Onsdag kom vi hjem igjen til Abidjan etter to og en halv uke i Bamako i Mali. Hjemturen gikk veldig greit, i motsetning til reisen fra Abidjan til Bamako. Flyturen på halvannen time var nemlig da ikke mindre enn 15 timer forsinket og vi måtte tilbringe hele natta på flyplassen sammen med de to aktive tullene våre. Men returen var altså av den snille sorten, noe vi er takknemlige for.
Vel hjemme på tomta i Abidjan ble vi møtt av en vill, liten puddel som syntes at to og en halv uke uten matmor var alt for mye. ”Annie” gikk helt bananas da hun oppdaget hvem det var som kom inn porten, til stor forlystelse både for barna våre og for de nasjonale arbeiderne her.
Bikkja har tydeligvis hatt for lite trim i det siste, noe som også gjelder undertegnede. Det vises vel helst på magemålet til oss begge. Derfor tok vi beina fatt i ettermiddag, og la ut på vår første joggetur på så alt for lenge. Det er nok litt av et syn i nabolaget her i Abidjan: En bleik, utrent nordmann sammen med en like bleik og utrent puddel. Som sliter seg gjennom nabolaget på joggetur. Men stort sett får vi bare hyggelige smil, vink og hilsener. Og noen ganger må vi stoppe opp og slå av en liten prat med kjente…
Det er ingen lang rute vi har laget oss, men greit å kunne løpe en, to eller tre runder – alt etter dagsformen. Men bikkja er tydeligvis enda dårligere enn meg til å økonomisere med kreftene. Hun går ut i hundre, alltid like ivrig. Men et stykke ut i andre runden vår, etter ca femten minutters løping, var bikkja helt ferdig. Tunga hang som et slips og nå var det jeg som dro på hunden og ikke motsatt…
Helt til vi plutselig møtte på fire dobermann, hunder av det store slaget kan man si. Store i kjeften er de også. Da ble det plutselig liv i puddelen igjen. Og hun var nok glad for at de store ”kollegene” ble holdt godt igjen av sine vakter. Det fikk i det minste Annie til å friskne til igjen på siste delen av turen vår.
Den artigste opplevelsen i dag hadde vi derimot helt mot slutten av joggeturen. Vi passerer ei gammel dame og hilser høflig. Så roper hun et eller annet flere ganger, og jeg må stoppe og gå tilbake til henne for å høre hva det var hun ville:
”Hva er det som skjer?”, sier hun.
”Hva da?” lurer jeg.
”Hva er galt? Hva er det som har skjedd? Hvorfor løper du sånn?”
Og sannelig kan du spørre, tenker jeg. Det er i grunnen et godt spørsmål. Hvorfor løper jeg egentlig sånn? Med en puddel på slep? Man kan jo begynne å lure…
”Å, det er ingenting”, sier jeg. ”Jeg løper bare for å trene. Det gjør godt for helsa å løpe.”
”Å ja”, sier dama og smiler. Tilsynelatende forstår hun forklaringen min, men det spørs nok om hun ikke likevel undret seg stort over de to blekansiktene, den ene på to bein og den andre på fire.
Jogging gjør godt for helsa, det er sikkert og visst. Men aller helst skulle jeg ha gjort noe enda gøyere. Drømmen er å pleie helsa med å spille tennis, for eksempel. Men da må jeg nok finne meg en annen partner enn Annie…
Så i solidaritet med den lille puddelen fortsetter jeg nok å jogge innimellom, selv om det skulle legge seg til rette også med en tennispartner. Og kanskje møter vi igjen den smilende gamle dama med undring i blikket. Faktum er nok at hun har hatt mer enn nok fysisk aktivitet gjennom den lange dagen bare for å få endene til å møtes.
Og da blir en vel naturlig nok litt perpleks når en møter en som må ut og jogge med hunden sin for å få fysisk aktivitet…
Jostein
fredag, november 27, 2009
torsdag, november 19, 2009
Gledelig nytt
Helt siden i vinter har vi gledet oss over at radiosendingene på mahou når helt inn i Toubaområdet nord i Elfenbenskysten. Vi har fått bekreftet at sendingene har vært på lufta på torsdag og lørdag hver uke, og vi har visst at det er gode lytterforhold mange steder. Men vi har ikke fått tilbakemeldinger fra andre enn de vi selv har informert om sendingene.
Derfor var det svært gledelig da vi nylig fikk høre historien om en mahou i en landsby helt inn mot grensen til Guinea. En ettermiddag han hadde vært i dårlig form og stått over fotballkampen sammen med vennene i landsbyen hadde han satt seg ned i en stol for å slappe av. Dermed ble radioen slått på, og han begynte tilfeldig å søke etter et program som kunne være av interesse.
Med ett kommer en svært kjent lyd. Trommene. Som typisk brukes for å tilkalle mahouenes oppmerksomhet når noe viktig skal fortelles. Mahouen spisser ørene, og til sin store overraskelse hører han sitt eget morsmål på radioen. For aller første gang. Vanligvis er det fransk, eller andre dominerende lokalspråk som lyder på eteren. Aldri mahouspråket. Men denne ettermiddagen får mahouen høre sitt eget språk på sin egen radio hjemme i sin egen landsby.
Kanalen han ”tilfeldigvis” har funnet fram til er Radio Man FM. Tidspunktet han slo på radioen var ”tilfeldigvis” det tidspunktet hvor Mahourøsten lyder over eteren. Mahouen blir sittende spikret foran radioen de tretti minuttene programmet varer. Tretti minutter med hans eget språk på radioen. Tretti minutter der Guds Ord formidles på mahouspråket.
