”En av de tingene som bare kan skje i Afrika”

Jeg befant meg på ett av de største kjøpesentrene her i Abidjan, Sococé, i formiddag. Tenkte jeg skulle gjøre unna noen siste innkjøp. Mens jeg var inne i supermarkedet hørtes et fryktelig bråk, nesten som torden. Jeg skjønte at det måtte være noe som var i ferd å kollapse.

Sococé

Folk begynte å løpe mot utgangen, og etter en liten stund kom en støvsky. Det hele skjedde ved kjøttdisken, helt på andre siden av supermarkedet enn der jeg befant meg. Det var rett og slett taket som hadde begynt å rase.

Ingen hindret oss i å gå bort og se, og til alt hell var det heller ingen som var skadet. Deler av taket var rast sammen, og på golvet foran kjøttdisken lå det masse murstein og murstøv. Han som jobbet bak kjøttdisken var fremdeles på post.

Til å begynne med fortsatte folk handlingen sin i andre deler av butikken. Det var ingen tegn til evakuering. Men så gikk strømmen, og da kunne ikke kassadamene få gjort sin jobb.

Jeg gikk og handlet litt et annet sted på kjøpesenteret. Fremdeles var det ikke tegn til verken politi eller brannmannskap. Men etter hvert virket det som om de ikke slapp inn nye kunder på selve supermarkedet.

Jeg tenkte jeg måtte ta meg en tur ut på framsiden for å se hva som egentlig hadde skjedd. Og her var synet som møtte meg:

Det var gjort arbeid på taket med å installere en ny, stor aircondition. En ganske så fatal feilberegning har så skjedd. Krana velta rett og slett rett oppå taket av supermarkedet. Vi snakker jo ikke akkurat om noen liten kran her. Men ved et under så virker det som om det bare ble materielle skader.

En skotte jeg kom i prat med sa det ganske så treffende: This is one of the ”it-can-only-happen-in-Africa-excperiences” (Dette er en en av de ”det-kan-bare-hende-i-Afrika-opplevelsene”).

Det var ingen tegn til verken politi eller brannfolk. Bare de vanlige sikkerhetsvaktene. Ingen hindret publikum fra å gå helt inn til kranen. Eller som skotten påpekte, der var visst en ensom brannmann på plass. Men altså ingen beredskap utenom det. Tenk hvis taket hadde kollapset helt...

Den første brannbilen kom først da jeg var i ferd med å vende nesen hjem, rundt tre kvarter etter at hendelsen inntraff. Da kom også nasjonal TV.

Jeg er stygt redd for at det ikke blir noen stor gransking av en ulykke som denne. Alle priser seg selvsagt lykkelige over at det ikke gikk noen liv, men det er ikke sikkert lykken er like stor neste gang…

Jostein

Møte med lyttere

I dag har jeg hatt en av mine travleste dager siden vi kom til Abidjan. Skjønt det har blitt noen travle dager, men kanskje litt ekstra når jeg snart reiser bort en stund. Men denne travle dagen har også medført at jeg har kommet et langt stykke videre på viktige prosjekter. Det gir en god følelse.

Men jeg hadde først og fremst lyst til å fortelle om avslutningen av dagen, som jeg hadde i en av fattigbydelene, sammen med mahouer. Det var kanskje den mest oppmuntrende opplevelsen jeg har hatt så langt her.

Radiolytting i Abidjan

Vi hadde en avtale med en lyttergruppe som en av våre programprodusenter etablerte mens vi fremdeles var i Mali. Da vi kom fram bare noen minutter før sendingen begynte kl 16.30, ble vi selvsagt tildelt de beste stolene. Stereoanlegget som de hadde leid inn for anledningen stod allerede på riktig frekvens, og menn, kvinner og barn var klare til å lytte.

Så kommer trommene, og griotens rop om at ”nå må alle komme og høre”. Det er nemlig sånn programmene våre begynner, på typisk mahouvis. De som er der spisser ørene og virker å lytte aktivt.

De kunne fortelle oss at de har lyttet lenge til programmene, og samles stor sett hver uke. Vanligvis er de et titalls personer, men i dag en del færre fordi det var en del som var forhindret fra å komme. Kvinnene sitter ved grytene og lager ”to”, den typiske maisretten, mens de lytter til programmet. Barna er også nysgjerrige, kanskje mer på hvitingen enn på programmene. Men den tradisjonelle mahousangen på slutten av programmet får ett av barna (i alle fall ikke mer enn 2 år) til å sette i gang med skikkelig dansing. Utrolig sjarmerede.

