tirsdag, mai 29, 2007

Begeistring

Jeg tror at en av de aller flotteste gavene Gud har gitt menneskene må være evnen til å la seg begeistre. Av både de små og de store ting i livet. Det er mye rikdom i det å bli begeistret, og ditto fattigdom i det å ikke kunne la seg begeistre.

For tiden har jeg mange ting å være begeistret for og over, og føler meg privilegert over det.

Jeg er begeistret over å ha fått bo nesten et helt år i Frankrike, et spennende land på så mange måter.
Jeg er begeistret over å ha lært fransk såpass bra at jeg både kan snakke og forstå en del.
Jeg er begeistret over at jeg skal få lære enda mer fransk, og forstå og snakke enda bedre etter hvert.
Jeg er begeistret over Paris by.
Jeg er begeistret over at vi nå er i ferd med å avslutte Frankrike-kapittelet og gå inn i nye utfordringer.
Jeg er begeistret over at jeg om to måneder blir far for første gang.
Jeg er begeistret over at jeg om en fem måneders tid begynner misjonsgjerningen i Vest-Afrika.
Jeg er begeistret over at jeg der skal få lære enda et nytt språk.
Jeg er begeistret over at jeg tror jeg er på den plassen Gud ønsker jeg skal være.

Kort sagt: jeg er begeistret over at Gud har gitt meg så mye å være begeistret for. Det gir god grunn til å takke for alle Hans velsignelser.

Jostein

onsdag, mai 23, 2007

Kjøpegalskap og køsnikeri

For litt sidan tok Jostein og eg turen ned til det lokale hypermarkedet, CORA. Ein slags enorm OBS-butikk der du kan få ALT. Det er ikkje ofte vi handlar på CORA, held oss heller til Lidl på hjørnet. Men det hadde seg slik at sist vi handla der fekk vi ein gavesjekk pålydande heile 9 euro (75kr), og denne sjekken måtte benyttast akkurat den dagen.
Allerede på parkeringsplassen begynte eg å ane "ugler i mosen". Ikkje ei einaste handlevogn å oppdrive. Jaja, tenkte vi. Vi tek ei korg, vi skal jo ikkje ha så mykje likevel. Vi kom inn svingdøra. Il y avait du monde! Her var det folk! Cora er enormt med 57 kasser. Framfor kvar einaste kasse var det kø bak i butikklokalet, iallefall 40 personar i kvar. Var visst ikkje berre vi som hadde latt oss lokke av gratismuligheter nei. Vi nølte eit sekund, men bestemte oss for å gå inn. Folk overalt, kvar einaste rad, skrikande ungar, gamle damer, travle forretningsfolk, småmødre og forelska par og så vidare. Eg kjente korleis sveitten begynte å piple fram. Her var det om å gjere å finne det vi skulle ha og komme oss ut.

Dei ni euroane hadde vi tenkt å bruke til å kjøpe eit plagg til Nurket... Men det var heilt umulig å kome til å babyhyllene, for køa bukta seg laangt bak gjennom reolane. Eg treiv eit plagg og så skulle vi stille oss i kø.
På Cora har dei eiga kasse til gravide. Ein fin plakat viser ei dame med stor mage... så vi bestemte oss for å stille oss der, sjølv om det ikkje såg ut som om at det hadde noko å seie i praksis denne dagene, dei var iallefall ikkje gravide dei første 10-20 foran oss i køa, såvidt eg kunne sjå. Vi stod heilt bak, sikkert 20 meter fra kassa. Dette går ikkje, tenkjer eg. Køa rørte seg ikkje. Var det virkelig verdt ni euro og "gratis" plagg til Nurket?

"Du kan jo gå fram som alle dei andre gravide her". Seier plutselig ei middelaldrande dame til meg. "Det er jo derfor ikkje køa går framover, alle gravide har jo forrang..."Eg nølte et øyeblikk... Men så gjekk eg fram. Nokre venninner som stod nesten heilt framme ved kassa smilte oppgitt, lo litt sårt og sa, Vær så god frue, de kan gå foran... Plutselig var det eg hadde sett føre meg som to timers kømareritt over. Og om eg ikkje er imponert over manglande effektivitet hos franske ekspeditørar, så bøyer eg meg i støvet for tolmodige franskmenn... For alt eg veit, står dei i kø fortsatt, uten ei einaste sur mine...

lørdag, mai 19, 2007

Tilbake til Touba

Kirken i Ouaninou (hentet fra Familien Friborgs blogg)


Rundt fem år etter at NLMs misjonærer i Elfenbenskysten måtte evakuere fra misjonsfeltet i nord på grunn av krigen, har de første misjonærer vært tilbake i Touba.

Det ble et sterkt møte med gamle venner, trofaste kristne og misjonens eiendommer som har blitt overtatt av rebellene som har styrt regionen disse årene.

Feltleder Jan Magnus Dybvik, misjonær Bergfrid Almelid og ettåring Johannes Solberg var de tre som reiste inn av våre folk. Vi vil dele et utdrag fra den sterke beskrivelsen Jan Magnus gir av møtet med gamle venner:

”Folk omfamna oss og var glade for å sjå oss igjen. Det var rart å sjå huset vårt igjen. Utvendig såg huset fint ut, langt betre enn frykta, mens det innvendig var ramponert og skittent.

