Deilige påskedager

Vi har hatt noen gode og avkoblende påskedager. Intet i nærheten av norsk påskefjell. Ikke et snøfnugg. Men rolige omgivelser. Godt og varmt, dog litt mindre varmt enn Bamakos 40 +. God mat. Nydelig beliggenhet rett ved en vakker innsjø der vi kunne bade. Tid til stillhet og refleksjon.

Vi har vært på Le Woloni som ligger nær en by som heter Selingué, ca. 150 kilometer fra Bamako i retning sør-vest.

Le Woloni

Nydelig sjøutsikt

Avslapping i idylliske omgivelser

Fornøyde feriegjester

Restaurantkos med god mat

Sol og varme

Feriekos for stor og liten

Offentlig transport

Noen velger "business class"

Tilbake i Bamako og den kjente rundkjøringen Tour d'Afrique

Med Jesus til det maliske folk på nasjonal TV

Vi befinner oss i et land som må kunne karakteriseres som svært muslimsk. Langt over 90 prosent av befolkningen er muslimer. Bare noen promille er evangeliske kristne, i tillegg til at det finnes en del flere katolske kristne her.

Likevel er det utrolig flott å se at den nasjonale TV-kanalen ORTM gir plass til påskens budskap i sine sendinger. Jeg har nettopp sett programmet ”Bonne Nouvelle” (Gode nyheter) som produseres av den evangeliske sammenslutningen AGEMPEM her i Mali (der MELCI-MA (NLM) også er medlem).

Og en av dem som deltok der var pastoren i bambarakirken her i Sébénikoro. Han er en av de fremste kristenlederne i landet, og brenner for å bringe det gode budskapet ut til det maliske folk. En riktig så god kommunikator er han også.

I programmet brukte de god tid på å fortelle historien om da israelittene måtte stryke blod fra et lyteløst lam over dørkarmen for at dødsengelen skulle gå forbi huset, og ikke ta livet av den førstefødte i familien. Les historien i 2. Mos 12.

Deretter knyttet de linjer mellom det stedfortredende offer som det lyteløse lammet var, og det stedfortredende offeret Jesus er for oss. Det var flott å se hvordan maliske kristenledere kommuniserer tydelig og klart det kristne budskapet til sine muslimske landsmenn. Og det er flott å se hvordan nasjonal TV gir dem muligheten til å gjøre det.

Så får vi håpe og be om at noe av dette faller i god jord og fører mennesker til frelse.

Jostein

Som musikk i våre ører

Tromming på bølgeblikk. Lett plasking på bananplantene i hagen. Vind. Kald luft. Frisk luft.

For første gang på nesten fire og en halv måned opplever vi regn. Fantastisk!

Den som har tilbrakt fire måneder i støv, varme opptil mer enn 40 grader, lite grønt, manglende ”frisk” luft. Den skjønner kanskje hva det innebærer med en regnskur.

Det skaper nytt liv, både utendørs og innendørs (dvs inni hodene til to som syns varmen og støvet kan bli litt meste laget av og til). Så kveldsregnet i dag ble en opptur.

Jostein

GOD PÅSKE - (og nyhetsbrev)

Hei!

Jeg og mamma og pappa vil ønske deg en riktig god påske! Tenk at Jesus var så glad i oss at han ville dø for at vi alltid skal få være sammen med ham og Gud!
I morgen reiser vi til et hotell halvannen time fra Bamako. Der er det grønt og fint, badebasseng og en fin innsjø. Jeg gleder meg til å bade, for det liker jeg veldig godt! Vi kommer igjen på lørdag.

Og så har vi skrevet et nyhetsbrev som vi har sendt ut nå i kveld. Viss du har lyst til å få det, og vi ikke har deg på lista vår, så kan du gjerne sende en mail til oss (du finner adressen under linken "kontaktinfo" til høyre) så sender vi gjerne.

Ufattelig rik

(Dette biletet er tatt frå porten vår. I gårdsplassen ved det store mangotreet var gravferda.)

Ein nabo døydde i forgårs, og eg tenkte eg ville gå i gravferda. Klokka fire gjekk eg og hushjelpa dei få metra over gata og til andre gardsrom på høgre side. Kvinner i fargerike klede satt tett i tett enten på matter eller på innleidde stolar under mangotreet og presenningar som var strekt utover for å gje litt skygge frå den brennande afrikanske sola. Nokre få menn satt på stolar som var sett ut i gata med ryggen mot huset. Tida gjekk, fleire og fleire kvinner kom, stolane vart tatt vekk og matter vart lagt på bakken for å gi plass til enda fleire. Kanskje 200 kvinner var der inne. Nokre grein stille, andre snurra på bønnekransar, medan dei fleste satt med alvorlig mine. Få sa noko. Hushjelpa gikk inn for å helse på enka, så eg vart med. I eit lite rom med grå umalte murveggar sat kvinner med trist mine. Eg visste ikkje kven som var familie til den avdøde. Eg må innrømme at eg ikkje kjende han som var død. Hadde sikkert helst på han på veg til å kjøpe brød, men ikkje noko meir. ”Ala ka hine a la”, sa eg til enka og dei som satt der inne. Her er det vanleg å gje pengegåver til dei etterlatne. Eg visste ikkje kva som var vanleg, men hadde med meg 2000 francs (25 kroner) - og håpte at de ikkje ville bli sett på som gjerrig... Så la eg pengane i calabastkrukka som stod framføre enka. Det gikk et gisp gjennom rommet. Tenk, kvitingen ga 2000 francs. SÅ mykje! I krukka låg det småmyntar på 25 og 50 og 100 francs.

Eg skjemdes, og satt og tenkte lenge under seremonien at eg hadde gjort ein stor bommert som hadde gitt så mykje. Men bestemte meg for å tenke at dei veit jo at vi kvite har uhorvelig mykje pengar, og no kom eg og var med på gravferda og gav av mi overflod. Enka kom bort til meg og takka stort. Tenk, dagen før hadde mannen vore frisk ”foyi tun ta la” (han feila ingenting), sa hushjelpa mi til meg då ho fortalte det. Og no sat enka der. Dei som kom i gravferda ga sine småmyntar til å hjelpe til, men kor mykje rekk det til? Vi bruker 2000 på ein pakke potetgull. For meg er det småpengar. Men for naboen min er dette ein kjempesum, noko ho kan leve på lenge.

Eg er ufattelig rik. Men ein rikdom har dei som satt der som vi har mista i vårt rike Noreg. Her stilte dei opp for kvarandre. Alle ga av sin fattigdom. Her har ein familie gjennomsnittleg 450 kroner å månaden å leve for. Men dei ga. Dei gråt saman med enka. Dei sat der stille og viste si medkjensle.
Men ein rikdom hadde dei ikkje fått del i. Ingen der kjende Jesus så vidt eg veit, bortsett frå mi katolske hushjelp og eg sjølv. Alle løfta dei hendene mot Allah og bad til han. Naboen min døydde utan å kjenne Jesus, utan at nokon hadde fortalt han. Dette er malinkéar frå Naréna som har flytta til storbyen for om mogleg å finne lukka. Malinkéane er stolte av sin muslimske bakgrunn. Kristendommen er dei kvite sin religion. Kan du be om at naboane mine må få møte Jesus, og at min rikdom og hudfarge ikkje gjer at folk tek avstand?

