Et stort bønneemne for radioarbeidet

Vi går en spennende framtid i møte i radioarbeidet blant mahouene. Gjennom mer enn 2 år har sendingene gått på lufta ukentlig. Medarbeiderne som begynte med null radioerfaring er i dag blitt gode radiojournalister ut fra forutsetningene. Jeg syns de er kommet langt på kort tid, og er imponert. Jeg gleder meg også til å være med og videreutvikle både radiotalentene og programformatene.

Ett av de spennende konseptene vi nå ønsker å ta del i er et program som heter ”The Way of Righteousness” (Rettferdighetens Vei). Dette er et programkonsept som er utviklet av misjonærer som arbeider inn mot den muslimske folkegruppen Wolof i Senegal. Programmet er allerede oversatt til opp mot 90 ulike språk.

”Rettferdighetens Vei” er et program som går kronologisk gjennom Bibelen, og som er helt spesielt tilrettelagt for muslimske lyttere. Gjennom 100 programmer totalt formidles Evangeliet helt fra grunnen av, med utgangspunktet i Bibelens egne fortellinger.

Vi ønsker så raskt som mulig å sette i gang oversettelsesprosessen av dette konseptet til mahou. Deretter blir det en stor utfordring å finne rett person til å presentere programmene på radio. Det er dette jeg gjerne vil utfordre deg til å be om. At vi må finne rett person. En erfaren kristen mahou, som vil fungere godt i radioformidling og som selv kan identifisere seg med budskapet som formidles. Denne medarbeideren har vi ikke i vår midte per i dag, og det vil være en krevende rolle å fylle.

Så dette er vårt helt konkrete bønneemne: Be om at Gud skal vise oss hvem Han har tenkt til denne oppgaven, og at vi skal finne rett person.

Jostein

Nådegaver i funksjon

Sitter en kveldstime på gjestehuset her i Bamako og lytter til den aller siste plateinnspillingen som er gjort på mahou. Så fersk at vi enda ikke har fått kopiert den opp.

Dette er den andre innspillingen som ettåring Johannes Solberg har hatt ansvaret for i løpet av to år. To unge kristne mahouer med helt ulik musikkstil har brukt sine nådegaver til å formidle evangeliet til sine egne på deres eget språk. Ved hjelp av en ung nordmann. Det er stort!

Jeg koser meg med musikken som på denne platen spenner fra rap, gospel, country og jazz – som Anderson selv uttrykker det. Alt sammen på mahou!

Er det ikke stort at Gud oppreiser mennesker i alle kulturer og på alle språk til å kunne uttrykke budskapet om hans altomfattende nåde – også gjennom musikken?

Be både for Anderson Bamba (siste platen) og Solo Bakayoko (første platen), at Gud må bevare dem som frimodige vitner for Ham. Og at musikken deres kan være med og åpne frelsesdøren for søkende mahouer.

Jeg gleder meg til å være med og spille musikken deres i radioprogrammene våre.

Jostein

Å slakte rett

At vi befinner oss i et sterkt muslimsk land fikk vi erfare en dag denne uken.

En av de nasjonale medarbeiderne var uheldig å kjøre på en geit rett utenfor det nye kontoret vårt. Geita ble så hardt skadet at den var i ferd med å dø.

Det ble mye oppstyr og urolig stemning.

-” Du må skjære over strupen på den”, var det flere som ropte.

-” Ikke la den dø, skjær over strupen på den. Hvis ikke vil eieren miste den to ganger”, var forklaringen.

Grunnen er det som kalles å drepe et dyr på ”halal”-vis, noe som etter hvert er blitt litt kjent i Norge også. Det betyr at dersom ikke dyret drepes ved å få strupen skåret over og tømmes for mest mulig blod samtidig som det utropes en slags lovprisning av Allah, vil dyret være urent og ikke kunne spises.

-”Da må det bare kastes”, forklarer han som fryktet at eieren skulle miste dyret to ganger.

