Broderlig besøk

I går kom min bror Oddvar og kona Solveig på besøk hit til Massy. De blir her til fredag.

To timer på museet i Louvre og første tur for meg til toppen av Eiffeltårnet er det vi har fylt denne dagen med. Lange køer gjør at tiden går fort. Men nok en varm og god vårdag gjorde at vi at vi også kunne kose oss på uterestaurant. Vi kan forsikre om at det ikke eksisterer noen som helst misunnelse overfor dere som snør ned på Sørlandet.

Som alle andre på Louvre fant vi selvsagt Mona Lisa. Der var det også to som knelte ned foran det berømte bildet og tilsynelatende tilba henne. Mulig det hele var ment som en spøk, men for meg ble det et talende bilde likevel. Ganske utrolig hvilken status det lille maleriet etter hvert har fått.

Eiffeltårnet kan forøvrig også anbefales. Men kanskje ikke for deg som har høydeskrekk.



I morgen skal vi kose oss med en ny Paris-tur.

Jostein
(Alle foto krediteres Solveig og Oddvar)

På toppen av Eiffeltårnet fikk vi vite hvor langt borte vi akkurat nå befinner oss

fra to hovedsteder som vi regner med å få god kjennskap til de nærmeste årene

Snøklokker

Heilt frå eg var barn har snøklokker vore det store teiknet på at våren har kome. Derfor var det heilt fantastisk å finne ein heil skogsbotn dekka av desse vakre blomane, mykje større enn å sjå det overdådige slottet til Napoleon i Fontainebleau. Det var nemleg her vi fann dei. Men så er og blir eg jo ei landsens jente...

Elisabeth

Slik ser forresten Napoleons lille hage ut. Med slottet i bakgrunnen

Verdensbilde møter verdensbilde

En av hovedutfordringene i forberedelse til det å bli misjonær ligger etter min mening i refleksjoner rundt verdensbilder – eller virkelighetsforståelse (både det synlige og det usynlige). Hvilket verdensbilde har jeg som kristen nordmann? Hvilket verdensbilde har en vest-afrikansk muslim, vokst opp i en kultur der tradisjonelle afrikanske religioner også er helt sentral? Hvordan skal vi forstå hverandre?

I misjonærutdanningen på Fjellhaug brukte vi i fjor mye tid på dette. Og jeg har fortsatt refleksjonene også her i Frankrike. I den sammenhengen har forfatteren Ahmadou Kourouma vært et spennende bekjentskap. Han er en av Elfenbenskystens mest kjente forfattere, og faktisk også malinké. Selv var han en regimekritiker, og måtte av den grunn leve mesteparten av livet sitt i eksil utenfor hjemlandet.

I høst har jeg lest boken hans ”Waiting for the Wild Beasts To Vote.” En bok som har en rekke spennende elementer i seg. Den er fiktiv, men bygger også på både historiske fakta i internasjonal politikk, kolonihistorie, særkulturelle fenomener fra malinkékulturen og ikke minst vest-afrikansk mytologi. Sistnevnte er kanskje spesielt viktig for å forstå det verdensbildet som preger denne kulturen.

Boken forteller historien om et vest-afrikansk land fra kolonitiden og fram til slutten på den kalde krigen, som også fikk betydning for afrikanske lands relasjoner til Vesten. Hovedpersonen er Koyaga, som går veien fra å være en respektert jeger (hos malinkéene den ypperste statusposisjon), via hans innsats som soldat for den franske kolonimakten i Indo-Kina, til han blir hjemlandets president og diktator i 30 år.

Boken preges av afrikansk fortellerkunst, først og fremst gjennom skikkelsen til ”grioten” eller ”soraen”, som er en slags skald og som er den tradisjonelle historiefortelleren. Marabouten (en slags trollmann) og fetisjene (lykkeamuletter) var viktige for at presidenten fikk den makten han gjorde, og ikke minst beholdt den i så mange år.

I møte med dette verdensbildet utfordres vi sterkt når vi kommer med det frigjørende kristne budskapet. Vil de forstå oss? Eller kanskje vel så viktig: Forstår vi dem godt nok til at vi kan forklare evangeliet for dem på en forståelig måte?

Her trenger vi som misjonærer mye klokskap og visdom. Vår oppdragsgiver er selve Visdommen. Vær gjerne med og be om at vi må få ta noe av denne i bruk vårt arbeid i Vest-Afrika.

Vil du lese mer om utfordringene der NLM nå arbeider i Mali, anbefaler jeg misjonærfamilien Selstøs blogg i høyre marg. Her får du blant annet litt innblikk i grioten og jegerens posisjon blant malinkéene. Men også at det finnes åpne dører for evangeliet.

Takk for forbønn!

Jostein

En gledens dag

I dag er det stor glede i Kristiansand. Etter to år i Norge blir vår ”søster”/”svigerinne” Fanny gjenforent med sine to døtre på fire og fem år.

Etter at Fanny flyttet til Tveit i Kristiansand for ett års tid siden har hun blitt som en datter for ”de gamle Sæth”, og en del av Tveit Frikirke. Før det bodde hun ett år i Farsund, der hun også ble godt integrert i Misjonskirken.

Hun har hatt et tøffere liv enn de aller fleste på sin alder. Allerede som 23-åring ble hun enke da mannen ble drept i hjemlandet. Selv måtte hun også flykte i all hast, og hun fikk ikke med seg de to døtrene sine. Vi kan bare forestille oss smerten hun har levd med.

Etter en lang kamp og mange opp- og nedturer kommer jentene i dag endelig til Kristiansand, og nå begynner en ny epoke. Og vi har fått to nye ”nieser”.

I ettermiddag blir det takkefest på Drangsholt. Og takken fra oss alle går først og fremst til Gud som har hørt mange bønner i forbindelse med denne situasjonen.

Vi deler gleden med dere der hjemme også her i Paris.

Elisabeth & Jostein

Lagt til torsdag kveld:
Vi har akkurat sett TV-innslag fra den rørende gjenforeningen i Kristiansand i går, og gledestårer presser på.

Vil du se innslaget kan du klikke på denne linken til TV Sør. Deretter kan du spole deg fram til ca. 02:40 av sendingen.
Vi gleder oss til å treffe jentene i sommer.

Innholdsrike dager

De siste dagene har vært ekstra travle, innholdsrike og veldig kjekke. Ikke minst på fritiden.

Tirsdag kveld var vi på besøk hos våre amerikanske venner Ashley og Tim (du finner bloggen dere i venstre marg), som arbeider som misjonærer blant vest-afrikanske immigranter her i Paris. De bor i St. Denis, en forstad nord for Paris.

Onsdag var vi fire norske her på besøk hos vår norske gourmet-venn, Jan Erik, som bor i Paris sentrum. Han studerte her før jul, men bruker nå tiden sin på å lære seg å lage de deiligste franske retter, på kokkeskolen Le Cordon Bleue. Og vi fikk en virkelig smakfull treretters og ikke minst koselig selskap. Veldig koselig.

Bildet av oss fire "NLM'ere" er tatt på toppen av den

30 etasjer høye blokken der Jan Erik bor.

