søndag, april 27, 2008

To byer, to klima, to verdener…

Vi landet i Abidjan sent lørdagskveld sammen med Jon Ivar Friborg, og med en sovende Simone i armene tok vi taxi til gjestehuset vårt i bydelen Cocody. Her har vi det godt! Et flott hus med stor hage og et ikke mindre tak til å boltre oss på. Og stor plass inne. Og så er her nydelige blomster og grønn plen. Fantastisk å ha så mye grønt å hvile øynene på…

Vi reiste fra ”verdens største landsby” til en verdensmetropol med høyhus, enorme kjøpesentre, en tilsynelatende fungerende trafikk (til og med de aller fleste trafikklysene funker jo). Vi reiste fra ”verdens største sandkasse” med 40 grader i skyggen, sand og støv, og der svetten stort sett tørker på kroppen før du plages nevneverdig av det, til et tropisk kystklima med regnskurer, grønt over alt og – en stor fuktighet… Simone har kroppen full av røde prikker av fuktigheten, og det skal ikke mye til før svetten renner. – og klærne er nesten bestandig litt fuktige, som når du tar inn klær fra snora om morgenen hjemme i Norge og de har dugg på seg. Med andre ord – to ganske så forskjellige verdener…

Denne uken har vi ferie, og slapper av for det meste på gjestehuset. Vi har fått omvisning i byen, solt oss under palmer i Grand Bassam, den tidligere koloni-hovedstaden i landet, (som ble fraflyttet grunnet gulfeber-epidemier), vi har spist norsk diplom-is på et av de store kjøpesentrene i byen, og prøvd oss litt fram med bilkjøring helt på egen hånd for å bli litt kjent i denne store byen. I dag strømmer regnet ned utenfor, så det ble ikke bading på hotell slik vi hadde tenkt. Men vi koser oss innendørs med dørene vidåpne for virkelig å nyte kald, frisk vind!
Krigshistorien og ustabiliteten merker vi ikke noe til, bortsett fra at det er veldig mye politi i gatene, og at de er bevæpnet til fingerspissene. Litt uvanlig for oss, men det er jo egentlig bare positivt.
Vi gleder oss til fire flere uker i dette landet. Og til å bli kjent med arbeid og mennesker i denne byen som skal bli vårt nye hjem.

PS. Det kan se ut som om kabelen til fotoapperatet ligger hjemme i Bamako... Så inn til videre blir det dårlig med bilder---

lørdag, april 19, 2008

På vei ut døra...

Da er vi så og si på vei ut husdøra...

Nest stopp er flyplassen her i Bamako. Deretter bærer det til Abidjan.

Vi er spente på hva som møter oss, og gleder oss veldig. Det er ikke nettilgang på gjestehuset i Abidjan, så oppdateringsfrekvensen på bloggen blir nok definitivt ikke like stor som den siste uken.

Men vi skal nok finne en CyberCafe, slik at vi kan gi noen drypp de neste fem ukene.

Lev vel!

De tre Z'ene

fredag, april 18, 2008

Verdens beste pappa har bursdag!


I dag har verdens beste pappa bursdag.
Og mammas beste venn, kjæreste og "medvandrer" har herved blitt 32 år!
Gratulerer så mye med dagen!!! Du får ingen feiring i dag dessverre, men du skal få en stoor banansplit når vi kommer til Abidjan!!!
Vi er så glade i deg at vi finner ikke ord! Hver dag med deg er en god dag :-)
Bursdagsnuss og klemmer fra Jentene dine!

torsdag, april 17, 2008

Historisk plateinnspilling på mahouspråket

Mahouene i Elfenbenskysten har for aller første gang fått en kristen plateinnspilling på sitt språk. Misjonærene håper at dette er starten på flere innspillinger på hjertespråket til den sterkt muslimske folkegruppen.

- Vi glemmer fort en preken, men en sangstrofe som setter seg blir du ikke kvitt så lett, illustrerer Johannes Solberg når han skal beskrive musikkens betydning i kristen formidling.

Solberg er for andre året ettåring knyttet opp til radioarbeidet i NLM Vest-Afrikaregionen. Han har nylig lagt siste hånd på plateinnspillingen med den kristne mahouen Solo Bakayoko, en plate som nå vil bli brukt i radiosendingene og som forhåpentligvis kommer i salg etter hvert.

- Jeg hadde aldri hørt sangene før, og ba Solo om å synge dem. Deretter valgte vi sammen ut dem vi syntes var finest. Så la jeg til piano, rytmer, trommer og bass etter hvert, sier Johannes.

De tolv sangene ble valgt ut fra et hefte med rundt 40 kristne mahousanger. Noen av dem er oversatt fra andre språk, andre er originale mahousanger. Den meste kjente for nordmenn er trolig ”Han er oppstanden”, som for øvrig opprinnelig kommer fra Tanzania.

Spesiell stemme
- Solo kom på kontoret en dag, og jeg hørte at han hadde en veldig varm og uttrykksfull stemme, forteller Johannes om første gangen han traff Solo.

Det hele endte med at han spurte ham om det kunne være aktuelt med en musikkinnspilling. De to har gjennom plateinnspillingen også utviklet et nært vennskap.

