En gang for lenge, lenge siden snakket alle folkeslag på jorden det samme språket. Men så skjedde det noe, sier Bibelen. Mennesket ønsket å bygge et tårn som skulle nå helt opp til himmelen, helt opp til Skaperen selv. Dette menneskelige ønsket om å bli som Gud fikk alvorlige konsekvenser. Med ett forstod ikke de ulike gruppene hverandre lenger. Språkforvirringen var total, og byggeprosjektet kollapset. Du kan lese om dette i 1 Mos 11.
Mange misjonærer har nok gjennom årenes løp tenkt med gremmelse og irritasjon på disse Babel-byggerne. Hvor mye lettere hadde vel ikke verdensmisjonen hatt det dersom alle snakket samme språk. Hvor mye billigere hadde det ikke vært for misjonsorganisasjonene som slapp å sende slike som oss på språkopphold i Frankrike, for eksempel. For ikke å snakke om behovet for bibeloversettelser. Slik kunne vi fortsatt tankespinnet rundt konsekvensene av tårnbyggernes overmot.
Men jeg for min del har oppdaget den store rikdommen i det å lære andre språk. Ikke bare rent kulturelt, eller fordi jeg har en generell språkinteresse. Men kanskje aller mest åndelig. Det å kunne lese Bibelen på et annet språk enn ditt eget er berikende. Og kanskje aller mest berikende er det når vi nå kan synge ”salmer, lovsanger og åndelige viser” (Kol 3:16) på fransk. Tidligere har jeg hatt den berikelsen på swahili, og det har gitt meg mye glede.
Etter at vi kom hjem til Norge har en fransk lovsangsplate blitt stående i CD-spilleren i bilen. Og gledet meg. Jeg kjenner den samme dype takknemligheten til Gud gjennom den franske sangen som gjennom den norske. Evangeliets grensesprengende kraft blir så tydelig når jeg kan synge de samme takkesangene på et fremmed språk som på mitt eget morsmål. Her finnes ingen grenser. Budskapet er det samme uansett folk og uansett tungemål.
Jeg gleder meg til jeg kan synge lovsanger på mahouspråket.
Jostein
søndag, juni 24, 2007
tirsdag, juni 19, 2007
På norsk jord
Etter nesten 1600 kilometer gjennom Europa er vi trygt tilbake på norsk jord, og nyter deilig sørlandssommer.
Mandags ettermiddag svingte vi inn på Drangsholt og ble tatt imot med norske flagg av nevø Vidar og niese Tonje. Deretter var det koselig familiefellesskap utover ettermiddagen og kvelden. Utrolig godt å være hjemme igjen. Og nå har vi fått installert oss i den ”fløyen” som blir vårt hjem de neste tre månedene.
Selve bilturen gikk helt smertefritt på alle måter. Mye uvær og voldsomme regnskyll i Tyskland og Danmark gjorde det til dels slitsomt å kjøre, men vi slapp unna alle former for uhell. Heller ingen tekniske problemer med bilen. Takk for forbønn. Godt å merke at Gud holder sin hånd over oss.
Ellers ble det allerede litt tid til mimring fra Frankrike-tiden i går da jeg fikk en mail med dette ”klassebildet” fra Les Cèdres:
Dette var de åtte i klassen i andre semester (januar-april), samt læreren Nathalie bak til høyre. Nasjonsspredningen er stor: f.v Amy (USA), Inger (Danmark), Penny (Storbritannia), Jostein (Norge), Megan (USA), Gabriela (Sveits), Daniel (Storbritannia), Nathalie (Frankrike) og Anastasia (Storbritannia). De tre britene og jeg har holdt ut et helt år, de andre ett eller to semestre.
Merci à tous!
Jostein
Mandags ettermiddag svingte vi inn på Drangsholt og ble tatt imot med norske flagg av nevø Vidar og niese Tonje. Deretter var det koselig familiefellesskap utover ettermiddagen og kvelden. Utrolig godt å være hjemme igjen. Og nå har vi fått installert oss i den ”fløyen” som blir vårt hjem de neste tre månedene.
