fredag, februar 01, 2008

En malisk lærerhverdag

Juleferien ble brukt til å rette 2012 prøver. Han underviser til sammen 750 elever fordelt på 7., 8. og 9. trinn i malisk grunnskole i fysikk, kjemi og biologi. Hver klasse har mer enn 100 elever, og han klarer ikke å kjenne igjen alle elevene sine.

Dette er hverdagen til naboen vår, Johannes. En flott kristen mann, med et stort ønske om å være med og utdanne malisk ungdom. Men det er ikke spesielt rart at han sliter med hodeverk. De gangene jeg har stukket innom på besøk, sitter han som oftest med prøvebunkene.

Som han sier: ”Jeg kan ikke gi hver elev mer enn en karakter. Jeg har ikke mulighet til mer. Jeg er bare en person, og har bare ett hode.” Skjønt det hodet virker etter min oppfatning å være skarpere enn de fleste. Johannes er en av dem jeg har satt aller mest pris på å bli kjent med disse månedene vi har vært her. Og når han har tid og overskudd stikker han innom oss, både for å hjelpe oss med bambaraen og for å prate.

Jeg minnes alle lærerstreiker og protester hjemme i Norge, og tenker nok at de sikkert ofte er velbegrunnet. Men sammenliknet med Johannes’ hverdag her så blir vel det aller meste av norske forhold forholdsmessig overkommelig.

Jostein

2 kommentarer:

To store sa...

Wow! Det var ikke verst. I moete med saanne blir det vondt aa vaere misfornoeyd eller sliten! Hva gjoer man da, naar man likevel er det - uten aa ha gjort noen ting?

Gjermund

Jostein sa...

Ja, det var det...
Det underlige er vel at han er en av dem som viser mest forståelse for at vi er slitne selv om vi bare er språkstudenter. Og så er jeg imponert over hvordan en "realist" som han også interesserer seg for språk og bruker sin pedagogiske evner på oss :-)

Jostein