tirsdag, august 18, 2009

- Vi skal bare be først

I formiddag var vi en tur på byen bl.a for å kjøpe air condition til et av rommene her på tomta. Problemet var bare at batteriet på bilen fant det for godt å si opp jobben på et svært ubeleilig tidspunkt. Dermed ble Elisabeth sittende på butikken med Lydia og vente, mens jeg måtte begynne å se meg om etter hjelp.

Vi hadde allerede betalt varen og bestilt installatører som var klare til å slå følge med oss i bilen. Som afrikanere flest virket det ikke å bry dem at de måtte vente litt. Tålmodighet er en dyd, det er sikkert og visst.

Men tiden gikk og vi med vår vestlige hjernehalvdel følte selvsagt at det hele var bortkastet. Hjemme ventet Simone med en sliten barnepasser, og vi hadde en avtale kl 14 som vi skjønte vi ikke rakk. Men det var lite vi kunne gjøre.

Selvsagt fikk vi hjelp med batteriet. Det bare tok litt tid. Og til slutt viste det seg at vi måtte av gårde for å kjøpe nytt. Mekanikeren hadde selvsagt en venn noen kvartaler unna, og med et lånt reservebatteri så vi tok veien dit. Men først måtte vi fylle opp bilen med to installatører, en mekaniker og ikke minst store kartonger inneholdende air condition. I tillegg til en tålmodig datter og mor, selvsagt.

Tiden gikk, og jeg tenkte at nå begynte vel disse installatørene å bli rimelig utålmodige og leie. Trolig hadde de mistet matpausen sin også. Og nå måtte de vente på at vi fikk byttet batteri og kunne vende nesen mot andre siden av byen, der vi bor. Etter hvert oppdaget jeg at den ene av dem hadde sovnet.

Omsider kom vi fram, og ble møtt av en overivrig puddel og en sliten, men alltid smilende barnepasser. Installatørene bar ut utstyret, inspiserte rommet og virket i grunnen ivrige etter å komme i gang. Jeg hadde begynt å tenke at det kanskje var for seint, og at de heller ville ha ventet til dagen etter. I hvert fall regnet jeg med at de ville gyve løs på jobben med en gang.

Men da kom det fra de troende muslimene:

- Vi kommer straks tilbake for å begynne jobben. Vi skal bare be først…

Tilbake stod jeg og undret meg over to ting. For det første den endeløse tålmodigheten som kjennetegner afrikanerne. Men ikke minst også hvordan mange muslimer her tar sin tro så til de grader på alvor. De har det aldri for travelt til å glemme bønnestunden.

Jeg tror vi har noe å lære av våre afrikanske venner på begge disse områdene.

Jostein

mandag, august 10, 2009

Yamoussoukro

Betyr en stille blogg en stille hverdag?

Nei, tvert imot. Sommeren har vært både travel og innholdsrik for oss alle. To aktive jenter holder foreldrene i ånde både dag og natt. Og arbeidshverdagen byr både på utfordringer og opplevelser.

Vi trives godt her i Abidjan og er takknemlige for å få lov til å ha vår misjonstjeneste akkurat her.

Blant det spennende vi fikk anledning til i sommer var en tur til den offisielle hovedstaden i Elfenbenskysten; Yamoussoukro. Her fikk vi ta turen innom Basiliken, som tro det eller ei er verdens aller største katedral. Den er faktisk større enn Peterskirken i Roma.

Noen bilder gir et godt inntrykk, men den er vel verdt et besøk:








torsdag, august 06, 2009

Simone 2 år! Hipp hipp hurra!!!


Denne kjære og søte jenta vår fyller hele to år!

Gratulerer med dagen!


Litt om bursdagsjenta vår:

Simone er:


kjærlig, omsorgsfull og hjelpsom. Hun er rask til å gi kyss og klem, til å ta opp eller hente ting, og rask til å trøste. " Lydia dine (griner), Mone tøste", eller dersom mammen får vondt: "tata (stakkar) mamma, mamma aua" (stryker på kinnet eller der det var vondt, og gir en våt og høylydt suss)

Viljesterk og trassete og utålmodig. Hun vet absolutt hva hun vil, og er ikke sen med å legge seg strakt ut på gulvet dersom hun ikke får viljen sin (f eks å ikke få spise yoghurt tre ganger for dag, eller at det er feil person som hjelper til med middagen).

Ordsterk, språkmektig, og sangglad . Hun er veldig flink til å snakke (selv om r,k og g ikke er på plass), har blitt god i fransk, elsker sang og musikk.

Supersosial og utejente. Vi kan ikke la en dør stå åpen, - eller låst med nøkkel i for den del - hun VIL ut, og da går hun ut!. Hun elsker å være sammen med mennesker,og er den av oss som har desidert flest "venner". Alle i gata hilser på henne ved navn, eller spør etter henne når vi er uten henne...

Og det aller beste og viktigste: - hun er vår!

Huff, jeg innser at dette ble et veldig myrsnipete... Men på en sånn dag får det bare stå sin prøve... I dag lar mammen stoltheten skinne gjennom! :-)
Elisabeth