torsdag, februar 28, 2008

Mali på det norske politiske kartet

Denne uken har miljø-og utviklingsminister Erik Solheim vært på et par dagers besøk her i Mali. Tirsdag kveld var det mottakelse der alle vi norske misjonærer var invitert.

Her roste Solheim de norske misjonsorganisasjonenes innsats her i landet, og vektla samtidig at norske myndigheter ønsker å styrke sine relasjoner til Mali. Tradisjonelt sett er det andre deler av Afrika enn det frankofone Vest-Afrika som har vært i fokus i Norge. Jeg har allerede merket at det er stor forskjell på norsk kjennskap til Vest-Afrika sammenliknet med Øst-Afrika, der jeg har vokst opp. Dette har nok blant annet å gjøre med manglende franskkunnskaper og manglende interesse for den frankofone delen av verden hjemme i Norge, men også de nære historiske relasjonene til Øst-Afrika.

Vi som har vårt virke i denne delen av Afrika håper at ministerens signaler medfører en enda større bevissthet og oppmerksomhet rundt det som skjer både i misjonens regi og i annen regi her i Vest-Afrika.

Jostein

tirsdag, februar 26, 2008

Video og radioreportasje fra dåpen

For at du som leser bloggen vår skal få et lite innblikk i noe av det vi opplever her i Mali, har vi lagt ut en videosnutt og en radioreportasje fra dåpen før helgen:


For video klikk på bildet under:




video


For å høre reportasjen vi har laget for Norea klikker du her. Tid: 5 minutter

lørdag, februar 23, 2008

To mahouer døpt

Fredag kveld hadde vi vår største opplevelse så langt som Vest-Afrikamisjonærer. Vi fikk overvære vår første dåp.

To unge mahouer har med dette bekjent at de ønsker å tilhøre Jesus Kristus. De to brødrene har deltatt på det seks uker lange bibelkurset som har vært arrangert i NLM-regi her i Bamako. Det er ikke hverdagskost at mahouer blir døpt, og veteramisjonærene her sier det er gått mange år siden sist vi døpte voksne mahouer. Derfor er vi glade for å kunne dele denne gleden med dere hjemme også.

- Dette betyr at jeg blir en virkelig kristen og at jeg blir en del av den kristne kirke. Jeg er fylt av glede over å kunne bli døpt, sa den ene da jeg intervjuet ham om hvorfor det var viktig for ham å bli døpt.

Han og broren er frukter av misjonens arbeid blant mahouene i Elfenbenskysten. Foreldrene er ikke kristne, men guttene er vokst opp med misjonærene og med søndagskolen.

- Det var her jeg fikk høre det kristne budskapet første gangen, sier han.

Dermed er guttene et eksempel på hvordan misjonens frukter ofte blir synlige først i andre generasjon.

Spesielt sterkt blir det å oppleve en mahoudåp når vi nå etter hvert har skjønt enda mer av hva det koster for mennesker med muslimsk bakgrunn å la seg døpe. Derfor er det mange som bruker veldig lang tid på å ta avgjørelsen om å døpe seg. Grunnen til dette er både respekt for og noen ganger frykt for familien. Vi har også nære medarbeidere som befinner seg i denne prosessen.

- Den store dagen kommer for meg også snart. Vi vet alle hva som er rett, men det er vanskelig på grunn av familien, sa en av disse til meg i går.

Jeg har et sterkt behov for å utfordre dere til å be for disse. Både de to som ble døpt i går, at de skal bli bevart som frimodige kristne. Men også for dem som ennå ikke er klare til å ta det siste steget, men som egentlig ønsker det.

Jostein

Vi deler noen bilder med dere fra dagen i går:

Dåpshandling


Seminaristene får udelt sine diplomer







Seminaristene synger mahousanger







tirsdag, februar 19, 2008

Flott uke

Vi er nettopp kommet hjem fra en flott konferanseuke på Teriya Bugu.

Intenst, innholdsrikt, utfordrende, sosialt, oppmuntrende og inspirerende skulle være dekkende stikkord. For oss som er nye ble misjonærkonferansen en flott anledning til å sette seg inn i det mangfoldige arbeidet vi står i her i Vest-Afrika. Vi er imponert over hva en har fått til de siste årene, med knappe mannskapsressurser og ikke minst mye usikkerhet i forhold til den politiske situasjonen i Elfenbenskysten.

