torsdag, mars 27, 2008

Deilige påskedager

Vi har hatt noen gode og avkoblende påskedager. Intet i nærheten av norsk påskefjell. Ikke et snøfnugg. Men rolige omgivelser. Godt og varmt, dog litt mindre varmt enn Bamakos 40 +. God mat. Nydelig beliggenhet rett ved en vakker innsjø der vi kunne bade. Tid til stillhet og refleksjon.

Vi har vært på Le Woloni som ligger nær en by som heter Selingué, ca. 150 kilometer fra Bamako i retning sør-vest.


Le Woloni

Nydelig sjøutsikt

Avslapping i idylliske omgivelser



Fornøyde feriegjester



Restaurantkos med god mat

Sol og varme

Feriekos for stor og liten
Offentlig transport

Noen velger "business class"


Tilbake i Bamako og den kjente rundkjøringen Tour d'Afrique

mandag, mars 24, 2008

Med Jesus til det maliske folk på nasjonal TV

Vi befinner oss i et land som må kunne karakteriseres som svært muslimsk. Langt over 90 prosent av befolkningen er muslimer. Bare noen promille er evangeliske kristne, i tillegg til at det finnes en del flere katolske kristne her.

Likevel er det utrolig flott å se at den nasjonale TV-kanalen ORTM gir plass til påskens budskap i sine sendinger. Jeg har nettopp sett programmet ”Bonne Nouvelle” (Gode nyheter) som produseres av den evangeliske sammenslutningen AGEMPEM her i Mali (der MELCI-MA (NLM) også er medlem).

Og en av dem som deltok der var pastoren i bambarakirken her i Sébénikoro. Han er en av de fremste kristenlederne i landet, og brenner for å bringe det gode budskapet ut til det maliske folk. En riktig så god kommunikator er han også.

I programmet brukte de god tid på å fortelle historien om da israelittene måtte stryke blod fra et lyteløst lam over dørkarmen for at dødsengelen skulle gå forbi huset, og ikke ta livet av den førstefødte i familien. Les historien i 2. Mos 12.

Deretter knyttet de linjer mellom det stedfortredende offer som det lyteløse lammet var, og det stedfortredende offeret Jesus er for oss. Det var flott å se hvordan maliske kristenledere kommuniserer tydelig og klart det kristne budskapet til sine muslimske landsmenn. Og det er flott å se hvordan nasjonal TV gir dem muligheten til å gjøre det.

Så får vi håpe og be om at noe av dette faller i god jord og fører mennesker til frelse.

Jostein

søndag, mars 23, 2008

Som musikk i våre ører

Tromming på bølgeblikk. Lett plasking på bananplantene i hagen. Vind. Kald luft. Frisk luft.

For første gang på nesten fire og en halv måned opplever vi regn. Fantastisk!

Den som har tilbrakt fire måneder i støv, varme opptil mer enn 40 grader, lite grønt, manglende ”frisk” luft. Den skjønner kanskje hva det innebærer med en regnskur.

Det skaper nytt liv, både utendørs og innendørs (dvs inni hodene til to som syns varmen og støvet kan bli litt meste laget av og til). Så kveldsregnet i dag ble en opptur.

Jostein

mandag, mars 17, 2008

GOD PÅSKE - (og nyhetsbrev)

Hei!

Jeg og mamma og pappa vil ønske deg en riktig god påske! Tenk at Jesus var så glad i oss at han ville dø for at vi alltid skal få være sammen med ham og Gud!
I morgen reiser vi til et hotell halvannen time fra Bamako. Der er det grønt og fint, badebasseng og en fin innsjø. Jeg gleder meg til å bade, for det liker jeg veldig godt! Vi kommer igjen på lørdag.

Og så har vi skrevet et nyhetsbrev som vi har sendt ut nå i kveld. Viss du har lyst til å få det, og vi ikke har deg på lista vår, så kan du gjerne sende en mail til oss (du finner adressen under linken "kontaktinfo" til høyre) så sender vi gjerne.

torsdag, mars 13, 2008

Ufattelig rik

(Dette biletet er tatt frå porten vår. I gårdsplassen ved det store mangotreet var gravferda.)