Heldigvis ordnet det seg greit til slutt. Dyret ble drept på rett vis, og eieren godtok unnskyldingen fra vår mann. Det er visstnok ikke lov å la geiter vandre rundt midt i bygatene (selv om det er faktiske er veldig vanlig både med geiter, kyr, høner etc.), og derfor ville han ikke lage noe oppstyr. Ellers kan slik situasjoner som dette medføre en ganske så opphisset stemning.

Fra nå av er vi ekstra oppmerksom på å jage vekk geitene som har lagt seg under bilene våre for å søke skygge for solen.

Jostein

Feitekur?

På torsdag var eg og Simone heime i Sebenikoro og hadde roleg dag etter veker med mykje arbeid og styr – og barnepika kom heim til oss. På føremiddagen brukar Simone å få naturelljoghurt (barnejoghurtane her kostar opp mot 50 kroner for ein firepakning). På fredag skulle eg servere mat til heimreisande misjonærar, og til det skulle det vere crème fraiche (rømme). Til mi forundring var det berre ein pakke igjen, og eg visste jo at eg hadde kjøpt to. Ein tom, vaska rømmeboks stod på hylla på kjøkkenet. Plutselig gikk det opp for meg: Simone har kost seg med to desiliter feit rømme på torsdag! Ikkje alltid heilt enkelt med tubabu–maten (kvitingmaten) der mykje ser så likt ut… Godt at jenta er aktiv, for underernært er ho i alle fall ikkje…

Good Missionnary Training

Stedlig representant Jon Ivar Friborg og familien er reist på ferie til Norge, og dermed har jeg fått ansvar for å følge opp ulike oppgaver som måtte komme på i løpet av sommeren.

I løpet av den kommende uken reiser alle de resterende NLM’ere her i Vest-Afrika hjem etter endt periode. Dermed blir vi de eneste igjen på feltet i noen uker, til Kjersti Gangstø er tilbake fra Norgesferie.

Utfordrende, men også lærerikt. ”Good missionnary training” er det visst også :-)

Det nye administrasjonssenteret vårt i Bamako

For tiden innebærer dette ansvaret først og fremst å holde orden på flytteprosessen vi er inne i. Kontor og gjestehus flyttes til samme treetasjes kompleks inkludert familiebolig på andre siden av byen. Som alltid i Afrika er det en utfordring å holde tidsskjemaene. Og det har gått en del tid på å pese rørlegger, snekker, elektriker etc. ”Ingen problem”, er alltid svaret. Men når det kommer til stykket så er det likevel ikke så enkelt.

Bassenget blir nok kjærkomment i varmetiden

Men – det ser slett ikke så verst ut. I går innvidde Espen Kvamme og jeg svømmebassenget, og det gjorde godt med en dukkert etter at vi hadde spilt tennis i stekende sol og grader langt opp på 30-tallet.Så bassenget blir nok en suksess for både små og store.

Bassenget sett fra toppetasjen

I morgen kommer familien Selstø til å være de første gjestene på det nye gjestehuset vårt.

Stua i gjestehusetasjen

Og neste steget er å flytte hele kontoret. Good Missionnary Training…

Jostein

Et lite stykke Norge - i Ghana

I løpet av de ukene vi var i Elfenbenskysten hadde vi en svært så innholdsrik ferietur til nabolandet Ghana. Midt i alt det afrikanske møtte vi plutselig på noe svært så uafrikansk:



Vi kunne ikke dy oss og måtte ta den lille avstikkeren fra hovedveien for å sjekke ut. Denne lodgen med det norskklingende navnet er ganske så ny og noe uferdig.


Selv om vi var de eneste gjestene og den norske eieren (”Mr. Andersen from Norway”) dessverre ikke var til stede, var det både fårikål og kjøttkaker i brun saus på menyen. Førstnevnte hadde de dessverre ikke, så vi valgte det siste. Etter lang ventetid kunne vi altså midt i Ghana nyte velsmakende kjøttkaker i brun saus.


