Prøvelsens stund

I dag var det den fjerde fredagen vår her på Les Cèdres.

Hver fredag har vi andakt, bønn og tekstlesing i de respektive klassene. De andre dagene er det fellessamlinger for hele skolen. Men i dag var det altså fredag, og denne fredagen var det min tur til å dele noen tanker fra Bibelen med mine medstudenter – helt og holdent på fransk.

Hadde fått god hjelp av Elisabeth på forhånd, samt at vi får veiledning fra lærerne i forkant. Dermed visste jeg i alle fall at de tankene jeg hadde gjort meg på norsk, og deretter prøvd å oversette til fransk, var forståelige for de som kan språket.

Etter beste evne forsøkte jeg å framføre de velvalgte ord. Ikke fritt for at jeg var ekstra bundet av manus, kan en si – selv om jeg prøvde meg på litt memorering innimellom.

Vel vel, på en knapp måned med språklæring har jeg fått prøve meg både på bønn og andakt. Gleder meg til den dagen det kan bli aktuelt å tenke på å vurdere å forsøke seg på å holde en liten tale (eller noe sånt…), uten å måtte vurdere mer eller mindre hvert eneste lille ord en setter ned på papiret.

Kanskje befinner den dagen seg langt, langt der framme et sted. Håper det. I mellomtiden må jeg bare dykke dypest mulig ned i dette fascinerende og vanskelige språket.

Ellers kan nevnes at Elisabeth (som jo er på et helt annet nivå enn en stakkars nybegynner) i dag holdt foredrag om norske bryllupstradisjoner for klassen sin. Ikke fritt for at det også var en stor utfordring…

Språklæring er spennende (og utfordrende) saker…

Men nå er det helg og vi gleder oss til å få besøk av Silje og Per Gunnar!!!!
Da skal det snakkes norsk…

Jostein

Om radiomisjonsprosjektet

Kort presentasjon av NLM/Noreas radiomisjonsprosjekt i Elfenbenskysten

Historie:
Første program gikk på lufta 5. april 2006. Dette var etter det en kjenner til aller første gang at et radioprogram ble kringkastet på mahouspråket.

* Visjonen om et radioarbeid hadde levd en stund, men først etter at misjonen flyttet arbeidet til storbyen Abidjan i 2002 begynte forarbeidet.
* Arbeidet ble også hindret av ny uro og ny misjonærevakuering høsten 2004, da NLM midlertidig måtte trekke seg ut av Elfenbenskysten. Siden den gang har radioarbeidet vært drevet fra Bamako i nabolandet Mali.

Mahourøsten:
Programmene er på en halvtime og sendes ukentlig på radiokanalen Livets Frekvens, en kristen FM-stasjon i storbyen Abidjan. Det har fått navnet ”Mahourøsten”.

* Visjonen er også å etablere radiosendere i mahouenes kjerneområde Touba, nordvest i Elfenbenskysten, men grunnet den politiske uroen ligger dette foreløpig noe frem i tid.
* I Touba distribueres programmene på CD’er, og vi kjenner til blant andre kjøpmenn som spiller CD’ene høyt på høytalere utenfor butikken sin.

Innhold i radioprogrammene:
Radiosatsingen i Elfenbenskysten drives i tråd med Norea Mediemisjons visjon ”Håp for livet og evigheten.” Dette innebærer en todelt profil; En del av programmene har et tydelig evangeliserende siktemål der Guds kjærlighet til mahoufolket løftes fram. Den andre delen av programmet setter fokus på sosiale problemstillinger som berører mahoufolket spesielt.

* Evangeliserende program; Gjennom bibeltekster settes det fokus på Guds kjærlighet til mahoufolket. 96 % av mahouene regner seg for å være muslimer, men mange blander dette med tradisjonelle afrikanske religioner. Svært få er kristne. Troen på fedreånder, forbannelser og onde ånder er stor. Frykten for at disse skal gjøre en noe vondt preger livet for mange mahouer. Da blir kampen for å beskytte seg gjennom lykkeamuletter, fetisjer etc en svært viktig del av livet. Radioprogrammene fokuserer på at Gud er sterkere enn alle disse åndsmaktene, og at Guds kjærlighet gjelder alle mennesker. Bibelens historier om Guds kjærlighet til menneskene formidles blant annet gjennom radiodramatiseringer. Ønsket er at man etter hvert kan ha en egen radiopastor som er mahou.