På kvelden var jeg invitert til fotball hos min britiske klassekompis Daniel. På programmet stod Frankrike mot Argentina. En koselig kveld, med de små skårene i gleden at både Frankrike, England og Norge tapte sine respektive kamper.

Fredag kveld hadde vi et forsinket ”bursdagsselskap” for Elisabeth her på bruket. Med kaker, snacks, et par leker og hyggelig samvær.

Dagen i dag, lørdag, må kunne betegnes som den store fotballdagen. Først spilte vi selv her i Massy, før turen gikk til Parc des Princes i Paris. Det er hjemmebanen til byens fotballstolthet, Paris Saint-Germain. Motstander var en av aristokratene her i landet, Monaco. Som utlendinger klarte vi å argumentere oss til å få plass blant bortefansen (betalte dermed 8 euro i stedet for 28). Og hvilken målfest det ble. PSG vant 4-2, og det er valuta for pengene: Vi betalte bare 1,3 euro per mål. Atmosfæren på en slik kamp må bare oppleves. 40 000 mennesker, som fikk noe å juble for allerede etter fire minutter. Sang og skråling i samfulle 90 minutter. Og en pipekonsert av en annen verden da Monaco fikk straffe – ja straffeskytteren ble tydeligvis påvirket, og brant straffen. Her har norske supportere noe å strekke seg mot.

Etter kampen fikk vi se noe av idrettens bakside. Politioppbudet var enormt. Opprørspoliti. Forberedt på bråk. Som ”bortesupportere” var det vi som ble holdt mest under oppsikt. Så voldsomt var det at til og med mine britiske venner syntes dette var i overkant. Og de er mer vant til slikt enn de fleste. Grunnen er et sammenstøt med dødelig utfall i høst.

Men alt gikk fredelig for seg denne gangen. Og nå har også helgefreden senket seg over familien Sæth.

God helg!

Jostein

Vårstemning i Paris

Lørdag formiddag. Sola skin og det yrer av liv i gatene i Paris. Eg går forbi ein trio av gitar, saksofon og trommeslagarar. Står og lytter litt til jazzmusikken som smyg seg inn i øyregangane. Eg kjøper meg ein crèpe (pannekake som franskmenn er spesialistar på). Eg set meg ned ved Seinen med solsteiken i andletet. Med eitt høyrer eg pianospel. Skikkeleg fengande ragtime. Eg går etter lyden. Og dette var det eg fann, midt på ei bru ved "Île Saint Louis"(heilt i hjartet av byen)

Eit lite Ps. Sjekk dei bare leggane til småjentene. Det var KALDT sjølv om sola varma godt i lune krokar.

Brødmannen

Flere ganger i uken tar vi turen til det lokale boulangeriet her for å kjøpe brød. De typiske franske baguettene er lite å bli mett på. Og spør vi etter ”pain” (brød) får vi det jeg vil kalle en litt større utgave av en baguett. Altså heller ikke noe å bli mett av. Dermed blir ordren som følger: ”Je voudrais un pain céréal, s’il vous plaît” (Jeg vil gjerne ha et grovbrød, er du snill), og så kan vi like godt legge til: ”Comme toujours” (som vanlig).

Og brødmannen er ikke sein om å finne fram et par små ”grovbrød”. Med sitt alltid like store smil og gode humør. Det er tydelig at han undrer seg veldig over disse rare norske brødvanene: ”Dere spiser veldig mye grovt brød i Norge?” Han har nemlig lagt merke til at Gunhild og Torstein (de andre norske som er her) også liker ”pain céréal”. ”Ja, livet i Norge består av grovbrød”, svarer jeg spøkefullt, men mener at jeg nesten har mine ord i behold. Deretter takker han for at vi visstnok er så flinke til å drive reklame for ”grovbrødene” hans. ”Nå kjøper både newzealandere og ungarere pain céréal hos meg”, sier han og gir oss æren. Tydeligvis er det ikke bare nordmenn som har slike vaner, for vi har nemlig drevet null og niks reklame.

Her i Frankrike er brødvanene med andre ord ganske annerledes. Ingen baker forresten brød heller. De kjøper dem hos boulangeren. Også på søndag. Det oppdaget jeg i dag, da jeg selv måtte ta meg en tur til et annet boulangerie her i Massy. Der var det lang kø, og 5-6 ekspeditriser hadde sin fulle hyre med å betjene alle de baguett-gale franskmennene. Som gjerne kjøper seg et kakestykke eller to for å spe på.

Leve ulikhetene!

Jostein

Paris-glimt fra januar måned

”Den ivorianske bananen”

Vi har funnet en ivoriansk restaurant her i Paris med det velklingende navnet ”På den ivorianske bananen.”

Torsdag hadde vi planlagt å feire Elisabeths bursdag her. Dessverre viste det seg at restauranten er stengt fram til 30. januar, og vi fant oss dermed en tyrkisk restaurant i stedet denne gangen.

Men vi kommer garantert til å ta turen tilbake en gang i nær fremtid. Og så fremt mat og restaurant står til forventningene (det så forresten utrolig flott ut gjennom vinduene), må dere som gjester oss her i Paris i løpet av våren være foreberedt på en tur til ”Restuarant A la Banane Ivoirienne”.

Bon appétit!

Kvinnen i mitt liv – 30 år!!!!

I dag blir Elisabeth 30 år, hun som har vært min forlovede i veldig snart 5 år og min kone i mer enn 4 år.

Hva skal man si i en sådan anledning? Det er så mangt. Og aller helst burde en si det hver eneste dag, ikke bare i anledning et og annet jubileum.

Jeg trekker likevel i denne anledning fram en liten setning fra den gangen vi giftet oss i oktober 2002: ”Du er det vakreste mennesket jeg kjenner!”

Det står ved lag. Det gjelder forresten alt det andre som jeg sa den gangen også. Men det (og alt det andre som skal sies) får vi ta ”face-to-face” på tomannshånd…

Gratulerer med dagen, Elisabeth! Jeg gleder meg over hver dag sammen med deg, og takker Gud for at du er min!

Jostein

Trygg parkering

Selv om vi befinner oss i Frankrike, står bilen vår også her parkert trygt i ”Norge”. Parkeringsplassen vi bruker her rett utenfor skolen heter nemlig intet mindre enn ”Norgesalléen.”

Særlig tryggere enn det kan det vel neppe bli.

Men vi slipper heldigvis isskraping…

Flodhest

Da var det kanskje på tide å avsløre det som har vært ”ukens spørsmål” i flere uker her på bloggen. Ordet ”Mali” betyr altså flodhest. Mange rette svar.

Afrikas tredje lengste elv heter Niger, er 4184 km lang og renner gjennom Guinea, Mali, Niger, Benin og Nigeria. Denne elven renner blant annet gjennom Malis hovedstad Bamako. Og det er vel ikke så overraskende at flodhestene koser seg i en slik elv.