Så takk til Veivaag Lodge – vi tar helt sikkert turen innom neste gang vi eventuelt skulle være i Takoradi.

Dobesøk

Som oftest er det bokstavelig talt noe dritt å gå på offentlig do her i Afrika.

Men i dag var et unntak i så måte. For hvor har du opplevd en egen dørvakt ved toalettinngangen? Som til og med blir med inn, åpner døra til selve toalettet og nærmest peker ut doskålen for deg (han gikk nå heldigvis ut igjen også). Og når besøket er over så åpner han vannkrana for deg før han trykker på såpedispenseren for å forsikre seg om at du får såpe til å vaske deg med. Deretter trekker han ut tørkehåndkleet for deg slik at du kan tørke deg. Til slutt åpner han døren ut og stiller seg opp og venter på neste dokunde.

Det skjedde på et spisested her i Bamako i dag. Uten at han forventet betaling.

Men dopapir var det selvfølgelig ikke…

Jostein

Heime igjen!

Vekke bra....

- men heime ALLER best

Laurdag kveld kom vi heim til Sebenikoro etter fem veker vekke. Vi hadde hatt det så bra i Abidjan, at vi eigentlig godt kunne ha blitt verande der. Men, vi hadde knapt kome innforbi døra før Simone Amalie lyser opp og kryp som ein virvelvind rundt til dei forskjellige roma. Det var så tydeleg: ”Her er det eg høyrer heime”. Når ho kom til stova og fann korga med leiker, kom ho med gledesutbrot og byrja å utforske alt det kjende og kjære som ho hadde vore utan i heile fem veker. Vi har også merka at ho er mykje mindre klengete på mamma her enn tidligare. Her kan ho styre for seg sjølv på stova sjølv om eg går ut og inn av rommet. Godt for mammaen…

Dagen etter at vi kom heim, helste vi på naboar, alle med glade ”velkommen”, og ”korleis var det i Abidjan?” Det var veldig godt å merke at vi høyrer heime i Sebenikoro, kjekt å vere ilag med hushjelp og barnepike igjen, kjekt å treffe medmisjonærar igjen – før alle saman reiser heim til Noreg, enten på ferie eller heimeopphald…

No ventar ein sommar her på feltet, der vi fleire veker blir aleine NLM-arar her. Då kan det vere greit å ha gode naboar…

Elisabeth

Dramatisk ferieopplevelse

Jeg har ikke for vane å eksponere mine egne dumheter. Men i dette tilfellet gjør jeg det som et levende vitnesbyrd om at Guds gode kjærlighet og omsorg er så mye mye større enn våre dumheter.

Onsdag 14. mai var vår andre dag på feireturen i Ghana. Vi bodde på et sted som reklamerte med ”swimming beach”, og vi fikk forsikringer både første og andre dagen om at det var trygt å bade. Andre gjester hadde også fått høre ”100 per cent safe”. Badevakt skulle det også være. Og grunt var det langt ut.

Vi har gjennom tiden i Elfenbenskysten og turer til Grand Bassam forstått at Atlanterhavskysten her i Vest-Afrika er skummel, og at en bør være ytterst forsiktig på grunn av strømmene. Bølgene på feriestedet vårt var på ingen måte å sammenlikne med Grand Bassam, men det var noen brytninger som likevel gjorde meg litt skeptisk. Men jeg tok rådene for god fisk…

Idyllisk strand? Ja, men slett ikke ufarlig...

Grunt var det og ufarlig virket det i begynnelsen. Helt til jeg plutselig oppdaget at jeg var blitt dratt mye lenger ut enn jeg trodde. Fotfestet hadde jeg også mistet og bølgene begynte å skylle over meg. Det var nytteløst å svømme innover, for strømmene utover var like sterke som innover, og dermed befant jeg meg i et ”ingenmannsland” med bølger skyllende over meg. Og det var ikke mange sekundene jeg fikk til å puste mellom hver bølge.

