mandag, februar 27, 2006

De fire nøkler

Fire av Elfenbenskystens virkelige sterke menn møtes mandag og tirsdag denne uken, i et forsøk på å ta nytt tak i fredsprosessen i landet. De fire samles for første gang på lenge, og for aller første gang på ivoriansk jord.

Mannen som har ordnet møtet er Elfenbenskystens kanskje viktigste mann for øyeblikket, statsminister Charles Konan Banny. Han ble i høst utnevnt med støtte fra alle parter, og fra AU (African Union) og FN. Han er mannen som skal forberede et fredelig og demokratisk valg i Elfenbenskysten til høsten.

De fire som nå møtes har alle en helt sentral posisjon i Elfenbenskystens politiske historie:

1. Henri Konan Bedié: Den første presidenten som ledet landet etter landsfaderen Félix Houphouët-Boigny sin død i 1993 – som da hadde styrt landet enerådig siden 1960. Bedié ble sittende i 6 år fram til landets første militærkupp i 1999. Han er i dag tilbake som presidentkandidat for det tidligere regjeringspartiet The Ivory Coast Democratic Party (PDCI)

2. Alassane Outtara: Var ”landsfaderens” siste statsminister. Etter at Bedié ble president ble Outtara nektet å stille til valg av nasjonalistiske grunner; Han var ikke ekte ivorianer, på grunn av at kun en av hans foreldre er født ivorianer. Det ble grunnlovsfestet at landets president måtte ha to ivorianske foreldre. Ouattara er selv muslim og har stor støtte nord i Elfenbenskysten. Han er i dag leder for Rally of Republicans Party (RDR)

3. Laurent Gbagbo; Dagens president i Elfenbenskysten. Ble valgt i 2000, og representerer sosialistpartiet Ivorian Popular Front. Han fortsatte ”diskrimineringen” av Ouattara, men er etter hvert blitt tvunget til å gjøre en grunnlovsendring. Har med internasjonal støtte fått sitte ett år på overtid for å forberede nytt valg kommende høst.

4. Guillame Soro: Han er leder for opprørstyrkene som forsøkte et statskupp i 2002. De mislyktes med å få kontroll i de sørlige delene av landet, men har i mer enn tre år kontrollert de nordlige områdene. Rebellene har kontrollen i Touba, der Norsk Luthersk Misjonssamband har arbeidet siden 1984.

Blir disse mennene enige, så er nok sjansene for fred store. Men den politiske historien viser at det er svært stor grunn til skepsis.

Tør vi likevel håpe… Og be om at akkurat det skal skje?

Vil du følge med kan du klikke deg inn på BBC

torsdag, februar 23, 2006

Mahoufolket


Mahoufolket i Elfenbeinskysten er ei lita folkegruppe som tel opp mot 150 000. Omtrent halvparten av desse bur i Abidjan, den andre halvdelen i nordvest i landet, i Touba fylke, der NLM har hatt arbeid sidan 1984.

Mahoufolket tilhører malinkeane som igjen er ei undergruppe av den store mande-folkegruppa. Mahoufolket har sin opphav i det gamle kongedømet Mali. På 14-1500-talet var det stor handelsverksemd mellom Mali og Elfenbeinskysten. Den stolte Diomande-klanen, kjende som handels – og krigarfolk, var dei første mahouane som slo seg ned i Elfenbeinskysten. Dette var rundt år 1550. Ofte dreiv dei ut dei opphavlege innbyggjarane i landsbyane (yakoubaane, som slo seg ned i området lenge før år 1000). På 1700-tallet slo muslimske familiar frå Mali og Guinea seg ned i dette området. Mahouspråket har utvikla seg i samspel mellom desse.

Religionen er ein naturleg del av livet til ein mahou. Mahoufolket er 96.9 % muslimar. Islam kom til Touba-området på 1700 talet. I 1930 var det omtrent 30 % av mahouane som var muslimar. 30 år etter rekna 90 % seg som muslimar, så den muslimske veksten har vore formidabel. I dag er det å vere mahou einsbetydande med å vere muslim, og islam er dei naturlege rammene rundt alle delar av livet.

Det å snakke om mahoufolket som eit muslimsk folk i ortodoks tyding gir ikkje eit rett bilete av tilhøva. Til dømes kan imamen vere både fetisjør og på same tid utøve fredagsbøna i moskeen. Samtidig med at islam er rammene for livet, er den animistiske tradisjonen og andelege røyndomen sterkt i hevd.

