fredag, oktober 31, 2008

Koonan

Jeg hadde lyst til å fortelle litt mer fra turen jeg hadde til Touba midt i oktober.

Fra Ouaninou tok vi turen til landsbyen Koonan, hvor det også bodde misjonærer før krigen. Her har misjonen også en kirke. Vi fikk en omvisning både i kirken og på misjonsstasjonen. Heller ikke her fikk vi lov til å ta bilder. Men jeg skal innrømme at jeg hadde hatt veldig lyst til å ta ett. På ett av lagerrommene stod det nemlig følgende skrevet for hånd på veggen:

Militærpoliti. Fengsel.

Det er vel neppe mange som hadde forestilt seg at våre eiendommer skulle bli brukt til slike formål. Men det må sies at vi ble tatt godt imot av alle også her. En mente å gjenkjenne meg og takket for sist. Konklusjonen ble at det måtte være Oscar Nordbø han forvekslet meg med. Vel – vi har begge fått navnet Youssouf på mahou, så en likhet er det i alle fall…

Kirken i Koonan


Ellers må jeg si at det som gjorde mest inntrykk på meg var å treffe det trofaste ekteparet som i alle år har vært ”ryggraden” i menigheten i landsbyen. De står fast i tjenesten, selv om de synes det er tungt og de føler seg alene. Men de var veldig glade for evangelisten Solo Bakayoko som bruker ferien sin til å arbeide i menigheten. Han studerer til vanlig for å bli pastor. Hjemme hos dette ekteparet fikk vi servert god mat, og vi hadde noen koselige timer sammen.

De spurte etter alle de gamle misjonærene, og smilet satt løst etter hvert som de ble oppdatert på de ulikes situasjon. Det var ikke fritt for mimring fra tiden før krigen, og de håper nok at misjonen igjen kan etablere seg i landsbyen.

Måltidssfellesskap


Jeg har lyst til å oppfordre deg til å be spesielt for dette ekteparet i Koonan. De er trofaste i tjenesten, og brenner for at naboer og venner skal få møte det levende budskapet om frelsen i Jesus. Be om at Guds ord må få inngang i Koonan.

Jostein

Slik ser kirken ut innvendig

onsdag, oktober 29, 2008

Alene

Vel vel...

Da er jeg alene i et stort hus, i en stor by og faktisk også i et stort land...
For jeg er faktisk den eneste norske misjonæren i Elfenbenskysten...

Men det aller viktigste er jo at jentene kom seg greit hjem til Norge i dag etter en lang og slitsom tur. Det så ut til at de ikke skulle rekke siste flyet på grunn av forsinkelser, men til alt hell var også det siste flyet forsinket...

Så dermed kom de hjem til et Sørland i fullt snøvær allerede i slutten av oktober. Her i Abidjan er det fremdeles opp mot 30 grader.

Simone fant raskt tonen med sine søskenbarn som hun forlot da hun var bare to måneder. Så da fikk moren anledning til å hvile seg etter en strabasiøs reis.

Takk for all forbønn, bønnene er blitt hørt.

Så skal nok husbonden klare seg greit alene her i varmen. Der det er afrikanere er det jo alltid mye smil og latter. Og dessuten er det nok av ting å styre med i ukene som kommer.

Men jeg kommer nok til å savne smilene og dansingen til lillejenta. Så dere på Sørlandet får kose dere masse i dagene som kommer!

NB! For den som vil ha tak i Elisabeth nås hun på følgende nummer: 957 80 315 eller hos svigerforeldrene på 380 63747

Jostein

mandag, oktober 27, 2008

Eit lite døgn!

Ja, så lite tid er det igjen før Simone og eg set oss på flyet til Noreg! Eit lite døgn. Det er nesten for utrulig til å vere sant. Eg gleder meg. Gleder meg til vakker norsk natur, oversiktlig trafikk, kjende butikkar, forståelig helsevesen… Men mest av alt gleder eg meg til å få treffe familie og vener og forsamling igjen, og la farmor, farfar, mormor, morfar og alle tanter og onklar og søskenbarn få bli kjent med Simone!

