To mahouer døpt

Fredag kveld hadde vi vår største opplevelse så langt som Vest-Afrikamisjonærer. Vi fikk overvære vår første dåp.

To unge mahouer har med dette bekjent at de ønsker å tilhøre Jesus Kristus. De to brødrene har deltatt på det seks uker lange bibelkurset som har vært arrangert i NLM-regi her i Bamako. Det er ikke hverdagskost at mahouer blir døpt, og veteramisjonærene her sier det er gått mange år siden sist vi døpte voksne mahouer. Derfor er vi glade for å kunne dele denne gleden med dere hjemme også.

- Dette betyr at jeg blir en virkelig kristen og at jeg blir en del av den kristne kirke. Jeg er fylt av glede over å kunne bli døpt, sa den ene da jeg intervjuet ham om hvorfor det var viktig for ham å bli døpt.

Han og broren er frukter av misjonens arbeid blant mahouene i Elfenbenskysten. Foreldrene er ikke kristne, men guttene er vokst opp med misjonærene og med søndagskolen.

- Det var her jeg fikk høre det kristne budskapet første gangen, sier han.

Dermed er guttene et eksempel på hvordan misjonens frukter ofte blir synlige først i andre generasjon.

Spesielt sterkt blir det å oppleve en mahoudåp når vi nå etter hvert har skjønt enda mer av hva det koster for mennesker med muslimsk bakgrunn å la seg døpe. Derfor er det mange som bruker veldig lang tid på å ta avgjørelsen om å døpe seg. Grunnen til dette er både respekt for og noen ganger frykt for familien. Vi har også nære medarbeidere som befinner seg i denne prosessen.

- Den store dagen kommer for meg også snart. Vi vet alle hva som er rett, men det er vanskelig på grunn av familien, sa en av disse til meg i går.

Jeg har et sterkt behov for å utfordre dere til å be for disse. Både de to som ble døpt i går, at de skal bli bevart som frimodige kristne. Men også for dem som ennå ikke er klare til å ta det siste steget, men som egentlig ønsker det.

Jostein

Vi deler noen bilder med dere fra dagen i går:

Dåpshandling

Seminaristene får udelt sine diplomer

Seminaristene synger mahousanger

Flott uke

Vi er nettopp kommet hjem fra en flott konferanseuke på Teriya Bugu.

Intenst, innholdsrikt, utfordrende, sosialt, oppmuntrende og inspirerende skulle være dekkende stikkord. For oss som er nye ble misjonærkonferansen en flott anledning til å sette seg inn i det mangfoldige arbeidet vi står i her i Vest-Afrika. Vi er imponert over hva en har fått til de siste årene, med knappe mannskapsressurser og ikke minst mye usikkerhet i forhold til den politiske situasjonen i Elfenbenskysten.

Radioarbeidet er godt i gang, og blir fra januar i år også sendt i mahouenes kjerneområde, Touba. I Abidjan driver vi et spennende bistandsprosjekt som fokuserer på HIV/Aids-forebygging, alfabetisering og mikrokreditt rettet mot mahoufolket. I tillegg driver nasjonale medarbeidere evangeliseringsarbeid i Abidjan og i Touba i nord. Her begynner ting etter hvert å normalisere seg, samtidig som det skjer positive ting i de små kristenflokkene som har vært samlet regelmessig også etter at misjonærene forlot området på grunn av krigen. I Naréna her i Mali har det også skjedd mye gjennom det året vi har hatt misjonærer på plass på fast basis.

Det er ingen tvil om at Gud åpner dører, og at Han har planer for vår misjon blant de muslimske folkegruppene mahou og malinké her i Vest-Afrika. Men likevel må vi være forberedt på at dette er et langvarig såarbeid, og at det kanskje enda vil ta en stund før det er klart for innhøsting.

Vi ser på årene som ligger foran med stor spenning, og gleder oss over å få stå i misjonens tjeneste akkurat her.

Noen bilder fra dagene i forrige uke:

Presenningstrøbbel på vei til Teriya Bugu

Hedda og Simone

Hyggekveld for små og store

Simone hadde med seg bestevenninna si, barnepasser Madeleine

Endeløse sletter

Problemfri retur, nå er vi rutinerte presenningsleggere

Far og datter fornøyde med å komme hjem igjen

Elisabeth & Jostein

Misjonærkonferanse

Vår aller første misjonærkonferanse står for døren. Mandag morgen reiser hele misjonærflokken til et flott og idyllisk sted i nærheten av byen Segou, som ligger litt østover i Mali. Det er en kjøretur på 4-5 timer.



Fram til lørdag morgen blir dagene fylt med viktige diskusjoner, men også mye godt åndelig og sosialt samvær med gode kolleger. Vi gleder oss veldig til disse dagene.

Men en misjonærkonferanse inneholder også mange utfordringer og det er mange viktige avgjørelser som skal tas. Her i Vest-Afrika er vi et lite felt og ikke så mange misjonærer. Men på denne konferansen skal strategien for feltet de neste ti årene diskuteres og til dels legges. Det er en stor jobb og en stor utfordring.

Vær med og be om at vi må få noen fine dager sammen på Teriya Bugu, og at Guds gode Ånd må rettlede oss i samtaler og avgjørelser.

Jostein

Hvor er det blitt av den lille babyen?

I går var det seks måneder siden vårt lille store vidunder kom til verden. Utrolig flotte måneder på alle måter, og ser man bort fra de tøffe startukene har det vært bare kos!
Simone er en stor, liten blond sjarmør som smelter alle hjerter på sin veg. Hun elsker å være med Madeleine barnepike og fryder seg i armene til Guindo, vakten på kontoret. Til og med voksne fremmede mannfolk på butikk vil holde og snakke med ”n terimuso” (venninna mi)

Men hvor er det blitt av den lille babyen? En knapp uke før hun ble tre måneder, snudde hun seg fra rygg til mage for først gang. Etter det har det ikke vært mulig å holde henne rolig på stellematta (som heldigvis ligger på gulvet…) Nå, seks måneder gammel, sitter hun selv, kryper rundt på gulvet, reiser seg dersom hun finner noe å støtte seg til (helst et bein eller et bord), og griner av sinne dersom hun må sitte på gulvet og ikke får stå og slå i bordet. Jenta er et eneste stort smil når hun får øve seg på å gå! Så hvor er den lille babyen som kunne kose på mammas fang? Aktivitetstrollet vårt vil helst ”turbe” rundt på gulvet og smake og bite i alt som hun får tak i. Sandaler med Bamako-støv er visst favoritten… Og på seksmånedersdagen oppdaget vi at nå var første tanna kommet fram slik at vi kan kjenne ”taggene”!

Den stolte mamma synes at en hel halvtårsdag er fin anledning til å gi litt Simone-skryte-bilder!

