søndag, juli 30, 2006

Kan frykten erstattes med glede?

Hvorfor reiser vi egentlig til Vest-Afrika for å formidle budskapet om Jesus? Burde ikke mahou- og malinkéfolket få beholde sin tro i fred for vår tro?

Vi har funnet denne sterke betraktningen rundt malinkéenes virkelighet på en amerikansk nettside. Den amerikanske misjonæren Trevor Barton var misjonær blant malinkéene fra 1997-2000. Vi gjengir betraktningen på norsk under:

Solen står opp over en malinké-landsby i det vestlige Mali, til rytmiske slag i morgenluften.

Momadu sitter alene på en stor stein, og ser utover åkeren ved siden av fjellet. Han er 8 år gammel.

Med hele hjertet, sjelen og hele sin kraft trommer han på bunnen av en gammel melkekartong. Han jager vekk fuglene fra familiens åker – og ensomheten fra sitt eget hjerte.

Sirima er også 8 år. Hun står under et mangotre ved siden av sin mors jordhytte. Et fargerikt plagg omkranser hodet hennes. Hennes store brune øyne er trøtte og altfor gamle for en som er så ung.

Mens hun står der og arbeider synger hun en hymne på malinké, en hun har lært under en bibeltime i landsbyen.

Rundt 3 millioner malinkéer bor over hele Vest-Afrika. De lever et hardt liv der selvbergingsjordbruk er leveveien. Men deres søkende hjerter virker å være åpne for å ta imot det gode budskapet om Jesus. Hvem vil legge kristne slag til deres livsrytmer?

Sirima står og synger sammen med de andre jentene i skyggen. Kvinner synger bak dem. Menn samler seg rundt trommene eller finner sin sitteplass på det offentlige samlingsstedet.

Momadu hiver en neve tørt gress på bålet. Flammene griper umiddelbart fatt i gresset. Et lys danser i øynene på grioten (en slags skald, som også har en åndelig posisjon i landsbyen), han som holder folkets historie i sitt hjerte og deres vilje i sin stemme.

”Uh-huh!” roper han. ”La Jang Karang komme!”

En maskert danser hopper ut av mørket. Hans bare føtter slår hardt mot bakken. Støv virvles opp. Kvinnene klapper vilt med hendene. Jang Karang danser med hele sin styrke, i håp om å jage bort det onde fra landsbyen, fra folket, fra Momadus og Sirimas liv.

Gjestfrihet er veldig viktig i en malinkés liv. De gir helhjertet selv om de eier svært lite. De gir sine beste sitteplasser, sin beste mat og til og med sine beste sengeplasser til gjester som kommer til landsbyen.

Men frykten overskygger alle ting. De er redde for at Gud vil dem vondt. De fleste, spesielt barn som Momadu og Sirima har på seg amuletter som beskyttelse mot onde ånder. Muslimske malinkéer lærer å be på arabisk, men de forstår ikke ordene.

Likevel berører bønner hjertene deres. Mange malinké-velsignelser snakker om Gud. De spør mange spørsmål når de hører kristne snakke til Gud på malinké-språket.

Momadu og Sirima ønsker også å snakke med Gud – dersom noen lærer dem hvordan de skal gjøre det.

Det er bruk for oss i Vest-Afrika. Det er så mange som trenger å høre om Han som kan ta bort frykten for alltid, og som vil erstatte redde hjerter med glade og frigjorte hjerter. Slik situasjonen er i dag har de intet alternativ til den frykten som gnager deres hjerter.

Vi håper at du også vil være med i tjenesten – uten forbønn kan vi ingenting gjøre.

torsdag, juli 27, 2006

Mitt barndoms paradis

I mitt barndoms paradis var somrane alltid fylt av sol, varme, nakne tær, måkesong, saftis i kopp, bading i fjøra og i elva like ved huset vårt - og grønt deilig gras å ligge i og sjå på at Gud høgt der oppe laga eventyr av skyene.