Elisabeth

Det går bedre...

Det er ikkje alltid like enkelt å finne seg til rette i ein ny kultur, og når ein er sliten, er det lett å ikkje klare å løfte blikket høgt nok til å oversjå søppel og anna ”dritt” rundt ein. Tusen takk for forbønn og omsorg etter mitt forrige blogginnlegg. Eg har heilt konkret merka at eg har blitt løfta desse siste dagane. Og det er eg sikker på er fordi eg har blitt bore på bønevengjer.

I det siste har eg slappa meir av når eg har vore heime. Vi har laga det til koselig på terrassen utanfor huset med sofa og bord og grønne plantar. Der kan vi sitte heilt usjenert , og plantane i krukkene skjuler utsikta til sanddungen som hagen vår er. Eg har dei siste dagane klart meir å slappe av frå følelsen av at ”alle” legg merke til at vi er så mykje inne og ikkje går ut. Eg har lagt merke til dei siste dagane at ungane i gata har begynt å rope navnet mitt Nasera eller Isabell i staden for Tubabu. Det kjennes betre. Eg har også fått kjenne meg mindre bunden av det dårlige samvitet eg har kjent på tidligare. Vår oppgåve no er å lære språk, prøve å finne ut av livet i Mali, og ikkje stresse med å skaffe flest mulig kontakter. Vi får snakke med dei som kjem i vår veg.

Eg har vore nedfor for at eg ikkje har klart å vere i noko særleg fysisk aktivitet her, føler meg innestengt her i Sebenikoro, prøver å gå tur, men som sagt, litt slitsomt med all merksemda Som ein kollega sa her ein dag ”tenk om eg berre kunne få vere meg sjølv”. No har eg funne god løysing. Barnepika passer Simone to ekstra timar ein dag slik at eg kan gå med stavar i ein park nær kontoret samtidig som Jostein joggar med kollegaer der, og så blir det svømming på hotell ein dag i veka.

Så fikk vi ei skikkelig opptur-helg på det sosiale planet: Fredag blei eg invitert med på ”kvinne-te” på SIL (misjonsorganisasjon), av Carin (ei som vi gikk på språkskule med i Frankrike).Der fekk eg treffe fleire misjonærar. Laurdag fikk vi overraskelsesbesøk, først av misjonærkollegaer, deretter av eit par som arbeider i KN som var i nærleiken. Søndag var vi på søndagsskule for vaksne på ein amerikansk skule og møtte fleire koselige folk der, og på ettermiddag var vi til Narena i bursdagsselskap til Jan David Selstø og hadde ein fott dag i lag med misjonærkollegar i tillegg til at vi fikk sjå vakker malisk natur på vegen dit.

Eg føler virkelig at vi har blitt løfta fleire hakk denne siste veka. Eg veit at denne kultursjokkfasen er tøff å få igjennom, og eg veit at eg ikkje er den einaste, og eg veit at den tøffe starten også heng sammen med at eg var veldig sliten når vi kom, og ein ny livssituasjon som småbarnsmamma. Eg var jo på ein måte forberedt i teorien, men i praksis er ikkje alltid lett. Så tusen takk for at du ber, fortsett gjerne. Det er mange utfordringar med å vere her. Og det blir nok heilt sikkert mange fleire tunge dagar. Men no vil eg takke for betre dagar.

Elisabeth

En mahou i Sébénikoro - tilfeldig eller ikke?

Ganske kort tid etter at vi kom hit til Bamako og Sébénikoro kom jeg tilfeldigvis i prat med to unge gutter. De skulle være med og frakte et par bruskasser hit til oss.

Det viste seg til at den ene av dem var mahou, og ganske nylig hadde flyttet fra Elfenbenskysten til Mali. Grunnen var krigen og den ustabile situasjonen i landet. Han fortalte også at han kommer fra byen Man i Touba-regionen.

Siden den tid har vi alltid slått av en prat de gangene jeg har stukket innom bensinstasjonen der han jobber med å vaske biler. Og jeg har stadig fått vite litt mer om ham. Utrolig nok kommer han opprinnelig fra Ouaninou, som er landsbyen hvor misjonen har hatt sitt hovedsete gjennom alle år.

Han er helt alene her i Bamako, eldst av søsknene hjemme i Elfenbenskysten. Heldigvis har han anledning til å ha telefonkontakt med dem av og til. Men han lar det skinne gjennom at savnet er stort og at han er ensom her i fremmed land.

Jeg nevnte tidlig for ham at vi skulle jobbe med radioprogrammer på mahouspråket og at vi etter hvert skal flytte til Elfenbenskysten. Jeg har også fortalt ham at jeg jobber sammen med mahouer og at jeg en dag ville ta dem med så han kunne få hilse på dem.

Den anledningen fikk han i går kveld. Og det var flott å overvære møtet mellom ham og to av mahouene ”våre” her i Bamako. Jeg tror det var noe han satte stor pris på. Og han lyste også opp da jeg kvelden i forveien spurte om han var tilgjengelig til å treffe dem.

Denne gutten har blitt lagt på mitt hjerte. Vil du være med og be for denne unge mahouen, at Gud må gi meg visdom i møtet med ham. For jeg tror egentlig ikke at det var tilfeldig den gangen jeg møtte ham første gangen…

Jostein

Ikkje berre kjekt...

Eg ser på bloggen at det er ein månad sist eg skreiv noko. Jostein har vore flink til å halde dykk oppdatert med hendingar og tankar. Eg har tenkt litt på om ein kan skrive også litt om det som er vanskelig på bloggen, eller om det skrevne ord kan framstå slik at det verkar som om at ein har det verre enn ein faktisk har det. Men uansett. Eg velgjer å dele nokre av mine tankar med deg her, så får du ta det i beste meining. Eg skuldar jo deg som ber å vere ærlig, slik at du veit kva du skal be om.

Har fått mailar/chatsamtaler der spørsmålet har vore noko som ”De har det framleis bare bra i Mali? De har funne dykk godt til rette verkar det som”… Men eg må nok vere så ærleg at eg innrømmer det: Eg synes det er ganske tøft for tida. Eg synes det er tøft å bu aleine kvit i Sébénikoro, tøft å gå ut og bli møtt av en hale med ungar som ropar tubabu (utt: tobabo, kviting), eg synes det er tøft å sjå all søpla som flyt i gatene, at alt er berre grus og mold og grå hus, at hagen vår er ein sandhaug. Det er litt einsamt her i bydelen. Sidan vi bur så langt vekke frå byen og andre kvite, har vi enda ikkje blitt kjent med andre misjonærar (ikkje-norske), og det hadde jo kanskje vore godt. Har vore på engelsk gudsteneste to gongar, men folk er ikkje så ivrige på å helse på eller bli kjent. Vi har blitt kjent med nokre her i bydelen, men når det er så forskjellig kultur, er det i denne nybegynnerfasen ganske slitsomt.

