torsdag, desember 24, 2009

God jul og godt nyttår!

Med dette vil vi ønske alle blogglesere en velsignet julehøytid og et velsignet godt nyttår, 2010!

Vi har spist julemiddagen i 30 varmegrader og svetten silende. Men pinnekjøttet smakte akkurat like godt her som hjemme i Norge. Vi har besøk av tante Astrid i jula. Astrid er Elisabeths søster og er allerede blitt superpopulær hos jentene. Vi ser fram til noen flotte juledager sammen.

Skulle du ønske å få julebrevet fra oss, men ikke fått på e-post enda, må du gjerne gi et pip - så sender vi det med glede. Vår mailadresse finner du her

Lillejulaften hadde vi julefest for arbeiderne her i Abidjan, og da tok vi dette bildet:


Gud velsigne deg og dine i året som ligger foran!

Elisabeth & Jostein
Simone Amalie & Lydia Johanne

fredag, november 27, 2009

- Hvorfor løper du slik?

Onsdag kom vi hjem igjen til Abidjan etter to og en halv uke i Bamako i Mali. Hjemturen gikk veldig greit, i motsetning til reisen fra Abidjan til Bamako. Flyturen på halvannen time var nemlig da ikke mindre enn 15 timer forsinket og vi måtte tilbringe hele natta på flyplassen sammen med de to aktive tullene våre. Men returen var altså av den snille sorten, noe vi er takknemlige for.

Vel hjemme på tomta i Abidjan ble vi møtt av en vill, liten puddel som syntes at to og en halv uke uten matmor var alt for mye. ”Annie” gikk helt bananas da hun oppdaget hvem det var som kom inn porten, til stor forlystelse både for barna våre og for de nasjonale arbeiderne her.

Bikkja har tydeligvis hatt for lite trim i det siste, noe som også gjelder undertegnede. Det vises vel helst på magemålet til oss begge. Derfor tok vi beina fatt i ettermiddag, og la ut på vår første joggetur på så alt for lenge. Det er nok litt av et syn i nabolaget her i Abidjan: En bleik, utrent nordmann sammen med en like bleik og utrent puddel. Som sliter seg gjennom nabolaget på joggetur. Men stort sett får vi bare hyggelige smil, vink og hilsener. Og noen ganger må vi stoppe opp og slå av en liten prat med kjente…

Det er ingen lang rute vi har laget oss, men greit å kunne løpe en, to eller tre runder – alt etter dagsformen. Men bikkja er tydeligvis enda dårligere enn meg til å økonomisere med kreftene. Hun går ut i hundre, alltid like ivrig. Men et stykke ut i andre runden vår, etter ca femten minutters løping, var bikkja helt ferdig. Tunga hang som et slips og nå var det jeg som dro på hunden og ikke motsatt…

Helt til vi plutselig møtte på fire dobermann, hunder av det store slaget kan man si. Store i kjeften er de også. Da ble det plutselig liv i puddelen igjen. Og hun var nok glad for at de store ”kollegene” ble holdt godt igjen av sine vakter. Det fikk i det minste Annie til å friskne til igjen på siste delen av turen vår.

Den artigste opplevelsen i dag hadde vi derimot helt mot slutten av joggeturen. Vi passerer ei gammel dame og hilser høflig. Så roper hun et eller annet flere ganger, og jeg må stoppe og gå tilbake til henne for å høre hva det var hun ville:

”Hva er det som skjer?”, sier hun.
”Hva da?” lurer jeg.
”Hva er galt? Hva er det som har skjedd? Hvorfor løper du sånn?”

Og sannelig kan du spørre, tenker jeg. Det er i grunnen et godt spørsmål. Hvorfor løper jeg egentlig sånn? Med en puddel på slep? Man kan jo begynne å lure…

”Å, det er ingenting”, sier jeg. ”Jeg løper bare for å trene. Det gjør godt for helsa å løpe.”
”Å ja”, sier dama og smiler. Tilsynelatende forstår hun forklaringen min, men det spørs nok om hun ikke likevel undret seg stort over de to blekansiktene, den ene på to bein og den andre på fire.

Jogging gjør godt for helsa, det er sikkert og visst. Men aller helst skulle jeg ha gjort noe enda gøyere. Drømmen er å pleie helsa med å spille tennis, for eksempel. Men da må jeg nok finne meg en annen partner enn Annie…

Så i solidaritet med den lille puddelen fortsetter jeg nok å jogge innimellom, selv om det skulle legge seg til rette også med en tennispartner. Og kanskje møter vi igjen den smilende gamle dama med undring i blikket. Faktum er nok at hun har hatt mer enn nok fysisk aktivitet gjennom den lange dagen bare for å få endene til å møtes.

Og da blir en vel naturlig nok litt perpleks når en møter en som må ut og jogge med hunden sin for å få fysisk aktivitet…

Jostein

torsdag, november 19, 2009

Gledelig nytt

Helt siden i vinter har vi gledet oss over at radiosendingene på mahou når helt inn i Toubaområdet nord i Elfenbenskysten. Vi har fått bekreftet at sendingene har vært på lufta på torsdag og lørdag hver uke, og vi har visst at det er gode lytterforhold mange steder. Men vi har ikke fått tilbakemeldinger fra andre enn de vi selv har informert om sendingene.

Derfor var det svært gledelig da vi nylig fikk høre historien om en mahou i en landsby helt inn mot grensen til Guinea. En ettermiddag han hadde vært i dårlig form og stått over fotballkampen sammen med vennene i landsbyen hadde han satt seg ned i en stol for å slappe av. Dermed ble radioen slått på, og han begynte tilfeldig å søke etter et program som kunne være av interesse.

Med ett kommer en svært kjent lyd. Trommene. Som typisk brukes for å tilkalle mahouenes oppmerksomhet når noe viktig skal fortelles. Mahouen spisser ørene, og til sin store overraskelse hører han sitt eget morsmål på radioen. For aller første gang. Vanligvis er det fransk, eller andre dominerende lokalspråk som lyder på eteren. Aldri mahouspråket. Men denne ettermiddagen får mahouen høre sitt eget språk på sin egen radio hjemme i sin egen landsby.

Kanalen han ”tilfeldigvis” har funnet fram til er Radio Man FM. Tidspunktet han slo på radioen var ”tilfeldigvis” det tidspunktet hvor Mahourøsten lyder over eteren. Mahouen blir sittende spikret foran radioen de tretti minuttene programmet varer. Tretti minutter med hans eget språk på radioen. Tretti minutter der Guds Ord formidles på mahouspråket.

Tretti minutter som kan være med og forandre et menneske? Det vet vi selvsagt ikke. Men mahouen var i alle fall så begeistret over funnet av vårt program at han fortalte det til andre, og etter hvert fikk tak i nummeret til en av våre medarbeidere. Deretter tok han kontakt for å fortelle hvordan han hadde kommet over radioprogrammet.

For oss er dette en stor oppmuntring. Et konkret bevis på at vi når inn dit vi ønsker med programmene våre. Gledelig er det også at Mahourøsten nå blir sendt i Toubaregionen på to forskjellige radiokanaler, til sammen fire dager i uken.

Dermed er sjansen stor for at enda flere mahouer ”tilfeldigvis” søker seg inn på en av kanalene der Mahourøsten forteller dem om ”det evige håpet”.

Jostein

søndag, oktober 25, 2009

Ein månad med påfyll


Fredag fulgte vi Åse og Ole, farmor og farmor på flyet tilbake til Norge. Då hadde dei vore hos oss i ein heil månad. Ein god månad med leik med borna, prat, felleskap, god mat, ferietur rundt i landet, kort sagt, ein månad vi kjem til å leve lenge på.

Og farmor og farfar var veldig spreke og leika mykje med jentene! Simone fann tonen med dei alt første kvelden, medan Lydia trengde litt meir tid å venne seg til dei kvite framande. Men det gjekk ikkje lenge før farmor og farfar var dei beste i heile verda... Her er eit par bileter frå gode vener i hagen til presidenthotellet i Yamoussoukro!



Vi hadde ein god ferietur til badebyen San Pedro og vidare opp til hovudstaden Yamoussoukro.


1200 km på veiar av ymse kvalitet, men turen gjekk bra og vi kosa oss veldig i lag. Lydia hadde fått seg framovervendt sete, noko som hjalp litt på tålmodigheita... Første stopp var San Pedro, ein havneby vi har høyrt mykje om frå "gamle" Elfenbenskystmisjonærar. Dessverre hadde det vore utslepp frå ein båt i området og med det badeforbud. Ein nedtur for dei som hadde gleda seg til havbad. Gleda var difor stor når vi køyrde fem mil frå San Pedro og fann "havfruebukta". Dette var eit hotell som hadde vore stengt sidan 2002, eit fantastisk område som no stod der nakent og venta på bedre tider. Vakter og dei som passa på plassen ynskte oss velkommen inn, og vi fekk ein god dag i sand, med bading og sandleikar.