Musikk på hjertespråket
Radioprogrammene som NLM produserer i Elfenbenskysten vektlegger viktigheten av å formidle evangeliet på mahouenes eget hjertespråk. I denne sammenhengen spiller også musikken en helt sentral rolle. Ønsket er at dette bare er begynnelsen på flere kristne plater på mahouspråket.

- Det er ikke mange kristne mahouer nå, men det kan endre seg i løpet av noen år. Da kan denne platen være med og inspirere kristne mahouer til å gjøre det samme. Jeg håper at det kan ha betydning på langt sikt, avslutter Johannes Solberg.

NB! Er du interessert kan du høre en litt lengre readioreportasje om denne saken her. Tid: 05.30

tirsdag, april 15, 2008

Guds Ord forvandler i maliske fengsler

- Det er et Guds mirakel at du har livets pust i deg. At du sitter her i denne fengselscellen nå. At du ikke er død. Det er på grunn av Guds kjærlighet til deg.

Slik forkynner fengselspastoren til de innsatte i fengselet som ligger noen mil her fra Bamako. Han forteller historien om Lasarus, og Marta og Marias sterke tiltro til Jesus. Om hvordan Guds Ord satte Lasarus fri og vekte han opp fra de døde. Pastoren er tydelig i sitt budskap:

- Du må omvende deg! Du må åpne hjertet ditt for Gud. Han elsker deg! Det er bare Jesus som kan sette deg i frihet, ikke slagene fra fengselsvaktene eller andre ting. Det er bare Jesus.

Vi sitter fem nordmenn innelåst sammen med de mer enn 30 fangene som befinner seg i denne ene av fire celler. To av de andre cellene er åpne, fordi fangene der ikke er så farlige. Disse vi sitter sammen med er de som har begått de mest alvorlige forbrytelsene.

Vi er de eneste som har en benk å sitte på. Vi sitter og ser rett inn på det eneste toalettet alle disse deler. Det er ingen dør inn i dit, bare et lite forheng og et hull i golvet. Etter en stund er det en som stenger forhenget slik at vi skal slippe å sjeneres av det. Cellen er skitten og det lukter ikke godt.

Fengselspastoren fortsetter å forkynne Guds kjærlighet til fangene. Guds Ord er det eneste som kan sette dem fri. Det eneste som kan hjelpe dem til å takle alle bekymringer. Til å takle det harde og vanskelige livet i fengselet. Til å takle savnet av familien, og skammen og sorgen over å ikke kunne forsørge dem.

De fleste fangene virker å følge nøye med. Noen nikker. Vi hører både amen og halleluja.

Vi får vite at det er de kristne som har ordnet med det meste for fangene her: Det ene toalettet de har på cellen, maten de får, alfabetisering, engelskundervisning, Bibelundervisning. Før de kristne kom ble fangene behandlet som dyr, forteller fengselspastoren. For de som sitter i fengsel og har begått alvorlige lovbrudd er ingenting verdt. De blir forkastet og utstøtt, sier han.

Men de kristne har fått innpass. Både til å forkynne det frigjørende budskapet om Guds kjærlighet og til å bedre soningsforholdene.

Åtte fanger er blitt døpt i fengselet. Vi fikk treffe fire av dem, og en femte som alle går på bibelundervisning innenfor murene.

- Kanskje blir de en gang fri, og kan fullføre bibelstudiene og bli pastor. Kanskje de blir fengselsprester eller kanskje de blir misjonærer i Europa, sier fengselspastoren.

Selv er han politisk flyktning fra Kongo Kinshasa der også han satt i fengsel, men klarte å rømme sammen med familien. I Mali traff han og kona misjonærer som gav dem opplæring og utdanning. I dag arbeider de begge med fengselsevangelisering her i Mali.

Det er en stor Gud vi tjener. En Gud som bryr seg om og elsker alle de vi traff i fengselet i dag.

Jostein

(Det var ikke lov å ta bilder i fengselet, derfor er dette innlegget dessverre uten bilder)

mandag, april 14, 2008

Visum i boks

Her i Mali er det alltid spennende om visumene til Elfenbenskysten kommer i orden i tide. Det har hatt en tendens til å ta litt lenger tid enn vanlig, for å si det slik.

Våre visum fikk vi i dag…

Så nå er vi klare til vår aller første tur til Elfenbenskysten. Enda et nytt land og en ny kultur. Men som sagt i forrige bloggpost – bare på besøk denne gangen.

Vi reiser allerede førstkommende lørdag, 19. april. Hjemreise er om fem uker, lørdag 24. mai – da via en kort mellomlanding i Conakry i Guinea. Air Ivoire skal besørge oss fram og tilbake.

Dette blir tre ukers ferie og to ukers jobb. Vi satser også på å ta en tur innom Ghana i løpet av disse ukene.

Vi gleder oss til en spennende og innholdsrik måned!

Jostein

søndag, april 13, 2008

Et liv i spenning

Tittelen på denne bloggposten henspiller på ingen måte på Kjell Magne Bondeviks interessante memoarer, en bok jeg for øvrig koser meg med i ledige stunder.

