tirsdag, mai 26, 2009

Kvardagar i Abidjan

Vi trivs godt her i Abidjan,og for meg er det godt å kjenne at eg ikkje lengtar til Noreg! Vi er også så heldige at vi har fått nye naboar, familien Aukan som flytta hit frå Bamako 1. mai. Dei bur i etasjen over, og det er kjekt no å ikkje vere aleine nordmenn lenger. Vi har det kjekt i lag, og sonen deira Håkon og Simone (dei er jamngamle) har funne tonen. Litt krangling må ein rekne med, men det er berre bra å ha nokon å bryne seg på.

Litt om oss jentene i familien: Lydia veks i superfart! Ho et og smiler og ”pratar” – og grin sine modige tårer når ho føler seg oversett… Ho vil helst ha eit ansikt å smile til, eller eit fang å sitte i. I det siste har ho vore litt grinete, ikkje så rart såg eg no i dag, når det blinkar i noko kvitt og hardt nedst i munnen…

Simone er stor og har alltid noko å seie. Ho utviklar seg i rekordfart, og orda kjem ofte i lengre setningar no. Ho elskar musikk; både å danse og synge, favorittsangen er:”Bydde duds rite, bibia hjep oss” (Bygge Guds rike, Lydia kom og hjelp oss). Ho imponerer mamma med å snakke norsk til oss kvite og fransk til afrikanarane. Litt meir sjalu har ho vist seg i det siste, ho synes nok at Lydia tek litt for mykje beslag på mamma si tid, og det syner seg i litt meir hardfør behandling av lillesøstra. Ho er elles opptatt av babyar og skal gi både Lydia og dukkene sine ”pupp”… Simone imponerer oss foreldra med å vere så omgjengelig og tillitsfull. Det kjem nye folk inn i livet hennar heile tida, og ho tek imot dei med opne armar. På tysdag starta ny barnepike-vikar hjå oss, og etter to dagar arbeid hjå oss, grein Simone når ho gjekk. På legebesøk førre onsdag, gjekk Simone heilt uoppfordra rundt kontorpulten til legen ved endt konsultasjon, tok han i handa og sa ”mesi boto” (merci beaucoup- tusen takk).

Eg, Elisabeth har mi misjonsoppgåve i heimen. Eg prøver å organisere kvardagen med hushjelp, bleieskift, rydding, leiking med borna og så vidare. Eg har også saman med Jostein ansvar for gjestehusdrifta og prøver å rydde opp litt etter litt i huset her etter fleire år utan folk, og organisere gjestehuset igjen. ”gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt” lydde frå Norrøna radio sin web-radio her ein dag. Eg må vere så ærleg å seie at eg kjenner på at eg gjer lite i Guds rike no, det hender eg tenker at når eg var i Noreg gjorde eg så mykje meir, eg var så mykje meir engasjert i teneste for Han. No er eg ”berre” mamma – og ei sliten mamma utan særlig overskudd i kvardagen. Då må eg seie til meg sjølv at ”det er ei tid for alt”. Akkurat no er mi oppgåve å ta meg av to små jenter og skape tryggleik for dei, og gje dei å verte glade i Jesus. Be gjerne om krefter og frimod.

Til slutt må eg fortelje litt frå turen vår til Mali, sjølv om det er ein månad sidan vi var der. Vi hadde eit to vekers opphald i Mali, først og fremst for å vere med på misjonærretreat, ei fem dagars misjonærsamling for alle dei norske misjonærane i Mali – pluss oss ivorianarane. Godt å få forkynning og fellesskap på norsk. Resten av tida budde vi på gjestehuset i Bamako. Mali var forferdelig varmt! 36 grader inne på kvelden, til tider med strømstans var heavy saker. Men for meg var det utrulig godt å vere attende til Mali og Bamako, det vart bearbeiding av kjensler og minner frå eit tøft førsteår som misjonær. Mest inntrykk gjorde det for meg å kome attende til Sebenikoro. Når eg reiste derifrå, må eg innrømme at det var ”utan å sjå seg attende”. Var berre glad for å få reise derifrå. Men når vi kom attende møtte vi folk som hugsa oss, som satte pris på oss, som hadde betydd noko for oss, og som vi hadde betydd noko for. Når vi kom inn i ”gamlehuset” vårt, var det tydeleg at Simone kjende seg att. Ho var heime. Og når hushjelpa kom for å helse på, sprang Simone rett i armane på henne, og meg omfavna ho, altså hushjelpa, med kyss. Vi besøkte naboparet vi vart litt kjende med. Eg spurde kona om ho las i Bibelen eg gav henne. Ja, kvar dag, sa ho, og siterte bibelverset eg hadde skreve i helsing i omslaget. Det vart sterkt for meg. Heile det året var ho den einaste eg vitna for, og hadde bibelundervisning for. Men det lille eg hadde gjort såg ut til å bere frukter. Så sit eg att med gode minner frå Sebenikoro og Mali og menneska eg møtte der, glad for den erfaringa det gav meg, men også glad for at eg no er i Abidjan, og at det er her eg skal leve dei neste åra…