Der og da begynte en kamp på liv og død, noe jeg aldri tidligere har opplevd.

Jeg signaliserte på hjelp og Elisabeth og Simone stod og bivånet det hele fra stranden. Ganske raskt kom det en ghaneser og en newzealander til unnsetning. Men ingen av dem hadde med seg noen redningsbøye. Dermed endte det med at de begge to fikk like store problemer som meg, og plutselig var vi tre stykker som kavet for livet i bølgene. Og jeg var sikker på at dersom ikke jeg selv druknet ville andre drukne på grunn av meg. Spesielt for ghaneseren så det en stund svært nær ut.

Et par ganger fikk vi fotfeste og nytt håp bare for i neste øyeblikk å kjenne strømmene dra oss ut igjen før neste bølge skylte over oss. Det var en utrolig fortvilt situasjon. Og jeg skal innrømme at jeg etter hvert begynte å se mørkt på utgangen av det hele. Normalt sett skulle jeg ha vært tom for krefter for lenge siden, men jeg opplevde at kreftene kom til meg. Og jeg ble heldigvis heller aldri dratt under, og klarte derfor såvidt å få de nødvendige pusterommene mellom bølgene. Begge deler er for meg vitnesbyrd om hjelp fra oven.

Omsider kom flere til unnsetning, og denne gangen heldigvis med redningsbøyer. Et par ganger var jeg nære på å få tak i en bare for å oppleve at en bølge skylte bøyen ti meter vekk. Svært fortvilende. Men til slutt fikk jeg heldigvis tak i en redningsbøye, og opplevde umiddelbart å bli dratt på land i sikkerhet. Ved Guds under fikk heldigvis begge de andre også tak i bøyene og alle kom i sikkerhet med livet i behold.

For min del var det likevel på nippet. Jeg har aldri i mitt liv vært så utkjørt, og jeg er overbevist om at jeg ikke hadde holdt ut i mange flere minutter. Det tok lang tid før jeg kom til hektene igjen. Og i dagene etter har jeg naturlig nok vært svært så mørbanket, og kjent stivhet i muskler som jeg knapt visste jeg hadde...

Det er med ydmykhet jeg deler denne historien med deg som et vitnesbyrd om Guds omsorg og kjærlighet. For jeg kjenner til liknende historier som ikke har fått den samme heldige utgangen. Men for vår del så ble denne opplevelsen en sterk påminnelse om at livets gave ikke er en selvfølgelighet, og at vår himmelske Far ser til oss i nødens stund.

På samme måten som vi deler spesielle bønneemner med dere, ønsker vi også å dele spesielle takkeemner med dere. Dette er også et bevis på at all forbønn for oss, bønn om beskyttelse, har en adressat og gjør sin virkning.

Derfor håper vi at dere vil være med og takke Gud for at Han gav meg livet i gave på nytt, og for at vi fremdeles er samlet som familie.

”Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.”
Sal 50:15

Jostein

Vellykket direktesending

Som nevnt i forrige blogginnlegg hadde vi i radioteamet vår aller første direktesending på mahou i går.

Det ble en suksess…

Både Soumeila og Fatou hadde lagt ned masse arbeid uken i forkant, med intervjuer og utarbeidelse av manus. Også direkteintervjuet med evangelist Issiaka gikk veldig bra.

Det er oppmuntrende å se at radiofolkene våre trives med det de holder på med, og at de også takler en direktesending på en god måte. Jeg gleder meg til å være med og videreutvikle radioprogrammene i tiden framover. For det er ingen tvil om at medarbiederne våre er radio-talenter. Men vær gjerne med å be for dem. De trenger det.

Vi hadde en innringningskonkurranse i programmet i håp om å komme litt i kontakt med lyttere. Det ble en ekstra stor oppmuntring for oss. For på få minutter fikk vi et tosifret antall telefoner, noe som både bekrefter at vi har faste lyttere og at det er engasjement for radiosendingene her i Abidjan. Det er et takkemne.

