søndag, februar 25, 2007

Familieforøkelse



Jungeltelegrafen har kanskje nådd mange allerede. Og ett og annet hint har det også ligget i noen av kommentarene vi har fått her på bloggen de siste ukene:

I begynnelsen av august blir vi 3 i familien vår.

Vi gleder oss til det som kommer, og er spente på hvem det nye familiemedlemmet er.

Etter planen vil den nye verdensborgeren se dagens lys i Kristiansand. Vi reiser hjem fra Frankrike helt i slutten av juni, og vil være på Sørlandet et par måneder etter fødselen.

Til deg som ber for oss innimellom: Vi er veldig takknemlige om du allerede nå vil inkludere den lille.

Elisabeth & Jostein

onsdag, februar 21, 2007

Broderlig besøk

I går kom min bror Oddvar og kona Solveig på besøk hit til Massy. De blir her til fredag.



To timer på museet i Louvre og første tur for meg til toppen av Eiffeltårnet er det vi har fylt denne dagen med. Lange køer gjør at tiden går fort. Men nok en varm og god vårdag gjorde at vi at vi også kunne kose oss på uterestaurant. Vi kan forsikre om at det ikke eksisterer noen som helst misunnelse overfor dere som snør ned på Sørlandet.

Som alle andre på Louvre fant vi selvsagt Mona Lisa. Der var det også to som knelte ned foran det berømte bildet og tilsynelatende tilba henne. Mulig det hele var ment som en spøk, men for meg ble det et talende bilde likevel. Ganske utrolig hvilken status det lille maleriet etter hvert har fått.

Eiffeltårnet kan forøvrig også anbefales. Men kanskje ikke for deg som har høydeskrekk.



I morgen skal vi kose oss med en ny Paris-tur.

Jostein
(Alle foto krediteres Solveig og Oddvar)







På toppen av Eiffeltårnet fikk vi vite hvor langt borte vi akkurat nå befinner oss

fra to hovedsteder som vi regner med å få god kjennskap til de nærmeste årene

søndag, februar 18, 2007

Snøklokker


Heilt frå eg var barn har snøklokker vore det store teiknet på at våren har kome. Derfor var det heilt fantastisk å finne ein heil skogsbotn dekka av desse vakre blomane, mykje større enn å sjå det overdådige slottet til Napoleon i Fontainebleau. Det var nemleg her vi fann dei. Men så er og blir eg jo ei landsens jente...

Elisabeth

Slik ser forresten Napoleons lille hage ut. Med slottet i bakgrunnen

lørdag, februar 17, 2007

Verdensbilde møter verdensbilde

En av hovedutfordringene i forberedelse til det å bli misjonær ligger etter min mening i refleksjoner rundt verdensbilder – eller virkelighetsforståelse (både det synlige og det usynlige). Hvilket verdensbilde har jeg som kristen nordmann? Hvilket verdensbilde har en vest-afrikansk muslim, vokst opp i en kultur der tradisjonelle afrikanske religioner også er helt sentral? Hvordan skal vi forstå hverandre?

I misjonærutdanningen på Fjellhaug brukte vi i fjor mye tid på dette. Og jeg har fortsatt refleksjonene også her i Frankrike. I den sammenhengen har forfatteren Ahmadou Kourouma vært et spennende bekjentskap. Han er en av Elfenbenskystens mest kjente forfattere, og faktisk også malinké. Selv var han en regimekritiker, og måtte av den grunn leve mesteparten av livet sitt i eksil utenfor hjemlandet.

I høst har jeg lest boken hans ”Waiting for the Wild Beasts To Vote.” En bok som har en rekke spennende elementer i seg. Den er fiktiv, men bygger også på både historiske fakta i internasjonal politikk, kolonihistorie, særkulturelle fenomener fra malinkékulturen og ikke minst vest-afrikansk mytologi. Sistnevnte er kanskje spesielt viktig for å forstå det verdensbildet som preger denne kulturen.

Boken forteller historien om et vest-afrikansk land fra kolonitiden og fram til slutten på den kalde krigen, som også fikk betydning for afrikanske lands relasjoner til Vesten. Hovedpersonen er Koyaga, som går veien fra å være en respektert jeger (hos malinkéene den ypperste statusposisjon), via hans innsats som soldat for den franske kolonimakten i Indo-Kina, til han blir hjemlandets president og diktator i 30 år.