Neste dag, etter å ha helst på pastor Pierre, drog vi til gudsteneste i Ouaninou. Vi kom midt under preika. Vatogba talte over Daniel i løvehula. Ca. 12 vaksne var i kyrkja i Ouaninou denne søndagen pluss ein del barn. Det var gjensynsglede og rart å møte folket igjen. Det er ikkje så mange som går i kyrkja no som før krigen, men dei som er igjen er seriøse. Vatogba sa det omtrent slik: Vi som er igjen kan aldri forlate kyrkja, vi veit at det er sanninga. Overalt blei vi godt mottatt, i Ouaninou, Koonan, Touba og Dioman. Dei kristne og andre inviterte oss på mat heile tida. Aldri har eg spist så mykje hos dei lokale som eg gjorde desse dagane. Deira mottaking gjorde inntrykk. Vi kunne forvente ein viss mottaking sidan det var første gongen vi kom etter krigen, men det overgjekk det vi hadde forventa.

I Tennemassa helste vi på ein eldre mann som har blitt kristen under krigen. Pastor Pierre har bedt for han og barna som har vore plaga av ulike sjukdommar. Det var fint å møte han og vite at vi no har ei kristen familie i denne landsbyen. Det var fint å høyre ei vaksen jente i familien synge kristne songar foran huset deira.

I Bayola ville vi helse på familien til Mory. Faren, som er imam i landsbyen, var i gravferd i Soula denne dagen. Då vi forlét Koonan om kvelden etter at det hadde blitt mørkt, hadde det begynte å regne, men faren og mora som var tilbake i Bayola, trossa ver og vind, stod ute i regnet og stansa oss på veg tilbake til Ouaninou. Han ville helse på oss. Det var eit av fleire sterke møte med gamle kjente.

Hos Rosalie og Désiré hadde vi eit møte for kyrkja i Koonan. Mamadou, Boulaman mfl. var til stade. Vi syntes det var eit fint møte, eit møte med forsoning som gav håp om ein ny giv. Far og bror til Ladji kom innom og helste då vi var hos Rosalie og Désiré. Vi kondolerte dei sidan Ladji døydde under krigen. Det var også eit sterkt møte. Også Solo Koné kom innom mens vi sat der, ein eldre mann som blei kristen like før krigen, men som slutta å gå då krigen kom. Eg oppfordra han til å gå i kyrkja igjen.

Vi var glade for turen og synest alt gjekk veldig bra. Vi vil difor takke dykk for at det var med i forbønn! Det var veldig godt å oppleve at det var fredeleg og roleg i Toubaområdet – slik vi hadde fått det fortalt før. Det var veldig godt å sjå det med eigne auge. Det var mange sterke møte med gamle kjente – møte som ikkje er så lett å beskrive. Og folket i Toubaområdet var veldig glade for å sjå oss igjen der. For dei var det eit teikn på at freden er i ferd med å kome. Og vi kan bekrefte at freden på langt veg er komen tilbake.”

søndag, mai 13, 2007

Quelle ressemblance! (om dobbeltgjengeri)

En liten hverdagsopplevelse på en søndag:

I dag fikk jeg en bekreftelse på at dobbeltgjengeri går på tvers av kultur- og landegrenser. Vi satt på en kafé, og la merke til at noen på et bord bortenfor oss kikket aktivt i retning av der vi satt. Vi lurte litt på om det var oss de så på, men konkluderte med at det måtte være ”isplakaten” bak oss de studerte.

Da jeg stod i kø for kaffepåfyll kom en av damene fra bordet bort og spurte meg om ikke jeg var sønn til Bernard. ”Nei”, svarte jeg. ”Du er ikke sønnen til Bernard Boussier?” (eller noe i den dur) prøvde hun seg igjen.

”Nei, jeg er faktisk norsk”, sa jeg. ”Quelle ressemblance!” (= for en likhet!) sa hun og gikk sin vei.

Så jeg har tydeligvis en dobbeltgjenger ett eller annet sted her i Frankrike…

Dette med dobbeltgjengeri er et utrolig interessant fenomen. Må man forresten ha samme hudfarge for å likne såpass mye på hverandre at en kan kalle det dobbeltgjengeri? Jeg mener nei, fordi jeg har sett afrikanere som har liknet mye på nordmenn jeg kjenner.

Hvor har du dobbeltgjengere?

Jostein

mandag, mai 07, 2007

Kameler i joggeruten

Den vanligvis så fredelige joggeruten min i parken her i Massy var delvis okkupert i dag. Av et dyresirkus.

Og midt på joggestien min måtte jeg snirkle meg forbi denne Watusi-kuen (heter visst det):


Og to kameler:


De hadde tatt seg til rette og beitet rett der jeg pleier å løpe. En av kamelene gikk sågar fritt sammen med to hester. Det gjorde heldigvis ikke den afrikanske Watusi-kuen (som sikkert er mye snillere enn den ser ut til). Må innrømme at jeg snek meg forsiktig forbi dem i håp om ikke å terge noen. Vet ikke helt hvordan en gretten kamel oppfører seg.

Dette blir sikkert dagligdags kost i Bamako.

Jostein

torsdag, mai 03, 2007

Worst case


Veldig mange i Vesten tenker lett ”worst case” når det gjelder Afrika. Det har også 75 % av de som har stemt på månedens spørsmål gjort, om analfabetisme blant kvinner i Mali. Og dessverre så må vi gi flertallet rett og si at i dette tilfellet er det faktisk ”worst case”. Det er altså utrolige 84 % analfabetisme blant kvinner i Mali. Hva prosentandelen er blant malinkéene vet vi ikke, men det er neppe grunn til å tro at det er så mye lavere.

Men også de to andre svaralternativene er rette på hver sin måte når det gjelder Mali. For det er til sammen 74 % analfabetisme i landet og 64 % blant menn.

Lite oppløftende tall dette. Men så skal en også merke seg at Mali faktisk er verdens tredje fattigste land ifølge en offisiell liste vi nylig så. Med andre ord så er det mye å ta tak i også på det sosiale området for misjonærene i landet.

Men det paradoksale med Mali er at selv om det er blant verdens aller fattigste land, så er det faktisk ett av de aller mest politisk stabile landene i Afrika.