GODT NYTTÅR!!!!!

Her er jeg sammen med mine tre største søskenban på Lillebø-siden, Ane Benedicte, Benjamin Johannes og Erle Malén.

Vi i familien Sæth vil med dette takke for alt det gamle i året som gikk, og ønske hver og en som leser dette alt godt for 2009!

"Knøttet", Simone Amalie, Elisabeth & Jostein

Lillebø-klanen

Denne jula har vi hatt gleden av å være samlet alle sammen, både små og store i Lillebø-slekten. Vi er glade for flotte dager sammen, og opplever velsignelsen av å ha gode familierelasjoner. For Simone Amalie har det vært bare nye bekjentskaper, men hun har blitt godvenn med alle sammen - høyest stjerne har nok likevel tante Astrid fått...

GOD JUL!!!!!

Juletrehenting på Lillebø

Juletreet ferdig pyntet - nå er jeg klar til å feire jul sammen med mamma, pappa, mormor, morfar, tanter, onkler og søskenbarn - supert!!!!

Militærkupp i Guinea

Bare timer etter at Guineas president Lansana Conté døde i går kveld, ble det annonsert at militæret hadde tatt makten i landet og oppløst både regjering og grunnlov.

Guinea er nabolandet både til Elfenbenskysten og Mali, og har gjennom lang tid opplevd stor sosial uro, mye på grunn av måten landet har vært styrt på. Guinea er rikt på naturressurser, men likevel ett av de aller fattigste landene i regionen.

Spenningen nå knytter seg til hva som vil skje i tiden framover. Vil de militære lederne landets beste, eller er de ute etter egen makt? Står militæret sammen eller er det bare en fraksjon som nå har tatt makten? Vil maktvakuumet som nå er oppstått føre til en miltær og etnisk konflikt?
Nabolandene Liberia, Sierra Leone og Elfenbenskysten har etter mange års uro og konflikt endelig klart å oppnå en viss stabilitet. Nå frykter man at en eventuell konflikt i Guinea kan få negative ringvirkninger i hele regionen.

Julen er en fredelig høytid her i Norge, der fredens budskap står i sentrum. I Guinea og landene rundt vil denne julen bli preget av spenning, uro og usikkerhet. Vi kjenner også flere misjonærer som bor og arbeider i Guinea, og som nå helt sikkert må avveie om de skal reise ut av landet eller ikke.

Spørsmålet er også om situasjonen i Guinea vil medføre at flyktningestrømmer. Dette vil i så fall fort kunne påvirke situasjonen både i Touba og Naréna, som begge ligger nært Guinea-grensen, i hhv Elfenbenskysten og Mali.

Vi ber om at maktskifte i Guinea må gå fredelig for seg og at landet kan få en god politisk ledelse.

Jostein

Arbeidermøte

Hele tirsdagen denne uken tilbrakte jeg i svært hyggelig selskap her på Sunnmøre. Nærmere bestemt på Rjånes Ungdomssenter i Ørsta.

Jeg ble invitert til arbeidermøte (inspirasjons- og kurssamling for de som er ansatt i kretsen) i Sunnmøre & Romsdal krets av Norsk Luthersk Misjonssamband, for å fortelle litt om hva som skjer i misjonsarbeidet i Vest-Afrika. I tillegg fikk jeg en spennende utfordring om å dele litt tanker om viktigheten av det å drive radiomisjon gjennom våre egne lokalradioer også her hjemme i Norge.

Vi fikk også hele familien gleden av å delta på deler av det som kalles arbeiderhelgen på søndag, der vi fikk treffe flere av dem som på ulike måter er engasjert her i kretsen.

Det er inspirerende å få se at vi står i et fellesskap som misjonsfolk, noen på fritiden her hjemme i Norge, andre på fulltid her hjemme, og atter andre på fulltid ute i verden et sted. Vi står sammen, og vi har alle en viktig rolle i det å spre det gode budskap om at det finnes en vei til forsoning og til gjenopprettelse av vårt forhold til Han som skapte oss.

Selv om jeg har mine aner her i Møre og Romsdal har jeg ikke egentlig så mye erfaring og kjennskap til denne kretsen – ennå. Men jeg må si at det varmer å kjenne seg så inkludert som vi gjør her. Vi setter utrolig stor pris på den interessen som vises for det arbeidet vi står i i Vest-Afrika. På meg virker det som om Elfenbenskysten har en litt spesiell plass hos mange her. Og det henger nok sammen med at denne kretsen har vært godt representert i dette landet helt fra starten i 1984.

Per nå er det faktisk tre av seks enheter i Vest-Afrikaregionen som helt eller delvis kommer fra Møre og Romsdal fylke (som vel og merke ikke helt samsvarer med kretsen, siden Nordmøre er egen krets)

Jostein

Julegave fra Vest-Afrika?

2008 har brakt dette historiske til mahoufolket: For første gang er det utgitt to kristne plater på språket deres.

MELCI/NLM Vest-Afrika har dette året sammen med to unge kristne mahouer produsert de to soloplatene, som er kommet i salg nå rett før jul. Produsent bak det hele er Johannes Solberg som i to år har vært ”ettåring” på feltet, og som har gjort en kjempejobb med de to platene.

Solo Bakayoko er en ung kristen mahou som er vokst opp i Toubaregionen. Da han ville bli en kristen truet familien ham med utstøtelse. Men en muslimsk leder i hjemlandsbyen tok affære. Han sa at det var bedre med en god kristen enn en dårlig muslim, og dermed kan Solo fritt besøke familien sin i landsbyen også den dag i dag. Det er ingen selvfølge for mahouer som er blitt kristne.


Solo Bakayoko er gift med Maryam og studerer for tiden til å bli pastor. Han har tidligere jobbet som vakt på misjonen sine eiendommer i Touba. Sangene på denne platen er hentet fra den lutherske kirken sitt sanghefte, som vanligvis brukes under gudstjenestene.

Anderson Bamba er en ung kristen mahou som selv har opplevd å få problemer med familien på grunn av sin omvendelse. Han er fortsatt like frimodig i sitt vitnesbyrd og drømmer om å kunne bruke sine musikalske gaver til å forkynne evangeliet til sine egne. Han har selv skrevet tekstene til sangene sine. Musikkstilen er moderne, og preges av at Anderson har vokst opp i storbyen Abidjan; her er reggae, gospel og jazz.

Utdrag fra kutt nr 1: ”De forteller meg at Jesus ikke var mørkhudet. De forteller meg at han var hvit. At han var jøde, og ikke av min rase. Men det jeg vet er at han døde for meg. Og jeg svarer dem: Jeg kjenner ham gjennom troen. Jeg kan kjenne ham i hjertet mitt. Min kjærlighet til ham er stor. Han bor i mitt hjerte. Han gjør livet mitt lyst. Det er gjennom ham jeg lever. Hvis jeg faller, er det Jesus som reiser meg opp igjen. Han tar meg i hånden. Min kjærlighet til ham er stor.”

Ved at du kjøper en av disse CDene er du med og støtter evangeliseringsarbeidet blant mahoufolket i Elfenbenskysten. Mahoufolket er nesten 100 % muslimer, mange med en sterk praksis av folketro i tillegg. Det er svært få kristne. I dag driver NLM arbeid blant mahoufolket i storbyen Abidjan og i Toubaregionen nordvest i landet. Vi driver evangelisk arbeid gjennom våre menigheter og gjennom radioarbeidet. I tillegg har vi et diakonalt arbeid i Abidjan, med fokus på HIV/AIDS og alfabetisering. Veldig mange mahouer er fremdeles analfabeter.

Er du interessert kan du sende en oss en mail. Prisen er 100 kroner.