Men eg er spent på flyturen: to flyskifter, 12-13 timer på reise, eg med stor mage og kynnarar og propellen Simone. Vi reiser 23.50 norsk tid frå Abidjan, landar tidlig morgon i Paris, har knappe to timar på oss å finne neste fly til Amsterdam, og i Amsterdam er det 50 minutt til flyet til Kristiansand går.

No om dagane ligg temperaturen i Abidjan på 30 grader, i Kristiansand (som eg skal vere i i drøye to veker før eg reiser til Sunnmøre) er vel gradestokken på 10 og mindre enn det. Det er faktisk 20 grader forskjell! Er veldig spent på korleis vi taklar det.

Eg var til svangerskapskontroll på fredag, og når ho undersøkte meg, vart legen visst bekymra for for tidleg fødsel. Så eg må roe ned tempo og aktivitet betraktelig. Så denne helga , som var planlagt til gåve – og souvenirkjøp, har blitt tilbrakt i ro.

Så, du som ber, kan du be om at flyreisa må gå bra? At vi må treffe hjelpsomme folk, at Simone søv på natta, at eg ikkje har for mykje kynnarar, og at vi må rekke alle flya?

Elisabeth

fredag, oktober 24, 2008

Det komplette kaos

En liten beskrivelse av en lattermild trafikksituasjon i kveld:

Vi hadde vært og handlet på Leader Price (for dere som er kjent i området) og var på vei opp til Riviera 2-krysset. Klokka var rundt 18, med andre midt i rushtiden. Afrikansk rushtrafikk er på ingen måte godt organisert og displinert. Tre filer blir gjerne minst fem, kanskje seks.

Når vi nærmet oss krysset stod det biler bokstavelig talt på kryss og tvers. Noen skulle rett over veien, andre skulle snu 360 grader og begynte å rygge. Andre igjen lå i høyre fil og skulle til venstre, og noen kom mot oss vel så mye i vår fil som i sin egen.

Det korket seg først vel og lenge, men i god afrikansk ånd var vi frimodige både på å presse oss mest mulig fram og ikke minst i bruken av hornet. I grunnen så det ut som om ingen biler beveget seg i noen retninger. Da det endelig ble bevegelse rakk vi akkurat helt fram til krysset før vi ble stoppet av trafikkpolitiet.

Her fikk vi gjennom mer enn ti minutters venting førsteklasses utsikt til ypperlig trafikkdirigering. Vi ventet og ventet mens kryssende trafikk hadde fri bane. Etter hvert så begynte det å bli ganske fullt og flaksehals både her og der. Politifolkene prøvde å vise autoritet, men det ble ganske tydelig at de ikke hadde kontroll på hvordan de best skulle løse det hele. En av dem irettesatte en dame som hadde lagt seg helt i høyre fil, men skulle til venstre. Dermed sperret hun for alle som skulle til høyre og egentlig kunne hatt fri bane. Det endte med at hun kjeftet tilbake og ignorerte hele irettesettelsen. Etter hvert begynte en konstabel å vinke oss fram, en annen irettesatte ham, en tredje bevæpnet kom løpende mot de andre og etter hvert var det full diskusjon mellom trafikkonstablene, mens trafikken stod bom stille i alle retninger. Må innrømme at det vare et ganske komisk skue der de stod og veivet, kjeftet og diskuterte. Lite opptatt av å holde masken. Dermed måtte vi vente enda lenger.

Kanskje har vi et nytt bistandskonsept på gang: Opplæring av trafikkpolitiet i Abidjan. Tviler vel bare på at vi i misjonen besitter den beste kompetansen på det feltet.

Jeg er i alle fall glad at jeg ikke trenger å være del av rushtrafikken hver eneste ettermiddag. Da hadde jeg garantert ikke hatt mye tålmodighet igjen til alle de andre tålmodighetsprøvene som den afrikanske hverdagen byr på.