Hverdager

Dagene her i Mali er ikke lenger så eksotiske og spennende som de var i begynnelsen. Det er ikke lenger slik at vi blir like fascinert av alle inntrykkene hver gang vi tar turen utenfor huset vårt. Det er ikke lenger slik at alle de nysgjerrige barna i nabolaget er søte og sjarmerende. Det er ikke lenger like lett å overhøre de gjentatte ropene ”tubabu” (hviting) hver gang vi viser oss. Det er ikke like vittig lenger når barna taktfast roper de maliske navnene våre ”Nasera Keïta, Nasera Keïta…”, slik at vi føler oss nesten like celebre som Victoria og David Beckham.

Det er ikke lenger slik at…

Med andre ord er hverdagene blitt hverdager for oss også her i Mali.

For tredje året er vi nå studenter, noe jeg aldri helt kommer til rette med. Det gir liksom ikke samme mening som det å jobbe. Og ja, jeg vet det er uvurderlig å lære språk, med tanke på misjonærtjenesten. Men den gode følelsen en får ved å ”produsere” noe, ved å gjøre en skarve tjeneste i Guds rike, den får du liksom ikke ved å lage en liten bambaratekst om hva jeg gjorde i går: ”Jeg våknet klokka 6, deretter stod jeg opp og spiste frokost…. etc”

Vel, dette er ikke egentlig noen klagesang. Og vi har det egentlig veldig bra her alle tre. Det er bare det at hverdagene også er blitt hverdager her. Og hverdagene føles jo som kjent ikke alltid like spennende.

Men slik er det vel når en har kommet over turistfasen…

Jostein

Trafikkaos og tekstmelding

De som har vært i Bamako vet at trafikken her kan være nokså kaotisk. Mopeder i hauger og spann på alle kanter, og køkulturen er ikke akkurat helt strømlinjeformet. Vi pleier å kjøre litt sideveier for å komme oss fortest mulig fram når vi skal til kontoret, for deretter å presse oss ut på hovedveien igjen i nærheten av en av de store rundkjøringene.

Så også i dag. Men vi var ikke de eneste. Plutselig stod det helt stille. Og vår kø hadde delt seg i fire, for å presse seg inn i neste kø som i alle fall var i to filer (les: en fil er mer for grøft å regne). Folk begynte å tute, og for første gang så jeg en drosjesjåfør gå ut av bilen sin og begynne å kjefte på de foran.

Ofte pleier trafikken også i dette krysset å dirigeres av politiet, slik situasjonen heldigvis er de fleste steder i Bamako. Men i dag så vi ingen politimann.

Etter hvert fikk vi sammen med de tre ”medfilene” i vår kø presset oss ut på veien og inn i den andre køen. Når vi var vel etablert i denne køen på vei mot rundkjøringen fikk vi øye på politimannen som tydeligvis hadde noe viktigere fore enn å dirigere trafikken:

Han var nemlig i dyp konsentrasjon, opptatt med å skrive en tekstmelding.

Jostein

En malisk lærerhverdag

Juleferien ble brukt til å rette 2012 prøver. Han underviser til sammen 750 elever fordelt på 7., 8. og 9. trinn i malisk grunnskole i fysikk, kjemi og biologi. Hver klasse har mer enn 100 elever, og han klarer ikke å kjenne igjen alle elevene sine.

Dette er hverdagen til naboen vår, Johannes. En flott kristen mann, med et stort ønske om å være med og utdanne malisk ungdom. Men det er ikke spesielt rart at han sliter med hodeverk. De gangene jeg har stukket innom på besøk, sitter han som oftest med prøvebunkene.

Som han sier: ”Jeg kan ikke gi hver elev mer enn en karakter. Jeg har ikke mulighet til mer. Jeg er bare en person, og har bare ett hode.” Skjønt det hodet virker etter min oppfatning å være skarpere enn de fleste. Johannes er en av dem jeg har satt aller mest pris på å bli kjent med disse månedene vi har vært her. Og når han har tid og overskudd stikker han innom oss, både for å hjelpe oss med bambaraen og for å prate.

Jeg minnes alle lærerstreiker og protester hjemme i Norge, og tenker nok at de sikkert ofte er velbegrunnet. Men sammenliknet med Johannes’ hverdag her så blir vel det aller meste av norske forhold forholdsmessig overkommelig.

Jostein

Mi nye barnevogn

Når vi venta Simone, tenkte vi en del på kva for barnevogn vi skulle velge, og når vi gikk i butikken for å handle, hadde vi mange kriterier: Ikkje skulle den vere for varm for babyen, altså ikkje svart i fargen, den skulle ha eit stoff som ein lett kunne vaske av støv og skitt på, den skulle ha gode og stabile hjul og tåle afrikansk terreng, og vi fikk ei skikkelig bra vogn, ekte MacLaren og greier.

Når vi viste den fram heime, kom det tørt frå vår ”søster” frå Burundi (svigers har blitt reserveforeldre – og besteforeldre til familie fra Afrika): De kjem ikkje til å få bruk for den i Afrika,altså…

Så kom vi til Afrika då – og joda, vi har fått god bruk for den! Inne i huset. Den er visst deilig å sovne i for Simone. Og så har vi brukt den når vi har vore på hotell og bada. Men ellers? Slik var reaksjonen til vakta vår ein dag eg trilla ho fram og tilbake på plattingen foran huset: Hæ? Egen bil til babyen? Så eg har enda ikkje vore på trilletur med Simone.

Men: Eg har fått meg ei enda bedre barnevogn . Denne er lett å handtere, ein slepp å sette hjula fast i søppel og holer i gata. Eg har hendene fri til å halde bæreposer og anna. Og sist, men ikkje minst: Det er denne barnevogna alle mødre og storesøstre bruker her i Mali – og Simone elskar det!

Ikke si at du er lei deg- det var jo Guds vilje...

Nabohuset sett fra taket vårt.

Jeg har nettopp kommet inn etter en liten rusletur med Simone i nabolaget. Ikke så ofte jeg har overskudd - men når jeg først gjør det, får jeg smaken av ekte malisk gjestfrihet.

Jeg gikk forbi huset til naboene, og de inviterte meg inn i "stua" for å se litt av afrikamesterskapet (se Josteins innlegg under).
Simone var sulten og grinete, så det ble ikke lange besøket. Men den ene lille samtalen med den ene nabokona sitter i meg. Jeg husket at hun hadde tvillinger, og spurte etter dem. "Jumeaux kelen saara", var svaret. Den første tvillingen er død. Jeg sa at jeg var lei meg, og spurte når dette hadde skjedd. EN måned siden var svaret, og så sa hun, på en blanding av fransk og bambara: "Ikke si at du er lei deg - det var jo Guds vilje. Han ville ta barnet mitt, og da er det jo ingenting som hjelper". Hva svarer du? Jeg kunne ikke si noe, min bambara er altfor dårlig til å uttrykke noe viktig, og hennes fransk var også begrenset.