En sjarmerende liten danser

- Vi synes programmene er interessante og spennende, forteller en av lytterne. Hvis ikke så hadde vi ikke lyttet så regelmessig som vi gjør, fortsetter han.

Programmet denne kvelden har fortalt om synd, og at mennesket må erkjenne synden sin og be Gud om tilgivelse for å kunne komme til Paradis.

- Vi ønsker jo alle å komme til Paradis, fortsetter lytteren. Og vi prøver å finne ut hva vi kan gjøre for å komme dit. Derfor lytter vi jo når de på radioen forteller hvordan vi kan komme til Paradis.

"Vi ønsker jo alle å komme til Paradis", forteller denne lytteren

Mens programmet går sin gang, sitter jeg og observer og reflekterer. Det er så utrolig oppmuntrende å få befinne seg på ”endestasjonen” for programmene våre. For det er jo dette vi jobber for hver dag; nemlig at programmene skal nå fram til mahouhjerter. At budskapet om Guds kjærlighet til mennesket og hans frelsesplan gjennom Jesus Kristus har fått sin oppfyllelse, og at veien hjem til Gud er åpen. Det er derfor vi som misjonærer er kommet til Elfenbenskysten. Det er derfor radioarbeidet blant mahouene ble etablert for mer enn fire år siden.

Her sitter jeg og observerer menn, kvinner og barn som tilsynelatende tar til seg av det som sies, og som tydelig synes det er interessant. Jeg vet jo ikke hva som rører seg på innsiden av disse, i hjertene deres. Men hver uke, onsdag og fredag ettermiddag, har de anledning til å lytte til Guds Ord på sitt eget morsmål. Og kanskje blir hjertedøren på en av disse kvinnene eller mennene, en gang åpnet for Han som døde på korset for hver eneste en av deres synder. Eller kanskje er det et barnesinn som gjennom noe av det som sies gjennom programmene får en liten spire inni seg. En lengsel og en nysgjerrighet på hvem Gud virkelig er. Og hvem er egentlig denne Ɛnzaŋ (Jesus på mahou)? Egentlig så drømmer jeg om at vi en dag også kan lage kristne barneprogrammer på mahou.

Det er i alle fall stort å få oppleve at programmene våre har en adressat, og at de blir verdsatt og lyttet til.

”- Vi vil jo alle til Paradis”
Ja måtte radioprogrammene få ”gi deres hjerter opplyste øyne”, slik at de søker den veien som fører dit.

Jostein

Også kvinnene lytter

Matlaging og radiolytting i skjønn forening

Lederen av lytterkomiteen deler sine tanker om programmet

Ett år

I dag er det akkurat ett år siden vi kom til Vest-Afrika. Så er det faktisk også på dagen to måneder siden vi flyttet fra Bamako til Abidjan.

Det har vært et innholdsrikt år, 10 måneder i Mali og 2 måneder her i Elfenbenskysten. Vi har opplevd mye.

Jeg for min del er veldig takknemlig til Gud som har gitt oss muligheten til å få være i Hans tjeneste her, og som også har vist oss at Han er med oss gjennom både de gode og de onde dagene. Vi har fått oppleve at Hans løfter gjelder, og vi har fått føle oss under Hans beskyttelse. Vi er også veldig takknemlige for all forbønn vi vet at vi har vært til del.

Spesielt takknemlige er vi for at alt har gått så bra med Simone Amalie dette året. Hun har tilpasset seg veldig godt både i Bamako og her i Abidjan, og er nok den mest afrikanske av oss. Skjønt de siste tre ukene har hun jo vært i Norge og vist seg like tilpasningsdyktig der, så det blir spennende å se hvordan hun finner seg til rette når vi kommer ut igjen etter fødselen.

Vi var også spente på hvordan helsesituasjonen ville bli her ute, og har bedt spesielt om forbønn for dette. Også her har vi fått bønnesvar. Vi har stort sett fått være ved god helse alle mann. Det er et stort takkeemne.

Hva så med tjenesten?

Jeg må innrømme at jeg følte meg svært lite nyttig de første månedene under språkstudiet. Men slik er det vel for de fleste.

Jeg har derimot følt det langt mer meningsfullt etter at jeg fikk gå aktivt inn i arbeidet som leder for radioarbeidet. Spesielt oppmuntrende har det også vært etter at vi kom hit til Abidjan. Her har vi så mange flere muligheter til kontakt med målgruppen, og vi har helt andre muligheter til å realisere ønsker og drømmer for radioarbeidet. Vi opplever også at det er stor interesse blant mahouene for disse radioprogrammene, noe som gir oss stor inspirasjon i arbeidet.

