Kontaktinfo

Dersom du ikke ønsker å kommentere "offentlig" på bloggen, eller av andre grunner ønsker å kontakte oss, må du gjerne sende oss en e-post:

ejsaeth@nlm.no

Ønsker du å stå på mailinglisten vår kan du også gi beskjed om dette på e-post. Da vil du motta "Z Rapport" jevnlig. Vår intensjon er å sende en rapport fire ganger i året.

Adressen vår er: MELCI06, BP 2804, Abidjan 06, Côte d'Ivoire

Tlf: +225 22 43 37 99

Ellers kan du også kontakte oss på skype:

ejsaeth

Misjon alltid?

Vi hadde nylig prekenøvelser på studiet her i Oslo. Min tekst var fra Matt 24:14:

”Og dette evangeliet om riket skal bli forkynt over hele jorden til et vitnesbyrd for alle folkeslag, og så skal enden komme.”

En klar og tydelig misjonstekst. Slike tekster har alltid fått meg til å hoppe litt i stolen. Ordet ”misjon” har alltid vekket meg. Noen mener visst at akkurat det er et tegn på at ”misjons-kallet” er inntakt. Det er nok riktig…

Det som ble en vekker for meg er den sammenhengen dette lille verset står i. Nemlig Jesu tale til sine disipler om de siste tider. Det dreier seg om endetidstegn. Om jordskjelv, forfølgelse av kristne, lidelse, hat, krig, lovløshet, oppfordring om ikke å la seg lure av falske messiaser. En masse grusomme ting, egentlig. Og midt oppi alt dette kommer det plutselig et så utrolig tydelig vers om det å drive misjon.

Som mennesker vil vi nok ha lett for å tenke at en ikke har tid til å drive misjon dersom en blir forfulgt, lider nød og står i fare for å miste livet sitt. Da handler det vel mest om å redde sitt eget skinn?

Ikke ifølge Jesus. Han oppfordrer oss så tydelig til å drive misjon også under trengsler. Bibel- og kirkehistorien viser også en rekke eksempler på at nettopp da har evangeliet hatt framgang.

Det at et sånt vers som dette dukker så tydelig opp i denne sammenhengen, i et kapittel som advarer mot fristelsene og kampen i de siste tider – det viser med all tydelighet hvor utrolig viktig misjonen er for Jesus. Hvor utrolig viktig det er for han at alle mennesker og alle folkeslag får høre.

Så er det vår oppgave å ta Jesu ord på alvor. For det er vi som skal være budbringerne til en verden i nød. Og den nøden handler ikke først og fremst om det legemlige – i denne sammenhengen står kampen om det evige liv.

Jeg ber om at mitt misjonskall må være like klart og tydelig den dagen jeg eventuelt skulle bli utsatt for noen av de tingene Jesus snakker om i dette kapittelet.

Det er alltid tid for misjon!

Jostein

Ettermæle

Søndag, etter møtet i Misjonssalen, gjekk Sofia og eg rusletur heim til Fjellhaug. På vegen stoppa vi opp ved ”Vår Frelsers Gravlund” her i Oslo. Vi tusla der mellom gravene, og såg namnet til den eine kjende ”landsfader” etter den andre. Her ligg Munch, Bjørnson, Ibsen, Prøysen, Henrik Wergeland og enda fleire begravde. Nokre hadde reine monument over seg, der stolte uthogde byster gjorde ansikta deira ”udødelege” , andre hadde meir nøytrale natursteinar. Dei mest kjende og æra låg i den såkalla minnelunden.

Eg tenkte det der eg gjekk og såg namna til dei kjende diktarane; Jammen har dei etterlatt seg mykje viktig kultur for oss som kjem etter; Ja, vi elsker, en skulle vøre fire år i romjul, Vildanden, Synnøve Solbakken, Skrik (ja, det spørs om ikkje akkurat det bildet er tapt, men det er jo ei anna sak…), og det er viktig å hedre og ære dei som var før oss, kjende eller ikkje.

Men så gjekk eg der, store navn og store personar. Men kva er att etter dei? Det gode namn og rykte, ja. Men dei er ikkje meir. Og i døden er jo alle like… Ingen spør etter rang og status når døden innhenter deg… Og ingen slepp unna.

