fredag, desember 23, 2005

GOD JUL!!!


Mel: Julekveldsvise

Nå har vi vaska golv og do, og vi har børe ved,
og vi har laga dek’rasjon og vi har pynta tre.
No sett vi øss og skrive en liten julesang
På siste dag før julaften, se nå er vi i gang

Vi flytta jo til Oslo til store tigerby’n
Der bor vi på et rom med do –det er et vakkert syn
Godt er det at kjærligheita fortsatt er svært varm
For det er ikke plass til å bli lei av kone/mann

Vi leser og studerer, det er ellers lite nytt
Prøver også lære fransk så vi tar en ny salytt
Vi lærer og vi teller hver en dag som går forbi,
for vi vil ut til Afrika så snart som vi får fri

I Oslo har vi venner og bror og svigerfru
og vi er veldig glade for dette, kan du tru
Men savnet etter Kristjansand er også ganske stort
så vi er glad at (jule)ferie på Sørlandet kom fort.

Så må vi deg få ønske god jul, og så alt godt
Og takker for at du har gjort livet vårt så flott
Håper at vi treffes i totusen og seks
I Oslo eller Frankrike vi byr gjerne på en kjeks…

onsdag, desember 21, 2005

Magisk øyeblikk


Hvor lenge kan et magisk øyeblikk vare?

Bare et par timer etter at Jostein var ankommet Kristiansand, fikk vi treffe mange av våre beste venner her i byen. De færreste av de vi traff i går var norske. Det var derimot burundiere, vietnamesere, sør-amerikanere, polakker etc.

Vi var på den flotteste julekonserten på lang tid. Ikke fordi det var musikalsk perfekt. Men fordi det var et musikalsk møte mellom mennesker fra alle verdenshjørner – og kirkesamfunn.

I KiA’s multikulturelle Gospelkor i Kristiansand er det gleden som står i sentrum. Det er fantastisk å se de mange store og glade smilene. Dansen og gleden. Her slipper de dansende afrikanerne å føle seg bundet av det trauste norske. Her kan polakken med katolsk bakgrunn få danse sammen med pinsevenner og andre venner fra både Afrika og Sør-Amerika. Og sevsagt er det noen staute lutheranere representert også...

Afrikanere med fransktalende bakgrunn synger spanske julesanger sammen med sør-amerikanere. Sør-amerikanere med spansktalende bakgrunn synger franske, swahili og kirundi-julesanger sammen med afrikanere. Og sammen med dem er det også nordmenn og asiater. Alt under stø ledelse av Jose Eduardo fra Bolivia.

Og i salen er det opp mot 100 mennesker, norske og utenlandske – som gleder seg med de glade i koret!

Vi to misjonærspirer sitter begge med gråten i halsen og tårer i øyekroken. Dette rører ved noen strenger dypt inne i oss. Dette brenner våre hjerter for. Det er da vi skjønner at Gud har lagt noe ned i oss.

Og det er da vi også skjønner hvorfor vi skal bli misjonærer. Det glade budskapet er universelt og forandrer alle menneskehjerter som åpner seg for Jesus. Enda flere må få vite!

Det var fantastisk å være sammen med gode venner igjen. Det var lenge siden sist, og vi har virkelig savnet dem de månedene vi har vært i Oslo.

Neste treffpunkt for oss denne julen er 3. juledag i Misjonshuset – da er det internasjonal julefest. Vi gleder oss! For vi lever litt ekstra når vi er i sammen på tvers av kulturer.

I går varte magien hele kvelden…

torsdag, desember 15, 2005

Et klokere hode?


Slik ser den ut, oppgaven som har gjort meg betraktelig klokere (tror jeg i alle fall) i løpet av de siste tre døgnene.

Vel, om ikke klokere i ordets intellektuelle forstand, så i alle fall rikere i forhold min egen tro og dens betydning for verdens folkeslag.

10 minutter før fristen ble to rykende ferske eksemplarer levert til vurdering. Mon tro hva som kommer ut av det? Min konklusjon er at det ikke er det viktigste. Det viktigste er derimot alt det jeg har lært gjennom dette arbeidet.

Misjonsbefalingen har alltid vært viktig for meg. Faktisk så viktig at Elisabeth og jeg begge ønsket at den skulle være en av tekstene som ble lest under vielsen, den gangen vi giftet oss for litt mer enn tre år siden.

Når vi nå er misjonskandidater og forbereder oss til tjeneste, er denne teksten selve fundamentet for oss. Det er denne som forplikter oss som er kristne til å gå ut til alle folkeslag. Det er denne som inneholder ”oppskriften” på hvordan vi skal gjøre disse til disipler. Det er misjonsbefalingen som gir oss klare indikasjoner på hva det innebærer å være en disippel.

Derfor har dette vært spennende og velsignede dager, der jeg har kunnet dykke ned i nettopp dette temaet. Og når jeg nå har kommet opp til overflaten igjen, kan jeg med sikkerhet vite at Jesu løfte til disiplene om å være med alle dager også gjelder vår tjeneste i Vest-Afrika. Selv om det har gått 2000 år etter at befalingen ble gitt ”på fjellet i Galilea”.

