Forbønn for lang hjemreise

Da er siste dagen i Frankrike unnagjort. Mesteparten er allerede pakket i bilen. Våre to rom er ryddet, og kun golvvasken gjenstår. Vi har offisielt fått gitt vår hilsen og takk til skolen, lærere og medelever. Og til gjengjeld blitt bedt for alle tre. Det gjør godt å merke at den lille i magen allerede blir regnet med, og sågar fikk sin egen forbeder under andaktsstunden i dag.

Så nå gjenstår bare en lang og spennende biltur gjennom Frankrike, Belgia, Nederland, Tyskland og Danmark med en avsluttende båttur over Skagerrak. Vi har bestemt oss for å nøye oss med rundt 5 timers kjøretur hver dag, og bruker derfor fire dager. Mange pauser er også lagt inn i programmet. Og tre hotellovernattinger. Mandag ettermiddag er vi etter planen på kaia i Kristiansand.

Vanligvis pleier jeg å være rolig for lange bilturer. Men denne gangen kjenner jeg på en liten uro. Er nok fordi vi har en ekstra dyrebar last denne gangen, med den lille i magen. Vil alt det tekniske med bilen gå bra? Unngår vi ulykker? Blir det for slitsomt for Elisabeth?

Vi har bedt mye om en god og trygg tur, og vet at andre både her og hjemme i Norge har gjort det samme. Derfor kjenner jeg meg egentlig ganske så trygg på at alt skal gå bra. Men det hadde vært flott om dere kunne bedt litt ekstra disse dagene.

Ellers vil vi si til alle dere hjemme i Norge at vi gleder oss til å treffe dere igjen. Og til våre kommende kolleger: Vi gleder oss til å treffe dere i Vest-Afrika om drøye fire måneder.

Jostein

Her er noen bilder fra "klasselunsjen" vi hadde sammen i dag:

Tre av de litt yngre "klassekameratene" våre

Babyshower

En "anglofon" tradisjon for en kommende mamma er at en blir gjort stas på med en "babyshower", en liten fest der en samler venninner og feirer en kommende verdensborger - og mammaen selvsagt. Leng fra Australia arrangerte en slik fest for meg i går. Overraskende og utrolig koselig. Vi var ni jenter som spiste snacks, fikk høre fødselshistorier fra de som hadde født, som trente på skifting av bleier (i blinde), babybæring (skal jo til Afrika må vite). Og så ble jeg "dusjet" med gaver:søte små sokker og bodyer,kosedyr og febertermometer.

Jeg har ikke handlet inn en ting til babyen enda (bortsett fra noen bodyer) siden vi ikke hadde fått det med hjem til Norge i bil, heller ikke har jeg snakket med så mange om graviditet og forberedt meg som jeg nok hadde gjort i Norge (jordmor, svangerskapskurs, snakke med andre gravide etc), Derfor kjentes det utrolig fint å kunne fokusere en kveld på baby og det som kommer sammen med mange damer. For nå nærmer det seg virkelig. Bare syv uker igjen til termin nå...

Tiffany (USA) og Leng (Australia)

Gabriela (Sveits), Charlene (New Zealand), Valerie (USA) og Gunhild

Siste helg i Frankrike

Vi har nettopp hatt vår aller siste helg i Frankrike. Litt rart at det nå er slutt. Dette landet, denne byen og denne skolen har vært hverdagen vår de siste 10 månedene, men nå blir det ny forandring. Blir mange ”dette gjør vi for siste gang” om dagen. Det er vel ofte slik at det er først når en forlater en ting at en virkelig kjenner på alt det en har satt pris på ved det stedet en har vært. I hverdagen blir det ofte så selvfølgelig.

Vi har trivdes veldig godt her i Frankrike. Det har vært et spennende og innholdsrikt år. Og ikke minst utfordrende. Vi er takknemlige for at vi har fått denne muligheten til å lære fransk språk og kultur å kjenne, og vi reiser herfra langt rikere enn vi kom.

Siste lørdagen ble tilbrakt i den flotte parken her i Massy, der vi hadde piknik sammen med våre britiske venner Anastasia og Daniel, og barna Charies og Isaac.

Søndagen ble en av våre mest ”franske dager”. Etter gudstjenesten i den lutherske kirken var vi bedt med hjem på lunsj (men på typisk fransk vis med aperitif, forrett, hovedrett, fransk ost og til slutt dessert) til ei herlig dame som heter Nicole. Sammen med tre andre fra menigheten. Og Gunhild og Torstein. Deretter fikk vi den obligatoriske kaffen hos det andre ekteparet som var med, Suzanne og Jean-Pierre. Utrolig koselige mennesker.

Med andre ord en verdig avlsutning på skoleåret.

Dette bildet er tatt i parken her i Massy

Kunstelskarar?

