Be om arbeid

Etter et svært så ”verdslig” innlegg tenkte jeg at jeg ville fortelle om noe langt viktigere og langt sterkere enn et fotball-comeback.

Livet består jo av kropp og sjel – så også denne blogg – litt hummer og kanari. Litt jord og litt himmel. Vi får blogge mens vi har inspirasjon, og for vår del har det jo vært ganske dødt de siste ukene. Selv om det har skjedd mer enn nok i våre liv.

Det jeg ville fortelle om var gudstjenestebesøket i dag. Det er nemlig tredje søndagen vi er her i Abidjan. Vi har vært litt på leit etter et sted det er naturlig å gå. NLM / MELCI har foreløpig ingen egen menighet her i Abidjan, men en liten ”cellegruppe” i en av mahoubydelene. Vi håper at vi etter hvert kan støtte opp om denne. Ellers har vi også funnet oss godt til rette i et mindre internasjonalt fellesskap, stort sett bestående av misjonærer. De samlingene er hver søndag ettermiddag kl 17.

Men i dag var vi for aller første gang i en av de lokale evangeliske kirkene, franskspråklig. Det ble en fin opplevelse. Igjen opplevde vi å være de eneste hvite til stede. Det forteller nok en del om at det er langt færre misjonærer igjen her i Elfenbenskysten enn tidligere. Men det forteller også mye om en menighet som er selvstendig og bærekraftig. Dette er nemlig en menighet plantet av amerikanske misjonærer.

Vi får noen konkrete opplevelser av hvordan det er å være innvandrer og hvit i et land der alle har en annen hudfarge. Spesielt Simone syntes det ble litt for mange innpåslitne og nysgjerrige barn i dag. Det gir oss også noen tanker om hvor viktig det er å inkludere innvandrere i norske menigheter. Det å føle seg annerledes er slett ikke så lett alltid.

Ellers ble det også god afrikansk korsang og prosesjon ut av kirken. Det får en til å tenke på gode opplevelser fra Øst-Afrika.

Men det jeg hadde lyst til å fortelle om, og som gjorde spesielt inntrykk i dag, var under forbønnsdelen av gudstjenesten. Møteleder hadde tre kategorier som han ville vi skulle be for, og ba de som ønsket forbønn om å reise seg.

1. De som sliter med sykdom. Mange reiste seg, og hver for oss ba vi spesielt for disse.
2. De som sliter med sitt åndelige liv. Også nå reiste mange seg, tydeligvis ikke sjenerte eller redde for å vise sine brødre og søstre at de har sine ting å stri med. Så fikk vi be for disse også.
3. De som er arbeidsledige og søker etter jobb. Denne gangen reiste det seg mennesker i de fleste benkeradene, ja jeg ble helt overrasket over hvor mange som ba om forbønn for dette. Og møteleder og menigheten ba inderlig også for disse.

Jeg må innrømme at det var denne siste delen av forbønnen som gjorde mest inntrykk på meg. Det å be for syke og for de som sliter med sitt åndelige liv er noe som gjøres i de fleste menigheter, vil jeg tro. Litt mindre vanlig er det nok å løfte fram denne tredje gruppen på samme måten. Og jeg er i alle fall ikke vandt til å se så mange mennesker be om forbønn for dette. Mest unge mennesker, kvinner og menn.

Det forteller ganske mye om den sosiale situasjonen mange befinner seg i her i Abidjan. De vi snakker med her forteller om hvor store levekostnadene er blitt. Hvordan prisene på mat, transport, husleie etc. dobler seg og gjerne mer enn det. Når mange i tillegg ikke har jobb, sier det seg selv at livet er vanskelig.

Inntrykket mitt er heller ikke at denne menigheten er blant de med mest fattige medlemmer. Selv om det befinner seg et slags ”fattigkvarter” rett i nærheten og det nok er en del som bor der.

Vi har fått med oss alt snakket om krisen i verdensøkonomien og hvordan det kan få konsekvenser for oss alle. Men jeg tror nok at både du som leser disse tankene og jeg fortsatt vil sitte svært så godt i det i sammenlikning med de mange rundt oss her som sliter med å få endene til å møtes.

For meg ble det en flott opplevelse å se en menighet som tar dette problemet på alvor. Og ikke minst var det flott å se hvor mange som velger forbønnens vei for å få hjelp.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en gründer, og hadde evner til å starte opp med noe som kunne skape arbeidsplasser for hele nærmiljøet…

Jostein