lørdag, mars 31, 2007

Baba Kone

Kristen malier som rapper på bambara!

torsdag, mars 29, 2007

Kva er då eit menneske?

Eg får vel begynne med å beklage meg overfor dei som ikkje likar lange bloginnlegg… I dag har eg mykje på hjartet…

Tirsdag var vi på ultralyd! Eit perfekt lite fem månader gammalt menneske låg der inne i magen min. Ein turbobaby med armar og bein i alle retningar. Og legen fann ingen ting gale. Det er virkelig eit stort under å skulle bli foreldre. Og det er jo ikkje sjølvsagt å få eit friskt barn – og det får vi jo ikkje 100% svar på før barnet er født…

På min første svangerskapskontroll fekk eg påpeikt at sidan eg ikkje hadde valgt å ta ultralyd (UL) i veke 12 var det no for seint å finne ut via UL om barnet hadde Downs Syndrom (DS) ved å sjekke den berømte nakkefolden. Men, eg burde ta ei blodprøve som kunne gje svar på det same, i tillegg til å finne svar på om den lille hadde nokre andre ”kromosomfeil”. ” For, mange vel å fjerne det i så fall”, sa ho. Eg sa at det ikkje kom på tale, og at vi ønskte å ta imot Nurket same om det bar på ”feil”, og at vi dermed ikkje ville vite det dersom det hadde DS. Ho såg nærmast uforståande på meg når eg sa at eg heller ikkje ville ha rekvisisjonen på blodprøva. ”Dette er alvorlige saker, frue. De er to om det, ta no med denne rekvisisjonen og informasjonsskrivet og bestem dykk saman”. Eg kom heim, las med tårevåte auge informasjonen eg fekk. Eit av argumenta var at barn med DS no har estimert levealder på 50 år. 50 års bryderi?

Og eg kjenner eit stikk av sorg på vegne av alle franske barn, alle dei barna som ikkje får leve opp fordi dei ikkje er friske. I løpet av sju månader i dette landet kan eg med sikkerheit seie at eg har sett to (2) barn med funksjonshemming,og berre eit par voksne barn (ungdommar) med DS, ingen barn. Og eg veit av misjonærar eg har snakka med som kjenner familier som har barn med ”syndrom” at det er ein hard kamp for å få tilrettelegging i skule og barnehage. Det virkar ikkje som dette samfunnet har plass til ”annerledesbarn”.

Klart livet hadde blitt snudd på hovudet dersom det no viser seg at vi får eit sjukt/annleis barn. Det hadde sjølvsagt vore ein tøff beskjed å få. Men kven er vi til å sette oss til herskarar over liv og død? Kven er vi til å seie at eit annleis liv ikkje er eit godt liv?

Er det dette vi vil ha i Noreg? Enda er det ikkje tilbod om UL i veke 12, eller denne blodprøva i Noreg. Vil vi ha dette? Er ikkje menneskeverdet verdt å kjempe for? Er ikkje alt liv heilagt?

Sal 139:15f
Mine bein var ikkje dulde for deg
då eg vart skapt i løyndom
og forma djupt i jorda.*
Du såg meg då eg var eit foster,
i di bok vart alt skrive opp;
mine dagar fekk si form
før ein einaste av dei var komen.


Elisabeth

torsdag, mars 22, 2007

Bambara

Etter misjonærkonferansen i Mali sist uke tyder det aller meste på at det neste språket vi skal lære er Malis hovedspråk bambara. I alle fall de seks første månedene etter ankomst Mali.

Dette synes vi selv virker veldig klokt. Bambara ligger som språk nært opptil både malinké og mahou som er de to folkegruppene NLM jobber blant i Vest-Afrika. Tanken er at bambara legger grunnlaget for en eventuell videre spesialisering til ett av de andre språkene.