Eg hadde høge forventningar til meg sjølv når eg skulle bli misjonær. Har tenkt at eg elskar å prate med folk, gledde meg til å sitte saman med nabokona og prate medan ho laga mat eller drikke te saman. Men slik det er no vil eg helst ikkje gå ut, eg må forholde meg til så mange mennesker, og det orkar eg ikkje.

Eg tenkte at eg skulle i alle fall ha det ganske enkelt inne i huset slikt at ikkje det blir så stor forskjell på oss og naboane. Men det går ikkje. Alle naboane rundt oss bur i små rom (hus med fleire familiar i same). Dei har kanskje ei seng på golvet og ein stol. Og grå murgolv og -veggar. Eg kan jo ikkje leve slik. Vi har møbler og nokre bilete på veggane. Men enda slappar eg ikkje av i heimen. Ser at eg nok må prøve å gjere det meir heimekoselig. Eg har enda ikkje fått opp gardiner i stua, for dei som kjenner meg, seier det ganske mykje om at eg er litt tappa for energi… Og så må eg med det same få beklage for manglande svar på mailar og brev som eg har fått. Tusen takk, har satt stor pris på det. Kanskje eg skal få svart snart?

Vi lærte på misjonsskulen at ein går igjennom fasar når ein skal tilpasse seg ein ny kultur. Første fasen er turistfasen, der alt er spanande og nytt og ein frydar seg over det. Så går ein inn i ein kultursjokkfase, der ein reagerer på mykje i kulturen, samanlikner med heimlandet og kritiserer. Eg har kanskje kome dit? Det speler nok inn, og eg veit at det heilt sikkert går over. Men fint om du som ber kan be for oss, at vi kan klare å finne oss til rette her ute, at vi kan få slappe av i heimen, at vi kan få nokre vener i det internasjonale miljøet, at det blir slik at vi gler oss til å kome heim når vi har vore vekke…

Elisabeth

- Jeg kommer til å bli forfulgt

I går hadde vi en veldig interessant samtale med en som har arbeidet med norske misjonærer i over 20 år her i Mali. Han er muslim, men i dag var han veldig åpen med oss om hvordan han egentlig tenker.

- Jeg har en kristen nabo. Han fortalte meg at de på de kristne bønnemøtene ber spesielt for 3-4 familier i bydelen vår, blant disse meg og min familie. Det gjorde utrolig sterkt inntrykk på meg. Tenk at de kristne ber for andre. De ber til og med for muslimer. Vi muslimer ber bare for oss selv. Om at vi må få det og det. Og vi ber i alle fall ikke om at det skal gå vel for folk som tilhører andre religioner.

Videre fortalte han at det også gjorde inntrykk at de kristne bruker tid på å takke Gud for det han har gjort for dem.

- Det bruker aldri muslimene å gjøre.

Selv om han kanskje ikke har forstått evangeliets innhold dypest sett, så innrømmet han langt på vei at han egentlig befinner seg nærmere kristendommen enn islam. Han fortalte også at han er blitt direkte oppfordret til å bli en kristen.

- Men det kan jeg ikke. For da vil jeg bli utsatt for forfølgelse i bydelen min.

Be gjerne om at han kan få et virkelig møte med Jesus, og at han også kan få den kraft og styrke han trenger for å ta det mest radikale valget en muslim kan ta – nemlig å bli en kristen.

Jostein

Overklasse - jeg?

Dette er og blir kanskje det vanskeligste ved å være misjonær blant fattige mennesker:

Fra å være middelklasse minus (eller noe slikt) i Norge, der vi absolutt ikke var blant de rikeste eller mest velstående. Til plutselig å befinne seg i den absolutte overklassen i et land med enorme forskjeller mellom fattig og rik.

Vi bor i en fattig bydel. Vi har arbeidere som synes det er alt for dyrt å betale 4-5 kroner tur-retur til og fra byen med ”sotrama” (den billigste offentlige transporten). Vi har naboer og venner som bor i kummerlige ettroms”leiligheter”. Som har prioritert seg å kjøpe en moped for å kjøre til og fra jobb, men som får store problemer når denne må repareres for rundt 300 kroner. Vi har venner som jobber dag ut og dag inn for å forsøke å legge seg opp litt penger.

Hva ser de og hva tenker de når de ser oss? Vi som har en strømregning på høyde med en månedslønn og vel så det for mange. Vi som kjører inn og ut med misjonens Hilux kalt ”Gråtass” (i vår familie foretrekker vi ”Sølvpilen”). Vi som har ei lita jente med plenty av leker og tøy av ulike slag. Vi som bare er tre personer, men likevel bor for oss selv i et eget hus.

Hva tenker de?

Jeg vet ikke. Kanskje er de på en måte mer vant til de store forskjellene enn vi er. Og kanskje er de flinkere til å forholde seg til realitetene enn vi er. Kanskje syns de det er rart at vi finner på å bosette oss her midt iblant dem.

Jeg vet ikke. Men jeg vet at dette er det vanskeligste ved å leve og bo her. Vi er oppdratt i og vokst opp i et sosialdemokratisk land der likhet er et av de største idealene. Det preger oss. Og vi sliter ofte med dårlig samvittighet.

Samtidig så må vi finne en sunn måte å forholde oss til dette på. Vi må ta våre egne behov på alvor, for eksempel at vi trenger å ha det litt fint rundt oss for å trives. Eller at det er godt for oss å kunne slappe av ved bassengkanten på ett av byens hoteller, selv om dette er fullstendig uoppnåelig (og kanskje også uinteressant) for våre kjære venner og naboer.

Dette er ikke lett. Det trengs visdom og ikke minst forbønn…

Jostein

Mali på det norske politiske kartet

Denne uken har miljø-og utviklingsminister Erik Solheim vært på et par dagers besøk her i Mali. Tirsdag kveld var det mottakelse der alle vi norske misjonærer var invitert.

Her roste Solheim de norske misjonsorganisasjonenes innsats her i landet, og vektla samtidig at norske myndigheter ønsker å styrke sine relasjoner til Mali. Tradisjonelt sett er det andre deler av Afrika enn det frankofone Vest-Afrika som har vært i fokus i Norge. Jeg har allerede merket at det er stor forskjell på norsk kjennskap til Vest-Afrika sammenliknet med Øst-Afrika, der jeg har vokst opp. Dette har nok blant annet å gjøre med manglende franskkunnskaper og manglende interesse for den frankofone delen av verden hjemme i Norge, men også de nære historiske relasjonene til Øst-Afrika.

Vi som har vårt virke i denne delen av Afrika håper at ministerens signaler medfører en enda større bevissthet og oppmerksomhet rundt det som skjer både i misjonens regi og i annen regi her i Vest-Afrika.

