fredag, september 25, 2009

Forfedre å være stolt over

Min siste besteforelder, Lisa Amalie Sæth, døde fredfullt i Rauma sist lørdag. Nesten 97 år gammel. I dag ble hun begravet, dessverre uten at vi her i Abidjan hadde anledning til å være til stede. Det er vemodig.

En slik dag er det ikke unaturlig å gjøre seg noen refleksjoner.

Blant mahouene her i Elfenbenskysten står forfedrenes posisjon ekstremt sterkt. De omtales med respekt og det er vanskelig å skulle bryte med verdiene som disse stod for. En mahou er veldig opptatt av slektsbånd og av hvem som har gått foran dem i historien. I radioprogrammene våre forteller vi ofte om ulike mahoulandsbyers opprinnelse, og hvem som er grunnleggeren av landsbyen. Slikt er viktig, og selv i en muntlig fortellertradisjon der de fleste verken kan lese eller skrive er dette likevel informasjon som overleveres fra generasjon til generasjon.

Men det er ikke alt av det forfedrene har sagt som er like positivt. For mange er bundet av troen på forfedrenes ånder. Det skaper ofte frykt og binder mange i troen på at de må gjøre slik og slik for ikke fornærme forfedrene og dermed bli utsatt for forbannelser og ulykker. Jeg har hørt mahouer som har sagt at de tror på det vi sier på radioen om Guds kjærlighet. Men det blir for kostbart for dem å bryte med det forfedrene stod for. De som tilbad fjell, skog og vann.

- ”Avviser jeg dette, bryter jeg med alt det jeg står for og alt det mine forfedre og min kultur står for,” var det en som sa.

Og akkurat det er nesten umulig for en mahou. Det koster så altfor mye.

Jeg tenker på alle de gode og positive verdiene som mine forfedre stod for. Alle bønnene de har bedt for meg. Jeg vet at jeg opp gjennom oppveksten har vært båret mye på bønnevinger av mine besteforeldre. Spesielt i tider da det var ekstra vanskelig. Jeg tror andres forbønn har vært avgjørende for hvor jeg står i dag.

Alle mine besteforeldre var dypt troende mennesker. Bibellesning, salmesang og bønn har vært helt sentrale elementer i hjemmet. Det de stod for har vært et godt eksempel både for deres barn, barnebarn og oldebarn. Jeg takker Gud for at jeg har vært så privilegert at jeg har blitt født inn i en slik slekt. For det er ingen selvfølge.

Men så spør jeg meg: Har vi i stor nok grad sett verdien av det de stod for? Eller er vi i ferd med å vende oss bort fra det, og tenke at det var for en annen tid? Inntrykket mitt er at nye norske generasjoner hiver på båten mye av det positive som våre forfedre stod for. Selvsagt er det også ting i denne tradisjonen som vi kan være glad for at vi ikke trenger å ta med oss. Men du verden hvor viktig det er å ta vare på alt det gode de har gitt oss.

Mahouene har altså stor respekt for det deres forfedre stod for. Veldig mye av det er positivt, mens mye som sagt er bundet både til frykt og overtro, og må kunne betegnes som negativt. Uten at vi av den grunn blir kulturimperialister, som noen sikkert kunne være fristet til å beskylde oss for.

Så er det kanskje slik at mahouene i for stor grad er bundet av det forfedrene stod for, og at de ikke klarer å bryte med de negative elementene. Mens vi i Norge er altfor lite bundet av det våre forfedre stod for, og at vi derfor også mister alle de gode tingene som er gitt oss.

Lærdommen for oss alle må være at vi tar vare på de positive tingene som våre forfedre har gjort for oss. Og bevarer minnene om deres gode eksempler. Og ikke minst at vi takker Gud for alle dem som har gått foran oss.

Uten dem hadde vi aldri vært der vi er i dag.

Jeg håper at vi kan klare å gi de samme verdiene videre til generasjonene som kommer etter oss.