Noen fakta om bambara:

- Bambara blir forstått av ca 80 % av Malis befolkning
- Språket (med ulike variasjoner) snakkes også i Burkina Faso, Elfenbenskysten, Gambia, Guinea, Mauritania og Senegal
- Er Malis nasjonalspråk
- Har egen bibeloversettelse
- 4,6 millioner mennesker i Vest-Afrika har bambara som morsmål
- Det er 42 000 bambara-talende i Frankrike (sannsynligvis med betydelige mørketall)
- Bambara-talende folkegrupper regnes for å være blant de aller minst nådde med evangeliet (i følge Joshua Project er det 1,13 % evangeliske kristne blant bambara-talende)

Kilder: SIL og Joshua Project



Akkurat for øyeblikket er det ikke tanken på å hive seg på enda et nytt språk som dominerer i hjernebarken, men vi er veldig motiverte til å sette i gang når den tid kommer. Og da er det vel fransken som blir hjelpespråket og ”piece of cake” i forhold til bambara.

lørdag, mars 17, 2007

Klimaendring


FNs klimarapport har vel vært ett av de heteste medietemaene de siste månedene. Så også her i Frankrike. Konsekvensene av den globale oppvarmingen er stadig tema i nyhetssendingene.

Denne vinteren har vært den varmeste her i Paris så lenge folk kan huske. Og mange er oppriktig bekymret og ser med uro fram mot det som kan bli en rekordvarm sommer. Og det sier ikke så rent lite, for i fjor sommer nådde gradestokken 40 grader, og da er det farlig varmt i en by som Paris. For fire år siden døde 1 000 mennesker i den ekstreme heten.

Som det ble sagt her en dag: Dere nordmenn synes vel bare det er bra å få det varmere, men tenk på oss.

Og de som på sikt får det aller verst er som alltid de fattigste landene, der ørkenspredning og økende vannmangel er framtidsscenarier. Det tenker vi en del på, vi som skal til Mali der store deler av landet dekkes av verdens største ørken og som er ett av de aller fattigste landene i verden. Hvordan blir hverdagen for folk flest her om 10 år?

Noen har spådd dette: Om noen år vil prisen på vann være høyere enn oljeprisen, og kampen om vannressurser vil være utløsende for stadig flere kriger og konflikter.

Skremselspropaganda? Er ikke så sikker på det. For det er slett ingen selvfølge for alle å ha tilgang til rent vann. Og allerede i dag er dette elementet sentralt i en rekke konflikter i verden. Men i Norge er vi som vanlig blant de aller, aller mest privilegerte også på dette feltet.

Kanskje er det på tide å ta Bibelens tale om forvalteransvaret litt mer alvorlig?

Jostein

mandag, mars 12, 2007

Sommer og sol

Disse to gamle pariserfruene er de beste representanter for de siste dagene her i Paris: Strålende sol fra knallblå himmel og mer enn 20 varmegrader. Da vi besøkte Luxembourghagen på lørdag var det reneste folkevandringen.

Det samme var det i den gedigne parken bak slottet i Versailles, der vi tilbrakte søndag ettermiddag. Her var det populært å ro, men med noe varierende hell for de som prøvde seg.


Og etter lunsj i dag startet vaktmesteren her på bruket opp gressklipperen for første gang. Det medførte at vi måtte heve stemmen for å kommunisere med hverandre i klasserommet. Men ingen sure miner, for ”støyen” betyr bare en ting:

SOMMEREN ER HER!

Jostein

lørdag, mars 10, 2007

Frankafrika

For andre gang på to uker besøkte vi fredag kveld den ivorianske restauranten ”À la Banane Ivoirienne” i Paris. Denne gangen var det enda litt kjekkere enn sist. Både fordi vi ble gjenkjent og følte oss ekstra velkommen. Men ikke minst fordi vi fikk en enda større ”smak” av Afrika.



Hver fredag kveld er det nemlig det som på fransk kalles ”spectacle” (må ikke forveksles med det norske ”spetakkel”), som rett og slett betyr opptrinn. Tre unge ivorianere spilte ”jembe” (afrikanske trommer) og sang både på fransk og ivoriansk. Mye fortelleglede og humor i framførelsen, deler av det improvisert oppdikting der og da.



Og ”konferansieren” var restaurantsjefen selv, som blant annet moret oss med å fortelle om franskmenns og ivorianeres forskjellige forhold til tid. Stolt som han er av sitt hjemland, benyttet han også anledningen til å drive litt reklame for Elfenbenskysten.



For oss ble dette også en god trening på å høre og forstå den særegne ”afro-fransken”.