Men det var ikkje berre bading og soling vi fikk oppleve i lag denne månaden. Vi besøkte verdens største katedral og overnatta på sjølvaste presidenthotellet i hovudstaden. Vi var på kjøpesentre og marked, Åse lærte både Elisabeth og hushjelpa nye retter, Ole hjalp til med mykje praktisk arbeid i huset. Er imponert over kor godt dei klarte varmen, sjølv om det var både eitt og to skjorteskift for dag.


Vi var også glade for å få vise arbeidet blant mahoufolket her i Abidjan. Blant anna var dei ein kveld med på alfabetiseringskurs. Menn og kvinner i alle aldrar ivrige på å få lære seg å lese og skrive på morsmålet.


- og deltakelse på "lyttergrupper": mahouar som samlar seg rundt ein radio for å lytte ilag til radioprogramma " mahourøysta". Ekstra kjekt var det at Åse og Ole fikk vere med på å overrekke ein radio som søndagsskulen i Tveit frikyrkje hadde samla inn pengar til.


Her er Åse ilag med den første lyttergruppa for kvinner:

Så får vi fire som er igjen i Abidjan leve på gode minner, og glede oss til neste besøk...
Elisabeth

fredag, september 25, 2009

Forfedre å være stolt over

Min siste besteforelder, Lisa Amalie Sæth, døde fredfullt i Rauma sist lørdag. Nesten 97 år gammel. I dag ble hun begravet, dessverre uten at vi her i Abidjan hadde anledning til å være til stede. Det er vemodig.

En slik dag er det ikke unaturlig å gjøre seg noen refleksjoner.

Blant mahouene her i Elfenbenskysten står forfedrenes posisjon ekstremt sterkt. De omtales med respekt og det er vanskelig å skulle bryte med verdiene som disse stod for. En mahou er veldig opptatt av slektsbånd og av hvem som har gått foran dem i historien. I radioprogrammene våre forteller vi ofte om ulike mahoulandsbyers opprinnelse, og hvem som er grunnleggeren av landsbyen. Slikt er viktig, og selv i en muntlig fortellertradisjon der de fleste verken kan lese eller skrive er dette likevel informasjon som overleveres fra generasjon til generasjon.

Men det er ikke alt av det forfedrene har sagt som er like positivt. For mange er bundet av troen på forfedrenes ånder. Det skaper ofte frykt og binder mange i troen på at de må gjøre slik og slik for ikke fornærme forfedrene og dermed bli utsatt for forbannelser og ulykker. Jeg har hørt mahouer som har sagt at de tror på det vi sier på radioen om Guds kjærlighet. Men det blir for kostbart for dem å bryte med det forfedrene stod for. De som tilbad fjell, skog og vann.

- ”Avviser jeg dette, bryter jeg med alt det jeg står for og alt det mine forfedre og min kultur står for,” var det en som sa.

Og akkurat det er nesten umulig for en mahou. Det koster så altfor mye.

Jeg tenker på alle de gode og positive verdiene som mine forfedre stod for. Alle bønnene de har bedt for meg. Jeg vet at jeg opp gjennom oppveksten har vært båret mye på bønnevinger av mine besteforeldre. Spesielt i tider da det var ekstra vanskelig. Jeg tror andres forbønn har vært avgjørende for hvor jeg står i dag.

Alle mine besteforeldre var dypt troende mennesker. Bibellesning, salmesang og bønn har vært helt sentrale elementer i hjemmet. Det de stod for har vært et godt eksempel både for deres barn, barnebarn og oldebarn. Jeg takker Gud for at jeg har vært så privilegert at jeg har blitt født inn i en slik slekt. For det er ingen selvfølge.

Men så spør jeg meg: Har vi i stor nok grad sett verdien av det de stod for? Eller er vi i ferd med å vende oss bort fra det, og tenke at det var for en annen tid? Inntrykket mitt er at nye norske generasjoner hiver på båten mye av det positive som våre forfedre stod for. Selvsagt er det også ting i denne tradisjonen som vi kan være glad for at vi ikke trenger å ta med oss. Men du verden hvor viktig det er å ta vare på alt det gode de har gitt oss.

Mahouene har altså stor respekt for det deres forfedre stod for. Veldig mye av det er positivt, mens mye som sagt er bundet både til frykt og overtro, og må kunne betegnes som negativt. Uten at vi av den grunn blir kulturimperialister, som noen sikkert kunne være fristet til å beskylde oss for.

Så er det kanskje slik at mahouene i for stor grad er bundet av det forfedrene stod for, og at de ikke klarer å bryte med de negative elementene. Mens vi i Norge er altfor lite bundet av det våre forfedre stod for, og at vi derfor også mister alle de gode tingene som er gitt oss.

Lærdommen for oss alle må være at vi tar vare på de positive tingene som våre forfedre har gjort for oss. Og bevarer minnene om deres gode eksempler. Og ikke minst at vi takker Gud for alle dem som har gått foran oss.

Uten dem hadde vi aldri vært der vi er i dag.

Jeg håper at vi kan klare å gi de samme verdiene videre til generasjonene som kommer etter oss.

Jostein

torsdag, september 10, 2009

Et nytt radiosteg er tatt

Sist fredag leverte vi fra oss de tolv første radioprogrammene med radioteater på mahouspråket.

De siste månedene har radioteamet her i Abidjan jobbet hardt og intenst med å få disse programmene ferdig, slik at de kan sendes på radioen i siste kvartal av 2009. Forrige uke ble ekstra hektisk, men på fredag ettermiddag kunne jeg ta turen til samarbeidsradioen vår Fréquence Vie og levere CD’en med de tolv episodene.

Radioteamet legger siste hånd på programmene


I begynnelsen av neste uke skal vi også sende en CD med programmene til Radio Man FM i byen Man utenfor Toubaregionen. Det er denne radioen som sender radioprogrammene våre inn der mahouene primært bor, i kjerneområdet som heter Bafing. Dette betyr også at vi nå vil sende akkurat de samme programmene både her i storbyen Abidjan og i mahoulandsbyene i nord.

Det er med stor spenning vi ser fram til onsdag 7. oktober. Da går nemlig det aller første radioteaterprogrammet på lufta her i Abidjan. Hvordan vil lytterne våre reagere? Vil de like det de hører? Vil de forstå det vi ønsker å formidle?

Dette er nemlig en annen måte å formidle det kristne budskapet på enn det vi har gjort fram til nå. Tema for hvert program spinnes rundt den kristne mahoufamilien Bakayoko (les mer her) som bor i en landsby der det er svært få kristne.

Temaene som tas opp er blant annet:
- Hvordan beskytte oss mot onde ånder?
- Døden.
- Hvordan skal vi tolke drømmer?
- Kan døde mennesker komme tilbake til livet i andre skikkelser?
- Sykdom og helbredelse.
- Dersom du blir utsatt for et lite uhell, er det da på grunn av at noen har kastet en forbannelse på deg?
- Frykt for Satan.
- Hva skjer etter døden?

Alle disse temaene blir belyst med Bibelen som rettesnor. For det er nettopp Bibelens eget svar på disse spørsmålene som blir vektlagt gjennom rollespillet. Alt spilt gjennom familien Bakayoko, der det som oftest er barna som konfronterer foreldrene med dilemmaer knyttet til de nevnte temaene. Sammen finner de Bibelens egne svar på spørsmålene.

Mahouene elsker teater. Og i disse programmene håper vi at de også vil kunne kjenne seg igjen i den hverdagslige settingen som handlingen utspiller seg i.

Så er det vår inderlige bønn at Guds Hellige Ånd vil gjøre Ordet forståelig for dem slik at de kan få et møte med Jesus.

Vi trenger også din forbønn!

Jostein

tirsdag, september 08, 2009

Ikke stem på egoismen!

Denne bloggen har aldri vært ment å være en politisk blogg, og det er heller ikke tanken i framtiden. Men noen ganger er det rett å benytte anledningen til å si hva man mener. Dette er et slikt tilfelle.

Det står et stortingsvalg for døren hjemme i Norge, og utviklingen nå i forkant bekymrer meg rett og slett.

Egoismen sies å være en av de aller største driftene i oss mennesker. Det tror jeg de aller fleste av oss har erfart i egne liv. Det er derfor min klare konklusjon at egoismen klarer seg meget godt på egenhånd, og at det derfor er et veldig dårlig valg å gi egoismen sin politiske stemme i tillegg.

For den ekstreme individualismen som preger Fremskrittspartiet kan vanskelig betegnes som noe annet enn egoisme. Det er meg og mitt i sentrum. FrP vektlegger stadig hvor fornuftig jeg er, hvor flink jeg er til å ta alle de gode valgene. Det er helt unødvendig at noen er med og gir meg retningslinjer for valgene, for det er jeg smart nok til å gjøre selv, er det gjentatte budskapet de gir meg. Egoet mitt jubler og er selvsagt helt enig. Klart jeg er smart nok. Så kan man jo som kristen spørre seg hvor logisk det er at individet selv i så stor grad skal være normgivende i et samfunn.

