fredag, november 30, 2007

Spennende bekjentskap

Vi har nå bodd i Sebenikoro i to uker, og har som fortalt gjennom tidligere bloggposter opplevd mye (synes vi i alle fall selv) allerede.

Som en kontrast til de muslimske bønneropene vi hører flere ganger om dagen, og opplevelsen Elisabeth hadde da hun skulle ta med seg Simone til markedet, fikk vi sist søndag oppleve en flott gudstjeneste i bambara-kirken i Sebenikoro. I forhold til antall mennesker i bydelen var nok ikke menigheten så voldsom stor, men den var slett ikke liten heller. To kor, et senior- og et juniorkor deltok med flott sang. Som de eneste hvite som var der var vi selvfølgelig mer synlige enn refleksvester i en norsk vinternatt, og ble ønsket velkommen etter at vi først hadde presentert oss kort. Med gudstjenestestart så tidlig som klokka ni var vi ferdig allerede halv tolv, og Simone oppførte seg faktisk veldig eksemplarisk. Vi regner med å gå en del i denne menigheten framover.



Det flotteste var kanskje at vi på dette møtet fikk hilse på en av naboene som bor vegg i vegg med oss. Det viste seg at han og kona var kristne, og at de begge er malinkéer. En stor oppmuntring for oss å vite at vi har noen rett utenfor kjøkkenvinduet som også har satt sin lit til Jesus Kristus som sin Frelser. Vi kaller dem Johannes og Sara.

Johannes kom allerede søndag ettermiddag til oss på en kopp te, og vi fikk blitt litt kjent med ham og høre noe av hans livshistorie. Siden har vi truffet dem begge et par ganger utenfor huset.

Be gjerne om at disse kan være noen vi kan bli godt kjent med og som kan lede oss inn i kultur og språk. Be også om at vi kan ha et godt åndelig fellesskap. Kanskje er disse noen Gud vil bruke i malinkéarbeidet i Sebenikoro?

Jostein

mandag, november 26, 2007

På lag med den sterkaste...


50 meter frå oss er eit marked.. Eg hadde tenkt å ta meg ein liten tur, men det tok på berre å gå bort og helse på kjøpmannen, så eg snudde. Men den lille turen gav meg eit lite innblikk i den andelege røyndomen her. Eg kom i snakk med fire ungjenter som var på veg til skulen. Eg gjekk med Simone i babybjørn – fikk sjølvsagt mykje merksemd, både for den kvite babyen og det at eg ikkje bar ho på ryggen…vi skilte lag, og eg gjekk sammen med ei gammal dame mot markedet.

Med eitt kjem jentene springande etter meg. Det var tydeleg at dei hadde diskutert og hadde noko viktig å fortelle: "Du må ikkje ta med deg babyen din inn i markedet!” Gå heim og la ho vere hos hushjelpa”. Kvifor seier eg?, og legg til at hushjelp har vi ikkje. ”Det er så mange hekser på markedet, og dei kjem til å ete barnet ditt” (Merk: ” Å ete menneske” vil seie å lage seg ein sermoni der kjøt representerer eit spesielt menneske. Når heksene så eter dette, blir det mennesket sjukt og dør. Heksene har stor makt, og skaper mykje frykt.)

Eg sa til jentene at Simone var beskytta av den levande Gud, og Han er sterkare enn heksene. Likevel kjende eg at det gjorde med usikker. Eg visste jo at Simone og eg er beskytta – vi har jo den levande, allmektige Gud på vår side, men det gjorde litt for sterkt inntrykk… Eg skulda på varmen for Simone- noko som jo var sant. Og snudde. Men Jesus har lova å vere med- kanskje vårt komme og tilstedeværelse kan vere med å manifestere at Satan ikkje har makt over dei som tar sin tilflukt til den treenige Gud? Eg vart i alle fall minna om at vi kvar dag proklamerer forsakelsen og trua – og at vi nedber Herrens velsignelse over Simone Amalie. Og så trur vi og veit at Jesus har satt englar til å beskytte sine tjenarar, og at den som tek si tilflukt til Jesus ikkje har noko å frykta frå han som berre er ei brølande løve. Naboane våre i Sebenikoro treng å bli satt fri frå frykta for åndene…

Dette vart også ei påminning om kor viktig den tenesta du gjer du som ber for oss. Dette er altså den andelege røyndomen vi har flytta til. Kan du be for oss vidare?