Her kan du få høre en smakebit:

Anderson Bamba

Solo Bakayoko

Gjenforent

Kjekt for liten og stor å være sammen igjen...

Bonne route

Da er bagasjen fohåndsinnsjekket på flyplassen. Jeg tror jeg har fått gjort alt jeg trodde at jeg trodde at jeg skulle få gjort før avreise.

Og nå koser jeg med en siste kopp kaffe før jeg tar turen til flyplassen.

Flyet letter fra Abidjan kl 22.50 lokal tid. Deretter er det først til Paris, så Amsterdam, før jeg lander på Kjevik litt før kl 12 i morgen. Der er det visstnok vinter og snø. Ikke så stas akkurat det.

Stas blir det derimot å treffe familie og venner. Og ikke minst jentene. Men de treffer jeg ikke før søndag. Reiser fra Sørlandet lørdag morgen, og deretter blir det Sunnmøre for alle penga…

Men det blir også stas å komme tilbake til Abidjan i mars. For her er det meningsfullt å være.

Neste gang du hører fra meg er familien samlet igjen. Det blir stas!

Jostein

”En av de tingene som bare kan skje i Afrika”

Jeg befant meg på ett av de største kjøpesentrene her i Abidjan, Sococé, i formiddag. Tenkte jeg skulle gjøre unna noen siste innkjøp. Mens jeg var inne i supermarkedet hørtes et fryktelig bråk, nesten som torden. Jeg skjønte at det måtte være noe som var i ferd å kollapse.

Sococé

Folk begynte å løpe mot utgangen, og etter en liten stund kom en støvsky. Det hele skjedde ved kjøttdisken, helt på andre siden av supermarkedet enn der jeg befant meg. Det var rett og slett taket som hadde begynt å rase.

Ingen hindret oss i å gå bort og se, og til alt hell var det heller ingen som var skadet. Deler av taket var rast sammen, og på golvet foran kjøttdisken lå det masse murstein og murstøv. Han som jobbet bak kjøttdisken var fremdeles på post.

Til å begynne med fortsatte folk handlingen sin i andre deler av butikken. Det var ingen tegn til evakuering. Men så gikk strømmen, og da kunne ikke kassadamene få gjort sin jobb.

Jeg gikk og handlet litt et annet sted på kjøpesenteret. Fremdeles var det ikke tegn til verken politi eller brannmannskap. Men etter hvert virket det som om de ikke slapp inn nye kunder på selve supermarkedet.

Jeg tenkte jeg måtte ta meg en tur ut på framsiden for å se hva som egentlig hadde skjedd. Og her var synet som møtte meg:

Det var gjort arbeid på taket med å installere en ny, stor aircondition. En ganske så fatal feilberegning har så skjedd. Krana velta rett og slett rett oppå taket av supermarkedet. Vi snakker jo ikke akkurat om noen liten kran her. Men ved et under så virker det som om det bare ble materielle skader.

En skotte jeg kom i prat med sa det ganske så treffende: This is one of the ”it-can-only-happen-in-Africa-excperiences” (Dette er en en av de ”det-kan-bare-hende-i-Afrika-opplevelsene”).

Det var ingen tegn til verken politi eller brannfolk. Bare de vanlige sikkerhetsvaktene. Ingen hindret publikum fra å gå helt inn til kranen. Eller som skotten påpekte, der var visst en ensom brannmann på plass. Men altså ingen beredskap utenom det. Tenk hvis taket hadde kollapset helt...

Den første brannbilen kom først da jeg var i ferd med å vende nesen hjem, rundt tre kvarter etter at hendelsen inntraff. Da kom også nasjonal TV.

Jeg er stygt redd for at det ikke blir noen stor gransking av en ulykke som denne. Alle priser seg selvsagt lykkelige over at det ikke gikk noen liv, men det er ikke sikkert lykken er like stor neste gang…

Jostein

Møte med lyttere

I dag har jeg hatt en av mine travleste dager siden vi kom til Abidjan. Skjønt det har blitt noen travle dager, men kanskje litt ekstra når jeg snart reiser bort en stund. Men denne travle dagen har også medført at jeg har kommet et langt stykke videre på viktige prosjekter. Det gir en god følelse.

Men jeg hadde først og fremst lyst til å fortelle om avslutningen av dagen, som jeg hadde i en av fattigbydelene, sammen med mahouer. Det var kanskje den mest oppmuntrende opplevelsen jeg har hatt så langt her.

Radiolytting i Abidjan

Vi hadde en avtale med en lyttergruppe som en av våre programprodusenter etablerte mens vi fremdeles var i Mali. Da vi kom fram bare noen minutter før sendingen begynte kl 16.30, ble vi selvsagt tildelt de beste stolene. Stereoanlegget som de hadde leid inn for anledningen stod allerede på riktig frekvens, og menn, kvinner og barn var klare til å lytte.

Så kommer trommene, og griotens rop om at ”nå må alle komme og høre”. Det er nemlig sånn programmene våre begynner, på typisk mahouvis. De som er der spisser ørene og virker å lytte aktivt.

De kunne fortelle oss at de har lyttet lenge til programmene, og samles stor sett hver uke. Vanligvis er de et titalls personer, men i dag en del færre fordi det var en del som var forhindret fra å komme. Kvinnene sitter ved grytene og lager ”to”, den typiske maisretten, mens de lytter til programmet. Barna er også nysgjerrige, kanskje mer på hvitingen enn på programmene. Men den tradisjonelle mahousangen på slutten av programmet får ett av barna (i alle fall ikke mer enn 2 år) til å sette i gang med skikkelig dansing. Utrolig sjarmerede.

En sjarmerende liten danser

- Vi synes programmene er interessante og spennende, forteller en av lytterne. Hvis ikke så hadde vi ikke lyttet så regelmessig som vi gjør, fortsetter han.

Programmet denne kvelden har fortalt om synd, og at mennesket må erkjenne synden sin og be Gud om tilgivelse for å kunne komme til Paradis.

- Vi ønsker jo alle å komme til Paradis, fortsetter lytteren. Og vi prøver å finne ut hva vi kan gjøre for å komme dit. Derfor lytter vi jo når de på radioen forteller hvordan vi kan komme til Paradis.

"Vi ønsker jo alle å komme til Paradis", forteller denne lytteren

Mens programmet går sin gang, sitter jeg og observer og reflekterer. Det er så utrolig oppmuntrende å få befinne seg på ”endestasjonen” for programmene våre. For det er jo dette vi jobber for hver dag; nemlig at programmene skal nå fram til mahouhjerter. At budskapet om Guds kjærlighet til mennesket og hans frelsesplan gjennom Jesus Kristus har fått sin oppfyllelse, og at veien hjem til Gud er åpen. Det er derfor vi som misjonærer er kommet til Elfenbenskysten. Det er derfor radioarbeidet blant mahouene ble etablert for mer enn fire år siden.

Her sitter jeg og observerer menn, kvinner og barn som tilsynelatende tar til seg av det som sies, og som tydelig synes det er interessant. Jeg vet jo ikke hva som rører seg på innsiden av disse, i hjertene deres. Men hver uke, onsdag og fredag ettermiddag, har de anledning til å lytte til Guds Ord på sitt eget morsmål. Og kanskje blir hjertedøren på en av disse kvinnene eller mennene, en gang åpnet for Han som døde på korset for hver eneste en av deres synder. Eller kanskje er det et barnesinn som gjennom noe av det som sies gjennom programmene får en liten spire inni seg. En lengsel og en nysgjerrighet på hvem Gud virkelig er. Og hvem er egentlig denne Ɛnzaŋ (Jesus på mahou)? Egentlig så drømmer jeg om at vi en dag også kan lage kristne barneprogrammer på mahou.