* Sosialt fokus; Mahouene er blant de aller fattigste og mest marginaliserte folkegruppene i Elfenbenskysten. De sosiale problemene er store for mange. Spesielt i storbyen Abidjan, der programmene sendes på FM-radio. Noen faktatall:

§ 90% av alle familier har mistet barn under 5 år.
§ 89% av alle kvinner over 40 år kan ikke skrive og lese
§ 60% av alle barn i skolepliktig alder går ikke på skole.

Vi ønsker at radioen også skal fungere som en folkeopplyser for mahoufolket. At vi gjennom programmene kan hjelpe dem til et bedre liv. Det settes blant annet tydelig fokus på helserelaterte spørsmål. Det kan handle om sårstell, om viktigheten av å vaske hender, hva du kan gjøre dersom du har fått diaré, hvorfor man bør man bygge latriner (toaletter) og hva man bør huske på når man er gravid, osv. I fortsettelsen håper man på å få en egen radioreporter som kan lage programmer relatert til de forskjellige hjelpetiltak og kurs som settes i verk blant mahouene i Abidjan.
I tillegg settes positivt fokus på mahouenes egen kultur og historie, noe som kan være med og gjøre dem stolte av å være mahouer.

Internett:
NLM Vest-Afrika, NLM IKT og Norea Mediemisjon har også i fellesskap etablert nettsiden www.mahouweb.net. Denne nettsiden er på fransk og retter seg mot utdannede mahouer både i og utenfor Elfenbenskysten, som har tilgang på internett. Temaene som settes søkelys på i radioen, og selve radioprogrammene vil på sikt gjøres tilgjengelig på denne siden.

Tilbakemeldinger:
De tilbakemeldingene som er kommet tyder på at disse radioprogrammene har skapt stor interesse blant mahouene. Siden programmene sendes på deres morsmål er det også mange muslimer som viser stor begeistring over å få høre sitt eget språk på radio. Også på internettsiden har man fått respons som viser at det er skapt interesse for innholdet.

Framtidsvisjoner:
Vi håper at radioprogrammene i framtiden kan være en viktig bærebjelke i evangeliserings- og bistandsarbeidet blant mahouene i Elfenbenskysten. Nylig har NLM skaffet seg et eget forsamlingslokale i Abidjan. Kanskje kan radioprogrammene skape en interesse og nysgjerrighet blant lyttere, som siden oppsøker forsamlingslokalet der de kan få videre oppfølging for både åndelige og sosiale behov.
Vi ønsker også at radioprogrammene etter hvert skal bli tilgjengelige for mahouene som bor på NLMs ”gamlefelt” i Elfenbenskysten, Touba. På sikt, når det blir varig fred ser vi for oss å bygge egne radiosendere i dette området.

Bønneemner:
* At mahouer gjennom radioprogrammene må komme til tro på Jesus Kristus som sin personlige Frelser, og at de kan settes fri i fra frykten for de onde åndsmaktene.
* At radioprogrammene kan fungere som en døråpner, slik at vi kan få kontakt med søkende mahouer
* At Gud kan lede kompetente kristne mahouer inn i radioarbeidet. Det er blant annet et stort ønske om en egen radiopastor.
* At Gud må gi oss som misjonærer visdom i ledelsen av radioarbeidet

Er Vest-Afrika en søppelplass for Vesten?

Trodde du at kolonitiden var et tilbakelagt kapittel i verdenshistorien?

Dessverre så er det nok ikke så enkelt. Jeg for min del føler at jo mer jeg studerer, lærer og opplever av Afrika, jo mer deprimert og sint blir jeg på det virkelighetsbildet som tegner seg.