Elisabeth

Sebenikoro-tankar...

Det er kveld i Sebenikoro. Simone Amalie har fått seg mat, og i eit rolig augneblink smiler ho til speilbiletet sitt på teppet på golvet. Ute syng grasshoppene, ein radio står høgt på ein stad utanfor, og viftene i taket gjer det dei kan for å klare å overdøyve det heile… Tenk, vi er i gang- vi er i Sebenikoro, i Mali. Om det var slik eg hadde forestilt meg det? Eg veit ikkje… Eg hadde ikkje heilt klart å sjå føre meg noko særleg, men det eg opplever kjem foreløpig ikkje som noko stort sjokk – verken menneska, trafikken eller naturen, sjølv om alt gjer inntrykk – ingenting – bortsett frå wasa knekkebrød - er som i Norge…
Men eg er sliten. Meir sliten enn eg hadde trudd. Alt tek på – køyre bil og oppleve den kaotiske trafikken, sjå alle menneska, ja, alle inntrykka her. Prøve å vaske eit golv, der vatnet etter å ha vaska ein kvadratmeter er mørkebrunt av alt støvet som samlar seg. Ja, når eg vaskar av bordet Støv. Støv, støv. Varmen. Dei seier det er kuldetid og behagelige temperaturar. Tja. Simone er full av raude prikkar- varmeutslett. Det at ho for første gong likar å bade, seier vel noko om at ho er varm… Det tek også på å skulle handle inn møblar – her er det ikkje er å gå på IKEA, men ein køyrer frå møbelhandlar til møbelhandlar som stiller ut kolleksjonen sin langs vegen, og der vi må bestille og vente. Og alt tek tid. Det tek på at Simone vaknar så mange ganger på natta fordi ho er så varm og tørst… Og så tek det på at vi har minst 40 minutts køyreveg til kontoret…
Men trass i at eg er sliten, er det godt å vere her. Endelig er vi her, Mali. Dette har vi venta på lenge. Det er her vi føler oss trygge på at Gud vil ha oss. Allerede begynner vi å bli vant til og kjenne lyder og lukter og ansikt i nabolaget… Og no, etter halvanna veke, kjenner eg at eg ikkje er så sliten som dei første dagane. Det er jo eit godt teikn…
Her vi bur er det ingen kvite. Det er eigentlig like greitt- då må vi jo berre komme oss ut og bli kjent med folk. Be gjerne om at vi må få nokre vener her i området.. Vi har ikkje hatt særlig energi til å utforske nabolaget enda- har vel ikkje sett meir enn det vi ser når vi køyrer til huset – og en liten tur i gata på lørdag. Her er mange nybygg, mange grå murklossar som ventar på å bli ferdige. Sjølv om det er mykje uferdige hus her bur der en del folk, og litt etter kvart så kjem vi i kontakt med naboane. Men dei synes visst at vi viser oss lite ute…. Rett utanfor porten vår arbeider nokre damer med å farge flotte tøy. Visstnok til eksport til utlandet. Vi har to hyggelige kjøpmenn rundt oss- Ein som er vegg i vegg, der ein kan kjøpe vatn, fyrstikker, olje, mjøl, tørrmelk, ”American cola” osv. Ein annan har sin lille butikk ca 50 meter bortanfor oss, ved markedet. Han slår vi alltid av en liten prat med når vi køyrer forbi. Han hadde parkert bilen sin i garasjen vår, så det var slik vi kom i kontakt med han. Og så er det markedet. Masse folk og mange boder… Gleder meg til å utforske det. Men eg trur eg skal få litt meir energi først…

Elisabeth

onsdag, november 21, 2007

En slags dagbok

Siden det allerede er gått en uke og vi ikke har hatt daglig tilgang på nett, tenkte vi at det kanskje var greit å lage en kort liten dagbok-post, med et par-tre setninger om hva dagene har inneholdt så langt. Ganske utrolig å tenke på at det allerede er gått en uke siden vi satt på hotellet på Gardermoen…

Torsdag:
Kom fram sent på kvelden etter en lang og slitsom reisedag. Stod opp 03.30 i Oslo og la oss ganske nøyaktig 24 timer senere i varmen i Bamako. Men reisen gikk helt problemfritt og vi opplevde mange små ting som bekrefter det Bibelen sier om at Gud går foran oss.