Misjonen er Jesu hjertesak – derfor bør det også være vår hjertesak!

Jostein

onsdag, desember 14, 2005

Tanker ved reisens slutt

Eg sit i stua hos Svigers med PC på fanget og stovebordet fullt av ark og bøker. Eg har hovudet fullt av fakta og tankar om sekularisering, postmodernisme, ungdomskultur, livssyn, islam og så vidare og så vidare. Men det er jammen ikkje lett å få det til å sitte som det skal dagen før den store eksamenen.

Eg er så heldig å få lov til å studere ”Kommunikasjon og Livssyn” (KL) på Gimlekollen dette halvåret. Og spennande, det er det. Se http://www.mediehogskolen.no/showarticle.php?id=363
Dette er ”missionary training for those staying at home”, (for å sitere grunnleggaren av Damaris (http://www.damaris.no/), Nick Pollard)

Når ein skal bli misjonær går ein (forhåpentleg) på kurs og studerer kulturen og språket til det folket ein skal jobbe med. Men så er det jo slik at Noreg jo også har blitt ei misjonsmark etter kvart… Kva for livssyn og –trendar rører seg hos folk flest i Noreg- og spesielt hos ungdommar? Korleis kan ein gjennom å kjenne dette kunne kommunisere Kristus til den vanlege mannen/kvinna/ungdommen i gata? Studiet har gitt mange aktuelle svar.

Eg har studert livssyn opp og ned i mente (postmodernisme, humanisme, eksistensialisme etc). Faktisk, eg trudde det ikkje før - men det er jo spennande! Det er levd liv vi snakkar om her.

Eg har studert ungdomskulturen og meir enn ein gong fått den berømmelege ”aha-opplevinga”.

Eg har lest om kristen apologetikk (trusforsvar) og fryda meg over å kunne ta til meg kunnskap om at – ja, eg kan faktisk svare for meg når det gjeld det eg trur på.

Eg har skreve to oppgaver om islam.

Ja, når alt kjem til alt- eg har jo lært masse!

Så ser eg tilbake på alle dei timane på biblioteket med til tider litt tørt pensum (for det høyrer vel med sjølv om faget er utrulig relevant og spennande) med takksemd. Eg har fått lært så mykje, og gleder meg til å kunne bruke kunnskapen både i Norge, men også ute i verda når den dagen kjem.

Så må eg få takke alle mine KL-kollegar for godt fellesskap.

Elisabeth

Ps. sjekk dette: http://www.mediehogskolen.no/showstatic.php?id=8


tirsdag, desember 13, 2005

Eksamens-hi

Den labre aktiviteten på bloggen denne uken skyldes det faktum at vi er studenter. Dermed er vi gått i hi noen dager, på grunn av ulike former for eksaminering.

Vi sitter nå med våre neser i bøker og foran PC-skjermer for å skrive og forberede oss til eksamen. Elisabeth sitter på toget til Sørlandet der hun skal eksamineres i ”Kommunikasjon og Livssyn” på Mediehøgskolen Gimlekollen. Jostein er tilbake i Oslo der han skriver på en hjemmeeksamen om misjon i Matteusevangeliet. Burde være et passende emne for en kommende misjonær…

Du får tenke på oss…

Det kan vi nemlig trenge ;-)

E & J

fredag, desember 09, 2005

Varmt, ja?

Eg innrømmer det gjerne. Når kvikksølvet på gradestokken kryp nedover, og gatene er ei blanding av is og grus og salt, - ja, då skulle eg gjerne gått i hi. Det er sikkert litt sterke ord, men eg hatar (javel, mislikar STERKT) vinteren. Kaldt er det. Og så alle dei varme, stikkande kleda. Og så den snøen... Det er fælt å seie det, født med ski på beina som eg er. Eg likar ikkje ski. Alt som har med snø og kulde er fyord for meg.

Sommar derimot. Deilig. Særleg sommarane på Sunnmøre som barn (då var det sjølvsagt varmt og sol kvar dag i tre månader).

I går møtte eg ei eg kjenner som nettopp har kome heim fra Mali. Vi sto ute i kulda og snakka litt om opplevelsane hennar der. Det var varmt, sa ho. Veldig varmt. "De må være forberedt på varmen" men, la ho til "på denne tida er det visst ikkje så galt. Berre 40 grader på dagen og ned mot 20 på kvelden".

BERRE 40 grader?

Eg ser det for meg. Eg sit ein varm og klam kveld i Bamako. Eg kjenner sveittedråpar renne nedover ryggen, noko dei har gjort i månadsvis. Eg ser vel på min kjære mann og seier: ÅÅÅ kor eg saknar Norsk Vinter...

Tenk kor deilig med snø og ski og kulde...


Sol, sveitte, sand- og store solbriller. Slik blir det
nok også i det store landet sør for Sahara...

Tung kunnskap


Det er tungt å bli misjonær. Og den som trodde at det var lett, må tro om igjen. Vi har nemlig veid den kunnskapen som vi i løpet av halve studiet vårt må besitte… Og resultatet det ble 16 kg!