Jeg er slett ikke blant de som ønsker å tegne negative og depressive bilder av virkeligheten. Tvert i mot ønsker jeg først og fremst å løfte fram det positive og det oppmuntrende. Spesielt når det gjelder Afrika. Likevel er det noen ganger vi bør stoppe opp ved noen av de kyniske og urovekkende sannheter i forholdet mellom de rike og de fattige i verden. Spesielt for oss som selv sitter med begge beina godt nedi verdens rikeste lille basseng.

Jeg har tidligere skrevet om giftskandalen som har rammet Elfenbenskystens største by Abidjan den siste måneden. 8 mennesker er døde og minst 15 000 har måttet søke legehjelp på grunn av giftstoffer som er blitt dumpet i bynære områder.

Hvem i all verden er det som dumper gift i slike områder?

Det hollandsk-baserte selskapet Trafigura Beheer BV er synderen bak giftustlippet. Ifølge BBC hevder selskapet selv at de hadde betalt et ivoriansk selskap for å kvitte seg med giftavfallet på en trygg og lovlig måte.

Den britiske avisen The Independent forteller historien slik:
Trafigura Beheer hadde først prøvd å kvitte seg med avfallet i Amsterdam. Her fikk de ikke uten videre legge igjen det havnemyndighetene betegnet som gift. Det hadde blitt en dyr affære for selskapet å vente på tillatelse til å kvitte seg med avfallet i Europa, ifølge avisen nesten 1,7 millioner norske kroner. Dermed ble løsningen rett og slett å sende søpla til Afrika i stedet. Jobben ble gitt til et lokalt selskap, vedlagt et brev om at avfallet skulle ”lagres på et trygt sted, følge landets lover og ha all dokumentasjon i orden.” Det siste skjedde tydeligvis ikke, noe det hollandske selskapet trolig burde ha ant.

Ifølge The Independent er dette en helt vanlig historie. Europeiske og amerikanske selskaper dumper søpla si over hele den vest-afrikanske kysten.

- ”Vi trodde at dagene da selskaper sender giftig avfall til fattige land var over”, sier giftkoordinator Helen Perivier i Greenpeace til The Independent. Hun forteller at dette fenomenet hadde sin topp på 80-tallet, men at afrikanske lands myndigheters kamp mot dette har gitt resultater siden den gang.

I 1998 ble det vedtatt en konvensjon (Basel-konvensjonen) som skulle stoppe denne typen virksomhet, men USA, Canada, Australia og New Zealand nektet å skrive under denne.

Jeg sitter med dette spørsmålet: Hva i all verden er det som gjør at vestlige selskaper i rike vestlige land med stor frimodighet kan dumpe søpla si i fattige land der mennesker lider mer enn nok fra før?

I dette tilfellet har det ført til at flere mennesker er døde og et tiltalls tusen syke.

Svaret på spørsmålet vil jeg kanskje aldri få. Og jeg er såpass realistisk at jeg vet at verden dessverre er slik. Men kan jeg i hode eller hjerte akseptere det? Kan du akseptere det?

Til slutt skal sies at BBC og andre internasjonale nyhetsbyråer torsdag melder at to av selskapet Trafigura Beheer BVs ledere (begge franske) er blitt arrestert i forbindelse med at de kom til Abidjan i sammenheng med oppryddingen etter giftustlippet.

Hvordan det vil forløpe seg blir spennende å se. Er vel ikke utenkelig at europeiske land vil presse på for å få løslatt de to. Men er nå det nødvendigvis riktig? Bør ikke de ansvarlige straffes? Og hvem skal egentlig betale regningen for oppryddingen? Den politiske spenningen mellom Elfenbenskysten og Frankrike er stor fra før, og blir ikke bedre etter dette. Derfor er det så tragisk at dette skulle skje nettopp i det landet som er så politisk ustabilt at slike ting som dette på nytt kan sette fyr i en latent krigssituasjon.

Jeg er redd for at det nok en gang er de fattige som blir taperne.