Boken preges av afrikansk fortellerkunst, først og fremst gjennom skikkelsen til ”grioten” eller ”soraen”, som er en slags skald og som er den tradisjonelle historiefortelleren. Marabouten (en slags trollmann) og fetisjene (lykkeamuletter) var viktige for at presidenten fikk den makten han gjorde, og ikke minst beholdt den i så mange år.

I møte med dette verdensbildet utfordres vi sterkt når vi kommer med det frigjørende kristne budskapet. Vil de forstå oss? Eller kanskje vel så viktig: Forstår vi dem godt nok til at vi kan forklare evangeliet for dem på en forståelig måte?

Her trenger vi som misjonærer mye klokskap og visdom. Vår oppdragsgiver er selve Visdommen. Vær gjerne med og be om at vi må få ta noe av denne i bruk vårt arbeid i Vest-Afrika.

Vil du lese mer om utfordringene der NLM nå arbeider i Mali, anbefaler jeg misjonærfamilien Selstøs blogg i høyre marg. Her får du blant annet litt innblikk i grioten og jegerens posisjon blant malinkéene. Men også at det finnes åpne dører for evangeliet.

Takk for forbønn!

Jostein

onsdag, februar 14, 2007

En gledens dag

I dag er det stor glede i Kristiansand. Etter to år i Norge blir vår ”søster”/”svigerinne” Fanny gjenforent med sine to døtre på fire og fem år.

Etter at Fanny flyttet til Tveit i Kristiansand for ett års tid siden har hun blitt som en datter for ”de gamle Sæth”, og en del av Tveit Frikirke. Før det bodde hun ett år i Farsund, der hun også ble godt integrert i Misjonskirken.

Hun har hatt et tøffere liv enn de aller fleste på sin alder. Allerede som 23-åring ble hun enke da mannen ble drept i hjemlandet. Selv måtte hun også flykte i all hast, og hun fikk ikke med seg de to døtrene sine. Vi kan bare forestille oss smerten hun har levd med.

Etter en lang kamp og mange opp- og nedturer kommer jentene i dag endelig til Kristiansand, og nå begynner en ny epoke. Og vi har fått to nye ”nieser”.

I ettermiddag blir det takkefest på Drangsholt. Og takken fra oss alle går først og fremst til Gud som har hørt mange bønner i forbindelse med denne situasjonen.

Vi deler gleden med dere der hjemme også her i Paris.

Elisabeth & Jostein

Lagt til torsdag kveld:
Vi har akkurat sett TV-innslag fra den rørende gjenforeningen i Kristiansand i går, og gledestårer presser på.

Vil du se innslaget kan du klikke på denne linken til TV Sør. Deretter kan du spole deg fram til ca. 02:40 av sendingen.
Vi gleder oss til å treffe jentene i sommer.

lørdag, februar 10, 2007

Innholdsrike dager

De siste dagene har vært ekstra travle, innholdsrike og veldig kjekke. Ikke minst på fritiden.

Tirsdag kveld var vi på besøk hos våre amerikanske venner Ashley og Tim (du finner bloggen dere i venstre marg), som arbeider som misjonærer blant vest-afrikanske immigranter her i Paris. De bor i St. Denis, en forstad nord for Paris.

Onsdag var vi fire norske her på besøk hos vår norske gourmet-venn, Jan Erik, som bor i Paris sentrum. Han studerte her før jul, men bruker nå tiden sin på å lære seg å lage de deiligste franske retter, på kokkeskolen Le Cordon Bleue. Og vi fikk en virkelig smakfull treretters og ikke minst koselig selskap. Veldig koselig.


Bildet av oss fire "NLM'ere" er tatt på toppen av den
30 etasjer høye blokken der Jan Erik bor.


På kvelden var jeg invitert til fotball hos min britiske klassekompis Daniel. På programmet stod Frankrike mot Argentina. En koselig kveld, med de små skårene i gleden at både Frankrike, England og Norge tapte sine respektive kamper.

Fredag kveld hadde vi et forsinket ”bursdagsselskap” for Elisabeth her på bruket. Med kaker, snacks, et par leker og hyggelig samvær.