Jostein

Video og radioreportasje fra dåpen

For at du som leser bloggen vår skal få et lite innblikk i noe av det vi opplever her i Mali, har vi lagt ut en videosnutt og en radioreportasje fra dåpen før helgen:

For video klikk på bildet under:

For å høre reportasjen vi har laget for Norea klikker du her. Tid: 5 minutter

To mahouer døpt

Fredag kveld hadde vi vår største opplevelse så langt som Vest-Afrikamisjonærer. Vi fikk overvære vår første dåp.

To unge mahouer har med dette bekjent at de ønsker å tilhøre Jesus Kristus. De to brødrene har deltatt på det seks uker lange bibelkurset som har vært arrangert i NLM-regi her i Bamako. Det er ikke hverdagskost at mahouer blir døpt, og veteramisjonærene her sier det er gått mange år siden sist vi døpte voksne mahouer. Derfor er vi glade for å kunne dele denne gleden med dere hjemme også.

- Dette betyr at jeg blir en virkelig kristen og at jeg blir en del av den kristne kirke. Jeg er fylt av glede over å kunne bli døpt, sa den ene da jeg intervjuet ham om hvorfor det var viktig for ham å bli døpt.

Han og broren er frukter av misjonens arbeid blant mahouene i Elfenbenskysten. Foreldrene er ikke kristne, men guttene er vokst opp med misjonærene og med søndagskolen.

- Det var her jeg fikk høre det kristne budskapet første gangen, sier han.

Dermed er guttene et eksempel på hvordan misjonens frukter ofte blir synlige først i andre generasjon.

Spesielt sterkt blir det å oppleve en mahoudåp når vi nå etter hvert har skjønt enda mer av hva det koster for mennesker med muslimsk bakgrunn å la seg døpe. Derfor er det mange som bruker veldig lang tid på å ta avgjørelsen om å døpe seg. Grunnen til dette er både respekt for og noen ganger frykt for familien. Vi har også nære medarbeidere som befinner seg i denne prosessen.

- Den store dagen kommer for meg også snart. Vi vet alle hva som er rett, men det er vanskelig på grunn av familien, sa en av disse til meg i går.

Jeg har et sterkt behov for å utfordre dere til å be for disse. Både de to som ble døpt i går, at de skal bli bevart som frimodige kristne. Men også for dem som ennå ikke er klare til å ta det siste steget, men som egentlig ønsker det.

Jostein

Vi deler noen bilder med dere fra dagen i går:

Dåpshandling

Seminaristene får udelt sine diplomer

Seminaristene synger mahousanger

Flott uke

Vi er nettopp kommet hjem fra en flott konferanseuke på Teriya Bugu.

Intenst, innholdsrikt, utfordrende, sosialt, oppmuntrende og inspirerende skulle være dekkende stikkord. For oss som er nye ble misjonærkonferansen en flott anledning til å sette seg inn i det mangfoldige arbeidet vi står i her i Vest-Afrika. Vi er imponert over hva en har fått til de siste årene, med knappe mannskapsressurser og ikke minst mye usikkerhet i forhold til den politiske situasjonen i Elfenbenskysten.

Radioarbeidet er godt i gang, og blir fra januar i år også sendt i mahouenes kjerneområde, Touba. I Abidjan driver vi et spennende bistandsprosjekt som fokuserer på HIV/Aids-forebygging, alfabetisering og mikrokreditt rettet mot mahoufolket. I tillegg driver nasjonale medarbeidere evangeliseringsarbeid i Abidjan og i Touba i nord. Her begynner ting etter hvert å normalisere seg, samtidig som det skjer positive ting i de små kristenflokkene som har vært samlet regelmessig også etter at misjonærene forlot området på grunn av krigen. I Naréna her i Mali har det også skjedd mye gjennom det året vi har hatt misjonærer på plass på fast basis.

Det er ingen tvil om at Gud åpner dører, og at Han har planer for vår misjon blant de muslimske folkegruppene mahou og malinké her i Vest-Afrika. Men likevel må vi være forberedt på at dette er et langvarig såarbeid, og at det kanskje enda vil ta en stund før det er klart for innhøsting.

Vi ser på årene som ligger foran med stor spenning, og gleder oss over å få stå i misjonens tjeneste akkurat her.

Noen bilder fra dagene i forrige uke:

Presenningstrøbbel på vei til Teriya Bugu

Hedda og Simone

Hyggekveld for små og store

Simone hadde med seg bestevenninna si, barnepasser Madeleine

Endeløse sletter

Problemfri retur, nå er vi rutinerte presenningsleggere

Far og datter fornøyde med å komme hjem igjen

Elisabeth & Jostein

Misjonærkonferanse

Vår aller første misjonærkonferanse står for døren. Mandag morgen reiser hele misjonærflokken til et flott og idyllisk sted i nærheten av byen Segou, som ligger litt østover i Mali. Det er en kjøretur på 4-5 timer.



Fram til lørdag morgen blir dagene fylt med viktige diskusjoner, men også mye godt åndelig og sosialt samvær med gode kolleger. Vi gleder oss veldig til disse dagene.

Men en misjonærkonferanse inneholder også mange utfordringer og det er mange viktige avgjørelser som skal tas. Her i Vest-Afrika er vi et lite felt og ikke så mange misjonærer. Men på denne konferansen skal strategien for feltet de neste ti årene diskuteres og til dels legges. Det er en stor jobb og en stor utfordring.

Vær med og be om at vi må få noen fine dager sammen på Teriya Bugu, og at Guds gode Ånd må rettlede oss i samtaler og avgjørelser.

Jostein

Hvor er det blitt av den lille babyen?

I går var det seks måneder siden vårt lille store vidunder kom til verden. Utrolig flotte måneder på alle måter, og ser man bort fra de tøffe startukene har det vært bare kos!
Simone er en stor, liten blond sjarmør som smelter alle hjerter på sin veg. Hun elsker å være med Madeleine barnepike og fryder seg i armene til Guindo, vakten på kontoret. Til og med voksne fremmede mannfolk på butikk vil holde og snakke med ”n terimuso” (venninna mi)

Men hvor er det blitt av den lille babyen? En knapp uke før hun ble tre måneder, snudde hun seg fra rygg til mage for først gang. Etter det har det ikke vært mulig å holde henne rolig på stellematta (som heldigvis ligger på gulvet…) Nå, seks måneder gammel, sitter hun selv, kryper rundt på gulvet, reiser seg dersom hun finner noe å støtte seg til (helst et bein eller et bord), og griner av sinne dersom hun må sitte på gulvet og ikke får stå og slå i bordet. Jenta er et eneste stort smil når hun får øve seg på å gå! Så hvor er den lille babyen som kunne kose på mammas fang? Aktivitetstrollet vårt vil helst ”turbe” rundt på gulvet og smake og bite i alt som hun får tak i. Sandaler med Bamako-støv er visst favoritten… Og på seksmånedersdagen oppdaget vi at nå var første tanna kommet fram slik at vi kan kjenne ”taggene”!

Den stolte mamma synes at en hel halvtårsdag er fin anledning til å gi litt Simone-skryte-bilder!