Vi fikk også informert om og invitert til senteret vårt i en av mahoubydelene, der evangelisten vår er disponibel for å ta imot mahouer som har spørsmål om kristen tro eller som av andre grunner ønsker kontakt.

Vær med og be om at denne nye ”radio-etappen” kan føre nye mahouer til våre sammenhenger, og at det kan bære frukter.

Jostein

Abidjan

Det har vært en stor glede å få komme til Elfenbenskysten og Abidjan for aller første gang. Dette landet og denne byen har gjennom mange år opptatt våre tanker og våre bønner, og endelig har vi kunnet få muligheten til å ”smake” litt på tilværelsen her. Og til å kjenne den berømte luftfuktigheten som alle har snakket så mye om, og som gjør at vi alltid er mer eller mindre våte. Vi har fått nyte bassengbading og lyden av de store bølgene i Grand Bassam. Vi har kost oss i nydelige omgivelser på Hotel Golf. Og vi har fått en god omvisning i storbyen Abidjan.

Vi har prøvd de berømte røde drosjene, ja til og med sittet i samme drosje som Rosenborg-spiller Didier Konan Ya visstnok skal ha tatt. I alle fall var det slik ifølge sjåføren når han hørte vi var norske. Selv var han fra Senegal, og kjente til hele føljetongen med Bayall Sall, Idrettsklubben Start og ordføreren på øya Gorée utenfor Dakar. Ja det var rent interessant å kunne snakke litt norsk fotball med en drosjesjåfør i Abidjan.

Ellers har det også blitt en del jobbing sammen med radioteamet (Fatou og Soumeila). Og det som opptar oss akkurat nå er historiens første direktesending på mahou. Onsdag 7. mai skal vi nemlig prøve oss på direkten på den kristne lokalradioen her i byen (Fréquence Vie / Livets Frekvens). Det er moro å se gløden i øynene på de to som skal på lufta. Men også spenningen og nervøsiteten. Målet med sendingen er blant annet å forsøke å komme litt i kontakt med lyttere av programmene her i Abidjan. Derfor har vi en innringingskonkurranse i sendingen, der folk skal svare på et spørsmål. Vi er spente på responsen.

Radioteamet forbereder direktesending i Abidjan

Vi ønsker virkelig at radioen også skal være et kontaktpunkt til det evangeliske arbeidet vi driver. At søkende mahouer gjennom å ha hørt på radioen kan få frimodighet til å kontakte senteret vi har i en av mahoubydelene. Her har vi også en evangelist som vil kunne følge opp den enkelte.

Be gjerne for denne spesielle direktesendingen, at den må gå bra og at vi på denne måten kan få kontakt med nye mahouer.

Jostein

Noen bilder fra livet i Abidjan

Kamerakabelen var visst med likevel, så her deler vi noen bilder fra de to siste ukene:

Hagen på gjestehuset i Abidjan


Grand Bassam byr på palmer, sol og basseng...

... og enorme bølger med farlige understrømmer som gjør at en dessverre ikke kan svømme i havet, men strendene er nydelige

Sand er topp for ei lita jente

Nydelige omgivelser også på Hotel Golf, bare fem minutters kjøring unna gjestehuset

To byer, to klima, to verdener…

Vi landet i Abidjan sent lørdagskveld sammen med Jon Ivar Friborg, og med en sovende Simone i armene tok vi taxi til gjestehuset vårt i bydelen Cocody. Her har vi det godt! Et flott hus med stor hage og et ikke mindre tak til å boltre oss på. Og stor plass inne. Og så er her nydelige blomster og grønn plen. Fantastisk å ha så mye grønt å hvile øynene på…