Derfor er det med litt blandede følelser jeg nå snart skal reise hjem til Norge en tur. Jeg gleder meg selvsagt veldig til å treffe igjen Simone og Elisabeth. Hverdagen her er ganske så annerledes uten dem.

Men det er også så mange prosjekter jeg gjerne skulle videreført allerede nå. Men det får vente til vi kommer tilbake i slutten av februar.

Det er i alle fall med spenning og forventning at jeg tenker på fremtiden vår her i Elfenbenskysten. Og med takk til Gud for at Han har lovet å være med oss også i det som ligger foran.

3. desember setter jeg meg for øvrig på flyet hjem til Norge.

Jostein

Alfabetisering

Denne uken begynte et nytt lederkurs for mahouer som skal lære hvordan de kan hjelpe andre mahouer til å lære å lese og skrive.

Dette alfabetiseringskurset er en del av det diakonale arbeidet NLM står bak her i Elfenbenskysten.

På MELCI (NLM) sine nettsider (www.mahouweb.net) har de ansvarlige mahouene for kurset skrevet følgende:

”Denne opplæringen har som mål å lære opp dem som ikke har hatt muligheten for skolegang, til å lese og skrive og ikke minst regne. For hva er det ikke vi sier på mahou: Den som ikke kan verken lese eller skrive er som et halvt menneske og likner en blind. Det er nettopp for å løfte dem ut av dette mørke at vi har dette lederkurset, slik at de vi lærer opp kan være lanterner som lyser opp for mahouene som fremdeles vandrer i møket.”

Det er jo ganske sterke ord om analfabetisme, men dette er visstnok et slags ordtak på mahou, etter det de fortalte meg. Uansett er det nok mange som i en moderne storby som Abidjan føler seg både ”halve” og blinde når de ikke kan verken lese eller skrive. Og blant mahouene er analfabetismen høy. Spesielt blant de godt voksne.

Derfor er dette en flott mulighet til å være med og løfte flere mahouer ut at mørket. Jeg syns også det er flott å se prosjektarbeidernes brann for dette arbeidet. De har jobbet sene kvelder for å forberede disse kursdagene. Og hva er vel bedre enn at unge mahouer utdanner andre unge mahouer for at disse igjen skal lære andre mahouer å lese og skrive.

Jostein

Her er noen bilder fra kurset:

NLM sine prosjektmeadarbeidere

Kursdeltakerne

Presidentvalget utsatt

Da er det klart det som vi har regnet med og forstått for lenge siden; presidentvalget her i Elfenbenskysten er nok en gang utsatt.

Vi har egentlig bare ventet på en offisiell bekreftelse på utsettelsen, noe som kom i går kveld. Alle de sentrale partene i konflikten er denne uken samlet i møter i Burkina Fasos hovedstad Ouagadougou, der president Compaoré er fasilitator for fredsprosessen.

Egentlig skulle valget vært holdt for tre år siden, oktober 2005, men har siden den gang blitt utsatt en rekke ganger. Enten på grunn av krigen eller på grunn av brudd i fredsavtaler som er gjort. Denne gangen var den endelige datoen satt til 30. november.

Denne gangen defineres utsettelsen som teknisk begrunnet. Og det er en vesentlig forskjell fra det vil kalle politisk. Det betyr nemlig at det er prosessen med å registrere og lage identitetskort til alle stemmeberettigede som har tatt mye lenger tid enn forutsett. Skal man kunne ha det som betegnes som et fritt og demokratisk valg er man nødt til å komme i mål med denne registreringsprosessen på en forsvarlig måte.

Ny dato er foreløpig ikke satt, kanskje klokelig nok. Den såkalte ”Uavhengige Valgkommisjonen” (CEI- Commission Electorale Indépendante) har nå fått i oppdrag å lage en tidsplan fram til ny valgdato. Ny valgdato skal annonseres før utgangen av 2008.

Så langt jeg kjenner til er det ingenting som tyder på at dette vil føre til betydelig opptøyer eller liknende. Men det ligger nok likevel ganske mye misnøye bak de politiske prosessene som har vært de siste årene. Folk opplever at dette er et spill som ingen ende vil ta.

Vær derfor gjerne med å be spesielt for situasjonen i Elfenbenskysten framover. Be om at alle gode krefter fremdeles må dra i samme retning for at dette landet skal komme seg ut av en langvarig krise og få en politisk stabil situasjon. Be også om at det ikke må oppstå uroligheter, opptøyer eller kuppforsøk i kjølvannet av dette.

