Gode juledager

Siden sist vi lot høre fra oss her på bloggen har vi feiret jul her i varmen. Det ble veldig koselig, men juletre med julelys og gode greier. Sammen med oss tre på julaften var også de to ettåringene her i Mali, Espen og Johannes. Veldig koselig. Vi har også vært på juleselskap sammen med alle medmisjonærene i Naréna. Nå har vi noen rolige feriedager i og med at vi er språkstudenter.

Min første jul

Topp julegave fra Vidar og Tonje

Ellers har vi funnet oss et lite paradis her i Sébénikoro. Og passende nok heter det Eden Village. Her tilbragte vi hele 3. juledag til stor glede både for oss voksne og for den lille.

Eden Village ligger bare 5 kilometer fra oss, og helt nede ved elven Niger. Her er det et stort, deilig basseng, solsenger, store skyggefulle mangotrær, stille og rolig, og muligheter for å kjøpe seg mat. Dessverre hadde vi ikke med oss kamera.

Du verden så deilig det er å være her! Et sted der vi kan senke skuldrene og bare nyte livet, uten å føle seg på utstilling eller å være redd for hva naboene vil tenke.

Så ”juledukkerten” ble på ingen måte noe is-bad, men et godt varmt bad i stekende solskinn…

Jostein

hvorfor ikke?

Beste spørsmål vi har fått til nå:

"Får en vaksine i Norge mot kulden" ?

Tja... hvorfor ikke?

Julerapport fra Mali

Julebrevene er begynt å ramle inn i e-postkassen vår, og det er virkelig koselig å høre nytt fra hele kloden. Det setter vi pris på.

Foreløpig er vi ikke kommet så veldig langt med vårt eget julebrev, men forhåpentligvis klarer vi å snekre sammen noen ord før høgtiden er over oss. Men det er jo ganske så lite som minner om norsk julestemning her i Mali. Kalenderen forteller oss like fullt at julen er rett rundt hjørnet, og vi gleder oss til å feire en litt annerledes jul som egen familie.

Temperaturen her minner svært lite om jul

Jeg har laget en liten julerapport til Norea Mediemisjon, som kanskje kan være av interesse for andre også. Så klikker du på følgende link, får du høre litt av våre tanker rundt julefeiring i Mali. Reportasjen varer i rundt fire og et halvt minutt.

Julerapport fra Mali

Jostein

Dette er Torfinn.
Ja, det vil seie. Det er det norske navnet vi har gitt han. Han er vår nærmaste nabo. Han driv ein liten butikk vegg i vegg med oss, der ein kan få kjøpt mykje forskjellig. Han har ikkje vore her meir enn i tre veker lenger enn oss og er heilt ny i nabolaget. Han kjem frå Mopti, litt lenger nord i landet, der to koner og seks barn bur.

Torfinn er ein utrulig flott fyr. Han er Fulfulde, og kan heller ikkje Bambara- sjølv om eg nok trur han er mest beskjeden på det området.

Kvar dag må vi bort og helse litt og ”kjadre” litt med Torfinn –og handle litt brød og andre småting. Og er det noko vi lurer på, kan vi spørje han til råds. Dessverre for oss – bra for han- har han reist på ein månads tur heim til familien. Så det er lillebroren som driv butikken.

Torfinn er utrulig snill. Her ein dag før han reiste spurte eg han om han hadde ei vare eg har vore på utkikk etter. Det hadde han. Eg hadde ikkje pengar med meg, så eg sa at eg skulle handle det ein annen dag. Då sa Torfinn at dersom eg nokon gong ikkje har pengar, kan eg berre få varen likevel, og så kan eg betale seinare. Det gjer ikkje noko om det går ein månad. Eg takkar han hjerteleg, men kjenner meg litt flau. Han skulle berre visst alle dei tusenlappane vi omgir oss med for tida. (1000 franc er ca 12.50 kroner, og MASSE pengar for folket i området her). Vi kjøper sofagruppe og andre møblar til mange pengar og handlar importert mat, og så seier Torfinn at vi kan få handle på krita med han dersom vi manglar pengar…
Elisabeth

Begivenhetsrik tur til og fra jobb

Det å være ute i trafikken her i Bamako er på mange vis underholdning i seg selv, og på ingen måte ensformig. I og med at vi så langt har vært dårlige på å legge ut bilder fra tilværelsen her, tenkte vi at vi kunne la dere som leser bloggen få bli med oss på en kjøretur fra kontoret og hjem til huset vårt i Sébénikoro. Det er en tur på 17 kilometer, og er vi heldige tar det oss 30 minutter. Som oftest mer, noen ganger opp til 50 minutter. Vi passerer to markeder, og ellers litt av hvert som du vil oppdage på bildene. Holder du musepekeren over bildene får du tekst.

Vil du ha større bilder kan du klikke på bildene.

Turistattraksjon

Aldri før har eg vore gjenstand for så mykje merksemd. Det er ganske rart å gå frå eit anonymt tilvære til å vere kvartalets store snakkis…

Her om dagen var eg på taket og tok ned klede frå snora. På nabotaket var ei dame (altså ikkje ein unge) som såg meg, ropte noko om ”tobabo” (kviting- det første ordet du lærer deg på bambara), og plutselig kjem det ein skokk med folk for å sjå på meg.

Ikkje like kjekt når dei peiker og ler…

Håper at om ei stund så blir eg enten vandt til det, eller så blir folk vande med meg…

Elisabeth

Hjelp i huset

Etter kort tid i Mali forstår eg kvifor misjonærar har hushjelp… Eg har hatt litt bismak rundt det å ansette nokon som skal vere ”tjenar” for deg, men hadde jo landa på at det sikkert var lurt å ha hushjelp, sjølv om eg i dei 15 åra det har gått sidan eg flytta heimanfrå har klart meg heilt sjølv … Men etter to veker var huset så skittent av støv, at eg brukte (som eg skreiv i ein annan blogpost) evigheter på å vaske eit stovegolv, og all ledig tid eg har hatt heime har eg brukt til å rydde, vaske klede for hand (viss vi ikkje har reist til gjestehuset i byen for å leige vaskemaskina der), vaske opp, etc.etc.