Hvorfor skal staten da sette grenser for min utfoldelse? Hvorfor skal jeg betale skatt for eksempel? Eller hvorfor skal alkoholprisene være så høye? Egoet mitt forteller meg jo at jeg er smart nok til selv å regulere alkoholforbruket mitt. At det er andre som sliter med det er da ikke mitt ansvar? Jeg er jo smart nok. Solidariteten begrenser seg til meg selv og mine likesinnede.

Nylig fortalte FrP meg at det er greit at jeg selv (eller min familie) bestemmer når jeg skal få lov til å dø. Aktiv dødshjelp heter det, og det må være lov dersom jeg er alvorlig syk og har mye smerter. Det er jo mitt liv, er det ikke? Det er vel ingen andre som kan bestemme over det, vel? Nei visst er det ikke, sier egoet mitt og er hjertens enig. Individets frihet heter det på fint. At det finnes en Gud og en Skaper som gråter i fortvilelse over valget mitt, det bryr ikke egoet seg om. For jeg er jo smart nok til selv å ta valget. Nå i ettertid har visst Siv Jensen funnet det taktisk rett å gå tilbake på dette ved å si at det ikke blir aktuelt i inneværende stortingsperiode. Dette bekrefter at FrP topper eliteserietabellen og vel så det hva gjelder politisk populisme. Men landsmøtevedtaket står der uansett, og FrP har vist oss hva de egentlig ønsker og hva de egentlig står for.

Finnes det kollektiv egoisme eller kulturell egoisme? Selvsagt. Det heter etnosentrisme på fint, og FrP er veldig gode på akkurat det. Men de har selvsagt gitt det annet navn. For eksempel ”bevaring av den norske kulturarven” (som i seg selv på ingen måte er negativt…)

Det er OSS: Oss nordmenn. Og så er det ”de andre”, ”de fremmede”, også kalt innvandrere. Og det synes som om de ikke er så viktige. De er like mye verdt som oss andre, hevdes det. Men det virker som om det gjelder bare dersom de holder seg utenfor våre grenser. For kommer de til Norge så er de visst bare ute etter å lage trøbbel for oss. Derfor foreslo FrPs nestleder Per Sandberg for noen år siden å innføre elektronisk merking av alle asylsøkere. Slik at staten skulle vite hvor de er til enhver tid. Her kommer forresten STATEN inn i bildet. Hvor er det blitt av individets frihet? Det gjelder visst bare de norske det. Er det fordi det norske egoet er bedre enn ”fremmede ego?” Spesielt ego fra fattige og marginaliserte land i verden? Forfulgte ego synes heller ikke å være vårt ansvar. Vi har nok med våre egne ego. Egosentrisme, heter det.

Familiegjenforening skal det også bli slutt på, fortalte den samme Sandberg oss nylig. Ja, i alle fall på norsk jord. For hvis familier vil gjenforenes kan de heller gjøre det der de kom fra. Ett av forslagene er visstnok Somalia, som tilfeldigvis i internasjonale medier regnes for å være verdens mest farlige land å oppholde seg. Eller Iran. Et land som de siste månedene har vist oss tydelig at du helst skal være 100 % enig med myndighetene for å kunne leve i fred.

Religiøs forfølgelse synes heller ikke å være så farlig lenger. Det skal i alle fall ikke gi noen grunn til å søke opphold i Norge, sier Sandberg i samme intervju.

Så vet jeg ikke hvor mye jeg skal kommentere forslaget om å opprette norske asylmottak i Afrika, for å unngå at asylsøkerne kommer direkte til Norge. Egentlig så burde en vel bare le av slikt. Men når det dessverre er seriøst ment, så er det kanskje på sin plass å påpeke en og annen ting.

Et lite søk på FN sine sider forteller at i 16 øst- og sentralafrikanske land er det til sammen 11 millioner såkalte IDPs (Internally Displaced People – eller Internflyktninger). Blant disse har bare Sudan hele 4 millioner, mens to kjente land i norske medier for tiden – Somalia og Kongo – har mer enn 1,3 millioner internflyktninger. Er det her FrP vil etablere asylmottak? Den manglende rettssikkerheten i Kongo er vel forresten noe de fleste nordmenn har blitt eksponert for den siste tiden. Likevel er det i umiddelbar nærhet av denne regionen FrP vil sende asylsøkere.

I tillegg til alle internflyktninger har mange av de samme landene tatt imot flyktninger fra naboland. Land som Tanzania (som er foreslått av FrP), Kenya og Sudan huser allerede mer enn 250 000 flyktninger, viser samme oversikt.

Regionen jeg selv oppholder meg i er ikke medregnet i FNs oversikt over internflyktninger. Men både her i Elfenbenskysten og ikke minst i nabolandene Sierra Leone og Liberia har det vært mange år med krigstilstander og ditto mange IDPs også her. Mange har for eksempel kommet hit til storbyen Abidjan som dermed preges mye både av høy arbeidsledighet og kriminalitet i de utsatte bydelene. Er det her FrP vil etablere norske asylmottak?

Det er vel kanskje dette som blir FrPs form for bistand og u-hjelp til verdens fattige: bygge asylmottak. Mens de vil kutte de fleste andre bi- og multilaterale bistandskanalene.

Visst er det mange utfordringer knyttet til innvandringsspørsmål i Norge. Jeg er ikke mer naiv enn at jeg erkjenner det. Det store spørsmålet er hvordan vi møter disse utfordringene.

Jeg og min familie er for tiden ”innvandrere” i et land der alle hvite innvandrere ble regelrett kjeppjaget ut av landet for bare fem år siden. Grunnen var at de hvite ble offer for å finne en ”ytre fiende” som fikk skylden for alle problemene landet da hadde. Er det noe av det samme som skjer i forhold til fremmedfrykten i Norge i dag?

Her i Elfenbenskysten har situasjonen normalisert seg, og vi blir igjen stort sett ønsket velkommen med den vanlige afrikanske gjestfriheten. Folk har etter hvert sett verdien også av å ha innvandring.

Kanskje vi i Norge også kunne blitt flinkere til å fokusere på de positive sidene av innvandringen? Personlig har jeg blitt utrolig beriket gjennom vennskap med innvandrere i Norge. Flere av dem er også blitt trosforbilder for meg.

Kanskje vi også kan oppmuntre hverandre til å løfte nesetippen ørlite fra navleregionen, for å konstatere at det finnes også noen utenfor ”vi og vårt”, og at vi også har et ansvar for disse. Uti fra et kristent livssyn er vi kalt til nestekjærlighet og vi er kalt til å bringe evangeliet til alle folkeslag. Tenk hvilken mulighet som ligger i å forkynne for ”alle folkeslag” som kommer til vårt land i dag. Flyktninger fra stengte muslimske land. Mennesker som flykter fra hat, fattigdom, nød og elendighet. Som aldri har fått møte verken Guds eller menneskers kjærlighet. Tenkt hvis det var hos oss, i Norge, at de fikk møte varme, omsorg og virkelig kristen nestekjærlighet
.

I stedet for en kald skulder med klar beskjed om at vi har nok med vårt eget ego, og vi har ikke plass til dere fremmede.

Min oppfordring til slutt i dette lange resonnementet er i grunnen ganske enkel: Se forbi de retoriske, vakre ordene. Gjør en kritisk vurdering av ditt eget ego og still spørsmålet: Vil jeg virkelig bidra til å gjøre Norge til egoismens høyborg?

Jeg foretrekker å satse på helt andre politiske virkemidler, selv om også jeg er frustrert og sint på veldig mye av det den sittende regjeringen har rasert av kristne verdier.

Jostein

tirsdag, august 18, 2009

- Vi skal bare be først

I formiddag var vi en tur på byen bl.a for å kjøpe air condition til et av rommene her på tomta. Problemet var bare at batteriet på bilen fant det for godt å si opp jobben på et svært ubeleilig tidspunkt. Dermed ble Elisabeth sittende på butikken med Lydia og vente, mens jeg måtte begynne å se meg om etter hjelp.

Vi hadde allerede betalt varen og bestilt installatører som var klare til å slå følge med oss i bilen. Som afrikanere flest virket det ikke å bry dem at de måtte vente litt. Tålmodighet er en dyd, det er sikkert og visst.

Men tiden gikk og vi med vår vestlige hjernehalvdel følte selvsagt at det hele var bortkastet. Hjemme ventet Simone med en sliten barnepasser, og vi hadde en avtale kl 14 som vi skjønte vi ikke rakk. Men det var lite vi kunne gjøre.