Dei to siste ”første-søndag-i-måneden” på rad har Jostein og eg vore kulturelle. Då er det nemlig gratis å kome inn på museum i Paris, og vi har besøkt Musee d’Orsay og Pompidousenteret.

Det berømte Louvre-museumet har Jostein også besøkt, der blir det sagt at dersom du vil sjå alle kunstverka, og sjå på dei i ti sekund, så må bruke fire år.

Musee d’Orsay ligg i ein nedlagt jernbanehall, ein vakker bygning ved Seinen. Her kan du sjå maleri frå kjende malarar som Monet, Manet, Rousseau og Van Gogh

Pompidoumuseet er ein merkeleg bygning, ein stor kloss med rørformasjonar som ”pryder” fasaden, i fargane rødt, kvitt og blått (fargane til det franske flagget). Dette er museet der ein kan ta i ”øyensyn” alle moderne verka.

Så, vi har altså vore kunstelskarar i det siste…?

Musee d’Orsay hadde mange fine maleri… Vi gikk frå rom til rom, såg bilete etter bilete. Av og til dukka det opp eit maleri som nok skulle vere kjend. Vi såg litt på det, og gikk vidare. Eg må nok innrømme det. Det var fint å sjå på, men kva bryr det meg om malaren har brukt den eller den teknikken, eller at det var sjølvportrettet til ein viss Gogh… Eg såg menneske som stod i minutt og studerte eit maleri, frå den eine vinkelen til den andre. Eg tenkte: kva ser du? Taler det til deg? For meg er det berre fint eller stygt. That’s it.
Bileta frå museumsturen taler for seg: Mange bilete av arkitekturen og utsikta, nokre få bilete av maleri…

Og førre søndag tok altså vi turen til Pompidousenteret. Forstod eg lite på det andre museet, var det ikkje betre her. Kva ville kunstnaren uttrykke? Eit stort, kvitt lerret f. eks, med to raude malingsklattar på, eller eit flygel heilt innepakka i grå ull. (stakkars flygelet. Eg hadde så lyst til å rive av dei greiene slik at det kunne spelast på), eller ein stol utstilt som vi ikkje kunne sitte på. Og bileta? For det meste av folkelivet utanfor og av den fantastiske utsikta til Sacre Coeur langt i det fjerne…

På fransk når ein skal snakke om det å være kunstelskar, bokelskar, matelskar og så vidare, bruker ein ordet amateur (uttales som vårt amatør) Amateur de l’art. Kunstelsker. På norsk har det jo ei litt anna tyding. Men eg er nok heller det; ein kunstamatør. Og på ein måte skuffar det meg. Men: Fuglesang, ein blome, ein speilblank fjord eller når eg oppdagar ein hare i parken her borte får hjartet mitt til å nesten sprengast. Der er eg kunstelskar. Så får det berre vere at eg er amatør på andre kunstområde.

Timbuktu

Oversiktsbilde over Timbuktu i dag (Foto: Alida Jay Boye, Timbuktu Manuscripts Project)

”- Jo, for det har jeg lest i Donald”, pleide min lillebror Oddvar å si når han i sine yngre dager skulle argumentere for at noe helt sikkert stemte med virkeligheten.

Og han har helt sikkert som de fleste andre lest om Timbuktu i Donald – som altså er en eksisterende by den dag i dag (i motsetning til Andeby, må vite). Det er jo til denne byen i ”Langtvekkistan” Disney-figurene i ny og ne reiser på oppdagelsesferder (eller ufrivillige ferier).

Timbuktu er en av de historisk mest spennende byene i Afrika, og ligger altså i Mali (som hele 90 % av dere har svart på månedens quiz for mai). Byen ble etablert av den maliske folkegruppen tuaregene rundt år 1000. Timbuktu ble tidlig et knutepunkt for de mange handelskaravanene som gikk fra det arabiske Nord-Afrika gjennom Sahara til det sørlige Afrika. Byen ble dermed også helt sentral for islamiseringen av denne delen av Afrika, spesielt på 1500- & 1600-tallet. Så viktig at det ble etablert egne muslimske koran-universiteter svært så tidlig her. Det meste kjente er Sankore-universitetet.

Sankore-universitetet (Foto: www.wikipedia.org)

Byen var svært viktig for de store vest-afrikanske imperiene; bl.a Mali-riket og Songhai-riket som fra ca 1200-tallet til ca 1600-tallet vekslet på å ha kontroll over byen.

I dag er Timbuktu verken spesielt stor eller viktig i Mali. Men byen står på UNESCOs liste over verdens kulturarv.

Vi gleder oss veldig til etter hvert å kunne ta denne byen i øyensyn. Kommer du på besøk til oss i Vest-Afrika en gang i fremtiden, er det slett ikke usannsynlig at Timbuktu vil stå på reiseruten.