Vi reiste fra ”verdens største landsby” til en verdensmetropol med høyhus, enorme kjøpesentre, en tilsynelatende fungerende trafikk (til og med de aller fleste trafikklysene funker jo). Vi reiste fra ”verdens største sandkasse” med 40 grader i skyggen, sand og støv, og der svetten stort sett tørker på kroppen før du plages nevneverdig av det, til et tropisk kystklima med regnskurer, grønt over alt og – en stor fuktighet… Simone har kroppen full av røde prikker av fuktigheten, og det skal ikke mye til før svetten renner. – og klærne er nesten bestandig litt fuktige, som når du tar inn klær fra snora om morgenen hjemme i Norge og de har dugg på seg. Med andre ord – to ganske så forskjellige verdener…

Denne uken har vi ferie, og slapper av for det meste på gjestehuset. Vi har fått omvisning i byen, solt oss under palmer i Grand Bassam, den tidligere koloni-hovedstaden i landet, (som ble fraflyttet grunnet gulfeber-epidemier), vi har spist norsk diplom-is på et av de store kjøpesentrene i byen, og prøvd oss litt fram med bilkjøring helt på egen hånd for å bli litt kjent i denne store byen. I dag strømmer regnet ned utenfor, så det ble ikke bading på hotell slik vi hadde tenkt. Men vi koser oss innendørs med dørene vidåpne for virkelig å nyte kald, frisk vind!
Krigshistorien og ustabiliteten merker vi ikke noe til, bortsett fra at det er veldig mye politi i gatene, og at de er bevæpnet til fingerspissene. Litt uvanlig for oss, men det er jo egentlig bare positivt.
Vi gleder oss til fire flere uker i dette landet. Og til å bli kjent med arbeid og mennesker i denne byen som skal bli vårt nye hjem.

PS. Det kan se ut som om kabelen til fotoapperatet ligger hjemme i Bamako... Så inn til videre blir det dårlig med bilder---

På vei ut døra...

Da er vi så og si på vei ut husdøra...

Nest stopp er flyplassen her i Bamako. Deretter bærer det til Abidjan.

Vi er spente på hva som møter oss, og gleder oss veldig. Det er ikke nettilgang på gjestehuset i Abidjan, så oppdateringsfrekvensen på bloggen blir nok definitivt ikke like stor som den siste uken.

Men vi skal nok finne en CyberCafe, slik at vi kan gi noen drypp de neste fem ukene.

Lev vel!

De tre Z'ene

Verdens beste pappa har bursdag!

I dag har verdens beste pappa bursdag.

Og mammas beste venn, kjæreste og "medvandrer" har herved blitt 32 år!

Gratulerer så mye med dagen!!! Du får ingen feiring i dag dessverre, men du skal få en stoor banansplit når vi kommer til Abidjan!!!

Vi er så glade i deg at vi finner ikke ord! Hver dag med deg er en god dag :-)

Bursdagsnuss og klemmer fra Jentene dine!

Historisk plateinnspilling på mahouspråket

Mahouene i Elfenbenskysten har for aller første gang fått en kristen plateinnspilling på sitt språk. Misjonærene håper at dette er starten på flere innspillinger på hjertespråket til den sterkt muslimske folkegruppen.

- Vi glemmer fort en preken, men en sangstrofe som setter seg blir du ikke kvitt så lett, illustrerer Johannes Solberg når han skal beskrive musikkens betydning i kristen formidling.

Solberg er for andre året ettåring knyttet opp til radioarbeidet i NLM Vest-Afrikaregionen. Han har nylig lagt siste hånd på plateinnspillingen med den kristne mahouen Solo Bakayoko, en plate som nå vil bli brukt i radiosendingene og som forhåpentligvis kommer i salg etter hvert.

- Jeg hadde aldri hørt sangene før, og ba Solo om å synge dem. Deretter valgte vi sammen ut dem vi syntes var finest. Så la jeg til piano, rytmer, trommer og bass etter hvert, sier Johannes.

De tolv sangene ble valgt ut fra et hefte med rundt 40 kristne mahousanger. Noen av dem er oversatt fra andre språk, andre er originale mahousanger. Den meste kjente for nordmenn er trolig ”Han er oppstanden”, som for øvrig opprinnelig kommer fra Tanzania.