Var smilet og latteren påtatt? Hva tenker hun innerst inne? Hvilken Gud er det som VIL ta barnet ditt? Hun har jo også båret barnet sitt under sitt bryst i ni måneder. Hun har holdt barnet sitt tett inn til seg og sunget vuggesanger. Og så dette smilet- ikke si at du er lei deg - det var jo Guds vilje...

Jeg vet ikke grunnen til at barnet døde. Diaré? Malaria? Hjertefeil? En sykdom som kunne vært unngått dersom de hadde hatt rent vann, myggnett eller andre enkle hjelpemiddel? Jeg vet altfor lite, men kanskje en unnlater å gå til lege eller å ta forhåndsregler? For Allah bestemmer jo når en skal dø uansett...

Kanskje jeg skal gå flere ganger på besøk til denne kvinnen. Kanskje jeg en dag kan klare å fortelle om en Gud som elsker henne - men som også har gitt mulighet til å selv beskytte seg mot sykdommer? Men som en også kan få be til når ens kjære blir syke.

Elisabeth

Fotball for alle penga

I gatene i Bamako florerer det nå av maliske flagg. Grunnen er at nasjonalfølelsen er på topp i forbindelse med Afrikamesterskapet i fotball som begynte i Ghana i går.

I kveld spiller Mali mot Benin, og Elfenbenskysten mot Nigeria. For meg blir det en stor fotballkveld ute på Eden Village med visning på storkjerm. Senere denne uken står slaget mellom Mali og Elfenbenskysten. Spørs om ikke jeg da får være ”skapivorianer”, for hvem vet hva som skjer dersom Mali skulle tape den kampen.

Fotball er nemlig alvorlige saker her i landet. ”Be for oss,” var det siste språklæreren vår sa etter kurset i dag. Han fortalte at det bes for Malis fotballandslag i moskeene om dagen.

Det blir nok ingen bønnehjelp fra meg verken på Mali eller Elfenbenskysten. Men jeg kommer derimot til å storkose meg med mye god fotball framover. Og jeg lar meg i aller høyeste grad fascinere av det afrikanske idrettsengasjementet.

Jostein

Bibelen som bror

Jeg fikk meg en påminnelse her om dagen.

I samtale med naboen vår, Johannes kom vi inn på temaet bibeloversettelse, og viktigheten av det å ha en bibel på sitt eget språk. Jeg spurte ham om det fantes noen Bibel på hans språk, malinké. Svaret var nei. Selv leser han Bibelen på Malis nasjonalspråk, bambara, som på mange måter ligger nært malinké.

”Mener du det er behov for en egen bibeloversettelse?” lurte jeg.

Og svaret hans levnet ingen tvil: ”Når du kan lese Bibelen på ditt eget språk så er det som om det er en bror som snakker til deg”, sa han.

Som nordmenn diskuterer vi hvilken bibeloversettelse som er den beste. Her er drømmen for en kristen broder å kunne lese Guds Ord på sitt eget morsmål.

Jeg vet det finnes bibeloversettelser på malinké, men det er andre dialekter enn den han snakker og dermed blir det nødvendigvis ikke nærmere hjertespråket enn det bambara er. Og mulige flere oversettelsesprosjekter er under utredning. Be gjerne om visdom for dem som skal vurdere behovet for nye oversettelser.

Med Johannes’ ord om ”Bibelen som bror” tenker jeg på radioprogrammene vi lager på mahou. Også her blir Guds kjærlighet og Guds eget ord formidlet på deres morsmål. Vær med og be om at det må gi lytterne en opplevelse av at det er en bror som snakker til dem, og at det gjør budskapet troverdig slik at de kan bli kjent med Han som mer enn noe ønsker å være deres bror og Frelser.

”For både han som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre.” (Heb 2:11)

Jostein

Utfart

Det er godt å komme seg litt bort fra byen av og til. Derfor tok vi oss en tur på ”måfå” onsdag ettermiddag, et par mil videre sørvestover her fra Sébénikoro. Dermed fikk vi sett litt andre ting enn det vi ser til daglig.

Ikke noe spektakulært, men her er noen glimt:

Søpla kommer vi oss dessverre ikke helt bort fra. Frykter vel at det er her vår egen søppel havner etter at den er tømt hos oss

Simone prøver framsetet

Jentene koser seg i frisk luft

En medisinmann reklamerer for virksomheten sin

Velkommen til oss!

To måneder har vi bodd i Mali nå! Ting begynner å komme på plass, og trivselen øker sakte men sikkert... Tenkte vi ville gi deg en liten omvisning i huset vårt:

Setter du musepil på bildene, får du forklaring...

Språk, kultur og verdensbilde

Vi har hatt vår første språktime her hjemme hos oss selv. Vi har hatt mange språktimer allerede, altså – men dette var første gang læreren kom hjem til oss for å undervise. Det vil han trolig gjøre en eller to ganger hver uke.

Veldig deilig for oss å ha så kort vei til ”klasserommet” som for anledningen er stua. Så kan vi lettere få gjort unna leksene også. Og Simone syns nok det er like greit å bli passet av barnepasser Madeleine her hjemme som på kontoret.

Men når det gjelder språk, så lar jeg meg nok en gang fascinere av hvor nært det er knyttet sammen med kultur og verdensbilde. Et par eksempler fra bambara:



• Mot nord: På bambara er det saheliyanfanfε. Det betyr egentlig ”mot Sahel”, som er det beltet sør for Sahara som strekker seg over hele Afrika. Dermed blandes Sahel her i Afrika inn når en skal påpeke at Norge ligger nord for Danmark. Grunnen er selvsagt at for folket her er nord i retning Sahel.
• Mot sør: På samme måte det med woroduguyanfanfε. Det betyr ”mot kolalandsbyene” og refererer til Elfenbenskysten der kolaplanten dyrkes. Dermed kommer noe av verdensbildet til syne gjennom språket. Man har ikke konstruert et ord ”Nord” eller ”Sør” som viser til et islagt øde, men henviser heller til et nært ”Nord” og ”Sør”.
• Vest: Tilebin. Dette betyr logisk nok ”der solen faller”

Ellers lærte vi i dag frasen ”a bora n kono” (skrives litt annerledes, men jeg har ikke bambarabokstaver på PC’en). Direkte oversatt blir det: ”Det har forsvunnet fra magen min”. Men egentlig betyr det: ”Jeg har glemt det.”

Språklæreren forklarte at på samme måte som vi bruker ”hjertet” som et slags bilde på vårt indre, så bruker man på bambara ”magen”. Så ler han godt før han gir oss et nytt eksempel. Nemlig en som har onde hensikter: ”A kono finnen don”. Det betyr ”Magen hans er svart.”

Hvorvidt dette får betydning for bibelspråk, forkynnelse og den slags må andre svare på. Men jeg lar meg fascinere av hvor logisk språket er på noen områder, og hvor ulogisk etter europeisk tenkning det er på andre områder.

Ingen tvil om at språket også åpner dører til å forstå både kultur og verdensbilde. Jeg gleder meg til å åpne flere dører.

