tirsdag, august 18, 2009

- Vi skal bare be først

I formiddag var vi en tur på byen bl.a for å kjøpe air condition til et av rommene her på tomta. Problemet var bare at batteriet på bilen fant det for godt å si opp jobben på et svært ubeleilig tidspunkt. Dermed ble Elisabeth sittende på butikken med Lydia og vente, mens jeg måtte begynne å se meg om etter hjelp.

Vi hadde allerede betalt varen og bestilt installatører som var klare til å slå følge med oss i bilen. Som afrikanere flest virket det ikke å bry dem at de måtte vente litt. Tålmodighet er en dyd, det er sikkert og visst.

Men tiden gikk og vi med vår vestlige hjernehalvdel følte selvsagt at det hele var bortkastet. Hjemme ventet Simone med en sliten barnepasser, og vi hadde en avtale kl 14 som vi skjønte vi ikke rakk. Men det var lite vi kunne gjøre.

Selvsagt fikk vi hjelp med batteriet. Det bare tok litt tid. Og til slutt viste det seg at vi måtte av gårde for å kjøpe nytt. Mekanikeren hadde selvsagt en venn noen kvartaler unna, og med et lånt reservebatteri så vi tok veien dit. Men først måtte vi fylle opp bilen med to installatører, en mekaniker og ikke minst store kartonger inneholdende air condition. I tillegg til en tålmodig datter og mor, selvsagt.

Tiden gikk, og jeg tenkte at nå begynte vel disse installatørene å bli rimelig utålmodige og leie. Trolig hadde de mistet matpausen sin også. Og nå måtte de vente på at vi fikk byttet batteri og kunne vende nesen mot andre siden av byen, der vi bor. Etter hvert oppdaget jeg at den ene av dem hadde sovnet.

Omsider kom vi fram, og ble møtt av en overivrig puddel og en sliten, men alltid smilende barnepasser. Installatørene bar ut utstyret, inspiserte rommet og virket i grunnen ivrige etter å komme i gang. Jeg hadde begynt å tenke at det kanskje var for seint, og at de heller ville ha ventet til dagen etter. I hvert fall regnet jeg med at de ville gyve løs på jobben med en gang.

Men da kom det fra de troende muslimene:

- Vi kommer straks tilbake for å begynne jobben. Vi skal bare be først…

Tilbake stod jeg og undret meg over to ting. For det første den endeløse tålmodigheten som kjennetegner afrikanerne. Men ikke minst også hvordan mange muslimer her tar sin tro så til de grader på alvor. De har det aldri for travelt til å glemme bønnestunden.

Jeg tror vi har noe å lære av våre afrikanske venner på begge disse områdene.

Jostein

1 kommentar:

Anonym sa...

Helt enig, sønn! Vi har noe å lære av disse "tydelige" muslimene. Må vi også i større grad tørre å vise hvem vi tror på. Vi har virkelig grunn til å være stolte og frimodige over å ha "vår Gud" til Far.Hilsen mamma