Selvsagt fikk vi hjelp med batteriet. Det bare tok litt tid. Og til slutt viste det seg at vi måtte av gårde for å kjøpe nytt. Mekanikeren hadde selvsagt en venn noen kvartaler unna, og med et lånt reservebatteri så vi tok veien dit. Men først måtte vi fylle opp bilen med to installatører, en mekaniker og ikke minst store kartonger inneholdende air condition. I tillegg til en tålmodig datter og mor, selvsagt.

Tiden gikk, og jeg tenkte at nå begynte vel disse installatørene å bli rimelig utålmodige og leie. Trolig hadde de mistet matpausen sin også. Og nå måtte de vente på at vi fikk byttet batteri og kunne vende nesen mot andre siden av byen, der vi bor. Etter hvert oppdaget jeg at den ene av dem hadde sovnet.

Omsider kom vi fram, og ble møtt av en overivrig puddel og en sliten, men alltid smilende barnepasser. Installatørene bar ut utstyret, inspiserte rommet og virket i grunnen ivrige etter å komme i gang. Jeg hadde begynt å tenke at det kanskje var for seint, og at de heller ville ha ventet til dagen etter. I hvert fall regnet jeg med at de ville gyve løs på jobben med en gang.

Men da kom det fra de troende muslimene:

- Vi kommer straks tilbake for å begynne jobben. Vi skal bare be først…

Tilbake stod jeg og undret meg over to ting. For det første den endeløse tålmodigheten som kjennetegner afrikanerne. Men ikke minst også hvordan mange muslimer her tar sin tro så til de grader på alvor. De har det aldri for travelt til å glemme bønnestunden.

Jeg tror vi har noe å lære av våre afrikanske venner på begge disse områdene.

Jostein

mandag, august 10, 2009

Yamoussoukro

Betyr en stille blogg en stille hverdag?

Nei, tvert imot. Sommeren har vært både travel og innholdsrik for oss alle. To aktive jenter holder foreldrene i ånde både dag og natt. Og arbeidshverdagen byr både på utfordringer og opplevelser.

Vi trives godt her i Abidjan og er takknemlige for å få lov til å ha vår misjonstjeneste akkurat her.

Blant det spennende vi fikk anledning til i sommer var en tur til den offisielle hovedstaden i Elfenbenskysten; Yamoussoukro. Her fikk vi ta turen innom Basiliken, som tro det eller ei er verdens aller største katedral. Den er faktisk større enn Peterskirken i Roma.

Noen bilder gir et godt inntrykk, men den er vel verdt et besøk:








torsdag, august 06, 2009

Simone 2 år! Hipp hipp hurra!!!


Denne kjære og søte jenta vår fyller hele to år!

Gratulerer med dagen!


Litt om bursdagsjenta vår:

Simone er:


kjærlig, omsorgsfull og hjelpsom. Hun er rask til å gi kyss og klem, til å ta opp eller hente ting, og rask til å trøste. " Lydia dine (griner), Mone tøste", eller dersom mammen får vondt: "tata (stakkar) mamma, mamma aua" (stryker på kinnet eller der det var vondt, og gir en våt og høylydt suss)

Viljesterk og trassete og utålmodig. Hun vet absolutt hva hun vil, og er ikke sen med å legge seg strakt ut på gulvet dersom hun ikke får viljen sin (f eks å ikke få spise yoghurt tre ganger for dag, eller at det er feil person som hjelper til med middagen).

Ordsterk, språkmektig, og sangglad . Hun er veldig flink til å snakke (selv om r,k og g ikke er på plass), har blitt god i fransk, elsker sang og musikk.

Supersosial og utejente. Vi kan ikke la en dør stå åpen, - eller låst med nøkkel i for den del - hun VIL ut, og da går hun ut!. Hun elsker å være sammen med mennesker,og er den av oss som har desidert flest "venner". Alle i gata hilser på henne ved navn, eller spør etter henne når vi er uten henne...

Og det aller beste og viktigste: - hun er vår!

Huff, jeg innser at dette ble et veldig myrsnipete... Men på en sånn dag får det bare stå sin prøve... I dag lar mammen stoltheten skinne gjennom! :-)
Elisabeth

torsdag, juli 30, 2009

- får nonner lov til å få barn?

Etter å ha tråla butikk på butikk i månadsvis etter grovmjøl, tok familien Heng ) – misjonærar i Mali som er her i Abidjan på ferie, og kjenner godt til ting her…) meg med til ei mølle for å få kjøpt kli (det nærmaste dei hadde kome å finne grovmjøl når dei budde her). Så vi køyrde av garde, forbi sentrum med høgblokker og yrande forretningsliv, over ei av dei to store bruene som fører ein over til andre sida av millionbyen. ”Ser du dei store siloane der borte?” sa Knut og peika på nokre enorme bygningar og siloar rett over brua. Så vi køyrde ned til sjølvaste Mølla i Abidjan og gjekk inn. Der måtte Eli levere frå seg ID, og vi fikk besøkelseskort.

Inne på området gjekk vi til resepsjonen og la fram ærendet vårt. Vi forklarte at vi var misjonærar og at ho hadde brukt å få kjøpt mjøl her tidligare. Ein sekk med kli, takk, og gjerne grovmjøl dersom vi kunne få det der. Mannen i skranken vart veldig blid, og jo da, det kunne dei ordne. Ein kli-sekk til 40 kilo(!) og grovmjøl 30 kilo.


Med eitt kom det ein staseleg mann bort til oss. Mannen bak skranken presenterte oss som søstre og at vi var benedektiner-nonner eller noko liknande, eg smilte og forklarte både han og den staselege, at vi var evangeliske misjonærar. Mannen, som eg seinare forstod var sjølvaste direktøren, smilte og helste blidt på oss. Han sa noko til skrankemannen om eg ikkje heilt oppfatta, men det var eitt eller anna positivt, såpass forstod eg. Vi takka og sette oss ned og venta. Mannen kom med skriv vi skulle ta med oss ut til eit kontor på mølleområdet. Med papira i handa oppdaga vi med eitt at vi ikkje skulle betale eit øre, og at vi utan å heilt forstå det hadde fått 80 kilo kli og 60 kilo grovmjøl! Gratis!

Så sat vi der og venta og funderte på korleis vi skulle få med oss dei store sekkane i bilen, med seks stykk Heng, samt meg og baby Lydia. Medan vi sat der var det sjølvsagt mange som helsa på oss. Kvar gong nokon kom inn og sa bon jour madam, vart dei irettesatt av ein mann som sannsynligvis var ein slags sjef: ”Ikkje kall dei madam (frue), dei er søstre (altså nonner), eg prøvde gong etter gong å forklare at ”nei, vi er ikkje nonner, vi er misjonærar”, men nei da, var vi nonner, så var i nonner.

Så fikk vi første ladning med grovmjøl, og fikk sjå papira våre att. Der stor det ”søster Elisabeth Sæth”… På den tida hadde Knut kome med bilen med alle ungane. Og Lydia lengta veldig etter mamma. Eg tok med Lydia inn på kontoret og sat der ei stund. Sjefen der såg rart og forvirra på meg, Lydia og på meg igjen. Er det ditt barn? Ja, sa eg. Nesten litt sjokkert såg han på meg: ”Men, får nonner lov til å ha barn”?

Eg forklarte enno ein gong at vi aldri hadde hevda at vi var nonner, og at ja, det hadde vore litt merkelig dersom ein VAR nonne å faktisk ha barn, men vi var no berre ein gong vanlige, gifte, evangeliske misjonærer.


Om han trudde på meg, veit eg ikkje, men no har vi i alle fall 60 kilo grovmjøl og 80 kilo kli som vi er litt usikre på om vi fikk fordi vi var nonner… Men velsigning er det i alle fall – sjølv om det er i det meste laget å bli kvitt 80 kilo kli, når ein bruker ein halv liter på tre brød…

fredag, juli 10, 2009

GF i Abidjan

I morges samlet vi oss, vi tre misjonærfamilier som for tiden er her i Abidjan (Aukan, Heng og Sæth), for å lytte til bibeltimen fra NLMs generalforsamling i Bergen.

En litt dårlig internettlinje til tross, vi fikk med oss Sverre Bøes flott bibeltime og fikk kjenne på at også vi er en del av dette store misjonsfellesskapet som utgjør NLM.

Vi er veldig takknemlige for at også vi som er i utlendighet kan delta på denne store ”misjonsfesten” gjennom Noreas Webradio. Vi skulle gjerne ha benyttet oss også av web-TV’en, men der har dessverre nettlinjene måttet gi tapt.

Akkurat nå sitter jeg og lytter til Noreas aktualitetsmagasin der misjonsengasjement diskuteres.

Jostein

søndag, juni 28, 2009

Washington-besøk

På onsdag fikk vi besøk av to norske kvinner, som skal være her i to uker. Gunn Lina Fredriksen vant reiselotteriet i Misjonshusets Ungdomsforening i Kristiansand i vår. Premien var en tur for to hit til oss i Abidjan for å se nærmere på vårt prosjekt, som MUF støtter. Med seg har hun Elisabeth Kjellingland.