Ting er mykje meir tungvindt her. Vi har ein varmtvannstank på badet vårt (eitt av tre – kva ein no skal med så mange bad), så eg har valget mellom å gå i dusjen og hente vatn til oppvask, eller sette på vannkokaren. Støvet legg seg over alt, og berre få timer etter førre gang ein vaska over eit bord, er det like skittent igjen. Kjøper ein grønnsaker, skal dei klorast og vaskast med filtrert vatn, og vatnet skal gjennom eit filter – som også skal vaskast og kokast innimellom.
Så i går kom Juliette. Det var godt. Ho vaska golv og styrte på i heile går, og i dag har ho vaska klede. Varma vatn i ei stor gryte, og vaska med fire baljer, og hengt opp på taket…

Ei ganske stor utfordring er at ho ikkje snakker fransk – i alle fall ikkje mykje - og eg kan ikkje Bambara. Så det blir mykje kroppsspråk, leiting i bambaraordbok, og nok en del dobbelkommunikasjon. Men allereie har eg plukka opp eit og anna Bambarauttrykk--- nød lærer naken kvinne å spinne heiter det. Så i dette tilfellet må eg berre få opp farta for å lære bambara…

Elisabeth

Ellers heilt nytt av dagen:

Simone Amalie har for første gong truffe barnepika si, Madeleine. Og det verkar som om dei har fått ein god start:

Dei skal tilbringe mange timar saman eit par dagar i veka.

Spennende bekjentskap

Vi har nå bodd i Sebenikoro i to uker, og har som fortalt gjennom tidligere bloggposter opplevd mye (synes vi i alle fall selv) allerede.

Som en kontrast til de muslimske bønneropene vi hører flere ganger om dagen, og opplevelsen Elisabeth hadde da hun skulle ta med seg Simone til markedet, fikk vi sist søndag oppleve en flott gudstjeneste i bambara-kirken i Sebenikoro. I forhold til antall mennesker i bydelen var nok ikke menigheten så voldsom stor, men den var slett ikke liten heller. To kor, et senior- og et juniorkor deltok med flott sang. Som de eneste hvite som var der var vi selvfølgelig mer synlige enn refleksvester i en norsk vinternatt, og ble ønsket velkommen etter at vi først hadde presentert oss kort. Med gudstjenestestart så tidlig som klokka ni var vi ferdig allerede halv tolv, og Simone oppførte seg faktisk veldig eksemplarisk. Vi regner med å gå en del i denne menigheten framover.



Det flotteste var kanskje at vi på dette møtet fikk hilse på en av naboene som bor vegg i vegg med oss. Det viste seg at han og kona var kristne, og at de begge er malinkéer. En stor oppmuntring for oss å vite at vi har noen rett utenfor kjøkkenvinduet som også har satt sin lit til Jesus Kristus som sin Frelser. Vi kaller dem Johannes og Sara.

Johannes kom allerede søndag ettermiddag til oss på en kopp te, og vi fikk blitt litt kjent med ham og høre noe av hans livshistorie. Siden har vi truffet dem begge et par ganger utenfor huset.

Be gjerne om at disse kan være noen vi kan bli godt kjent med og som kan lede oss inn i kultur og språk. Be også om at vi kan ha et godt åndelig fellesskap. Kanskje er disse noen Gud vil bruke i malinkéarbeidet i Sebenikoro?

Jostein

På lag med den sterkaste...

50 meter frå oss er eit marked.. Eg hadde tenkt å ta meg ein liten tur, men det tok på berre å gå bort og helse på kjøpmannen, så eg snudde. Men den lille turen gav meg eit lite innblikk i den andelege røyndomen her. Eg kom i snakk med fire ungjenter som var på veg til skulen. Eg gjekk med Simone i babybjørn – fikk sjølvsagt mykje merksemd, både for den kvite babyen og det at eg ikkje bar ho på ryggen…vi skilte lag, og eg gjekk sammen med ei gammal dame mot markedet.

Med eitt kjem jentene springande etter meg. Det var tydeleg at dei hadde diskutert og hadde noko viktig å fortelle: "Du må ikkje ta med deg babyen din inn i markedet!” Gå heim og la ho vere hos hushjelpa”. Kvifor seier eg?, og legg til at hushjelp har vi ikkje. ”Det er så mange hekser på markedet, og dei kjem til å ete barnet ditt” (Merk: ” Å ete menneske” vil seie å lage seg ein sermoni der kjøt representerer eit spesielt menneske. Når heksene så eter dette, blir det mennesket sjukt og dør. Heksene har stor makt, og skaper mykje frykt.)

Eg sa til jentene at Simone var beskytta av den levande Gud, og Han er sterkare enn heksene. Likevel kjende eg at det gjorde med usikker. Eg visste jo at Simone og eg er beskytta – vi har jo den levande, allmektige Gud på vår side, men det gjorde litt for sterkt inntrykk… Eg skulda på varmen for Simone- noko som jo var sant. Og snudde. Men Jesus har lova å vere med- kanskje vårt komme og tilstedeværelse kan vere med å manifestere at Satan ikkje har makt over dei som tar sin tilflukt til den treenige Gud? Eg vart i alle fall minna om at vi kvar dag proklamerer forsakelsen og trua – og at vi nedber Herrens velsignelse over Simone Amalie. Og så trur vi og veit at Jesus har satt englar til å beskytte sine tjenarar, og at den som tek si tilflukt til Jesus ikkje har noko å frykta frå han som berre er ei brølande løve. Naboane våre i Sebenikoro treng å bli satt fri frå frykta for åndene…

Dette vart også ei påminning om kor viktig den tenesta du gjer du som ber for oss. Dette er altså den andelege røyndomen vi har flytta til. Kan du be for oss vidare?

Elisabeth

Sebenikoro-tankar...

Det er kveld i Sebenikoro. Simone Amalie har fått seg mat, og i eit rolig augneblink smiler ho til speilbiletet sitt på teppet på golvet. Ute syng grasshoppene, ein radio står høgt på ein stad utanfor, og viftene i taket gjer det dei kan for å klare å overdøyve det heile… Tenk, vi er i gang- vi er i Sebenikoro, i Mali. Om det var slik eg hadde forestilt meg det? Eg veit ikkje… Eg hadde ikkje heilt klart å sjå føre meg noko særleg, men det eg opplever kjem foreløpig ikkje som noko stort sjokk – verken menneska, trafikken eller naturen, sjølv om alt gjer inntrykk – ingenting – bortsett frå wasa knekkebrød - er som i Norge…

Men eg er sliten. Meir sliten enn eg hadde trudd. Alt tek på – køyre bil og oppleve den kaotiske trafikken, sjå alle menneska, ja, alle inntrykka her. Prøve å vaske eit golv, der vatnet etter å ha vaska ein kvadratmeter er mørkebrunt av alt støvet som samlar seg. Ja, når eg vaskar av bordet Støv. Støv, støv. Varmen. Dei seier det er kuldetid og behagelige temperaturar. Tja. Simone er full av raude prikkar- varmeutslett. Det at ho for første gong likar å bade, seier vel noko om at ho er varm… Det tek også på å skulle handle inn møblar – her er det ikkje er å gå på IKEA, men ein køyrer frå møbelhandlar til møbelhandlar som stiller ut kolleksjonen sin langs vegen, og der vi må bestille og vente. Og alt tek tid. Det tek på at Simone vaknar så mange ganger på natta fordi ho er så varm og tørst… Og så tek det på at vi har minst 40 minutts køyreveg til kontoret…