Niger i solnedgang

Noen fakta om flodhesten:

Skal visstnok være det dyret som dreper flest mennesker i Afrika

De største veier opptil 4000 kg

Er vegetarianere

Verdens tredje største landdyr (etter elefant og hvite neshorn)

Høyde: 1,6 meter

Lengde: Rundt 5 meter

Prøv ikke å kappløpe med en flodhest, da sliter du…

Levetid: Opptil 50 år

Kan spise så mye som 45,5 kg gress i løpet av en natt

Holder pusten i opptil 5 minutter

Det engelske navnet hippopotamus kommer fra gresk og betyr ”vannhest”

Ellers: Grunnet manglende kreativitet omdøper vi nå ”ukens spørsmål” til ”månedens spørsmål”, fremdeles med tematikken ”Vest-Afrika og misjon”

God helg!

Tidlig vår i Paris.

Solfylt helg i Frankrike. Tur i Luxembourghagen på lørdag og i skogen på søndag.

Og der, midt blant brune trær: tegn til vår.

Vitnesbyrd

Det å høre andre menneskers vitnesbyrd er noe som alltid rører meg veldig sterkt. Det er et bevis på hva Gud gjør i menneskers liv, også i dag.

I høst hadde vi en runde i klassen der alle kort fortalte om sin vei til kristen tro. Jeg ble noe overrasket da det viste seg at halvparten av klassen ikke hadde kristen bakgrunn. I en klasse på åtte personer der alle skal inn i en eller annen form for misjonstjeneste var det fire personer som hadde opplevd at noen andre mennesker hadde ført dem til Jesus. I seg selv et åpenbart bevis på at misjon fungerer og at det er viktig. Gud møter mennesker også i dag, og han kan bruke både deg og meg i denne sammenhengen.

Det faktum at mennesker som selv gjennom ”misjon” har fått møte Jesus, nå språkutdanner seg for å reise til andre kulturer for å bringe budskapet videre, ble sterkt for meg der og da. Og det er blitt en inspirasjon for meg.

Blant de i klassen som har gjort mest inntrykk er en britisk kvinne i 50-årene. Ut fra det lille hun sa i klassen skjønte jeg at hun hadde en helt spesiell livshistorie. Hun var her bare i 2 måneder før jul, og nå er hun på vei til Afrika for å arbeide blant spedalske i Kongo.

Da vi tok farvel med henne før jul, og ønsket henne Guds velsignelse, sa hun: ”Dere har ikke hørt halvparten av historien min enda.”

Hjemme i julen søkte jeg etter bloggen hennes på nettet, for å finne ut mer. Den fant jeg ikke, men jeg fant vitnesbyrdet hennes på en annen nettside. Og det var sterk lesning.

Har du tid, vil jeg anbefale deg å lese vitnesbyrdet her.

Håper dette kan være med og inspirere deg helt i starten av et nytt år. Veien til tjeneste kan være kronglete. Livet kan være vanskelig og uforståelig. Men Guds plan står ved lag. Og Han vil bruke både deg og meg.

Jostein

En språkstudent med manglende kunstinteresse

Nå går språkstudiene over stokk og stein, her…

Av alle ting skal vi nå rett og slett begynne å presentere franske kunstnere for hverandre. Og jeg som vet null og niks om kunst!

Jeg har nettopp fått en oppgave til neste fredag. Det er å gi en kort presentasjon av en kunstner og hans arbeid. Har knapt hørt navnet før: Eugène Delacroix.

Finnes det noen Delacroix-fans der ute, så pøs på med info!!!!
Jeg er nemlig ikke kjent for å være den store kunst-elskeren…

Hadde det bare vært politikk…

:-)

Jostein

På plass

Da er vi altså vel tilbake på språkskolen i Massy, og i gang med hverdagen igjen.

Det ble en lang ”Europa-turné” sammen med vår kjære Mitsubishi, og ankomsten her var halv elleve mandagskvelden. Litt tett på skolehverdagen som tok til allerede tirsdag morgen halv ni. Og det var rett på. Med leksegjennomgåelse og nye grammatikkoppgaver. Like greit egentlig.

Turen sørover ble en konsentrasjonsmessig kraftanstrengelse for sjåføren. Med nesten kontinuerlig regnvær, masse vind (spesielt i Danmark og store deler av Tyskland), mye kjøring i mørket og ikke minst en masse tungtransport på veiene, var det nok å holde styr på. Men alt gikk vel, og det er vi takknemlige for.

Belgia ble derimot et ganske så sørgelig kapittel denne gangen. Her mistet vi uforholdsmessig mye tid på grunn av køkjøring. 5 mil på en time på disse veiene er ikke akkurat noe å skryte av. Blir vel helst å sammenlikne med Trollstigen og andre smale vestlandsveier. Og da vi for andre gang på kort tid ble stående i kø, fikk vi litt nok – og bestemte oss for å ta en matpause på en McDonald’s som lyste opp langs motorveien. Her tenkte vi å briefe litt med våre franskkunnskaper når vi skulle bestille maten, men så viste det seg at ekspeditrisen ikke forstod fransk! Så vi måtte slå om til engelsk… Nedtur. Og vi som trodde at Belgia var et fransktalende land. Tydeligvis så befant vi oss i den flamsktalende delen av landet, og det språket blir det neppe aktuelt å lære seg med det første. Mette ble vi i alle fall.

Med hyppige pauser, køkjøring, McDonald’s-besøk etc. brukte vi mandag til sammen 12 og en halv time fra vårt overnattingssted noen mil sør for Hamburg hit til Massy.

I dag har vi lesedag, og den blir hovedsakelig brukt til å slappe av…

E&J

Retur Paris

Først og fremst vil vi ønske alle våre blogglesere et riktig godt nytt år – 2007!

Og takk for det gamle til dere vi har hatt kontakt med, enten ”live”, på telefon, mail, brev eller her på bloggen. Vi satser på at kontakten opprettholdes også i det nye året. Det gamle året har gitt oss mange nye bekjentskaper og vennskap, og det blir spennende å se hva det nye året bringer i så måte.

For vår del har vi hatt to herlige og avslappende uker hjemme i Norge. Vi har kost oss med små og store familiemedlemmer, og vi har fått anledning til å treffe mange venner. Dessverre er det også mange vi ikke har rukket å treffe, men to uker er kort tid og går som kjent svært så fort. 1 uke på Sunnmøre, 1 uke på Sørlandet og nyttårshelgen i Oslo har vært programmet vårt.

Nå er vi klare for retur til vårt ”hjem” i Frankrike, og det er denne bilen som skal bringe oss tilbake til Massy og Les Cèdres:

Vi har nemlig bestemt oss for å ta med bilen denne gangen. Da får vi anledning til å se litt mer av Paris & omegn.

I morgen tidlig starter den vel 1300 kilometer lange ferden nedover i Europa. Vi tar ferje fra Kristiansand til Hirtshals søndag kl 08.45 og kommer til Danmark 4 timer senere. Deretter går ferden så langt vi klarer, før vi overnatter et sted i Tyskland. Sikter oss inn på området rundt Osnabrück.

Mandagen bruker vi til å ta oss helt fram til Massy, og installerer oss der igjen før skolen starter opp tirsdag morgen. Denne turen kommer til å ta oss gjennom Danmark, Tyskland, Nederland, Belgia og Frankrike. Og kjøretiden skal totalt være ca 13 timer.