Vi har fått en flott start på dagene sammen og gleder oss til fortsettelsen. På programmet står både besøk til hovedstaden Yamoussoukrou, badebyene Grand Bassam og Assinie Mafia. Men ikke minst skal de få ta en god titt primært på radioarbeidet vårt her i Abidjan.

Derfor skulle vi fredag ettermiddag ta turen til bydelen ”Washington”, hvor der bor mange mahouer. Her var det planen at vi først skulle treffe bydelssjefen, deretter lytte på Mahourøsten (radioprogrammet) vårt da det gikk på lufta klokka 16.30.

Men tidenes regnvær her i Abidjan gjorde en del om på planene. Til tross for at det bøttet ned tok vi turen ut i håp om at det skulle roe seg. Men regnværet fortsatte utover ettermiddagen, og mens vi ventet i bilen på at det skulle roe seg, tikket klokka over 16.30. Dermed gikk vi dessverre glipp av møtet med lyttergruppen vi skulle besøke. Men vi fikk likevel et interessant møte med lederne i bydelen.

For da regnet endelig roet seg litt fikk vi anledning til å ta turen inn i ”Washington”. Her ble vi vist til den offentlige samlingsplassen som kalles ”apatam”. Etter hvert dukket den ene etter den andre av bydelens ledere og eldste opp, sammen med de fremste kvinnene. Det ble utvekslet høflighetshilsener og vi fikk forklart litt om vårt arbeid. På ekte mahouvis ble de vi sa refortalt en og to ganger til andre i forsamlingen, selv om alle nok forstod fransk. Men mahouene reforteller alltid det som blir sagt i en slik ”offentlig sammenheng”.

Vi fikk høre om bydelen som var blitt etablert rett etter selvstendigheten i 1960, men som på et tidspunkt ble forsøkt fjernet av myndighetene. Mange ble tvunget til å flytte derfra, men noen valgte likevel å bli værende. Etter hvert bidro den amerikanske ambassaden for at disse skulle få bli, og dermed så valgt de å omdøpe bydelen til ”Washington”.

Vi fikk også høre om kvinnene i bydelen som under krigen selv hadde tatt initiativ til å starte en frivillig organisasjon til kamp mot fattigdom og omskjæring av kvinner.

-Dette er dessverre fremdeles et problem for oss her i Afrika, selv om det ikke har noe med vår religion å gjøre, sa bydelssjefen.

-Vi vet at det ikke er bra og derfor arbeider kvinnene med å bevisstgjøre andre kvinner på å gjøre noe med dette problemet, fortsatte han.

Det var også flott å se hvor stolte kvinnene var av det de hadde satt i gang. Så fikk vi også berømmelse for at vi hadde valgt å komme på besøk på tross av det voldsomme regnværet.

-Vårt regn er som deres snø, sa bydelssjefen og viste til at det meste stopper opp under slikt regnvær og at de derfor var ekstra imponert over at vi hadde prioritert å komme.




Vi fikk møte alle de viktige lederne i Washington

Kvinnene har laget sin egen organisasjon til bekjempelse av fattigdom og omskjæring av kvinner

mandag, juni 15, 2009

Livskvalitet på storskjerm

Jeg har akkurat sett en forrykende fotballkamp mellom mine to biologisk betingede favorittlag, Start (som 50% sørlending) og Molde (som 50% romsdaling)…

På storskjerm!!!

Ja du leste riktig. Vi rigget oss til på Inges kontor. Koblet opp et gammelt treskeverk av videoprosjektor som tilhører misjonen her i Elfenbenskysten. Prosjektorens historie kunne sikkert ha vært interessant å høre. Den ble nemlig stukket unna da rebellene i nord fikk med seg mesteparten av misjonens eiendeler under borgerkrigen. Gjennom seks lange år har den vært lagret hjemme hos en mahou sammen med en del andre ting. Den bærer preg av krigsopplevelsene. Blant annet har den blitt inntatt av et aktivt spindelvev som tydelig kommer til syne oppe i høyre hjørnet når den slås på.

Rent bortsett fra det og skitten på veggen som var ekstra tydelig på Start sin banehalvdel i første omgang, hadde vi nydelige seerforhold også her i Abidjan – takket være VG Nett. Kampen bød på opp- og nedturer både for sørlendinger og romsdalinger. Ettersom Inge og Marie er fra Nordmøre og Romsdal er det gitt hvilke draktfarger som dominerer der i gården. Jeg har alltid vært gul og svart, selv om opphavet også skaper sympatier i retning Molde. Men i kveld var det som vanlig ingen tvil: ”Heia Statt”, som Simone også har lært seg å si.

Kanskje var det greit da at dette toppoppgjøret endte 2-2 og at naboforholdet fremdeles er av det utmerkede slaget. En opplevelse var det i alle fall!

Bare så dumt at kl 19-21 i Norge er midt i leggetida av trøtte jenter her i Abidjan. Dermed så må jeg bare få benytte anledningen til å rette en stor takk til min kjære kone, som tok en ekstra støyt med leggingen for at en fotballglad mann skulle få kjenne på en av de enkle gleder som er med og gir livskvalitet. Takk skal du ha, Elisabeth!

Hva gjelder jentene: Simone syns det var interessant i noen minutter i første omgang, før alle lekene til nabogutten Håkon ble for fristende. Lydia var betydelig mer interessert i store deler av andreomgangen, helt til melkesuget rent overgikk interessen for de grå skyggene på veggen, som beveget seg etter noe som pappa prøvde å forklare var en ball.

Slikt gir livskvalitet når man er i utlandet, skjønner dere!

Jostein

lørdag, juni 13, 2009

Radioteater på mahou

Mohamed på ti år er uvanlig stille ved kveldsmåltidet, og faren lurer på hvorfor.

- Vennene mine sier at jeg er i fare fordi jeg ikke har en amulett til å beskytte meg. Pappa, kan ikke du kjøpe en amulett til meg. Trenger ikke jeg også beskyttelse?

- Min sønn, vi trenger alle beskyttelse, men det er ikke amuletter eller andre gjenstander som kan gi oss beskyttelse.

Nå begynner søstrene til Mohamed også å fatte interesse for samtalen. Moren skjønner at de helst vil vente med å rydde ut maten, og gir dem lov til å ta del i samtalen. Dette er et tema som angår dem også. For alle vennene deres bærer nemlig amuletter som skal beskytte dem mot onde ånder og forbannelser.

Dette er settingen for en av episodene som vi er i ferd med å spille inn på mahou for radiosendingene. Vi har totalt 30 episoder som vi håper å få klare til sending i løpet av året.

Selv om manusene ikke er laget av mahouer, er settingene veldig gjenkjennelige også i mahou-miljøet. Hvordan skal man leve som en kristen i en såkalt animistisk eller folketro-tradisjon?

Familien til Mohamed er kristen, men bor og lever i et samfunn der frykten for onde ånder og forbannelser styrer veldig mye av hverdagen. Selv Mohameds besteforeldre lever med dette verdensbildet.

Mahoufolket er sterkt muslimske, men deres muslimske tro er sterkt blandet med et animistisk verdensbilde (folketro eller det vi kaller tradisjonelle afrikanske religioner). Derfor er tematikken som tas opp i disse skuespillene svært relevante.

Flere lørdager denne våren har de ivorianske radiomedarbeiderne samlet en flokk med mahouer som har sagt seg villig til å være med på opptakene. Noen har fått sin egen rolle å spille, mens andre har fått rollen som bisitter og konsulent for å komme med innspill underveis.

Mahouene elsker sketsjer, rollespill og teater. Derfor har vi forventninger til at denne formen for forkynnelse også kan nå inn i mahoumiljøet.

Jostein


Her er noen bilder fra opptakene:

Unge "mahou-skuespillere"


"Klar til opptak?"


Manus finleses


Opptakene er i gang, og her er det mor i familien som snakker


Nye instruksjoner må gis underveis

fredag, juni 05, 2009

Branntragedie

I nærheten av her vi bor er det et slags ”fattigkvarter” der det er treskur,murhus og enkle brakker om hverandre tett i tett. Veldig mye av det er svært provisorisk. Bryter det ut brann kan det fort gå veldig galt.

Og det var nettopp det som skjedde i morges. 8 hus ble jevnet helt med jorden i brannen, og 8 familier mistet dermed boligen sin og alt de eier. En av dem er han som er nattevakt her hos oss i helgene.

Vi bestemte oss her på tomta for å være med og bidra litt for å hjelpe de som var rammet. Derfor tok jeg og kollega Inge Aukan en tur for å se sammen med en annen av vaktene. Og det var et trist syn som møtte oss. Men jeg må si at jeg er faktisk veldig overrasket over at det ikke var flere hus som ble tatt av brannen.

Vi fikk blant annet bidra med litt ris og klær til dem som var rammet, og ble møtt med stor takknemlighet av de lokale lederne.