Jostein

tirsdag, oktober 21, 2008

"Heime og ute"

Norrøna Radio i Ålesund har såkalt Respons-aksjon torsdag denne uka. 10 prosent av pengene de får samlet inn til radioen går i støtte til vårt prosjekt her i Elfenbenskysten.

Vi er veldig takknemlige for denne støtten, og synes dette er en fin måte å samarbeide på. Ved å støtte sin egen lokalradio er de også med og støtter radiomisjon her i Afrika. Med andre ord: ”Heime og ute”, som NLM er så kjent for…

I forbindelse med denne aksjonen ringte Hilmar Sæther meg her i Abidjan. Hvis du vil vite mer om hva vi snakket om kan du høre intervjuet ved å klikke på linken under:

http://norronaradio.no/filedb/modules/media/id_869.mp3

På Norrønas webradio kan du også følge med på Responssendingene kommende torsdag – selv om du som oss skulle befinne deg i Afrika…

Jostein

søndag, oktober 19, 2008

Ouaninou

Mitt første møte med Ouaninou ble på gudstjenesten i kirken. Inkludert alle barn og oss to misjonærer var vi 24 stykker på møtet.



Ellers inneholdt Ouaninou-oppholdet mange og lange samtaler med ansvarlig pastor, Pierre Any Sagara, som også er kjent for mange i Norge etter hans deltakelse på GF i 2006. Og han snakket varmt om Norgesbesøket. Spesielt gjorde det inntrykk på ham å se hvor mye eldre mennesker i Norge gav til misjonen. Han trakk også fram mange som sa at de ba jevnlig for ham. Selv ber han også for flere av dem han traff.



Pastoren fikk slag for i 2007, og har brukt mye tid på å trene se opp igjen. Fremdeles er han ikke helt rekonvalesert, men det går framover. Han takket for forbønn og sa at det betyr mye for ham.

I Ouaninou fikk vi også besøke misjonens tomter. Men bilder fikk vi ikke lov til å ta denne gangen. Rebellene som fremdeles har kontrollen over husene var likevel veldig vennlig innstilt og la ingen hindringer i veien. Det var vanskelig å forestille seg hvordan det en gang har vært. I husene traff vi stort sett kvinner og barn, familier av rebellene. Tomtene var overgrodde og husene var preget av svært manglende veldikehold, for å si det forsiktig. Men mye er likevel intakt, og det er slett ikke verst etter 6 år på helt fremmede hender.

Den såkalte ”Vatnedalen” var vel det som gjorde mest inntrykk på meg. Her kan jeg se for meg idyllen den gangen gresset ble klippet jevnlig, planter, trær og blomster ble stelt – og husene holdt vedlike. Potensialet ser jeg som aldri har vært der før. De gamle misjonærene har kanskje lettere for å se alt det som er ”ødelagt” og misligholdt.



Flott var det også å tusle en tur på byens marked på søndagen. Yrende folkeliv og et mangfold av salgsvarer. Knut ble gjenkjent både her og der, og det var mange som vil hilse på misjonæren og ønske velkommen tilbake.



Hva framtiden bringer for misjonen i denne landsbyen gjenstår å se. Utfordringene er i alle fall mange og store. Men det har vært sådd mye gjennom mange år. Og på tross av mange år med krig og unntakstilstand som blant annet har ført til nedgang i oppmøtet i kirken, skal vi få tro at Guds Ord virker blant mahouene i Ouaninou – og at det i Hans time vil føre til vekkelse blant mennesker som lever i åndelig ufrihet.

Jostein


torsdag, oktober 16, 2008

Jeg har vært på reis

Jeg har nettopp kommet hjem til Abidjan fra en spennende og innholdsrik tur til gamlefeltet.

