Vi i familien Sæth vil med dette takke for alt det gamle i året som gikk, og ønske hver og en som leser dette alt godt for 2009!
"Knøttet", Simone Amalie, Elisabeth & Jostein
Sococé
Folk begynte å løpe mot utgangen, og etter en liten stund kom en støvsky. Det hele skjedde ved kjøttdisken, helt på andre siden av supermarkedet enn der jeg befant meg. Det var rett og slett taket som hadde begynt å rase.
Ingen hindret oss i å gå bort og se, og til alt hell var det heller ingen som var skadet. Deler av taket var rast sammen, og på golvet foran kjøttdisken lå det masse murstein og murstøv. Han som jobbet bak kjøttdisken var fremdeles på post.
Til å begynne med fortsatte folk handlingen sin i andre deler av butikken. Det var ingen tegn til evakuering. Men så gikk strømmen, og da kunne ikke kassadamene få gjort sin jobb.
Jeg gikk og handlet litt et annet sted på kjøpesenteret. Fremdeles var det ikke tegn til verken politi eller brannmannskap. Men etter hvert virket det som om de ikke slapp inn nye kunder på selve supermarkedet.
Jeg tenkte jeg måtte ta meg en tur ut på framsiden for å se hva som egentlig hadde skjedd. Og her var synet som møtte meg:
Det var gjort arbeid på taket med å installere en ny, stor aircondition. En ganske så fatal feilberegning har så skjedd. Krana velta rett og slett rett oppå taket av supermarkedet. Vi snakker jo ikke akkurat om noen liten kran her. Men ved et under så virker det som om det bare ble materielle skader.
En skotte jeg kom i prat med sa det ganske så treffende: This is one of the ”it-can-only-happen-in-Africa-excperiences” (Dette er en en av de ”det-kan-bare-hende-i-Afrika-opplevelsene”).
Det var ingen tegn til verken politi eller brannfolk. Bare de vanlige sikkerhetsvaktene. Ingen hindret publikum fra å gå helt inn til kranen. Eller som skotten påpekte, der var visst en ensom brannmann på plass. Men altså ingen beredskap utenom det. Tenk hvis taket hadde kollapset helt...
Den første brannbilen kom først da jeg var i ferd med å vende nesen hjem, rundt tre kvarter etter at hendelsen inntraff. Da kom også nasjonal TV.
Jeg er stygt redd for at det ikke blir noen stor gransking av en ulykke som denne. Alle priser seg selvsagt lykkelige over at det ikke gikk noen liv, men det er ikke sikkert lykken er like stor neste gang…
Jostein
Radiolytting i Abidjan
Vi hadde en avtale med en lyttergruppe som en av våre programprodusenter etablerte mens vi fremdeles var i Mali. Da vi kom fram bare noen minutter før sendingen begynte kl 16.30, ble vi selvsagt tildelt de beste stolene. Stereoanlegget som de hadde leid inn for anledningen stod allerede på riktig frekvens, og menn, kvinner og barn var klare til å lytte.
Så kommer trommene, og griotens rop om at ”nå må alle komme og høre”. Det er nemlig sånn programmene våre begynner, på typisk mahouvis. De som er der spisser ørene og virker å lytte aktivt.
De kunne fortelle oss at de har lyttet lenge til programmene, og samles stor sett hver uke. Vanligvis er de et titalls personer, men i dag en del færre fordi det var en del som var forhindret fra å komme. Kvinnene sitter ved grytene og lager ”to”, den typiske maisretten, mens de lytter til programmet. Barna er også nysgjerrige, kanskje mer på hvitingen enn på programmene. Men den tradisjonelle mahousangen på slutten av programmet får ett av barna (i alle fall ikke mer enn 2 år) til å sette i gang med skikkelig dansing. Utrolig sjarmerede.
En sjarmerende liten danser
- Vi synes programmene er interessante og spennende, forteller en av lytterne. Hvis ikke så hadde vi ikke lyttet så regelmessig som vi gjør, fortsetter han.
Programmet denne kvelden har fortalt om synd, og at mennesket må erkjenne synden sin og be Gud om tilgivelse for å kunne komme til Paradis.
- Vi ønsker jo alle å komme til Paradis, fortsetter lytteren. Og vi prøver å finne ut hva vi kan gjøre for å komme dit. Derfor lytter vi jo når de på radioen forteller hvordan vi kan komme til Paradis.
"Vi ønsker jo alle å komme til Paradis", forteller denne lytteren
Mens programmet går sin gang, sitter jeg og observer og reflekterer. Det er så utrolig oppmuntrende å få befinne seg på ”endestasjonen” for programmene våre. For det er jo dette vi jobber for hver dag; nemlig at programmene skal nå fram til mahouhjerter. At budskapet om Guds kjærlighet til mennesket og hans frelsesplan gjennom Jesus Kristus har fått sin oppfyllelse, og at veien hjem til Gud er åpen. Det er derfor vi som misjonærer er kommet til Elfenbenskysten. Det er derfor radioarbeidet blant mahouene ble etablert for mer enn fire år siden.