Denne hendelsen har naturlig nok preget oss i dag, og det gjør vondt å tenke på dem som ble rammet av dette. Mange av disse er fattige mennesker som hver dag strever med å få endene til å møtes. De har gjerne spart lenge for å få seg hus, eller leie seg et rom – for så å miste alt på et lite øyeblikk. Og det finnes ingen som helst form for erstatning, forsikring, sosialhjelp eller lignende. Her er de helt overlatt til seg selv og eventuelle slektninger eller gode naboer.

- Det som bekymrer meg er hvor alle disse skal kunne finne sted å sove i natt, sa en av vaktene i kveld.

Jeg har lyst til å utfordre deg som leser dette til å be konkret for dem som er rammet av denne tragedien. Det er ikke lett å skulle bygge opp igjen når en står igjen med ingenting.

Jostein

tirsdag, mai 26, 2009

Kvardagar i Abidjan

Vi trivs godt her i Abidjan,og for meg er det godt å kjenne at eg ikkje lengtar til Noreg! Vi er også så heldige at vi har fått nye naboar, familien Aukan som flytta hit frå Bamako 1. mai. Dei bur i etasjen over, og det er kjekt no å ikkje vere aleine nordmenn lenger. Vi har det kjekt i lag, og sonen deira Håkon og Simone (dei er jamngamle) har funne tonen. Litt krangling må ein rekne med, men det er berre bra å ha nokon å bryne seg på.

Litt om oss jentene i familien: Lydia veks i superfart! Ho et og smiler og ”pratar” – og grin sine modige tårer når ho føler seg oversett… Ho vil helst ha eit ansikt å smile til, eller eit fang å sitte i. I det siste har ho vore litt grinete, ikkje så rart såg eg no i dag, når det blinkar i noko kvitt og hardt nedst i munnen…

Simone er stor og har alltid noko å seie. Ho utviklar seg i rekordfart, og orda kjem ofte i lengre setningar no. Ho elskar musikk; både å danse og synge, favorittsangen er:”Bydde duds rite, bibia hjep oss” (Bygge Guds rike, Lydia kom og hjelp oss). Ho imponerer mamma med å snakke norsk til oss kvite og fransk til afrikanarane. Litt meir sjalu har ho vist seg i det siste, ho synes nok at Lydia tek litt for mykje beslag på mamma si tid, og det syner seg i litt meir hardfør behandling av lillesøstra. Ho er elles opptatt av babyar og skal gi både Lydia og dukkene sine ”pupp”… Simone imponerer oss foreldra med å vere så omgjengelig og tillitsfull. Det kjem nye folk inn i livet hennar heile tida, og ho tek imot dei med opne armar. På tysdag starta ny barnepike-vikar hjå oss, og etter to dagar arbeid hjå oss, grein Simone når ho gjekk. På legebesøk førre onsdag, gjekk Simone heilt uoppfordra rundt kontorpulten til legen ved endt konsultasjon, tok han i handa og sa ”mesi boto” (merci beaucoup- tusen takk).

Eg, Elisabeth har mi misjonsoppgåve i heimen. Eg prøver å organisere kvardagen med hushjelp, bleieskift, rydding, leiking med borna og så vidare. Eg har også saman med Jostein ansvar for gjestehusdrifta og prøver å rydde opp litt etter litt i huset her etter fleire år utan folk, og organisere gjestehuset igjen. ”gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt” lydde frå Norrøna radio sin web-radio her ein dag. Eg må vere så ærleg å seie at eg kjenner på at eg gjer lite i Guds rike no, det hender eg tenker at når eg var i Noreg gjorde eg så mykje meir, eg var så mykje meir engasjert i teneste for Han. No er eg ”berre” mamma – og ei sliten mamma utan særlig overskudd i kvardagen. Då må eg seie til meg sjølv at ”det er ei tid for alt”. Akkurat no er mi oppgåve å ta meg av to små jenter og skape tryggleik for dei, og gje dei å verte glade i Jesus. Be gjerne om krefter og frimod.

Til slutt må eg fortelje litt frå turen vår til Mali, sjølv om det er ein månad sidan vi var der. Vi hadde eit to vekers opphald i Mali, først og fremst for å vere med på misjonærretreat, ei fem dagars misjonærsamling for alle dei norske misjonærane i Mali – pluss oss ivorianarane. Godt å få forkynning og fellesskap på norsk. Resten av tida budde vi på gjestehuset i Bamako. Mali var forferdelig varmt! 36 grader inne på kvelden, til tider med strømstans var heavy saker. Men for meg var det utrulig godt å vere attende til Mali og Bamako, det vart bearbeiding av kjensler og minner frå eit tøft førsteår som misjonær. Mest inntrykk gjorde det for meg å kome attende til Sebenikoro. Når eg reiste derifrå, må eg innrømme at det var ”utan å sjå seg attende”. Var berre glad for å få reise derifrå. Men når vi kom attende møtte vi folk som hugsa oss, som satte pris på oss, som hadde betydd noko for oss, og som vi hadde betydd noko for. Når vi kom inn i ”gamlehuset” vårt, var det tydeleg at Simone kjende seg att. Ho var heime. Og når hushjelpa kom for å helse på, sprang Simone rett i armane på henne, og meg omfavna ho, altså hushjelpa, med kyss. Vi besøkte naboparet vi vart litt kjende med. Eg spurde kona om ho las i Bibelen eg gav henne. Ja, kvar dag, sa ho, og siterte bibelverset eg hadde skreve i helsing i omslaget. Det vart sterkt for meg. Heile det året var ho den einaste eg vitna for, og hadde bibelundervisning for. Men det lille eg hadde gjort såg ut til å bere frukter. Så sit eg att med gode minner frå Sebenikoro og Mali og menneska eg møtte der, glad for den erfaringa det gav meg, men også glad for at eg no er i Abidjan, og at det er her eg skal leve dei neste åra…

Elisabeth

torsdag, mai 14, 2009

Ny offisiell valgdato

Det har vært mye oppmerksomhet rundt det lenge utsatte presidentvalget her i Elfenbenskysten. Valget skulle egentlig vært avholdt høsten 2005, men har blitt utsatt gjentatte ganger. Siste dato som ble offentliggjort var 30.november i fjor, men også den gangen ble valget utsatt.

Siden den tid har de ivorianske myndighetene ikke snakket høyt om noen ny dato for valget, men forsikret at det skal avholdes snarest mulig. Utfordringen har i stor grad vært at hele den stemmeberettigede ivorianske befolkningen har måttet registrere seg på nytt etter borgerkrigen og den politiske konflikten som har vært i landet siden 2002. Dette har tatt sin tid.

Men i dag kom altså den nye offisielle datoen for et ivoriansk presidentvalg som det knytter seg stor spenning til: 29.november 2009. Akkurat ett år etter forrige dato.

For ivorianerne sin del håper vi virkelig at valget blir holdt denne datoen. Elfenbenskysten trenger å komme videre politisk, og folket ønsker en demokratisk valgt president til å styre landet. Spenningen ligger selvsagt i hvordan valget vil foregå. Det ligger nok mye uløst konfliktstoff under overflaten.

Be gjerne om at valget må skje i rolige former den 29.november, og at alle parter må respektere det ivorianske folket sitt valg av ny president.

mandag, mai 04, 2009

Bamako-opplevelse

Da vi var i Bamako nylig hadde jeg en noe spesiell opplevelse.

Etter å ha levert en bil på verksted skulle jeg og en malier ta drosje tilbake til administrajonssenteret til NLM. Drosjesjåføren var svært oppskaket og fortalte i vei. Han hadde nettopp vært vitne til en dødsulykke der en mopedist hadde regelrett blitt kuttet i to etter å ha kollidert med en bil.

Vi passerte ulykkesstedet og så den døde fremdeles ligge i veibanen, men heldigvis var alt annet enn ansiktet tildekket. Vi pratet både om hvor skjørt livet er og hvor fort vi kan miste det. Han var tydelig preget av det som var skjedd.

Etter hvert la jeg merke til at han begynte å gi penger til tiggere som stod i noen av kryssene. Og plutselig ropte han på en som skulle løpe av gårde og kjøpe vann til ham. Men til min store overraskelse kjøpte han vann både til meg og min medpassasjer også. Veldig hyggelig gjort, tenkte jeg. Og ikke minst utrolig uvanlig. Hvorfor skulle en ”fattig” drosjesjåfør kjøpe vann til en ”rik” europeer? Normalt skulle han vel heller prøvd å få en ekstra slant for turen.

Etter hvert begynte det å gå opp for meg at hans gode gjerninger trolig hang sammen med det han nettopp hadde vært vitne til; nemlig døden. For muslimene er det jo nettopp de gode gjerningene du gjør som fører deg til Paradis, og da er det viktig å ha en overvekt av gode gjerninger i forhold til onde gjerninger.