Hverdager

Dagene her i Mali er ikke lenger så eksotiske og spennende som de var i begynnelsen. Det er ikke lenger slik at vi blir like fascinert av alle inntrykkene hver gang vi tar turen utenfor huset vårt. Det er ikke lenger slik at alle de nysgjerrige barna i nabolaget er søte og sjarmerende. Det er ikke lenger like lett å overhøre de gjentatte ropene ”tubabu” (hviting) hver gang vi viser oss. Det er ikke like vittig lenger når barna taktfast roper de maliske navnene våre ”Nasera Keïta, Nasera Keïta…”, slik at vi føler oss nesten like celebre som Victoria og David Beckham.

Det er ikke lenger slik at…

Med andre ord er hverdagene blitt hverdager for oss også her i Mali.

For tredje året er vi nå studenter, noe jeg aldri helt kommer til rette med. Det gir liksom ikke samme mening som det å jobbe. Og ja, jeg vet det er uvurderlig å lære språk, med tanke på misjonærtjenesten. Men den gode følelsen en får ved å ”produsere” noe, ved å gjøre en skarve tjeneste i Guds rike, den får du liksom ikke ved å lage en liten bambaratekst om hva jeg gjorde i går: ”Jeg våknet klokka 6, deretter stod jeg opp og spiste frokost…. etc”

Vel, dette er ikke egentlig noen klagesang. Og vi har det egentlig veldig bra her alle tre. Det er bare det at hverdagene også er blitt hverdager her. Og hverdagene føles jo som kjent ikke alltid like spennende.

Men slik er det vel når en har kommet over turistfasen…

Jostein

Trafikkaos og tekstmelding

De som har vært i Bamako vet at trafikken her kan være nokså kaotisk. Mopeder i hauger og spann på alle kanter, og køkulturen er ikke akkurat helt strømlinjeformet. Vi pleier å kjøre litt sideveier for å komme oss fortest mulig fram når vi skal til kontoret, for deretter å presse oss ut på hovedveien igjen i nærheten av en av de store rundkjøringene.

Så også i dag. Men vi var ikke de eneste. Plutselig stod det helt stille. Og vår kø hadde delt seg i fire, for å presse seg inn i neste kø som i alle fall var i to filer (les: en fil er mer for grøft å regne). Folk begynte å tute, og for første gang så jeg en drosjesjåfør gå ut av bilen sin og begynne å kjefte på de foran.

Ofte pleier trafikken også i dette krysset å dirigeres av politiet, slik situasjonen heldigvis er de fleste steder i Bamako. Men i dag så vi ingen politimann.

Etter hvert fikk vi sammen med de tre ”medfilene” i vår kø presset oss ut på veien og inn i den andre køen. Når vi var vel etablert i denne køen på vei mot rundkjøringen fikk vi øye på politimannen som tydeligvis hadde noe viktigere fore enn å dirigere trafikken:

Han var nemlig i dyp konsentrasjon, opptatt med å skrive en tekstmelding.

Jostein

En malisk lærerhverdag

Juleferien ble brukt til å rette 2012 prøver. Han underviser til sammen 750 elever fordelt på 7., 8. og 9. trinn i malisk grunnskole i fysikk, kjemi og biologi. Hver klasse har mer enn 100 elever, og han klarer ikke å kjenne igjen alle elevene sine.

Dette er hverdagen til naboen vår, Johannes. En flott kristen mann, med et stort ønske om å være med og utdanne malisk ungdom. Men det er ikke spesielt rart at han sliter med hodeverk. De gangene jeg har stukket innom på besøk, sitter han som oftest med prøvebunkene.

Som han sier: ”Jeg kan ikke gi hver elev mer enn en karakter. Jeg har ikke mulighet til mer. Jeg er bare en person, og har bare ett hode.” Skjønt det hodet virker etter min oppfatning å være skarpere enn de fleste. Johannes er en av dem jeg har satt aller mest pris på å bli kjent med disse månedene vi har vært her. Og når han har tid og overskudd stikker han innom oss, både for å hjelpe oss med bambaraen og for å prate.

Jeg minnes alle lærerstreiker og protester hjemme i Norge, og tenker nok at de sikkert ofte er velbegrunnet. Men sammenliknet med Johannes’ hverdag her så blir vel det aller meste av norske forhold forholdsmessig overkommelig.

Jostein

Mi nye barnevogn

Når vi venta Simone, tenkte vi en del på kva for barnevogn vi skulle velge, og når vi gikk i butikken for å handle, hadde vi mange kriterier: Ikkje skulle den vere for varm for babyen, altså ikkje svart i fargen, den skulle ha eit stoff som ein lett kunne vaske av støv og skitt på, den skulle ha gode og stabile hjul og tåle afrikansk terreng, og vi fikk ei skikkelig bra vogn, ekte MacLaren og greier.

Når vi viste den fram heime, kom det tørt frå vår ”søster” frå Burundi (svigers har blitt reserveforeldre – og besteforeldre til familie fra Afrika): De kjem ikkje til å få bruk for den i Afrika,altså…

Så kom vi til Afrika då – og joda, vi har fått god bruk for den! Inne i huset. Den er visst deilig å sovne i for Simone. Og så har vi brukt den når vi har vore på hotell og bada. Men ellers? Slik var reaksjonen til vakta vår ein dag eg trilla ho fram og tilbake på plattingen foran huset: Hæ? Egen bil til babyen? Så eg har enda ikkje vore på trilletur med Simone.

Men: Eg har fått meg ei enda bedre barnevogn . Denne er lett å handtere, ein slepp å sette hjula fast i søppel og holer i gata. Eg har hendene fri til å halde bæreposer og anna. Og sist, men ikkje minst: Det er denne barnevogna alle mødre og storesøstre bruker her i Mali – og Simone elskar det!

Ikke si at du er lei deg- det var jo Guds vilje...

Nabohuset sett fra taket vårt.

Jeg har nettopp kommet inn etter en liten rusletur med Simone i nabolaget. Ikke så ofte jeg har overskudd - men når jeg først gjør det, får jeg smaken av ekte malisk gjestfrihet.

Jeg gikk forbi huset til naboene, og de inviterte meg inn i "stua" for å se litt av afrikamesterskapet (se Josteins innlegg under).
Simone var sulten og grinete, så det ble ikke lange besøket. Men den ene lille samtalen med den ene nabokona sitter i meg. Jeg husket at hun hadde tvillinger, og spurte etter dem. "Jumeaux kelen saara", var svaret. Den første tvillingen er død. Jeg sa at jeg var lei meg, og spurte når dette hadde skjedd. EN måned siden var svaret, og så sa hun, på en blanding av fransk og bambara: "Ikke si at du er lei deg - det var jo Guds vilje. Han ville ta barnet mitt, og da er det jo ingenting som hjelper". Hva svarer du? Jeg kunne ikke si noe, min bambara er altfor dårlig til å uttrykke noe viktig, og hennes fransk var også begrenset.

Var smilet og latteren påtatt? Hva tenker hun innerst inne? Hvilken Gud er det som VIL ta barnet ditt? Hun har jo også båret barnet sitt under sitt bryst i ni måneder. Hun har holdt barnet sitt tett inn til seg og sunget vuggesanger. Og så dette smilet- ikke si at du er lei deg - det var jo Guds vilje...