Men trass i at eg er sliten, er det godt å vere her. Endelig er vi her, Mali. Dette har vi venta på lenge. Det er her vi føler oss trygge på at Gud vil ha oss. Allerede begynner vi å bli vant til og kjenne lyder og lukter og ansikt i nabolaget… Og no, etter halvanna veke, kjenner eg at eg ikkje er så sliten som dei første dagane. Det er jo eit godt teikn…

Her vi bur er det ingen kvite. Det er eigentlig like greitt- då må vi jo berre komme oss ut og bli kjent med folk. Be gjerne om at vi må få nokre vener her i området.. Vi har ikkje hatt særlig energi til å utforske nabolaget enda- har vel ikkje sett meir enn det vi ser når vi køyrer til huset – og en liten tur i gata på lørdag. Her er mange nybygg, mange grå murklossar som ventar på å bli ferdige. Sjølv om det er mykje uferdige hus her bur der en del folk, og litt etter kvart så kjem vi i kontakt med naboane. Men dei synes visst at vi viser oss lite ute…. Rett utanfor porten vår arbeider nokre damer med å farge flotte tøy. Visstnok til eksport til utlandet. Vi har to hyggelige kjøpmenn rundt oss- Ein som er vegg i vegg, der ein kan kjøpe vatn, fyrstikker, olje, mjøl, tørrmelk, ”American cola” osv. Ein annan har sin lille butikk ca 50 meter bortanfor oss, ved markedet. Han slår vi alltid av en liten prat med når vi køyrer forbi. Han hadde parkert bilen sin i garasjen vår, så det var slik vi kom i kontakt med han. Og så er det markedet. Masse folk og mange boder… Gleder meg til å utforske det. Men eg trur eg skal få litt meir energi først…

Elisabeth

En slags dagbok

Siden det allerede er gått en uke og vi ikke har hatt daglig tilgang på nett, tenkte vi at det kanskje var greit å lage en kort liten dagbok-post, med et par-tre setninger om hva dagene har inneholdt så langt. Ganske utrolig å tenke på at det allerede er gått en uke siden vi satt på hotellet på Gardermoen…

Torsdag:
Kom fram sent på kvelden etter en lang og slitsom reisedag. Stod opp 03.30 i Oslo og la oss ganske nøyaktig 24 timer senere i varmen i Bamako. Men reisen gikk helt problemfritt og vi opplevde mange små ting som bekrefter det Bibelen sier om at Gud går foran oss.

Fredag:
En første smak av Bamako i dagslys, og en bekreftelse på det vi opplevde dagen før; et herlig afrikansk trafikkaos. Mopeder i mengder, til høyre, til venstre, foran og bak. Hvordan skal vi kunne klare oss alene i trafikken her? Ellers ble dagen brukt til en kjapp tur innom kontoret med varm velkomst av radiostaben her. Og til de første innkjøp av nødvendige ting til hus og hjem.

Lørdag:
På formiddagen reiste vi til huset vi skal bo i, i bydelen Sebenikoro. Der bor det visst foreløpig ingen andre hvite. Men vi får et flott møte med huset og noen av de hjelpsomme naboene. Her kommer vi til å trives. Men det er varmt og det er mange ting som må gjøres for å komme i orden. På ettermiddagen er det ut på byen sammen med feltleder for å bestille salong. Har visst også fått prøve meg som sjåfør allerede, og det gikk overraskende greit.

Søndag:
Vi får en grei første natt i huset vårt. Simone sover hele natten og klimaanlegget fungerer. Vi tar oss en rolig formiddag for å pakke ut og ordne de tingene vi har fått med oss. På ettermiddagen reiser vi i gebursdagselskap til Hanne Friborg. For første gang tar vi oss fram i trafikken helt alene. Konsentrasjonen er på topp, men vi finner greit fram og alt går bra. Begynner vi å bli varm i trøya allerede? Moro er det i alle fall J

Mandag:
Slitsom natt uten klimaanlegg, som nevnt i forrige bloggpost. Men i løpet av formiddagen er alt løst og strømmen og vifter går for fullt. Herlig. Ny dag på kontoret. Denne gangen litt mer formell velkomst iscenesatt av radiomedarbeiderne. Vi blir tatt imot med sang, smil og varme ord. Disse menneskene gleder vi oss til å bli kjent med. Utrolig mye smil og latter.

Tirsdag:
Elisabeth er sin vane tro utålmodig og vil ut i nabolaget for å bli kjent med folk, og tar med seg Simone en tur. Etter en stund kommer hun tilbake med fire unge jenter som hun setter seg ned sammen med, og dermed er hun allerede så smått i gang med bambara-læringen. Men i møte med disse jentene fikk vi også en ganske så sterk opplevelse av den åndelige virkeligheten som eksisterer her. Det får vi utdype litt senere. På ettermiddagen var det ny tur ut på møbeljakt, og nå har vi blant annet bestilt lekegrind til Simone.

Onsdag:
Formiddagen brukt til klesvask på gjestehuset, siden vi ikke har fått oss hushjelp enda. Deretter en god lunsj på en av restaurantene i byen. I skrivende stund er Elisabeth ute på markedet sammen med en medmisjonær for å få kjøpt seg et par kjoler, mens jeg og Simone sitter her på NLMs kontor.

Slik har det forløpt så langt. Vi merker at hver eneste ting vi gjør tar både mer krefter og tid enn vi hadde tenkt oss, men slik er det nok bare når vi kommer til en helt ny tilværelse i et så varmt klima som her (skjønt i følge alle andre her er det kuldeperiode nå). Ellers er vi veldig glade for at Simone ser ut til å trives, og smiler minst like mye som hjemme. Hun syns nok det er godt å kunne ha på seg så lite klær, men strever litt med varmen foreløpig. Glemte dessverre å ta med kamera, så bilder får vi legge ut en annen dag. Da skal vi nok også skjære godt ned på antall ord…

Vi blogges!

Jostein

Vel framme

Hei!

Dette bare for å si at vi er kommet vel fram til Bamako, og har faktisk vært her tre hele dager allerede. Inntrykkene er mange og hvor skal man begynne å fortelle? Det får vi heller gjøre etter hvert...

