søndag, mars 15, 2009

Ukeoppsummering

Da er det utrolig nok gått en uke siden vi landet her i Abidjan. Og vi må vel få lov til å være ærlige og si at det har vært en ekstra travel og utfordrende uke. Ikke bare har vi mistet våre fantastiske medhjelpere Bjørg og Jon Arne, slik at vi nå merker enda mer av hvor mye mer travelt det er med to barn i forhold til ett. Men vi har også flyttet fra en verden til en helt annen. Fra snø og minusgrader på Gardermoen søndag til en enorm varme og høy luftfuktighet. Allerede på flyet i 1000 meters høyde fikk vi en klar indikasjon på det – nemlig 23 varmegrader, bare tre grader lavere enn på bakkenivå da vi landet rundt 19 lokal tid.

Termometeret vårt har denne uken fortalt oss at minimumstemperaturen har vært på 23 grader om natta – da etter et voldsomt regnskyll og sterk vind. Ellers ligger det stort sett på 30-32 grader både ute i skyggen og inne. Luftfuktigheten har visstnok ligget stort sett på 90 % og oppover. Viftene går for fullt og lager en konstant støy. Aircondition på soverommet redder oss. Vekten har ganske sikkert begynt å bevege seg nedover på skalaen igjen etter den gode oppfeitingen hjemme i Norge.

Vi har nemlig kommet i den verste varmeperioden her i Elfenbenskysten. Februar og mars er de varmeste månedene, så det er jo i alle fall en trøst. Og egentlig er vi ikke skremt av varmen heller – men ja, det er en utfordring.

Midt oppi alle utfordringene føles det veldig meningsfullt å være tilbake. Vi er trygge på at det er her vi skal være nå, og vi merker også at ting etter hvert begynner å falle på plass. En viktig ting har vært å finne en barnepasser til Simone. Dette ordnet seg i går, noe vi er veldig glade for. Praktiske ting som lekegrind til Lydia, barnevennlig vifte, etc. er også i boks.

I ettermiddag var vi en tur på det engelskspråklige søndagsmøtet som er her rett i nærheten. Det var kjekt å treffe igjen noen av dem vi gjorde oss kjent med før vi reiste til Norge. Men Simone har svært så dårlig møtekondis og vil helst ut i verden og oppleve action, så for pappaen ble det mer fotfølging enn møte. Men men…

Ellers må nevnes et par andre apropos:

Jeg kjenner også denne gangen hvor hardt det er å gjøre disse sivilsasjonsskiftene mellom Norge og Afrika. Der hjemme er fattigdommen og kampen for dagens grøde så utrolig fjern. Jeg merket hvordan jeg kunne slappe av fra de tøffe inntrykkene vi hele tiden får her. For det gjør noe med en å se gateselgerne snirkle seg mellom bilkøen for å prøve å selge en liten ting, og håpe at dagens behov kan dekkes. Eller mødrene som kommer gående i sine filler, med opptil flere barn diltende etter. På vei til fruktboden sin for å sitte der hele dagen i håp om å selge nok til livets opphold. Snart nok vil disse inntrykkene bli hverdagslige og dessverre ikke lenger så smertefulle. Derfor er jeg tross alt glad for å kjenne på smerten og nøden på vegne av dem som ikke har blitt så heldig stilt som meg selv. I hjertet mitt har jeg en bønn om at vi gjennom vår misjonstjeneste kan bidra til at noen får en bedre og mer verdig hverdag.

Fredag morgen fikk jeg også en annen tragisk hendelse på nært hold. En såkalt ”baka”, eller minibuss hadde på forunderlige vis kjørt utfor en bro rett i nærheten her. Folk stimlet til for å se. Det ble oss fortalt at minst seks hadde omkommet og mange var hardt skadet. Jeg kunne ikke la være å sørge med på vegne av dem som denne ettermiddagen fikk budskapet om at de hadde mistet en av sine kjære. Kanskje var det en forsørger som forlot dem denne morgenen.