Jeg vet ikke grunnen til at barnet døde. Diaré? Malaria? Hjertefeil? En sykdom som kunne vært unngått dersom de hadde hatt rent vann, myggnett eller andre enkle hjelpemiddel? Jeg vet altfor lite, men kanskje en unnlater å gå til lege eller å ta forhåndsregler? For Allah bestemmer jo når en skal dø uansett...

Kanskje jeg skal gå flere ganger på besøk til denne kvinnen. Kanskje jeg en dag kan klare å fortelle om en Gud som elsker henne - men som også har gitt mulighet til å selv beskytte seg mot sykdommer? Men som en også kan få be til når ens kjære blir syke.

Elisabeth

Fotball for alle penga

I gatene i Bamako florerer det nå av maliske flagg. Grunnen er at nasjonalfølelsen er på topp i forbindelse med Afrikamesterskapet i fotball som begynte i Ghana i går.

I kveld spiller Mali mot Benin, og Elfenbenskysten mot Nigeria. For meg blir det en stor fotballkveld ute på Eden Village med visning på storkjerm. Senere denne uken står slaget mellom Mali og Elfenbenskysten. Spørs om ikke jeg da får være ”skapivorianer”, for hvem vet hva som skjer dersom Mali skulle tape den kampen.

Fotball er nemlig alvorlige saker her i landet. ”Be for oss,” var det siste språklæreren vår sa etter kurset i dag. Han fortalte at det bes for Malis fotballandslag i moskeene om dagen.

Det blir nok ingen bønnehjelp fra meg verken på Mali eller Elfenbenskysten. Men jeg kommer derimot til å storkose meg med mye god fotball framover. Og jeg lar meg i aller høyeste grad fascinere av det afrikanske idrettsengasjementet.

Jostein

Bibelen som bror

Jeg fikk meg en påminnelse her om dagen.

I samtale med naboen vår, Johannes kom vi inn på temaet bibeloversettelse, og viktigheten av det å ha en bibel på sitt eget språk. Jeg spurte ham om det fantes noen Bibel på hans språk, malinké. Svaret var nei. Selv leser han Bibelen på Malis nasjonalspråk, bambara, som på mange måter ligger nært malinké.

”Mener du det er behov for en egen bibeloversettelse?” lurte jeg.

Og svaret hans levnet ingen tvil: ”Når du kan lese Bibelen på ditt eget språk så er det som om det er en bror som snakker til deg”, sa han.

Som nordmenn diskuterer vi hvilken bibeloversettelse som er den beste. Her er drømmen for en kristen broder å kunne lese Guds Ord på sitt eget morsmål.

Jeg vet det finnes bibeloversettelser på malinké, men det er andre dialekter enn den han snakker og dermed blir det nødvendigvis ikke nærmere hjertespråket enn det bambara er. Og mulige flere oversettelsesprosjekter er under utredning. Be gjerne om visdom for dem som skal vurdere behovet for nye oversettelser.

Med Johannes’ ord om ”Bibelen som bror” tenker jeg på radioprogrammene vi lager på mahou. Også her blir Guds kjærlighet og Guds eget ord formidlet på deres morsmål. Vær med og be om at det må gi lytterne en opplevelse av at det er en bror som snakker til dem, og at det gjør budskapet troverdig slik at de kan bli kjent med Han som mer enn noe ønsker å være deres bror og Frelser.

”For både han som helliggjør, og de som helliggjøres, er alle av én. Derfor skammer han seg ikke ved å kalle dem brødre.” (Heb 2:11)

Jostein

Utfart

Det er godt å komme seg litt bort fra byen av og til. Derfor tok vi oss en tur på ”måfå” onsdag ettermiddag, et par mil videre sørvestover her fra Sébénikoro. Dermed fikk vi sett litt andre ting enn det vi ser til daglig.

Ikke noe spektakulært, men her er noen glimt:

Søpla kommer vi oss dessverre ikke helt bort fra. Frykter vel at det er her vår egen søppel havner etter at den er tømt hos oss

Simone prøver framsetet

Jentene koser seg i frisk luft

En medisinmann reklamerer for virksomheten sin

Velkommen til oss!

To måneder har vi bodd i Mali nå! Ting begynner å komme på plass, og trivselen øker sakte men sikkert... Tenkte vi ville gi deg en liten omvisning i huset vårt:

Setter du musepil på bildene, får du forklaring...

Språk, kultur og verdensbilde

Vi har hatt vår første språktime her hjemme hos oss selv. Vi har hatt mange språktimer allerede, altså – men dette var første gang læreren kom hjem til oss for å undervise. Det vil han trolig gjøre en eller to ganger hver uke.

Veldig deilig for oss å ha så kort vei til ”klasserommet” som for anledningen er stua. Så kan vi lettere få gjort unna leksene også. Og Simone syns nok det er like greit å bli passet av barnepasser Madeleine her hjemme som på kontoret.

Men når det gjelder språk, så lar jeg meg nok en gang fascinere av hvor nært det er knyttet sammen med kultur og verdensbilde. Et par eksempler fra bambara:



• Mot nord: På bambara er det saheliyanfanfε. Det betyr egentlig ”mot Sahel”, som er det beltet sør for Sahara som strekker seg over hele Afrika. Dermed blandes Sahel her i Afrika inn når en skal påpeke at Norge ligger nord for Danmark. Grunnen er selvsagt at for folket her er nord i retning Sahel.
• Mot sør: På samme måte det med woroduguyanfanfε. Det betyr ”mot kolalandsbyene” og refererer til Elfenbenskysten der kolaplanten dyrkes. Dermed kommer noe av verdensbildet til syne gjennom språket. Man har ikke konstruert et ord ”Nord” eller ”Sør” som viser til et islagt øde, men henviser heller til et nært ”Nord” og ”Sør”.
• Vest: Tilebin. Dette betyr logisk nok ”der solen faller”

Ellers lærte vi i dag frasen ”a bora n kono” (skrives litt annerledes, men jeg har ikke bambarabokstaver på PC’en). Direkte oversatt blir det: ”Det har forsvunnet fra magen min”. Men egentlig betyr det: ”Jeg har glemt det.”

Språklæreren forklarte at på samme måte som vi bruker ”hjertet” som et slags bilde på vårt indre, så bruker man på bambara ”magen”. Så ler han godt før han gir oss et nytt eksempel. Nemlig en som har onde hensikter: ”A kono finnen don”. Det betyr ”Magen hans er svart.”

Hvorvidt dette får betydning for bibelspråk, forkynnelse og den slags må andre svare på. Men jeg lar meg fascinere av hvor logisk språket er på noen områder, og hvor ulogisk etter europeisk tenkning det er på andre områder.

Ingen tvil om at språket også åpner dører til å forstå både kultur og verdensbilde. Jeg gleder meg til å åpne flere dører.

Jostein

Våre nye navn

Da er det vel på tide å presentere våre alias her i Mali; Nasera Keïta og Sagaba Konaté.