Frå fødsel til død handlar livet om å verje seg mot onde makter, hekser og besvergelsar. Allah er ein fjern skikkelse som ein vanskeleg kan påvirke, medan andene som er rundt ein på alle kantar i høgaste grad kan styrast av handlingar og riter. Kvardagen er prega av frykt for vonde makter og kontaktar med mellom anna sannsigarar, maraboutar og masker.

Eg kjenner på ein trang til å be deg som les dette å be for mahoufolket. Be om at dei må få oppleve å kjenne han som ”avvæpna maktene og herredøma og synte dei ope fram, då han viste seg som sigerherre over dei på krossen”. (Kol 2.15)

mandag, februar 20, 2006

Land of Hope



De siste dagene har vi lyttet til Elfenbenskystens melodiøse nasjonalsang for første gang. Ikke at midi-versjonen vi fant på internett er så nydelig, men melodien syns vi er flott.

Et lite paradoks (positivt dog) er at allerede den første setningen gir landet betegnelsen ”Håpets land”. Paradoksalt fordi Elfenbenskysten for øyeblikket kanskje er Vest-Afrikas politisk mest ustabile nasjon. Men nydelig fordi nettopp en slik betegnelse gir et signal om en bedre framtid.

Tenkt at vi skal til ”Håpets land” med Noreas fantastiske visjon om å gi mennesker ”håp for livet og evigheten” gjennom radiosendinger. Oppdaget nettopp denne fantastiske røde tråden. Heldigvis snakker vi ikke om et menneskelig, men et guddommelig HÅP.

Vil du høre melodien vi her snakker om kan du besøk denne nettsiden.

Her har du både den engelske og den franske (for deg som vi ha originalspråket) versjonen av Elfenbenskystens nasjonalsang:

We salute you, O land of hope,
Country of hospitality;
Thy gallant legions
Have restored thy dignity.
__
Beloved Ivory Coast, thy sons,
Proud builders of thy greatness,
All mustered together for thy glory.
In joy will construct thee.

Proud citizens of the Ivory Coast, the country call us.
If we have brought back liberty peacefully,
It will be our duty to be an example
Of the hope promised to humanity,
Forging unitedly in new faith
The Fatherland of true brotherhood




Salut ô terre d'espérance;
Pays de l'hospitalité.
Tes légions remplies de vaillance
Ont relevé ta dignité.

Tes fils chère Côte d'Ivoire
Fiers artisans de ta grandeur,
Tous rasemblés et pour ta gloire
Te b­tiront dans le bonheur.

Fiers Ivoiriens, le pays nous appelle.
Si nous avons dans la paix ramené la liberté,
Notre devoir sera d'être un modèle
De l'espérance promise à l'humanité,
En forgeant, unie dans la foi nouvelle,
La patrie de la vraie fraternité.

onsdag, februar 15, 2006

Fattigdom


Mer enn en femtedel av menneskene i verden i dag lever i såkalt ”absolutt fattigdom”. Det vil si at de lever på mindre enn 1 dollar om dagen. Dette tilsvarer mindre enn 7 kroner dagen.

Ca. halvparten av disse lever i ”ekstrem fattigdom” – det vil si at de lever på mindre enn 275 dollar i året. Rundt 5 kroner dagen. FN-tall viser at 815 millioner mennesker i 2002 har for lite mat til å dekke sitt daglige energibehov.

Ekstremt er en ganske så treffende beskrivelse av denne situasjonen. I tillegg til sin egen fattigdom mangler disse menneskene alt av sosiale goder eller velferdsgoder. De har slett ingen stat som hjelper dem. Vanligvis har de også mange munner å mette.

Jeg har drevet litt research i dag. På FN sine nettsider har jeg funnet ut at andelen av mennesker i Afrika sør for Sahara som lever på mindre enn en dollar daglig er 46,4 %. Enda mer deprimerende er det at denne andelen er et par prosent mer enn i 1990.

Verden er ubarmhjertig!

Her i Norge utgjør vi på alle måter verdens overklasse. Vi har verdens beste velferdsstat. Vi har alle mulige slags støtteordninger. De fleste av oss tjener mer enn nok, selv om vi ikke tilhører lønnsadelen (– og jobber i misjonen).

Som misjonærbarn oppvokst i Afrika har denne problematikken alltid opptatt meg - og plaget meg.

Hvor bevisste er vi egentlig på dette i Norge? Ikke minst vi som er kristne?

Nå har jeg bodd mange år her i landet, og problemstillingen har ligget alt for langt bak i bakhodet.