Nå er alle de gamle misjonsstasjonene kjente steder, ikke bare kjente navn. Jeg har med egne øyne fått sett Touba, Ouaninou, Koonan, Dioman…

Det har vært en fantastisk tur. Lærerikt og interessant.

Jeg har fått oppleve den fantastiske naturen og vegetasjonen som Elfenbenskysten har å by på. Jeg har kjørt på veier store og breie som en rullebane utenfor hovedstaden Yamoussoukro – som nesten eneste bil. Veien står med andre ord ikke helt i forhold til trafikkmengden. Jeg har sett verdens største katedral, som befinner seg i samme by – med en kilometer med marmorstein foran. Tro det eller ei – den befinner seg faktisk her i landet – i byen til landsfader Félix Houphouët-Boigny.

Jeg har kjørt gjennom buffersonen som siden 2002 har delt Elfenbenskysten i to. Jeg har sett den betydelige tilstedeværelsen som FN-styrkene fremdeles har i dette området. Jeg har vært i rebellsonen, som i dag oppleves svært så harmonisk og rolig, mens det for få år siden var harde krigshandlinger og sågar rene massakrer av landsbyboere.

Jeg har sett hva denne regionen har av rike naturressurser: kaffe, kakao, bomull risdyrking etc… Jeg har sett at det likevel er mange fattige mennesker her, som sliter med å få endene til å møtes.

Jeg har møtt en trofast pastor som gjennom hele konflikten har vært på post, på tross av et slag som han nå er på god vei til å bli frisk av. Jeg har møtt noen av de virkelig trofaste kristne, som holder koken på tross av at kirken har opplevd tilbakegang. Jeg har sett hvor stort behov det er for at evangeliet fremdeles forkynnes for mahouene i Touba-regionen.

Jeg har opplevd noe av det verste av ”veier” som Afrika har å by på – var mer som å kjøre langt ute i en gresseng med to meter høye gresstrå. Jeg har igjen opplevd at tid og avtaler ikke betyr all verdens for afrikanere – i alle fall ikke den forståelsen av tid og avtaler som vi har. Jeg har opplevd den fantastiske gjestfriheten som afrikanerne er så kjent for. Jeg har spist god mat, blant annet i nydelig måneskinn i landsbyen Bianko.

Jeg har vært blant mine egne – dvs ”Diomandé-slekten”. Jeg har opplevde hvordan man på mahouvis går fra familie til familie for å hilse på alle i landsbyen. Jeg har sett hvordan en typisk mahoulandsby er bygd opp.

Jeg har fått oppleve Knut Hengs gjensyn med gamle venner i Dioman seks år etter at han og familien måtte evakuere i full fart i 2002. Jeg har sett hvordan den muslimske vakten gjennom alle disse årene har tatt ansvar for misjonens hus og eiendom uten å ha blitt spurt om det.

Med andre ord:

Jeg har opplevd en masse på kort tid. Jeg har blitt rikere. Forstått mer. Og blitt enda mer fascinert av dette som i de kommende årene er vårt hjemland.

Jeg regner med å komme med mer konkrete drypp fra turen etter hvert.

Jostein

Basiliken i Yamoussoukrou - mye større enn du får inntrykk av på avstand

Markedet i Ouaninou

fredag, oktober 10, 2008

Siste puslespillbrikke

Snart får jeg på plass den siste puslespillbrikken for NLMs arbeid her i Vest-Afrikaregionen. Og som det ble påpekt – det er den mest vesentlige brikken av alle.

Saken er den at jeg lørdag morgen setter kursen mot gamlefeltet Touba, sammen med stedlig representant Knut Heng. Det blir aller første gang jeg få komme til de gamle misjonsstasjonene der vi begynte arbeidet vårt i 1984, men ikke har hatt misjonærer siden den første evakueringen i 2002. Jeg skal få bli kjent med Touba, Ouaninou, Koonan, Dioman…

For Knut blir det også den første turen tilbake til gamle trakter etter at de i hui og hast måtte evakuere for 6 år siden.