Fredag:
En første smak av Bamako i dagslys, og en bekreftelse på det vi opplevde dagen før; et herlig afrikansk trafikkaos. Mopeder i mengder, til høyre, til venstre, foran og bak. Hvordan skal vi kunne klare oss alene i trafikken her? Ellers ble dagen brukt til en kjapp tur innom kontoret med varm velkomst av radiostaben her. Og til de første innkjøp av nødvendige ting til hus og hjem.

Lørdag:
På formiddagen reiste vi til huset vi skal bo i, i bydelen Sebenikoro. Der bor det visst foreløpig ingen andre hvite. Men vi får et flott møte med huset og noen av de hjelpsomme naboene. Her kommer vi til å trives. Men det er varmt og det er mange ting som må gjøres for å komme i orden. På ettermiddagen er det ut på byen sammen med feltleder for å bestille salong. Har visst også fått prøve meg som sjåfør allerede, og det gikk overraskende greit.

Søndag:
Vi får en grei første natt i huset vårt. Simone sover hele natten og klimaanlegget fungerer. Vi tar oss en rolig formiddag for å pakke ut og ordne de tingene vi har fått med oss. På ettermiddagen reiser vi i gebursdagselskap til Hanne Friborg. For første gang tar vi oss fram i trafikken helt alene. Konsentrasjonen er på topp, men vi finner greit fram og alt går bra. Begynner vi å bli varm i trøya allerede? Moro er det i alle fall J

Mandag:
Slitsom natt uten klimaanlegg, som nevnt i forrige bloggpost. Men i løpet av formiddagen er alt løst og strømmen og vifter går for fullt. Herlig. Ny dag på kontoret. Denne gangen litt mer formell velkomst iscenesatt av radiomedarbeiderne. Vi blir tatt imot med sang, smil og varme ord. Disse menneskene gleder vi oss til å bli kjent med. Utrolig mye smil og latter.

Tirsdag:
Elisabeth er sin vane tro utålmodig og vil ut i nabolaget for å bli kjent med folk, og tar med seg Simone en tur. Etter en stund kommer hun tilbake med fire unge jenter som hun setter seg ned sammen med, og dermed er hun allerede så smått i gang med bambara-læringen. Men i møte med disse jentene fikk vi også en ganske så sterk opplevelse av den åndelige virkeligheten som eksisterer her. Det får vi utdype litt senere. På ettermiddagen var det ny tur ut på møbeljakt, og nå har vi blant annet bestilt lekegrind til Simone.

Onsdag:
Formiddagen brukt til klesvask på gjestehuset, siden vi ikke har fått oss hushjelp enda. Deretter en god lunsj på en av restaurantene i byen. I skrivende stund er Elisabeth ute på markedet sammen med en medmisjonær for å få kjøpt seg et par kjoler, mens jeg og Simone sitter her på NLMs kontor.

Slik har det forløpt så langt. Vi merker at hver eneste ting vi gjør tar både mer krefter og tid enn vi hadde tenkt oss, men slik er det nok bare når vi kommer til en helt ny tilværelse i et så varmt klima som her (skjønt i følge alle andre her er det kuldeperiode nå). Ellers er vi veldig glade for at Simone ser ut til å trives, og smiler minst like mye som hjemme. Hun syns nok det er godt å kunne ha på seg så lite klær, men strever litt med varmen foreløpig. Glemte dessverre å ta med kamera, så bilder får vi legge ut en annen dag. Da skal vi nok også skjære godt ned på antall ord…

Vi blogges!

Jostein

mandag, november 19, 2007

Vel framme

Hei!

Dette bare for å si at vi er kommet vel fram til Bamako, og har faktisk vært her tre hele dager allerede. Inntrykkene er mange og hvor skal man begynne å fortelle? Det får vi heller gjøre etter hvert...