Radioarbeidet er godt i gang, og blir fra januar i år også sendt i mahouenes kjerneområde, Touba. I Abidjan driver vi et spennende bistandsprosjekt som fokuserer på HIV/Aids-forebygging, alfabetisering og mikrokreditt rettet mot mahoufolket. I tillegg driver nasjonale medarbeidere evangeliseringsarbeid i Abidjan og i Touba i nord. Her begynner ting etter hvert å normalisere seg, samtidig som det skjer positive ting i de små kristenflokkene som har vært samlet regelmessig også etter at misjonærene forlot området på grunn av krigen. I Naréna her i Mali har det også skjedd mye gjennom det året vi har hatt misjonærer på plass på fast basis.

Det er ingen tvil om at Gud åpner dører, og at Han har planer for vår misjon blant de muslimske folkegruppene mahou og malinké her i Vest-Afrika. Men likevel må vi være forberedt på at dette er et langvarig såarbeid, og at det kanskje enda vil ta en stund før det er klart for innhøsting.

Vi ser på årene som ligger foran med stor spenning, og gleder oss over å få stå i misjonens tjeneste akkurat her.

Noen bilder fra dagene i forrige uke:



Presenningstrøbbel på vei til Teriya Bugu


Hedda og Simone


Hyggekveld for små og store
Simone hadde med seg bestevenninna si, barnepasser Madeleine

Endeløse sletter


Problemfri retur, nå er vi rutinerte presenningsleggere

Far og datter fornøyde med å komme hjem igjen
Elisabeth & Jostein

søndag, februar 10, 2008

Misjonærkonferanse

Vår aller første misjonærkonferanse står for døren. Mandag morgen reiser hele misjonærflokken til et flott og idyllisk sted i nærheten av byen Segou, som ligger litt østover i Mali. Det er en kjøretur på 4-5 timer.



Fram til lørdag morgen blir dagene fylt med viktige diskusjoner, men også mye godt åndelig og sosialt samvær med gode kolleger. Vi gleder oss veldig til disse dagene.

Men en misjonærkonferanse inneholder også mange utfordringer og det er mange viktige avgjørelser som skal tas. Her i Vest-Afrika er vi et lite felt og ikke så mange misjonærer. Men på denne konferansen skal strategien for feltet de neste ti årene diskuteres og til dels legges. Det er en stor jobb og en stor utfordring.

Vær med og be om at vi må få noen fine dager sammen på Teriya Bugu, og at Guds gode Ånd må rettlede oss i samtaler og avgjørelser.

Jostein

torsdag, februar 07, 2008

Hvor er det blitt av den lille babyen?

I går var det seks måneder siden vårt lille store vidunder kom til verden. Utrolig flotte måneder på alle måter, og ser man bort fra de tøffe startukene har det vært bare kos!
Simone er en stor, liten blond sjarmør som smelter alle hjerter på sin veg. Hun elsker å være med Madeleine barnepike og fryder seg i armene til Guindo, vakten på kontoret. Til og med voksne fremmede mannfolk på butikk vil holde og snakke med ”n terimuso” (venninna mi)

Men hvor er det blitt av den lille babyen? En knapp uke før hun ble tre måneder, snudde hun seg fra rygg til mage for først gang. Etter det har det ikke vært mulig å holde henne rolig på stellematta (som heldigvis ligger på gulvet…) Nå, seks måneder gammel, sitter hun selv, kryper rundt på gulvet, reiser seg dersom hun finner noe å støtte seg til (helst et bein eller et bord), og griner av sinne dersom hun må sitte på gulvet og ikke får stå og slå i bordet. Jenta er et eneste stort smil når hun får øve seg på å gå! Så hvor er den lille babyen som kunne kose på mammas fang? Aktivitetstrollet vårt vil helst ”turbe” rundt på gulvet og smake og bite i alt som hun får tak i. Sandaler med Bamako-støv er visst favoritten… Og på seksmånedersdagen oppdaget vi at nå var første tanna kommet fram slik at vi kan kjenne ”taggene”!
Den stolte mamma synes at en hel halvtårsdag er fin anledning til å gi litt Simone-skryte-bilder!








onsdag, februar 06, 2008

Hverdager

Dagene her i Mali er ikke lenger så eksotiske og spennende som de var i begynnelsen. Det er ikke lenger slik at vi blir like fascinert av alle inntrykkene hver gang vi tar turen utenfor huset vårt. Det er ikke lenger slik at alle de nysgjerrige barna i nabolaget er søte og sjarmerende. Det er ikke lenger like lett å overhøre de gjentatte ropene ”tubabu” (hviting) hver gang vi viser oss. Det er ikke like vittig lenger når barna taktfast roper de maliske navnene våre ”Nasera Keïta, Nasera Keïta…”, slik at vi føler oss nesten like celebre som Victoria og David Beckham.