Jostein

Våre nye navn

Da er det vel på tide å presentere våre alias her i Mali; Nasera Keïta og Sagaba Konaté.

Ja for det er faktisk det vi heter her, selv om det ikke er alle som bruker disse navnene. Noen kjenner oss nok derimot kun som nettopp disse. Dette er en veldig fin skikk her i Mali. Når noen fremmede kommer på besøk eller bosetter seg her, ja da får de et malisk navn. På den måten gjør de ære på oss og på den måten ønsker de oss velkommen som en av dem.

Vi fikk navnene rett etter at vi kom til Mali. Det var ordføreren i Naréna som gav oss dem, og de er utpregede malinkénavn. Derfor vet alle vi presenterer oss for at vi er malinkéer her i Mali.

Og det er visst litt historisk sus over navnene, fordi de setter oss i direkte slektskap med malinkéenes store krigsherre, Sundjata Keïta, som nok også er den maliske nasjons aller største helt. Nasera (Elisabeths navn) er sågar navnet på Sundjatas aller første datter, slik vi har forstått det. Sagaba betyr ”Den store sauen”, og er visstnok navnet på sjefsjegeren blant malinkéene. Nå kan det nok stilles spørsmål ved hvorvidt jeg bærer det navnet med rette, jeg som knapt har tatt i en rifle og langt mindre tatt livet av noe dyr (dersom vi ser bort fra den lille hundevalpen jeg steinet til døde som 6-åring på Haydom). Men en stor ære er det i alle fall å få bære maliske navn, og det symboliserer også hvor stor gjestfriheten er i dette landet.

Og hva gjelder reaksjonen blant malierne når vi presenterer oss; Det skulle jeg gjerne ha latt deg få oppleve. De fleste får noe tilnærmet latterkrampe og storkoser seg. Dermed er kontakten etablert og grunnen lagt for en god samtale. Men noen påpeker at ”da er du min slave” med et stort smil om munnen. For i denne kulturen finnes det fra gammelt av klare rangordninger mellom de ulike familienavnene. I dag brukes nok det aller mest som en form for humor.

Men navnet ditt forteller i høyeste grad mye om hvem du er og ikke minst hvor du kommer fra…

Jostein

Ber byrdene til kvarandre

Magevondt høyrer visst med til oppstart av nytt liv i Afrika – eg har hatt tre runder allereie, Jostein har sluppe unna, heldiggrisen… Siste dagane har eg vore veldig slakk, og natt til i går fikk Simone det også. Vår kristne malinke-nabo var innom i går formiddag for å helse på meg, men fikk beskjed frå Jostein at eg låg og var sjuk.

I går kveld kom ho igjen, for å sjå korleis det gjekk med meg. Då var det Simone som hadde det som verst, gråt og var frå seg over vondt i magen og dertil svært så sår bak. Sara legg hendene sine på henne, og ber til Matigi, Herren om lækjedom for Simone. Så går ho heim. Ikkje lenge etter smiler og pludrer Simone…
I dag har ho vore mykje betre, sjølv om ho jo enda er prega av litt dårlig mage…

Men det var så utrulig godt å bli bedt for, å få lov til å vere svak saman med en kristen venn. Takk Gud for at Han ordna det slik at vi vart nabo med Sara og Johannes.
Elisabeth

Vanskelig for kristne her i bydelen

På den nestsiste dagen i 2007 var vi i bambarakirken her i bydelen vår. Denne gangen kom vi så tidlig at vi fikk tid til å snakke med pastoren før gudstjenesten. Han kunne fortelle at han i slutten av uken hadde mottatt trusler mot seg selv og mot kirken.

Det skal visstnok være muslimske krefter her i bydelen som ønsker å volde de kristne vondt. Blant annet var det en av kirkens nærmeste naboer som hadde bedt imamen om tillatelse til å angripe kirken, men dette hadde imamen heldigvis nektet. Og selv om kirketomten er kjøpt på lovlig vis er det stadig noen som hevder at tomten ikke tilhører menigheten og at den derfor kan angripes.

Pastoren her i bydelen er en av de mest framtredende kirkelederne i Mali, og har selv vært med å bygge opp menigheten. ”For 23 år siden var vi den eneste kristne familien i området her, men i dag er vi hundre i menigheten”, fortalte han. Før han la til at han gjennom disse årene var blitt vant til trusler, og at menigheten uansett ville arbeide frimodig videre. 90 prosent av menighetens aktive er for øvrig unge mennesker.

Pastoren presiserte også at slike situasjoner som dette kun oppstår i fattige bydeler, som vår, der den sosiale situasjonen er vanskelig for mange. Mali preges ellers stort sett av fredelig sameksistens, også mellom kristne og muslimer, i alle fall på overflaten. Men hvem vet hva framtiden vil bringe?

Her en kveld hadde vi også besøk av vår kristne malinkénabo, som bekreftet situasjonen. Han og familien har også opplevd trakassering på grunn av at de er kristne. Han la vekt på hvor viktig det er at unge kristne blir godt skolert og utdannet for på en god måte å kunne møte den trakasseringen og diskrimineringen de vil kunne bli utsatt for. Og for at de vanskelig skal kunne forbigås for eksempel i forbindelse med jobbtilsettinger. Han for øvrig selv lærer.

Vi lovet ham at vi skulle informere våre støttespille i Norge, slik at kristne hjemme kunne være med og be for dem. Herved oppfordres dere til å be for de kristne i denne bydelen i Bamako. Be om at de skal være frimodige vitner og at de skal stå imot trakassering og eventuelle trusler. Det er nemlig mange unge i menigheten som har falt fra på grunn av ytre press. Be også om at 2008 kan føre nye til frelse her i området.

Jostein

Skal det vere ei høne?

La oss for all del håpe at hønemor hadde tatt sine siste sukk før dette her...

Tett på Z på nett

Slik kan du kommer på ”besøk” til oss i Sébénikoro framover, via webkamera. Nå har vi omsider fått oss internett hjemme, noe som nok vil kunne øke oppdateringsfrekvensen her på bloggen. Og allerede første kvelden har vi hatt to supre skypesamtaler med videooverføring hjem til Norge. Ganske utrolig, egentlig. Det er visst ikke så langt mellom Norge og Mali likevel, i alle fall ikke på alle måter…

Ellers har vi i kveld hatt julekveld nummer to. For endelig kom den lenge bebudede Norgespakken fra familien på Sørlandet. Den har vært på farten en god måned. Du verden hvor moro det var å åpne pakker 3. januar.

Simones nye venn som kom i julepakken i dag

Lesestoff fikk vi også

Slike ting blir ekstra stas når en bor i utlandet…

Jostein

Gode juledager

Siden sist vi lot høre fra oss her på bloggen har vi feiret jul her i varmen. Det ble veldig koselig, men juletre med julelys og gode greier. Sammen med oss tre på julaften var også de to ettåringene her i Mali, Espen og Johannes. Veldig koselig. Vi har også vært på juleselskap sammen med alle medmisjonærene i Naréna. Nå har vi noen rolige feriedager i og med at vi er språkstudenter.

