Men jeg hadde først og fremst lyst til å fortelle om avslutningen av dagen, som jeg hadde i en av fattigbydelene, sammen med mahouer. Det var kanskje den mest oppmuntrende opplevelsen jeg har hatt så langt her.
Radiolytting i Abidjan
Vi hadde en avtale med en lyttergruppe som en av våre programprodusenter etablerte mens vi fremdeles var i Mali. Da vi kom fram bare noen minutter før sendingen begynte kl 16.30, ble vi selvsagt tildelt de beste stolene. Stereoanlegget som de hadde leid inn for anledningen stod allerede på riktig frekvens, og menn, kvinner og barn var klare til å lytte.
Så kommer trommene, og griotens rop om at ”nå må alle komme og høre”. Det er nemlig sånn programmene våre begynner, på typisk mahouvis. De som er der spisser ørene og virker å lytte aktivt.
De kunne fortelle oss at de har lyttet lenge til programmene, og samles stor sett hver uke. Vanligvis er de et titalls personer, men i dag en del færre fordi det var en del som var forhindret fra å komme. Kvinnene sitter ved grytene og lager ”to”, den typiske maisretten, mens de lytter til programmet. Barna er også nysgjerrige, kanskje mer på hvitingen enn på programmene. Men den tradisjonelle mahousangen på slutten av programmet får ett av barna (i alle fall ikke mer enn 2 år) til å sette i gang med skikkelig dansing. Utrolig sjarmerede.
En sjarmerende liten danser
- Vi synes programmene er interessante og spennende, forteller en av lytterne. Hvis ikke så hadde vi ikke lyttet så regelmessig som vi gjør, fortsetter han.
Programmet denne kvelden har fortalt om synd, og at mennesket må erkjenne synden sin og be Gud om tilgivelse for å kunne komme til Paradis.
- Vi ønsker jo alle å komme til Paradis, fortsetter lytteren. Og vi prøver å finne ut hva vi kan gjøre for å komme dit. Derfor lytter vi jo når de på radioen forteller hvordan vi kan komme til Paradis.
"Vi ønsker jo alle å komme til Paradis", forteller denne lytteren
Mens programmet går sin gang, sitter jeg og observer og reflekterer. Det er så utrolig oppmuntrende å få befinne seg på ”endestasjonen” for programmene våre. For det er jo dette vi jobber for hver dag; nemlig at programmene skal nå fram til mahouhjerter. At budskapet om Guds kjærlighet til mennesket og hans frelsesplan gjennom Jesus Kristus har fått sin oppfyllelse, og at veien hjem til Gud er åpen. Det er derfor vi som misjonærer er kommet til Elfenbenskysten. Det er derfor radioarbeidet blant mahouene ble etablert for mer enn fire år siden.
Her sitter jeg og observerer menn, kvinner og barn som tilsynelatende tar til seg av det som sies, og som tydelig synes det er interessant. Jeg vet jo ikke hva som rører seg på innsiden av disse, i hjertene deres. Men hver uke, onsdag og fredag ettermiddag, har de anledning til å lytte til Guds Ord på sitt eget morsmål. Og kanskje blir hjertedøren på en av disse kvinnene eller mennene, en gang åpnet for Han som døde på korset for hver eneste en av deres synder. Eller kanskje er det et barnesinn som gjennom noe av det som sies gjennom programmene får en liten spire inni seg. En lengsel og en nysgjerrighet på hvem Gud virkelig er. Og hvem er egentlig denne Ɛnzaŋ (Jesus på mahou)? Egentlig så drømmer jeg om at vi en dag også kan lage kristne barneprogrammer på mahou.
Det er i alle fall stort å få oppleve at programmene våre har en adressat, og at de blir verdsatt og lyttet til.
”- Vi vil jo alle til Paradis”
Ja måtte radioprogrammene få ”gi deres hjerter opplyste øyne”, slik at de søker den veien som fører dit.
Jostein
Også kvinnene lytter
Matlaging og radiolytting i skjønn forening
Lederen av lytterkomiteen deler sine tanker om programmet
1 kommentar:
Dette var jo oppmuntrende å lese, og må jo være utrolig inspirerende for deg/dere! Godt å se at det dere gjør virkelig hjelper:)
Sees snart!
Klem fra lillesøss
Legg inn en kommentar