Men jeg tror tittelen også på sitt vis kan passe godt på det å være misjonær. Usikkerhetsfaktorene er ofte mange og utfordrende. Samtidig er det på mange vis et spennende liv.

For vår del har spenningen i flere år knyttet seg til når vi kan få komme til Elfenbenskysten. Når vi som misjon kan få etablere oss igjen i storbyen Abidjan. Når radioproduksjonen kan bli flyttet dit den hører hjemme, nemlig nær mahoufolket som er målgruppen. Når vi så smått kan få begynne å gjøre oss kjent med mahoukulturen og med mahoufolket.

Denne spenningen ligger der fortsatt. For fremdeles har vi ikke helt fått svaret på disse spørsmålene. Grunnen er at Elfenbenskysten ennå ikke har gjennomført sitt lenge bebudede valg, og at den politiske situasjonen i landet fortsatt er uoversiktlig.

Men i slutten av april reiser hele familien for alle første gang til Abidjan og Elfenbenskysten. Og vi planlegger å være der gjennom størstedelen av mai måned. Da blir nok noe av spenningen utløst. Da får vi se hvor vi etter hvert skal bo. Vi får bli litt kjent med Abidjan. Vi får treffe fremtidige nasjonale kolleger og samarbeidspartnere. Og vi vil trolig få svar på noen av de spørsmålene vi sitter med.

Men spørsmålet om når vi kan flytte, er det ikke sikkert vi får svar på i denne omgang.

Den spenningen må vi trolig leve med litt lenger.

Dette er et oversiktsbilde fra Google Earth og gjestehuset vårt er ved den gule stiften. Det er med andre ord ingen landsby vi er på vei til

tirsdag, april 08, 2008

Geita, kua og hunden

De tre skulle kjøpe seg bil sammen, men tenkte litt ulikt om betalingen:

Kua betalte sin del og hadde alt i orden. Geita hadde ikke penger og betalte på kreditt. Og hunden betalte for mye – men fikk ikke tilbake vekslepengene.

Dette forklarer hvorfor de tre oppfører seg så ulikt når de kommer i nærheten av en bil:

Kua har alt sitt på det tørre, og rusler uanfektet midt i veibanen mens bilen prøver å tvinge seg forsiktig forbi.
Geita stikker og gjemmer seg fort som svint – han har jo fremdeles kreditt.
Og hunden hisser seg opp, bjeffer og løper etter bilen – han har ennå ikke sett noe til pengene sine.

Slik har det seg her i Mali…

onsdag, april 02, 2008

varmt, ja!

sjampoen i flaska er varm
Når eg set meg på do, er det som å sette meg på eit oppvarma bilsete
Flisene på golvet er varme
Når eg tek ut rundstykker frå frysaren, er dei eteklare etter få minutt
"Geleen" i boksa med skinke eg opna i dag var flytande



med andre ord: Varmetida har satt inn.

Etter fleire månaders leiting etter gradestokk, har vi endelig funne noko som kan indikere kor varmt det faktisk er hos oss. På supermarknaden "tusen og en natt" hadde dei (etter eg har vore der og spurt minst tre gongar før) ein pennehaldar med termometer på. 36 grader er det no, inne som ute i skrivande stund (kl åtte på kvelden).

Egentlig litt merkelig, men bortsett frå at eg er konstant våt i håret merkar eg ikkje mykje at eg sveittar! Det er så tørt sveitten fordampar.

Men glad er eg for at kroppen fekk tid til å akklimatisere seg nokre månader før varmen kom!

puh...

tirsdag, april 01, 2008

Inspirerende radiodager


For noen dager siden fikk jeg anledning til å delta et par dager på et kristent radioseminar her i Bamako. Det var veldig inspirerende. Her traff jeg også mange av de mest sentrale aktørene innenfor kristent radioarbeid i Afrika. Blant annet representanter for Trans World Radio sitt kontor i Abidjan.

Seminaret ble arrangert av et nettverk som heter Africa by Radio, og som har som målsetting at alle afrikanere (”… every man, woman and child in Africa..”) skal få anledning til å høre Guds Ord på sitt språk via radioen. Et ambisiøst mål, men hvorfor ikke?

Det er inspirerende å oppleve seg som del av en stor ”bevegelse”, og treffe mennesker som brenner for det samme som en selv – og som gjennom et langt liv har erfart hvordan evangelisering via radio kan forvandle både enkeltmennesker og lokalmiljø. Noen av disse har arbeidet med dette en mannsalder, og er blitt pensjonister – men gløden og brannen er like sterk og like synlig fremdeles.

Disse dagene gav meg en giv og motivasjon til å gå løs på de oppgavene som ligger foran når jeg om et par måneder tar over ansvaret for radioarbeidet her i Vest-Afrika. Så er det godt å vite at man ikke står alene, men at vi har trossøsken som mer enn gjerne bidrar med sin ekspertise og erfaring dersom vi skulle ønske det.

For målet er det samme for oss alle: Å bringe Ordet om Jesus til dem som ennå ikke kjenner Ham.

Jostein