Det er i alle fall stort å få oppleve at programmene våre har en adressat, og at de blir verdsatt og lyttet til.

”- Vi vil jo alle til Paradis”
Ja måtte radioprogrammene få ”gi deres hjerter opplyste øyne”, slik at de søker den veien som fører dit.

Jostein

Også kvinnene lytter

Matlaging og radiolytting i skjønn forening

Lederen av lytterkomiteen deler sine tanker om programmet

Ett år

I dag er det akkurat ett år siden vi kom til Vest-Afrika. Så er det faktisk også på dagen to måneder siden vi flyttet fra Bamako til Abidjan.

Det har vært et innholdsrikt år, 10 måneder i Mali og 2 måneder her i Elfenbenskysten. Vi har opplevd mye.

Jeg for min del er veldig takknemlig til Gud som har gitt oss muligheten til å få være i Hans tjeneste her, og som også har vist oss at Han er med oss gjennom både de gode og de onde dagene. Vi har fått oppleve at Hans løfter gjelder, og vi har fått føle oss under Hans beskyttelse. Vi er også veldig takknemlige for all forbønn vi vet at vi har vært til del.

Spesielt takknemlige er vi for at alt har gått så bra med Simone Amalie dette året. Hun har tilpasset seg veldig godt både i Bamako og her i Abidjan, og er nok den mest afrikanske av oss. Skjønt de siste tre ukene har hun jo vært i Norge og vist seg like tilpasningsdyktig der, så det blir spennende å se hvordan hun finner seg til rette når vi kommer ut igjen etter fødselen.

Vi var også spente på hvordan helsesituasjonen ville bli her ute, og har bedt spesielt om forbønn for dette. Også her har vi fått bønnesvar. Vi har stort sett fått være ved god helse alle mann. Det er et stort takkeemne.

Hva så med tjenesten?

Jeg må innrømme at jeg følte meg svært lite nyttig de første månedene under språkstudiet. Men slik er det vel for de fleste.

Jeg har derimot følt det langt mer meningsfullt etter at jeg fikk gå aktivt inn i arbeidet som leder for radioarbeidet. Spesielt oppmuntrende har det også vært etter at vi kom hit til Abidjan. Her har vi så mange flere muligheter til kontakt med målgruppen, og vi har helt andre muligheter til å realisere ønsker og drømmer for radioarbeidet. Vi opplever også at det er stor interesse blant mahouene for disse radioprogrammene, noe som gir oss stor inspirasjon i arbeidet.

Derfor er det med litt blandede følelser jeg nå snart skal reise hjem til Norge en tur. Jeg gleder meg selvsagt veldig til å treffe igjen Simone og Elisabeth. Hverdagen her er ganske så annerledes uten dem.

Men det er også så mange prosjekter jeg gjerne skulle videreført allerede nå. Men det får vente til vi kommer tilbake i slutten av februar.

Det er i alle fall med spenning og forventning at jeg tenker på fremtiden vår her i Elfenbenskysten. Og med takk til Gud for at Han har lovet å være med oss også i det som ligger foran.

3. desember setter jeg meg for øvrig på flyet hjem til Norge.

Jostein

Alfabetisering

Denne uken begynte et nytt lederkurs for mahouer som skal lære hvordan de kan hjelpe andre mahouer til å lære å lese og skrive.

Dette alfabetiseringskurset er en del av det diakonale arbeidet NLM står bak her i Elfenbenskysten.

På MELCI (NLM) sine nettsider (www.mahouweb.net) har de ansvarlige mahouene for kurset skrevet følgende:

”Denne opplæringen har som mål å lære opp dem som ikke har hatt muligheten for skolegang, til å lese og skrive og ikke minst regne. For hva er det ikke vi sier på mahou: Den som ikke kan verken lese eller skrive er som et halvt menneske og likner en blind. Det er nettopp for å løfte dem ut av dette mørke at vi har dette lederkurset, slik at de vi lærer opp kan være lanterner som lyser opp for mahouene som fremdeles vandrer i møket.”

Det er jo ganske sterke ord om analfabetisme, men dette er visstnok et slags ordtak på mahou, etter det de fortalte meg. Uansett er det nok mange som i en moderne storby som Abidjan føler seg både ”halve” og blinde når de ikke kan verken lese eller skrive. Og blant mahouene er analfabetismen høy. Spesielt blant de godt voksne.

Derfor er dette en flott mulighet til å være med og løfte flere mahouer ut at mørket. Jeg syns også det er flott å se prosjektarbeidernes brann for dette arbeidet. De har jobbet sene kvelder for å forberede disse kursdagene. Og hva er vel bedre enn at unge mahouer utdanner andre unge mahouer for at disse igjen skal lære andre mahouer å lese og skrive.

Jostein

Her er noen bilder fra kurset:

NLM sine prosjektmeadarbeidere

Kursdeltakerne

Presidentvalget utsatt

Da er det klart det som vi har regnet med og forstått for lenge siden; presidentvalget her i Elfenbenskysten er nok en gang utsatt.

Vi har egentlig bare ventet på en offisiell bekreftelse på utsettelsen, noe som kom i går kveld. Alle de sentrale partene i konflikten er denne uken samlet i møter i Burkina Fasos hovedstad Ouagadougou, der president Compaoré er fasilitator for fredsprosessen.

Egentlig skulle valget vært holdt for tre år siden, oktober 2005, men har siden den gang blitt utsatt en rekke ganger. Enten på grunn av krigen eller på grunn av brudd i fredsavtaler som er gjort. Denne gangen var den endelige datoen satt til 30. november.

Denne gangen defineres utsettelsen som teknisk begrunnet. Og det er en vesentlig forskjell fra det vil kalle politisk. Det betyr nemlig at det er prosessen med å registrere og lage identitetskort til alle stemmeberettigede som har tatt mye lenger tid enn forutsett. Skal man kunne ha det som betegnes som et fritt og demokratisk valg er man nødt til å komme i mål med denne registreringsprosessen på en forsvarlig måte.

Ny dato er foreløpig ikke satt, kanskje klokelig nok. Den såkalte ”Uavhengige Valgkommisjonen” (CEI- Commission Electorale Indépendante) har nå fått i oppdrag å lage en tidsplan fram til ny valgdato. Ny valgdato skal annonseres før utgangen av 2008.

Så langt jeg kjenner til er det ingenting som tyder på at dette vil føre til betydelig opptøyer eller liknende. Men det ligger nok likevel ganske mye misnøye bak de politiske prosessene som har vært de siste årene. Folk opplever at dette er et spill som ingen ende vil ta.

Vær derfor gjerne med å be spesielt for situasjonen i Elfenbenskysten framover. Be om at alle gode krefter fremdeles må dra i samme retning for at dette landet skal komme seg ut av en langvarig krise og få en politisk stabil situasjon. Be også om at det ikke må oppstå uroligheter, opptøyer eller kuppforsøk i kjølvannet av dette.

Jostein

Norsk huskestue

De nasjonale arbeiderne her i Abidjan overrasket meg her om dagen.

Det har seg slik at det naturlig nok er ulike oppussingsprosjekter her på misjonsstasjonen etter mange år uten fast bosetting.

Ett av disse prosjektene er en oppgradering av huskestativet i hagen. Det skulle males på nytt. Og slik ble resultatet:

Ikke nok med det. Selve huskene blir også minneverdige:

Dette var deres idé og deres måte å glede oss på. Jeg synes det er flott, og ser nå fram til at barna våre tar i bruk det som blir en ekte norsk huskestue her i Abidjan.