Så, midt mellom mange graver, lyste det eit bibelvers mot meg: ”Jeg vet min gjenløser lever”… Eg veit ikkje namnet til den som hadde det på grava si, trur ikkje det var nokon kjend person. Men ho hadde grepe noko viktig, noko som gir håp utover den dagen ein trekker sitt siste andedrag:

Det var ein døden ikkje kunne halde i grava. Det var ein som vann over døden. Ein som gjer at dersom ein dør, og det gjer vi jo alle, ikkje berre blir eit godt namn og rykte, men ein som har eit evig liv, dersom ein ynskjer å la Han få vere Herre i livet sitt.

Jesus, min gjenløser, Jesus min frelser. Eg trur ikkje eg får noko monument etter meg når eg døyr, ikkje eit namn som går inn i historieboka, men eg får, gjennom Jesus Kristus eit evig liv.

Slik vart min vandretur på Vår Frelsers Gravlund eit vitnesbyrd om vår frelser, at grava er ikkje siste stopp, det er himmelen.

Det vanskelige valget

Det å bli en kristen er sannsynligvis det vanskeligste valget en muslim kan ta. I alle fall i mange muslimske sammenhenger, blant annet hos mahou-folket. For mange er det så vanskelig at de etter å ha konvertert går tilbake igjen på valget sitt. Grunnen er rett og slett det kolossale sosiale presset som ligger på dem.

Følgende utdrag av en e-post gjengitt fra bloggen til Eldbjørg og Mons Gunnar Selstø illustrerer det vi snakker om på aller tydeligste måte. E-posten kom nylig fra en av misjonærenes medarbeidere i Elfenbenskysten.

Slutten på mitt kristne liv
Jeg skriver til dere i dag for å informere dere om min beslutning som kan komme overraskende på dere…min siste tur til landsbyen min etterlot meg med en sur smak angående det stadig forverrede forholdet mellom min far (som er Imam) og meg (hans førstefødte) på grunn av min tro. Etter at jeg kom tilbake har jeg tenkt og tenkt på min situasjon. Jeg har kommet frem til at jeg ikke lenger ønsker å være kristen selv om den har etterlatt seg mye positivt i mitt liv. Jeg har derfor bestemt meg for å slutte med kristne aktiviteter og den kristne bønnen…jeg håper jeg ikke mister deres forbønn.

Eldbjørg og Mons Gunnar oppfordrer til forbønn for denne broderen.
Det gjør vi også

De glemte historier

FN har denne uken gitt ut sin årlige liste over det organisasjonen mener er de ti mest glemte historiene i verden. Målet med denne listen er nettopp å bidra til økt mediefokus på disse områdene.

Øverst på listen er Liberia. Landet var under despoten Charles Taylor ofte og vel i media. Men med fred og ny president på plass (for øvrig Afrikas første kvinnelige president), er det nå lite fokus på landet som er i en helt avgjørende fredsprosess. FN ønsker seg fokus også på det positive som nå skjer i Liberia.

Blant de andre landene på listen er vårt kommende hjemland, Elfenbenskysten. Situasjonen i landet betegnes som å være på ”en knivsegg på grunn av frykten for fornyet vold som vil kunne ødelegge en ønsket politisk forsoning”.

To andre afrikanske områder nevnes også på listen, nemlig Den Demokratiske Republikken Kongo (Kongo Kinshasa) – et land i endring fra borgerkrig til demokrati – og Somalia – der sikkerhetsvakuumet er med og forsterker de negtive konsekvensene av sterk tørke i landet.

Dermed har vi fulgt FNs oppfordringer, når vi nå informere deg som vår bloggleser om dette.

Vil du se hele listen kan du besøke FN sine sider.

Vi er rike...

Noko som har gjort året vårt i Oslo bra, er gode venner! Nokon kjende vi frå før, andre har Gud sendt i vår veg akkurat dette året. Det kan høyres ut som ein stor klisje, men det gjer at eg kjenner meg rik...

I går hadde vi fest for Josteins 30år på Malmøya i Oslo (Bakken, NLM-eigd). Kjekt å ha samla så mange flotte folk på ein stad. Vi leika, åt mat og kosa oss.