Det er ikke lenger slik at…

Med andre ord er hverdagene blitt hverdager for oss også her i Mali.

For tredje året er vi nå studenter, noe jeg aldri helt kommer til rette med. Det gir liksom ikke samme mening som det å jobbe. Og ja, jeg vet det er uvurderlig å lære språk, med tanke på misjonærtjenesten. Men den gode følelsen en får ved å ”produsere” noe, ved å gjøre en skarve tjeneste i Guds rike, den får du liksom ikke ved å lage en liten bambaratekst om hva jeg gjorde i går: ”Jeg våknet klokka 6, deretter stod jeg opp og spiste frokost…. etc”

Vel, dette er ikke egentlig noen klagesang. Og vi har det egentlig veldig bra her alle tre. Det er bare det at hverdagene også er blitt hverdager her. Og hverdagene føles jo som kjent ikke alltid like spennende.

Men slik er det vel når en har kommet over turistfasen…

Jostein

tirsdag, februar 05, 2008

Trafikkaos og tekstmelding

De som har vært i Bamako vet at trafikken her kan være nokså kaotisk. Mopeder i hauger og spann på alle kanter, og køkulturen er ikke akkurat helt strømlinjeformet. Vi pleier å kjøre litt sideveier for å komme oss fortest mulig fram når vi skal til kontoret, for deretter å presse oss ut på hovedveien igjen i nærheten av en av de store rundkjøringene.

Så også i dag. Men vi var ikke de eneste. Plutselig stod det helt stille. Og vår kø hadde delt seg i fire, for å presse seg inn i neste kø som i alle fall var i to filer (les: en fil er mer for grøft å regne). Folk begynte å tute, og for første gang så jeg en drosjesjåfør gå ut av bilen sin og begynne å kjefte på de foran.

Ofte pleier trafikken også i dette krysset å dirigeres av politiet, slik situasjonen heldigvis er de fleste steder i Bamako. Men i dag så vi ingen politimann.

Etter hvert fikk vi sammen med de tre ”medfilene” i vår kø presset oss ut på veien og inn i den andre køen. Når vi var vel etablert i denne køen på vei mot rundkjøringen fikk vi øye på politimannen som tydeligvis hadde noe viktigere fore enn å dirigere trafikken:

Han var nemlig i dyp konsentrasjon, opptatt med å skrive en tekstmelding.

Jostein

fredag, februar 01, 2008

En malisk lærerhverdag

Juleferien ble brukt til å rette 2012 prøver. Han underviser til sammen 750 elever fordelt på 7., 8. og 9. trinn i malisk grunnskole i fysikk, kjemi og biologi. Hver klasse har mer enn 100 elever, og han klarer ikke å kjenne igjen alle elevene sine.

Dette er hverdagen til naboen vår, Johannes. En flott kristen mann, med et stort ønske om å være med og utdanne malisk ungdom. Men det er ikke spesielt rart at han sliter med hodeverk. De gangene jeg har stukket innom på besøk, sitter han som oftest med prøvebunkene.

Som han sier: ”Jeg kan ikke gi hver elev mer enn en karakter. Jeg har ikke mulighet til mer. Jeg er bare en person, og har bare ett hode.” Skjønt det hodet virker etter min oppfatning å være skarpere enn de fleste. Johannes er en av dem jeg har satt aller mest pris på å bli kjent med disse månedene vi har vært her. Og når han har tid og overskudd stikker han innom oss, både for å hjelpe oss med bambaraen og for å prate.

Jeg minnes alle lærerstreiker og protester hjemme i Norge, og tenker nok at de sikkert ofte er velbegrunnet. Men sammenliknet med Johannes’ hverdag her så blir vel det aller meste av norske forhold forholdsmessig overkommelig.

Jostein