Dagene nå består av varme, flytting og hilsing på diverse folk. Men vi har i alle fall etter de to første nettene på gjestehuset nå bodd to netter i huset vårt i Sebeninkoro. Der kommer vi til å få det topp. I natt fikk vi for øvrig prøvd oss uten klimaanlegg og med en halveis virkende takvifte. Hovedsikringen gikk sikkert 20 ganger i løpet av natten. Da er det godt med en vakt som de fleste gangene slo den på igjen uten at vi måtte vekke ham :-)

Ellers må sies at vi har fått en fantastisk fin mottakelse både blant de nasjonale og blant våre norske kollegere her. Så vi gleder oss til å bli bedre kjent med dem og bli en del av fellesskapet her.

Vi gir mer lyd fra oss etter hvert, for nå skal vi ut den særegne Bamako-trafikken som inkluderer mer enn bare ymse former for motorkjøretøyer. For å kjøpe diverse nødvendige artikler.

Jostein

tirsdag, november 13, 2007

Streik til besvær

Franske togførere er gått til ny streik, og det betyr at vår reisrerute til Mali berøres. I tolvte time har vi måttet endre reiseruten slik at vi overnatter i Oslo i stedet for Paris fra onsdag til torsdag. På flyplassen i Paris er nemlig alle hoteller fullbooket på grunn av togstreiken, og det er umulig å ta seg til og fra flyplassen kollektivt.

Det betyr at vi må opp grytidlig torsdag morgen for å ta første fly fra Oslo til Paris kl 06.55 der vi er framme 09.20. Deretter blir det maratonventing på en folksom og kaotisk flyplass helt fram til flyavgang til Bamako kl 16.40.

Litt kjipt selvfølgelig, men det er slikt en må forvente når en skal ut og reise. Vi er litt spente på hvordan Simone kommer til å takle all ventingen. Forhåpentligvis sover hun seg gjennom det meste.

Vær gjerne med og be om at turen må gå bra, spesielt for Simone. Be gjerne også om at det må gå bra med bagasjen. Vi har nemlig dobbelt så stor bagasjekvote fra Oslo til Bamako som fra Ålesund til Oslo. Det er ikke alltid de viser velvilje på innenlandsflyvninger, men vi har fått muntlig lovnad på telefon om at det skal gå bra å sende utenlandskvote.

Da blogges vi kanskje fra Bamako neste gang?

Jostein

mandag, november 12, 2007

Gjetergutten

Han kommer tuslende etter dyreflokken som faren eier. Han er 11 år og har fått ansvaret for å gjete familiens dyr. Med seg har han en taske med vann, litt frukt og annen mat. Han kommer til å oppholde seg ute med dyrene det aller meste av dagen.

Rundt halsen bærer han amuletten som skal beskytte ham mot farer som møter ham på veien. Men han har også en liten, enkel radio i den ene hånden. Batteriene begynner å synge på siste verset, men han regner med at de vil holde også denne dagen.

Han setter seg ned på en gresstue og finner fram maten sin, mens dyrene forsyner seg av sin. Han drar fram radioen og tuner seg inn på den frekvensen han har gledet seg til å høre på. Han har allerede lyttet til denne kanalen i noen uker. Det er noe av det han hører her som har vekket nysgjerrigheten. De snakker på hans språk, på mahou. Men de snakker ikke om Allah. De snakker heller ikke om hvordan en skal beskytte seg mot de onde åndene, om lykkeamuletter, trollmenn og alt det han så ofte hører om ellers. De snakker om Jesus. At han er Guds Sønn og at han er sterkere enn alle de onde åndskreftene som han frykter så sterkt. De snakker om at Jesus bryr seg om ham, og gjerne vil fri ham i fra denne frykten. De snakker om hvordan menneskene kan finne veien til Gud, til Paradis.

Nå gleder han seg til å høre mer om dette. Kanskje finnes det en Gud som vil ham vel. Og kanskje er Jesus Guds Sønn slik disse på radioen sier at Bibelen forteller…

Historien om gjetergutten er ingen sann historie – i alle fall ikke enda. Og kanskje er ikke alle de ytre forholdene beskrevet her helt korrekte. Det vet jeg ikke, for jeg har ikke vært i mahouland i Elfenbenskysten enda.

