Dobesøk

Som oftest er det bokstavelig talt noe dritt å gå på offentlig do her i Afrika.

Men i dag var et unntak i så måte. For hvor har du opplevd en egen dørvakt ved toalettinngangen? Som til og med blir med inn, åpner døra til selve toalettet og nærmest peker ut doskålen for deg (han gikk nå heldigvis ut igjen også). Og når besøket er over så åpner han vannkrana for deg før han trykker på såpedispenseren for å forsikre seg om at du får såpe til å vaske deg med. Deretter trekker han ut tørkehåndkleet for deg slik at du kan tørke deg. Til slutt åpner han døren ut og stiller seg opp og venter på neste dokunde.

Det skjedde på et spisested her i Bamako i dag. Uten at han forventet betaling.

Men dopapir var det selvfølgelig ikke…

Jostein

Heime igjen!

Vekke bra....

- men heime ALLER best

Laurdag kveld kom vi heim til Sebenikoro etter fem veker vekke. Vi hadde hatt det så bra i Abidjan, at vi eigentlig godt kunne ha blitt verande der. Men, vi hadde knapt kome innforbi døra før Simone Amalie lyser opp og kryp som ein virvelvind rundt til dei forskjellige roma. Det var så tydeleg: ”Her er det eg høyrer heime”. Når ho kom til stova og fann korga med leiker, kom ho med gledesutbrot og byrja å utforske alt det kjende og kjære som ho hadde vore utan i heile fem veker. Vi har også merka at ho er mykje mindre klengete på mamma her enn tidligare. Her kan ho styre for seg sjølv på stova sjølv om eg går ut og inn av rommet. Godt for mammaen…

Dagen etter at vi kom heim, helste vi på naboar, alle med glade ”velkommen”, og ”korleis var det i Abidjan?” Det var veldig godt å merke at vi høyrer heime i Sebenikoro, kjekt å vere ilag med hushjelp og barnepike igjen, kjekt å treffe medmisjonærar igjen – før alle saman reiser heim til Noreg, enten på ferie eller heimeopphald…

No ventar ein sommar her på feltet, der vi fleire veker blir aleine NLM-arar her. Då kan det vere greit å ha gode naboar…

Elisabeth

Dramatisk ferieopplevelse

Jeg har ikke for vane å eksponere mine egne dumheter. Men i dette tilfellet gjør jeg det som et levende vitnesbyrd om at Guds gode kjærlighet og omsorg er så mye mye større enn våre dumheter.

Onsdag 14. mai var vår andre dag på feireturen i Ghana. Vi bodde på et sted som reklamerte med ”swimming beach”, og vi fikk forsikringer både første og andre dagen om at det var trygt å bade. Andre gjester hadde også fått høre ”100 per cent safe”. Badevakt skulle det også være. Og grunt var det langt ut.

Vi har gjennom tiden i Elfenbenskysten og turer til Grand Bassam forstått at Atlanterhavskysten her i Vest-Afrika er skummel, og at en bør være ytterst forsiktig på grunn av strømmene. Bølgene på feriestedet vårt var på ingen måte å sammenlikne med Grand Bassam, men det var noen brytninger som likevel gjorde meg litt skeptisk. Men jeg tok rådene for god fisk…

Idyllisk strand? Ja, men slett ikke ufarlig...

Grunt var det og ufarlig virket det i begynnelsen. Helt til jeg plutselig oppdaget at jeg var blitt dratt mye lenger ut enn jeg trodde. Fotfestet hadde jeg også mistet og bølgene begynte å skylle over meg. Det var nytteløst å svømme innover, for strømmene utover var like sterke som innover, og dermed befant jeg meg i et ”ingenmannsland” med bølger skyllende over meg. Og det var ikke mange sekundene jeg fikk til å puste mellom hver bølge.

Der og da begynte en kamp på liv og død, noe jeg aldri tidligere har opplevd.

Jeg signaliserte på hjelp og Elisabeth og Simone stod og bivånet det hele fra stranden. Ganske raskt kom det en ghaneser og en newzealander til unnsetning. Men ingen av dem hadde med seg noen redningsbøye. Dermed endte det med at de begge to fikk like store problemer som meg, og plutselig var vi tre stykker som kavet for livet i bølgene. Og jeg var sikker på at dersom ikke jeg selv druknet ville andre drukne på grunn av meg. Spesielt for ghaneseren så det en stund svært nær ut.

Et par ganger fikk vi fotfeste og nytt håp bare for i neste øyeblikk å kjenne strømmene dra oss ut igjen før neste bølge skylte over oss. Det var en utrolig fortvilt situasjon. Og jeg skal innrømme at jeg etter hvert begynte å se mørkt på utgangen av det hele. Normalt sett skulle jeg ha vært tom for krefter for lenge siden, men jeg opplevde at kreftene kom til meg. Og jeg ble heldigvis heller aldri dratt under, og klarte derfor såvidt å få de nødvendige pusterommene mellom bølgene. Begge deler er for meg vitnesbyrd om hjelp fra oven.

Omsider kom flere til unnsetning, og denne gangen heldigvis med redningsbøyer. Et par ganger var jeg nære på å få tak i en bare for å oppleve at en bølge skylte bøyen ti meter vekk. Svært fortvilende. Men til slutt fikk jeg heldigvis tak i en redningsbøye, og opplevde umiddelbart å bli dratt på land i sikkerhet. Ved Guds under fikk heldigvis begge de andre også tak i bøyene og alle kom i sikkerhet med livet i behold.