Tretti minutter som kan være med og forandre et menneske? Det vet vi selvsagt ikke. Men mahouen var i alle fall så begeistret over funnet av vårt program at han fortalte det til andre, og etter hvert fikk tak i nummeret til en av våre medarbeidere. Deretter tok han kontakt for å fortelle hvordan han hadde kommet over radioprogrammet.
For oss er dette en stor oppmuntring. Et konkret bevis på at vi når inn dit vi ønsker med programmene våre. Gledelig er det også at Mahourøsten nå blir sendt i Toubaregionen på to forskjellige radiokanaler, til sammen fire dager i uken.
Dermed er sjansen stor for at enda flere mahouer ”tilfeldigvis” søker seg inn på en av kanalene der Mahourøsten forteller dem om ”det evige håpet”.
Jostein
Derfor var det svært gledelig da vi nylig fikk høre historien om en mahou i en landsby helt inn mot grensen til Guinea. En ettermiddag han hadde vært i dårlig form og stått over fotballkampen sammen med vennene i landsbyen hadde han satt seg ned i en stol for å slappe av. Dermed ble radioen slått på, og han begynte tilfeldig å søke etter et program som kunne være av interesse.
Med ett kommer en svært kjent lyd. Trommene. Som typisk brukes for å tilkalle mahouenes oppmerksomhet når noe viktig skal fortelles. Mahouen spisser ørene, og til sin store overraskelse hører han sitt eget morsmål på radioen. For aller første gang. Vanligvis er det fransk, eller andre dominerende lokalspråk som lyder på eteren. Aldri mahouspråket. Men denne ettermiddagen får mahouen høre sitt eget språk på sin egen radio hjemme i sin egen landsby.
Kanalen han ”tilfeldigvis” har funnet fram til er Radio Man FM. Tidspunktet han slo på radioen var ”tilfeldigvis” det tidspunktet hvor Mahourøsten lyder over eteren. Mahouen blir sittende spikret foran radioen de tretti minuttene programmet varer. Tretti minutter med hans eget språk på radioen. Tretti minutter der Guds Ord formidles på mahouspråket.
Tretti minutter som kan være med og forandre et menneske? Det vet vi selvsagt ikke. Men mahouen var i alle fall så begeistret over funnet av vårt program at han fortalte det til andre, og etter hvert fikk tak i nummeret til en av våre medarbeidere. Deretter tok han kontakt for å fortelle hvordan han hadde kommet over radioprogrammet.
For oss er dette en stor oppmuntring. Et konkret bevis på at vi når inn dit vi ønsker med programmene våre. Gledelig er det også at Mahourøsten nå blir sendt i Toubaregionen på to forskjellige radiokanaler, til sammen fire dager i uken.
Dermed er sjansen stor for at enda flere mahouer ”tilfeldigvis” søker seg inn på en av kanalene der Mahourøsten forteller dem om ”det evige håpet”.
Jostein
søndag, oktober 25, 2009
Ein månad med påfyll
Fredag fulgte vi Åse og Ole, farmor og farmor på flyet tilbake til Norge. Då hadde dei vore hos oss i ein heil månad. Ein god månad med leik med borna, prat, felleskap, god mat, ferietur rundt i landet, kort sagt, ein månad vi kjem til å leve lenge på.Og farmor og farfar var veldig spreke og leika mykje med jentene! Simone fann tonen med dei alt første kvelden, medan Lydia trengde litt meir tid å venne seg til dei kvite framande. Men det gjekk ikkje lenge før farmor og farfar var dei beste i heile verda... Her er eit par bileter frå gode vener i hagen til presidenthotellet i Yamoussoukro!
Vi hadde ein god ferietur til badebyen San Pedro og vidare opp til hovudstaden Yamoussoukro. 
1200 km på veiar av ymse kvalitet, men turen gjekk bra og vi kosa oss veldig i lag. Lydia hadde fått seg framovervendt sete, noko som hjalp litt på tålmodigheita... Første stopp var San Pedro, ein havneby vi har høyrt mykje om frå "gamle" Elfenbenskystmisjonærar. Dessverre hadde det vore utslepp frå ein båt i området og med det badeforbud. Ein nedtur for dei som hadde gleda seg til havbad. Gleda var difor stor når vi køyrde fem mil frå San Pedro og fann "havfruebukta". Dette var eit hotell som hadde vore stengt sidan 2002, eit fantastisk område som no stod der nakent og venta på bedre tider. Vakter og dei som passa på plassen ynskte oss velkommen inn, og vi fekk ein god dag i sand, med bading og sandleikar.
Men det var ikkje berre bading og soling vi fikk oppleve i lag denne månaden. Vi besøkte verdens største katedral og overnatta på sjølvaste presidenthotellet i hovudstaden. Vi var på kjøpesentre og marked, Åse lærte både Elisabeth og hushjelpa nye retter, Ole hjalp til med mykje praktisk arbeid i huset. Er imponert over kor godt dei klarte varmen, sjølv om det var både eitt og to skjorteskift for dag.
Vi var også glade for å få vise arbeidet blant mahoufolket her i Abidjan. Blant anna var dei ein kveld med på alfabetiseringskurs. Menn og kvinner i alle aldrar ivrige på å få lære seg å lese og skrive på morsmålet.
- og deltakelse på "lyttergrupper": mahouar som samlar seg rundt ein radio for å lytte ilag til radioprogramma " mahourøysta". Ekstra kjekt var det at Åse og Ole fikk vere med på å overrekke ein radio som søndagsskulen i Tveit frikyrkje hadde samla inn pengar til. 