For denne drosjesjåføren ble nok påminnelsen om døden så sterk denne dagen at han der og da valgte å gjøre noen gode gjerninger, også overfor den hvite rike… For hvis det er hans tur neste gang døden kommer, så gjelder det at vektskålen tipper i riktig retning; nemlig flere gode enn onde gjerninger.

Jeg må innrømme at jeg var fristet til å si noen ord om at ikke engang alle gode gjerninger som blir gjort av mennesker på denne jord ville være nok til å bringe en eneste en av oss til Paradis. Det eneste offer som holder er Jesu offerdød på korset. Denne gangen var jeg ikke frimodig nok og heller ikke sikker nok på at min tolkning av situasjonen var rett.

I ettertid har dette blitt en klar påminnelse om hvor privilegerte vi er, vi som har tatt vår tilflukt til Jesu gode gjerninger og ikke våre egne. Det er det så altfor mange av våre afrikanske venner som ikke har fått del i.

Jostein

mandag, april 13, 2009

Påsken 2009




Det ble naturlig nok ingen høyfjells- eller skipåske på oss, slik som det er for mange der hjemme. Men vi har likevel funnet vårt ferieparadis her i Elfenbenskysten. Drøye 9 mil østover fra Abidjan ligger Assinie-Mafia, som er kjent for sine flotte strender. Artisten Alpha Blondy har sågar laget en egen slager om dette stedet, en slager som ivorianerne kjenner godt.

Vi fant en fantastisk lodge, ypperlig tilrettelagt for småbarnsfamilier. Med egne bungalower, flott barnebasseng, tennisbaner, god mat og topp service. Assinie er litt spesielt på den måten at de landfaste hotellene og strendene er skilt av en kanal. Dermed måtte vi krysse kanalen for å komme over på strandsiden. Men heller ikke her er dessverre strendene for badestrender å regne. De farlige strømmene gjør at det blir med litt vassing, selv om vi oppdaget at det er et yndet sted for surfere.

Vi fikk likevel nytt både strender, basseng og et par rolige dager med de små som storkoste seg. Så hadde vi hyggelig reisefølge i familien som i mai blir våre nye naboer og kolleger her i Abidjan; Marie, Inge og Håkon Aukan. Håkon og Simone er jevnaldrende og har allerede funnet tonen.

Ingen tvil om at vi er privilegerte som har såpass lett tilgang til et ferieparadis. Det blir nok ikke siste gangen vi kommer hit.

Deilig frokost i restauranten - med kjekt selskap

Lyst til å bli med hit?


Deilig basseng



Egen himmelseng...

To gode venner - og snart naboer - har funnet litt sand utenfor bungalowen

Simone koser seg stort i den enorme sandkassa
Pappa og jentene



Borte bra - hjemme best. For Simone var det rett ut porten og sitte med gutta

tirsdag, mars 31, 2009

Nasjonale sørgedager

Det ivorianske flagget vil vaie på halv stang resten av uka


Onsdag til fredag denne uka blir nasjonale sørgedager her i Elfenbenskysten. Grunnen er den tragiske tribuneulykken på Houphouët-Boigny stadion her i Abidjan på søndag, under VM-kvalifiseringskampen der Elfenbenskystens landslag slo Malawi 5-0.

Vi skjønner det slik at også norske medier har fått med seg rapporter fra det som skjedde. Ivorianske medier har meldt om 19 døde og mer enn 130 sårede da det oppstod panikk i folkemassen etter at en murvegg raste sammen. Politiet skal etter sigende ha brukt tåregass for å spre folkemassen, noe som kan ha forverret situasjonen.

De ivorianske landslagsspillerne har etter det jeg fikk vite i dag stilt opp for å hjelpe sårede og etterlatte økonomisk etter den tragiske hendelsen.

Ellers går nå diskusjonen om hvem som var ansvarlig for det som skjedde, og hvilke etterspill det eventuelt skal få. Jeg leser også i kveld at det internasjonale fotballforbundet FIFA har bestemt at det skal være ett minutts stillhet til minne om ofrene under alle landskampene onsdag kveld.

Jostein

mandag, mars 30, 2009

Hjarteskjerande forskjel

Eg hadde besøk av to ivorianske damer på fredag. Den eine er gravid, med fødsel nært foreståande, så det var naturleg å snakke om svangerskapsomsorg og fødsel.

”Betalar du for å føde på sjukehus her”, spurde eg? ”Å ja, sjølvsagt”, var svaret. Og summen ho nemnde var ikkje liten. Faktisk like mykje som barnepassaren vår som arbeider i 60% stilling får i månaden. Men, kva skjer dersom ein ikkje har pengar med seg, lurte eg på. Jau, då tek dei ”pant” i barnet. Tek barnet frå mora til faren kjem med pengane, og ikkje er dei særleg hjelpsame under fødselen heller. .. Dersom ein absolutt ikkje har pengar, må ein berre føde heime. Men, som ei av dei sa, det er ikkje ynskjelig frå legane si side, grunna komplikasjonar og slike ting… Men kva gjer du?

Seinare den dagen fortalte den eine av desse kvinnene at kusina hennar i landsbyen heime hadde venta tvillingar, og fødde no i førre veke. Svigerforeldra nekta å betale sjukehuspengar, så ho kom seg ikkje på sjukehuset. Ho fødde heime, og det gjekk som det måtte gå… Ho og eit av borna døydde. No prøver ho å tenke ut muligheiter for å skaffe pengar til morsmelkserstatning, og tenkjer og å sende nokon til å hente eit av dei større borna til å bu hos seg, men pengar til billett (300 NOK t/r) virkar uoppnåeleg å skaffe.

Det er så hjarteskjerande å møte denne røyndomen. For ti veker sidan i dag fødde eg eit born. Eg var på eit moderne sjukehus, med gode hjelpemiddel og all den hjelp ein kan tenke seg. Begge mine fødslar kan nok seiast å vere kompliserte, og det slår meg at ”under ein annan himmel”, med mindre ressursar og ikkje gratis, flott helsevesen, så hadde det ikkje gått så bra. Dette er røyndomen svært mange afrikanske kvinner lever i. Det å føde er å leve eller å dø, i alle fall når du ikkje har pengar til å betale sjukehusrekninga…

Dette vesle barnet i heimlandsbyen til mi nye ivorianske venninne har kverna i hovudet mitt denne helga. Helst hadde eg hatt lyst til å få det hit til meg, og forsikre meg om at det fikk nok mat av reine flasker. Og kjærleik. Men eg veit jo at det ikkje er slik det funkar. Men akkurat no blør mitt hjarte for mine afrikanske søstre og foreldrelause born… Og det store spørsmålet blir: Kan eg gjere noko for å hjelpe?

tirsdag, mars 24, 2009

Abidjansk hverdag

Lurer du på hvordan det arter seg å leve og bo i et klima der temperaturen konstant ligger mellom 26 og 36 grader (minimumstemp. om natten siste dagene er 26.8 og maksimumstemperaturen om dagen er 36.7) og en luftfuktighet på mellom 90 og 100 prosent? Dette bildet gir i alle fall en liten pekepinn:



Jeg har ikke trent eller gjort noe fysisk anstrengende. Jeg har ikke nettopp vært i solen. Jeg har heller ikke dynket meg med vann. Og bildet er tatt rundt 18.30 på kvelden, en god stund etter solnedgang. Det skal med andre ord ingen bevegelse til for at svetten begynner å renne her. Som en amerikanskemisjonær sa det: ”Vi er nå inne i tre-dusjer-om-dagen-årstiden.” Men å dusje flere ganger om dagen, det gidder vi ikke. Vi er jo like svette igjen bare noen sekunder etter…

Ikke rart at alle kiloene jeg la på meg hjemme hos svigermor i vinter bokstavelig talt renner av.

Jostein

lørdag, mars 21, 2009

Misjonsbesøk og nytt lyttermøte

Rett før jeg reiste hjem til Norge i desember fikk jeg mitt første møte med en av lyttergruppene som er etablert blant mahouene her i Abidjan. Det kan du lese om her.

Denne uka fikk jeg gleden av å møte dem igjen. Vi hadde kjempekoselig besøk et par dager av Tore Larsen, som jobber som kaptein på en norsk supplybåt som har hatt et oppdrag utenfor kysten her. Han er også engasjert i misjonen hjemme, blant annet som styreleder for NLMs lokalradio i Volda.

Dermed var det ekstra kjekt å kunne la ham få treffe noen av mahouene som lytter til programmene våre. Og denne gangen var det samlet rundt 20 personer i en ”court” (bygård) for å lytte. Vi satt rundt et enkelt radioapparat med dårlig antenne slik at det skurret. Men plutselig kom sendingen i ”stereo”. Da viste det seg at en annen beboer i gården hadde skrudd på sin radio og koblet den til store høytalere, slik at han var sikker på at alle skulle høre sendingen.