Selve bilturen gikk helt smertefritt på alle måter. Mye uvær og voldsomme regnskyll i Tyskland og Danmark gjorde det til dels slitsomt å kjøre, men vi slapp unna alle former for uhell. Heller ingen tekniske problemer med bilen. Takk for forbønn. Godt å merke at Gud holder sin hånd over oss.
Ellers ble det allerede litt tid til mimring fra Frankrike-tiden i går da jeg fikk en mail med dette ”klassebildet” fra Les Cèdres:
Dette var de åtte i klassen i andre semester (januar-april), samt læreren Nathalie bak til høyre. Nasjonsspredningen er stor: f.v Amy (USA), Inger (Danmark), Penny (Storbritannia), Jostein (Norge), Megan (USA), Gabriela (Sveits), Daniel (Storbritannia), Nathalie (Frankrike) og Anastasia (Storbritannia). De tre britene og jeg har holdt ut et helt år, de andre ett eller to semestre.
Merci à tous!
Jostein
torsdag, juni 14, 2007
Forbønn for lang hjemreise
Da er siste dagen i Frankrike unnagjort. Mesteparten er allerede pakket i bilen. Våre to rom er ryddet, og kun golvvasken gjenstår. Vi har offisielt fått gitt vår hilsen og takk til skolen, lærere og medelever. Og til gjengjeld blitt bedt for alle tre. Det gjør godt å merke at den lille i magen allerede blir regnet med, og sågar fikk sin egen forbeder under andaktsstunden i dag.
Så nå gjenstår bare en lang og spennende biltur gjennom Frankrike, Belgia, Nederland, Tyskland og Danmark med en avsluttende båttur over Skagerrak. Vi har bestemt oss for å nøye oss med rundt 5 timers kjøretur hver dag, og bruker derfor fire dager. Mange pauser er også lagt inn i programmet. Og tre hotellovernattinger. Mandag ettermiddag er vi etter planen på kaia i Kristiansand.
Vanligvis pleier jeg å være rolig for lange bilturer. Men denne gangen kjenner jeg på en liten uro. Er nok fordi vi har en ekstra dyrebar last denne gangen, med den lille i magen. Vil alt det tekniske med bilen gå bra? Unngår vi ulykker? Blir det for slitsomt for Elisabeth?
Vi har bedt mye om en god og trygg tur, og vet at andre både her og hjemme i Norge har gjort det samme. Derfor kjenner jeg meg egentlig ganske så trygg på at alt skal gå bra. Men det hadde vært flott om dere kunne bedt litt ekstra disse dagene.
Ellers vil vi si til alle dere hjemme i Norge at vi gleder oss til å treffe dere igjen. Og til våre kommende kolleger: Vi gleder oss til å treffe dere i Vest-Afrika om drøye fire måneder.
Så nå gjenstår bare en lang og spennende biltur gjennom Frankrike, Belgia, Nederland, Tyskland og Danmark med en avsluttende båttur over Skagerrak. Vi har bestemt oss for å nøye oss med rundt 5 timers kjøretur hver dag, og bruker derfor fire dager. Mange pauser er også lagt inn i programmet. Og tre hotellovernattinger. Mandag ettermiddag er vi etter planen på kaia i Kristiansand.
Vanligvis pleier jeg å være rolig for lange bilturer. Men denne gangen kjenner jeg på en liten uro. Er nok fordi vi har en ekstra dyrebar last denne gangen, med den lille i magen. Vil alt det tekniske med bilen gå bra? Unngår vi ulykker? Blir det for slitsomt for Elisabeth?
Vi har bedt mye om en god og trygg tur, og vet at andre både her og hjemme i Norge har gjort det samme. Derfor kjenner jeg meg egentlig ganske så trygg på at alt skal gå bra. Men det hadde vært flott om dere kunne bedt litt ekstra disse dagene.
