Denne bloggen har aldri vært ment å være en politisk blogg, og det er heller ikke tanken i framtiden. Men noen ganger er det rett å benytte anledningen til å si hva man mener. Dette er et slikt tilfelle.
Det står et stortingsvalg for døren hjemme i Norge, og utviklingen nå i forkant bekymrer meg rett og slett.
Egoismen sies å være en av de aller største driftene i oss mennesker. Det tror jeg de aller fleste av oss har erfart i egne liv. Det er derfor min klare konklusjon at egoismen klarer seg meget godt på egenhånd, og at det derfor er et veldig dårlig valg å gi egoismen sin politiske stemme i tillegg.
For den ekstreme individualismen som preger Fremskrittspartiet kan vanskelig betegnes som noe annet enn egoisme. Det er meg og mitt i sentrum. FrP vektlegger stadig hvor fornuftig jeg er, hvor flink jeg er til å ta alle de gode valgene. Det er helt unødvendig at noen er med og gir meg retningslinjer for valgene, for det er jeg smart nok til å gjøre selv, er det gjentatte budskapet de gir meg. Egoet mitt jubler og er selvsagt helt enig. Klart jeg er smart nok. Så kan man jo som kristen spørre seg hvor logisk det er at individet selv i så stor grad skal være normgivende i et samfunn.
Hvorfor skal staten da sette grenser for min utfoldelse? Hvorfor skal jeg betale skatt for eksempel? Eller hvorfor skal alkoholprisene være så høye? Egoet mitt forteller meg jo at jeg er smart nok til selv å regulere alkoholforbruket mitt. At det er andre som sliter med det er da ikke mitt ansvar? Jeg er jo smart nok. Solidariteten begrenser seg til meg selv og mine likesinnede.
Nylig fortalte FrP meg at det er greit at jeg selv (eller min familie) bestemmer når jeg skal få lov til å dø. Aktiv dødshjelp heter det, og det må være lov dersom jeg er alvorlig syk og har mye smerter. Det er jo mitt liv, er det ikke? Det er vel ingen andre som kan bestemme over det, vel? Nei visst er det ikke, sier egoet mitt og er hjertens enig. Individets frihet heter det på fint. At det finnes en Gud og en Skaper som gråter i fortvilelse over valget mitt, det bryr ikke egoet seg om. For jeg er jo smart nok til selv å ta valget. Nå i ettertid har visst Siv Jensen funnet det taktisk rett å gå tilbake på dette ved å si at det ikke blir aktuelt i inneværende stortingsperiode. Dette bekrefter at FrP topper eliteserietabellen og vel så det hva gjelder politisk populisme. Men landsmøtevedtaket står der uansett, og FrP har vist oss hva de egentlig ønsker og hva de egentlig står for.
Finnes det kollektiv egoisme eller kulturell egoisme? Selvsagt. Det heter etnosentrisme på fint, og FrP er veldig gode på akkurat det. Men de har selvsagt gitt det annet navn. For eksempel ”bevaring av den norske kulturarven” (som i seg selv på ingen måte er negativt…)
Det er OSS: Oss nordmenn. Og så er det ”de andre”, ”de fremmede”, også kalt innvandrere. Og det synes som om de ikke er så viktige. De er like mye verdt som oss andre, hevdes det. Men det virker som om det gjelder bare dersom de holder seg utenfor våre grenser. For kommer de til Norge så er de visst bare ute etter å lage trøbbel for oss. Derfor foreslo FrPs nestleder Per Sandberg for noen år siden å innføre
elektronisk merking av alle asylsøkere. Slik at staten skulle vite hvor de er til enhver tid. Her kommer forresten STATEN inn i bildet. Hvor er det blitt av individets frihet? Det gjelder visst bare de norske det. Er det fordi det norske egoet er bedre enn ”fremmede ego?” Spesielt ego fra fattige og marginaliserte land i verden? Forfulgte ego synes heller ikke å være vårt ansvar. Vi har nok med våre egne ego. Egosentrisme, heter det.
Familiegjenforening skal det også bli slutt på, fortalte den samme Sandberg oss nylig. Ja, i alle fall på norsk jord. For hvis familier vil gjenforenes kan de heller gjøre det der de kom fra. Ett av forslagene er visstnok Somalia, som tilfeldigvis i internasjonale medier regnes for å være verdens mest farlige land å oppholde seg. Eller Iran. Et land som de siste månedene har vist oss tydelig at du helst skal være 100 % enig med myndighetene for å kunne leve i fred.
Religiøs forfølgelse synes heller ikke å være så farlig lenger. Det skal i alle fall ikke gi noen grunn til å søke opphold i Norge, sier Sandberg i samme intervju.