Jostein

torsdag, september 10, 2009

Et nytt radiosteg er tatt

Sist fredag leverte vi fra oss de tolv første radioprogrammene med radioteater på mahouspråket.

De siste månedene har radioteamet her i Abidjan jobbet hardt og intenst med å få disse programmene ferdig, slik at de kan sendes på radioen i siste kvartal av 2009. Forrige uke ble ekstra hektisk, men på fredag ettermiddag kunne jeg ta turen til samarbeidsradioen vår Fréquence Vie og levere CD’en med de tolv episodene.

Radioteamet legger siste hånd på programmene


I begynnelsen av neste uke skal vi også sende en CD med programmene til Radio Man FM i byen Man utenfor Toubaregionen. Det er denne radioen som sender radioprogrammene våre inn der mahouene primært bor, i kjerneområdet som heter Bafing. Dette betyr også at vi nå vil sende akkurat de samme programmene både her i storbyen Abidjan og i mahoulandsbyene i nord.

Det er med stor spenning vi ser fram til onsdag 7. oktober. Da går nemlig det aller første radioteaterprogrammet på lufta her i Abidjan. Hvordan vil lytterne våre reagere? Vil de like det de hører? Vil de forstå det vi ønsker å formidle?

Dette er nemlig en annen måte å formidle det kristne budskapet på enn det vi har gjort fram til nå. Tema for hvert program spinnes rundt den kristne mahoufamilien Bakayoko (les mer her) som bor i en landsby der det er svært få kristne.

Temaene som tas opp er blant annet:
- Hvordan beskytte oss mot onde ånder?
- Døden.
- Hvordan skal vi tolke drømmer?
- Kan døde mennesker komme tilbake til livet i andre skikkelser?
- Sykdom og helbredelse.
- Dersom du blir utsatt for et lite uhell, er det da på grunn av at noen har kastet en forbannelse på deg?
- Frykt for Satan.
- Hva skjer etter døden?

Alle disse temaene blir belyst med Bibelen som rettesnor. For det er nettopp Bibelens eget svar på disse spørsmålene som blir vektlagt gjennom rollespillet. Alt spilt gjennom familien Bakayoko, der det som oftest er barna som konfronterer foreldrene med dilemmaer knyttet til de nevnte temaene. Sammen finner de Bibelens egne svar på spørsmålene.

Mahouene elsker teater. Og i disse programmene håper vi at de også vil kunne kjenne seg igjen i den hverdagslige settingen som handlingen utspiller seg i.

Så er det vår inderlige bønn at Guds Hellige Ånd vil gjøre Ordet forståelig for dem slik at de kan få et møte med Jesus.

Vi trenger også din forbønn!

Jostein

tirsdag, september 08, 2009

Ikke stem på egoismen!

Denne bloggen har aldri vært ment å være en politisk blogg, og det er heller ikke tanken i framtiden. Men noen ganger er det rett å benytte anledningen til å si hva man mener. Dette er et slikt tilfelle.

Det står et stortingsvalg for døren hjemme i Norge, og utviklingen nå i forkant bekymrer meg rett og slett.

Egoismen sies å være en av de aller største driftene i oss mennesker. Det tror jeg de aller fleste av oss har erfart i egne liv. Det er derfor min klare konklusjon at egoismen klarer seg meget godt på egenhånd, og at det derfor er et veldig dårlig valg å gi egoismen sin politiske stemme i tillegg.

For den ekstreme individualismen som preger Fremskrittspartiet kan vanskelig betegnes som noe annet enn egoisme. Det er meg og mitt i sentrum. FrP vektlegger stadig hvor fornuftig jeg er, hvor flink jeg er til å ta alle de gode valgene. Det er helt unødvendig at noen er med og gir meg retningslinjer for valgene, for det er jeg smart nok til å gjøre selv, er det gjentatte budskapet de gir meg. Egoet mitt jubler og er selvsagt helt enig. Klart jeg er smart nok. Så kan man jo som kristen spørre seg hvor logisk det er at individet selv i så stor grad skal være normgivende i et samfunn.