Og i mitt barndoms paradis var det eg som var dronninga som eigde heile verda: eg klatra i trea, gikk på skattejakt etter smykker og fine steinar som eg sjølv hadde greve ned ein gong. I min eigen idrettsgrein elveløp (som bestod av å springe fortast mulig på steinane i den vesle elva ved sidan av huset), var det alltid eg som vant.
Eg elska å ligge nede på brygga og fiske etter bergylter og andre fiskar med millionar av vakre fargar, dei beit alltid på - og det var sjølvsagt eg som plukka korningane som eg knuste for å sette på kroken til agn, eller eg gjekk opp vegen til den vesle fjelldalen rett bak huset vårt og overnatta i nestenbestefar Leif si lille seterhytte, eller eg snakka med dei søte sauene våre, eller rei på Knoll og Tott (ein ver og ein okse som hang sammen som erteris)

Ja, i mitt barndoms paradis var det alltid sol og brune tær, - og ei lita sommerbrud (meg) om sommaren.

Og no sit eg her midt i dette paradiset og kjenner korleis minnene varmer meg - Ute skin sola, eg har nakne tær, og har akkurat site på brygga med eit dovent fiskesnøre og kjent sola og sjølufta i ansiktet, og kjenner: her høyrer eg til, og vil alltid gjere det, mellom fjella og sjøen -

Elisabeth

torsdag, juli 20, 2006

Opplevelsesrike uker

De siste ukene har det aller meste dreid seg om radiosendinger for min del. I forrige uke hadde vi 35 timer med direktesendinger fra Generalforsamlingen i Trondheim. For min del handlet det om 1,5 til 2 timer som programleder (sammen med Odd Borgestrand som du ser på bildet) på direkten hver dag, med debatter, intervjuer etc – samt et visst tekniker-ansvar. Mye å holde styr på, stress på alle måter – men like fullt utrolig spennende, lærerikt og gøy. Fra tirsdag til søndag var det full rulle. Vi kom tilbake til Kristiansand søndag kveld i 22-tiden. Mandag morgen var det på igjen med ny full arbeidsuke i Gimlekollen Radio.

Norea har fått mange positive tilbakemeldinger på det å lage direkteradio fra GF – med møteoverføringer, men også gjennom at vi tar debatt-emner ut av møtesalen og inn på radioen. Tror folk liker å høre ulike synspunkter på viktige ting som debatteres i misjonsorganisasjonen.

Et høydepunkt var nok da vi rekrutterte en ny misjonær på direktesending.

Når en jobber så mye blir det dessverre så alt for liten tid til å prate med gamle kjente og å være sosial. Møter blir det også dårlig med. Derfor håper nok både Elisabeth og jeg på at vi neste gang kun kan være deltakere, la oss inspirere, oppmuntre, begeistre og utfordre av møter og debatter.

Å se misjonsfolket samles i så store tall på en generalforsamling, høre den tydelige forkynnelsen, det tydelige misjonsfokuset – ja det gjør at en blir stolt over å få lov til å være en del av dette fantastiske arbeidet.

For meg var det også spesielt å se at bestekompis Øystein Strømme fikk et så stort votum at han gikk rett inn i Hovedstyret. En stor utfordring som jeg tror han vil klare fint. Det betyr at mannen som var min forlover da jeg giftet meg for snart fire år siden nå som HS-medlem vil være med og velsigne og be for oss når vi innvies til misjonærer 20. august. Amazing…

Misjonærinnvielsen på avslutningsmøtet på GF var også av det spesielle slaget. Ikke fritt for at det ble noen tårer på oss da vi så våre gode venner og klassekamerater Kjersti og Gjermund Kvam (med det som nå er misjonærbarna Ragnhild, Ola, Håvard og vårt lille fadderbarn Sondre) og Silje Ødegård stod på scenen foran 4 000 misjonsvenner og sa sine ja til misjonstjeneste. Etter lang tids forberedelse er alvoret nå i gang. Mange tanker melder seg selsvsagt…

Med andre har det vært mange opplevelser og inntrykk i løpet av de siste ukene. Og det som ligger foran er neppe mindre spennende.

Vi har stor grunn til takk!

Jostein

fredag, juli 07, 2006

Norea Radio Trondheim

Bildet er hentet fra radiosendingene på generalforsamlingene i Kristiansand i 2003

På mandag flyr vi til Trondheim der vi skal på Norsk Luthersk Misjonssambands Generalforsamling. Hele uken jobber vi begge to for Norea, Elisabeth står på stand mens Jostein er programleder for radiosendingene på Norea Radio Trondheim.