Ein nabo døydde i forgårs, og eg tenkte eg ville gå i gravferda. Klokka fire gjekk eg og hushjelpa dei få metra over gata og til andre gardsrom på høgre side. Kvinner i fargerike klede satt tett i tett enten på matter eller på innleidde stolar under mangotreet og presenningar som var strekt utover for å gje litt skygge frå den brennande afrikanske sola. Nokre få menn satt på stolar som var sett ut i gata med ryggen mot huset. Tida gjekk, fleire og fleire kvinner kom, stolane vart tatt vekk og matter vart lagt på bakken for å gi plass til enda fleire. Kanskje 200 kvinner var der inne. Nokre grein stille, andre snurra på bønnekransar, medan dei fleste satt med alvorlig mine. Få sa noko. Hushjelpa gikk inn for å helse på enka, så eg vart med. I eit lite rom med grå umalte murveggar sat kvinner med trist mine. Eg visste ikkje kven som var familie til den avdøde. Eg må innrømme at eg ikkje kjende han som var død. Hadde sikkert helst på han på veg til å kjøpe brød, men ikkje noko meir. ”Ala ka hine a la”, sa eg til enka og dei som satt der inne. Her er det vanleg å gje pengegåver til dei etterlatne. Eg visste ikkje kva som var vanleg, men hadde med meg 2000 francs (25 kroner) - og håpte at de ikkje ville bli sett på som gjerrig... Så la eg pengane i calabastkrukka som stod framføre enka. Det gikk et gisp gjennom rommet. Tenk, kvitingen ga 2000 francs. SÅ mykje! I krukka låg det småmyntar på 25 og 50 og 100 francs.


Eg skjemdes, og satt og tenkte lenge under seremonien at eg hadde gjort ein stor bommert som hadde gitt så mykje. Men bestemte meg for å tenke at dei veit jo at vi kvite har uhorvelig mykje pengar, og no kom eg og var med på gravferda og gav av mi overflod. Enka kom bort til meg og takka stort. Tenk, dagen før hadde mannen vore frisk ”foyi tun ta la” (han feila ingenting), sa hushjelpa mi til meg då ho fortalte det. Og no sat enka der. Dei som kom i gravferda ga sine småmyntar til å hjelpe til, men kor mykje rekk det til? Vi bruker 2000 på ein pakke potetgull. For meg er det småpengar. Men for naboen min er dette ein kjempesum, noko ho kan leve på lenge.

Eg er ufattelig rik. Men ein rikdom har dei som satt der som vi har mista i vårt rike Noreg. Her stilte dei opp for kvarandre. Alle ga av sin fattigdom. Her har ein familie gjennomsnittleg 450 kroner å månaden å leve for. Men dei ga. Dei gråt saman med enka. Dei sat der stille og viste si medkjensle.
Men ein rikdom hadde dei ikkje fått del i. Ingen der kjende Jesus så vidt eg veit, bortsett frå mi katolske hushjelp og eg sjølv. Alle løfta dei hendene mot Allah og bad til han. Naboen min døydde utan å kjenne Jesus, utan at nokon hadde fortalt han. Dette er malinkéar frå Naréna som har flytta til storbyen for om mogleg å finne lukka. Malinkéane er stolte av sin muslimske bakgrunn. Kristendommen er dei kvite sin religion. Kan du be om at naboane mine må få møte Jesus, og at min rikdom og hudfarge ikkje gjer at folk tek avstand?

Elisabeth

tirsdag, mars 11, 2008

Det går bedre...

Det er ikkje alltid like enkelt å finne seg til rette i ein ny kultur, og når ein er sliten, er det lett å ikkje klare å løfte blikket høgt nok til å oversjå søppel og anna ”dritt” rundt ein. Tusen takk for forbønn og omsorg etter mitt forrige blogginnlegg. Eg har heilt konkret merka at eg har blitt løfta desse siste dagane. Og det er eg sikker på er fordi eg har blitt bore på bønevengjer.