Her er Åse ilag med den første lyttergruppa for kvinner:
Elisabeth
fredag, september 25, 2009
Forfedre å være stolt over
Min siste besteforelder, Lisa Amalie Sæth, døde fredfullt i Rauma sist lørdag. Nesten 97 år gammel. I dag ble hun begravet, dessverre uten at vi her i Abidjan hadde anledning til å være til stede. Det er vemodig.
En slik dag er det ikke unaturlig å gjøre seg noen refleksjoner.
Blant mahouene her i Elfenbenskysten står forfedrenes posisjon ekstremt sterkt. De omtales med respekt og det er vanskelig å skulle bryte med verdiene som disse stod for. En mahou er veldig opptatt av slektsbånd og av hvem som har gått foran dem i historien. I radioprogrammene våre forteller vi ofte om ulike mahoulandsbyers opprinnelse, og hvem som er grunnleggeren av landsbyen. Slikt er viktig, og selv i en muntlig fortellertradisjon der de fleste verken kan lese eller skrive er dette likevel informasjon som overleveres fra generasjon til generasjon.
Men det er ikke alt av det forfedrene har sagt som er like positivt. For mange er bundet av troen på forfedrenes ånder. Det skaper ofte frykt og binder mange i troen på at de må gjøre slik og slik for ikke fornærme forfedrene og dermed bli utsatt for forbannelser og ulykker. Jeg har hørt mahouer som har sagt at de tror på det vi sier på radioen om Guds kjærlighet. Men det blir for kostbart for dem å bryte med det forfedrene stod for. De som tilbad fjell, skog og vann.
- ”Avviser jeg dette, bryter jeg med alt det jeg står for og alt det mine forfedre og min kultur står for,” var det en som sa.
Og akkurat det er nesten umulig for en mahou. Det koster så altfor mye.
Jeg tenker på alle de gode og positive verdiene som mine forfedre stod for. Alle bønnene de har bedt for meg. Jeg vet at jeg opp gjennom oppveksten har vært båret mye på bønnevinger av mine besteforeldre. Spesielt i tider da det var ekstra vanskelig. Jeg tror andres forbønn har vært avgjørende for hvor jeg står i dag.
Alle mine besteforeldre var dypt troende mennesker. Bibellesning, salmesang og bønn har vært helt sentrale elementer i hjemmet. Det de stod for har vært et godt eksempel både for deres barn, barnebarn og oldebarn. Jeg takker Gud for at jeg har vært så privilegert at jeg har blitt født inn i en slik slekt. For det er ingen selvfølge.
Men så spør jeg meg: Har vi i stor nok grad sett verdien av det de stod for? Eller er vi i ferd med å vende oss bort fra det, og tenke at det var for en annen tid? Inntrykket mitt er at nye norske generasjoner hiver på båten mye av det positive som våre forfedre stod for. Selvsagt er det også ting i denne tradisjonen som vi kan være glad for at vi ikke trenger å ta med oss. Men du verden hvor viktig det er å ta vare på alt det gode de har gitt oss.
Mahouene har altså stor respekt for det deres forfedre stod for. Veldig mye av det er positivt, mens mye som sagt er bundet både til frykt og overtro, og må kunne betegnes som negativt. Uten at vi av den grunn blir kulturimperialister, som noen sikkert kunne være fristet til å beskylde oss for.
Så er det kanskje slik at mahouene i for stor grad er bundet av det forfedrene stod for, og at de ikke klarer å bryte med de negative elementene. Mens vi i Norge er altfor lite bundet av det våre forfedre stod for, og at vi derfor også mister alle de gode tingene som er gitt oss.
Lærdommen for oss alle må være at vi tar vare på de positive tingene som våre forfedre har gjort for oss. Og bevarer minnene om deres gode eksempler. Og ikke minst at vi takker Gud for alle dem som har gått foran oss.
Uten dem hadde vi aldri vært der vi er i dag.
Jeg håper at vi kan klare å gi de samme verdiene videre til generasjonene som kommer etter oss.
Jostein
En slik dag er det ikke unaturlig å gjøre seg noen refleksjoner.
Blant mahouene her i Elfenbenskysten står forfedrenes posisjon ekstremt sterkt. De omtales med respekt og det er vanskelig å skulle bryte med verdiene som disse stod for. En mahou er veldig opptatt av slektsbånd og av hvem som har gått foran dem i historien. I radioprogrammene våre forteller vi ofte om ulike mahoulandsbyers opprinnelse, og hvem som er grunnleggeren av landsbyen. Slikt er viktig, og selv i en muntlig fortellertradisjon der de fleste verken kan lese eller skrive er dette likevel informasjon som overleveres fra generasjon til generasjon.
Men det er ikke alt av det forfedrene har sagt som er like positivt. For mange er bundet av troen på forfedrenes ånder. Det skaper ofte frykt og binder mange i troen på at de må gjøre slik og slik for ikke fornærme forfedrene og dermed bli utsatt for forbannelser og ulykker. Jeg har hørt mahouer som har sagt at de tror på det vi sier på radioen om Guds kjærlighet. Men det blir for kostbart for dem å bryte med det forfedrene stod for. De som tilbad fjell, skog og vann.
- ”Avviser jeg dette, bryter jeg med alt det jeg står for og alt det mine forfedre og min kultur står for,” var det en som sa.
Og akkurat det er nesten umulig for en mahou. Det koster så altfor mye.