Det er alltid givende og kjekt å komme ut i bydelene og møte det ekte mahoumiljøet her i Abidjan. Folk er gjestfrie og setter pris på at vi kommer. Men det er også sterkt å se hvilke forhold de lever under til daglig, og hvilke kår barna vokser opp under. Bydelen Feraille der vi var, er nok for øvrig en av de bedre bydelene der en finner mahouer, selv om det også der er slumliknende forhold.

Slik bor mahouene i Feraille


Så satte vi stor pris på vårt aller første misjonsbesøk her i Abidjan, og vi håper det blir flere. Derfor sier vi hjertelig velkommen hvis noen skulle ønske seg noen gode og varme dager i Afrika, og samtidig få ta nærmere i øyensyn arbeidet vi står i til daglig.


Radio- og prosjektstaben her i Abidjan, med unntak av en i prosjektet som ikke var tilstede


Jostein

tirsdag, mars 17, 2009

Bak murer og gjerder

Det tar ikke lang tid før vi merker at tilværelsen er ganske annerledes her i storbyen Abidjan enn på landsbygda på Sunnmøre der de ikke en gang gidder å låse verken bildør eller husdør.

Ikke bare bor vi bak murer med strømgjerde på toppen.


Men når vi nå kom hjem igjen hadde de også stengt store deler av kvartalet her vi bor, med store smijernsporter. Seks stykker totalt. En hovedport er bevoktet.


Nå er dette faktisk ganske vanlig her i Abidjan. Ofte stenges boligkvartaler med opptil flere porter. Vi har ikke inntrykk av at det er spesielt utrygt her vi bor, men man kan jo fort få det inntrykket. Det forteller oss i alle fall at det er lurt å tenke litt mer sikkerhet her enn hjemme. Spesielt merkes dette om natta her i Abidjan – da er det svært få som er ute i byen.

Men vi syns nok det gikk litt langt i dag da porten rett ved siden av vårt hus ble stengt og låst midt på dagen, uten vakt til stede. Dette har skapt irritasjon både hos våre arbeidere og andre i nabolaget. I løpet av dagen er det mange som bruker akkurat denne veien. Og som nærmeste nabo er det vi som får skylden for stengingen, selv om vi ikke har hatt noe som helst med det å gjøre.


Det er bra med sikkerhet, men vi må nok innrømme at vi har litt doble følelser overfor dette.

Et paradoks er jo at vi er ”innesperret” med to av de virkelig klassiske sektene; nemlig Jehovas Vitner (som har et forsamlingslokale rett overfor oss) og mormonerne (som er i ferd med å ferdigstille et teologisk seminar rett borti gaten).

Jostein

søndag, mars 15, 2009

Ukeoppsummering

Da er det utrolig nok gått en uke siden vi landet her i Abidjan. Og vi må vel få lov til å være ærlige og si at det har vært en ekstra travel og utfordrende uke. Ikke bare har vi mistet våre fantastiske medhjelpere Bjørg og Jon Arne, slik at vi nå merker enda mer av hvor mye mer travelt det er med to barn i forhold til ett. Men vi har også flyttet fra en verden til en helt annen. Fra snø og minusgrader på Gardermoen søndag til en enorm varme og høy luftfuktighet. Allerede på flyet i 1000 meters høyde fikk vi en klar indikasjon på det – nemlig 23 varmegrader, bare tre grader lavere enn på bakkenivå da vi landet rundt 19 lokal tid.

Termometeret vårt har denne uken fortalt oss at minimumstemperaturen har vært på 23 grader om natta – da etter et voldsomt regnskyll og sterk vind. Ellers ligger det stort sett på 30-32 grader både ute i skyggen og inne. Luftfuktigheten har visstnok ligget stort sett på 90 % og oppover. Viftene går for fullt og lager en konstant støy. Aircondition på soverommet redder oss. Vekten har ganske sikkert begynt å bevege seg nedover på skalaen igjen etter den gode oppfeitingen hjemme i Norge.

Vi har nemlig kommet i den verste varmeperioden her i Elfenbenskysten. Februar og mars er de varmeste månedene, så det er jo i alle fall en trøst. Og egentlig er vi ikke skremt av varmen heller – men ja, det er en utfordring.

Midt oppi alle utfordringene føles det veldig meningsfullt å være tilbake. Vi er trygge på at det er her vi skal være nå, og vi merker også at ting etter hvert begynner å falle på plass. En viktig ting har vært å finne en barnepasser til Simone. Dette ordnet seg i går, noe vi er veldig glade for. Praktiske ting som lekegrind til Lydia, barnevennlig vifte, etc. er også i boks.

I ettermiddag var vi en tur på det engelskspråklige søndagsmøtet som er her rett i nærheten. Det var kjekt å treffe igjen noen av dem vi gjorde oss kjent med før vi reiste til Norge. Men Simone har svært så dårlig møtekondis og vil helst ut i verden og oppleve action, så for pappaen ble det mer fotfølging enn møte. Men men…

Ellers må nevnes et par andre apropos:

Jeg kjenner også denne gangen hvor hardt det er å gjøre disse sivilsasjonsskiftene mellom Norge og Afrika. Der hjemme er fattigdommen og kampen for dagens grøde så utrolig fjern. Jeg merket hvordan jeg kunne slappe av fra de tøffe inntrykkene vi hele tiden får her. For det gjør noe med en å se gateselgerne snirkle seg mellom bilkøen for å prøve å selge en liten ting, og håpe at dagens behov kan dekkes. Eller mødrene som kommer gående i sine filler, med opptil flere barn diltende etter. På vei til fruktboden sin for å sitte der hele dagen i håp om å selge nok til livets opphold. Snart nok vil disse inntrykkene bli hverdagslige og dessverre ikke lenger så smertefulle. Derfor er jeg tross alt glad for å kjenne på smerten og nøden på vegne av dem som ikke har blitt så heldig stilt som meg selv. I hjertet mitt har jeg en bønn om at vi gjennom vår misjonstjeneste kan bidra til at noen får en bedre og mer verdig hverdag.

Fredag morgen fikk jeg også en annen tragisk hendelse på nært hold. En såkalt ”baka”, eller minibuss hadde på forunderlige vis kjørt utfor en bro rett i nærheten her. Folk stimlet til for å se. Det ble oss fortalt at minst seks hadde omkommet og mange var hardt skadet. Jeg kunne ikke la være å sørge med på vegne av dem som denne ettermiddagen fikk budskapet om at de hadde mistet en av sine kjære. Kanskje var det en forsørger som forlot dem denne morgenen.

Fra torsdag til fredag hadde vi for øvrig besøk av en amerikansk baptist-misjonærfamilie her på gjestehuset. De har intet mindre enn 11 barn – men hadde med seg ”bare” sju. Vi ante at dette måtte være spesielt energiske mennesker, og vi fikk rett i vår antakelse. Et veldig hyggelig bekjentskap. Men vi som i øyeblikket føler oss mer enn overarbeidet med to snille jenter kan ikke annet enn å undre oss over hvordan noen kan ha energi til å være misjonær og ”kultursurfer” med 11 barn mellom 2 år og 18 år. Målet av energi og kapasitet har nok ikke vært lik ved skapelsen. Og godt er kanskje det.

Så må det sies at det også er ganske spesielt å vite at vi faktisk er de eneste norske misjonærene i Elfenbenskysten per nå, og at Lydia og Simone er de eneste norske barna. Og det er vel kanskje derfor at vi allerede etter noen dager fikk en lunsjinvitasjon hjem til selveste ambassadøren. Dit skal vi neste lørdag. Det er noe vi ser fram til. Så ser vi også fram til å treffe kolleger fra Mali i påsken, da flere av dem kommer på besøk hit til syden. Og ikke minst gleder vi oss til familien Aukan flytter ned hit permanent i begynnelsen av mai. Da blir det slutt på ”eremitt-tilværelsen” vår, og Simone får jevnaldrende Håkon å leke med.

Hva gjelder jentene våre: Vi synes de begge har taklet overgangen bra så langt. De preges selvsagt også av varmen og nye omgivelser. Simone er veldig fornøyd og er nok kommet hjem. Men hun peker stadig på det store bildet av morfaren som henger på veggen og sier ”moffar”. Så dere der hjemme er på ingen måte glemt.

En lang oppsummering ble det visst. Vi lar dere gi dere noen glimt fra uken som har gått, gjennom kameralinsen. Og det blir vel gjerne slik at også vi forteller historien gjennom barna våre.

Jostein


Simone venter i Paris


Lydia venter i Paris
Vel hjemme i Abidjan - men kjempeslitne



Våkner opp til nydelig grønn og snøfri hage


Slik fant vi Simone i Lydias badevann - hadde ikke tid til å ta av klærne, her jo så varmt


Nydelig med utefrokost


Jentene koser seg i sandkassa





Jentene sammen Fatou, en av radiomedarbeiderne


Lydia sammen med hushjelp Paul


Man blir trøtt i varmen, men jeg vender med til det