Min første jul

Topp julegave fra Vidar og Tonje

Ellers har vi funnet oss et lite paradis her i Sébénikoro. Og passende nok heter det Eden Village. Her tilbragte vi hele 3. juledag til stor glede både for oss voksne og for den lille.

Eden Village ligger bare 5 kilometer fra oss, og helt nede ved elven Niger. Her er det et stort, deilig basseng, solsenger, store skyggefulle mangotrær, stille og rolig, og muligheter for å kjøpe seg mat. Dessverre hadde vi ikke med oss kamera.

Du verden så deilig det er å være her! Et sted der vi kan senke skuldrene og bare nyte livet, uten å føle seg på utstilling eller å være redd for hva naboene vil tenke.

Så ”juledukkerten” ble på ingen måte noe is-bad, men et godt varmt bad i stekende solskinn…

Jostein

hvorfor ikke?

Beste spørsmål vi har fått til nå:

"Får en vaksine i Norge mot kulden" ?

Tja... hvorfor ikke?

Julerapport fra Mali

Julebrevene er begynt å ramle inn i e-postkassen vår, og det er virkelig koselig å høre nytt fra hele kloden. Det setter vi pris på.

Foreløpig er vi ikke kommet så veldig langt med vårt eget julebrev, men forhåpentligvis klarer vi å snekre sammen noen ord før høgtiden er over oss. Men det er jo ganske så lite som minner om norsk julestemning her i Mali. Kalenderen forteller oss like fullt at julen er rett rundt hjørnet, og vi gleder oss til å feire en litt annerledes jul som egen familie.

Temperaturen her minner svært lite om jul

Jeg har laget en liten julerapport til Norea Mediemisjon, som kanskje kan være av interesse for andre også. Så klikker du på følgende link, får du høre litt av våre tanker rundt julefeiring i Mali. Reportasjen varer i rundt fire og et halvt minutt.

Julerapport fra Mali

Jostein

Dette er Torfinn.
Ja, det vil seie. Det er det norske navnet vi har gitt han. Han er vår nærmaste nabo. Han driv ein liten butikk vegg i vegg med oss, der ein kan få kjøpt mykje forskjellig. Han har ikkje vore her meir enn i tre veker lenger enn oss og er heilt ny i nabolaget. Han kjem frå Mopti, litt lenger nord i landet, der to koner og seks barn bur.

Torfinn er ein utrulig flott fyr. Han er Fulfulde, og kan heller ikkje Bambara- sjølv om eg nok trur han er mest beskjeden på det området.

Kvar dag må vi bort og helse litt og ”kjadre” litt med Torfinn –og handle litt brød og andre småting. Og er det noko vi lurer på, kan vi spørje han til råds. Dessverre for oss – bra for han- har han reist på ein månads tur heim til familien. Så det er lillebroren som driv butikken.

Torfinn er utrulig snill. Her ein dag før han reiste spurte eg han om han hadde ei vare eg har vore på utkikk etter. Det hadde han. Eg hadde ikkje pengar med meg, så eg sa at eg skulle handle det ein annen dag. Då sa Torfinn at dersom eg nokon gong ikkje har pengar, kan eg berre få varen likevel, og så kan eg betale seinare. Det gjer ikkje noko om det går ein månad. Eg takkar han hjerteleg, men kjenner meg litt flau. Han skulle berre visst alle dei tusenlappane vi omgir oss med for tida. (1000 franc er ca 12.50 kroner, og MASSE pengar for folket i området her). Vi kjøper sofagruppe og andre møblar til mange pengar og handlar importert mat, og så seier Torfinn at vi kan få handle på krita med han dersom vi manglar pengar…
Elisabeth

Begivenhetsrik tur til og fra jobb

Det å være ute i trafikken her i Bamako er på mange vis underholdning i seg selv, og på ingen måte ensformig. I og med at vi så langt har vært dårlige på å legge ut bilder fra tilværelsen her, tenkte vi at vi kunne la dere som leser bloggen få bli med oss på en kjøretur fra kontoret og hjem til huset vårt i Sébénikoro. Det er en tur på 17 kilometer, og er vi heldige tar det oss 30 minutter. Som oftest mer, noen ganger opp til 50 minutter. Vi passerer to markeder, og ellers litt av hvert som du vil oppdage på bildene. Holder du musepekeren over bildene får du tekst.

Vil du ha større bilder kan du klikke på bildene.

Turistattraksjon

Aldri før har eg vore gjenstand for så mykje merksemd. Det er ganske rart å gå frå eit anonymt tilvære til å vere kvartalets store snakkis…

Her om dagen var eg på taket og tok ned klede frå snora. På nabotaket var ei dame (altså ikkje ein unge) som såg meg, ropte noko om ”tobabo” (kviting- det første ordet du lærer deg på bambara), og plutselig kjem det ein skokk med folk for å sjå på meg.

Ikkje like kjekt når dei peiker og ler…

Håper at om ei stund så blir eg enten vandt til det, eller så blir folk vande med meg…

Elisabeth

Hjelp i huset

Etter kort tid i Mali forstår eg kvifor misjonærar har hushjelp… Eg har hatt litt bismak rundt det å ansette nokon som skal vere ”tjenar” for deg, men hadde jo landa på at det sikkert var lurt å ha hushjelp, sjølv om eg i dei 15 åra det har gått sidan eg flytta heimanfrå har klart meg heilt sjølv … Men etter to veker var huset så skittent av støv, at eg brukte (som eg skreiv i ein annan blogpost) evigheter på å vaske eit stovegolv, og all ledig tid eg har hatt heime har eg brukt til å rydde, vaske klede for hand (viss vi ikkje har reist til gjestehuset i byen for å leige vaskemaskina der), vaske opp, etc.etc.

Ting er mykje meir tungvindt her. Vi har ein varmtvannstank på badet vårt (eitt av tre – kva ein no skal med så mange bad), så eg har valget mellom å gå i dusjen og hente vatn til oppvask, eller sette på vannkokaren. Støvet legg seg over alt, og berre få timer etter førre gang ein vaska over eit bord, er det like skittent igjen. Kjøper ein grønnsaker, skal dei klorast og vaskast med filtrert vatn, og vatnet skal gjennom eit filter – som også skal vaskast og kokast innimellom.
Så i går kom Juliette. Det var godt. Ho vaska golv og styrte på i heile går, og i dag har ho vaska klede. Varma vatn i ei stor gryte, og vaska med fire baljer, og hengt opp på taket…

Ei ganske stor utfordring er at ho ikkje snakker fransk – i alle fall ikkje mykje - og eg kan ikkje Bambara. Så det blir mykje kroppsspråk, leiting i bambaraordbok, og nok en del dobbelkommunikasjon. Men allereie har eg plukka opp eit og anna Bambarauttrykk--- nød lærer naken kvinne å spinne heiter det. Så i dette tilfellet må eg berre få opp farta for å lære bambara…

Elisabeth

Ellers heilt nytt av dagen:

Simone Amalie har for første gong truffe barnepika si, Madeleine. Og det verkar som om dei har fått ein god start:

Dei skal tilbringe mange timar saman eit par dagar i veka.