I det siste har eg slappa meir av når eg har vore heime. Vi har laga det til koselig på terrassen utanfor huset med sofa og bord og grønne plantar. Der kan vi sitte heilt usjenert , og plantane i krukkene skjuler utsikta til sanddungen som hagen vår er. Eg har dei siste dagane klart meir å slappe av frå følelsen av at ”alle” legg merke til at vi er så mykje inne og ikkje går ut. Eg har lagt merke til dei siste dagane at ungane i gata har begynt å rope navnet mitt Nasera eller Isabell i staden for Tubabu. Det kjennes betre. Eg har også fått kjenne meg mindre bunden av det dårlige samvitet eg har kjent på tidligare. Vår oppgåve no er å lære språk, prøve å finne ut av livet i Mali, og ikkje stresse med å skaffe flest mulig kontakter. Vi får snakke med dei som kjem i vår veg.

Eg har vore nedfor for at eg ikkje har klart å vere i noko særleg fysisk aktivitet her, føler meg innestengt her i Sebenikoro, prøver å gå tur, men som sagt, litt slitsomt med all merksemda Som ein kollega sa her ein dag ”tenk om eg berre kunne få vere meg sjølv”. No har eg funne god løysing. Barnepika passer Simone to ekstra timar ein dag slik at eg kan gå med stavar i ein park nær kontoret samtidig som Jostein joggar med kollegaer der, og så blir det svømming på hotell ein dag i veka.

Så fikk vi ei skikkelig opptur-helg på det sosiale planet: Fredag blei eg invitert med på ”kvinne-te” på SIL (misjonsorganisasjon), av Carin (ei som vi gikk på språkskule med i Frankrike).Der fekk eg treffe fleire misjonærar. Laurdag fikk vi overraskelsesbesøk, først av misjonærkollegaer, deretter av eit par som arbeider i KN som var i nærleiken. Søndag var vi på søndagsskule for vaksne på ein amerikansk skule og møtte fleire koselige folk der, og på ettermiddag var vi til Narena i bursdagsselskap til Jan David Selstø og hadde ein fott dag i lag med misjonærkollegar i tillegg til at vi fikk sjå vakker malisk natur på vegen dit.

Eg føler virkelig at vi har blitt løfta fleire hakk denne siste veka. Eg veit at denne kultursjokkfasen er tøff å få igjennom, og eg veit at eg ikkje er den einaste, og eg veit at den tøffe starten også heng sammen med at eg var veldig sliten når vi kom, og ein ny livssituasjon som småbarnsmamma. Eg var jo på ein måte forberedt i teorien, men i praksis er ikkje alltid lett. Så tusen takk for at du ber, fortsett gjerne. Det er mange utfordringar med å vere her. Og det blir nok heilt sikkert mange fleire tunge dagar. Men no vil eg takke for betre dagar.

Elisabeth

lørdag, mars 08, 2008

En mahou i Sébénikoro - tilfeldig eller ikke?

Ganske kort tid etter at vi kom hit til Bamako og Sébénikoro kom jeg tilfeldigvis i prat med to unge gutter. De skulle være med og frakte et par bruskasser hit til oss.

Det viste seg til at den ene av dem var mahou, og ganske nylig hadde flyttet fra Elfenbenskysten til Mali. Grunnen var krigen og den ustabile situasjonen i landet. Han fortalte også at han kommer fra byen Man i Touba-regionen.

Siden den tid har vi alltid slått av en prat de gangene jeg har stukket innom bensinstasjonen der han jobber med å vaske biler. Og jeg har stadig fått vite litt mer om ham. Utrolig nok kommer han opprinnelig fra Ouaninou, som er landsbyen hvor misjonen har hatt sitt hovedsete gjennom alle år.

Han er helt alene her i Bamako, eldst av søsknene hjemme i Elfenbenskysten. Heldigvis har han anledning til å ha telefonkontakt med dem av og til. Men han lar det skinne gjennom at savnet er stort og at han er ensom her i fremmed land.