Men nå nærmer denne virkeligheten imidlertid seg faretruende nær igjen, i og med at vi snart setter våre bein på afrikansk jord. Da kan vi ikke lenger gjemme oss bak ”Festung Europa”, langt borte fra de lidende. Vi kan ikke lenger bare slå av TV’en, gå og lage oss en god middag og glemme det hele. Vi kan ikke lenger si at ”ja men vi bor i Norge og vi kan ikke gjøre noe uansett.”

Da vil fattigdommen befinne seg rett utenfor døren. Da vil den fattige ikke lenger være en ”fremmed, ukjent, langt borte i Afrika.” Da vil nemlig den fattige meget vel kunne være en god venn, kanskje til og med en arbeidskollega. Hvordan forholder vi oss til virkeligheten da?

En av våre forelesere sa nylig at han lett hadde dårlig samvittighet for sin rikdom når han bodde i Afrika og levde blant de fattige. Men, sa han: ”Vi har ikke noen mindre grunn til å ha dårlig samvittighet når vi er her i Norge enn når vi er i Afrika.”

Hvorfor bryr vi oss egentlig så lite her i nord? Hvorfor tåler vi så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv?

Faktum er at overklasse-Norge gir mindre enn 1 % av sin overflod til de fattigste av de fattige. Og i kroner og øre får vi vel så mye tilbake gjennom handel av ulik slag. Det hele er ganske så sykt, egentlig.

Kanskje burde flere av oss se virkeligheten med egne øyne?

Det har jeg gjort – og det har forandret meg før. Jeg er sikker på at det kommer til å forandre meg igjen. Spørsmålet er bare hvor lenge...

Jostein

søndag, februar 12, 2006

Hjemme og borte på samme tid


I dag har vi vært på formiddagsmøte i Misjonshuset i Kristiansand. Samtidig som vi har holdt oss hjemme på hybelen vår her i Oslo.

Det har seg nemlig slik at lokalradioen Gimlekollen Radio nå overfører alle programmer via sin nettside. Dermed kunne vi ligge godt plassert under dyna i Oslo og høre på Arve Fiskerstrand sin flotte tale i Kristiansand. På direkten. Og føle et visst fellesskap med forsamlingen vi er så glad i.

En utrolig stor velsignelse å kunne være med i sin egen forsamling tross en geografisk avstand på mer enn 30 mil. Dette vil vi benytte oss av igjen.

Tenk deg når vi befinner oss hundrevis av mil hjemmefra, i Vest-Afrika – og likevel har muligheten til å være på møte i vår egen sendemenighet hjemme i Kristiansand.

Takk til teknologien, og takk til Gimlekollen Radio!

Og til våre venner i Misjonshuset: Vi vil være med dere så ofte vi bare kan!

E & J

Gjestebok

På denne siden kan du legge inn en liten hilsen til oss.

På sammen måten som på bloggpostene klikker du på linken "comment" og skriver deretter det du vil i det store feltet. Deretter trykker du på boksen "other" og skriver navnet ditt.

Vi har laget denne for deg som kan tenke deg å sende oss en liten hilsen i ny og ne, men som ikke ønsker å kommentere bloggpostene spesifikt. I gjesteboken kan du enkelt og greit skrive akkurat det du vil.

E&J

fredag, februar 10, 2006

Avgjørelse i ettermiddag


Ivorianerne har grunn til å være stolte av ”Elefantene”. I løpet av siste uken har de greid å spille seg fram til selveste finalen av Afrikamesterskapet. En stor prestasjon!

Klokka 17 i ettermiddag starter festen mot hjemmefavoritten Egypt. En spennende finale. Elfenbenskysten tapte 1-3 mot Egypt i innledende runde. Men dette betyr lite i finalen, sier en av de ivorianske stjernene.

- Dette er vår første turnering sammen, og vi har et ungt lag med en snittalder på 25 år. Det har vært fantastisk for oss å få denne erfaringen, sier Arsenals Kolo Touré til BBC.

Han mener at lagets prestasjon også er et bevis på at de vil representere Afrika på en god måte under sommerens fotball-VM.

I sluttspillet har Elfenbenskysten beseiret sterke fotballnasjoner som Kamerun og Nigeria.

Du kan følge kampen ”live” på VG’s nettside: http://sport.vg.no/live/

Jostein

tirsdag, februar 07, 2006

Misjonærinnvielse



Da er det bestemt.