Jeg tenker på alle de gode og positive verdiene som mine forfedre stod for. Alle bønnene de har bedt for meg. Jeg vet at jeg opp gjennom oppveksten har vært båret mye på bønnevinger av mine besteforeldre. Spesielt i tider da det var ekstra vanskelig. Jeg tror andres forbønn har vært avgjørende for hvor jeg står i dag.
Alle mine besteforeldre var dypt troende mennesker. Bibellesning, salmesang og bønn har vært helt sentrale elementer i hjemmet. Det de stod for har vært et godt eksempel både for deres barn, barnebarn og oldebarn. Jeg takker Gud for at jeg har vært så privilegert at jeg har blitt født inn i en slik slekt. For det er ingen selvfølge.
Men så spør jeg meg: Har vi i stor nok grad sett verdien av det de stod for? Eller er vi i ferd med å vende oss bort fra det, og tenke at det var for en annen tid? Inntrykket mitt er at nye norske generasjoner hiver på båten mye av det positive som våre forfedre stod for. Selvsagt er det også ting i denne tradisjonen som vi kan være glad for at vi ikke trenger å ta med oss. Men du verden hvor viktig det er å ta vare på alt det gode de har gitt oss.
Mahouene har altså stor respekt for det deres forfedre stod for. Veldig mye av det er positivt, mens mye som sagt er bundet både til frykt og overtro, og må kunne betegnes som negativt. Uten at vi av den grunn blir kulturimperialister, som noen sikkert kunne være fristet til å beskylde oss for.
Så er det kanskje slik at mahouene i for stor grad er bundet av det forfedrene stod for, og at de ikke klarer å bryte med de negative elementene. Mens vi i Norge er altfor lite bundet av det våre forfedre stod for, og at vi derfor også mister alle de gode tingene som er gitt oss.
Lærdommen for oss alle må være at vi tar vare på de positive tingene som våre forfedre har gjort for oss. Og bevarer minnene om deres gode eksempler. Og ikke minst at vi takker Gud for alle dem som har gått foran oss.
Uten dem hadde vi aldri vært der vi er i dag.
Jeg håper at vi kan klare å gi de samme verdiene videre til generasjonene som kommer etter oss.
Jostein
torsdag, september 10, 2009
Et nytt radiosteg er tatt
Sist fredag leverte vi fra oss de tolv første radioprogrammene med radioteater på mahouspråket.
De siste månedene har radioteamet her i Abidjan jobbet hardt og intenst med å få disse programmene ferdig, slik at de kan sendes på radioen i siste kvartal av 2009. Forrige uke ble ekstra hektisk, men på fredag ettermiddag kunne jeg ta turen til samarbeidsradioen vår Fréquence Vie og levere CD’en med de tolv episodene.
De siste månedene har radioteamet her i Abidjan jobbet hardt og intenst med å få disse programmene ferdig, slik at de kan sendes på radioen i siste kvartal av 2009. Forrige uke ble ekstra hektisk, men på fredag ettermiddag kunne jeg ta turen til samarbeidsradioen vår Fréquence Vie og levere CD’en med de tolv episodene.
Radioteamet legger siste hånd på programmene
I begynnelsen av neste uke skal vi også sende en CD med programmene til Radio Man FM i byen Man utenfor Toubaregionen. Det er denne radioen som sender radioprogrammene våre inn der mahouene primært bor, i kjerneområdet som heter Bafing. Dette betyr også at vi nå vil sende akkurat de samme programmene både her i storbyen Abidjan og i mahoulandsbyene i nord.
Det er med stor spenning vi ser fram til onsdag 7. oktober. Da går nemlig det aller første radioteaterprogrammet på lufta her i Abidjan. Hvordan vil lytterne våre reagere? Vil de like det de hører? Vil de forstå det vi ønsker å formidle?
Dette er nemlig en annen måte å formidle det kristne budskapet på enn det vi har gjort fram til nå. Tema for hvert program spinnes rundt den kristne mahoufamilien Bakayoko (les mer her) som bor i en landsby der det er svært få kristne.
Temaene som tas opp er blant annet:
- Hvordan beskytte oss mot onde ånder?
- Døden.
- Hvordan skal vi tolke drømmer?
- Kan døde mennesker komme tilbake til livet i andre skikkelser?
- Sykdom og helbredelse.
- Dersom du blir utsatt for et lite uhell, er det da på grunn av at noen har kastet en forbannelse på deg?
- Frykt for Satan.
- Hva skjer etter døden?
Alle disse temaene blir belyst med Bibelen som rettesnor. For det er nettopp Bibelens eget svar på disse spørsmålene som blir vektlagt gjennom rollespillet. Alt spilt gjennom familien Bakayoko, der det som oftest er barna som konfronterer foreldrene med dilemmaer knyttet til de nevnte temaene. Sammen finner de Bibelens egne svar på spørsmålene.
Mahouene elsker teater. Og i disse programmene håper vi at de også vil kunne kjenne seg igjen i den hverdagslige settingen som handlingen utspiller seg i.
Så er det vår inderlige bønn at Guds Hellige Ånd vil gjøre Ordet forståelig for dem slik at de kan få et møte med Jesus.
Vi trenger også din forbønn!
Jostein
tirsdag, september 08, 2009
Ikke stem på egoismen!
Denne bloggen har aldri vært ment å være en politisk blogg, og det er heller ikke tanken i framtiden. Men noen ganger er det rett å benytte anledningen til å si hva man mener. Dette er et slikt tilfelle.
Det står et stortingsvalg for døren hjemme i Norge, og utviklingen nå i forkant bekymrer meg rett og slett.