Her sitter jeg og observerer menn, kvinner og barn som tilsynelatende tar til seg av det som sies, og som tydelig synes det er interessant. Jeg vet jo ikke hva som rører seg på innsiden av disse, i hjertene deres. Men hver uke, onsdag og fredag ettermiddag, har de anledning til å lytte til Guds Ord på sitt eget morsmål. Og kanskje blir hjertedøren på en av disse kvinnene eller mennene, en gang åpnet for Han som døde på korset for hver eneste en av deres synder. Eller kanskje er det et barnesinn som gjennom noe av det som sies gjennom programmene får en liten spire inni seg. En lengsel og en nysgjerrighet på hvem Gud virkelig er. Og hvem er egentlig denne Ɛnzaŋ (Jesus på mahou)? Egentlig så drømmer jeg om at vi en dag også kan lage kristne barneprogrammer på mahou.
Det er i alle fall stort å få oppleve at programmene våre har en adressat, og at de blir verdsatt og lyttet til.
”- Vi vil jo alle til Paradis”
Ja måtte radioprogrammene få ”gi deres hjerter opplyste øyne”, slik at de søker den veien som fører dit.
Jostein
Ellers inneholdt Ouaninou-oppholdet mange og lange samtaler med ansvarlig pastor, Pierre Any Sagara, som også er kjent for mange i Norge etter hans deltakelse på GF i 2006. Og han snakket varmt om Norgesbesøket. Spesielt gjorde det inntrykk på ham å se hvor mye eldre mennesker i Norge gav til misjonen. Han trakk også fram mange som sa at de ba jevnlig for ham. Selv ber han også for flere av dem han traff.
Pastoren fikk slag for i 2007, og har brukt mye tid på å trene se opp igjen. Fremdeles er han ikke helt rekonvalesert, men det går framover. Han takket for forbønn og sa at det betyr mye for ham.
I Ouaninou fikk vi også besøke misjonens tomter. Men bilder fikk vi ikke lov til å ta denne gangen. Rebellene som fremdeles har kontrollen over husene var likevel veldig vennlig innstilt og la ingen hindringer i veien. Det var vanskelig å forestille seg hvordan det en gang har vært. I husene traff vi stort sett kvinner og barn, familier av rebellene. Tomtene var overgrodde og husene var preget av svært manglende veldikehold, for å si det forsiktig. Men mye er likevel intakt, og det er slett ikke verst etter 6 år på helt fremmede hender.
Den såkalte ”Vatnedalen” var vel det som gjorde mest inntrykk på meg. Her kan jeg se for meg idyllen den gangen gresset ble klippet jevnlig, planter, trær og blomster ble stelt – og husene holdt vedlike. Potensialet ser jeg som aldri har vært der før. De gamle misjonærene har kanskje lettere for å se alt det som er ”ødelagt” og misligholdt.
Flott var det også å tusle en tur på byens marked på søndagen. Yrende folkeliv og et mangfold av salgsvarer. Knut ble gjenkjent både her og der, og det var mange som vil hilse på misjonæren og ønske velkommen tilbake.
Hva framtiden bringer for misjonen i denne landsbyen gjenstår å se. Utfordringene er i alle fall mange og store. Men det har vært sådd mye gjennom mange år. Og på tross av mange år med krig og unntakstilstand som blant annet har ført til nedgang i oppmøtet i kirken, skal vi få tro at Guds Ord virker blant mahouene i Ouaninou – og at det i Hans time vil føre til vekkelse blant mennesker som lever i åndelig ufrihet.
Jostein
Basiliken i Yamoussoukrou - mye større enn du får inntrykk av på avstand
Markedet i Ouaninou
Nytt land- nytt språk. Elisabeth har tjuvstartet på mahou
Skal vi danse? Simone sammen med nabobarna
Ungdomsdisko - rett utenfor huset
Vi blogges fra Abidjan!!!
Vakten har hengt klærne sine til tørk etter nok en regnfull natt
Men nå blir det på nytt endring i og med at det er vi som flytter denne gangen. Og det gjør inntrykk når "Arnfinn" gir så sterkt uttrykk for at han er oppriktig lei seg for at vi skal flytte. Ja faktisk så har han tatt til tårene flere ganger de siste par ukene.
«Det er en del av personligheten min,» sa han her en kveld. «Jeg liker ikke avskjeder, og det å ta farvel med folk som en er blitt glad i.»
"Arnfinn" er rundt 30 år og en typisk ungkar. Men de siste månedene har han vært midt i prosessen med å få tillatelse til å gifte seg med jenta han har sett seg ut. Det foregår på typisk afrikansk vis, med brudepris og gaver til jentas foreldre. Og forhandlinger om pris. Han har fortalt åpent om prosessen og hvordan dette har vært vanskelig for ham.
Jeg må innrømme at slike relasjoner gjør det vanskelig å forlate Mali nå. Så er det litt godt å merke at en har fått bety noe for noen, selv om jeg føler at jeg disse månedene ikke har gitt veldig mye av meg selv, nettopp fordi jeg visste at dette var et midlertidig stoppested.
Men det er godt å ha venner en kan treffe her når vi er her i ny og ne.
"Arnfinn" er ingen bevisst muslim, men heller ikke en kristen – og har du plass kan du gjerne ta ham med i bønnene. Jeg vet at han er interessert i mye av det kristendommen står for.
Jostein