Ja for det er faktisk det vi heter her, selv om det ikke er alle som bruker disse navnene. Noen kjenner oss nok derimot kun som nettopp disse. Dette er en veldig fin skikk her i Mali. Når noen fremmede kommer på besøk eller bosetter seg her, ja da får de et malisk navn. På den måten gjør de ære på oss og på den måten ønsker de oss velkommen som en av dem.

Vi fikk navnene rett etter at vi kom til Mali. Det var ordføreren i Naréna som gav oss dem, og de er utpregede malinkénavn. Derfor vet alle vi presenterer oss for at vi er malinkéer her i Mali.

Og det er visst litt historisk sus over navnene, fordi de setter oss i direkte slektskap med malinkéenes store krigsherre, Sundjata Keïta, som nok også er den maliske nasjons aller største helt. Nasera (Elisabeths navn) er sågar navnet på Sundjatas aller første datter, slik vi har forstått det. Sagaba betyr ”Den store sauen”, og er visstnok navnet på sjefsjegeren blant malinkéene. Nå kan det nok stilles spørsmål ved hvorvidt jeg bærer det navnet med rette, jeg som knapt har tatt i en rifle og langt mindre tatt livet av noe dyr (dersom vi ser bort fra den lille hundevalpen jeg steinet til døde som 6-åring på Haydom). Men en stor ære er det i alle fall å få bære maliske navn, og det symboliserer også hvor stor gjestfriheten er i dette landet.

Og hva gjelder reaksjonen blant malierne når vi presenterer oss; Det skulle jeg gjerne ha latt deg få oppleve. De fleste får noe tilnærmet latterkrampe og storkoser seg. Dermed er kontakten etablert og grunnen lagt for en god samtale. Men noen påpeker at ”da er du min slave” med et stort smil om munnen. For i denne kulturen finnes det fra gammelt av klare rangordninger mellom de ulike familienavnene. I dag brukes nok det aller mest som en form for humor.

Men navnet ditt forteller i høyeste grad mye om hvem du er og ikke minst hvor du kommer fra…

Jostein

Ber byrdene til kvarandre

Magevondt høyrer visst med til oppstart av nytt liv i Afrika – eg har hatt tre runder allereie, Jostein har sluppe unna, heldiggrisen… Siste dagane har eg vore veldig slakk, og natt til i går fikk Simone det også. Vår kristne malinke-nabo var innom i går formiddag for å helse på meg, men fikk beskjed frå Jostein at eg låg og var sjuk.

I går kveld kom ho igjen, for å sjå korleis det gjekk med meg. Då var det Simone som hadde det som verst, gråt og var frå seg over vondt i magen og dertil svært så sår bak. Sara legg hendene sine på henne, og ber til Matigi, Herren om lækjedom for Simone. Så går ho heim. Ikkje lenge etter smiler og pludrer Simone…
I dag har ho vore mykje betre, sjølv om ho jo enda er prega av litt dårlig mage…

Men det var så utrulig godt å bli bedt for, å få lov til å vere svak saman med en kristen venn. Takk Gud for at Han ordna det slik at vi vart nabo med Sara og Johannes.
Elisabeth

Vanskelig for kristne her i bydelen

På den nestsiste dagen i 2007 var vi i bambarakirken her i bydelen vår. Denne gangen kom vi så tidlig at vi fikk tid til å snakke med pastoren før gudstjenesten. Han kunne fortelle at han i slutten av uken hadde mottatt trusler mot seg selv og mot kirken.

Det skal visstnok være muslimske krefter her i bydelen som ønsker å volde de kristne vondt. Blant annet var det en av kirkens nærmeste naboer som hadde bedt imamen om tillatelse til å angripe kirken, men dette hadde imamen heldigvis nektet. Og selv om kirketomten er kjøpt på lovlig vis er det stadig noen som hevder at tomten ikke tilhører menigheten og at den derfor kan angripes.

Pastoren her i bydelen er en av de mest framtredende kirkelederne i Mali, og har selv vært med å bygge opp menigheten. ”For 23 år siden var vi den eneste kristne familien i området her, men i dag er vi hundre i menigheten”, fortalte han. Før han la til at han gjennom disse årene var blitt vant til trusler, og at menigheten uansett ville arbeide frimodig videre. 90 prosent av menighetens aktive er for øvrig unge mennesker.

Pastoren presiserte også at slike situasjoner som dette kun oppstår i fattige bydeler, som vår, der den sosiale situasjonen er vanskelig for mange. Mali preges ellers stort sett av fredelig sameksistens, også mellom kristne og muslimer, i alle fall på overflaten. Men hvem vet hva framtiden vil bringe?

Her en kveld hadde vi også besøk av vår kristne malinkénabo, som bekreftet situasjonen. Han og familien har også opplevd trakassering på grunn av at de er kristne. Han la vekt på hvor viktig det er at unge kristne blir godt skolert og utdannet for på en god måte å kunne møte den trakasseringen og diskrimineringen de vil kunne bli utsatt for. Og for at de vanskelig skal kunne forbigås for eksempel i forbindelse med jobbtilsettinger. Han for øvrig selv lærer.

Vi lovet ham at vi skulle informere våre støttespille i Norge, slik at kristne hjemme kunne være med og be for dem. Herved oppfordres dere til å be for de kristne i denne bydelen i Bamako. Be om at de skal være frimodige vitner og at de skal stå imot trakassering og eventuelle trusler. Det er nemlig mange unge i menigheten som har falt fra på grunn av ytre press. Be også om at 2008 kan føre nye til frelse her i området.

Jostein

Skal det vere ei høne?

La oss for all del håpe at hønemor hadde tatt sine siste sukk før dette her...

Tett på Z på nett

Slik kan du kommer på ”besøk” til oss i Sébénikoro framover, via webkamera. Nå har vi omsider fått oss internett hjemme, noe som nok vil kunne øke oppdateringsfrekvensen her på bloggen. Og allerede første kvelden har vi hatt to supre skypesamtaler med videooverføring hjem til Norge. Ganske utrolig, egentlig. Det er visst ikke så langt mellom Norge og Mali likevel, i alle fall ikke på alle måter…

Ellers har vi i kveld hatt julekveld nummer to. For endelig kom den lenge bebudede Norgespakken fra familien på Sørlandet. Den har vært på farten en god måned. Du verden hvor moro det var å åpne pakker 3. januar.

Simones nye venn som kom i julepakken i dag

Lesestoff fikk vi også

Slike ting blir ekstra stas når en bor i utlandet…

Jostein

Gode juledager

Siden sist vi lot høre fra oss her på bloggen har vi feiret jul her i varmen. Det ble veldig koselig, men juletre med julelys og gode greier. Sammen med oss tre på julaften var også de to ettåringene her i Mali, Espen og Johannes. Veldig koselig. Vi har også vært på juleselskap sammen med alle medmisjonærene i Naréna. Nå har vi noen rolige feriedager i og med at vi er språkstudenter.