Egoismen sies å være en av de aller største driftene i oss mennesker. Det tror jeg de aller fleste av oss har erfart i egne liv. Det er derfor min klare konklusjon at egoismen klarer seg meget godt på egenhånd, og at det derfor er et veldig dårlig valg å gi egoismen sin politiske stemme i tillegg.
For den ekstreme individualismen som preger Fremskrittspartiet kan vanskelig betegnes som noe annet enn egoisme. Det er meg og mitt i sentrum. FrP vektlegger stadig hvor fornuftig jeg er, hvor flink jeg er til å ta alle de gode valgene. Det er helt unødvendig at noen er med og gir meg retningslinjer for valgene, for det er jeg smart nok til å gjøre selv, er det gjentatte budskapet de gir meg. Egoet mitt jubler og er selvsagt helt enig. Klart jeg er smart nok. Så kan man jo som kristen spørre seg hvor logisk det er at individet selv i så stor grad skal være normgivende i et samfunn.
Hvorfor skal staten da sette grenser for min utfoldelse? Hvorfor skal jeg betale skatt for eksempel? Eller hvorfor skal alkoholprisene være så høye? Egoet mitt forteller meg jo at jeg er smart nok til selv å regulere alkoholforbruket mitt. At det er andre som sliter med det er da ikke mitt ansvar? Jeg er jo smart nok. Solidariteten begrenser seg til meg selv og mine likesinnede.
Nylig fortalte FrP meg at det er greit at jeg selv (eller min familie) bestemmer når jeg skal få lov til å dø. Aktiv dødshjelp heter det, og det må være lov dersom jeg er alvorlig syk og har mye smerter. Det er jo mitt liv, er det ikke? Det er vel ingen andre som kan bestemme over det, vel? Nei visst er det ikke, sier egoet mitt og er hjertens enig. Individets frihet heter det på fint. At det finnes en Gud og en Skaper som gråter i fortvilelse over valget mitt, det bryr ikke egoet seg om. For jeg er jo smart nok til selv å ta valget. Nå i ettertid har visst Siv Jensen funnet det taktisk rett å gå tilbake på dette ved å si at det ikke blir aktuelt i inneværende stortingsperiode. Dette bekrefter at FrP topper eliteserietabellen og vel så det hva gjelder politisk populisme. Men landsmøtevedtaket står der uansett, og FrP har vist oss hva de egentlig ønsker og hva de egentlig står for.
Finnes det kollektiv egoisme eller kulturell egoisme? Selvsagt. Det heter etnosentrisme på fint, og FrP er veldig gode på akkurat det. Men de har selvsagt gitt det annet navn. For eksempel ”bevaring av den norske kulturarven” (som i seg selv på ingen måte er negativt…)
Det er OSS: Oss nordmenn. Og så er det ”de andre”, ”de fremmede”, også kalt innvandrere. Og det synes som om de ikke er så viktige. De er like mye verdt som oss andre, hevdes det. Men det virker som om det gjelder bare dersom de holder seg utenfor våre grenser. For kommer de til Norge så er de visst bare ute etter å lage trøbbel for oss. Derfor foreslo FrPs nestleder Per Sandberg for noen år siden å innføre elektronisk merking av alle asylsøkere. Slik at staten skulle vite hvor de er til enhver tid. Her kommer forresten STATEN inn i bildet. Hvor er det blitt av individets frihet? Det gjelder visst bare de norske det. Er det fordi det norske egoet er bedre enn ”fremmede ego?” Spesielt ego fra fattige og marginaliserte land i verden? Forfulgte ego synes heller ikke å være vårt ansvar. Vi har nok med våre egne ego. Egosentrisme, heter det.
Familiegjenforening skal det også bli slutt på, fortalte den samme Sandberg oss nylig. Ja, i alle fall på norsk jord. For hvis familier vil gjenforenes kan de heller gjøre det der de kom fra. Ett av forslagene er visstnok Somalia, som tilfeldigvis i internasjonale medier regnes for å være verdens mest farlige land å oppholde seg. Eller Iran. Et land som de siste månedene har vist oss tydelig at du helst skal være 100 % enig med myndighetene for å kunne leve i fred.
Religiøs forfølgelse synes heller ikke å være så farlig lenger. Det skal i alle fall ikke gi noen grunn til å søke opphold i Norge, sier Sandberg i samme intervju.
Så vet jeg ikke hvor mye jeg skal kommentere forslaget om å opprette norske asylmottak i Afrika, for å unngå at asylsøkerne kommer direkte til Norge. Egentlig så burde en vel bare le av slikt. Men når det dessverre er seriøst ment, så er det kanskje på sin plass å påpeke en og annen ting.
Et lite søk på FN sine sider forteller at i 16 øst- og sentralafrikanske land er det til sammen 11 millioner såkalte IDPs (Internally Displaced People – eller Internflyktninger). Blant disse har bare Sudan hele 4 millioner, mens to kjente land i norske medier for tiden – Somalia og Kongo – har mer enn 1,3 millioner internflyktninger. Er det her FrP vil etablere asylmottak? Den manglende rettssikkerheten i Kongo er vel forresten noe de fleste nordmenn har blitt eksponert for den siste tiden. Likevel er det i umiddelbar nærhet av denne regionen FrP vil sende asylsøkere.
I tillegg til alle internflyktninger har mange av de samme landene tatt imot flyktninger fra naboland. Land som Tanzania (som er foreslått av FrP), Kenya og Sudan huser allerede mer enn 250 000 flyktninger, viser samme oversikt.