Egentlig skulle vi reist fredag, men en kraftig forkjølelse på undertegnede har gjort at vi utsetter en dag. Returen blir onsdag eller torsdag neste uke.

Flott om du er med og be for turen, helsa og møte med de små kristenflokkene i Touba. Vi vil også prøve å få til et møte med en kommersiell lokalradio i Man, i håp om at vi på sikt kan få kjøpe sendetid for radioprogrammene våre hos dem. Be gjerne også om at dette må legge seg godt til rette.

Jostein

onsdag, oktober 08, 2008

Bamu (`bammo)

Den som har blitt mest afrikansk i løpet av eit knapt år i Afrika, er definitivt Simone! Ho føler seg tydeligvis mest trygg på dei med mørk hudfarge, og har lært at det er allminnelig høflighet å handhelse, så ho kjem med handa og skal helse kvar gong det kjem folk til tomta - ja for den del på gata, apoteket eller butikken også. Ho elskar ris og saus og skal helst ete med hendene. Ho reagerer lite dersom eg ber henne sette seg, men seier eg "I sigi" (det same på bambara) er det rett ned på rumpa. Ho blir vill når eg spør om ho vil ha "nånå", men reagerer ikkje viss eg tilbyr melk (det samme ordet).

Eit av dei nye orda som ho har tatt inn i vokabularet sitt er "babu", hennar versjon av "bamu", som på bambara betyr å bære på ryggen. Heilt sidan ho kom til Mali for 11mnd sidan har ho likt seg på ryggen - enten til barnepika eller hushjelpa i Bamako, eller mamma. Når mamma spør om ho vil "bamu" er det raskt å prøve å komme seg opp på ryggen, står gjerne og hoppar og strekker seg etter beina mine. Ho har lært seg å halde seg fast med bein og armar til eg har festa paignet (stoffstykket). Det er spesielt eit stoffstykke vi har brukt til hennar "bammo" heilt frå vi kom. Det som vart att av dette stoffet, vart til gardiner på soverommet vårt i Bamako. No er eine gardina hengt opp som eit slags forheng i stova, men det er ikkje særleg populært for Simone. Ho står og dreg i det og er ikkje blid! Tenk å bruke hennar bamu til noko slikt! Forkasteleg! No ligg hennar stoffstykke lett tilgjengelig på stova, og når ho er litt trøtt og sur, går ho gjerne bort, hentar stoffet og ser bedande på mamma (eller pappa - men ikkje mykje å hente der...) "babu"? For ryggen er så deilig å sovne på.


- Og bebe til Simone må også få "bamme".

søndag, oktober 05, 2008

Be om arbeid

Etter et svært så ”verdslig” innlegg tenkte jeg at jeg ville fortelle om noe langt viktigere og langt sterkere enn et fotball-comeback.

Livet består jo av kropp og sjel – så også denne blogg – litt hummer og kanari. Litt jord og litt himmel. Vi får blogge mens vi har inspirasjon, og for vår del har det jo vært ganske dødt de siste ukene. Selv om det har skjedd mer enn nok i våre liv.

Det jeg ville fortelle om var gudstjenestebesøket i dag. Det er nemlig tredje søndagen vi er her i Abidjan. Vi har vært litt på leit etter et sted det er naturlig å gå. NLM / MELCI har foreløpig ingen egen menighet her i Abidjan, men en liten ”cellegruppe” i en av mahoubydelene. Vi håper at vi etter hvert kan støtte opp om denne. Ellers har vi også funnet oss godt til rette i et mindre internasjonalt fellesskap, stort sett bestående av misjonærer. De samlingene er hver søndag ettermiddag kl 17.

Men i dag var vi for aller første gang i en av de lokale evangeliske kirkene, franskspråklig. Det ble en fin opplevelse. Igjen opplevde vi å være de eneste hvite til stede. Det forteller nok en del om at det er langt færre misjonærer igjen her i Elfenbenskysten enn tidligere. Men det forteller også mye om en menighet som er selvstendig og bærekraftig. Dette er nemlig en menighet plantet av amerikanske misjonærer.