Så vet jeg ikke hvor mye jeg skal kommentere forslaget om å opprette norske asylmottak i Afrika, for å unngå at asylsøkerne kommer direkte til Norge. Egentlig så burde en vel bare le av slikt. Men når det dessverre er seriøst ment, så er det kanskje på sin plass å påpeke en og annen ting.
Et lite søk på FN sine sider forteller at i 16 øst- og sentralafrikanske land er det til sammen 11 millioner såkalte IDPs (Internally Displaced People – eller Internflyktninger). Blant disse har bare Sudan hele 4 millioner, mens to kjente land i norske medier for tiden – Somalia og Kongo – har mer enn 1,3 millioner internflyktninger. Er det her FrP vil etablere asylmottak? Den manglende rettssikkerheten i Kongo er vel forresten noe de fleste nordmenn har blitt eksponert for den siste tiden. Likevel er det i umiddelbar nærhet av denne regionen FrP vil sende asylsøkere.
I tillegg til alle internflyktninger har mange av de samme landene tatt imot flyktninger fra naboland. Land som Tanzania (som er foreslått av FrP), Kenya og Sudan huser allerede mer enn 250 000 flyktninger, viser samme oversikt.
Regionen jeg selv oppholder meg i er ikke medregnet i FNs oversikt over internflyktninger. Men både her i Elfenbenskysten og ikke minst i nabolandene Sierra Leone og Liberia har det vært mange år med krigstilstander og ditto mange IDPs også her. Mange har for eksempel kommet hit til storbyen Abidjan som dermed preges mye både av høy arbeidsledighet og kriminalitet i de utsatte bydelene. Er det her FrP vil etablere norske asylmottak?
Det er vel kanskje dette som blir FrPs form for bistand og u-hjelp til verdens fattige: bygge asylmottak. Mens de vil kutte de fleste andre bi- og multilaterale bistandskanalene.
Visst er det mange utfordringer knyttet til innvandringsspørsmål i Norge. Jeg er ikke mer naiv enn at jeg erkjenner det. Det store spørsmålet er hvordan vi møter disse utfordringene.
Jeg og min familie er for tiden ”innvandrere” i et land der alle hvite innvandrere ble regelrett kjeppjaget ut av landet for bare fem år siden. Grunnen var at de hvite ble offer for å finne en ”ytre fiende” som fikk skylden for alle problemene landet da hadde. Er det noe av det samme som skjer i forhold til fremmedfrykten i Norge i dag?
Her i Elfenbenskysten har situasjonen normalisert seg, og vi blir igjen stort sett ønsket velkommen med den vanlige afrikanske gjestfriheten. Folk har etter hvert sett verdien også av å ha innvandring.
Kanskje vi i Norge også kunne blitt flinkere til å fokusere på de positive sidene av innvandringen? Personlig har jeg blitt utrolig beriket gjennom vennskap med innvandrere i Norge. Flere av dem er også blitt trosforbilder for meg.
Kanskje vi også kan oppmuntre hverandre til å løfte nesetippen ørlite fra navleregionen, for å konstatere at det finnes også noen utenfor ”vi og vårt”, og at vi også har et ansvar for disse. Uti fra et kristent livssyn er vi kalt til nestekjærlighet og vi er kalt til å bringe evangeliet til alle folkeslag. Tenk hvilken mulighet som ligger i å forkynne for ”alle folkeslag” som kommer til vårt land i dag. Flyktninger fra stengte muslimske land. Mennesker som flykter fra hat, fattigdom, nød og elendighet. Som aldri har fått møte verken Guds eller menneskers kjærlighet. Tenkt hvis det var hos oss, i Norge, at de fikk møte varme, omsorg og virkelig kristen nestekjærlighet.
I stedet for en kald skulder med klar beskjed om at vi har nok med vårt eget ego, og vi har ikke plass til dere fremmede.
Min oppfordring til slutt i dette lange resonnementet er i grunnen ganske enkel: Se forbi de retoriske, vakre ordene. Gjør en kritisk vurdering av ditt eget ego og still spørsmålet: Vil jeg virkelig bidra til å gjøre Norge til egoismens høyborg?
Jeg foretrekker å satse på helt andre politiske virkemidler, selv om også jeg er frustrert og sint på veldig mye av det den sittende regjeringen har rasert av kristne verdier.
Jostein
Fredag fulgte vi Åse og Ole, farmor og farmor på flyet tilbake til Norge. Då hadde dei vore hos oss i ein heil månad. Ein god månad med leik med borna, prat, felleskap, god mat, ferietur rundt i landet, kort sagt, ein månad vi kjem til å leve lenge på.
- og deltakelse på "lyttergrupper": mahouar som samlar seg rundt ein radio for å lytte ilag til radioprogramma " mahourøysta". Ekstra kjekt var det at Åse og Ole fikk vere med på å overrekke ein radio som søndagsskulen i Tveit frikyrkje hadde samla inn pengar til. 