Dagene nå består av varme, flytting og hilsing på diverse folk. Men vi har i alle fall etter de to første nettene på gjestehuset nå bodd to netter i huset vårt i Sebeninkoro. Der kommer vi til å få det topp. I natt fikk vi for øvrig prøvd oss uten klimaanlegg og med en halveis virkende takvifte. Hovedsikringen gikk sikkert 20 ganger i løpet av natten. Da er det godt med en vakt som de fleste gangene slo den på igjen uten at vi måtte vekke ham :-)

Ellers må sies at vi har fått en fantastisk fin mottakelse både blant de nasjonale og blant våre norske kollegere her. Så vi gleder oss til å bli bedre kjent med dem og bli en del av fellesskapet her.

Vi gir mer lyd fra oss etter hvert, for nå skal vi ut den særegne Bamako-trafikken som inkluderer mer enn bare ymse former for motorkjøretøyer. For å kjøpe diverse nødvendige artikler.

Jostein

Streik til besvær

Franske togførere er gått til ny streik, og det betyr at vår reisrerute til Mali berøres. I tolvte time har vi måttet endre reiseruten slik at vi overnatter i Oslo i stedet for Paris fra onsdag til torsdag. På flyplassen i Paris er nemlig alle hoteller fullbooket på grunn av togstreiken, og det er umulig å ta seg til og fra flyplassen kollektivt.

Det betyr at vi må opp grytidlig torsdag morgen for å ta første fly fra Oslo til Paris kl 06.55 der vi er framme 09.20. Deretter blir det maratonventing på en folksom og kaotisk flyplass helt fram til flyavgang til Bamako kl 16.40.

Litt kjipt selvfølgelig, men det er slikt en må forvente når en skal ut og reise. Vi er litt spente på hvordan Simone kommer til å takle all ventingen. Forhåpentligvis sover hun seg gjennom det meste.

Vær gjerne med og be om at turen må gå bra, spesielt for Simone. Be gjerne også om at det må gå bra med bagasjen. Vi har nemlig dobbelt så stor bagasjekvote fra Oslo til Bamako som fra Ålesund til Oslo. Det er ikke alltid de viser velvilje på innenlandsflyvninger, men vi har fått muntlig lovnad på telefon om at det skal gå bra å sende utenlandskvote.

Da blogges vi kanskje fra Bamako neste gang?

Jostein

Gjetergutten

Han kommer tuslende etter dyreflokken som faren eier. Han er 11 år og har fått ansvaret for å gjete familiens dyr. Med seg har han en taske med vann, litt frukt og annen mat. Han kommer til å oppholde seg ute med dyrene det aller meste av dagen.

Rundt halsen bærer han amuletten som skal beskytte ham mot farer som møter ham på veien. Men han har også en liten, enkel radio i den ene hånden. Batteriene begynner å synge på siste verset, men han regner med at de vil holde også denne dagen.

Han setter seg ned på en gresstue og finner fram maten sin, mens dyrene forsyner seg av sin. Han drar fram radioen og tuner seg inn på den frekvensen han har gledet seg til å høre på. Han har allerede lyttet til denne kanalen i noen uker. Det er noe av det han hører her som har vekket nysgjerrigheten. De snakker på hans språk, på mahou. Men de snakker ikke om Allah. De snakker heller ikke om hvordan en skal beskytte seg mot de onde åndene, om lykkeamuletter, trollmenn og alt det han så ofte hører om ellers. De snakker om Jesus. At han er Guds Sønn og at han er sterkere enn alle de onde åndskreftene som han frykter så sterkt. De snakker om at Jesus bryr seg om ham, og gjerne vil fri ham i fra denne frykten. De snakker om hvordan menneskene kan finne veien til Gud, til Paradis.

Nå gleder han seg til å høre mer om dette. Kanskje finnes det en Gud som vil ham vel. Og kanskje er Jesus Guds Sønn slik disse på radioen sier at Bibelen forteller…

Historien om gjetergutten er ingen sann historie – i alle fall ikke enda. Og kanskje er ikke alle de ytre forholdene beskrevet her helt korrekte. Det vet jeg ikke, for jeg har ikke vært i mahouland i Elfenbenskysten enda.

Men det er denne unge gutten jeg ser for meg når jeg tenker på radioprogrammene vi skal jobbe med i Afrika. Tenk hvis vi kunne få fortalt ham hvor høyt Gud elsker ham. Tenk hvis han kunne få vite og forstå at Gud lot sin egen sønn dø for at han skal kunne bli frelst. Tenk hvis han kunne komme til tro og bli grunnfestet i troen. Tenk hvis radioen kunne bli hans menighet. I alle fall fram til han kan tørre å oppsøke en kirke.

Dette er min drøm og min visjon når vi nå flytter til Afrika. Jeg gleder meg til å se om den en dag går i oppfyllelse.

Jostein

Titt tei...

Trener meg til varmen i Mali, jeg...

Reiseklar...

Nå er billettene i boks!

Vi reiser fra Vigra førstkommende onsdag kl 10.40. Så har vi noen timer på Gardermoen (avgang 15.45), før vi overnatter i Paris og lander i Bamako 21.20 malisk tid torsdag.

Så da er det bare for den som har anledning og vil til å komme på Vigra og ta farvel med oss, og om du vil treffe oss i Oslo, er det bare å gi beskjed, så kommer vi ut...

I dag har vi hatt julemiddag! Deilig pinnekjøtt med rabbestappe! Snakk om å bli skjemt bort når en er hos mamma og pappa. Men så er det vel ikke pinnekjøtt vi får mest av de neste årene (selv om planen er å ha med en pakke for å ha til jul...)- og mammas julesteik er jo en gang den beste...

Elisabeth

I kofferten

Kor mykje tran treng eit lite menneske i løpet av to år? Eller kor mange smokkar, frysepulver til syltetøy, ido-form-tablettar og myggstiftar skal ein pakke i kofferten? Skal eg ta med nokre posar med ”ballmjøl” (slik du lagar potetball av)? 1.5 kilo pakken tilseier vel at det skal vi ikkje. Og 3-4 plater med freia melkesjokolade monner vel ikkje så lenge… Kanskje vi må kjøpe nokre fleire? Dette er dei store spørsmåla som kransar rundt i mitt hovud for tida…

Medan Jostein tenkjer på dei store tinga rundt det som ventar oss i Mali, er eg for tida ganske jordnær. Har vi nok tøybleier? Zinksalve? Skal vi kjøpe med oss pålegg? Og forslagslista over matvarer en bør/kan ta med frå Norge til Mali som vi finn i den såkalla personalpermen blir nøye studert: kardemomme, allehåndekrydder, osv osv. Eg som knapt har brukt slikt krydder i mitt liv- det er vel ikkje slik at ein blir storbakar når ein set foten i ein misjonærsandal?