Jostein

Sterke inntrykk

Noen mennesker gjør bare sterkt inntrykk. Spesielt slike som virkelig ofrer noe for sin kristne tro. De som faktisk er i livsfare på grunn av troen på Jesus, men som likevel er frimodige i sitt vitnesbyrd om hva Jesus har gjort i livet deres. De kan rett og slett ikke holde det for seg selv.

Jeg traff en slik person denne uken. En mahou.

Han kunne fortelle en sterk omvendelseshistorie, som bl.a gjorde at han ble kvitt en demon som lenge hadde plaget ham. Uvant kost for oss kristne nordmenn, men vanlig kost i en muslimsk-animistisk setting som i mahoumiljøet.

Familien vil ham vondt. Fordi hans omvendelse har ført til at faren har mistet respekt i lokalmiljøet. Sønnen skulle ta over som åndelig leder, men har valgt å følge Jesus i stedet. Slikt blir det bråk av.

- De har prøvd å ta livet mitt, forteller han, og utdyper gjennom å beskrive hvordan han ble bundet fast av familien og holdt fanget. Men plutselig kom det en muslimsk nabo og sa at de to hadde en avtale og at han måtte få treffe vår venn. Familien stolte på naboen og slapp ham fri.

- Jeg skjønner ikke hvorfor denne naboen kom akkurat da. Vi hadde ingen avtale, forteller vår kristne bror. På denne måte slapp han unna.

Familien kjenner ikke adressen hans. De kan gjerne komme til å oppsøke ham der han bor. For han vet at de fremdeles forsøker å finne anledninger til å ta livet av ham.

- Men jeg har en indre fred, forteller han.

Og det må vel være det Bibelen beskriver som ”Guds fred som overgår all forstand.”(Fil. 4:7)

Måtte Gud bevare og beskytte vår kjære bror, og la han få være et fortsatt frimodig vitne overfor sine egne.

Vil du være med og løfte ham fram for nådens trone?

Jostein

Mahoumøte

I dag morges fikk jeg være med på mahoumøte her i Abidjan. Så tidlig som klokka 7.

Hver søndag møtes evangelisten vår og noen få trofaste kristne mahouer til møte i lokalene våre i mahoubydelen Andokoi. De kristne mahouene her i Abidjan bor spredt og går gjerne i lokale menigheter. Det var flott å få være med dem. Det ble brukt mye tid i bønn. Både for Touba og for Abidjan. Misjonsarbeidet og misjonærene. Pastor og evangelist i Touba. Ja og så ble flere mahouer nevnt ved navn. Noen har vært kristne men kommet bort fra troen. Andre ønsker å komme til tro.

I samtale med evangelisten etterpå sa jeg at jeg synes det var flott at de brukte så mye tid i bønn, og at de nevnte folk ved navn. Han svarte at han mente dette var viktig, og at det er slik vi legger grunnlaget for Guds virke. ”Men det er han som styrer timeplanen”, påpekte han.

Under møtet var det også bibelundervisning og sang. Og jeg må si jeg er imponert over hvor flott sang bare 3-4 personer kan fremføre. Mahouene er kanskje også spesielt flinke til å synge. Med trommer og flerstemt hørtes det nesten ut som et lite kor.

Og frimodige som de er brukte de både mikrofon og høyttaler, og satte alle dører på vidt gap – slik at ingen i nabolaget skulle være i tvil om at det var et kristent møte.

Jeg hadde noen fine morgentimer der ute i dag. Og jeg ber om at vi i tiden framover kan få oppleve mahouer som søker hit for å finne ut mer om Jesus. Kanskje kan vi be om at vi om en stund har en liten lyttergruppe her, som kommer sammen for å høre radioprogrammene og deretter samtale om temaet.

Men det er Gud som legger timeplanen…

Jostein

Koonan

Jeg hadde lyst til å fortelle litt mer fra turen jeg hadde til Touba midt i oktober.

Fra Ouaninou tok vi turen til landsbyen Koonan, hvor det også bodde misjonærer før krigen. Her har misjonen også en kirke. Vi fikk en omvisning både i kirken og på misjonsstasjonen. Heller ikke her fikk vi lov til å ta bilder. Men jeg skal innrømme at jeg hadde hatt veldig lyst til å ta ett. På ett av lagerrommene stod det nemlig følgende skrevet for hånd på veggen:

Militærpoliti. Fengsel.

Det er vel neppe mange som hadde forestilt seg at våre eiendommer skulle bli brukt til slike formål. Men det må sies at vi ble tatt godt imot av alle også her. En mente å gjenkjenne meg og takket for sist. Konklusjonen ble at det måtte være Oscar Nordbø han forvekslet meg med. Vel – vi har begge fått navnet Youssouf på mahou, så en likhet er det i alle fall…

Kirken i Koonan

Ellers må jeg si at det som gjorde mest inntrykk på meg var å treffe det trofaste ekteparet som i alle år har vært ”ryggraden” i menigheten i landsbyen. De står fast i tjenesten, selv om de synes det er tungt og de føler seg alene. Men de var veldig glade for evangelisten Solo Bakayoko som bruker ferien sin til å arbeide i menigheten. Han studerer til vanlig for å bli pastor. Hjemme hos dette ekteparet fikk vi servert god mat, og vi hadde noen koselige timer sammen.

De spurte etter alle de gamle misjonærene, og smilet satt løst etter hvert som de ble oppdatert på de ulikes situasjon. Det var ikke fritt for mimring fra tiden før krigen, og de håper nok at misjonen igjen kan etablere seg i landsbyen.

Måltidssfellesskap

Jeg har lyst til å oppfordre deg til å be spesielt for dette ekteparet i Koonan. De er trofaste i tjenesten, og brenner for at naboer og venner skal få møte det levende budskapet om frelsen i Jesus. Be om at Guds ord må få inngang i Koonan.

Jostein

Slik ser kirken ut innvendig

Alene

Vel vel...

Da er jeg alene i et stort hus, i en stor by og faktisk også i et stort land...
For jeg er faktisk den eneste norske misjonæren i Elfenbenskysten...

Men det aller viktigste er jo at jentene kom seg greit hjem til Norge i dag etter en lang og slitsom tur. Det så ut til at de ikke skulle rekke siste flyet på grunn av forsinkelser, men til alt hell var også det siste flyet forsinket...

Så dermed kom de hjem til et Sørland i fullt snøvær allerede i slutten av oktober. Her i Abidjan er det fremdeles opp mot 30 grader.

Simone fant raskt tonen med sine søskenbarn som hun forlot da hun var bare to måneder. Så da fikk moren anledning til å hvile seg etter en strabasiøs reis.

Takk for all forbønn, bønnene er blitt hørt.

Så skal nok husbonden klare seg greit alene her i varmen. Der det er afrikanere er det jo alltid mye smil og latter. Og dessuten er det nok av ting å styre med i ukene som kommer.

Men jeg kommer nok til å savne smilene og dansingen til lillejenta. Så dere på Sørlandet får kose dere masse i dagene som kommer!

NB! For den som vil ha tak i Elisabeth nås hun på følgende nummer: 957 80 315 eller hos svigerforeldrene på 380 63747

Jostein

Eit lite døgn!

Ja, så lite tid er det igjen før Simone og eg set oss på flyet til Noreg! Eit lite døgn. Det er nesten for utrulig til å vere sant. Eg gleder meg. Gleder meg til vakker norsk natur, oversiktlig trafikk, kjende butikkar, forståelig helsevesen… Men mest av alt gleder eg meg til å få treffe familie og vener og forsamling igjen, og la farmor, farfar, mormor, morfar og alle tanter og onklar og søskenbarn få bli kjent med Simone!