Jeg nevnte tidlig for ham at vi skulle jobbe med radioprogrammer på mahouspråket og at vi etter hvert skal flytte til Elfenbenskysten. Jeg har også fortalt ham at jeg jobber sammen med mahouer og at jeg en dag ville ta dem med så han kunne få hilse på dem.

Den anledningen fikk han i går kveld. Og det var flott å overvære møtet mellom ham og to av mahouene ”våre” her i Bamako. Jeg tror det var noe han satte stor pris på. Og han lyste også opp da jeg kvelden i forveien spurte om han var tilgjengelig til å treffe dem.

Denne gutten har blitt lagt på mitt hjerte. Vil du være med og be for denne unge mahouen, at Gud må gi meg visdom i møtet med ham. For jeg tror egentlig ikke at det var tilfeldig den gangen jeg møtte ham første gangen…

Jostein

torsdag, mars 06, 2008

Ikkje berre kjekt...

Eg ser på bloggen at det er ein månad sist eg skreiv noko. Jostein har vore flink til å halde dykk oppdatert med hendingar og tankar. Eg har tenkt litt på om ein kan skrive også litt om det som er vanskelig på bloggen, eller om det skrevne ord kan framstå slik at det verkar som om at ein har det verre enn ein faktisk har det. Men uansett. Eg velgjer å dele nokre av mine tankar med deg her, så får du ta det i beste meining. Eg skuldar jo deg som ber å vere ærlig, slik at du veit kva du skal be om.

Har fått mailar/chatsamtaler der spørsmålet har vore noko som ”De har det framleis bare bra i Mali? De har funne dykk godt til rette verkar det som”… Men eg må nok vere så ærleg at eg innrømmer det: Eg synes det er ganske tøft for tida. Eg synes det er tøft å bu aleine kvit i Sébénikoro, tøft å gå ut og bli møtt av en hale med ungar som ropar tubabu (utt: tobabo, kviting), eg synes det er tøft å sjå all søpla som flyt i gatene, at alt er berre grus og mold og grå hus, at hagen vår er ein sandhaug. Det er litt einsamt her i bydelen. Sidan vi bur så langt vekke frå byen og andre kvite, har vi enda ikkje blitt kjent med andre misjonærar (ikkje-norske), og det hadde jo kanskje vore godt. Har vore på engelsk gudsteneste to gongar, men folk er ikkje så ivrige på å helse på eller bli kjent. Vi har blitt kjent med nokre her i bydelen, men når det er så forskjellig kultur, er det i denne nybegynnerfasen ganske slitsomt.

Eg hadde høge forventningar til meg sjølv når eg skulle bli misjonær. Har tenkt at eg elskar å prate med folk, gledde meg til å sitte saman med nabokona og prate medan ho laga mat eller drikke te saman. Men slik det er no vil eg helst ikkje gå ut, eg må forholde meg til så mange mennesker, og det orkar eg ikkje.

Eg tenkte at eg skulle i alle fall ha det ganske enkelt inne i huset slikt at ikkje det blir så stor forskjell på oss og naboane. Men det går ikkje. Alle naboane rundt oss bur i små rom (hus med fleire familiar i same). Dei har kanskje ei seng på golvet og ein stol. Og grå murgolv og -veggar. Eg kan jo ikkje leve slik. Vi har møbler og nokre bilete på veggane. Men enda slappar eg ikkje av i heimen. Ser at eg nok må prøve å gjere det meir heimekoselig. Eg har enda ikkje fått opp gardiner i stua, for dei som kjenner meg, seier det ganske mykje om at eg er litt tappa for energi… Og så må eg med det same få beklage for manglande svar på mailar og brev som eg har fått. Tusen takk, har satt stor pris på det. Kanskje eg skal få svart snart?