Dagen i dag, lørdag, må kunne betegnes som den store fotballdagen. Først spilte vi selv her i Massy, før turen gikk til Parc des Princes i Paris. Det er hjemmebanen til byens fotballstolthet, Paris Saint-Germain. Motstander var en av aristokratene her i landet, Monaco. Som utlendinger klarte vi å argumentere oss til å få plass blant bortefansen (betalte dermed 8 euro i stedet for 28). Og hvilken målfest det ble. PSG vant 4-2, og det er valuta for pengene: Vi betalte bare 1,3 euro per mål. Atmosfæren på en slik kamp må bare oppleves. 40 000 mennesker, som fikk noe å juble for allerede etter fire minutter. Sang og skråling i samfulle 90 minutter. Og en pipekonsert av en annen verden da Monaco fikk straffe – ja straffeskytteren ble tydeligvis påvirket, og brant straffen. Her har norske supportere noe å strekke seg mot.

Etter kampen fikk vi se noe av idrettens bakside. Politioppbudet var enormt. Opprørspoliti. Forberedt på bråk. Som ”bortesupportere” var det vi som ble holdt mest under oppsikt. Så voldsomt var det at til og med mine britiske venner syntes dette var i overkant. Og de er mer vant til slikt enn de fleste. Grunnen er et sammenstøt med dødelig utfall i høst.

Men alt gikk fredelig for seg denne gangen. Og nå har også helgefreden senket seg over familien Sæth.
God helg!

Jostein

torsdag, februar 08, 2007

Vårstemning i Paris

Lørdag formiddag. Sola skin og det yrer av liv i gatene i Paris. Eg går forbi ein trio av gitar, saksofon og trommeslagarar. Står og lytter litt til jazzmusikken som smyg seg inn i øyregangane. Eg kjøper meg ein crèpe (pannekake som franskmenn er spesialistar på). Eg set meg ned ved Seinen med solsteiken i andletet. Med eitt høyrer eg pianospel. Skikkeleg fengande ragtime. Eg går etter lyden. Og dette var det eg fann, midt på ei bru ved "Île Saint Louis"(heilt i hjartet av byen)
Eit lite Ps. Sjekk dei bare leggane til småjentene. Det var KALDT sjølv om sola varma godt i lune krokar.

søndag, februar 04, 2007

Brødmannen

Flere ganger i uken tar vi turen til det lokale boulangeriet her for å kjøpe brød. De typiske franske baguettene er lite å bli mett på. Og spør vi etter ”pain” (brød) får vi det jeg vil kalle en litt større utgave av en baguett. Altså heller ikke noe å bli mett av. Dermed blir ordren som følger: ”Je voudrais un pain céréal, s’il vous plaît” (Jeg vil gjerne ha et grovbrød, er du snill), og så kan vi like godt legge til: ”Comme toujours” (som vanlig).

Og brødmannen er ikke sein om å finne fram et par små ”grovbrød”. Med sitt alltid like store smil og gode humør. Det er tydelig at han undrer seg veldig over disse rare norske brødvanene: ”Dere spiser veldig mye grovt brød i Norge?” Han har nemlig lagt merke til at Gunhild og Torstein (de andre norske som er her) også liker ”pain céréal”. ”Ja, livet i Norge består av grovbrød”, svarer jeg spøkefullt, men mener at jeg nesten har mine ord i behold. Deretter takker han for at vi visstnok er så flinke til å drive reklame for ”grovbrødene” hans. ”Nå kjøper både newzealandere og ungarere pain céréal hos meg”, sier han og gir oss æren. Tydeligvis er det ikke bare nordmenn som har slike vaner, for vi har nemlig drevet null og niks reklame.


Her i Frankrike er brødvanene med andre ord ganske annerledes. Ingen baker forresten brød heller. De kjøper dem hos boulangeren. Også på søndag. Det oppdaget jeg i dag, da jeg selv måtte ta meg en tur til et annet boulangerie her i Massy. Der var det lang kø, og 5-6 ekspeditriser hadde sin fulle hyre med å betjene alle de baguett-gale franskmennene. Som gjerne kjøper seg et kakestykke eller to for å spe på.

Leve ulikhetene!

Jostein