Spennende bekjentskap

Vi har nå bodd i Sebenikoro i to uker, og har som fortalt gjennom tidligere bloggposter opplevd mye (synes vi i alle fall selv) allerede.

Som en kontrast til de muslimske bønneropene vi hører flere ganger om dagen, og opplevelsen Elisabeth hadde da hun skulle ta med seg Simone til markedet, fikk vi sist søndag oppleve en flott gudstjeneste i bambara-kirken i Sebenikoro. I forhold til antall mennesker i bydelen var nok ikke menigheten så voldsom stor, men den var slett ikke liten heller. To kor, et senior- og et juniorkor deltok med flott sang. Som de eneste hvite som var der var vi selvfølgelig mer synlige enn refleksvester i en norsk vinternatt, og ble ønsket velkommen etter at vi først hadde presentert oss kort. Med gudstjenestestart så tidlig som klokka ni var vi ferdig allerede halv tolv, og Simone oppførte seg faktisk veldig eksemplarisk. Vi regner med å gå en del i denne menigheten framover.



Det flotteste var kanskje at vi på dette møtet fikk hilse på en av naboene som bor vegg i vegg med oss. Det viste seg at han og kona var kristne, og at de begge er malinkéer. En stor oppmuntring for oss å vite at vi har noen rett utenfor kjøkkenvinduet som også har satt sin lit til Jesus Kristus som sin Frelser. Vi kaller dem Johannes og Sara.

Johannes kom allerede søndag ettermiddag til oss på en kopp te, og vi fikk blitt litt kjent med ham og høre noe av hans livshistorie. Siden har vi truffet dem begge et par ganger utenfor huset.

Be gjerne om at disse kan være noen vi kan bli godt kjent med og som kan lede oss inn i kultur og språk. Be også om at vi kan ha et godt åndelig fellesskap. Kanskje er disse noen Gud vil bruke i malinkéarbeidet i Sebenikoro?

Jostein

På lag med den sterkaste...

50 meter frå oss er eit marked.. Eg hadde tenkt å ta meg ein liten tur, men det tok på berre å gå bort og helse på kjøpmannen, så eg snudde. Men den lille turen gav meg eit lite innblikk i den andelege røyndomen her. Eg kom i snakk med fire ungjenter som var på veg til skulen. Eg gjekk med Simone i babybjørn – fikk sjølvsagt mykje merksemd, både for den kvite babyen og det at eg ikkje bar ho på ryggen…vi skilte lag, og eg gjekk sammen med ei gammal dame mot markedet.

Med eitt kjem jentene springande etter meg. Det var tydeleg at dei hadde diskutert og hadde noko viktig å fortelle: "Du må ikkje ta med deg babyen din inn i markedet!” Gå heim og la ho vere hos hushjelpa”. Kvifor seier eg?, og legg til at hushjelp har vi ikkje. ”Det er så mange hekser på markedet, og dei kjem til å ete barnet ditt” (Merk: ” Å ete menneske” vil seie å lage seg ein sermoni der kjøt representerer eit spesielt menneske. Når heksene så eter dette, blir det mennesket sjukt og dør. Heksene har stor makt, og skaper mykje frykt.)

Eg sa til jentene at Simone var beskytta av den levande Gud, og Han er sterkare enn heksene. Likevel kjende eg at det gjorde med usikker. Eg visste jo at Simone og eg er beskytta – vi har jo den levande, allmektige Gud på vår side, men det gjorde litt for sterkt inntrykk… Eg skulda på varmen for Simone- noko som jo var sant. Og snudde. Men Jesus har lova å vere med- kanskje vårt komme og tilstedeværelse kan vere med å manifestere at Satan ikkje har makt over dei som tar sin tilflukt til den treenige Gud? Eg vart i alle fall minna om at vi kvar dag proklamerer forsakelsen og trua – og at vi nedber Herrens velsignelse over Simone Amalie. Og så trur vi og veit at Jesus har satt englar til å beskytte sine tjenarar, og at den som tek si tilflukt til Jesus ikkje har noko å frykta frå han som berre er ei brølande løve. Naboane våre i Sebenikoro treng å bli satt fri frå frykta for åndene…

Dette vart også ei påminning om kor viktig den tenesta du gjer du som ber for oss. Dette er altså den andelege røyndomen vi har flytta til. Kan du be for oss vidare?

Elisabeth

Sebenikoro-tankar...

Det er kveld i Sebenikoro. Simone Amalie har fått seg mat, og i eit rolig augneblink smiler ho til speilbiletet sitt på teppet på golvet. Ute syng grasshoppene, ein radio står høgt på ein stad utanfor, og viftene i taket gjer det dei kan for å klare å overdøyve det heile… Tenk, vi er i gang- vi er i Sebenikoro, i Mali. Om det var slik eg hadde forestilt meg det? Eg veit ikkje… Eg hadde ikkje heilt klart å sjå føre meg noko særleg, men det eg opplever kjem foreløpig ikkje som noko stort sjokk – verken menneska, trafikken eller naturen, sjølv om alt gjer inntrykk – ingenting – bortsett frå wasa knekkebrød - er som i Norge…

Men eg er sliten. Meir sliten enn eg hadde trudd. Alt tek på – køyre bil og oppleve den kaotiske trafikken, sjå alle menneska, ja, alle inntrykka her. Prøve å vaske eit golv, der vatnet etter å ha vaska ein kvadratmeter er mørkebrunt av alt støvet som samlar seg. Ja, når eg vaskar av bordet Støv. Støv, støv. Varmen. Dei seier det er kuldetid og behagelige temperaturar. Tja. Simone er full av raude prikkar- varmeutslett. Det at ho for første gong likar å bade, seier vel noko om at ho er varm… Det tek også på å skulle handle inn møblar – her er det ikkje er å gå på IKEA, men ein køyrer frå møbelhandlar til møbelhandlar som stiller ut kolleksjonen sin langs vegen, og der vi må bestille og vente. Og alt tek tid. Det tek på at Simone vaknar så mange ganger på natta fordi ho er så varm og tørst… Og så tek det på at vi har minst 40 minutts køyreveg til kontoret…

Men trass i at eg er sliten, er det godt å vere her. Endelig er vi her, Mali. Dette har vi venta på lenge. Det er her vi føler oss trygge på at Gud vil ha oss. Allerede begynner vi å bli vant til og kjenne lyder og lukter og ansikt i nabolaget… Og no, etter halvanna veke, kjenner eg at eg ikkje er så sliten som dei første dagane. Det er jo eit godt teikn…