Jostein

Observerte kulturforskjeller

Etter to og en halv uke i Frankrike har vi naturlig nok observert at det finnes en og annen forskjell på dette mektige landet og vårt eget kjære fedreland. Under lister vi opp noen ting vi har merket oss så langt.

At franskmenn ofte treffes med en baguette i hånda er slett ingen myte. Den baguette-spisende franskmann lever i beste velgående, og skiller seg så absolutt ut fra den grovbrød-spisende nordmann. Vi er riktignok på vei til å bli baguette-spisende nordmenn.

Baguetten er typisk fransk - men kan ikke brukes som våpen, selv om det kanskje ser slik ut

Oppvask-kost er et fremmedord her i Frankrike. Her er det svampen som gjelder når en vasker kopper og kar. Vi klarer ikke helt å slippe det norske her, og har omsider funnet oss en slags oppvask-kost. Vel og merke ikke på høyde med norske Jordan-koster.

Som i alle land er gifteringen i Frankrike på venstrehånden. Hvorfor i all verden er vi norske så sære at vi som eneste land (så langt vi vet) har gifteringen på høyre hånd? Til og med svenskene følger verden her. ”Å, så dere er gift?” sa presten i den lutherske kirken her om dagen. Han så vel ingen ring på vår venstre og hånd og konkluderte deretter. Vi kunne vel ikke akkurat forvente at han skulle huske på at vi er fra ”annerledes-landet” der oppe mot nord. Jostein har tatt affære og øver seg nå med giftering på venstre hånd. Elisabeth står derimot imot dette fenomenet, og framstår derfor fremdeles som ”urnorsk.”

Her begynner gudstjenestene og møtene skremmende nøyaktig. Selv på fredag da vi deltok på en bønnesamling med fire andre personer hadde de begynt da vi kom ”et par minutter over tiden”. På tross av at de bare var fire personer tenkte de tydeligvis ikke: ”Vi venter noen minutter for å se om det kommer noen flere.” Og vi som trodde at folk var pinlig nøyaktige på tid i Norge. Eller så kan det jo bare være at forskjellen ligger i ”L’église évangelique luthérienne, Massy”-tid og ”Misjonshuset i Kristiansand”- eller ”Våre cellegrupper”-tid. Mulig vi trekker kulturforskjellene litt langt her. Men den subjektive opplevelsen kan jo også være en sannhet.

Noen ord om den franske moppen: Moppen vi bruker for å vaske gulvene med er en slags samling av hvite tråder festet på et kosteskaft. Denne tråddotten dyppes i vann og vris mot et slags ”dørslag” som er festet på den spesielle bøtten. Deretter skal en liksom flytte rundt på skitten på gulvet med denne innretningen, eller, det er i alle fall resultatet når en uøvd norsk hånd står for vaskingen. Positivt: du blir verken skitten eller våt på fingrene.

Og til slutt:

Som ved et trylleslag forandres møtehilsenen seg fra ”bon jour” (god dag) til ”bon soir” (god kveld). Det er som om hele den franske befolkning har en innebygd klokke som bestemmer at nå er klokka på det magiske tallet. Da er det soir, og ikke jour lenger. Vi har ennå ikke knekt koden, når er egentlig denne magiske grensen? Hva er den forresten i Norge?

For deg som nå mener å ha påvist at vi er i ”kultursjokkfasen” så kan vi med glede avkrefte det. Vi har bare latt oss fascinere av nye og spennende omgivelser. I ydmykhet skal vi like fullt være svært så åpne for at denne fasen kan komme på et senere tidspunkt. Men med internett – som gir oss mulighet til TV2-nyheter og sport daglig, samt alle Start-kamper direkte, og Gimlekollen Radio som morgen-vekker – dekker vi våre behov for ”Norge-doser”.

Så enn så lenge: Takk skal du ha Gud, for at du tillot så mange forskjellige og spennende kulturer å vokse fram på denne jord.

Vi mener: Tenk hvis alle skulle være som ”annerledes-landet” der oppe mot nord?