Spesiell stemme
- Solo kom på kontoret en dag, og jeg hørte at han hadde en veldig varm og uttrykksfull stemme, forteller Johannes om første gangen han traff Solo.

Det hele endte med at han spurte ham om det kunne være aktuelt med en musikkinnspilling. De to har gjennom plateinnspillingen også utviklet et nært vennskap.

Musikk på hjertespråket
Radioprogrammene som NLM produserer i Elfenbenskysten vektlegger viktigheten av å formidle evangeliet på mahouenes eget hjertespråk. I denne sammenhengen spiller også musikken en helt sentral rolle. Ønsket er at dette bare er begynnelsen på flere kristne plater på mahouspråket.

- Det er ikke mange kristne mahouer nå, men det kan endre seg i løpet av noen år. Da kan denne platen være med og inspirere kristne mahouer til å gjøre det samme. Jeg håper at det kan ha betydning på langt sikt, avslutter Johannes Solberg.

NB! Er du interessert kan du høre en litt lengre readioreportasje om denne saken her. Tid: 05.30

Guds Ord forvandler i maliske fengsler

- Det er et Guds mirakel at du har livets pust i deg. At du sitter her i denne fengselscellen nå. At du ikke er død. Det er på grunn av Guds kjærlighet til deg.

Slik forkynner fengselspastoren til de innsatte i fengselet som ligger noen mil her fra Bamako. Han forteller historien om Lasarus, og Marta og Marias sterke tiltro til Jesus. Om hvordan Guds Ord satte Lasarus fri og vekte han opp fra de døde. Pastoren er tydelig i sitt budskap:

- Du må omvende deg! Du må åpne hjertet ditt for Gud. Han elsker deg! Det er bare Jesus som kan sette deg i frihet, ikke slagene fra fengselsvaktene eller andre ting. Det er bare Jesus.

Vi sitter fem nordmenn innelåst sammen med de mer enn 30 fangene som befinner seg i denne ene av fire celler. To av de andre cellene er åpne, fordi fangene der ikke er så farlige. Disse vi sitter sammen med er de som har begått de mest alvorlige forbrytelsene.

Vi er de eneste som har en benk å sitte på. Vi sitter og ser rett inn på det eneste toalettet alle disse deler. Det er ingen dør inn i dit, bare et lite forheng og et hull i golvet. Etter en stund er det en som stenger forhenget slik at vi skal slippe å sjeneres av det. Cellen er skitten og det lukter ikke godt.

Fengselspastoren fortsetter å forkynne Guds kjærlighet til fangene. Guds Ord er det eneste som kan sette dem fri. Det eneste som kan hjelpe dem til å takle alle bekymringer. Til å takle det harde og vanskelige livet i fengselet. Til å takle savnet av familien, og skammen og sorgen over å ikke kunne forsørge dem.

De fleste fangene virker å følge nøye med. Noen nikker. Vi hører både amen og halleluja.

Vi får vite at det er de kristne som har ordnet med det meste for fangene her: Det ene toalettet de har på cellen, maten de får, alfabetisering, engelskundervisning, Bibelundervisning. Før de kristne kom ble fangene behandlet som dyr, forteller fengselspastoren. For de som sitter i fengsel og har begått alvorlige lovbrudd er ingenting verdt. De blir forkastet og utstøtt, sier han.

Men de kristne har fått innpass. Både til å forkynne det frigjørende budskapet om Guds kjærlighet og til å bedre soningsforholdene.

Åtte fanger er blitt døpt i fengselet. Vi fikk treffe fire av dem, og en femte som alle går på bibelundervisning innenfor murene.

- Kanskje blir de en gang fri, og kan fullføre bibelstudiene og bli pastor. Kanskje de blir fengselsprester eller kanskje de blir misjonærer i Europa, sier fengselspastoren.