Vi lærte på misjonsskulen at ein går igjennom fasar når ein skal tilpasse seg ein ny kultur. Første fasen er turistfasen, der alt er spanande og nytt og ein frydar seg over det. Så går ein inn i ein kultursjokkfase, der ein reagerer på mykje i kulturen, samanlikner med heimlandet og kritiserer. Eg har kanskje kome dit? Det speler nok inn, og eg veit at det heilt sikkert går over. Men fint om du som ber kan be for oss, at vi kan klare å finne oss til rette her ute, at vi kan få slappe av i heimen, at vi kan få nokre vener i det internasjonale miljøet, at det blir slik at vi gler oss til å kome heim når vi har vore vekke…

Elisabeth

tirsdag, mars 04, 2008

- Jeg kommer til å bli forfulgt

I går hadde vi en veldig interessant samtale med en som har arbeidet med norske misjonærer i over 20 år her i Mali. Han er muslim, men i dag var han veldig åpen med oss om hvordan han egentlig tenker.

- Jeg har en kristen nabo. Han fortalte meg at de på de kristne bønnemøtene ber spesielt for 3-4 familier i bydelen vår, blant disse meg og min familie. Det gjorde utrolig sterkt inntrykk på meg. Tenk at de kristne ber for andre. De ber til og med for muslimer. Vi muslimer ber bare for oss selv. Om at vi må få det og det. Og vi ber i alle fall ikke om at det skal gå vel for folk som tilhører andre religioner.

Videre fortalte han at det også gjorde inntrykk at de kristne bruker tid på å takke Gud for det han har gjort for dem.

- Det bruker aldri muslimene å gjøre.

Selv om han kanskje ikke har forstått evangeliets innhold dypest sett, så innrømmet han langt på vei at han egentlig befinner seg nærmere kristendommen enn islam. Han fortalte også at han er blitt direkte oppfordret til å bli en kristen.

- Men det kan jeg ikke. For da vil jeg bli utsatt for forfølgelse i bydelen min.

Be gjerne om at han kan få et virkelig møte med Jesus, og at han også kan få den kraft og styrke han trenger for å ta det mest radikale valget en muslim kan ta – nemlig å bli en kristen.

Jostein

søndag, mars 02, 2008

Overklasse - jeg?

Dette er og blir kanskje det vanskeligste ved å være misjonær blant fattige mennesker:

Fra å være middelklasse minus (eller noe slikt) i Norge, der vi absolutt ikke var blant de rikeste eller mest velstående. Til plutselig å befinne seg i den absolutte overklassen i et land med enorme forskjeller mellom fattig og rik.

Vi bor i en fattig bydel. Vi har arbeidere som synes det er alt for dyrt å betale 4-5 kroner tur-retur til og fra byen med ”sotrama” (den billigste offentlige transporten). Vi har naboer og venner som bor i kummerlige ettroms”leiligheter”. Som har prioritert seg å kjøpe en moped for å kjøre til og fra jobb, men som får store problemer når denne må repareres for rundt 300 kroner. Vi har venner som jobber dag ut og dag inn for å forsøke å legge seg opp litt penger.

Hva ser de og hva tenker de når de ser oss? Vi som har en strømregning på høyde med en månedslønn og vel så det for mange. Vi som kjører inn og ut med misjonens Hilux kalt ”Gråtass” (i vår familie foretrekker vi ”Sølvpilen”). Vi som har ei lita jente med plenty av leker og tøy av ulike slag. Vi som bare er tre personer, men likevel bor for oss selv i et eget hus.

Hva tenker de?

Jeg vet ikke. Kanskje er de på en måte mer vant til de store forskjellene enn vi er. Og kanskje er de flinkere til å forholde seg til realitetene enn vi er. Kanskje syns de det er rart at vi finner på å bosette oss her midt iblant dem.

Jeg vet ikke. Men jeg vet at dette er det vanskeligste ved å leve og bo her. Vi er oppdratt i og vokst opp i et sosialdemokratisk land der likhet er et av de største idealene. Det preger oss. Og vi sliter ofte med dårlig samvittighet.

Samtidig så må vi finne en sunn måte å forholde oss til dette på. Vi må ta våre egne behov på alvor, for eksempel at vi trenger å ha det litt fint rundt oss for å trives. Eller at det er godt for oss å kunne slappe av ved bassengkanten på ett av byens hoteller, selv om dette er fullstendig uoppnåelig (og kanskje også uinteressant) for våre kjære venner og naboer.

Dette er ikke lett. Det trengs visdom og ikke minst forbønn…

Jostein