Men så er det jo slik at eit år går fort, ein har store planer om å besøke og halde nær kontakt, men ikkje alltid blir det slik. Men, gode venner i Oslo! Tusen takk for at de er til!

Eg er glad i dokke!


Litt bilder frå eit lite utvalg av Oslo-venner:


Med Torunn og Øystein på grilling
.
Gunhild og meg på Harry-tur til Sverige (sammen med Sofia og Jostein)



John Sindre, Åslaug, Øystein, Oddvar, Solveig, Annlaug, Inger Line, Torunn, Sofia, Maria, Kjersti, Muhammed Ali, Anne Helene Gjermund, Knut og ikke minst, vårt kjære fadderbarn Sondre fra festen i går...




Kombi-folk på studentheimtaket: Silje, Inger Line, Kristine, Annlaug og Magnus

Oljefond for de fattige

KrFs Jon Lilletun har sendt et brev til utviklingsminister Erik Solheim, der han foreslår at Norge oppretter et eget solidaritetsfond for fattige samarbeidsland.

Bakgrunnen for forslaget er det faktum at fattige land i Afrika nå lider kraftig under høye oljepriser. Bare i år øker oljeregningene for disse landene med ca 30 milliarder kroner. Ifølge Aftenposten tilsvarer dette omtrent det samme som økningen i Statens skatteinntekter (!) fra Hydro og Statoil og fra direkte eierskap i oljefelter kun for første kvartal (!) i år sammenliknet med første kvartal i fjor. Totalt ligger den samlede norske internasjonale bistanden til sammenlikning i dag på rundt 18 milliarder kroner.

Tidligere har Norads fagblad Bistandsaktuelt meldt følgende om situasjonen i Angola, som er ett av Afrikas attraktive oljeutvinningsområder:

”I fjor tjente Statoil 1,6 milliarder kroner på virksomheten i det afrikanske landet. Inntektene til Statoil og Norsk Hydro fra virksomheten i Angola vil om kort tid være høyere enn den samlede norske bistanden til Afrika sør for Sahara.”

Her snakker vi om bistand, folkens…

Norske selskaper får altså snart mer igjen fra ett enkelt land enn det den norske stat gir til sammen direkte i hjelp til hele det sørlige Afrika. Jeg får flau smak i munnen…

- Vi tjener grovt på høy oljepris, mens de fattige taper, sier finansminister Kristin Halvorsen til Aftenposten.

Organisasjonen Framtiden i Våre Hender (FIVH) skriver at det norske oljefondet rommer 1400 milliarder kroner og at det øker med 300 milliarder kroner i året. Det skal visstnok være verdens neststørste fond.

Jon Lilletun foreslår altså nå at den norske stat oppretter et norsk solidaritetsfond som kan være en reguleringsmekanisme for å ta toppene av oljeregningen når prisene er rekordhøye (som de er nå). Dette kan være med å hjelpe disse landene til å nå FN sine tusenårsmål for fattigdomsreduksjon. Gjøres ingenting vil disse målene definitivt ikke kunnes nås.

Det er godt å se at Lilletun og KrF fremdeles er i aksjon for verdens svakerestilte. Dette forslaget burde være lett å gi sin tilslutning.

En ting er viktig å ha klart for seg:
Solidaritet blir først solidaritet når vi handler på vegne av de svake.
Det er ikke nok bare å snakke om å handle.

Barna dør

Foto: Daniel Berehulak/Getty Images

Mer enn 4 millioner nyfødte barn dør hvert år i løpet av sin første levemåned. Det tilsvarer like mange som blir født hvert år i USA.

3 av 4 dødsfall kunne vært unngått med tilgang til enkle og billige hjelpemidler som for eksempel sterilisert utstyr, antibiotika mot lungebetennelse og luer for å holde barna varme. Dette skriver San Fransisco Chronicle. Ifølge avisen har Redd Barna denne uken lagt fram en rapport om spedbarnsdødelighet.

I følge rapporten har en rekke land oppnådd en klar nedgang i dødeligheten av barn under fem år, mens det på globalt plan har vært liten utvikling å spore.

Blant de landene som har hatt en svakere utvikling enn forventet på dette området, nevnes både Elfenbenskysten og Mali, sammen med Angola, Pakistan og Sierra Leone. Aller verst stilt er det i Liberia.