Selv er han politisk flyktning fra Kongo Kinshasa der også han satt i fengsel, men klarte å rømme sammen med familien. I Mali traff han og kona misjonærer som gav dem opplæring og utdanning. I dag arbeider de begge med fengselsevangelisering her i Mali.

Det er en stor Gud vi tjener. En Gud som bryr seg om og elsker alle de vi traff i fengselet i dag.

Jostein

(Det var ikke lov å ta bilder i fengselet, derfor er dette innlegget dessverre uten bilder)

Visum i boks

Her i Mali er det alltid spennende om visumene til Elfenbenskysten kommer i orden i tide. Det har hatt en tendens til å ta litt lenger tid enn vanlig, for å si det slik.

Våre visum fikk vi i dag…

Så nå er vi klare til vår aller første tur til Elfenbenskysten. Enda et nytt land og en ny kultur. Men som sagt i forrige bloggpost – bare på besøk denne gangen.

Vi reiser allerede førstkommende lørdag, 19. april. Hjemreise er om fem uker, lørdag 24. mai – da via en kort mellomlanding i Conakry i Guinea. Air Ivoire skal besørge oss fram og tilbake.

Dette blir tre ukers ferie og to ukers jobb. Vi satser også på å ta en tur innom Ghana i løpet av disse ukene.

Vi gleder oss til en spennende og innholdsrik måned!

Jostein

Et liv i spenning

Tittelen på denne bloggposten henspiller på ingen måte på Kjell Magne Bondeviks interessante memoarer, en bok jeg for øvrig koser meg med i ledige stunder.

Men jeg tror tittelen også på sitt vis kan passe godt på det å være misjonær. Usikkerhetsfaktorene er ofte mange og utfordrende. Samtidig er det på mange vis et spennende liv.

For vår del har spenningen i flere år knyttet seg til når vi kan få komme til Elfenbenskysten. Når vi som misjon kan få etablere oss igjen i storbyen Abidjan. Når radioproduksjonen kan bli flyttet dit den hører hjemme, nemlig nær mahoufolket som er målgruppen. Når vi så smått kan få begynne å gjøre oss kjent med mahoukulturen og med mahoufolket.

Denne spenningen ligger der fortsatt. For fremdeles har vi ikke helt fått svaret på disse spørsmålene. Grunnen er at Elfenbenskysten ennå ikke har gjennomført sitt lenge bebudede valg, og at den politiske situasjonen i landet fortsatt er uoversiktlig.

Men i slutten av april reiser hele familien for alle første gang til Abidjan og Elfenbenskysten. Og vi planlegger å være der gjennom størstedelen av mai måned. Da blir nok noe av spenningen utløst. Da får vi se hvor vi etter hvert skal bo. Vi får bli litt kjent med Abidjan. Vi får treffe fremtidige nasjonale kolleger og samarbeidspartnere. Og vi vil trolig få svar på noen av de spørsmålene vi sitter med.

Men spørsmålet om når vi kan flytte, er det ikke sikkert vi får svar på i denne omgang.

Den spenningen må vi trolig leve med litt lenger.

Dette er et oversiktsbilde fra Google Earth og gjestehuset vårt er ved den gule stiften. Det er med andre ord ingen landsby vi er på vei til

Geita, kua og hunden

De tre skulle kjøpe seg bil sammen, men tenkte litt ulikt om betalingen:

Kua betalte sin del og hadde alt i orden. Geita hadde ikke penger og betalte på kreditt. Og hunden betalte for mye – men fikk ikke tilbake vekslepengene.

Dette forklarer hvorfor de tre oppfører seg så ulikt når de kommer i nærheten av en bil:

Kua har alt sitt på det tørre, og rusler uanfektet midt i veibanen mens bilen prøver å tvinge seg forsiktig forbi.
Geita stikker og gjemmer seg fort som svint – han har jo fremdeles kreditt.
Og hunden hisser seg opp, bjeffer og løper etter bilen – han har ennå ikke sett noe til pengene sine.

Slik har det seg her i Mali…