For min del var det likevel på nippet. Jeg har aldri i mitt liv vært så utkjørt, og jeg er overbevist om at jeg ikke hadde holdt ut i mange flere minutter. Det tok lang tid før jeg kom til hektene igjen. Og i dagene etter har jeg naturlig nok vært svært så mørbanket, og kjent stivhet i muskler som jeg knapt visste jeg hadde...

Det er med ydmykhet jeg deler denne historien med deg som et vitnesbyrd om Guds omsorg og kjærlighet. For jeg kjenner til liknende historier som ikke har fått den samme heldige utgangen. Men for vår del så ble denne opplevelsen en sterk påminnelse om at livets gave ikke er en selvfølgelighet, og at vår himmelske Far ser til oss i nødens stund.

På samme måten som vi deler spesielle bønneemner med dere, ønsker vi også å dele spesielle takkeemner med dere. Dette er også et bevis på at all forbønn for oss, bønn om beskyttelse, har en adressat og gjør sin virkning.

Derfor håper vi at dere vil være med og takke Gud for at Han gav meg livet i gave på nytt, og for at vi fremdeles er samlet som familie.

”Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.”
Sal 50:15

Jostein

Vellykket direktesending

Som nevnt i forrige blogginnlegg hadde vi i radioteamet vår aller første direktesending på mahou i går.

Det ble en suksess…

Både Soumeila og Fatou hadde lagt ned masse arbeid uken i forkant, med intervjuer og utarbeidelse av manus. Også direkteintervjuet med evangelist Issiaka gikk veldig bra.

Det er oppmuntrende å se at radiofolkene våre trives med det de holder på med, og at de også takler en direktesending på en god måte. Jeg gleder meg til å være med og videreutvikle radioprogrammene i tiden framover. For det er ingen tvil om at medarbiederne våre er radio-talenter. Men vær gjerne med å be for dem. De trenger det.

Vi hadde en innringningskonkurranse i programmet i håp om å komme litt i kontakt med lyttere. Det ble en ekstra stor oppmuntring for oss. For på få minutter fikk vi et tosifret antall telefoner, noe som både bekrefter at vi har faste lyttere og at det er engasjement for radiosendingene her i Abidjan. Det er et takkemne.

Vi fikk også informert om og invitert til senteret vårt i en av mahoubydelene, der evangelisten vår er disponibel for å ta imot mahouer som har spørsmål om kristen tro eller som av andre grunner ønsker kontakt.

Vær med og be om at denne nye ”radio-etappen” kan føre nye mahouer til våre sammenhenger, og at det kan bære frukter.

Jostein

Abidjan

Det har vært en stor glede å få komme til Elfenbenskysten og Abidjan for aller første gang. Dette landet og denne byen har gjennom mange år opptatt våre tanker og våre bønner, og endelig har vi kunnet få muligheten til å ”smake” litt på tilværelsen her. Og til å kjenne den berømte luftfuktigheten som alle har snakket så mye om, og som gjør at vi alltid er mer eller mindre våte. Vi har fått nyte bassengbading og lyden av de store bølgene i Grand Bassam. Vi har kost oss i nydelige omgivelser på Hotel Golf. Og vi har fått en god omvisning i storbyen Abidjan.

Vi har prøvd de berømte røde drosjene, ja til og med sittet i samme drosje som Rosenborg-spiller Didier Konan Ya visstnok skal ha tatt. I alle fall var det slik ifølge sjåføren når han hørte vi var norske. Selv var han fra Senegal, og kjente til hele føljetongen med Bayall Sall, Idrettsklubben Start og ordføreren på øya Gorée utenfor Dakar. Ja det var rent interessant å kunne snakke litt norsk fotball med en drosjesjåfør i Abidjan.

Ellers har det også blitt en del jobbing sammen med radioteamet (Fatou og Soumeila). Og det som opptar oss akkurat nå er historiens første direktesending på mahou. Onsdag 7. mai skal vi nemlig prøve oss på direkten på den kristne lokalradioen her i byen (Fréquence Vie / Livets Frekvens). Det er moro å se gløden i øynene på de to som skal på lufta. Men også spenningen og nervøsiteten. Målet med sendingen er blant annet å forsøke å komme litt i kontakt med lyttere av programmene her i Abidjan. Derfor har vi en innringingskonkurranse i sendingen, der folk skal svare på et spørsmål. Vi er spente på responsen.

Radioteamet forbereder direktesending i Abidjan

Vi ønsker virkelig at radioen også skal være et kontaktpunkt til det evangeliske arbeidet vi driver. At søkende mahouer gjennom å ha hørt på radioen kan få frimodighet til å kontakte senteret vi har i en av mahoubydelene. Her har vi også en evangelist som vil kunne følge opp den enkelte.

Be gjerne for denne spesielle direktesendingen, at den må gå bra og at vi på denne måten kan få kontakt med nye mahouer.

Jostein

Noen bilder fra livet i Abidjan

Kamerakabelen var visst med likevel, så her deler vi noen bilder fra de to siste ukene:

Hagen på gjestehuset i Abidjan


Grand Bassam byr på palmer, sol og basseng...

... og enorme bølger med farlige understrømmer som gjør at en dessverre ikke kan svømme i havet, men strendene er nydelige

Sand er topp for ei lita jente

Nydelige omgivelser også på Hotel Golf, bare fem minutters kjøring unna gjestehuset