Min første jul

Topp julegave fra Vidar og Tonje

Ellers har vi funnet oss et lite paradis her i Sébénikoro. Og passende nok heter det Eden Village. Her tilbragte vi hele 3. juledag til stor glede både for oss voksne og for den lille.

Eden Village ligger bare 5 kilometer fra oss, og helt nede ved elven Niger. Her er det et stort, deilig basseng, solsenger, store skyggefulle mangotrær, stille og rolig, og muligheter for å kjøpe seg mat. Dessverre hadde vi ikke med oss kamera.

Du verden så deilig det er å være her! Et sted der vi kan senke skuldrene og bare nyte livet, uten å føle seg på utstilling eller å være redd for hva naboene vil tenke.

Så ”juledukkerten” ble på ingen måte noe is-bad, men et godt varmt bad i stekende solskinn…

Jostein

hvorfor ikke?

Beste spørsmål vi har fått til nå:

"Får en vaksine i Norge mot kulden" ?

Tja... hvorfor ikke?

Julerapport fra Mali

Julebrevene er begynt å ramle inn i e-postkassen vår, og det er virkelig koselig å høre nytt fra hele kloden. Det setter vi pris på.

Foreløpig er vi ikke kommet så veldig langt med vårt eget julebrev, men forhåpentligvis klarer vi å snekre sammen noen ord før høgtiden er over oss. Men det er jo ganske så lite som minner om norsk julestemning her i Mali. Kalenderen forteller oss like fullt at julen er rett rundt hjørnet, og vi gleder oss til å feire en litt annerledes jul som egen familie.

Temperaturen her minner svært lite om jul

Jeg har laget en liten julerapport til Norea Mediemisjon, som kanskje kan være av interesse for andre også. Så klikker du på følgende link, får du høre litt av våre tanker rundt julefeiring i Mali. Reportasjen varer i rundt fire og et halvt minutt.

Julerapport fra Mali

Jostein

Dette er Torfinn.
Ja, det vil seie. Det er det norske navnet vi har gitt han. Han er vår nærmaste nabo. Han driv ein liten butikk vegg i vegg med oss, der ein kan få kjøpt mykje forskjellig. Han har ikkje vore her meir enn i tre veker lenger enn oss og er heilt ny i nabolaget. Han kjem frå Mopti, litt lenger nord i landet, der to koner og seks barn bur.

Torfinn er ein utrulig flott fyr. Han er Fulfulde, og kan heller ikkje Bambara- sjølv om eg nok trur han er mest beskjeden på det området.

Kvar dag må vi bort og helse litt og ”kjadre” litt med Torfinn –og handle litt brød og andre småting. Og er det noko vi lurer på, kan vi spørje han til råds. Dessverre for oss – bra for han- har han reist på ein månads tur heim til familien. Så det er lillebroren som driv butikken.

Torfinn er utrulig snill. Her ein dag før han reiste spurte eg han om han hadde ei vare eg har vore på utkikk etter. Det hadde han. Eg hadde ikkje pengar med meg, så eg sa at eg skulle handle det ein annen dag. Då sa Torfinn at dersom eg nokon gong ikkje har pengar, kan eg berre få varen likevel, og så kan eg betale seinare. Det gjer ikkje noko om det går ein månad. Eg takkar han hjerteleg, men kjenner meg litt flau. Han skulle berre visst alle dei tusenlappane vi omgir oss med for tida. (1000 franc er ca 12.50 kroner, og MASSE pengar for folket i området her). Vi kjøper sofagruppe og andre møblar til mange pengar og handlar importert mat, og så seier Torfinn at vi kan få handle på krita med han dersom vi manglar pengar…
Elisabeth

Begivenhetsrik tur til og fra jobb

Det å være ute i trafikken her i Bamako er på mange vis underholdning i seg selv, og på ingen måte ensformig. I og med at vi så langt har vært dårlige på å legge ut bilder fra tilværelsen her, tenkte vi at vi kunne la dere som leser bloggen få bli med oss på en kjøretur fra kontoret og hjem til huset vårt i Sébénikoro. Det er en tur på 17 kilometer, og er vi heldige tar det oss 30 minutter. Som oftest mer, noen ganger opp til 50 minutter. Vi passerer to markeder, og ellers litt av hvert som du vil oppdage på bildene. Holder du musepekeren over bildene får du tekst.

Vil du ha større bilder kan du klikke på bildene.

Turistattraksjon

Aldri før har eg vore gjenstand for så mykje merksemd. Det er ganske rart å gå frå eit anonymt tilvære til å vere kvartalets store snakkis…

Her om dagen var eg på taket og tok ned klede frå snora. På nabotaket var ei dame (altså ikkje ein unge) som såg meg, ropte noko om ”tobabo” (kviting- det første ordet du lærer deg på bambara), og plutselig kjem det ein skokk med folk for å sjå på meg.

Ikkje like kjekt når dei peiker og ler…

Håper at om ei stund så blir eg enten vandt til det, eller så blir folk vande med meg…

Elisabeth

Hjelp i huset

Etter kort tid i Mali forstår eg kvifor misjonærar har hushjelp… Eg har hatt litt bismak rundt det å ansette nokon som skal vere ”tjenar” for deg, men hadde jo landa på at det sikkert var lurt å ha hushjelp, sjølv om eg i dei 15 åra det har gått sidan eg flytta heimanfrå har klart meg heilt sjølv … Men etter to veker var huset så skittent av støv, at eg brukte (som eg skreiv i ein annan blogpost) evigheter på å vaske eit stovegolv, og all ledig tid eg har hatt heime har eg brukt til å rydde, vaske klede for hand (viss vi ikkje har reist til gjestehuset i byen for å leige vaskemaskina der), vaske opp, etc.etc.

Ting er mykje meir tungvindt her. Vi har ein varmtvannstank på badet vårt (eitt av tre – kva ein no skal med så mange bad), så eg har valget mellom å gå i dusjen og hente vatn til oppvask, eller sette på vannkokaren. Støvet legg seg over alt, og berre få timer etter førre gang ein vaska over eit bord, er det like skittent igjen. Kjøper ein grønnsaker, skal dei klorast og vaskast med filtrert vatn, og vatnet skal gjennom eit filter – som også skal vaskast og kokast innimellom.
Så i går kom Juliette. Det var godt. Ho vaska golv og styrte på i heile går, og i dag har ho vaska klede. Varma vatn i ei stor gryte, og vaska med fire baljer, og hengt opp på taket…

Ei ganske stor utfordring er at ho ikkje snakker fransk – i alle fall ikkje mykje - og eg kan ikkje Bambara. Så det blir mykje kroppsspråk, leiting i bambaraordbok, og nok en del dobbelkommunikasjon. Men allereie har eg plukka opp eit og anna Bambarauttrykk--- nød lærer naken kvinne å spinne heiter det. Så i dette tilfellet må eg berre få opp farta for å lære bambara…

Elisabeth

Ellers heilt nytt av dagen:

Simone Amalie har for første gong truffe barnepika si, Madeleine. Og det verkar som om dei har fått ein god start:

Dei skal tilbringe mange timar saman eit par dagar i veka.