Hm.

Men jammen er det ikkje heilt enkelt. Hjernen min koplar liksom ut når ein skal tenkje så langt fram. Kva veit eg om det vi saknar når vi kjem ut? Kva veit eg om det vi får tak i? Har du forslag til ting vi bør ha med oss i bagasjen på veg ut, kanskje? Noko du hadde sakna når det gjeld matvarer frå Norge?

Kom gjerne med tips…

Elisabeth

Eldst og yngst

Søndag fikk den yngste og den eldste i Sæth-slekten treffe hverandre for aller første gang i Måndalen i Romsdal. Oldemor Lisa Amalie fikk treffe sitt 17. oldebarn, Simone Amalie, som også er oppkalt etter henne. Litt spesielt var det nok for begge. Ei flott og trofast misjonskvinne på snart 95 år, og hennes 3 måneder gamle oldebarn som nå også blir misjonærbarn.

For det er ingen tvil om at både vi som foreldre og lille Simone gjennom vårt misjonsengasjement bærer videre en arv som har stått svært sterkt i alle våre fire slekter gjennom mange generasjoner. Det føles nok dels som en forpliktelse, men aller mest som en utrolig stor velsignelse. For det er virkelig noe stort vi får med på gjennom det å drive misjon.

Forhåpentligvis vil generasjonene etter oss også føre arven videre.

Ellers kan nevnes at storbagasjen ble sendt av gårde i kveld, så nå har vi vel på en måte nådd ”point of no return”…

Jostein

TAKK

Et bevis på at vi ikke står alene

Sist søndag hadde vi en veldig flott opplevelse. Da ble det nemlig arrangert utreisefest for oss på Sylte bygdehus her i Vanylven.

Det ble en flott ettermiddag med fokus på misjon, og med forbønn for oss og hilsener til oss. Vi var imponert over hvor mange som hadde tatt turen denne ettermiddagen.

Det er utrolig godt å merke at vi ikke står alene når vi nå står på terskelen til å reise ut som misjonærer for aller første gang. Det merker vi også gjennom både telefoner og kort som er kommet den tiden vi har vært her på Sylte og i Kristiansand. Faktisk også fra folk vi ikke kjenner personlig. Det varmer oss så utrolig og vi føler oss veldig privilegerte.

Vi vil også benytte anledningen her og nå til å takke hver enkelt av dere som har kommet med gode og varme ord til oss de siste ukene. Enten gjennom e-post, brev, kort, telefon eller ”face-to-face”. Og tusen takk til dere som har løftet oss fram for Herren på bønnevinger gjennom noen utfordrende uker. Dere skal vite at dette er opplevelser vi tar med oss på ferden. Vi har merket og merker at folk ber for oss, og dette gir både ekstra trygghet og visshet i utfordrende dager og måneder som ligger foran. Vi trenger kraft og styrke og vi trenger forbønn.

Nå er for øvrig storbagasjen nesten ferdigpakket. Mandag blir den hentet her på Sylte. Og inni oss merker vi nå både gode og vonde følelser. Følelser av glede og spenning, men også følelser av vemod og sorg. For nå er det bare to små uker igjen til vi setter oss på flyet sørover.

Jostein

Mahourøsten

Hver uke sendes et halvtimes langt radioprogram på mahouspråket i Elfenbenskysten. Programmet heter ”Mahourøsten”. Sendingene kringkastes på den kristne radiokanalen ”Livets Frekvens” i storbyen Abidjan. Norea Mediemisjons todelte visjon ”Håp for livet og evigheten” er også bærende for programprofilen til disse programmene. For de har både et klart og tydelig evangeliserende siktemål, samtidig som programmet også tar opp sosiale og kulturelle spørsmål som særlig angår mahoufolket.

Denne høsten sendes en programserie som har fått navnet ”Menneskeheten og dets skjebne”.
Neste uke, onsdag 31. oktober stilles spørsmålet: På hvilket grunnlag dømmer Gud? I ukene som kommer fokuseres det blant annet på disse temaene:

· De to kreftene som omgir oss; lysets krefter og mørkets krefter
· Hvordan Satan prøver å likestille mennesket med Gud
· Gleden som finnes hos Gud i Himmelen
· Guds Lam
· Hvorfor må vi feire jul?

Dette er sentrale kristne temaer som formidles inn i en sterk muslimsk kontekst, og vi ber om at Gud gjennom Den Hellige Ånd skal åpenbare evangeliet for disse. Formidlingen skjer blant annet gjennom dramatiseringer av konkrete bibeltekster.

Ellers har programlederne blant annet intervjuet ulike ledende eldste om tilblivelsen av deres respektive landsbyer. De snakker med lokale eksperter om hvordan man best mulig kan ta vare avlingen sin, hvordan en har klart å opprettholde driften av lokale skoler under de siste års krigstilstand i landet, spesielle særtrekk ved kaffeproduksjonen i mahouland etc. Kort og godt temaer og problemstillinger som berører og interesserer mahouer flest.

Vil du være med og be for dette arbeidet? Be om at Gud gjennom radiosendingene må møte mahouer med sin kjærlighet og sin livsforvandlende nåde. Be om at mahouene gjennom radiosendingene må oppleve sin egen kultur og historie som viktig, og at dette kan være med og gjøre dem stolte av å være mahouer på tross av den marginaliseringen de ofte føler i samfunnet.

Takk for at du står med oss i arbeidet!

Jostein

Huset vårt i Bamako

Tidligere denne uken fikk vi en e-post fra regionslederen i Vest-Afrika med bilder fra huset vårt i Bamako. Det ligger i bydelen Sebenikoro, et stykke fra selve sentrum, etter det vi har forstått. Dette er en malinké-bydel (malinkéene er befolkningsgruppen som NLMs arbeid i Mali retter seg mot), og vi er de første NLM-misjonærene som blir plassert her. Målet er at vi i tillegg til å studere språk skal opprette relasjoner og vennskap med malinkéer i nabolaget. På sikt ønsker NLM å starte opp med evangeliseringsarbeid i denne bydelen.

Vi gleder oss veldig til å flytte inn her og tl å ta fatt på spennende og utfordrende oppgaver.

Her er noen av bildene vi har fått:

Inngangspartiet til huset

Stua blir ferdigstilt

Trappa opp til taket

Flatt tak er vanlig i Mali, og her vil vi nok slå oss til når temperaturen bikker 40 grader.