Ellers vil vi si til alle dere hjemme i Norge at vi gleder oss til å treffe dere igjen. Og til våre kommende kolleger: Vi gleder oss til å treffe dere i Vest-Afrika om drøye fire måneder.
Jostein
Her er noen bilder fra "klasselunsjen" vi hadde sammen i dag:
Tre av de litt yngre "klassekameratene" våre
Babyshower
En "anglofon" tradisjon for en kommende mamma er at en blir gjort stas på med en "babyshower", en liten fest der en samler venninner og feirer en kommende verdensborger - og mammaen selvsagt. Leng fra Australia arrangerte en slik fest for meg i går. Overraskende og utrolig koselig. Vi var ni jenter som spiste snacks, fikk høre fødselshistorier fra de som hadde født, som trente på skifting av bleier (i blinde), babybæring (skal jo til Afrika må vite). Og så ble jeg "dusjet" med gaver:søte små sokker og bodyer,kosedyr og febertermometer.
Jeg har ikke handlet inn en ting til babyen enda (bortsett fra noen bodyer) siden vi ikke hadde fått det med hjem til Norge i bil, heller ikke har jeg snakket med så mange om graviditet og forberedt meg som jeg nok hadde gjort i Norge (jordmor, svangerskapskurs, snakke med andre gravide etc), Derfor kjentes det utrolig fint å kunne fokusere en kveld på baby og det som kommer sammen med mange damer. For nå nærmer det seg virkelig. Bare syv uker igjen til termin nå...
Tiffany (USA) og Leng (Australia)
Gabriela (Sveits), Charlene (New Zealand), Valerie (USA) og Gunhild
tirsdag, juni 12, 2007
Siste helg i Frankrike
Vi har nettopp hatt vår aller siste helg i Frankrike. Litt rart at det nå er slutt. Dette landet, denne byen og denne skolen har vært hverdagen vår de siste 10 månedene, men nå blir det ny forandring. Blir mange ”dette gjør vi for siste gang” om dagen. Det er vel ofte slik at det er først når en forlater en ting at en virkelig kjenner på alt det en har satt pris på ved det stedet en har vært. I hverdagen blir det ofte så selvfølgelig.
Vi har trivdes veldig godt her i Frankrike. Det har vært et spennende og innholdsrikt år. Og ikke minst utfordrende. Vi er takknemlige for at vi har fått denne muligheten til å lære fransk språk og kultur å kjenne, og vi reiser herfra langt rikere enn vi kom.
Siste lørdagen ble tilbrakt i den flotte parken her i Massy, der vi hadde piknik sammen med våre britiske venner Anastasia og Daniel, og barna Charies og Isaac.
Vi har trivdes veldig godt her i Frankrike. Det har vært et spennende og innholdsrikt år. Og ikke minst utfordrende. Vi er takknemlige for at vi har fått denne muligheten til å lære fransk språk og kultur å kjenne, og vi reiser herfra langt rikere enn vi kom.
Siste lørdagen ble tilbrakt i den flotte parken her i Massy, der vi hadde piknik sammen med våre britiske venner Anastasia og Daniel, og barna Charies og Isaac.
Søndagen ble en av våre mest ”franske dager”. Etter gudstjenesten i den lutherske kirken var vi bedt med hjem på lunsj (men på typisk fransk vis med aperitif, forrett, hovedrett, fransk ost og til slutt dessert) til ei herlig dame som heter Nicole. Sammen med tre andre fra menigheten. Og Gunhild og Torstein. Deretter fikk vi den obligatoriske kaffen hos det andre ekteparet som var med, Suzanne og Jean-Pierre. Utrolig koselige mennesker.
Med andre ord en verdig avlsutning på skoleåret.
Dette bildet er tatt i parken her i Massy
onsdag, juni 06, 2007
Kunstelskarar?