Men eg er spent på flyturen: to flyskifter, 12-13 timer på reise, eg med stor mage og kynnarar og propellen Simone. Vi reiser 23.50 norsk tid frå Abidjan, landar tidlig morgon i Paris, har knappe to timar på oss å finne neste fly til Amsterdam, og i Amsterdam er det 50 minutt til flyet til Kristiansand går.

No om dagane ligg temperaturen i Abidjan på 30 grader, i Kristiansand (som eg skal vere i i drøye to veker før eg reiser til Sunnmøre) er vel gradestokken på 10 og mindre enn det. Det er faktisk 20 grader forskjell! Er veldig spent på korleis vi taklar det.

Eg var til svangerskapskontroll på fredag, og når ho undersøkte meg, vart legen visst bekymra for for tidleg fødsel. Så eg må roe ned tempo og aktivitet betraktelig. Så denne helga , som var planlagt til gåve – og souvenirkjøp, har blitt tilbrakt i ro.

Så, du som ber, kan du be om at flyreisa må gå bra? At vi må treffe hjelpsomme folk, at Simone søv på natta, at eg ikkje har for mykje kynnarar, og at vi må rekke alle flya?

Elisabeth

Det komplette kaos

En liten beskrivelse av en lattermild trafikksituasjon i kveld:

Vi hadde vært og handlet på Leader Price (for dere som er kjent i området) og var på vei opp til Riviera 2-krysset. Klokka var rundt 18, med andre midt i rushtiden. Afrikansk rushtrafikk er på ingen måte godt organisert og displinert. Tre filer blir gjerne minst fem, kanskje seks.

Når vi nærmet oss krysset stod det biler bokstavelig talt på kryss og tvers. Noen skulle rett over veien, andre skulle snu 360 grader og begynte å rygge. Andre igjen lå i høyre fil og skulle til venstre, og noen kom mot oss vel så mye i vår fil som i sin egen.

Det korket seg først vel og lenge, men i god afrikansk ånd var vi frimodige både på å presse oss mest mulig fram og ikke minst i bruken av hornet. I grunnen så det ut som om ingen biler beveget seg i noen retninger. Da det endelig ble bevegelse rakk vi akkurat helt fram til krysset før vi ble stoppet av trafikkpolitiet.

Her fikk vi gjennom mer enn ti minutters venting førsteklasses utsikt til ypperlig trafikkdirigering. Vi ventet og ventet mens kryssende trafikk hadde fri bane. Etter hvert så begynte det å bli ganske fullt og flaksehals både her og der. Politifolkene prøvde å vise autoritet, men det ble ganske tydelig at de ikke hadde kontroll på hvordan de best skulle løse det hele. En av dem irettesatte en dame som hadde lagt seg helt i høyre fil, men skulle til venstre. Dermed sperret hun for alle som skulle til høyre og egentlig kunne hatt fri bane. Det endte med at hun kjeftet tilbake og ignorerte hele irettesettelsen. Etter hvert begynte en konstabel å vinke oss fram, en annen irettesatte ham, en tredje bevæpnet kom løpende mot de andre og etter hvert var det full diskusjon mellom trafikkonstablene, mens trafikken stod bom stille i alle retninger. Må innrømme at det vare et ganske komisk skue der de stod og veivet, kjeftet og diskuterte. Lite opptatt av å holde masken. Dermed måtte vi vente enda lenger.

Kanskje har vi et nytt bistandskonsept på gang: Opplæring av trafikkpolitiet i Abidjan. Tviler vel bare på at vi i misjonen besitter den beste kompetansen på det feltet.

Jeg er i alle fall glad at jeg ikke trenger å være del av rushtrafikken hver eneste ettermiddag. Da hadde jeg garantert ikke hatt mye tålmodighet igjen til alle de andre tålmodighetsprøvene som den afrikanske hverdagen byr på.

Jostein

"Heime og ute"

Norrøna Radio i Ålesund har såkalt Respons-aksjon torsdag denne uka. 10 prosent av pengene de får samlet inn til radioen går i støtte til vårt prosjekt her i Elfenbenskysten.

Vi er veldig takknemlige for denne støtten, og synes dette er en fin måte å samarbeide på. Ved å støtte sin egen lokalradio er de også med og støtter radiomisjon her i Afrika. Med andre ord: ”Heime og ute”, som NLM er så kjent for…

I forbindelse med denne aksjonen ringte Hilmar Sæther meg her i Abidjan. Hvis du vil vite mer om hva vi snakket om kan du høre intervjuet ved å klikke på linken under:

http://norronaradio.no/filedb/modules/media/id_869.mp3

På Norrønas webradio kan du også følge med på Responssendingene kommende torsdag – selv om du som oss skulle befinne deg i Afrika…

Jostein

Ouaninou

Mitt første møte med Ouaninou ble på gudstjenesten i kirken. Inkludert alle barn og oss to misjonærer var vi 24 stykker på møtet.

Ellers inneholdt Ouaninou-oppholdet mange og lange samtaler med ansvarlig pastor, Pierre Any Sagara, som også er kjent for mange i Norge etter hans deltakelse på GF i 2006. Og han snakket varmt om Norgesbesøket. Spesielt gjorde det inntrykk på ham å se hvor mye eldre mennesker i Norge gav til misjonen. Han trakk også fram mange som sa at de ba jevnlig for ham. Selv ber han også for flere av dem han traff.

Pastoren fikk slag for i 2007, og har brukt mye tid på å trene se opp igjen. Fremdeles er han ikke helt rekonvalesert, men det går framover. Han takket for forbønn og sa at det betyr mye for ham.

I Ouaninou fikk vi også besøke misjonens tomter. Men bilder fikk vi ikke lov til å ta denne gangen. Rebellene som fremdeles har kontrollen over husene var likevel veldig vennlig innstilt og la ingen hindringer i veien. Det var vanskelig å forestille seg hvordan det en gang har vært. I husene traff vi stort sett kvinner og barn, familier av rebellene. Tomtene var overgrodde og husene var preget av svært manglende veldikehold, for å si det forsiktig. Men mye er likevel intakt, og det er slett ikke verst etter 6 år på helt fremmede hender.

Den såkalte ”Vatnedalen” var vel det som gjorde mest inntrykk på meg. Her kan jeg se for meg idyllen den gangen gresset ble klippet jevnlig, planter, trær og blomster ble stelt – og husene holdt vedlike. Potensialet ser jeg som aldri har vært der før. De gamle misjonærene har kanskje lettere for å se alt det som er ”ødelagt” og misligholdt.

Flott var det også å tusle en tur på byens marked på søndagen. Yrende folkeliv og et mangfold av salgsvarer. Knut ble gjenkjent både her og der, og det var mange som vil hilse på misjonæren og ønske velkommen tilbake.

Hva framtiden bringer for misjonen i denne landsbyen gjenstår å se. Utfordringene er i alle fall mange og store. Men det har vært sådd mye gjennom mange år. Og på tross av mange år med krig og unntakstilstand som blant annet har ført til nedgang i oppmøtet i kirken, skal vi få tro at Guds Ord virker blant mahouene i Ouaninou – og at det i Hans time vil føre til vekkelse blant mennesker som lever i åndelig ufrihet.

Jostein

Jeg har vært på reis

Jeg har nettopp kommet hjem til Abidjan fra en spennende og innholdsrik tur til gamlefeltet.

Nå er alle de gamle misjonsstasjonene kjente steder, ikke bare kjente navn. Jeg har med egne øyne fått sett Touba, Ouaninou, Koonan, Dioman…

Det har vært en fantastisk tur. Lærerikt og interessant.