Det skal for øvrig legges noe gress på taket her.

Utsikt til gaten utenfor huset


Vi får egen garasje til bilen som vi skal disponere

Her kommer vi garantert til å trives...

Jostein

Hvordan går det?

Tenkte det var på sin plass med en liten oppdatering på ståa... Det går stadig framover med meg, selv om det går sakte... Jeg har i følge legen en følgetilstand av den kraftige allergiske reaksjonen; "dermografisme", som gjør slik at huden tåler dårlig kontakt - jeg kan liksom tegne på huden min. Denne tilstanden går også i leddene - og dess mer jeg bruker et ledd, dess mer vann blir det i det leddet, noe som fører til smerter og stivhet.

Nå går jeg på antihistaminer (allergimedisin) som skal ta knekken på dette, i tillegg til ganske så store doser kortison. Det er ganske utrolig at en rabiesvaksine skulle ha en slik virkning, men det er iallefall godt at en vet at det er noe som går over, en må bare ta tiden til hjelp. Tusen takk til deg som har bedt og ber for oss. Det har vi merket.

En stor opplevelse var når det tikket inn en melding på svigermors mobil fra noen venner den dagen vi sendte forbønnsmail. De hadde allerede mandag etter barnedåpen (dagen jeg ble lagt inn på sykehus) blitt så veldig minnet på å be for oss, uten at de visste grunnen til det. Det er trosstyrkende, og veldig oppmuntrende.

Torsdag forrige uke reiste vi fra Sørlandet - etter nesten fire måneder under samme tak som svigers. Det var veldig trist å reise. Man kommer veldig tett inn på hverandre når en bor slik - jeg har noen fantastiske svigerforeldre! Men vi var klare nå. Vi fikk en hel dag i Oslo hos våre gode venner Øystein og Torunn, og fikk hilst på misjonssekretær Kjell Jaren på hovedkontoret.

Lørdags morgen satte vi kursen nordover, spente på hvordan det skulle gå å kjøre 11 timer med lille Simone. Og det gikk veldig fint... - og nå er vi på Sylte. Her får vi det godt!

Farmor og Simone sier "ha det" den dagen vi reiste

Elisabeth

Ingen ”autobahn” til misjonstjeneste

Det er visst ingen autobahn uten hindre når en skal ut til misjonstjeneste. Men slik skal det sikkert ikke være heller. I alle fall har vi fått erfare dette den siste halvannen uken.

Etter en flott dåpssøndag 23. september, der Simone Amalie ble døpt i Misjonshuset, endte vi på legevakten på kvelden. Elisabeth hadde kvelden før begynt å få utslett (elveblest) på kroppen og leddsmerter, og dette hadde forverret seg kraftig utover søndagen. Hun fikk voksne doser kortison og antihistamin for å slå tilbake det legen mente var en kraftig allergisk reaksjon.

Mandagen opplevdes litt bedre, men på kvelden var vi på legevakten igjen, med økt utslett som spredte seg over hele kroppen og hovne ledd. Det endte med innleggelse på Sørlandet Sykehus fram til fredag.

Legenes konklusjon er at dette må være en kraftig allergisk reaksjon på en av vaksinene som er tatt noen dager i forveien i forbindelse med utreisen. Vi har vært redde for at det skulle være hennes leddgiktproblemer som har blusset opp igjen, og den frykten delte fastlegen da vi var hos henne i går. Men utslettet har heldigvis sluppet helt taket nå.

Dermed ble det nytt sykehusbesøk i dag til sjekk hos revmatolog. De konkluderer nok en gang med at leddsmertene og stivheten hun kjenner på nå trolig ikke er revmatisk betinget, og at det er en del av en forbigående allergisk reaksjon. For oss ble dette foreløpig en lettelse å få bekreftet nok en gang. Så må vi heller lete etter kilden til elendigheten i en av vaksinene.

Vi stiller oss naturligvis et og annet spørsmål om hvorfor dette skjer når det bare er en måned igjen til utreise. Hvor er Gud og hva mener Han med dette? Konklusjonen på det har vi ikke, men en opplevelse som dette minner oss kraftig på hvor viktig det er å holde oss nært til Oppdragsgiveren og at det er hos Ham vi kan hente styrke og kraft når det røyner på. Kanskje var det dette vi trengte en påminnelse om?

Denne nye situasjonen medfører at vi nå utsetter utreisen til Mali med et par uker i første omgang. Vi er ved godt mot og håper, tror og ber om at det skal skje en rask bedring, og at vi skal komme fort til hektene igjen.

Men vi er likevel frimodige og ber om forbønn i en situasjon som oppleves utfordrende og krevende. Be om at Elisabeth må bli raskt frisk og at vi alle tre må få være ved god helse, og be om beskyttelse både i tiden framover her i Norge og etter at vi er kommet til Afrika.

Må Gud velsigne deg!

Jostein

Reiseklar

I en alder av fem uker har Simone fått sitt aller første pass. Det har en varighet på to år.

Hvor representativt bildet er kan vel diskuteres, men slik blir det når en skal sitte på mammas fang når bildet blir tatt. Hun som utstedte passet var litt tvilende til om bildet ville godtas, siden Simone ikke hadde hodet godt nok opp. Men godkjent ble det.

Høyde: 55 cm
Underskrift: ”Not able to sign”

Så da er vi klare til å søke visa, og ”off we go!” For nå er det bare seks uker igjen…

Kontraktsignering

Akkurat som fotballspillere og -trenere har vi nettopp signert en fireårskontrakt med Norsk Luthersk Misjonssamband. Periodeavtale heter det. Og den gjelder for tjeneste i Vest-Afrika.

Tre år er gått siden vi første gang fikk konkret spørsmål om vi kunne tenke oss å reise til Vest-Afrika for å jobbe i NLMs/Noreas radiomisjonsprosjekt rettet mot mahoufolket i Elfenbenskysten. Tre år med spenning, forberedelser, stadige endringer av adresse, misjonsstudier i Oslo, misjonærinnvielse, språkstudier i Frankrike, og nå – endelig en helt konkret arbeidskontrakt. Et håndfast papir. Det gir en ekstra god følelse. Men også spenning, forventning og ikke minst litt frykt.

Periodeavtalen gjelder fra 25.09.07 til 20.06.11. Arbeidsoppgavene er radio-/evangelisk arbeid. Høres kanskje lenge ut, men forhåpentligvis kan det også bli aktuelt å forlenge den. Vi får se. Vi håper i alle fall at vi skal kunne klare å fullføre hele kontraktsperioden, i motsetning til det som så ofte skjer innen fotballens verden, og som nylig skjedde med en viss fotballtrener her på Sørlandet.

