnet mitt, og da er det jo ingenting som hjelper". Hva svarer du? Jeg kunne ikke si noe, min bambara er altfor dårlig til å uttrykke noe viktig, og hennes fransk var også begrenset.

Var smilet og latteren påtatt? Hva tenker hun innerst inne? Hvilken Gud er det som VIL ta barnet ditt? Hun har jo også båret barnet sitt under sitt bryst i ni måneder. Hun har holdt barnet sitt tett inn til seg og sunget vuggesanger. Og så dette smilet- ikke si at du er lei deg - det var jo Guds vilje...

Jeg vet ikke grunnen til at barnet døde. Diaré? Malaria? Hjertefeil? En sykdom som kunne vært unngått dersom de hadde hatt rent vann, myggnett eller andre enkle hjelpemiddel? Jeg vet altfor lite, men kanskje en unnlater å gå til lege eller å ta forhåndsregler? For Allah bestemmer jo når en skal dø uansett...

Kanskje jeg skal gå flere ganger på besøk til denne kvinnen. Kanskje jeg en dag kan klare å fortelle om en Gud som elsker henne - men som også har gitt mulighet til å selv beskytte seg mot sykdommer? Men som en også kan få be til når ens kjære blir syke.

Elisabeth

Ingen kommentarer: