tirsdag, mai 26, 2009

Kvardagar i Abidjan

Vi trivs godt her i Abidjan,og for meg er det godt å kjenne at eg ikkje lengtar til Noreg! Vi er også så heldige at vi har fått nye naboar, familien Aukan som flytta hit frå Bamako 1. mai. Dei bur i etasjen over, og det er kjekt no å ikkje vere aleine nordmenn lenger. Vi har det kjekt i lag, og sonen deira Håkon og Simone (dei er jamngamle) har funne tonen. Litt krangling må ein rekne med, men det er berre bra å ha nokon å bryne seg på.

Litt om oss jentene i familien: Lydia veks i superfart! Ho et og smiler og ”pratar” – og grin sine modige tårer når ho føler seg oversett… Ho vil helst ha eit ansikt å smile til, eller eit fang å sitte i. I det siste har ho vore litt grinete, ikkje så rart såg eg no i dag, når det blinkar i noko kvitt og hardt nedst i munnen…

Simone er stor og har alltid noko å seie. Ho utviklar seg i rekordfart, og orda kjem ofte i lengre setningar no. Ho elskar musikk; både å danse og synge, favorittsangen er:”Bydde duds rite, bibia hjep oss” (Bygge Guds rike, Lydia kom og hjelp oss). Ho imponerer mamma med å snakke norsk til oss kvite og fransk til afrikanarane. Litt meir sjalu har ho vist seg i det siste, ho synes nok at Lydia tek litt for mykje beslag på mamma si tid, og det syner seg i litt meir hardfør behandling av lillesøstra. Ho er elles opptatt av babyar og skal gi både Lydia og dukkene sine ”pupp”… Simone imponerer oss foreldra med å vere så omgjengelig og tillitsfull. Det kjem nye folk inn i livet hennar heile tida, og ho tek imot dei med opne armar. På tysdag starta ny barnepike-vikar hjå oss, og etter to dagar arbeid hjå oss, grein Simone når ho gjekk. På legebesøk førre onsdag, gjekk Simone heilt uoppfordra rundt kontorpulten til legen ved endt konsultasjon, tok han i handa og sa ”mesi boto” (merci beaucoup- tusen takk).

Eg, Elisabeth har mi misjonsoppgåve i heimen. Eg prøver å organisere kvardagen med hushjelp, bleieskift, rydding, leiking med borna og så vidare. Eg har også saman med Jostein ansvar for gjestehusdrifta og prøver å rydde opp litt etter litt i huset her etter fleire år utan folk, og organisere gjestehuset igjen. ”gjør det lille du kan, der hvor Gud har deg satt” lydde frå Norrøna radio sin web-radio her ein dag. Eg må vere så ærleg å seie at eg kjenner på at eg gjer lite i Guds rike no, det hender eg tenker at når eg var i Noreg gjorde eg så mykje meir, eg var så mykje meir engasjert i teneste for Han. No er eg ”berre” mamma – og ei sliten mamma utan særlig overskudd i kvardagen. Då må eg seie til meg sjølv at ”det er ei tid for alt”. Akkurat no er mi oppgåve å ta meg av to små jenter og skape tryggleik for dei, og gje dei å verte glade i Jesus. Be gjerne om krefter og frimod.

Til slutt må eg fortelje litt frå turen vår til Mali, sjølv om det er ein månad sidan vi var der. Vi hadde eit to vekers opphald i Mali, først og fremst for å vere med på misjonærretreat, ei fem dagars misjonærsamling for alle dei norske misjonærane i Mali – pluss oss ivorianarane. Godt å få forkynning og fellesskap på norsk. Resten av tida budde vi på gjestehuset i Bamako. Mali var forferdelig varmt! 36 grader inne på kvelden, til tider med strømstans var heavy saker. Men for meg var det utrulig godt å vere attende til Mali og Bamako, det vart bearbeiding av kjensler og minner frå eit tøft førsteår som misjonær. Mest inntrykk gjorde det for meg å kome attende til Sebenikoro. Når eg reiste derifrå, må eg innrømme at det var ”utan å sjå seg attende”. Var berre glad for å få reise derifrå. Men når vi kom attende møtte vi folk som hugsa oss, som satte pris på oss, som hadde betydd noko for oss, og som vi hadde betydd noko for. Når vi kom inn i ”gamlehuset” vårt, var det tydeleg at Simone kjende seg att. Ho var heime. Og når hushjelpa kom for å helse på, sprang Simone rett i armane på henne, og meg omfavna ho, altså hushjelpa, med kyss. Vi besøkte naboparet vi vart litt kjende med. Eg spurde kona om ho las i Bibelen eg gav henne. Ja, kvar dag, sa ho, og siterte bibelverset eg hadde skreve i helsing i omslaget. Det vart sterkt for meg. Heile det året var ho den einaste eg vitna for, og hadde bibelundervisning for. Men det lille eg hadde gjort såg ut til å bere frukter. Så sit eg att med gode minner frå Sebenikoro og Mali og menneska eg møtte der, glad for den erfaringa det gav meg, men også glad for at eg no er i Abidjan, og at det er her eg skal leve dei neste åra…

Elisabeth

5 kommentarer:

To store sa...

Kjære Elisabeth!

Så godt å lese det du skriver! Du gjør det du kan veldig godt på den plassen du er satt og den situasjonen du er i! Ikke tenk på at du skulle gjort mer! Gud kan velsigne det vi synes ser lite ut - overlat det til han! Og det er slett ikke lite å være mor! Jeg skjønner nok hvordan du tenker, jeg følte liksom ikke jeg gjorde nok hvis jeg "bare" var mor da vi var ute, men nå angrer jeg på at jeg ikke prioriterte familien enda mer! Kanskje er dette noe vi som kommer fra "likestillings-Norge" føler mer på enn folk fra andre kulturer og norske misjonærer i gamle dager? Likestillingsholdningen vi har med oss fra vår kultur er ikke bare til frihet for kvinnen, men også til press; det er liksom ikke nok det vi gjør hjemme og for barna våre. Men om det ikke virker viktig for travle nordmenn er det viktig for Gud, for barna og familien og for oss selv! Og det bærer siden frukt som andre kan bli velsignet av!

Lykke til videre! Må Gud velsigne dere alle 4!

Klem fra Kjersti

To store sa...

Kjære Elisabeth!

Så godt å lese det du skriver! Du gjør det du kan veldig godt på den plassen du er satt og den situasjonen du er i! Ikke tenk på at du skulle gjort mer! Gud kan velsigne det vi synes ser lite ut - overlat det til han! Og det er slett ikke lite å være mor! Jeg skjønner nok hvordan du tenker, jeg følte liksom ikke jeg gjorde nok hvis jeg "bare" var mor da vi var ute, men nå angrer jeg på at jeg ikke prioriterte familien enda mer! Kanskje er dette noe vi som kommer fra "likestillings-Norge" føler mer på enn folk fra andre kulturer og norske misjonærer i gamle dager? Likestillingsholdningen vi har med oss fra vår kultur er ikke bare til frihet for kvinnen, men også til press; det er liksom ikke nok det vi gjør hjemme og for barna våre. Men om det ikke virker viktig for travle nordmenn er det viktig for Gud, for barna og familien og for oss selv! Og det bærer siden frukt som andre kan bli velsignet av!

Lykke til videre! Må Gud velsigne dere alle 4!

Klem fra Kjersti

Bente sa...

Så flink du er til å skrive, Elisabeth! Ja takk til flere slike innlegg!! Avstanden føles plutselig ikke så stor når vi kan ta del i hverdagene deres på denne måten...

Silje sa...

Så godt å høre at du fikk en god opplevelse når du var tilbake, Elisabeth! Og du har virkelig betydd noe for noen! Hvem andre skulle snakket med nabokona og gitt henne bibelen?

Å ta vare på familien er det viktigste du kan gjøre tror jeg! Tenk for en oppgave Gud gir oss når han gir oss barna våre (og sine). En kan noen ganger nesten få følelsen av at barna er noe man skal ha tid til litt på siden av alle de "viktige" tingene vi skal fylle livet med. Men så er de det viktigste.

Gud velsigne hverdagene deres!

Klem

Anonym sa...

Ja, du e jammen flink å skrive. Så godt at du og de har det bra. Og at det var godt å kome tilbake til Bamako! Guds velsigning vidare og så lengtar vi litt etter bilete av jentene....)
Anne Birgitte