Her er ruten vi vil kjøre:

E&J

Travel førjulsuke

Siste uken har vært svært så travel og innholdsrik for oss her på Les Cèdres.

Sist onsdag hadde vi vår første offisielle språktest i fransk. En langvarig, krevende og utfordrende test som skal gi oss svar på hvor vi befinner oss både når det gjelder muntlig og skriftlig forståelse og evne til å uttrykke seg, samt grammatikk. Nå er svarene sendt til de franske utdanningsmyndighetene som står for evalueringen.

På kvelden inviterte vi 7 nordmenn her på bruket til ”fête norvègienne” (ekte norsk julefest), med risgrøt, gløgg, kransekake, norske julesanger og lek. Det ble en suksess.

På fredag var det internasjonal julekonsert i kirken her på skolen, med mange flotte og varierte sanginnslag fra hele verden. En fin opplevelse. Norske julesanger fremførte vi selvsagt også, med Gunhild og Elisabeths framføring av ”O helga natt” som et høydepunkt (for meg i alle fall :-)).

Søndag var det barnejulefest i den lutherske kirken, med julespill framført av søndagsskolebarna. Innholdsmessig forstod vi ikke all verden, men det er jo alltid like artig med barneskuespill. Også her var det selvsagt kor (med Gunhild og Elisabeth som deltakere), men det var vel helst som et ”senior-kor”. Stort sett 60+. 80 år gamle madame Blanche var myndig og engasjert dirigent. Aldri har jeg sett en mer energisk 80-åring. Helt fantastisk.

Tirsdag var det ny test, denne gangen gramatikk-eksamen. I dag skal vi framføre våre julesanger på nok en konsert. Denne gangen for å glede beboerne på ett av Massys gamlehjem. Dette er visstnok en lang tradisjon. Helt sikkert et takknemlig publikum.

Og om to dager er det hjem til Norge!

Jostein

Hver tirsdag samles vi fem i bønnegruppe. Slik det ser ut nå skal vi alle til Mali i løpet av det neste året. I går kveld hadde vi vår siste samling dette året.

Eksamenslesing og tankeflukt :-)

Eg sit med grammatikkboka og ørten ark foran meg. Det er grammatikk-eksamen i morgon, og eg burde meir enn lese. Alt av grammatikk som eg har lært denne hausten – inkludert ord og uttrykk skal i morgon visast på papir at eg kan. Men inspirasjonen er ikkje heilt på topp, så det får bli nokon ord her i staden…

Det er heilt utrulig at vi no er inne i siste veka av første halvår på Les Cedres. Eit godt halvår på dei fleste måtar. Vi har raskt funne oss til rette her i Massy. Litt lite Paris-utforsking for min del, men eg hadde kanskje litt høge forventningar til akkurat den delen. (Kanskje det heng sammen med at forrige gang eg var her hadde eg fri onsdag og i helgane og var ”fast inventar” i Parisgatene i alle fall ein gong i veka). No sit vi med lekser- og er slitne etter lang skuleveke…

Det er rart med det kor kvardagane raskt kjem over ein når ein flyttar. No har det vorte dagligdags å høyre fransk overalt, handle baguette hos den hyggelege mannen i boulangeriet, ta RER til Paris, gå på butikken og vite kva du faktisk kjøper, gå i kyrkja og seie den samme liturgien kvar søndag, fryde seg over at misjonshuset har møteoverføring og så vidare. Det er godt med det som er dagligdags.

Men så er det slik med meg at eg likar å telle ned til viktige begivenheiter. Eg har dermed talt ned til juleferie no lenge. Eg gleder meg som ein unge til å kome heim i år. 22 desember på ettermiddag set vi oss på flyet til Oslo, og så nattbuss til herlege Sylte og barndomsheimen. Det blir utrulig godt å sjå familie og vener att! Heile familien samla på sylte i jula, og heile andre familien nokre dagar på nyåret…(vi rekker å treffe begge familiane våre + å feire nyttår i Oslo med gode vener!) Og så gleder eg meg til å kunne ligge på en sofa og slappe av, eg gleder meg til store brødskiver med makrell i tomat og anna skikkelig norsk pålegg. Eg gleder meg til dyne og å ikkje fryse om natta. Eg gleder meg til å vere i en heim- og ikkje minst snakke norsk HEILE TIDA!


Elisabeth

Førjulsstemning i Paris og Massy

2. søndag i advent. Førjulsstemning i Paris. - Med meir eller mindre glorete julepynt. Nokre smakebitar...

Trykk gjerne på denne linken for å få julemusikk til bildene : "Mini-julekonsert" i St. Eustache-katedralen, Paris

Mande, malinké og mahou

Det er ikke tilfeldig at det var disse tre folkegruppene vi hadde som alternativer i forrige ukes quiz. De har nemlig en ganske nær relasjon til hverandre. Aller først skal vi bare bekrefte at det er mahou som er det rette svaret på spørsmålet vi stilte. Resulatet kan du se under ”Om ukens spørsmål.”

Mande er det vi kan kalle en ”makro”-folkegruppe i Vest-Afrika, faktisk en av de aller største, på linje med for eksempel fulani-folket. Etter det jeg har funnet ut er det cirka 11 millioner mennesker i Vest-Afrika som kommer inn under mande-gruppen. De bor i de fleste land i regionen, både Senegal, Mali, Elfenbenskysten, Burkina Faso, Gambia, Liberia, Sierra Leone, Ghana og Guinea. Dette folket er ikke nomader, slik som fulaniene er. Som et lite ápropos kan nevnes at hovedpersonen i den kjente filmen ”Amistad” (Sengbe Pieh eller Joseph Cinqué) visstnok skal være mande. Dette er for øvrig en sann slavehistorie, og en film som kan anbefales sterkt.

Malinké-folket er en av mange folkegrupper som tilhører mande-gruppen. Dette folket befinner seg for det aller meste i Mali og Elfenbenskysten. Malinkéene har også en stolt historie, og er blant annet kjent for det store ”Malinké-imperiet”, som bredte seg over store deler av Vest-Afrika fra 1240 til ca. 1500. En av de store krigsheltene var Samori Touré (levde på 1800-tallet), og det var en kar de hvite kolonialistene slet en del med å knekke. Også malinkeene er en sammensatt gruppe, og det finnes for eksempel mange ulike malinké-dialekter. Denne folkegruppen er ny for NLM, og når vi i løpet av vinteren etablerer oss i Sør-Mali (i Naréna) er det en ny malinké-gruppe som får misjonærer i sin midte.

Malinkéenes krigshelt, Samori Touré

Mahou-folket er igjen nært knyttet opp til malinkéene. Etter det jeg har forstått blir de sett på som en undergruppe her igjen. Men mahouene er veldig få (bare ca. 200 000 mennesker) og bor kun i Elfenbenskysten. Dessuten skiller visstnok mahouspråket seg noe mer fra malinké enn andre språk i denne gruppen. Men det skal kunne gå an for en malinké og en mahou å forstå hverandre.

Dette med folkegrupper og språk i Afrika er komplisert, og jeg vet ikke om det vi har skrevet her er udiskutabelt. Men ut fra det jeg har lest meg til (og blitt fortalt) er det noenlunde slik jeg har oppfattet situasjonen.

Hvis noen har korreksjoner eller tillegg å komme med så blir jeg veldig glad. Ellers har jeg et helt liv på å tilegne meg mer kunnskap om akkurat dette :-)

Jostein

Når vi mister vår historiske forankring

”Det er et paradoks”, sa læreren min Nathalie i dag, ”at vi i et så sekulært land som Frankrike har så mange kristne helligdager.”

I dag er disse dagene mer eller mindre helt uten betydning for franskmenn generelt. Ingen vet lenger hva som er bakgrunnen for feiringen. Nå skal det sies at flere av helligdagene er sær-katolske og betyr like lite for protestantiske franskmenn som for sekulære. F.eks 15. august som er Marias himmelfartsdag, og 1. november som er en minnedag for de katolske helgener.

Men poenget i denne sammenhengen er at situasjonen er slik med alle kristne helligdager her i Frankrike, også de som betyr så mye for oss som evangeliske kristne. Dette landet er i sannhet sekulært…

Det fikk jeg bekreftet også av den lutherske pastoren da jeg intervjuet ham for noen uker siden:

”Julen er en kommersiell høytid, spesielt rettet mot barna. Etter at Coca Cola og Julenissen kom til Frankrike er det disse tingene som blir forbundet med julen. Det er først og fremst en familiehøytid for franskmenn. Også for muslimene i Frankrike er julen en viktig høytid, selvsagt ikke religiøst sett, men familiært,” fortalte han.

(Dette kan kanskje høres ut som Norge, men tro oss: Situasjonen her i landet er langt verre enn i Norge. Kirkene, spesielt de ikke-katolske, oppfattes helst som sekter).

Nå kan vi selvsagt si mye om katolsk historie og tradisjon. Men at kristendommen har en dyp forankring i den franske kultur og historie er lett å merke. Enhver liten landsby vi besøkte i høstferien hadde minst én flott katedral. Og da sammenlikner vi mer med Nidarosdomen enn Domkirken i Kristiansand, for å si det slik. Sistnevnte framstår som svært så ordinær. (Bildet er forøvrig av katedralen i byen Tours).

Nå når julen nærmer seg og vi reflekterer over det store underet at Guds Sønn gjorde menneske av seg, for å vise oss veien tilbake til Gud, da er det trist å observere at det franske folk interesserer seg null og niks for akkurat det. Dette landet har forøvrig kun 2 % protestanter.

I Frankrike er det åpenbart at en har mistet sin historiske forankring på det religiøse planet. Det er også et paradoks for et folk som er så stolt av sin kultur og sin historie.

Jostein

Julemessetid

Eit av mine gode barndomsminner er julemessa i Syvde. Kvar seinhaust i mange år (pappa: kor mange?) har ein flokk driftige damer stilt opp med ting dei har laga og ordna til gjennom eit langt år. Det er ikkje få gongar eg har sett og høyrt mamma site med eit eller anna handarbeid som er til julemessa.

Også i år vart det satt ny rekord når det gjaldt penger (igjen, pappa, kor mykje?). Eg beundrar stort mamma og resten av gjengen som stiller opp år etter år - og dei er jo med på å gjere det mulig for Jostein og meg å reise til Mali - tusen takk!

Den lutherske kyrkja hadde julemesse på laurdag. Med den gode barndomsfølelsen i magen gikk eg dei ti minutta til kyrkja for å oppleve fransk julemesse. Hm. Ikkje heilt det samme nei. Eit lite rom i kyrkja hadde tre langbord dekka med forskjellige saker. For det meste ting frå Madagaskar, nokre innkjøpte lys og lysestakar, og nokre få handlaga ting. Mademoiselle Braech (ei dame på 86 år) hadde laga ein haug med syltetøy og malt på lokka. Ingen loddsalg eller fellesskap. (ingen folk heller for den saks skuld)

Men igjen, eg berømmer dei som stiller opp og ynskjer å bidra til kyrkja si. Men, det er vel berre å innsjå det at Norsk misjons julemessetradisjon er noko heilt anna enn her.

Eit lite inntrykk av julemessa. Skikkelig dårlig bilete. Men dei fire damene du ser på biletet er ildsjelene bak dei heile og dei skjønnaste damene eg veit om her i Frankike (frå Kamerun, 2xMadagaskar og USA)...


Ps. Eg sit og gumler på Hockey-pulver. Hadde gløymt kor godt det var. Tusen takk til alle som har sendt salt snop. Eg er redda til langt ut i 2007. (meir konkret takk ligg på posten der eg syng ut mi nød....)

Egoistisk jogging?

Helt siden videregående har jeg med jevne mellomrom prøvd å starte meg en ”joggekarriere” for å holde formen ved like. Når jeg nå har bikket 30 år er det blitt desto viktigere. Stort sett har ”karrierene” hatt kort levetid – dvs noen uker.

Etter høstferien i slutten av oktober har jeg derimot startet min første franske ”joggekarriere”. Hver mandag og torsdag kveld tar jeg turen, sammen med min engelske klassekompis Daniel, til den store parken rett i nærheten her. Vi nøyer oss med en halvtimes tid. Men du verden for en viktig halvtime…

I skrivende stund har jeg nettopp kommet tilbake etter kveldens tur – denne gangen med amerikansk joggeselskap. Men det er en ting som har undret meg litt:

Hver gang jeg har jogget får jeg den gode følelsen av at jeg har gjort noe svært fornuftig. Den samme følelsen en får når en har gjort noe godt og betydningsfullt mot noen. Men en joggetur må jo være noe av det mest egoistiske jeg kan gjøre. Jeg jogger jo helt og holdent for mitt eget ve og vel – ikke for andres.

Hvordan kan en slik ”egoistisk handling” gi en så god følelse?

Jostein

Galeries Lafayette

I helgen ”forvillet” vi oss (ganske så tilfeldig egentlig) inn på et av Paris’ meste kjente kjøpesentre, nemlig Galeries Lafayette. Det ble rett og slett en opplevelse. Men ingen lang tidsfordrivelse for oss.

Et lite glimt av "kjøpesenterkatedralen" Galeries Lafayette

God tid bruker du på Galeries Lafayette dersom du:

Elsker å være der alle andre mennesker er på samme tid som deg

Elsker å gå i kø

Elsker å betale masse penger

Elsker juleglitter, juggel, blinkende lys og skikkelig ”jule-kjøpe-gaver-stemning”

Elsker masse bråk og stadig reklame over høytaleren

Elsker blanding av svettelukt og nydelige parfymelukter på samme tid

Elsker å se på all verdens deilig sjokolade og annet spiselig uten å ha råd til å kjøpe

Elsker å oppdatere deg på de siste moter fra Paris

Veldig kort tid bruker du på Galeries Lafayette dersom du:

Trives best i eget selskap

Hater kjøpesentre og kjøpelystne mennesker

Ikke har lommeboka stinn

Ikke har så veldig stor sans for forbrukskultur

En halvtime/time bruker du på Galeries Lafayette dersom du:

Er der for aller første gang, og lar deg fascinere av det hele

Dersom du har trasket i Paris mange timer i forkant og har bein som er relativt klare for en hvil

Har med deg en liten jente på 11 måneder og en vogn

Ønsker å oppleve noe av det Paris er kjent for

Ønsker å oppleve skikkelig folkeliv

Egentlig bare har tenkt til å gå ”ganske raskt” gjennom kjøpesenteret

Vi endte i siste kategori. Neste gang er sannsynligheten ganske så stor for at vi ender kategori nummer 2. Hvis ikke må vi i alle fall finne et annet tidspunkt enn en lørdagskveld…

Svar på "Ukens spørsmål" uke 47

Flertallet har rett på quiz'en denne uken også. Nærmere bestemt 54 prosent.

Elfenbenskysten har nemlig vært verdens største produsent og eksportør av kakao.

Etter at krigen brøt ut har situasjonen endret seg noe, og nabolandet Ghana har økt sin eksport på "bekostning" av Elfenbenskysten.

Nytt "Ukens spørsmål" ligger ute.

Lykke til!

PS! Meningsmålingen er laget av en ekstern leverandør, og vi har derfor ikke kontroll over reklamen som ligger på meningsmålingssiden.

Gjestebok

I margen til høyre finner du nå en link som heter ”gjestebok”.

Vi har laget denne for deg som kan tenke deg å sende oss en liten hilsen i ny og ne, men som ikke ønsker å kommentere bloggpostene spesifikt. I gjesteboken kan du enkelt og greit skrive akkurat det du vil.

Ellers ser vi nå frem til en koselig helg med nytt norgesbesøk. Denne gangen er det Stine og Tommy med lille Marie (11 mnd) som er her frem til mandag morgen. Jørgen måtte bli hjemme hos besteforeldrene.

Vi er takknemlige for å ha gode venner, og det gjør godt å ha slike ”helnorske” helger innimellom.

God helg til deg også!

E&J

Det er to ting eg saknar…

1) Eg saknar å sjå at posthylla vår av og til har eit brev (eller eit lite kort?), og ikkje ”berre” omadresserte rekningar, Utsyn og Revmatikeren.

2) Eg saknar salt snop. Skikkelig salmiakk-snop. Dundersalt, Salte fisker, Ifa (å, gode gamle Ivar F Arnesen) Djungelvrål, Tyrkisk pepper. At dei ikkje har kome lenger i dette landet! At dei ikkje har forstått at det burde vere ein menneskerett å kunne gå i butikken og kjøpe salt lakris. Men neida. Her er alt søtt, veldig søtt.

Elisabeth


PS: For den som vil forbarme seg over en stakkars:


Elisabeth Sæth
Les Cedres
17, voie de Wissous
91300 Massy
France.

Svar på "Ukens spørsmål" uke 46

Svaret på spørsmålet i forrige uke var helt riktig alternativ C.
Elfenbenskystens naboland er altså Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana.

Nytt spørsmål for denne uken ligger i margen til høyre.

Lykke til!

PS! Meningsmålingen er laget av en ekstern leverandør, og vi har derfor ikke kontroll over reklamen som ligger på meningsmålingssiden.

Det fins ein kur for alt...

Eg er sjuk. Neida. Det er ikkje noko alvorleg, berre ei kraftig haustforkjøling. Men nok sjuk til at det har halde meg vekke frå skulen to dagar. Og nok utslåande til at eg i dag sit på rommet og ser gamle program på web-tv i staden for å vere med Jostein og Habostads ut på landet for å besøke søte, gamle frøken Braesh frå kyrkja.

Kva gjer ein for å bli frisk når ein er typisk haustsjuk? Jo, spør du ein apotekar i Noreg, kjem du sannsynlegvis heim med ein pakke Paraset samt Otrivin. Og du har sikkert fått beskjed om å kvile deg, så går det over av seg sjølv…

I går tenkte eg at eg måtte få meg noko slikt- Paraset og Otrivin, altså. Apotek finn du på nesten kvart hjørne her i dette landet, berre i ein radius på et par kilometer frå skulen, veit eg om minst seks. Eg gjekk innom eit og spurte om hjelp mot min slitsomme sjukdom.

Og jada. Apotekarar i Frankrike veit råd. Mannen bak skranken byrjar på jakta etter Den Store Forkjølelseskuren.

Pakke ein: Ein fem dagers tablettkur som er ei blanding av paraset og eit middel eg ikkje kjenner til iallefall. Men det skal hjelpe på det meste: tett nase, feber og elles dei fleste forkjølelsessymptom.

Pakke to: Eg er tungpusta. Bronkiane er litt "slitne". Aha. Herr apotek kjem med ein pakke og kallar det ”suppositoire”. Eg må spørre om betydninga. Fransken min er nok ikkje på eit medisinsk nivå enda... Litt beskjemma forklarer herr apotek at ”you put it behind”. Stikkpillar for tung pust? hm. Kvifor ikkje?

Pakke tre: Halsen er forferdelig vond. Om han har noko mot det? Repsils eller noko? Ein pakke med ein raud munnspraymedisin blir satt på skranken. Skal sprayast inn i halsen fleire gonger for dag. Gjer underverk.

Og Otrivin? Nei, det får du ikkje uten resept her i dette landet. Der går visst grensa. Det er jo sterke saker...


Elisabeth

Lange ord

Det lengste ordet i det franske språket er dette:

Anticonstitutionnellement (25 bokstaver)

Sikkert ikke så veldig vanskelig å tenke seg til sånn cirka hva det betyr på norsk. Ordboka oversetter det slik: ”i strid med forfatningen.”

Slike lange ord er egentlig veldig sjeldne i det franske språket. For dette språket liker nemlig ikke sammensatte ord, og bruker heller haugevis av ord for å forklare en ting som bare har ett ord på norsk eller engelsk.

Tradisjonelt sett har følgende ord blitt sett på som det lengste i det norske språket:

Høyesterettsjustitiarius (24 bokstaver)

På fransk ville en brukt minst 6 ord på dette.

Men Wikipedia gir oss noen flere norske godbiter:

organisasjonsutviklingsprosesser

sannsynlighetsmaksimeringsestimator,

mesterligakvalifiseringskampene

masseødeleggelsesvåpenspesialist

Men ingenting slår vel dette ordet, som vel og merke må være i bruk i svært så enge kretser:

Karbondioksidbrannslukningsapparatutsprøytningsdyse-bruksanvisningvedlegginnholdsfortegnelsene
(92 bokstaver)

Slå den!

Kjerringa og julekvelden

Det forplikter å være nordmann i utlandet. Plutselig skal en på en måte representere landet sitt. En skal presentere norsk kultur, historie, mattradisjoner – kort sagt det som er ”typisk norsk.” Og hva er egentlig det da?

Her en dag bar det alldeles galt av sted for min del.

I klassen skulle vi gå gjennom typiske franske uttrykk som f.eks: ”Hun er rød som en tomat.” I tillegg skulle vi oversette liknende uttrykk fra våre egne land til fransk.

Ett av de aktuelle uttrykkene var ”Hun er snill som…” Jeg tenkte så det knaket for å finne et typisk norsk uttrykk for dette. Etter hvert så kom jeg på at det var da noe med julekvelden og kjerringa. ”Yes, jeg har det”, tenkte jeg, og presenterte følgende setning på fransk:

”Elle est jolie comme la femme de la veille de Noël" (eller noe i den dur). "Hun er snill som kjerringa på julekvelden."