Vi blir innvidd til misjonærer for Norsk Luthersk Misjonssamband 20. august. Det skjer i vår egen forsamling, Misjonshuset i Kristiansand.

Tenk at vi nå er kommet så langt…

Innvielsen blir en stor milepæl, og en svært viktig begivenhet for oss. Etter dette får vi tittelen misjonærer, og blir utsendinger på alvor.

Bare to ukers tid etterpå begynner vår utenlandsferd, og første stopp blir språkopphold i Paris.

Vi håper at du merker deg datoen, og vil være med oss på en av våre livs store festdager.

onsdag, februar 01, 2006

Talerferd på Sunnmøre :-)

Heile denne veka er vi på NOREA-turne på Sunnmøre (og ein kveld i Romsdalen)! Kvar kveld skal vi vere med på såkalla jubileumsmøter i høve Norea sitt 50års jubileum. I går var første møte, på Valderøya. Jostein leda og hadde ansvar for det tekniske, og eg song og spelte. Og godt er det at Jesus ikkje er avhengig av at alt det tekniske fungerer, og ikkje minst av at stemma er topp. Det vart mykje ”puffing” og knitring i lyd, og eg har klart å bli sjuk, og det var berre eit under at eg klarde å synge – ja, vere der i det heile tatt... Kjekt å oppleve at ein får det ein treng når ein treng det. Og så er vi så heldige å få reise saman med Pet Karlsen. Ei flott dame!

Det er veldig kjekt å kome rundt og treffe ”misjonsfolket”. Og så er det jo veldig bra at vi kan ”promotere” vårt prosjekt; radioprosjektet i Elfenbenskysten. Når vi reiser rundt på denne måten, vil folk verte kjent med ansikta våre, og lettare hugse på oss i bøn. – og utan ”bønne-back-up” er det lite ein kan gjere.

Vidare skal vi besøke Brattvåg, Vestnes, Valle, Engesetdal og Stordal.

Fint dersom du vil hugse på oss i bøn – Vi skal tale på fredag og søndag. Ellers skal vi lede møter, presentere prosjekt og synge og spele. Mykje som må vere i orden, altså. Be og spesielt om at influensasymptoma mine kan gå over…

Elisabeth

Ps. Det er ein rykande fersk blogg om Josteins favorittlag under her…

The Elephants

Foto: bbc.co.uk

”11 mann med bein av stål”, synger sørlendingene om sine kjære Start-spillere. Og jeg synger gjerne med. Eller jeg jubler vilt og hemningsløst når ”våre stolte menn drar ut i krig igjen” – og knuser Europas stoltheter med Åge Hareide smilende på benken. Heia Norge!

Men sistnevnte har det jo ikke akkurat gått inflasjon i, noe stortapet i USA bekrefter. Og Norge er ikke en gang med i sommerens store høydepunkt i Tyskland – nemlig fotball-VM.

Denne gangen gjør det derimot ingenting. Jeg har nemlig et annet favorittlag som er i VM for første gang. En ny og fremadstormende fotball-nasjon. En av tre afrikanske nasjoner som deltar for aller første gang. Mitt kommende ”hjemland” – Elfenbenskysten – er nemlig kvalifisert. Og nasjonens utvalgte har fått det kledelige navnet ”The Elephants” – elefantene.

Da VM-plassen var sikret ble Elfenbenskystens president så lykkelig at han gav bort en villa til hver enkelt spiller. Og mange mener at nettopp elefantene har en viktig symbolverdi for en krigstrett og splittet nasjon. De representerer enhet, forsoning og framtidshåp. Fotballstoltheten er samlende for en ellers splittet befolkning.

Ivorianerne er naturligvis stolte av elefantene. Og mange kunne nok tenkt seg å stå ringside i Tyskland når nasjonen møter tøffe motstandere som Nederland, Argentina og Bosnia & Hercegovina i gruppespillet. Men bare et fåtall har selvsagt råd.

Blant de store ”europeiske” stjernene på Elfenbenskysten er Chelseas Didier Drogba og Arsenals Kolo Touré. De aller fleste spiller derimot i den franske ligaen til daglig.

I disse dager spiller elefantene i Afrikamesterskapet. De er i skrivende stund klare for kvartfinale, til tross for 1-3 tap for Egypt i siste gruppespillkamp. Fredag 3. februar kjemper de mot de kamerunske ”løvene” om semifinalebillett.

For undertegnede er i alle fall en ting hevet over enhver tvil:

I sommerens VM heier jeg på Elfenbenskysten!

Jostein