Vi kommer til å sende både møter, bibeltimer og aktualitetsprogrammer direkte fra Trondheim. På denne måten kan alle som ikke har anledning til å være i Trondheim likevel få delta på det som skjer. Spesielt interessant vil vel dette være for de av dere som fremdeles er på misjonsfeltene og gjerne skulle vært på generalforsamlingen. Klikk deg inn på www.norea.no/webradio og lytt til det hele på webradioen. Ellers vil programmene også overføres via NLMs lokalradioer i Trondheim, Nord-Trøndelag, Ålesund, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Oslo og i Østfold.

Jeg gleder meg veldig til disse intense dagene der vi sender direkte fra et åpent studio i Trondheim Spektrum og der vi tar pulsen både på selve stevnet og på brennbare misjonsrelaterte temaer. Fra klokka 18 til 19 hver dag vil vi sende et aktualitetsmagasin som blant annet inneholder debatter. Det er både utfordrende og spennende å være journalist i en slik sammenheng. Med direktesendinger er pulsen alltid høy og konsentrasjonen på topp. Onsdag braker det løs klokka 18.

Det var morsomme dager i Kristiansand for tre år siden, og jeg er sikker på at det blir morsomme dager også i Trondheim. Er takknemlig for at jeg får være med på dette før vi nå reiser ut i verden. Om tre år er det lite trolig at jeg kommer til å være med i radioteamet.

Så er det ekstra spennende at NLMs arbeid i Vest-Afrika kommer til å komme mye i fokus denne gangen. Vil generalforsamlingen legge noen føringer som vil få betydning for vårt daglige arbeid som misjonærer i regionen?

Siste uken har for øvrig også vært ganske så krevende for en som har fått bekreftet at han nok er langt mer et B-menneske enn et A-menneske. Opp i fem-tiden hver morgen for å være på plass på jobb rundt 6. Deretter en to timer lang direkte morgensending fra 7 til 9 på Gimlekollen Radio i Kristiansand. Slitsomme, men også morsomme dager.

Gøy å jobbe igjen!

Jostein

søndag, juli 02, 2006

Misjonærsymbolet


Den blå tønna framstår for meg som det ultimate misjonærsymbolet. Da mener jeg selvsagt ikke i forhold til hva en misjonær står for eller representerer, men noe av det mest særegne ved misjonærtilværelsen; nemlig flyttingen.

Som misjonærbarn har jeg selv vokst opp med blå tønner som en viktig del av tilværelsen. Tingene våre ble pakket ned i de blå tønnene før avreise. Deretter ventet vi på de blå tønnene (alltid betegnet som ”storbagasjen”) etter at vi var kommet fram. Deretter begynte den store festen (i alle fall for oss barn) når storbagasjen (primært de blå tønnene) skulle åpnes: ”Hvilke spennende ting ville vi finne igjen?”

Den barnlige spenningen rundt de blå tønnene er vel ikke akkurat så stor i dag, selv om det sikkert er en og annen ting vi vil finne igjen som vi ikke husket at vi hadde pakket med oss. Men tønnenes betydning i flytteprosessen vår i dag er like sentral. Foreløpig har vi pakket seks tønner som er lagret i Oslo, og som skal til Sunnmøre i august. Der må vi gå gjennom det hele nok en gang – og gjøre kritiske vurderinger av hva som skal få plass i Afrika-tønnene. Det andre blir henvist til Sunnmørs-tønnene, og må belage seg på en mangeårig tønnetilværelse her hjemme.

Selv om vi skal til Afrika først neste sømmer, vil tiden til pakking da være altfor knapp. Det betyr ar vi allerede nå i hovedsak må gjøre oss ferdige med storbagasje-pakkingen for en fireårs-periode i Afrika. Det er en utfordring som vi får ta i august.

Nå er vi endelig på plass på det blide og varme Sørlandet, og har forlatt Oslo. Etter to intense kurs-uker ispedd pakking og vasking av hybel er denne søndagen den første virkelig avslappende dagen på lang tid. Da er det godt å befinne seg på landet, med en hest vandrende på nabotomta, kona henslengt i hengekøya i mine foreldres hage, god mat, godt selskap – og en rettferdig kaffekopp å nippe til.

Jostein