Dei to siste ”første-søndag-i-måneden” på rad har Jostein og eg vore kulturelle. Då er det nemlig gratis å kome inn på museum i Paris, og vi har besøkt Musee d’Orsay og Pompidousenteret.
Det berømte Louvre-museumet har Jostein også besøkt, der blir det sagt at dersom du vil sjå alle kunstverka, og sjå på dei i ti sekund, så må bruke fire år.
Musee d’Orsay ligg i ein nedlagt jernbanehall, ein vakker bygning ved Seinen. Her kan du sjå maleri frå kjende malarar som Monet, Manet, Rousseau og Van Gogh
Pompidoumuseet er ein merkeleg bygning, ein stor kloss med rørformasjonar som ”pryder” fasaden, i fargane rødt, kvitt og blått (fargane til det franske flagget). Dette er museet der ein kan ta i ”øyensyn” alle moderne verka.
Så, vi har altså vore kunstelskarar i det siste…?
Musee d’Orsay hadde mange fine maleri… Vi gikk frå rom til rom, såg bilete etter bilete. Av og til dukka det opp eit maleri som nok skulle vere kjend. Vi såg litt på det, og gikk vidare. Eg må nok innrømme det. Det var fint å sjå på, men kva bryr det meg om malaren har brukt den eller den teknikken, eller at det var sjølvportrettet til ein viss Gogh… Eg såg menneske som stod i minutt og studerte eit maleri, frå den eine vinkelen til den andre. Eg tenkte: kva ser du? Taler det til deg? For meg er det berre fint eller stygt. That’s it.
Bileta frå museumsturen taler for seg: Mange bilete av arkitekturen og utsikta, nokre få bilete av maleri…
Og førre søndag tok altså vi turen til Pompidousenteret. Forstod eg lite på det andre museet, var det ikkje betre her. Kva ville kunstnaren uttrykke? Eit stort, kvitt lerret f. eks, med to raude malingsklattar på, eller eit flygel heilt innepakka i grå ull. (stakkars flygelet. Eg hadde så lyst til å rive av dei greiene slik at det kunne spelast på), eller ein stol utstilt som vi ikkje kunne sitte på. Og bileta? For det meste av folkelivet utanfor og av den fantastiske utsikta til Sacre Coeur langt i det fjerne…
På fransk når ein skal snakke om det å være kunstelskar, bokelskar, matelskar og så vidare, bruker ein ordet amateur (uttales som vårt amatør) Amateur de l’art. Kunstelsker. På norsk har det jo ei litt anna tyding. Men eg er nok heller det; ein kunstamatør. Og på ein måte skuffar det meg. Men: Fuglesang, ein blome, ein speilblank fjord eller når eg oppdagar ein hare i parken her borte får hjartet mitt til å nesten sprengast. Der er eg kunstelskar. Så får det berre vere at eg er amatør på andre kunstområde.
Det berømte Louvre-museumet har Jostein også besøkt, der blir det sagt at dersom du vil sjå alle kunstverka, og sjå på dei i ti sekund, så må bruke fire år.
Musee d’Orsay ligg i ein nedlagt jernbanehall, ein vakker bygning ved Seinen. Her kan du sjå maleri frå kjende malarar som Monet, Manet, Rousseau og Van Gogh
Pompidoumuseet er ein merkeleg bygning, ein stor kloss med rørformasjonar som ”pryder” fasaden, i fargane rødt, kvitt og blått (fargane til det franske flagget). Dette er museet der ein kan ta i ”øyensyn” alle moderne verka.
Så, vi har altså vore kunstelskarar i det siste…?
Musee d’Orsay hadde mange fine maleri… Vi gikk frå rom til rom, såg bilete etter bilete. Av og til dukka det opp eit maleri som nok skulle vere kjend. Vi såg litt på det, og gikk vidare. Eg må nok innrømme det. Det var fint å sjå på, men kva bryr det meg om malaren har brukt den eller den teknikken, eller at det var sjølvportrettet til ein viss Gogh… Eg såg menneske som stod i minutt og studerte eit maleri, frå den eine vinkelen til den andre. Eg tenkte: kva ser du? Taler det til deg? For meg er det berre fint eller stygt. That’s it.