Men det er denne unge gutten jeg ser for meg når jeg tenker på radioprogrammene vi skal jobbe med i Afrika. Tenk hvis vi kunne få fortalt ham hvor høyt Gud elsker ham. Tenk hvis han kunne få vite og forstå at Gud lot sin egen sønn dø for at han skal kunne bli frelst. Tenk hvis han kunne komme til tro og bli grunnfestet i troen. Tenk hvis radioen kunne bli hans menighet. I alle fall fram til han kan tørre å oppsøke en kirke.

Dette er min drøm og min visjon når vi nå flytter til Afrika. Jeg gleder meg til å se om den en dag går i oppfyllelse.

Jostein

søndag, november 11, 2007

Titt tei...

Trener meg til varmen i Mali, jeg...

torsdag, november 08, 2007

Reiseklar...


Nå er billettene i boks!

Vi reiser fra Vigra førstkommende onsdag kl 10.40. Så har vi noen timer på Gardermoen (avgang 15.45), før vi overnatter i Paris og lander i Bamako 21.20 malisk tid torsdag.

Så da er det bare for den som har anledning og vil til å komme på Vigra og ta farvel med oss, og om du vil treffe oss i Oslo, er det bare å gi beskjed, så kommer vi ut...

I dag har vi hatt julemiddag! Deilig pinnekjøtt med rabbestappe! Snakk om å bli skjemt bort når en er hos mamma og pappa. Men så er det vel ikke pinnekjøtt vi får mest av de neste årene (selv om planen er å ha med en pakke for å ha til jul...)- og mammas julesteik er jo en gang den beste...

Elisabeth

tirsdag, november 06, 2007

I kofferten



Kor mykje tran treng eit lite menneske i løpet av to år? Eller kor mange smokkar, frysepulver til syltetøy, ido-form-tablettar og myggstiftar skal ein pakke i kofferten? Skal eg ta med nokre posar med ”ballmjøl” (slik du lagar potetball av)? 1.5 kilo pakken tilseier vel at det skal vi ikkje. Og 3-4 plater med freia melkesjokolade monner vel ikkje så lenge… Kanskje vi må kjøpe nokre fleire? Dette er dei store spørsmåla som kransar rundt i mitt hovud for tida…

Medan Jostein tenkjer på dei store tinga rundt det som ventar oss i Mali, er eg for tida ganske jordnær. Har vi nok tøybleier? Zinksalve? Skal vi kjøpe med oss pålegg? Og forslagslista over matvarer en bør/kan ta med frå Norge til Mali som vi finn i den såkalla personalpermen blir nøye studert: kardemomme, allehåndekrydder, osv osv. Eg som knapt har brukt slikt krydder i mitt liv- det er vel ikkje slik at ein blir storbakar når ein set foten i ein misjonærsandal?

Hm.

Men jammen er det ikkje heilt enkelt. Hjernen min koplar liksom ut når ein skal tenkje så langt fram. Kva veit eg om det vi saknar når vi kjem ut? Kva veit eg om det vi får tak i? Har du forslag til ting vi bør ha med oss i bagasjen på veg ut, kanskje? Noko du hadde sakna når det gjeld matvarer frå Norge?

Kom gjerne med tips…

Elisabeth

mandag, november 05, 2007

Eldst og yngst


Søndag fikk den yngste og den eldste i Sæth-slekten treffe hverandre for aller første gang i Måndalen i Romsdal. Oldemor Lisa Amalie fikk treffe sitt 17. oldebarn, Simone Amalie, som også er oppkalt etter henne. Litt spesielt var det nok for begge. Ei flott og trofast misjonskvinne på snart 95 år, og hennes 3 måneder gamle oldebarn som nå også blir misjonærbarn.

For det er ingen tvil om at både vi som foreldre og lille Simone gjennom vårt misjonsengasjement bærer videre en arv som har stått svært sterkt i alle våre fire slekter gjennom mange generasjoner. Det føles nok dels som en forpliktelse, men aller mest som en utrolig stor velsignelse. For det er virkelig noe stort vi får med på gjennom det å drive misjon.

Forhåpentligvis vil generasjonene etter oss også føre arven videre.

Ellers kan nevnes at storbagasjen ble sendt av gårde i kveld, så nå har vi vel på en måte nådd ”point of no return”…

Jostein