Deretter argumenterte jeg overbevisende for at dette uttrykket hadde sin opprinnelse hos den snille og greie norske familiemoren som hver julekveld deler rundhåndet ut med julegaver både til mann og barn.

”Interessant”, syntes tydeligvis mine amerikanske og britiske klassekamerater.

Snakk om feilinformasjon!

Det skjønte jeg ganske så fort samme dagen. Vel er nok den norske bondekjerringa både snill og grei på julaften, men uttrykket er vel heller ment å brukes når vi overraskes av noe: ”Det kom som julekvelden på kjerringa.”

Til alle dere ”typisk norske”: Unnskyld! Beklager så mye. Kan dere se i nåde til en stakkars ”norsk ambassadør”?

Og hvis dere treffer noen amerikanere eller briter som brifer med at de er like snille som ”kjerringa på julekvelden”, så vet dere hvor feilinformasjonen kommer fra.

Men på den andre siden er det jo et ganske så bra uttrykk også? Kanskje jeg rett og slett skapte noe ”typisk norsk” denne dagen…

Jostein

Svar ”Ukens spørsmål” uke 45

Det er slett ingen selvfølge at flertallet har rett.

Men når det gjelder ukens spørsmål i forrige uke, er det et overveldende flertall som har stemt på Félix Houphouët-Boigny. Hele 78 % av 18 stemmer – dvs. 14 stemmer har gått til ham. Og det er selvsagt helt riktig.

Houphouët-Boigny ble i sin tid kalt for ”Grand Old Man of Africa”, og nøt nok stor respekt både på og utenfor det afrikanske kontinentet. Under hans styre var Elfenbenskysten økonomisk sett en av de aller mest fremgangsrike nasjonene i Afrika, og i Vest-Afrika var landet ”det økonomiske lokomotivet”. Houphouët-Boigny hadde også nære bånd til Vesten, ikke minst Frankrike.

Men det ivorianske styresettet var ikke veldig demokratisk, og det er mange kritikere av Houphouët-Boignys styre. Ett av hans store prosjekter var å gjøre fødebyen sin Yamoussoukro til landets hovedstad. I tillegg bygget han Afrikas største katedral her, en som er å sammenlikne med Peterskirken i Roma. Dette skal visstnok ha kostet 300 millioner $.

Etter presidentens død i 1993, ble det relativt fort slutt på den politiske og økonomiske stabiliteten som hadde kjennetegnet Elfenbenskysten. Nå kom motsetninger og misnøye som hadde ligget der til overflaten, og ikke minst ble det også en sterk politiske maktkamp. Dette bakteppet danner på mange vis grunnlaget også for den konflikten landet opplever i dag.

Nytt spørsmål for uke 46 ligger i margen til høyre. Neste søndag får du svaret.

Lykke til!

PS! Meningsmålingen er laget av en ekstern leverandør, og vi har derfor ikke kontroll over reklamen som ligger på meningsmålingssiden.

Små barn- store gleder?

Det er rart hvor små ting blir til store gleder når en er i utlendighet.

Som når du går på CORA (det store "hypermarkedet" i byen), og plutselig oppdager gamle gode Wasa knekkebrød i hyllene. Det blir fest hver frokost når jeg får spise knekkebrød, og slipper baguetten noen dager.

Og når jeg, etter to måneders frustrasjon og sinne hver gang jeg skulle vaske gulvet, får en åpenbaring (etter tips fra Gunhild om at det på "deres" toalettgang var en nal som kan brukes til langkost) og kjøper meg en gulvfille. For første gang føler jeg at gulvene er rene, og ikke at skitten bare forflytter seg rundt med (jaja Sofia) den idiotiske innretningen av en mopp de har i dette landet...

- og for ikke å glemme gleden med å kunne følge med på noe så norskt og bonderomantisk som "jakten på kjærligheten" hver tirsdag på web-tv2...

Små barn- store gleder?

E

Bibelfest i Mali

Nylig ble Det Nye Testamentet ferdig og introdusert på et nytt språk i Mali. Dette medførte stor glede og festivitas. Alle de ”viktige personene” i denne folkegruppen var blant de rundt 1500 som var samlet for å markere begivenheten. Og dette var ikke en begivenhet bare for de kristne. Også muslimske ledere var til stede.

Det er en stor ting for en folkegruppe å få halve Bibelen oversatt til sitt eget språk. Festen varte visstnok i timesvis, og Wycliffe-lederen som hadde fått fire minutter til å komme med en hilsen, fikk ordet to timer senere enn planlagt. Med andre ord en fest etter typisk afrikansk mønster.

Vi ble fortalt dette av nederlandske Carin, som studerer sammen med oss her i Massy. Hun skal etter planen arbeide for Wycliffe Bibeloversette i Mali, og hver tirsdag samles vi, Habostads og Carin for å be for hverandre og for arbeidet i Vest-Afrika.

Når vi vet hvordan Guds Ord kan forandre menneskers hjerter, er det stor grunn til å ha forventninger hver gang en ny folkegruppe får bibeldeler på sitt eget språk. Når også muslimene gleder seg over en slik begivenhet, da bør i alle fall vi gjøre det.

”…slik skal mitt ord være, det som går ut av min munn. Det skal ikke vende tomt tilbake til meg, men det skal gjøre det jeg vil, og ha framgang med alt som jeg sender det til.”
(Jes 55:11)

Ukens spørsmål uke 45

Da har vi lagt ut en ny utfordring på ”Ukens spørsmål”. Denne gangen dreier det seg om Elfenbenskystens store landsfader.

Du får ta en titt i høyre marg og se om du vet eller om du får en ”magefølelse” for et av navnene du kan stemme på. Svaret kommer vi med om en ukes tid.

Lykke til!

PS! Meningsmålingen er laget av en ekstern leverandør, og vi har derfor ikke kontroll over reklamen som ligger på meningsmålingssiden.

Svar på ”ukens spørsmål” uke 44

I åra 1978-82 vart det diskutert oppstart av nytt misjonsfelt i det muslimske Vest-Afrika. NLM si generalforsamling i 1982 bestemte å starte arbeid i Vest-Afrika, og i 1983 reiste nokre utsendingar til Vest-Afrika for å drive research. Vegen enda i Touba fylke i Elfenbeinskysten. Der traff dei misjonærar frå Worldwide Evangelization Crusade (WEC) som hadde arbeidd i området sidan 1960. Dei hadde ikkje lukkast med å nå inn til mahoufolket med evangeliet, berre to mahouar hadde vorte døypte dei første 20 åra av arbeidet deira.

Grunnen til dette låg i at dei ikkje konsentrerte seg om enkelt-landsbyar. I evangeliseringa brukte misjonærane for ein del handelsspråket diola eller bambara, ikkje mahouspråket. Dei starta også opp med gudsteneste i Touba på fransk, og fekk snart ein kyrkjelyd som i all hovudsak bestod av funksjonærar. (statsansatte som blir plassert rundt omkring i landet av statsledelsen). Misjonærane i WEC hadde bedt om at det måtte komme to familiar som kunne busette seg og arbeide inn mot mahouane. Bønesvaret kom. I 1984 kom familiane Skinlo og Redse til Elfenbeinskysten.