Vi legger i alle fall periodeavtalen, oss selv og vår framtid i Guds hender. Han som har kalt oss og som har lovet å gå foran oss hver eneste dag.

Jostein

På livets lyse side...

Simone Amalie

Hei hei!

Jeg heter Simone Amalie Sæth og ble født 6. august 2007 i Kristiansand.

Jeg har skjønt det slik at navnet mitt er ganske sjeldent i Norge. I følge mamma og pappa er det bare rundt 300 som heter Simone. Men Amalie er visst veldig populært.

Mamma og pappa valgte å kalle meg Simone, fordi de ønsket at jeg skulle ha et internasjonalt navn. Det er fordi vi etter planen skal bo mange år i Afrika, og jeg blir misjonærbarn. Simone er et fransk navn, men brukes også på engelsk. I Vest-Afrika, dit vi skal, snakker de fleste fransk. Navnet Simone kommer visst opprinnelig fra et språk som heter hebraisk, og det betyr ”den bønnhørte”. Det er fordi mamma og pappa er så glade for at jeg ble født akkurat inn i deres familie. Navnet er beslektet med de bibelske navnene Simon og Simeon. Jeg vet at mamma og pappa er veldig glade i historien om den gamle mannen Simeon som møtte Jesusbarnet i tempelet, som det står om i Lukas 2 i Bibelen. Han har jo nesten det samme navnet som meg, bare at det selvfølgelig er et guttenavn.


Amalie heter jeg fordi mamma syns det er et veldig fint navn, og fordi at foreldrene mine gjerne ville at jeg skulle ha to navn. Dessuten er det en oppkalling etter min eneste oldemor, som heter Lisa Amalie (hun er bestemor til pappa). Det hadde vært veldig koselig å treffe henne før vi reiser til Afrika. En annen oldemor (mormor til mamma) het Anna, og jeg er jo litt oppkalt etter henne også. Amalie er også et veldig vanlig ”norsk” navn, og det er litt bra siden Simone ikke er vanlig i Norge.

Men jeg kommer nok til å hete Simone til daglig. For det er litt enklere.

Forresten betyr den franske uttalen av navnet Amalie ”til Mali”, og det er jo dit vi skal før vi reiser til Elfenbenskysten. Men det var bare en litt morsom ting som ingen hadde tenkt på før jeg fikk navnet.

Håper forresten at du har det bra, for det har jeg!

Nå skal jeg sove litt…

Simone Amalie

Vi er blitt tre

Gleden er stor og lykken likeså…

Simone Amalie drøyt fire timer gammel

Gud velsignet oss med lille Simone Amalie litt før klokka 01 sist natt. Hun virker frisk og sterk. Og det er bra med både den lille frøken, den lykkelige mor (og den stolte far). Vi ser fram til mange gode stunder framover, og gleder oss til å tilbringe de siste tre ukene av august sammen på heltid…

Tror vi kan love at det muligens kommer et og annet lite ord (og et bilde) til om tulla vår på bloggen her etter hvert :-)

Men nå skal vi kose oss i hverandres selskap.

Jostein

Ventetid...

"Å vente på en glede er også en glede" meiner eg å ha høyrt at eit klokt hovud har sagt. Og det er kanskje sant. Det er ikkje alltid det kjennes slik ut...

Vi venter i alle fall. På eit stort, lite mirakel. Skal han/ho ikkje finne det for godt å komme ut snart?, tenkjer vi. Men same kor hardt ein ventar og vonar, må vi berre godta at Nurket kjem til oss når han/ho finn det for godt. Og i mellomtida, ja, då får vi berre glede oss over ventinga...

Elisabeth

Oppdatering

Dårlig internett-tilgang og travle dager forklarer den rolige perioden på bloggen i det siste.

Aller først er det kanskje på sin plass å avsløre juni-quiz’en. Slik ser Elfenbenskystens flagg ut:

Vi tar oss nå en quiz-pause også, så får vi se om kreativiteten etter hvert kommer tilbake.

Ellers koser vi oss i Norge. Godt å være tilbake igjen i gamlelandet. Jeg har derimot ekstra travle dager, siden jeg er i et seks ukers engasjement i Gimlekollen Radio, som programleder for morgensendingen mellom 7 og 9. Det betyr å stå opp klokka 5 og være på jobb klokka 6 hver eneste ukedag i fire uker til. En utfordring for en som ikke er noe utpreget A-menneske, men også veldig gøy å jobbe i radio igjen. Så jeg koser meg, men sover lenge i helgene.

Elisabeth pleier magen og lille Nurket. Nå er det bare to uker igjen til termindato, og vi gleder oss veldig til vi blir tre.

Alle ønskes en fortsatt god sommer fra oss!

Jostein

Berikende språkforvirring

En gang for lenge, lenge siden snakket alle folkeslag på jorden det samme språket. Men så skjedde det noe, sier Bibelen. Mennesket ønsket å bygge et tårn som skulle nå helt opp til himmelen, helt opp til Skaperen selv. Dette menneskelige ønsket om å bli som Gud fikk alvorlige konsekvenser. Med ett forstod ikke de ulike gruppene hverandre lenger. Språkforvirringen var total, og byggeprosjektet kollapset. Du kan lese om dette i 1 Mos 11.

Mange misjonærer har nok gjennom årenes løp tenkt med gremmelse og irritasjon på disse Babel-byggerne. Hvor mye lettere hadde vel ikke verdensmisjonen hatt det dersom alle snakket samme språk. Hvor mye billigere hadde det ikke vært for misjonsorganisasjonene som slapp å sende slike som oss på språkopphold i Frankrike, for eksempel. For ikke å snakke om behovet for bibeloversettelser. Slik kunne vi fortsatt tankespinnet rundt konsekvensene av tårnbyggernes overmot.

Men jeg for min del har oppdaget den store rikdommen i det å lære andre språk. Ikke bare rent kulturelt, eller fordi jeg har en generell språkinteresse. Men kanskje aller mest åndelig. Det å kunne lese Bibelen på et annet språk enn ditt eget er berikende. Og kanskje aller mest berikende er det når vi nå kan synge ”salmer, lovsanger og åndelige viser” (Kol 3:16) på fransk. Tidligere har jeg hatt den berikelsen på swahili, og det har gitt meg mye glede.