Jeg har fått oppleve den fantastiske naturen og vegetasjonen som Elfenbenskysten har å by på. Jeg har kjørt på veier store og breie som en rullebane utenfor hovedstaden Yamoussoukro – som nesten eneste bil. Veien står med andre ord ikke helt i forhold til trafikkmengden. Jeg har sett verdens største katedral, som befinner seg i samme by – med en kilometer med marmorstein foran. Tro det eller ei – den befinner seg faktisk her i landet – i byen til landsfader Félix Houphouët-Boigny.

Jeg har kjørt gjennom buffersonen som siden 2002 har delt Elfenbenskysten i to. Jeg har sett den betydelige tilstedeværelsen som FN-styrkene fremdeles har i dette området. Jeg har vært i rebellsonen, som i dag oppleves svært så harmonisk og rolig, mens det for få år siden var harde krigshandlinger og sågar rene massakrer av landsbyboere.

Jeg har sett hva denne regionen har av rike naturressurser: kaffe, kakao, bomull risdyrking etc… Jeg har sett at det likevel er mange fattige mennesker her, som sliter med å få endene til å møtes.

Jeg har møtt en trofast pastor som gjennom hele konflikten har vært på post, på tross av et slag som han nå er på god vei til å bli frisk av. Jeg har møtt noen av de virkelig trofaste kristne, som holder koken på tross av at kirken har opplevd tilbakegang. Jeg har sett hvor stort behov det er for at evangeliet fremdeles forkynnes for mahouene i Touba-regionen.

Jeg har opplevd noe av det verste av ”veier” som Afrika har å by på – var mer som å kjøre langt ute i en gresseng med to meter høye gresstrå. Jeg har igjen opplevd at tid og avtaler ikke betyr all verdens for afrikanere – i alle fall ikke den forståelsen av tid og avtaler som vi har. Jeg har opplevd den fantastiske gjestfriheten som afrikanerne er så kjent for. Jeg har spist god mat, blant annet i nydelig måneskinn i landsbyen Bianko.

Jeg har vært blant mine egne – dvs ”Diomandé-slekten”. Jeg har opplevde hvordan man på mahouvis går fra familie til familie for å hilse på alle i landsbyen. Jeg har sett hvordan en typisk mahoulandsby er bygd opp.

Jeg har fått oppleve Knut Hengs gjensyn med gamle venner i Dioman seks år etter at han og familien måtte evakuere i full fart i 2002. Jeg har sett hvordan den muslimske vakten gjennom alle disse årene har tatt ansvar for misjonens hus og eiendom uten å ha blitt spurt om det.

Med andre ord:

Jeg har opplevd en masse på kort tid. Jeg har blitt rikere. Forstått mer. Og blitt enda mer fascinert av dette som i de kommende årene er vårt hjemland.

Jeg regner med å komme med mer konkrete drypp fra turen etter hvert.

Jostein

Basiliken i Yamoussoukrou - mye større enn du får inntrykk av på avstand

Markedet i Ouaninou

Siste puslespillbrikke

Snart får jeg på plass den siste puslespillbrikken for NLMs arbeid her i Vest-Afrikaregionen. Og som det ble påpekt – det er den mest vesentlige brikken av alle.

Saken er den at jeg lørdag morgen setter kursen mot gamlefeltet Touba, sammen med stedlig representant Knut Heng. Det blir aller første gang jeg få komme til de gamle misjonsstasjonene der vi begynte arbeidet vårt i 1984, men ikke har hatt misjonærer siden den første evakueringen i 2002. Jeg skal få bli kjent med Touba, Ouaninou, Koonan, Dioman…

For Knut blir det også den første turen tilbake til gamle trakter etter at de i hui og hast måtte evakuere for 6 år siden.

Egentlig skulle vi reist fredag, men en kraftig forkjølelse på undertegnede har gjort at vi utsetter en dag. Returen blir onsdag eller torsdag neste uke.

Flott om du er med og be for turen, helsa og møte med de små kristenflokkene i Touba. Vi vil også prøve å få til et møte med en kommersiell lokalradio i Man, i håp om at vi på sikt kan få kjøpe sendetid for radioprogrammene våre hos dem. Be gjerne også om at dette må legge seg godt til rette.

Jostein

Bamu (`bammo)

Den som har blitt mest afrikansk i løpet av eit knapt år i Afrika, er definitivt Simone! Ho føler seg tydeligvis mest trygg på dei med mørk hudfarge, og har lært at det er allminnelig høflighet å handhelse, så ho kjem med handa og skal helse kvar gong det kjem folk til tomta - ja for den del på gata, apoteket eller butikken også. Ho elskar ris og saus og skal helst ete med hendene. Ho reagerer lite dersom eg ber henne sette seg, men seier eg "I sigi" (det same på bambara) er det rett ned på rumpa. Ho blir vill når eg spør om ho vil ha "nånå", men reagerer ikkje viss eg tilbyr melk (det samme ordet).

Eit av dei nye orda som ho har tatt inn i vokabularet sitt er "babu", hennar versjon av "bamu", som på bambara betyr å bære på ryggen. Heilt sidan ho kom til Mali for 11mnd sidan har ho likt seg på ryggen - enten til barnepika eller hushjelpa i Bamako, eller mamma. Når mamma spør om ho vil "bamu" er det raskt å prøve å komme seg opp på ryggen, står gjerne og hoppar og strekker seg etter beina mine. Ho har lært seg å halde seg fast med bein og armar til eg har festa paignet (stoffstykket). Det er spesielt eit stoffstykke vi har brukt til hennar "bammo" heilt frå vi kom. Det som vart att av dette stoffet, vart til gardiner på soverommet vårt i Bamako. No er eine gardina hengt opp som eit slags forheng i stova, men det er ikkje særleg populært for Simone. Ho står og dreg i det og er ikkje blid! Tenk å bruke hennar bamu til noko slikt! Forkasteleg! No ligg hennar stoffstykke lett tilgjengelig på stova, og når ho er litt trøtt og sur, går ho gjerne bort, hentar stoffet og ser bedande på mamma (eller pappa - men ikkje mykje å hente der...) "babu"? For ryggen er så deilig å sovne på.

- Og bebe til Simone må også få "bamme".

Be om arbeid

Etter et svært så ”verdslig” innlegg tenkte jeg at jeg ville fortelle om noe langt viktigere og langt sterkere enn et fotball-comeback.

Livet består jo av kropp og sjel – så også denne blogg – litt hummer og kanari. Litt jord og litt himmel. Vi får blogge mens vi har inspirasjon, og for vår del har det jo vært ganske dødt de siste ukene. Selv om det har skjedd mer enn nok i våre liv.

Det jeg ville fortelle om var gudstjenestebesøket i dag. Det er nemlig tredje søndagen vi er her i Abidjan. Vi har vært litt på leit etter et sted det er naturlig å gå. NLM / MELCI har foreløpig ingen egen menighet her i Abidjan, men en liten ”cellegruppe” i en av mahoubydelene. Vi håper at vi etter hvert kan støtte opp om denne. Ellers har vi også funnet oss godt til rette i et mindre internasjonalt fellesskap, stort sett bestående av misjonærer. De samlingene er hver søndag ettermiddag kl 17.

Men i dag var vi for aller første gang i en av de lokale evangeliske kirkene, franskspråklig. Det ble en fin opplevelse. Igjen opplevde vi å være de eneste hvite til stede. Det forteller nok en del om at det er langt færre misjonærer igjen her i Elfenbenskysten enn tidligere. Men det forteller også mye om en menighet som er selvstendig og bærekraftig. Dette er nemlig en menighet plantet av amerikanske misjonærer.