16 kilo kunnskap i løpet av et halvt år er nok, spør du meg. Det blir åtte kilo hver. Og etter jul blir det nye kunnskapskilo på oss.

Spørsmålet må jo bli: Hvor mange kunnskapskilo vil vi ta av oss før vi kommer i gang som misjonærer? Vi får jo håpe at det ikke blir for mange.

I dag har jeg hatt min første av tre eksamener. Om kirkehistorie. Kunnskapskiloene ble omgjort til drøyt ti sider om den lutherske ortodoksien og pietismen. Så vil tiden vise hvor mye som tas med videre i livet.

Om jeg syns det er interessant? Jo da.

Neste uke har jeg hjemmeeksamen, og da skal nye kilo gjøres om til svarte bokstaver på hvitt papir. Og på torsdag er det Elisabeth sin tur…

Så skal jeg i ilden igjen på mandag 19. Da håper jeg det er kunnskapskilo innen islam som skal foredles. Men det kan være om buddhisme eller hinduisme.

Deretter blir det jul på Sørlandet!


Jostein

Her er kunnskapen vår i en bag vi hadde med oss på tur:

tirsdag, desember 06, 2005

Fellesskap


Vi har seks flotte venner – tre par – som betyr mye for oss. Noen av de kjente vi godt fra før, andre har vi blitt kjent med i høst.

Til sammen utgjør vi åtte personer i vår beste alder – dvs. 25 til 29 år. Alle er vi opptatt av å være der Gud ønsker oss. For noen av oss vil det si i fjernere himmelstrøk. For andre her i Norge.

Uansett handler det om å være i en misjonstjeneste. Og ønsket om å bringe videre det frigjørende budskapet om Jesus til mennesker rundt oss.

I går ble vi minnet om at vi som kristne er hverandres tjenere. Det handler ikke om å være den som får mest oppmerksomhet, ære, berømmelse. Det handler ikke om å følge filosofen Platons resonnement: ”Hvordan skulle et menneske være lykkelig hvis det måtte tjene andre?”

Det handler derimot om å bruke de nådegavene Gud har gitt oss – med frimodighet i tjenesten. Nettopp fordi det er Gud som har gitt oss gavene, og Han som ønsker at vi skal bruke dem for å tjene Ham og våre medmennesker.

Denne bibelgruppen betyr mye for oss. Vennene i gruppa betyr mye for oss. Det å be sammen og takke sammen gir oss ny kraft i den tjenesten vi som Jesu etterfølgere er satt i. Det er godt å kunne være sammen med likesinnede – og deler tanker om liv og tjeneste.

Takk for fellesskapet, kjære venner!

torsdag, desember 01, 2005

Gjør vi skade?

I dag har jeg hatt en av de mest interessante dagene i høst.

Jeg har nemlig vært en liten tur i felten. Jeg har tygd og tenkt på dilemmaer vi som misjons- og bistandsorganisasjoner står overfor når vi arbeider i områder av verden der det er konflikter.

Turen var til Norads lokaler her i Oslo, på et kurs i regi av Bistandstorget. Temaet var frivillige organisasjoners rolle i konfliktområder. Og ikke minst bevisstgjøring rundt denne. For våre prioriteringer får konsekvenser. Positive konsekvenser er et selvsagt mål for oss. Men hvor bevisste er vi de negative konsekvensene? Og hvor flinke er vi til å identifisere mulige negative konsekvenser av prosjektene våre før vi setter dem ut i live?

Jeg tenker på radioprosjektet vi skal arbeide med i Vest-Afrika. Målet vårt er at mahoufolket i Elfenbenskysten skal få høre evangeliet. Men målet vårt er også å hjelpe dem til en bedre livstilværelse. En tilværelse som preges av analfabetisme, høy barnedødelighet, HIV/Aids-problematikk, fattigdom…

Gjennom radioen ønsker vi å fokusere på helse, ernæring, kultur og historie. Vi tror at radioprogrammer for de marginaliserte mahouene på deres eget språk vil gjøre noe med deres selvfølelse, samtidig som vi kan hjelpe dem med viktige utfordringer i livet.

Men i dag har jeg blitt utfordret på hvilke negative konsekvenser et slikt prosjekt kan gi. Elfenbenskysten er preget av borgerkrigsliknende tilstander. Mye av dette er knyttet opp til etnisitet. Hvilke farer må vi være oppmerksomme på i et slikt prosjekt?

Blant nyttige rammeverktøy i denne sammenhengen er det som kalles ”Do no harm”. Nøkkelbegrepene som introduseres her er ”Dividers” – faktorer som splitter ulike aktører i et konfliktområde. Men enda viktigere er ”Connectors” – faktorer som binder ulike parter sammen. Disse er selvsagt spesielt viktig for å være en bidragsyter til fredsskapende arbeid. Utfordringen er å identifisere de ulike elementene både før og underveis i prosjektene. Noen elementer kan havne i begge kategorier. En selvsagt ting, mener du? Kanskje i teorien, men slett ikke i praksis. Du kan lese mer om dette på www.cdainc.com.


Er dette temaer du har vært borti? Hører gjerne om dine tanker.
For jeg skal tenke og tygge videre.

Jostein