Elisabeth

torsdag, mai 14, 2009

Ny offisiell valgdato

Det har vært mye oppmerksomhet rundt det lenge utsatte presidentvalget her i Elfenbenskysten. Valget skulle egentlig vært avholdt høsten 2005, men har blitt utsatt gjentatte ganger. Siste dato som ble offentliggjort var 30.november i fjor, men også den gangen ble valget utsatt.

Siden den tid har de ivorianske myndighetene ikke snakket høyt om noen ny dato for valget, men forsikret at det skal avholdes snarest mulig. Utfordringen har i stor grad vært at hele den stemmeberettigede ivorianske befolkningen har måttet registrere seg på nytt etter borgerkrigen og den politiske konflikten som har vært i landet siden 2002. Dette har tatt sin tid.

Men i dag kom altså den nye offisielle datoen for et ivoriansk presidentvalg som det knytter seg stor spenning til: 29.november 2009. Akkurat ett år etter forrige dato.

For ivorianerne sin del håper vi virkelig at valget blir holdt denne datoen. Elfenbenskysten trenger å komme videre politisk, og folket ønsker en demokratisk valgt president til å styre landet. Spenningen ligger selvsagt i hvordan valget vil foregå. Det ligger nok mye uløst konfliktstoff under overflaten.

Be gjerne om at valget må skje i rolige former den 29.november, og at alle parter må respektere det ivorianske folket sitt valg av ny president.

mandag, mai 04, 2009

Bamako-opplevelse

Da vi var i Bamako nylig hadde jeg en noe spesiell opplevelse.

Etter å ha levert en bil på verksted skulle jeg og en malier ta drosje tilbake til administrajonssenteret til NLM. Drosjesjåføren var svært oppskaket og fortalte i vei. Han hadde nettopp vært vitne til en dødsulykke der en mopedist hadde regelrett blitt kuttet i to etter å ha kollidert med en bil.

Vi passerte ulykkesstedet og så den døde fremdeles ligge i veibanen, men heldigvis var alt annet enn ansiktet tildekket. Vi pratet både om hvor skjørt livet er og hvor fort vi kan miste det. Han var tydelig preget av det som var skjedd.

Etter hvert la jeg merke til at han begynte å gi penger til tiggere som stod i noen av kryssene. Og plutselig ropte han på en som skulle løpe av gårde og kjøpe vann til ham. Men til min store overraskelse kjøpte han vann både til meg og min medpassasjer også. Veldig hyggelig gjort, tenkte jeg. Og ikke minst utrolig uvanlig. Hvorfor skulle en ”fattig” drosjesjåfør kjøpe vann til en ”rik” europeer? Normalt skulle han vel heller prøvd å få en ekstra slant for turen.

Etter hvert begynte det å gå opp for meg at hans gode gjerninger trolig hang sammen med det han nettopp hadde vært vitne til; nemlig døden. For muslimene er det jo nettopp de gode gjerningene du gjør som fører deg til Paradis, og da er det viktig å ha en overvekt av gode gjerninger i forhold til onde gjerninger.

For denne drosjesjåføren ble nok påminnelsen om døden så sterk denne dagen at han der og da valgte å gjøre noen gode gjerninger, også overfor den hvite rike… For hvis det er hans tur neste gang døden kommer, så gjelder det at vektskålen tipper i riktig retning; nemlig flere gode enn onde gjerninger.

Jeg må innrømme at jeg var fristet til å si noen ord om at ikke engang alle gode gjerninger som blir gjort av mennesker på denne jord ville være nok til å bringe en eneste en av oss til Paradis. Det eneste offer som holder er Jesu offerdød på korset. Denne gangen var jeg ikke frimodig nok og heller ikke sikker nok på at min tolkning av situasjonen var rett.

I ettertid har dette blitt en klar påminnelse om hvor privilegerte vi er, vi som har tatt vår tilflukt til Jesu gode gjerninger og ikke våre egne. Det er det så altfor mange av våre afrikanske venner som ikke har fått del i.

Jostein