Regionen jeg selv oppholder meg i er ikke medregnet i FNs oversikt over internflyktninger. Men både her i Elfenbenskysten og ikke minst i nabolandene Sierra Leone og Liberia har det vært mange år med krigstilstander og ditto mange IDPs også her. Mange har for eksempel kommet hit til storbyen Abidjan som dermed preges mye både av høy arbeidsledighet og kriminalitet i de utsatte bydelene. Er det her FrP vil etablere norske asylmottak?
Det er vel kanskje dette som blir FrPs form for bistand og u-hjelp til verdens fattige: bygge asylmottak. Mens de vil kutte de fleste andre bi- og multilaterale bistandskanalene.
Visst er det mange utfordringer knyttet til innvandringsspørsmål i Norge. Jeg er ikke mer naiv enn at jeg erkjenner det. Det store spørsmålet er hvordan vi møter disse utfordringene.
Jeg og min familie er for tiden ”innvandrere” i et land der alle hvite innvandrere ble regelrett kjeppjaget ut av landet for bare fem år siden. Grunnen var at de hvite ble offer for å finne en ”ytre fiende” som fikk skylden for alle problemene landet da hadde. Er det noe av det samme som skjer i forhold til fremmedfrykten i Norge i dag?
Her i Elfenbenskysten har situasjonen normalisert seg, og vi blir igjen stort sett ønsket velkommen med den vanlige afrikanske gjestfriheten. Folk har etter hvert sett verdien også av å ha innvandring.
Kanskje vi i Norge også kunne blitt flinkere til å fokusere på de positive sidene av innvandringen? Personlig har jeg blitt utrolig beriket gjennom vennskap med innvandrere i Norge. Flere av dem er også blitt trosforbilder for meg.
Kanskje vi også kan oppmuntre hverandre til å løfte nesetippen ørlite fra navleregionen, for å konstatere at det finnes også noen utenfor ”vi og vårt”, og at vi også har et ansvar for disse. Uti fra et kristent livssyn er vi kalt til nestekjærlighet og vi er kalt til å bringe evangeliet til alle folkeslag. Tenk hvilken mulighet som ligger i å forkynne for ”alle folkeslag” som kommer til vårt land i dag. Flyktninger fra stengte muslimske land. Mennesker som flykter fra hat, fattigdom, nød og elendighet. Som aldri har fått møte verken Guds eller menneskers kjærlighet. Tenkt hvis det var hos oss, i Norge, at de fikk møte varme, omsorg og virkelig kristen nestekjærlighet.
I stedet for en kald skulder med klar beskjed om at vi har nok med vårt eget ego, og vi har ikke plass til dere fremmede.
Min oppfordring til slutt i dette lange resonnementet er i grunnen ganske enkel: Se forbi de retoriske, vakre ordene. Gjør en kritisk vurdering av ditt eget ego og still spørsmålet: Vil jeg virkelig bidra til å gjøre Norge til egoismens høyborg?
Jeg foretrekker å satse på helt andre politiske virkemidler, selv om også jeg er frustrert og sint på veldig mye av det den sittende regjeringen har rasert av kristne verdier.
Jostein
Det står et stortingsvalg for døren hjemme i Norge, og utviklingen nå i forkant bekymrer meg rett og slett.
Egoismen sies å være en av de aller største driftene i oss mennesker. Det tror jeg de aller fleste av oss har erfart i egne liv. Det er derfor min klare konklusjon at egoismen klarer seg meget godt på egenhånd, og at det derfor er et veldig dårlig valg å gi egoismen sin politiske stemme i tillegg.
For den ekstreme individualismen som preger Fremskrittspartiet kan vanskelig betegnes som noe annet enn egoisme. Det er meg og mitt i sentrum. FrP vektlegger stadig hvor fornuftig jeg er, hvor flink jeg er til å ta alle de gode valgene. Det er helt unødvendig at noen er med og gir meg retningslinjer for valgene, for det er jeg smart nok til å gjøre selv, er det gjentatte budskapet de gir meg. Egoet mitt jubler og er selvsagt helt enig. Klart jeg er smart nok. Så kan man jo som kristen spørre seg hvor logisk det er at individet selv i så stor grad skal være normgivende i et samfunn.
Hvorfor skal staten da sette grenser for min utfoldelse? Hvorfor skal jeg betale skatt for eksempel? Eller hvorfor skal alkoholprisene være så høye? Egoet mitt forteller meg jo at jeg er smart nok til selv å regulere alkoholforbruket mitt. At det er andre som sliter med det er da ikke mitt ansvar? Jeg er jo smart nok. Solidariteten begrenser seg til meg selv og mine likesinnede.
Nylig fortalte FrP meg at det er greit at jeg selv (eller min familie) bestemmer når jeg skal få lov til å dø. Aktiv dødshjelp heter det, og det må være lov dersom jeg er alvorlig syk og har mye smerter. Det er jo mitt liv, er det ikke? Det er vel ingen andre som kan bestemme over det, vel? Nei visst er det ikke, sier egoet mitt og er hjertens enig. Individets frihet heter det på fint. At det finnes en Gud og en Skaper som gråter i fortvilelse over valget mitt, det bryr ikke egoet seg om. For jeg er jo smart nok til selv å ta valget. Nå i ettertid har visst Siv Jensen funnet det taktisk rett å gå tilbake på dette ved å si at det ikke blir aktuelt i inneværende stortingsperiode. Dette bekrefter at FrP topper eliteserietabellen og vel så det hva gjelder politisk populisme. Men landsmøtevedtaket står der uansett, og FrP har vist oss hva de egentlig ønsker og hva de egentlig står for.