Elisabeth & Jostein

torsdag, mars 08, 2007

Navnet skjemmer ingen

Paris & omegn har et veldig godt utbygd kollektivnettverk. 14 metrolinjer, 4 toglinjer til nærliggende områder og fire trikkelinjer. For ikke å snakke om busser.
Hvor mange stasjoner har jeg ikke tall på, men det er i alle fall ikke få. Og hver av disse har selvsagt også et navn.

Her har du et lite utvalg:

For deg som er liker sovjetisk nostalgi kan kanskje stasjonen Stalingrad være et godt valg.
Er du derimot mer opptatt av ”gode nyheter” bør du stoppe på Bonne Nouvelle.
Skulle du være bonde er stasjonen La Ferme (farmen) stedet for deg.
Er du glad i fisk, sats på stasjonen Poissonneriè, som betyr fiskehandler.
For de åndelige: Pasteur, pastor eller hyrde.
Men vårt heteste tips går til alle sørlendinger. Er du i Paris da er du bare nødt til å få med deg metrostasjonen Javel.
Og skulle du som sørlending være en glad eier av en Citroën – ja da er det vel liten tvil: Skaff deg et hotellrom i nærheten av stasjonen Javel - André Citroën.

Bienvenue à Paris!

Jostein

tirsdag, mars 06, 2007

Om do, sofa og takknemlighet...

Du veit ikkje kva du har før ikkje har det lenger…

Omtrent slik høyres eit kjent norsk uttrykk ut. Og denne bloggposten handlar – nei, ikkje om klaging over det eg ikkje har – men om det å vere takknemlig…

Eg vil gi deg to gode grunnar til å vere takknemlig over noko som du kanskje ikkje har tenkt på før.

1) Tenk deg at du må på do.



Tja, ikkje så vanskelig kanskje, det er jo en vanlig ting… Du går inn på ditt eige private do. Du lukker døra. Kanskje du har ei bunke med gamle vekeblad eller noko. Dine eigne private blad. Så, der kan du sitte i fred, når du vil, og så lenge du vil (tja, det er vel kanskje andre i familien/bofellesskapet som vil på do, men det er ei anna sak). Det er du som bestemmer kva for dopapir du vil ha, og som veit kvar du finn fleire rullar når det er tomt. Du slepp å sitte i mørket eit par sekund fordi lyset er tidsinnstilt, og du må famle etter lysbrytaren på veggen. Og vil du ta deg en dusj, finn du dine eigne såper og shampoar i dusjen. Du treng ikkje å ta dei med deg i ein plastpose, trakke på andre sitt håravfall og tusle ut i gangen etter ein meir eller mindre varm dusj. For all del: Dette fungerar heilt greitt, i alle fall for eitt år. Men: Eg skal love deg at eg i lange tider etter dette kjem til å vere takknemlig kvar gong eg kan gå inn på min eigen do, og ha min eigen heilt private dusj som ingen framande brukar, og kan stelle meg på mitt eige private bad… 2) Har du hatt middagskvilen din i dag? Eller slappa av foran TVen på sofaen? No er det to månader sidan eg sist låg på ein sofa. Før var sofa eit vanlig møbel som berre var der. Ingen stor grunn til takknemlighet kanskje. Men no: eg drømmer om å ha ein sofa. Stygg eller fin, stor eller liten har ingenting å sei. Så, kos deg på sofaen i kveld. Strekk deg godt ut under et pledd og tenk: Du og du kor heldig eg er. Eg har sofa….



Elisabeth

torsdag, mars 01, 2007

Livets Frekvens

Dette er det flotte navnet på den kristne lokalradiostasjonen i Abidjan som kringkaster de NLM/Norea-produserte radioprogrammene på mahou. Denne radioen er partner for vårt radioarbeid i Vest-Afrika.

Svaret på månedens quiz er altså ”Livets Frekvens”, eller Frequence Vie.


På denne frekvensen sendes det per nå to halvtimes programmer per uke. Og responsen fra lytterne har vært god: ”Tenk, et radioprogram på vårt språk!” Selv for muslimene er disse programmene interessante, nettopp fordi de er på morsmålet deres. At det er kristne programmer som sendes, legger ikke nødvendigvis en demper på lyttergleden.

Be om at mennesker må bli frelst gjennom å lytte til radioprogrammene på ”Livets Frekvens.”