Vi får noen konkrete opplevelser av hvordan det er å være innvandrer og hvit i et land der alle har en annen hudfarge. Spesielt Simone syntes det ble litt for mange innpåslitne og nysgjerrige barn i dag. Det gir oss også noen tanker om hvor viktig det er å inkludere innvandrere i norske menigheter. Det å føle seg annerledes er slett ikke så lett alltid.

Ellers ble det også god afrikansk korsang og prosesjon ut av kirken. Det får en til å tenke på gode opplevelser fra Øst-Afrika.

Men det jeg hadde lyst til å fortelle om, og som gjorde spesielt inntrykk i dag, var under forbønnsdelen av gudstjenesten. Møteleder hadde tre kategorier som han ville vi skulle be for, og ba de som ønsket forbønn om å reise seg.

1. De som sliter med sykdom. Mange reiste seg, og hver for oss ba vi spesielt for disse.
2. De som sliter med sitt åndelige liv. Også nå reiste mange seg, tydeligvis ikke sjenerte eller redde for å vise sine brødre og søstre at de har sine ting å stri med. Så fikk vi be for disse også.
3. De som er arbeidsledige og søker etter jobb. Denne gangen reiste det seg mennesker i de fleste benkeradene, ja jeg ble helt overrasket over hvor mange som ba om forbønn for dette. Og møteleder og menigheten ba inderlig også for disse.

Jeg må innrømme at det var denne siste delen av forbønnen som gjorde mest inntrykk på meg. Det å be for syke og for de som sliter med sitt åndelige liv er noe som gjøres i de fleste menigheter, vil jeg tro. Litt mindre vanlig er det nok å løfte fram denne tredje gruppen på samme måten. Og jeg er i alle fall ikke vandt til å se så mange mennesker be om forbønn for dette. Mest unge mennesker, kvinner og menn.

Det forteller ganske mye om den sosiale situasjonen mange befinner seg i her i Abidjan. De vi snakker med her forteller om hvor store levekostnadene er blitt. Hvordan prisene på mat, transport, husleie etc. dobler seg og gjerne mer enn det. Når mange i tillegg ikke har jobb, sier det seg selv at livet er vanskelig.

Inntrykket mitt er heller ikke at denne menigheten er blant de med mest fattige medlemmer. Selv om det befinner seg et slags ”fattigkvarter” rett i nærheten og det nok er en del som bor der.

Vi har fått med oss alt snakket om krisen i verdensøkonomien og hvordan det kan få konsekvenser for oss alle. Men jeg tror nok at både du som leser disse tankene og jeg fortsatt vil sitte svært så godt i det i sammenlikning med de mange rundt oss her som sliter med å få endene til å møtes.

For meg ble det en flott opplevelse å se en menighet som tar dette problemet på alvor. Og ikke minst var det flott å se hvor mange som velger forbønnens vei for å få hjelp.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en gründer, og hadde evner til å starte opp med noe som kunne skape arbeidsplasser for hele nærmiljøet…

Jostein

Myggen gleder en misjonær i Afrika

Vanligvis skyr vi myggen her i Afrika. Vi ligger under myggnetting og smører på oss myggolje. Vi tenner myggspiral og vi spiser malariatabletter.

Men i dag ønsket jeg Myggen hjertelig velkommen. Ja det var stort å ta del i Myggens herjinger.

Jeg snakker selvsagt om Erik ”Myggen” Myklands comeback. For deg som ikke skjønner et kvekk; bær over med meg.

Det er nemlig stort for en som fikk oppleve Myggen og Start i glansdagene på 90-tallet, da klubben nedsablet både Rosenborg og Viking og spilte en form for fotball som begeistret land og strand.

I dag gjorde Myggen comeback på Start, 12 år etter sist han spilte for laget. Riktignok i en førstedivisjonskamp mot Sandnes Ulf. Likevel.

Det var en stor opplevelse å bivåne den aldrende, lille Myggen entre Sør Arena i en kamp der Start vant 5-1, og Myggen nok bidro mest som en motivator for medspillere og publikum. Selv om pasningsfoten ser ut til å være intakt.

Vel – det ble litt smak av gammel storhetstid for meg i ettermiddag. For denne kampen fikk jeg faktisk med meg også her i Abidjan. Den første kampen jeg har sett på nett her i Afrika. Og selv om det ikke er helt topp kvalitet så er det nok til å glede en Start-patriot i utlendighet.

Så jeg får takke teknologien, TV2 og CI Telecom for at de gjorde det mulig. Og min gamle student-kompis Are Heiseldal som kommenterte kampen.

Jostein

Endeleg på nett!

Det har vore lite med oppdatering etter at vi sette føtene vår på ivoriansk jord. Vi har ikkje hatt internett-tilkobling heime, men i går var nettverket på plass, så no kan vi endelig få gje lyd frå oss!

Her i Abidjan har vi – og kjem vi til å få – det bra. Den første tida har vi brukt til å kome oss litt i orden i huset, ordne kontorlokale til Jostein og radiomedarbeidarane, rydde litt i ting og tang, og orientere oss i denne millionbyen som Abidjan jo er. Det er utrulig godt at vi allereie har vore fem veker i Abidjan tidligare. Dette gjer at vi slepp å køyre oss vill (gjeld i alle fall Jostein må vel seiast), at vi veit kor butikkar, kyrkje, fruktmarked og bakar fins, og ikkje minst at vi kjenner frå før dei som jobbar hos og saman med oss. Då blir det jo nesten som å kome heim. I går kom Jon Ivar (Friborg) med flyttelasset vårt og radioen sitt utstyr, køyrande frå Mali, så no har vi heimen vår her! Kjekt også å allereie no få kollega på besøk!

Godt har det også vore å vere med på engelske samlingar på søndagsettermiddagane , og sjå at vi kan få fellesskap og forhåpentlegvis vennskap i det internasjonale miljøet.

Ei lite oppdatering om oss:

Knøttet: Er veldig aktiv i mammas mage. Dersom mønsteret etter storesøster er det same, så er det ting som tyder på at mamma ikkje treng ekstra trim dei neste åra. Svangerskapet går bra, og vi gleder oss til å helse på mirakelet i januar.

Simone: Var ganske urolig og krevande siste vekene i Mali- ho visste vel at ting var i gjerde. Også dei første vekene her har ho vore avhengig av å ha mamma innen synsvidde, men no byrjar det å løsne litt. I skrivande stund er ho med hushjelpa vår, Paul på taket. Ho går også gjerne ut i hagen på oppdagelsesferd. Ho vinn stadig nye terreng, og er familiens store skravlehank og klatremus. Fleire og fleire ord kjem ut av munnen. Det siste er bebe, og då peikar ho gjerne på mammas mage.

Jostein: Er i gang i arbeidet med radioen og organiserar kontor og diverse. Ser fram til å få radiomedarbeidarane på plass på arbeid over helga.. Koser seg framleis over å bu i Afrika, og nyttar seg gjerne av høva til å få sjå mange gode fotballkampar på tv. Prøver å bruke ekstra mykje tid med Simone før nokre veker på kvart sitt kontinent!

Elisabeth: Prøver å organisere heimen og har byrja litt på opprydding og organisering i gjestehuset. Med ei aktiv jente i hælane blir nok det heller eit langtidsprosjekt. Har endelig fått rett behandling for augeproblem som ho har gått med sidan juni (feil diagnose og – behandling i Mali). Strikkar hue til Simone og prøver å førebu seg så godt som mulig på kalde månader i Noreg. Har byrja på bibelgruppe tysdags ettermiddag saman med for det meste amerikanske misjonærdamer. Kjekt.

Noen siste glimt fra livet i Bamako

Det er siste kvelden i Sébénikoro, Bamako og Mali.