Hvorfor skal staten da sette grenser for min utfoldelse? Hvorfor skal jeg betale skatt for eksempel? Eller hvorfor skal alkoholprisene være så høye? Egoet mitt forteller meg jo at jeg er smart nok til selv å regulere alkoholforbruket mitt. At det er andre som sliter med det er da ikke mitt ansvar? Jeg er jo smart nok. Solidariteten begrenser seg til meg selv og mine likesinnede.

Nylig fortalte FrP meg at det er greit at jeg selv (eller min familie) bestemmer når jeg skal få lov til å dø. Aktiv dødshjelp heter det, og det må være lov dersom jeg er alvorlig syk og har mye smerter. Det er jo mitt liv, er det ikke? Det er vel ingen andre som kan bestemme over det, vel? Nei visst er det ikke, sier egoet mitt og er hjertens enig. Individets frihet heter det på fint. At det finnes en Gud og en Skaper som gråter i fortvilelse over valget mitt, det bryr ikke egoet seg om. For jeg er jo smart nok til selv å ta valget. Nå i ettertid har visst Siv Jensen funnet det taktisk rett å gå tilbake på dette ved å si at det ikke blir aktuelt i inneværende stortingsperiode. Dette bekrefter at FrP topper eliteserietabellen og vel så det hva gjelder politisk populisme. Men landsmøtevedtaket står der uansett, og FrP har vist oss hva de egentlig ønsker og hva de egentlig står for.

Finnes det kollektiv egoisme eller kulturell egoisme? Selvsagt. Det heter etnosentrisme på fint, og FrP er veldig gode på akkurat det. Men de har selvsagt gitt det annet navn. For eksempel ”bevaring av den norske kulturarven” (som i seg selv på ingen måte er negativt…)

Det er OSS: Oss nordmenn. Og så er det ”de andre”, ”de fremmede”, også kalt innvandrere. Og det synes som om de ikke er så viktige. De er like mye verdt som oss andre, hevdes det. Men det virker som om det gjelder bare dersom de holder seg utenfor våre grenser. For kommer de til Norge så er de visst bare ute etter å lage trøbbel for oss. Derfor foreslo FrPs nestleder Per Sandberg for noen år siden å innføre elektronisk merking av alle asylsøkere. Slik at staten skulle vite hvor de er til enhver tid. Her kommer forresten STATEN inn i bildet. Hvor er det blitt av individets frihet? Det gjelder visst bare de norske det. Er det fordi det norske egoet er bedre enn ”fremmede ego?” Spesielt ego fra fattige og marginaliserte land i verden? Forfulgte ego synes heller ikke å være vårt ansvar. Vi har nok med våre egne ego. Egosentrisme, heter det.

Familiegjenforening skal det også bli slutt på, fortalte den samme Sandberg oss nylig. Ja, i alle fall på norsk jord. For hvis familier vil gjenforenes kan de heller gjøre det der de kom fra. Ett av forslagene er visstnok Somalia, som tilfeldigvis i internasjonale medier regnes for å være verdens mest farlige land å oppholde seg. Eller Iran. Et land som de siste månedene har vist oss tydelig at du helst skal være 100 % enig med myndighetene for å kunne leve i fred.

Religiøs forfølgelse synes heller ikke å være så farlig lenger. Det skal i alle fall ikke gi noen grunn til å søke opphold i Norge, sier Sandberg i samme intervju.

Så vet jeg ikke hvor mye jeg skal kommentere forslaget om å opprette norske asylmottak i Afrika, for å unngå at asylsøkerne kommer direkte til Norge. Egentlig så burde en vel bare le av slikt. Men når det dessverre er seriøst ment, så er det kanskje på sin plass å påpeke en og annen ting.