Vi får noen konkrete opplevelser av hvordan det er å være innvandrer og hvit i et land der alle har en annen hudfarge. Spesielt Simone syntes det ble litt for mange innpåslitne og nysgjerrige barn i dag. Det gir oss også noen tanker om hvor viktig det er å inkludere innvandrere i norske menigheter. Det å føle seg annerledes er slett ikke så lett alltid.

Ellers ble det også god afrikansk korsang og prosesjon ut av kirken. Det får en til å tenke på gode opplevelser fra Øst-Afrika.

Men det jeg hadde lyst til å fortelle om, og som gjorde spesielt inntrykk i dag, var under forbønnsdelen av gudstjenesten. Møteleder hadde tre kategorier som han ville vi skulle be for, og ba de som ønsket forbønn om å reise seg.

1. De som sliter med sykdom. Mange reiste seg, og hver for oss ba vi spesielt for disse.
2. De som sliter med sitt åndelige liv. Også nå reiste mange seg, tydeligvis ikke sjenerte eller redde for å vise sine brødre og søstre at de har sine ting å stri med. Så fikk vi be for disse også.
3. De som er arbeidsledige og søker etter jobb. Denne gangen reiste det seg mennesker i de fleste benkeradene, ja jeg ble helt overrasket over hvor mange som ba om forbønn for dette. Og møteleder og menigheten ba inderlig også for disse.

Jeg må innrømme at det var denne siste delen av forbønnen som gjorde mest inntrykk på meg. Det å be for syke og for de som sliter med sitt åndelige liv er noe som gjøres i de fleste menigheter, vil jeg tro. Litt mindre vanlig er det nok å løfte fram denne tredje gruppen på samme måten. Og jeg er i alle fall ikke vandt til å se så mange mennesker be om forbønn for dette. Mest unge mennesker, kvinner og menn.

Det forteller ganske mye om den sosiale situasjonen mange befinner seg i her i Abidjan. De vi snakker med her forteller om hvor store levekostnadene er blitt. Hvordan prisene på mat, transport, husleie etc. dobler seg og gjerne mer enn det. Når mange i tillegg ikke har jobb, sier det seg selv at livet er vanskelig.

Inntrykket mitt er heller ikke at denne menigheten er blant de med mest fattige medlemmer. Selv om det befinner seg et slags ”fattigkvarter” rett i nærheten og det nok er en del som bor der.

Vi har fått med oss alt snakket om krisen i verdensøkonomien og hvordan det kan få konsekvenser for oss alle. Men jeg tror nok at både du som leser disse tankene og jeg fortsatt vil sitte svært så godt i det i sammenlikning med de mange rundt oss her som sliter med å få endene til å møtes.

For meg ble det en flott opplevelse å se en menighet som tar dette problemet på alvor. Og ikke minst var det flott å se hvor mange som velger forbønnens vei for å få hjelp.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en gründer, og hadde evner til å starte opp med noe som kunne skape arbeidsplasser for hele nærmiljøet…

Jostein

Myggen gleder en misjonær i Afrika

Vanligvis skyr vi myggen her i Afrika. Vi ligger under myggnetting og smører på oss myggolje. Vi tenner myggspiral og vi spiser malariatabletter.

Men i dag ønsket jeg Myggen hjertelig velkommen. Ja det var stort å ta del i Myggens herjinger.

Jeg snakker selvsagt om Erik ”Myggen” Myklands comeback. For deg som ikke skjønner et kvekk; bær over med meg.

Det er nemlig stort for en som fikk oppleve Myggen og Start i glansdagene på 90-tallet, da klubben nedsablet både Rosenborg og Viking og spilte en form for fotball som begeistret land og strand.

I dag gjorde Myggen comeback på Start, 12 år etter sist han spilte for laget. Riktignok i en førstedivisjonskamp mot Sandnes Ulf. Likevel.