Flyet letter fra Bamako Lufthavn, Senou kl 10.40 lokal tid tirsdag. Det aller meste er pakket klart, og vi tar oss tid også her på bloggen til å reflektere litt over de siste ukene. Det gjør vi gjennom å dele med dere noen bilder fra hverdagslivet vårt:

Bursdagsjenta

Nok en dag med mamma og pappa på kontoret

Nytt land- nytt språk. Elisabeth har tjuvstartet på mahou

Skal vi danse? Simone sammen med nabobarna

Velkommen- endelig, Habostad

Det regner og det regner

Elva er fin å leke i

Ungdomsdisko - rett utenfor huset

Vann vann vann

Hverdagstrafikk

Simone hjelper mamma med oppvasken

Vi blogges fra Abidjan!!!

Et lite stykke Norge - også i Mali

Når en er i utlandet hender det at små og ubetydelige opplevelser blir ekstra morsomme. Som det jeg opplevde på en restaurant her i Bamako i dag:

Inn kom en stor og kraftig afrikansk mann med en blå t-skjorte som lyste opp med en tekst som mange tusen fotballtilhengere i Oslo skulle kjenne godt til:

”Vålerenga mot rasisme”

Kan det være en bivirkning av deltakelse i Norway Cup? Her bør fotballklubben Start komme på banen…

Jostein

Vakt og venn

Tenkte jeg hadde lyst til å fortelle om "Arnfinn", vakten vår (Arnfinn er selvsagt det norske navnet vi har gitt ham).

Han var den første jeg følte jeg ble litt kjent med etter at vi kom til Mali. Han fortalte villig vekk om malisk historie, kultur, om Elfenbenskysten der han hadde bodd i åtte år og måtte flykte fra på grunn av krigen. Han var ivrig på å skulle lære meg bambara, og han var mer enn villig til å bidra med små og store hjelpeoppdrag for oss. Han «bodde» i et rom i uthuset her hos oss, dvs. han sov der hele dagen i og med at han jobbet om natten.

Derfor ble det en sorg for meg da vi fra nyttår av skulle skifte vakt, fordi vi skulle prøve ut en ordning med vaktselskap. Det betydde at "Arnfinn" sluttet hos oss.

Men etter seks måneders prøvetid med vaktselskap valgte vi å ikke fornye den kontrakten. Det åpnet for at "Arnfinn" igjen kunne installere seg på rommet her, og ting var tilbake til det gamle.

Vakten har hengt klærne sine til tørk etter nok en regnfull natt

Men nå blir det på nytt endring i og med at det er vi som flytter denne gangen. Og det gjør inntrykk når "Arnfinn" gir så sterkt uttrykk for at han er oppriktig lei seg for at vi skal flytte. Ja faktisk så har han tatt til tårene flere ganger de siste par ukene.

«Det er en del av personligheten min,» sa han her en kveld. «Jeg liker ikke avskjeder, og det å ta farvel med folk som en er blitt glad i.»

"Arnfinn" er rundt 30 år og en typisk ungkar. Men de siste månedene har han vært midt i prosessen med å få tillatelse til å gifte seg med jenta han har sett seg ut. Det foregår på typisk afrikansk vis, med brudepris og gaver til jentas foreldre. Og forhandlinger om pris. Han har fortalt åpent om prosessen og hvordan dette har vært vanskelig for ham.

Jeg må innrømme at slike relasjoner gjør det vanskelig å forlate Mali nå. Så er det litt godt å merke at en har fått bety noe for noen, selv om jeg føler at jeg disse månedene ikke har gitt veldig mye av meg selv, nettopp fordi jeg visste at dette var et midlertidig stoppested.

Men det er godt å ha venner en kan treffe her når vi er her i ny og ne.

"Arnfinn" er ingen bevisst muslim, men heller ikke en kristen – og har du plass kan du gjerne ta ham med i bønnene. Jeg vet at han er interessert i mye av det kristendommen står for.

Jostein

Insh Allah

Insh Allah (Om Allah vil) er et svært vanlig islamsk uttrykk, også her i Mali. Men nå om dagen hører vi den oftere enn vanlig. Og de som vi ikke tidligere har hørt si dette gjør det nå.

Rundt oss ser vi flere enn vanlig i hvite kjortler. Blant to unge gutter som var innom oss i kveld. Og alle snakker om at de skal i moskeen for å be om kvelden. De fleste faster, og dermed går gjerne arbeidet litt seinere enn vanlig.

Med andre ord, det er Ramadan, den viktigste måneden for muslimene – fastemåneden. Og dette går ikke upåaktet hen i et muslimsk land.

De lokale TV-kanalene sender hver kveld overføringer fra de store bønnesamlingene som skjer i Mekka, der tusener av muslimer sammen bøyer seg i bønn. Og på TV-kanalen står det følgende: «Dersom du vil få tilsendt bønner på mobiltelefonen din kan du sende kode .... til nummer ....»

Vanligvis er nabobutikken åpen hele kvelden, men ikke nå. «Alle butikkene er stengt, for folk er i moskeen for å be», er forklaringen.

Vær gjerne med og be om at Gud virkelig skal vise seg for muslimer her i Sébénikoro denne fastemåneden. Vi vet at mange muslimer opplever "kristne drømmer" (dvs. om Jesus, korset o.l) nettopp under fastemåneden.

Jostein

Sebenikoro snart tilbakelagt...

Berre ei drøy veke igjen no, så er kapitlet Sebenikoro historie i vårt liv. Men eitt lite år i Mali har sett sine spor. Det er godt å endeleg skulle få reise til bestemmelsesstaden. Tida mi i Sebenikoro har nok vore preg av midlertidighet. Kanskje for mykje til tider. Det har vore eit utfordrande år på mange måtar – kome som nybakt mamma til ein heilt framand kultur og til ein bydel som ein ikkje visste noko særleg om. Det har vore nokre tårer og høge skuldre.

Men no, når eg går tur i nabolaget ser eg at, jammen, dette er noko kjent no. Mannen i butikken som helsar stort når eg kjøper ingrediensar til pannekaker. Ikkje få gonger går vi derifrå med eit drops i handa til Simone – (som havnar i magen til mamma og pappa). Smilet og gledesropa på morgonen når Simone høyrer den velkjende lyden av at hushjelpa låser seg inn. Borna i nabohuset som vil leike med Simone, besøk av nabojenta som så gjerne vil høyre om Jesus. Det varmar når ho, ved første møte med Marie (Aukan, som skal flytte inn i huset når vi drar) spør: Er det du som skal lære meg om Bibelen no? Det har blitt sått noko, sjølv om eg kjenner det lite. Og klumpen kjem i halsen når same jenta bankar på døra og kjem med gåve til Simone – to dukker til ” ho som snart skal forlate meg”.

Det er noko kjent no å gå på marknaden. Ikkje skremmande og ikkje fullt så ”skittent” som for ti månader sidan. Og folk kjenner namnet mitt, og spør etter Awa Konaté (Simone sitt maliske namn) dersom ho ikkje er med.

No reiser vi til ein storby, til eit vakkert hus med stor hage. Eg må innrømme at eg gleder meg til den store hagen og alt det grøne. Men, kan det ikkje vere at eg kjem til å sakne smila til naboborna, tilstedeværinga til vakta og hushjelpa vår, butikkmannen? Eg trur det. Og Sebenikoro vil alltid være staden der eg vart vand til å vere mamma, der Simone kraup, reiste seg, sa mamma og gjekk for første gong.

Så skal eg få lov til å takke Jesus for desse månadane i Mali og Sebenikoro, både for det tunge og det kjekke. Og ber om at Guds rike må kome her, blant fattige, flotte Malinkéar.

Elisabeth

Nabojenta til høgre på biletet.