Skrekk og gru!

Der to eller tre er samla...

Ca ti minutts gange frå skulen ligg det ei lita luthersk kyrkje.

Denne kyrkjelyden er den einaste lutherske kyrkja i mils omkrins, og samlar folk frå fleire stader rundt byen Massy.

Vi kom til kyrkja første gong førre søndag, Og saman med ca 25-30 andre delte vi Guds ord, salmesong og nattverd. Det er ikkje tvil om at det var ganske så traust - og høgkyrkjeleg (bedehusfolk som vi er), men det var enkelt å følgje med, og pastoren virka ekte og inderleg. Liturgien gjer at det er lettare for ein utlending å skjøne kva som skjer i gudstenesta. Vi trur nok at vi kjem til å gå der, også for å oppmuntre dei kristne som samlast søndag etter søndag i dette landet så prega av ateisme og ”rasjonalisme”.

I kveld var det bønnestund i kyrkja, med tekstlesing, bøner og Taizé-songar. Vi kom (som vanlig) eit par minutt for seint. Spak song nådde øyrene våre når vi opna døra inn i det enkle kyrkjerommet. Der satt pastoren saman med tre kvinner. Vi satt oss saman med dei i halvsirkelen. Vi var saman med desse fire kristne i ein god halvtime. Vi song, las salme 139 (boka vart sendt rundt, så vi måtte berre hive oss ut på og lese høgt…) og vi bad. Etterpå satt vi og snakka litt – på fransk. Jostein klarte til og med å seie nokre setningar om kva som ventar oss etter frankrikeåret. Ikkje verst etter berre to veker her.

Ein god start på helga.


Elisabeth

Bønnehjelp

Øverst på denne bloggen vil du fra nå av finne et bønneemne. Her vil vi skrive dersom det er noe spesielt vi trenger forbønn for, og vi takker for all bønnehjelp!

Grunn til bekymring?

En av de tingene som opptar oss en del er situasjonen i Elfenbenskysten. Som kjent har landet vært splittet i to siden 2002, på grunn av en sterk politisk konflikt som det er svært utfordrende å finne en løsning på.

De siste månedene har optimismen vært på oppadgående, ettersom landet siden sist høst har hatt en samlingsregjering ledet av en statsminister som hittil har hatt tillit i alle leire. Hans viktigste jobb har vært å forberede det valget som ble utsatt med ett år fra sist høst. Senest da vi traff NLMs feltleder i sommer uttrykte han optimisme.

Men nå ser det heller dårlig ut med valg også denne høsten. De politiske fraksjonene ser ikke ut til å kunne komme til enighet om hvordan et rettferdig valg skal gjennomføres og hvem som er berettiget til å være presidentkandidat. Noe av bakgrunnen for situasjonen kan du lese om på disse tidligere bloggpostene: Blir det krig? og De fire nøkler.

Nå har imidlertid dagens regjering på toppen av det hele blitt oppløst. Det skjedde etter at et skip har dumpet farlige giftstoffer i flere områder rundt storbyen Abidjan. Seks personer er døde og 9000 har søkt legehjelp, ifølge BBC Africa. Befolkningen har rettet sinnet sitt mot regjeringen og statsminister Charles Konan Banny oppløste regjeringen. Samme mann er blitt bedt om å forme en ny regjering, og sier selv at han trenger tid ut denne uken før sammensetningen i en ny samlingsregjering er på plass. Noen politiske fraksjoner har derimot reagert på måten dette er gjort på og sier de ikke vil være med i noen ny regjering under Banny’s ledelse.

Syns du at dette virker både komplisert, rotete og uforståelig, så skal jeg ikke si meg uenig i det. Det som derimot er det mest alvorlige med situasjonen nå er at den ifølge BBC’s korrespondent truer den skjøre fredsprosessen i landet og dermed Elfenbenskystens framtid. Da vi traff feltleder Jan Magnus Dybvik i sommer fortalte han at de fleste ivorianerne nå er lei av krig og konflikt og mest av alt ønsker å komme tilbake til en normal livssituasjon. Vi kan jo bare tenke oss hva en fire år lang konflikt gjør med de som lever midt oppi det hele.