Det var en stor opplevelse å bivåne den aldrende, lille Myggen entre Sør Arena i en kamp der Start vant 5-1, og Myggen nok bidro mest som en motivator for medspillere og publikum. Selv om pasningsfoten ser ut til å være intakt.

Vel – det ble litt smak av gammel storhetstid for meg i ettermiddag. For denne kampen fikk jeg faktisk med meg også her i Abidjan. Den første kampen jeg har sett på nett her i Afrika. Og selv om det ikke er helt topp kvalitet så er det nok til å glede en Start-patriot i utlendighet.

Så jeg får takke teknologien, TV2 og CI Telecom for at de gjorde det mulig. Og min gamle student-kompis Are Heiseldal som kommenterte kampen.

Jostein

torsdag, oktober 02, 2008

Endeleg på nett!

Det har vore lite med oppdatering etter at vi sette føtene vår på ivoriansk jord. Vi har ikkje hatt internett-tilkobling heime, men i går var nettverket på plass, så no kan vi endelig få gje lyd frå oss!

Her i Abidjan har vi – og kjem vi til å få – det bra. Den første tida har vi brukt til å kome oss litt i orden i huset, ordne kontorlokale til Jostein og radiomedarbeidarane, rydde litt i ting og tang, og orientere oss i denne millionbyen som Abidjan jo er. Det er utrulig godt at vi allereie har vore fem veker i Abidjan tidligare. Dette gjer at vi slepp å køyre oss vill (gjeld i alle fall Jostein må vel seiast), at vi veit kor butikkar, kyrkje, fruktmarked og bakar fins, og ikkje minst at vi kjenner frå før dei som jobbar hos og saman med oss. Då blir det jo nesten som å kome heim. I går kom Jon Ivar (Friborg) med flyttelasset vårt og radioen sitt utstyr, køyrande frå Mali, så no har vi heimen vår her! Kjekt også å allereie no få kollega på besøk!

Godt har det også vore å vere med på engelske samlingar på søndagsettermiddagane , og sjå at vi kan få fellesskap og forhåpentlegvis vennskap i det internasjonale miljøet.

Ei lite oppdatering om oss:

Knøttet: Er veldig aktiv i mammas mage. Dersom mønsteret etter storesøster er det same, så er det ting som tyder på at mamma ikkje treng ekstra trim dei neste åra. Svangerskapet går bra, og vi gleder oss til å helse på mirakelet i januar.

Simone: Var ganske urolig og krevande siste vekene i Mali- ho visste vel at ting var i gjerde. Også dei første vekene her har ho vore avhengig av å ha mamma innen synsvidde, men no byrjar det å løsne litt. I skrivande stund er ho med hushjelpa vår, Paul på taket. Ho går også gjerne ut i hagen på oppdagelsesferd. Ho vinn stadig nye terreng, og er familiens store skravlehank og klatremus. Fleire og fleire ord kjem ut av munnen. Det siste er bebe, og då peikar ho gjerne på mammas mage.

Jostein: Er i gang i arbeidet med radioen og organiserar kontor og diverse. Ser fram til å få radiomedarbeidarane på plass på arbeid over helga.. Koser seg framleis over å bu i Afrika, og nyttar seg gjerne av høva til å få sjå mange gode fotballkampar på tv. Prøver å bruke ekstra mykje tid med Simone før nokre veker på kvart sitt kontinent!

Elisabeth: Prøver å organisere heimen og har byrja litt på opprydding og organisering i gjestehuset. Med ei aktiv jente i hælane blir nok det heller eit langtidsprosjekt. Har endelig fått rett behandling for augeproblem som ho har gått med sidan juni (feil diagnose og – behandling i Mali). Strikkar hue til Simone og prøver å førebu seg så godt som mulig på kalde månader i Noreg. Har byrja på bibelgruppe tysdags ettermiddag saman med for det meste amerikanske misjonærdamer. Kjekt.