Jostein

Norsk huskestue

De nasjonale arbeiderne her i Abidjan overrasket meg her om dagen.

Det har seg slik at det naturlig nok er ulike oppussingsprosjekter her på misjonsstasjonen etter mange år uten fast bosetting.

Ett av disse prosjektene er en oppgradering av huskestativet i hagen. Det skulle males på nytt. Og slik ble resultatet:

Ikke nok med det. Selve huskene blir også minneverdige:

Dette var deres idé og deres måte å glede oss på. Jeg synes det er flott, og ser nå fram til at barna våre tar i bruk det som blir en ekte norsk huskestue her i Abidjan.

Jostein

Sterke inntrykk

Noen mennesker gjør bare sterkt inntrykk. Spesielt slike som virkelig ofrer noe for sin kristne tro. De som faktisk er i livsfare på grunn av troen på Jesus, men som likevel er frimodige i sitt vitnesbyrd om hva Jesus har gjort i livet deres. De kan rett og slett ikke holde det for seg selv.

Jeg traff en slik person denne uken. En mahou.

Han kunne fortelle en sterk omvendelseshistorie, som bl.a gjorde at han ble kvitt en demon som lenge hadde plaget ham. Uvant kost for oss kristne nordmenn, men vanlig kost i en muslimsk-animistisk setting som i mahoumiljøet.

Familien vil ham vondt. Fordi hans omvendelse har ført til at faren har mistet respekt i lokalmiljøet. Sønnen skulle ta over som åndelig leder, men har valgt å følge Jesus i stedet. Slikt blir det bråk av.

- De har prøvd å ta livet mitt, forteller han, og utdyper gjennom å beskrive hvordan han ble bundet fast av familien og holdt fanget. Men plutselig kom det en muslimsk nabo og sa at de to hadde en avtale og at han måtte få treffe vår venn. Familien stolte på naboen og slapp ham fri.

- Jeg skjønner ikke hvorfor denne naboen kom akkurat da. Vi hadde ingen avtale, forteller vår kristne bror. På denne måte slapp han unna.

Familien kjenner ikke adressen hans. De kan gjerne komme til å oppsøke ham der han bor. For han vet at de fremdeles forsøker å finne anledninger til å ta livet av ham.

- Men jeg har en indre fred, forteller han.

Og det må vel være det Bibelen beskriver som ”Guds fred som overgår all forstand.”(Fil. 4:7)

Måtte Gud bevare og beskytte vår kjære bror, og la han få være et fortsatt frimodig vitne overfor sine egne.

Vil du være med og løfte ham fram for nådens trone?

Jostein

Mahoumøte

I dag morges fikk jeg være med på mahoumøte her i Abidjan. Så tidlig som klokka 7.

Hver søndag møtes evangelisten vår og noen få trofaste kristne mahouer til møte i lokalene våre i mahoubydelen Andokoi. De kristne mahouene her i Abidjan bor spredt og går gjerne i lokale menigheter. Det var flott å få være med dem. Det ble brukt mye tid i bønn. Både for Touba og for Abidjan. Misjonsarbeidet og misjonærene. Pastor og evangelist i Touba. Ja og så ble flere mahouer nevnt ved navn. Noen har vært kristne men kommet bort fra troen. Andre ønsker å komme til tro.

I samtale med evangelisten etterpå sa jeg at jeg synes det var flott at de brukte så mye tid i bønn, og at de nevnte folk ved navn. Han svarte at han mente dette var viktig, og at det er slik vi legger grunnlaget for Guds virke. ”Men det er han som styrer timeplanen”, påpekte han.

Under møtet var det også bibelundervisning og sang. Og jeg må si jeg er imponert over hvor flott sang bare 3-4 personer kan fremføre. Mahouene er kanskje også spesielt flinke til å synge. Med trommer og flerstemt hørtes det nesten ut som et lite kor.

Og frimodige som de er brukte de både mikrofon og høyttaler, og satte alle dører på vidt gap – slik at ingen i nabolaget skulle være i tvil om at det var et kristent møte.

Jeg hadde noen fine morgentimer der ute i dag. Og jeg ber om at vi i tiden framover kan få oppleve mahouer som søker hit for å finne ut mer om Jesus. Kanskje kan vi be om at vi om en stund har en liten lyttergruppe her, som kommer sammen for å høre radioprogrammene og deretter samtale om temaet.

Men det er Gud som legger timeplanen…

Jostein