Her vi bur er det ingen kvite. Det er eigentlig like greitt- då må vi jo berre komme oss ut og bli kjent med folk. Be gjerne om at vi må få nokre vener her i området.. Vi har ikkje hatt særlig energi til å utforske nabolaget enda- har vel ikkje sett meir enn det vi ser når vi køyrer til huset – og en liten tur i gata på lørdag. Her er mange nybygg, mange grå murklossar som ventar på å bli ferdige. Sjølv om det er mykje uferdige hus her bur der en del folk, og litt etter kvart så kjem vi i kontakt med naboane. Men dei synes visst at vi viser oss lite ute…. Rett utanfor porten vår arbeider nokre damer med å farge flotte tøy. Visstnok til eksport til utlandet. Vi har to hyggelige kjøpmenn rundt oss- Ein som er vegg i vegg, der ein kan kjøpe vatn, fyrstikker, olje, mjøl, tørrmelk, ”American cola” osv. Ein annan har sin lille butikk ca 50 meter bortanfor oss, ved markedet. Han slår vi alltid av en liten prat med når vi køyrer forbi. Han hadde parkert bilen sin i garasjen vår, så det var slik vi kom i kontakt med han. Og så er det markedet. Masse folk og mange boder… Gleder meg til å utforske det. Men eg trur eg skal få litt meir energi først…

Elisabeth

En slags dagbok

Siden det allerede er gått en uke og vi ikke har hatt daglig tilgang på nett, tenkte vi at det kanskje var greit å lage en kort liten dagbok-post, med et par-tre setninger om hva dagene har inneholdt så langt. Ganske utrolig å tenke på at det allerede er gått en uke siden vi satt på hotellet på Gardermoen…

Torsdag:
Kom fram sent på kvelden etter en lang og slitsom reisedag. Stod opp 03.30 i Oslo og la oss ganske nøyaktig 24 timer senere i varmen i Bamako. Men reisen gikk helt problemfritt og vi opplevde mange små ting som bekrefter det Bibelen sier om at Gud går foran oss.

Fredag:
En første smak av Bamako i dagslys, og en bekreftelse på det vi opplevde dagen før; et herlig afrikansk trafikkaos. Mopeder i mengder, til høyre, til venstre, foran og bak. Hvordan skal vi kunne klare oss alene i trafikken her? Ellers ble dagen brukt til en kjapp tur innom kontoret med varm velkomst av radiostaben her. Og til de første innkjøp av nødvendige ting til hus og hjem.

Lørdag:
På formiddagen reiste vi til huset vi skal bo i, i bydelen Sebenikoro. Der bor det visst foreløpig ingen andre hvite. Men vi får et flott møte med huset og noen av de hjelpsomme naboene. Her kommer vi til å trives. Men det er varmt og det er mange ting som må gjøres for å komme i orden. På ettermiddagen er det ut på byen sammen med feltleder for å bestille salong. Har visst også fått prøve meg som sjåfør allerede, og det gikk overraskende greit.

Søndag:
Vi får en grei første natt i huset vårt. Simone sover hele natten og klimaanlegget fungerer. Vi tar oss en rolig formiddag for å pakke ut og ordne de tingene vi har fått med oss. På ettermiddagen reiser vi i gebursdagselskap til Hanne Friborg. For første gang tar vi oss fram i trafikken helt alene. Konsentrasjonen er på topp, men vi finner greit fram og alt går bra. Begynner vi å bli varm i trøya allerede? Moro er det i alle fall J

Mandag:
Slitsom natt uten klimaanlegg, som nevnt i forrige bloggpost. Men i løpet av formiddagen er alt løst og strømmen og vifter går for fullt. Herlig. Ny dag på kontoret. Denne gangen litt mer formell velkomst iscenesatt av radiomedarbeiderne. Vi blir tatt imot med sang, smil og varme ord. Disse menneskene gleder vi oss til å bli kjent med. Utrolig mye smil og latter.

Tirsdag:
Elisabeth er sin vane tro utålmodig og vil ut i nabolaget for å bli kjent med folk, og tar med seg Simone en tur. Etter en stund kommer hun tilbake med fire unge jenter som hun setter seg ned sammen med, og dermed er hun allerede så smått i gang med bambara-læringen. Men i møte med disse jentene fikk vi også en ganske så sterk opplevelse av den åndelige virkeligheten som eksisterer her. Det får vi utdype litt senere. På ettermiddagen var det ny tur ut på møbeljakt, og nå har vi blant annet bestilt lekegrind til Simone.

Onsdag:
Formiddagen brukt til klesvask på gjestehuset, siden vi ikke har fått oss hushjelp enda. Deretter en god lunsj på en av restaurantene i byen. I skrivende stund er Elisabeth ute på markedet sammen med en medmisjonær for å få kjøpt seg et par kjoler, mens jeg og Simone sitter her på NLMs kontor.

Slik har det forløpt så langt. Vi merker at hver eneste ting vi gjør tar både mer krefter og tid enn vi hadde tenkt oss, men slik er det nok bare når vi kommer til en helt ny tilværelse i et så varmt klima som her (skjønt i følge alle andre her er det kuldeperiode nå). Ellers er vi veldig glade for at Simone ser ut til å trives, og smiler minst like mye som hjemme. Hun syns nok det er godt å kunne ha på seg så lite klær, men strever litt med varmen foreløpig. Glemte dessverre å ta med kamera, så bilder får vi legge ut en annen dag. Da skal vi nok også skjære godt ned på antall ord…

Vi blogges!

Jostein

Vel framme

Hei!

Dette bare for å si at vi er kommet vel fram til Bamako, og har faktisk vært her tre hele dager allerede. Inntrykkene er mange og hvor skal man begynne å fortelle? Det får vi heller gjøre etter hvert...

Dagene nå består av varme, flytting og hilsing på diverse folk. Men vi har i alle fall etter de to første nettene på gjestehuset nå bodd to netter i huset vårt i Sebeninkoro. Der kommer vi til å få det topp. I natt fikk vi for øvrig prøvd oss uten klimaanlegg og med en halveis virkende takvifte. Hovedsikringen gikk sikkert 20 ganger i løpet av natten. Da er det godt med en vakt som de fleste gangene slo den på igjen uten at vi måtte vekke ham :-)

Ellers må sies at vi har fått en fantastisk fin mottakelse både blant de nasjonale og blant våre norske kollegere her. Så vi gleder oss til å bli bedre kjent med dem og bli en del av fellesskapet her.

Vi gir mer lyd fra oss etter hvert, for nå skal vi ut den særegne Bamako-trafikken som inkluderer mer enn bare ymse former for motorkjøretøyer. For å kjøpe diverse nødvendige artikler.

Jostein

Streik til besvær

Franske togførere er gått til ny streik, og det betyr at vår reisrerute til Mali berøres. I tolvte time har vi måttet endre reiseruten slik at vi overnatter i Oslo i stedet for Paris fra onsdag til torsdag. På flyplassen i Paris er nemlig alle hoteller fullbooket på grunn av togstreiken, og det er umulig å ta seg til og fra flyplassen kollektivt.