Finnes det kollektiv egoisme eller kulturell egoisme? Selvsagt. Det heter etnosentrisme på fint, og FrP er veldig gode på akkurat det. Men de har selvsagt gitt det annet navn. For eksempel ”bevaring av den norske kulturarven” (som i seg selv på ingen måte er negativt…)
Det er OSS: Oss nordmenn. Og så er det ”de andre”, ”de fremmede”, også kalt innvandrere. Og det synes som om de ikke er så viktige. De er like mye verdt som oss andre, hevdes det. Men det virker som om det gjelder bare dersom de holder seg utenfor våre grenser. For kommer de til Norge så er de visst bare ute etter å lage trøbbel for oss. Derfor foreslo FrPs nestleder Per Sandberg for noen år siden å innføre elektronisk merking av alle asylsøkere. Slik at staten skulle vite hvor de er til enhver tid. Her kommer forresten STATEN inn i bildet. Hvor er det blitt av individets frihet? Det gjelder visst bare de norske det. Er det fordi det norske egoet er bedre enn ”fremmede ego?” Spesielt ego fra fattige og marginaliserte land i verden? Forfulgte ego synes heller ikke å være vårt ansvar. Vi har nok med våre egne ego. Egosentrisme, heter det.
Familiegjenforening skal det også bli slutt på, fortalte den samme Sandberg oss nylig. Ja, i alle fall på norsk jord. For hvis familier vil gjenforenes kan de heller gjøre det der de kom fra. Ett av forslagene er visstnok Somalia, som tilfeldigvis i internasjonale medier regnes for å være verdens mest farlige land å oppholde seg. Eller Iran. Et land som de siste månedene har vist oss tydelig at du helst skal være 100 % enig med myndighetene for å kunne leve i fred.
Religiøs forfølgelse synes heller ikke å være så farlig lenger. Det skal i alle fall ikke gi noen grunn til å søke opphold i Norge, sier Sandberg i samme intervju.
Så vet jeg ikke hvor mye jeg skal kommentere forslaget om å opprette norske asylmottak i Afrika, for å unngå at asylsøkerne kommer direkte til Norge. Egentlig så burde en vel bare le av slikt. Men når det dessverre er seriøst ment, så er det kanskje på sin plass å påpeke en og annen ting.
Et lite søk på FN sine sider forteller at i 16 øst- og sentralafrikanske land er det til sammen 11 millioner såkalte IDPs (Internally Displaced People – eller Internflyktninger). Blant disse har bare Sudan hele 4 millioner, mens to kjente land i norske medier for tiden – Somalia og Kongo – har mer enn 1,3 millioner internflyktninger. Er det her FrP vil etablere asylmottak? Den manglende rettssikkerheten i Kongo er vel forresten noe de fleste nordmenn har blitt eksponert for den siste tiden. Likevel er det i umiddelbar nærhet av denne regionen FrP vil sende asylsøkere.
I tillegg til alle internflyktninger har mange av de samme landene tatt imot flyktninger fra naboland. Land som Tanzania (som er foreslått av FrP), Kenya og Sudan huser allerede mer enn 250 000 flyktninger, viser samme oversikt.
Regionen jeg selv oppholder meg i er ikke medregnet i FNs oversikt over internflyktninger. Men både her i Elfenbenskysten og ikke minst i nabolandene Sierra Leone og Liberia har det vært mange år med krigstilstander og ditto mange IDPs også her. Mange har for eksempel kommet hit til storbyen Abidjan som dermed preges mye både av høy arbeidsledighet og kriminalitet i de utsatte bydelene. Er det her FrP vil etablere norske asylmottak?
Det er vel kanskje dette som blir FrPs form for bistand og u-hjelp til verdens fattige: bygge asylmottak. Mens de vil kutte de fleste andre bi- og multilaterale bistandskanalene.
Visst er det mange utfordringer knyttet til innvandringsspørsmål i Norge. Jeg er ikke mer naiv enn at jeg erkjenner det. Det store spørsmålet er hvordan vi møter disse utfordringene.
Jeg og min familie er for tiden ”innvandrere” i et land der alle hvite innvandrere ble regelrett kjeppjaget ut av landet for bare fem år siden. Grunnen var at de hvite ble offer for å finne en ”ytre fiende” som fikk skylden for alle problemene landet da hadde. Er det noe av det samme som skjer i forhold til fremmedfrykten i Norge i dag?
Her i Elfenbenskysten har situasjonen normalisert seg, og vi blir igjen stort sett ønsket velkommen med den vanlige afrikanske gjestfriheten. Folk har etter hvert sett verdien også av å ha innvandring.
Kanskje vi i Norge også kunne blitt flinkere til å fokusere på de positive sidene av innvandringen? Personlig har jeg blitt utrolig beriket gjennom vennskap med innvandrere i Norge. Flere av dem er også blitt trosforbilder for meg.
Kanskje vi også kan oppmuntre hverandre til å løfte nesetippen ørlite fra navleregionen, for å konstatere at det finnes også noen utenfor ”vi og vårt”, og at vi også har et ansvar for disse. Uti fra et kristent livssyn er vi kalt til nestekjærlighet og vi er kalt til å bringe evangeliet til alle folkeslag. Tenk hvilken mulighet som ligger i å forkynne for ”alle folkeslag” som kommer til vårt land i dag. Flyktninger fra stengte muslimske land. Mennesker som flykter fra hat, fattigdom, nød og elendighet. Som aldri har fått møte verken Guds eller menneskers kjærlighet. Tenkt hvis det var hos oss, i Norge, at de fikk møte varme, omsorg og virkelig kristen nestekjærlighet.
