søndag, oktober 31, 2010

En historisk dag i Elfenbenskysten

I dag går våre ivorianske venner til valgurnene – ti år siden siste gangen. Åtte år siden det mislykkede kuppforsøket som delte landet i to og som første til en fryktelig borgerkrig. Seks år siden de fleste hvite borgere evakuerte landet etter at de ble direkte mål for opptøyer, deriblant våre misjonærer. Fem år og sju utsatte valgdatoer etter at forrige valg egentlig skulle vært avholdt.

Mange har nok nesten avskrevet at det virkelig skulle bli et legalt presidentvalg i Elfenbenskysten.

Men nå er dagen her. Dagen da ivorianerne skal få bestemme hvem som skal styre landet de neste fem årene. Forhåpentligvis betyr dette en ny start for et land som gjennom det siste tiåret har befunnet seg i en unntakstilstand.

Men det knytter seg også stor spenning til hvorvidt valgets tapere vil akseptere vinneren, og hvorvidt det vil komme beskyldninger om valgfusk.

Landet vil nok de neste par dagene holde pusten i frykt for ny uro. Det viser også det faktum at myndighetene har tatt forholdsregler. Blant annet hindrer de all SMS-aktivitet i landet fram til tirsdag, trolig for å hindre at eventuell uro sprer seg raskt. Sikkerhetsstyrken som er satt i beredskap er på 10 000 mann, og består i tillegg til lokalt politi og militær av FN-styrker og franske militærstyrker.

Den største spenningen knytter seg nok vel så mye til dagen derpå som til selve dagen i dag. Så i begynnelsen av uka vil vi kanskje få de første indikasjoner på om Elfenbenskysten nå kan legge bak seg en årelang politisk konflikt eller om landet må belage seg på ny uro og usikkerhet.

Befolkningen er krigstrette og ønsker seg først og fremst stabilitet og fred. Men når vi vet at for eksempel 4 millioner av landets ungdommer er arbeidsledige sier det seg selv at det ikke skal så mye til før det oppstår sosial uro.

Jostein

fredag, oktober 29, 2010

- Jeg lytter fast på programmene

Vi ruller forsiktig inn i bydelen Banco i distriktet Abobo. Dette er ett av de aller mest muslimske områdene i Abidjan by. Her bor det mange mahouer. Vi er på vei til å treffe en av radioens lyttergrupper. Misjonens bil med kors-logoen lyser opp sammen med oss hvite besøkende. Det er første gangen jeg besøker denne lyttergruppen. I tillegg har jeg også tatt med meg besøk fra Norge. Til sammen er vi en delegasjon på fem, tre nordmenn og våre to nasjonale programledere.

I det vi nærmer oss, blir det stadig tydeligere at her er det muslimene som holder til. Heldekkende burkaer omgir oss, og en stor moské kommer til syne. Her skal vi sette oss ned og lytte til et kristent radioprogram sammen med våre mahouvenner.

Vi blir som alltid tatt varmt imot. Vi blir vist inn i et stort rom og gitt de beste stolene. Rommet fylles opp av mahouer. Det er tydelig at dette oppleves som en ”happening”, trolig fordi vi som hvite er der for første gang. På ekte mahouvis blir vi tilbudt vann. Det er alltid slik.

Mahoutrommene lyder ut fra radioen, og Mahourøsten begynner som alltid presis kl 16.30. Praten stilner og mahouene spisser ørene. Det er deres morsmål som lyder på eteren, og det er svært uvanlig. For det finnes ingen andre radioprogrammer på mahouspråket. Nysgjerrigheten og interessen er stor.

Mens vi lytter legger jeg merke til et eldre muslimsk ektepar. De sitter med sine muslimske bønnekranser og gjør sine ritualer mens de lytter. Det slår meg at vi sitter midt i et muslimsk miljø og lytter sammen på kristent radioprogram! Vi bringer kirken (les: Ordet om Jesus) ut til mennesker som aldri selv ville ha oppsøkt den. Vi har en åpen dør!

Etter at vi har lyttet sammen åpner vi alltid for diskusjon og spørsmål. Som vanlig er det den sosiale delen av programmet det er lettest å diskutere. Det er ”ufarlig” på en måte. Verre er det å gi inntrykk av at man er interessert i det åndelige budskapet. Hvordan vil da de muslimske vennene rundt reagere? Diskusjonen går ivrig blant lytterne om mahouspråket, og hvorvidt vi bør snakke avansert eller enkel mahou på radioen. Meningene er mange og engasjementet er stort, som alltid hos mahouene. De er stolte av språket sitt og kulturen sin, og alle har en mening.

Så kommer med ett et ganske så nærgående spørsmål. En gammel mahou er ganske så direkte: ”Dere vet at vi er muslimer og dere er kristne. Vår kultur påbyr oss å ta vennlig imot dere. Men jeg lurer på hva som egentlig er målet deres med å lage disse programmene. Hva vil dere egentlig?”

Spørsmålet er utfordrende. Det blir litt stille i lokalet, og mange lurer nok på hva misjonæren vil svare.

”Vi har to mål med radioprogrammene”, svarer jeg. ”Det første er å sette fokus på ting som er viktige for mahoufolket. Å løfte fram historien, kulturen og språket deres, og å sette positivt fokus på mahouene. Dere er stolte av kulturen deres, og vi ønsker å bidra til å bevare mahoukulturen.”

Det nikkes anerkjennende. Det er enighet om at dette er viktig, og mahouene er takknemlige for at misjonen vil bidra til å sette fokus på deres kultur.

”Det andre målet”, fortsetter jeg. ”Det er at vi ønsker å fortelle mahouene om Guds kjærlighet på mahouspråket. Vi ønsker å fortelle at Guds kjærlighet også gjelder for mahouene.”

Igjen nikkes det anerkjennende. Svaret er godkjent, og det er kommer ingen flere kritiske spørsmål. Etter hvert er det oppbruddstid. Mahouene takker så mye for at vi kom på besøk. De er beæret, akkurat som vi selv er det.

I det vi er i ferd med å gå kommer en av mahouene forsiktig bort til meg for å fortelle at han er en av dem som lytter jevnlig. ”Når jeg ikke har anledning til å lytte sammen med de andre her, lytter jeg alene hjemme hos meg selv”, forteller han. Han er utrolig takknemlig for radioprogrammene og han syns det vi formidler om den kristne tro er veldig interessant.

For meg representerer denne mahouen lytteren som i det stille følger programmene våre. Lytteren som ikke nødvendigvis tør å stille seg opp foran alle for å si at han er interessert i høre om kristendommen, men som gjerne vil formidle dette til oss i det stille. Lytteren som har et åpent sinn og som ønsker å lære og å forstå mer av hva Bibelens budskap sier om Guds kjærlighet gjennom Jesus Kristus, et kjærlighetsbudskap som også gjelder mahouene. Lytteren som kanskje en gang vil forstå hvem Jesus Kristus virkelig er.