Fra torsdag til fredag hadde vi for øvrig besøk av en amerikansk baptist-misjonærfamilie her på gjestehuset. De har intet mindre enn 11 barn – men hadde med seg ”bare” sju. Vi ante at dette måtte være spesielt energiske mennesker, og vi fikk rett i vår antakelse. Et veldig hyggelig bekjentskap. Men vi som i øyeblikket føler oss mer enn overarbeidet med to snille jenter kan ikke annet enn å undre oss over hvordan noen kan ha energi til å være misjonær og ”kultursurfer” med 11 barn mellom 2 år og 18 år. Målet av energi og kapasitet har nok ikke vært lik ved skapelsen. Og godt er kanskje det.

Så må det sies at det også er ganske spesielt å vite at vi faktisk er de eneste norske misjonærene i Elfenbenskysten per nå, og at Lydia og Simone er de eneste norske barna. Og det er vel kanskje derfor at vi allerede etter noen dager fikk en lunsjinvitasjon hjem til selveste ambassadøren. Dit skal vi neste lørdag. Det er noe vi ser fram til. Så ser vi også fram til å treffe kolleger fra Mali i påsken, da flere av dem kommer på besøk hit til syden. Og ikke minst gleder vi oss til familien Aukan flytter ned hit permanent i begynnelsen av mai. Da blir det slutt på ”eremitt-tilværelsen” vår, og Simone får jevnaldrende Håkon å leke med.

Hva gjelder jentene våre: Vi synes de begge har taklet overgangen bra så langt. De preges selvsagt også av varmen og nye omgivelser. Simone er veldig fornøyd og er nok kommet hjem. Men hun peker stadig på det store bildet av morfaren som henger på veggen og sier ”moffar”. Så dere der hjemme er på ingen måte glemt.

En lang oppsummering ble det visst. Vi lar dere gi dere noen glimt fra uken som har gått, gjennom kameralinsen. Og det blir vel gjerne slik at også vi forteller historien gjennom barna våre.

Jostein


Simone venter i Paris


Lydia venter i Paris
Vel hjemme i Abidjan - men kjempeslitne



Våkner opp til nydelig grønn og snøfri hage


Slik fant vi Simone i Lydias badevann - hadde ikke tid til å ta av klærne, her jo så varmt


Nydelig med utefrokost


Jentene koser seg i sandkassa





Jentene sammen Fatou, en av radiomedarbeiderne


Lydia sammen med hushjelp Paul


Man blir trøtt i varmen, men jeg vender med til det

5 kommentarer:

Silje sa...

Kjempegøy med oppdatering og bilder!!:) Leah er helt enig med Simone i prioriteringene. Verden er for spennende til at det går an å sitte i ro et helt møte. Lykke til med utfordringene fremover. Synes dere har klart en hel bragd bare med å komme dere på plass.

Her er vi akkurat ferdig med å arrangere barnas basar. Apropos overflod.........., men er godt å kunne gi noe av overfloden.

Anonym sa...

Det var kjekt å lese! Godt å komme seg på plass forstår eg - og så går det seg vel til etter kvart. Fint at de har fått barnepassar til Simone.
Helsing (mormor og) morfar.

PS: Godt de har bilete på veggen så Simone ikkje gløymer moffa!!!

Anne Birgitte Lillebø Bøe sa...

Å, så kjekt å sjå og høyre. Har tenkt masse på dåkke. klemm

Anonym sa...

Så bra å høre at dere har fått vesentlige ting på plass og det ser ut til at alle fire trives i varmen. Ser fantastisk ut med sol og varme og det var veldig fint og frodig rundt huset deres.Her begynner det også å bli litt varme og det er godt å kjenne sola varme og se at snøen smelter dag for dag og at snøklokker og andre blomster spirer fram. Det er en flott tid vi går i møte nå! Lykke til videre! Vi får skypes en dag snart.

Anonym sa...

Glemte visst å skrive hvem den andre kommentaren var fra i farten. Det er altså tante, svigerinne og storesøster Elisabeth med familie som kommenterer.