Det betyr at vi må opp grytidlig torsdag morgen for å ta første fly fra Oslo til Paris kl 06.55 der vi er framme 09.20. Deretter blir det maratonventing på en folksom og kaotisk flyplass helt fram til flyavgang til Bamako kl 16.40.

Litt kjipt selvfølgelig, men det er slikt en må forvente når en skal ut og reise. Vi er litt spente på hvordan Simone kommer til å takle all ventingen. Forhåpentligvis sover hun seg gjennom det meste.

Vær gjerne med og be om at turen må gå bra, spesielt for Simone. Be gjerne også om at det må gå bra med bagasjen. Vi har nemlig dobbelt så stor bagasjekvote fra Oslo til Bamako som fra Ålesund til Oslo. Det er ikke alltid de viser velvilje på innenlandsflyvninger, men vi har fått muntlig lovnad på telefon om at det skal gå bra å sende utenlandskvote.

Da blogges vi kanskje fra Bamako neste gang?

Jostein

Gjetergutten

Han kommer tuslende etter dyreflokken som faren eier. Han er 11 år og har fått ansvaret for å gjete familiens dyr. Med seg har han en taske med vann, litt frukt og annen mat. Han kommer til å oppholde seg ute med dyrene det aller meste av dagen.

Rundt halsen bærer han amuletten som skal beskytte ham mot farer som møter ham på veien. Men han har også en liten, enkel radio i den ene hånden. Batteriene begynner å synge på siste verset, men han regner med at de vil holde også denne dagen.

Han setter seg ned på en gresstue og finner fram maten sin, mens dyrene forsyner seg av sin. Han drar fram radioen og tuner seg inn på den frekvensen han har gledet seg til å høre på. Han har allerede lyttet til denne kanalen i noen uker. Det er noe av det han hører her som har vekket nysgjerrigheten. De snakker på hans språk, på mahou. Men de snakker ikke om Allah. De snakker heller ikke om hvordan en skal beskytte seg mot de onde åndene, om lykkeamuletter, trollmenn og alt det han så ofte hører om ellers. De snakker om Jesus. At han er Guds Sønn og at han er sterkere enn alle de onde åndskreftene som han frykter så sterkt. De snakker om at Jesus bryr seg om ham, og gjerne vil fri ham i fra denne frykten. De snakker om hvordan menneskene kan finne veien til Gud, til Paradis.

Nå gleder han seg til å høre mer om dette. Kanskje finnes det en Gud som vil ham vel. Og kanskje er Jesus Guds Sønn slik disse på radioen sier at Bibelen forteller…

Historien om gjetergutten er ingen sann historie – i alle fall ikke enda. Og kanskje er ikke alle de ytre forholdene beskrevet her helt korrekte. Det vet jeg ikke, for jeg har ikke vært i mahouland i Elfenbenskysten enda.

Men det er denne unge gutten jeg ser for meg når jeg tenker på radioprogrammene vi skal jobbe med i Afrika. Tenk hvis vi kunne få fortalt ham hvor høyt Gud elsker ham. Tenk hvis han kunne få vite og forstå at Gud lot sin egen sønn dø for at han skal kunne bli frelst. Tenk hvis han kunne komme til tro og bli grunnfestet i troen. Tenk hvis radioen kunne bli hans menighet. I alle fall fram til han kan tørre å oppsøke en kirke.

Dette er min drøm og min visjon når vi nå flytter til Afrika. Jeg gleder meg til å se om den en dag går i oppfyllelse.

Jostein

Titt tei...

Trener meg til varmen i Mali, jeg...

Reiseklar...

Nå er billettene i boks!

Vi reiser fra Vigra førstkommende onsdag kl 10.40. Så har vi noen timer på Gardermoen (avgang 15.45), før vi overnatter i Paris og lander i Bamako 21.20 malisk tid torsdag.

Så da er det bare for den som har anledning og vil til å komme på Vigra og ta farvel med oss, og om du vil treffe oss i Oslo, er det bare å gi beskjed, så kommer vi ut...

I dag har vi hatt julemiddag! Deilig pinnekjøtt med rabbestappe! Snakk om å bli skjemt bort når en er hos mamma og pappa. Men så er det vel ikke pinnekjøtt vi får mest av de neste årene (selv om planen er å ha med en pakke for å ha til jul...)- og mammas julesteik er jo en gang den beste...

Elisabeth

I kofferten

Kor mykje tran treng eit lite menneske i løpet av to år? Eller kor mange smokkar, frysepulver til syltetøy, ido-form-tablettar og myggstiftar skal ein pakke i kofferten? Skal eg ta med nokre posar med ”ballmjøl” (slik du lagar potetball av)? 1.5 kilo pakken tilseier vel at det skal vi ikkje. Og 3-4 plater med freia melkesjokolade monner vel ikkje så lenge… Kanskje vi må kjøpe nokre fleire? Dette er dei store spørsmåla som kransar rundt i mitt hovud for tida…

Medan Jostein tenkjer på dei store tinga rundt det som ventar oss i Mali, er eg for tida ganske jordnær. Har vi nok tøybleier? Zinksalve? Skal vi kjøpe med oss pålegg? Og forslagslista over matvarer en bør/kan ta med frå Norge til Mali som vi finn i den såkalla personalpermen blir nøye studert: kardemomme, allehåndekrydder, osv osv. Eg som knapt har brukt slikt krydder i mitt liv- det er vel ikkje slik at ein blir storbakar når ein set foten i ein misjonærsandal?

Hm.

Men jammen er det ikkje heilt enkelt. Hjernen min koplar liksom ut når ein skal tenkje så langt fram. Kva veit eg om det vi saknar når vi kjem ut? Kva veit eg om det vi får tak i? Har du forslag til ting vi bør ha med oss i bagasjen på veg ut, kanskje? Noko du hadde sakna når det gjeld matvarer frå Norge?

Kom gjerne med tips…

Elisabeth

Eldst og yngst

Søndag fikk den yngste og den eldste i Sæth-slekten treffe hverandre for aller første gang i Måndalen i Romsdal. Oldemor Lisa Amalie fikk treffe sitt 17. oldebarn, Simone Amalie, som også er oppkalt etter henne. Litt spesielt var det nok for begge. Ei flott og trofast misjonskvinne på snart 95 år, og hennes 3 måneder gamle oldebarn som nå også blir misjonærbarn.

For det er ingen tvil om at både vi som foreldre og lille Simone gjennom vårt misjonsengasjement bærer videre en arv som har stått svært sterkt i alle våre fire slekter gjennom mange generasjoner. Det føles nok dels som en forpliktelse, men aller mest som en utrolig stor velsignelse. For det er virkelig noe stort vi får med på gjennom det å drive misjon.

Forhåpentligvis vil generasjonene etter oss også føre arven videre.

Ellers kan nevnes at storbagasjen ble sendt av gårde i kveld, så nå har vi vel på en måte nådd ”point of no return”…

Jostein