I dag er det ingen misjonærar att i Touba på grunn av uroligheitene ,men der er to levande mahoukyrkjer. Og så er det vårt håp at vi kanskje kan få busette oss blant mahoufolket, eller at radiobølgene også kan nå opp til Touba.

Riktig svar på ”ukens spørsmål” var altså 1984, noko som 62% av stemmegjevarane meinte. Takk til 26 stykk som svarte. Nytt vekespørsmål blir lagt ut i morgon (mandag)

Ferieslutt

Ferien er over. 1300 kilometer er tilbakelagt og det er berre å konstatere: Frankrike er eit flott land!!

Vi hamna på ei øy utanfor kystbyen La Rochelle. Litt tilfeldig, bortsett frå at Gunhild hadde sett den på Google earth og syntes det såg litt fint ut. Lite visste vi når vi i mørket la oss til å sove i eit hotell rett ved havet at det var eit lite eventyr vi hadde kome til. Nærmare paradis for slitne nordmenn må ein leite lenge etter. Her var sandstrender, tronge smaug i skjønne små landsbyar. Små, kvite dokkehus med grøne skodder. Esler og måker, loppemarked og torgkoner. Fiskebåtar og fyrlykter. Men du kor kaldt. Sola skein, og sett frå bilen kunne det like gjerne ha vore ein varm vårdag som ein novemberkald haustdag. Ein kald, isande vind trengde seg inn gjennom marg og bein, så nye kjøp på denne turen vart fleecejakke til meg og lue til Jostein.

Når vi torsdag satte kursen dei få kilometerane mot La Rochelle vart i det med ein totimars vandring i byen før vi kalde og forfrosne satte oss i Picassoen og leita etter smale veger nordover.

Landsby etter landsby køyrde vi igjennom. Små husklynger midt i øydemarka. Små steinhus, eit boulangerie der du kan kjøpe dagens baguette og utveksle siste sladder. Puben der postdama tek seg eit glas før ho fortsetter vandringa. Og katedralen. Ja, katedral. Her var det ikkje snakk om små landsens kyrkjer. Vakre katedralar som var det naturlege midtpunktet i landsbyen. Saman med eit utal digre kors med krusifiks på bar det preg av ein sterk katolsk historie. Men tanken slo meg. Kjenner dei Jesus her? Er Jesus berre den steinfiguren som står oppe ved vegen, eller er det frelsaren, han som gav livet sitt for ”at kvar den som trur ikkje skal gå fortapt men ha evig liv”? (Joh 3.16). Frankrike, det ateistiske landet med den katolske historia, treng menneske som kan vitne om Jesus.

Elisabeth.

Ferie

Om ca ein halv time (kl 09.00) setter vi oss i leigd bil sammen med Habostads! Målet er La Rochelle, ein by sørvest i Frankrike. Vi veit ikkje meir enn at det ser fint ut på bileter der, og at der er sjø! - og så er det kanskje litt varmare enn Paris.
På heimesida til turistkontoret kan du lese om byen viss du vil.

Turen tek fire og ein halv time på 450 kilometer. I følge "routefinder" Michelin skal vi også innom byen Tours. Der budde eg i ein månad i 2001. Blir kjekt å sjå att, og om eg kjenner meg att i gatene. Men mest av alt gleder eg meg som ein unge til å sjå havet!

Retur Les Cedres: Fredag kveld.

Elisabeth.

Månedens spørsmål

Hver måned framover vil vi prøve å presentere ”Månedens spørsmål” med tre ulike svaralternativer. Som vår bloggleser har du anledning til å gi din stemme til det alternativet du mener er rett.

I slutten av månedenvil vi presentere det rette svaret.

Hvorfor?

1. Blogg er i utgangspunktet ment å være ”interaktivt”. Det betyr at også du som leser bloggen kan si din mening / ”delta” i det som skjer på bloggen. Det skjer vanligvis ved muligheten til å kommentere de ulike innleggene. Men ved en slik ukentlig ”nettavstemning” skaper vi enda litt mer liv. Stemmegivningen er for øvrig helt anonym.

2. På denne måten gir vi deg som vår bloggleser enkel tilgang til kunnskap rundt det arbeidet vi skal inn i. Spørsmålene vil nemlig hovedsakelig dreie seg om Vest-Afrika, misjonsarbeidet her og mahoufolket/malinkéfolket.

Avstemningsboksen finner du øverst i høyre marg.

Lykke til!

PS! Meningsmålingen er laget av en ekstern leverandør, og vi har derfor ikke kontroll over reklamen som ligger på meningsmålingssiden.

Her finner du tidligere quiz'er med svar:

Uke 44:

Ukens spørsmål: Når startet Norsk Luthersk Misjonssamband sitt arbeid i Elfenbenskysten?
	1978
	1984
	1990
Free polls from Pollhost.com

Svar: 1984

UKE 45:

Ukens spørsmål: Hva heter Elfenbenskystens ”landsfader” som styrte landet med hard hånd fra selvstendigheten i 1960 til sin død som 88-åring i 1993?
	Félix Houphouët-Boigny
	Léopold Sédar Senghor
	Gnassingbé Eyadéma
Free polls from Pollhost.com

Svar: Félix Houphouët-Boigny

UKE 46:

Ukens spørsmål: Fem land grenser til Elfenbenskysten. Hvilke?
	Liberia, Sierra Leone, Mali, Senegal og Burkina Faso
	Guinea, Togo, Mali, Niger og Ghana
	Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana
Free polls from Pollhost.com

Svar: Liberia, Guinea, Mali, Burkina Faso og Ghana

UKE 47:

Ukens spørsmål: Før krigen brøt ut i 2002 var Elfenbenskysten verdens ledende produsent og eksportør av et bestemt produkt. Hvilket var dette?
	Bananer
	Kakao
	Kaffe
Free polls from Pollhost.com

Svar: Kakao

UKE 48:

Ukens spørsmål: Hva heter landsbyen i det sørlige Mali, hvor NLM i vinter starter arbeid?
	Naréna
	Ouaninou
	Bafoulabé
Free polls from Pollhost.com

Svar: Naréna

UKE 49:

Ukens spørsmål: Hva heter folkegruppen som NLM og Noreas radioprogrammer i Elfenbenskysten retter seg mot?
	Malinké
	Mande
	Mahou
Free polls from Pollhost.com

SVAR: Mahou

UKE 50:

Ukens spørsmål: Hva er gjennomsnittlig forventet levealder i Elfenbenskysten?
	48,8 år
	52,8 år
	58,8 år
Free polls from Pollhost.com

Svar: 48,8 år

UKE 51:

Ukens spørsmål: Hva betyr navnet "Mali"?
	Ørken
	Flodhest
	Brennende sol
Free polls from Pollhost.com

Svar: Flodhest

Månedens spørsmål april: Hvor stor er analfabetismen blant kvinner i Mali?
	64 %
	74%
	84%
Free polls from Pollhost.com

Svar: 84%