Vår bønn er at det skal bli fred og stabilitet i Elfenbenskysten og at ivorianerne både i nord og sør skal få slippe frykten, usikkerheten og uroen rundt hva som skjer rundt neste politiske sving. Vår bønn er at det snarest mulig skal bli gjennomført et fredelig og rettferdig valg som fører en samlende politiske leder til presidentsetet i landet. Og vår bønn er at vi skal kunne bosette oss i et fredfullt Elfenbenskysten om ett års tid, for å bringe de livgivende og gode nyhetene om Jesu frelsesverk til mahouene i Elfenbenskysten.

Vil du be sammen med oss?

Her bor vi...

Tenkte eg ville legge ut litt bilder av korleis vi har det. På den måten kan du jo betre sjå føre deg kvardagen vår -og slik skal vi altså bu dei neste 10-12 månedane.

Vi bur på eit "centre evangelique", eit evangelisk senter som inneheld språkskule, baptistkyrkje, studio, og til tider ein pastorskule.

Slik ser skulen ut frå lufta:

Gata heiter Voie de Wissous, og vi går inn gjennom hovedinngangen, som ligg bak dei to store trea ved gata. Sjølve senteret er den største bygninga. Den smale "tarmen" er eit overbygg mellom internatet og skulen, og så bur vi rett under taket etter det (vi bur i øverste etasje)

Dette er skulen sett frå framsida. Vindauga du ser er kontor. Trappa til høgre går inn til hovedinngangen.

Under ser du hovedinngangen frå ein annan vinkel. Bildet er tatt frå gata. Det grå du ser på biletet er kyrkja. Her har vi "culte"- ein slags andakt med sang,bibellesning,bønn og andakt kvar ettermiddag. Alt foregår sjølvsagt på fransk, og bibellesning og bønn går på omgang mellom elevane. Spennande å be på fransk for ein som ikkje har den typen vokabular inne. Jostein skal gjere dette på fredag (men berre i klassa, heldigvis).

Når du går inn den døra, kjem du inn i ein hall som fører til dei forskjellige klasseromma etc. Og så går du til internatet - eller ut i ein flott hage:

På dette biletet står du ute i hagen og ser på skulen. Litt av internatet ser du til venstre. Vårt soverom er vindauget til høgre øverst. Vindua til venstre for treet (rett fram) er klasserommet til Jostein. Mitt klasserom er rett bak treet, over gelenderet til den lille verandaen...

Vi bur i øvste etasje, noko som er deilig då vi har høgt under taket og litt friare utsikt. Vi bur på to rom, og vi må gå ut på gangen for å gå imellom romma, men vi føler oss kjempeheldige. Veldig deilig å kunne ha to rom å boltre seg på.

Dei to neste bileta viser kjøkken/oppholdsrom.

Dette biletet er tatt frå kjøkkendelen

Soverommet. For å komme til oppholdsrommet vårt runder vi hjørnet til høgre. Toalettet ei trapp ned deler vi med x antall. Til no ingen problem, men du risikerer å møte på menn i underbuksa på nattestid. Vi har ikkje blitt så frilynte enda (spørs om det skjer.. :-) )

Klem frå Elisabeth

En vakker metropol

I går ettermiddag og kveld hadde vi vår første Paris-tur. Og den var så absolutt ingen skuffelse. Dette er virkelig en flott by!

Etter en halvtimes tid på metroen gikk turen først innom Notre Dame. En fantastisk katedral. Akkurat da vi kom ble det gjort klar til messe, som vi fikk med oss litt av.

Dernest et koselig lite kafébesøk, før vi vandret videre til Louvre og etter hvert Champs Elyssées.

Louvre tok rett og slett litt pusten fra meg. Alt er så enormt og så ærverdig. Når en tusler gjennom en by som dette, og ser arkitektur og kultur, ja da oppdager en til fulle at en selv bare er en liten brikke i en lang menneskehistorie.