Bileta frå museumsturen taler for seg: Mange bilete av arkitekturen og utsikta, nokre få bilete av maleri…
Og førre søndag tok altså vi turen til Pompidousenteret. Forstod eg lite på det andre museet, var det ikkje betre her. Kva ville kunstnaren uttrykke? Eit stort, kvitt lerret f. eks, med to raude malingsklattar på, eller eit flygel heilt innepakka i grå ull. (stakkars flygelet. Eg hadde så lyst til å rive av dei greiene slik at det kunne spelast på), eller ein stol utstilt som vi ikkje kunne sitte på. Og bileta? For det meste av folkelivet utanfor og av den fantastiske utsikta til Sacre Coeur langt i det fjerne…
På fransk når ein skal snakke om det å være kunstelskar, bokelskar, matelskar og så vidare, bruker ein ordet amateur (uttales som vårt amatør) Amateur de l’art. Kunstelsker. På norsk har det jo ei litt anna tyding. Men eg er nok heller det; ein kunstamatør. Og på ein måte skuffar det meg. Men: Fuglesang, ein blome, ein speilblank fjord eller når eg oppdagar ein hare i parken her borte får hjartet mitt til å nesten sprengast. Der er eg kunstelskar. Så får det berre vere at eg er amatør på andre kunstområde.
lørdag, juni 02, 2007
Timbuktu
Oversiktsbilde over Timbuktu i dag (Foto: Alida Jay Boye, Timbuktu Manuscripts Project)”- Jo, for det har jeg lest i Donald”, pleide min lillebror Oddvar å si når han i sine yngre dager skulle argumentere for at noe helt sikkert stemte med virkeligheten.
Og han har helt sikkert som de fleste andre lest om Timbuktu i Donald – som altså er en eksisterende by den dag i dag (i motsetning til Andeby, må vite). Det er jo til denne byen i ”Langtvekkistan” Disney-figurene i ny og ne reiser på oppdagelsesferder (eller ufrivillige ferier).
Og han har helt sikkert som de fleste andre lest om Timbuktu i Donald – som altså er en eksisterende by den dag i dag (i motsetning til Andeby, må vite). Det er jo til denne byen i ”Langtvekkistan” Disney-figurene i ny og ne reiser på oppdagelsesferder (eller ufrivillige ferier).
Timbuktu er en av de historisk mest spennende byene i Afrika, og ligger altså i Mali (som hele 90 % av dere har svart på månedens quiz for mai). Byen ble etablert av den maliske folkegruppen tuaregene rundt år 1000. Timbuktu ble tidlig et knutepunkt for de mange handelskaravanene som gikk fra det arabiske Nord-Afrika gjennom Sahara til det sørlige Afrika. Byen ble dermed også helt sentral for islamiseringen av denne delen av Afrika, spesielt på 1500- & 1600-tallet. Så viktig at det ble etablert egne muslimske koran-universiteter svært så tidlig her. Det meste kjente er Sankore-universitetet.
Sankore-universitetet (Foto: www.wikipedia.org)
Byen var svært viktig for de store vest-afrikanske imperiene; bl.a Mali-riket og Songhai-riket som fra ca 1200-tallet til ca 1600-tallet vekslet på å ha kontroll over byen.
I dag er Timbuktu verken spesielt stor eller viktig i Mali. Men byen står på UNESCOs liste over verdens kulturarv.
Vi gleder oss veldig til etter hvert å kunne ta denne byen i øyensyn. Kommer du på besøk til oss i Vest-Afrika en gang i fremtiden, er det slett ikke usannsynlig at Timbuktu vil stå på reiseruten.
Med eller uten Donald-blad…
Jostein
Abonner på:
Innlegg (Atom)