Et lite søk på FN sine sider forteller at i 16 øst- og sentralafrikanske land er det til sammen 11 millioner såkalte IDPs (Internally Displaced People – eller Internflyktninger). Blant disse har bare Sudan hele 4 millioner, mens to kjente land i norske medier for tiden – Somalia og Kongo – har mer enn 1,3 millioner internflyktninger. Er det her FrP vil etablere asylmottak? Den manglende rettssikkerheten i Kongo er vel forresten noe de fleste nordmenn har blitt eksponert for den siste tiden. Likevel er det i umiddelbar nærhet av denne regionen FrP vil sende asylsøkere.

I tillegg til alle internflyktninger har mange av de samme landene tatt imot flyktninger fra naboland. Land som Tanzania (som er foreslått av FrP), Kenya og Sudan huser allerede mer enn 250 000 flyktninger, viser samme oversikt.

Regionen jeg selv oppholder meg i er ikke medregnet i FNs oversikt over internflyktninger. Men både her i Elfenbenskysten og ikke minst i nabolandene Sierra Leone og Liberia har det vært mange år med krigstilstander og ditto mange IDPs også her. Mange har for eksempel kommet hit til storbyen Abidjan som dermed preges mye både av høy arbeidsledighet og kriminalitet i de utsatte bydelene. Er det her FrP vil etablere norske asylmottak?

Det er vel kanskje dette som blir FrPs form for bistand og u-hjelp til verdens fattige: bygge asylmottak. Mens de vil kutte de fleste andre bi- og multilaterale bistandskanalene.

Visst er det mange utfordringer knyttet til innvandringsspørsmål i Norge. Jeg er ikke mer naiv enn at jeg erkjenner det. Det store spørsmålet er hvordan vi møter disse utfordringene.

Jeg og min familie er for tiden ”innvandrere” i et land der alle hvite innvandrere ble regelrett kjeppjaget ut av landet for bare fem år siden. Grunnen var at de hvite ble offer for å finne en ”ytre fiende” som fikk skylden for alle problemene landet da hadde. Er det noe av det samme som skjer i forhold til fremmedfrykten i Norge i dag?

Her i Elfenbenskysten har situasjonen normalisert seg, og vi blir igjen stort sett ønsket velkommen med den vanlige afrikanske gjestfriheten. Folk har etter hvert sett verdien også av å ha innvandring.

Kanskje vi i Norge også kunne blitt flinkere til å fokusere på de positive sidene av innvandringen? Personlig har jeg blitt utrolig beriket gjennom vennskap med innvandrere i Norge. Flere av dem er også blitt trosforbilder for meg.

Kanskje vi også kan oppmuntre hverandre til å løfte nesetippen ørlite fra navleregionen, for å konstatere at det finnes også noen utenfor ”vi og vårt”, og at vi også har et ansvar for disse. Uti fra et kristent livssyn er vi kalt til nestekjærlighet og vi er kalt til å bringe evangeliet til alle folkeslag. Tenk hvilken mulighet som ligger i å forkynne for ”alle folkeslag” som kommer til vårt land i dag. Flyktninger fra stengte muslimske land. Mennesker som flykter fra hat, fattigdom, nød og elendighet. Som aldri har fått møte verken Guds eller menneskers kjærlighet. Tenkt hvis det var hos oss, i Norge, at de fikk møte varme, omsorg og virkelig kristen nestekjærlighet
.

I stedet for en kald skulder med klar beskjed om at vi har nok med vårt eget ego, og vi har ikke plass til dere fremmede.

Min oppfordring til slutt i dette lange resonnementet er i grunnen ganske enkel: Se forbi de retoriske, vakre ordene. Gjør en kritisk vurdering av ditt eget ego og still spørsmålet: Vil jeg virkelig bidra til å gjøre Norge til egoismens høyborg?

Jeg foretrekker å satse på helt andre politiske virkemidler, selv om også jeg er frustrert og sint på veldig mye av det den sittende regjeringen har rasert av kristne verdier.

Jostein