I en by som Paris er vi midt i det historiske, kulturelle og religiøse sentrum. For de to sistnevnte kanskje også aller mest i en historisk kontekst.



Jeg har aldri sett på meg selv som noe storbymenneske. Men på denne turen i verdensmetropolen koste jeg meg skikkelig. Ikke minst fordi vi kunne gå i det vide og det brede uten å befinne oss i trafikk-bråket. Vi kunne sette oss ned på broen Pont des Art og nyte livet og utsikten. Vi kunne tusle gjennom Louvre og bort til en av fontenene i Jardin de Tuileries, sette oss i en stol og tenke på hvor privilegerte vi er som får bo her i et helt år.



Første tur til Paris var en opplevelse. Og enda har vi ikke sett spesielt mye av byen. Eiffeltårnet så vi for eksempel bare i det fjerne.

I morgen har vi fri, og da blir det blant annet fellestur med en av sightseeing-båtene på Seinen.

Ellers har vi også i dag hatt vår første intense skoledag, der vårt lille vett virkelig har fått kjørt seg. Men det får vi skrive mer om i en annen blogpost.

Jostein

The show has begun

Da er vi endelig på plass i Massy i Paris, en halv uke etter det som var den opprinnelige planen. Etter noen dagers sykdom var flyturen kanskje noe mer slitsom enn den vanligvis ville ha vært, men ellers uten noen som helst komplikasjoner. Litt strabasiøst var det dog å drasse på to store kofferter, to store sekker, en liten koffert og sekk, samt en PC-bag og en veske på t-banen midt i rushet. Det var nok en og annen passasjer som irriterte seg over alle de plassene vi opptok på metroen. Heldigvis gikk vi på den første stasjonen og av på den siste, så det ble ingen praktiske problemer ved på- og avstigning. Vi forestilte oss hvordan det skulle vært å gå av med 8 kolli på den meste trafikkerte stasjonen i Paris sentrum. Er et par hakk verre enn fulle t-baner i Oslo.

I det vi kom fram til språkskolen her på Les Cèdres ”kolliderte” vi og våre 8 kolli med et afrikansk bryllupsfølge som hadde leid baptistkirken her på bruket. Nydelig pyntede afrikanere – i møte med to svette og slitne nordmenn med 8 kolli bagasje. Natalie (for øvrig Josteins lærer) var svært så behjelpelig med å drasse en av våre tunge kofferter inn en trang bakvei for ikke å ødelegge for mye for brudefølget.

Vi har fått ”toppleiligheten” her på bruket, godt og luftig. Vi har to rom til disposisjon, ett soverom og et kombinert kjøkken og oppholdsrom. Helt topp. Elisabeth har allerede organisert en liten ommøblering, så etter at vi nå har flyttet og skjøvet ting litt hit og dit er vi fornøyde – så langt.

Ellers ble vi tatt strålende i mot av vår gode venner Gunhild og Torstein Habostad, og servert kveldsmat i går kveld. De er rutinerte Paris-boere i og med at de har vært her i 6 dager allerede. I tillegg til oss 4 er det også en annen norsk student. Utenom briter og amerikanere er vi nok den nasjonen som er best representert på skolen.

Allerede i morgen braker det løs med undervisning og læring her. Ingen veldig myk overgang, nei. Elisabeth er plassert i ”toppklassen”, men er nok noe redd for at det blir for vanskelig. Jostein er også plassert på et nivå han er usikker på om han egentlig behersker. Men noe må en strekke seg etter, og språklæringen er jo faktisk jobben vår dette året…

Vi vet det er mange som har bedt for oss disse dagene, og det er vi takknemlig for. Takk skal dere ha! Vi føler oss velsignet som er kommet så langt som vi er nå, og satser på en god start på vår nye tilværelse.

Hvis overskuddet er der regner vi med å ta oss vår første sentrum-tur til Paris i ettermiddag.

Au revoir!

E&J