I stedet for en kald skulder med klar beskjed om at vi har nok med vårt eget ego, og vi har ikke plass til dere fremmede.
Min oppfordring til slutt i dette lange resonnementet er i grunnen ganske enkel: Se forbi de retoriske, vakre ordene. Gjør en kritisk vurdering av ditt eget ego og still spørsmålet: Vil jeg virkelig bidra til å gjøre Norge til egoismens høyborg?
Jeg foretrekker å satse på helt andre politiske virkemidler, selv om også jeg er frustrert og sint på veldig mye av det den sittende regjeringen har rasert av kristne verdier.
Jostein
tirsdag, august 18, 2009
- Vi skal bare be først
I formiddag var vi en tur på byen bl.a for å kjøpe air condition til et av rommene her på tomta. Problemet var bare at batteriet på bilen fant det for godt å si opp jobben på et svært ubeleilig tidspunkt. Dermed ble Elisabeth sittende på butikken med Lydia og vente, mens jeg måtte begynne å se meg om etter hjelp.
Vi hadde allerede betalt varen og bestilt installatører som var klare til å slå følge med oss i bilen. Som afrikanere flest virket det ikke å bry dem at de måtte vente litt. Tålmodighet er en dyd, det er sikkert og visst.
Men tiden gikk og vi med vår vestlige hjernehalvdel følte selvsagt at det hele var bortkastet. Hjemme ventet Simone med en sliten barnepasser, og vi hadde en avtale kl 14 som vi skjønte vi ikke rakk. Men det var lite vi kunne gjøre.
Selvsagt fikk vi hjelp med batteriet. Det bare tok litt tid. Og til slutt viste det seg at vi måtte av gårde for å kjøpe nytt. Mekanikeren hadde selvsagt en venn noen kvartaler unna, og med et lånt reservebatteri så vi tok veien dit. Men først måtte vi fylle opp bilen med to installatører, en mekaniker og ikke minst store kartonger inneholdende air condition. I tillegg til en tålmodig datter og mor, selvsagt.
Tiden gikk, og jeg tenkte at nå begynte vel disse installatørene å bli rimelig utålmodige og leie. Trolig hadde de mistet matpausen sin også. Og nå måtte de vente på at vi fikk byttet batteri og kunne vende nesen mot andre siden av byen, der vi bor. Etter hvert oppdaget jeg at den ene av dem hadde sovnet.
Omsider kom vi fram, og ble møtt av en overivrig puddel og en sliten, men alltid smilende barnepasser. Installatørene bar ut utstyret, inspiserte rommet og virket i grunnen ivrige etter å komme i gang. Jeg hadde begynt å tenke at det kanskje var for seint, og at de heller ville ha ventet til dagen etter. I hvert fall regnet jeg med at de ville gyve løs på jobben med en gang.
Men da kom det fra de troende muslimene:
- Vi kommer straks tilbake for å begynne jobben. Vi skal bare be først…
Tilbake stod jeg og undret meg over to ting. For det første den endeløse tålmodigheten som kjennetegner afrikanerne. Men ikke minst også hvordan mange muslimer her tar sin tro så til de grader på alvor. De har det aldri for travelt til å glemme bønnestunden.
Jeg tror vi har noe å lære av våre afrikanske venner på begge disse områdene.
Jostein
Vi hadde allerede betalt varen og bestilt installatører som var klare til å slå følge med oss i bilen. Som afrikanere flest virket det ikke å bry dem at de måtte vente litt. Tålmodighet er en dyd, det er sikkert og visst.
Men tiden gikk og vi med vår vestlige hjernehalvdel følte selvsagt at det hele var bortkastet. Hjemme ventet Simone med en sliten barnepasser, og vi hadde en avtale kl 14 som vi skjønte vi ikke rakk. Men det var lite vi kunne gjøre.
Selvsagt fikk vi hjelp med batteriet. Det bare tok litt tid. Og til slutt viste det seg at vi måtte av gårde for å kjøpe nytt. Mekanikeren hadde selvsagt en venn noen kvartaler unna, og med et lånt reservebatteri så vi tok veien dit. Men først måtte vi fylle opp bilen med to installatører, en mekaniker og ikke minst store kartonger inneholdende air condition. I tillegg til en tålmodig datter og mor, selvsagt.
Tiden gikk, og jeg tenkte at nå begynte vel disse installatørene å bli rimelig utålmodige og leie. Trolig hadde de mistet matpausen sin også. Og nå måtte de vente på at vi fikk byttet batteri og kunne vende nesen mot andre siden av byen, der vi bor. Etter hvert oppdaget jeg at den ene av dem hadde sovnet.
Omsider kom vi fram, og ble møtt av en overivrig puddel og en sliten, men alltid smilende barnepasser. Installatørene bar ut utstyret, inspiserte rommet og virket i grunnen ivrige etter å komme i gang. Jeg hadde begynt å tenke at det kanskje var for seint, og at de heller ville ha ventet til dagen etter. I hvert fall regnet jeg med at de ville gyve løs på jobben med en gang.
Men da kom det fra de troende muslimene:
- Vi kommer straks tilbake for å begynne jobben. Vi skal bare be først…
Tilbake stod jeg og undret meg over to ting. For det første den endeløse tålmodigheten som kjennetegner afrikanerne. Men ikke minst også hvordan mange muslimer her tar sin tro så til de grader på alvor. De har det aldri for travelt til å glemme bønnestunden.
Jeg tror vi har noe å lære av våre afrikanske venner på begge disse områdene.
Jostein
Abonner på:
Innlegg (Atom)