Blant mahou-folket i Elfenbenskysten vet vi fra en levekårsundersøkelse fra 2004 at så mange som 90 % av de spurte hadde mistet et barn under 5 år.

God læring?

Blant de mange utfordringene som ligger foran meg nå er det å lære seg det franske språket. 4. september er vi på plass på den baptist-eide språkskolen Les Cedres i Paris – og da braker det løs:

- Je ne comprends pas
- Je m’apelle Jostein, je suis un étudiant
- Je voudrais un café et un chocolat chaud, si’l vous plait

Mye kommer nok til å handle om alt det jeg ikke forstår. Følelsen av hjelpeløshet og av å være dum. Det som blir mest utfordrende er kanskje den franske pedagogikken, som visstnok er milevis fra den norske. Den handler nemlig i stor grad om ”latterliggjøring” og ”nedlatende kommentarer” overfor de som ikke klarer å gjøre seg helt forstått. Dette gjelder i skolesammenheng, altså. Ikke sånn å forstå at dette er franskmenns generelle oppførsel overfor utlendinger.

Kona har litt erfaring med dette, og vet hvordan den franske språklæringen fungerer. Derfor har hun i lang tid oppfordret meg til å lære meg mest mulig fransk før vi begynner på språkskolen. Det førte til at jeg for halvannet år siden gikk på kveldskurs i fransk, noe som medførte passiv læring og den aller første smak på språket.

Dette skoleåret har jeg dessverre ikke klart å videreføre det. Har hatt så mange andre fag å lese på. Så skal jeg også innrømme at jeg er en av dem som lærer best under press. Og her i Norge er det jo svært få som presser meg til å snakke fransk – bare kona…

Men nå tror jeg faktisk at jeg har skutt gullfuglen!

Berlitz har nemlig et online-kurs. Dette gir meg tilgang til en masse læringsressurser et helt år framover. I tillegg har jeg i tre måneder min egen ”tutor” (rådgiver) som svarer på alle mine spørsmål innen 48 timer. Denne uka har jeg faktisk brukt mange timer på franskstudier! Læringsøvelsene er varierte, innholdsrike, utfordrende og spennende. Først tok jeg en test for å finne ut hva slags nivå jeg befinner meg på. Deretter fikk jeg et skreddersydd opplegg. Her kan jeg øve på å skrive, lytte og uttale fransk. Programmet kjenner igjen stemmen min, og godtar ikke svaret jeg gir før det uttales tilnærmet riktig. Intonasjonsøvelser finnes også. Her kan jeg se kurven på intonasjonen min og sammenlikne med fasiten. På den måten kan jeg øve meg helt til jeg er fornøyd.

Etter hvert vil jeg også motta rapporter på læringsprogresjonen min.

Plutselig er språklæringen rett og slett blitt lystbetont! Får håpe det fortsetter slik også utover sommeren, slik at jeg er best mulig rustet når jeg til høsten skal ut i ”språk-krigen” i Paris.

Bonne chance!

Jostein

En oppmuntrende telefon

Radiostaben i Mali fikk i går en oppmuntrende telefon fra Abidjan i Elfenbenskysten. En kristen mahou ville formidle gleden over at han nå kan høre radioprogrammer og Guds ord på morsmålet mahou. Mannen ønsket å oppmuntre staben, og han lovte å be for de som lager radioprogrammer på mahou. Han kunne også fortelle at ikke-kristne mahouer var begeistret for programmene, som kom på lufta for aller først gang 5. april.

Dette fortalte radiomisjonær Bergfrid Almelid på en chat-samtale vi hadde i dag. En slik telefon er selvsagt oppmuntrende for de som jobber så hardt for at radioprogrammene skal nå inn til mahou-folket med Guds ord.

De nasjonale radiomedarbeiderne Soumeila og Fatou reiser etter planen om kort tid til Abidjan blant annet for å danne ”lytterkomiteer” og for å gjøre intervjuer til programmene. Kontakten med lytterne er selvsagt svært viktig, men en utfordring når en må produsere programmene fra nabolandet.

Vær med og be om at det må komme mange flere slike oppmuntrende tilbakemeldinger – og at mange mahouer må få møte Guds kjærlighet via radioen.