Etter at vi kom hjem til Norge har en fransk lovsangsplate blitt stående i CD-spilleren i bilen. Og gledet meg. Jeg kjenner den samme dype takknemligheten til Gud gjennom den franske sangen som gjennom den norske. Evangeliets grensesprengende kraft blir så tydelig når jeg kan synge de samme takkesangene på et fremmed språk som på mitt eget morsmål. Her finnes ingen grenser. Budskapet er det samme uansett folk og uansett tungemål.

Jeg gleder meg til jeg kan synge lovsanger på mahouspråket.

Jostein

På norsk jord

Etter nesten 1600 kilometer gjennom Europa er vi trygt tilbake på norsk jord, og nyter deilig sørlandssommer.

Mandags ettermiddag svingte vi inn på Drangsholt og ble tatt imot med norske flagg av nevø Vidar og niese Tonje. Deretter var det koselig familiefellesskap utover ettermiddagen og kvelden. Utrolig godt å være hjemme igjen. Og nå har vi fått installert oss i den ”fløyen” som blir vårt hjem de neste tre månedene.

Selve bilturen gikk helt smertefritt på alle måter. Mye uvær og voldsomme regnskyll i Tyskland og Danmark gjorde det til dels slitsomt å kjøre, men vi slapp unna alle former for uhell. Heller ingen tekniske problemer med bilen. Takk for forbønn. Godt å merke at Gud holder sin hånd over oss.

Ellers ble det allerede litt tid til mimring fra Frankrike-tiden i går da jeg fikk en mail med dette ”klassebildet” fra Les Cèdres:

Dette var de åtte i klassen i andre semester (januar-april), samt læreren Nathalie bak til høyre. Nasjonsspredningen er stor: f.v Amy (USA), Inger (Danmark), Penny (Storbritannia), Jostein (Norge), Megan (USA), Gabriela (Sveits), Daniel (Storbritannia), Nathalie (Frankrike) og Anastasia (Storbritannia). De tre britene og jeg har holdt ut et helt år, de andre ett eller to semestre.

Merci à tous!

Jostein

Forbønn for lang hjemreise

Da er siste dagen i Frankrike unnagjort. Mesteparten er allerede pakket i bilen. Våre to rom er ryddet, og kun golvvasken gjenstår. Vi har offisielt fått gitt vår hilsen og takk til skolen, lærere og medelever. Og til gjengjeld blitt bedt for alle tre. Det gjør godt å merke at den lille i magen allerede blir regnet med, og sågar fikk sin egen forbeder under andaktsstunden i dag.

Så nå gjenstår bare en lang og spennende biltur gjennom Frankrike, Belgia, Nederland, Tyskland og Danmark med en avsluttende båttur over Skagerrak. Vi har bestemt oss for å nøye oss med rundt 5 timers kjøretur hver dag, og bruker derfor fire dager. Mange pauser er også lagt inn i programmet. Og tre hotellovernattinger. Mandag ettermiddag er vi etter planen på kaia i Kristiansand.

Vanligvis pleier jeg å være rolig for lange bilturer. Men denne gangen kjenner jeg på en liten uro. Er nok fordi vi har en ekstra dyrebar last denne gangen, med den lille i magen. Vil alt det tekniske med bilen gå bra? Unngår vi ulykker? Blir det for slitsomt for Elisabeth?

Vi har bedt mye om en god og trygg tur, og vet at andre både her og hjemme i Norge har gjort det samme. Derfor kjenner jeg meg egentlig ganske så trygg på at alt skal gå bra. Men det hadde vært flott om dere kunne bedt litt ekstra disse dagene.

Ellers vil vi si til alle dere hjemme i Norge at vi gleder oss til å treffe dere igjen. Og til våre kommende kolleger: Vi gleder oss til å treffe dere i Vest-Afrika om drøye fire måneder.

Jostein

Her er noen bilder fra "klasselunsjen" vi hadde sammen i dag:

Tre av de litt yngre "klassekameratene" våre

Babyshower

En "anglofon" tradisjon for en kommende mamma er at en blir gjort stas på med en "babyshower", en liten fest der en samler venninner og feirer en kommende verdensborger - og mammaen selvsagt. Leng fra Australia arrangerte en slik fest for meg i går. Overraskende og utrolig koselig. Vi var ni jenter som spiste snacks, fikk høre fødselshistorier fra de som hadde født, som trente på skifting av bleier (i blinde), babybæring (skal jo til Afrika må vite). Og så ble jeg "dusjet" med gaver:søte små sokker og bodyer,kosedyr og febertermometer.

Jeg har ikke handlet inn en ting til babyen enda (bortsett fra noen bodyer) siden vi ikke hadde fått det med hjem til Norge i bil, heller ikke har jeg snakket med så mange om graviditet og forberedt meg som jeg nok hadde gjort i Norge (jordmor, svangerskapskurs, snakke med andre gravide etc), Derfor kjentes det utrolig fint å kunne fokusere en kveld på baby og det som kommer sammen med mange damer. For nå nærmer det seg virkelig. Bare syv uker igjen til termin nå...

Tiffany (USA) og Leng (Australia)

Gabriela (Sveits), Charlene (New Zealand), Valerie (USA) og Gunhild

Siste helg i Frankrike

Vi har nettopp hatt vår aller siste helg i Frankrike. Litt rart at det nå er slutt. Dette landet, denne byen og denne skolen har vært hverdagen vår de siste 10 månedene, men nå blir det ny forandring. Blir mange ”dette gjør vi for siste gang” om dagen. Det er vel ofte slik at det er først når en forlater en ting at en virkelig kjenner på alt det en har satt pris på ved det stedet en har vært. I hverdagen blir det ofte så selvfølgelig.

Vi har trivdes veldig godt her i Frankrike. Det har vært et spennende og innholdsrikt år. Og ikke minst utfordrende. Vi er takknemlige for at vi har fått denne muligheten til å lære fransk språk og kultur å kjenne, og vi reiser herfra langt rikere enn vi kom.

Siste lørdagen ble tilbrakt i den flotte parken her i Massy, der vi hadde piknik sammen med våre britiske venner Anastasia og Daniel, og barna Charies og Isaac.

Søndagen ble en av våre mest ”franske dager”. Etter gudstjenesten i den lutherske kirken var vi bedt med hjem på lunsj (men på typisk fransk vis med aperitif, forrett, hovedrett, fransk ost og til slutt dessert) til ei herlig dame som heter Nicole. Sammen med tre andre fra menigheten. Og Gunhild og Torstein. Deretter fikk vi den obligatoriske kaffen hos det andre ekteparet som var med, Suzanne og Jean-Pierre. Utrolig koselige mennesker.

Med andre ord en verdig avlsutning på skoleåret.

Dette bildet er tatt i parken her i Massy