Med eller uten Donald-blad…

Jostein

Begeistring

Jeg tror at en av de aller flotteste gavene Gud har gitt menneskene må være evnen til å la seg begeistre. Av både de små og de store ting i livet. Det er mye rikdom i det å bli begeistret, og ditto fattigdom i det å ikke kunne la seg begeistre.

For tiden har jeg mange ting å være begeistret for og over, og føler meg privilegert over det.

Jeg er begeistret over å ha fått bo nesten et helt år i Frankrike, et spennende land på så mange måter.
Jeg er begeistret over å ha lært fransk såpass bra at jeg både kan snakke og forstå en del.
Jeg er begeistret over at jeg skal få lære enda mer fransk, og forstå og snakke enda bedre etter hvert.
Jeg er begeistret over Paris by.
Jeg er begeistret over at vi nå er i ferd med å avslutte Frankrike-kapittelet og gå inn i nye utfordringer.
Jeg er begeistret over at jeg om to måneder blir far for første gang.
Jeg er begeistret over at jeg om en fem måneders tid begynner misjonsgjerningen i Vest-Afrika.
Jeg er begeistret over at jeg der skal få lære enda et nytt språk.
Jeg er begeistret over at jeg tror jeg er på den plassen Gud ønsker jeg skal være.

Kort sagt: jeg er begeistret over at Gud har gitt meg så mye å være begeistret for. Det gir god grunn til å takke for alle Hans velsignelser.

Jostein

Kjøpegalskap og køsnikeri

For litt sidan tok Jostein og eg turen ned til det lokale hypermarkedet, CORA. Ein slags enorm OBS-butikk der du kan få ALT. Det er ikkje ofte vi handlar på CORA, held oss heller til Lidl på hjørnet. Men det hadde seg slik at sist vi handla der fekk vi ein gavesjekk pålydande heile 9 euro (75kr), og denne sjekken måtte benyttast akkurat den dagen.

Allerede på parkeringsplassen begynte eg å ane "ugler i mosen". Ikkje ei einaste handlevogn å oppdrive. Jaja, tenkte vi. Vi tek ei korg, vi skal jo ikkje ha så mykje likevel. Vi kom inn svingdøra. Il y avait du monde! Her var det folk! Cora er enormt med 57 kasser. Framfor kvar einaste kasse var det kø bak i butikklokalet, iallefall 40 personar i kvar. Var visst ikkje berre vi som hadde latt oss lokke av gratismuligheter nei. Vi nølte eit sekund, men bestemte oss for å gå inn. Folk overalt, kvar einaste rad, skrikande ungar, gamle damer, travle forretningsfolk, småmødre og forelska par og så vidare. Eg kjente korleis sveitten begynte å piple fram. Her var det om å gjere å finne det vi skulle ha og komme oss ut.

Dei ni euroane hadde vi tenkt å bruke til å kjøpe eit plagg til Nurket... Men det var heilt umulig å kome til å babyhyllene, for køa bukta seg laangt bak gjennom reolane. Eg treiv eit plagg og så skulle vi stille oss i kø.

På Cora har dei eiga kasse til gravide. Ein fin plakat viser ei dame med stor mage... så vi bestemte oss for å stille oss der, sjølv om det ikkje såg ut som om at det hadde noko å seie i praksis denne dagene, dei var iallefall ikkje gravide dei første 10-20 foran oss i køa, såvidt eg kunne sjå. Vi stod heilt bak, sikkert 20 meter fra kassa. Dette går ikkje, tenkjer eg. Køa rørte seg ikkje. Var det virkelig verdt ni euro og "gratis" plagg til Nurket?

"Du kan jo gå fram som alle dei andre gravide her". Seier plutselig ei middelaldrande dame til meg. "Det er jo derfor ikkje køa går framover, alle gravide har jo forrang..."Eg nølte et øyeblikk... Men så gjekk eg fram. Nokre venninner som stod nesten heilt framme ved kassa smilte oppgitt, lo litt sårt og sa, Vær så god frue, de kan gå foran... Plutselig var det eg hadde sett føre meg som to timers kømareritt over. Og om eg ikkje er imponert over manglande effektivitet hos franske ekspeditørar, så bøyer eg meg i støvet for tolmodige franskmenn... For alt eg veit, står dei i kø fortsatt, uten ei einaste sur mine...

Tilbake til Touba

Kirken i Ouaninou (hentet fra Familien Friborgs blogg)

Rundt fem år etter at NLMs misjonærer i Elfenbenskysten måtte evakuere fra misjonsfeltet i nord på grunn av krigen, har de første misjonærer vært tilbake i Touba.

Det ble et sterkt møte med gamle venner, trofaste kristne og misjonens eiendommer som har blitt overtatt av rebellene som har styrt regionen disse årene.

Feltleder Jan Magnus Dybvik, misjonær Bergfrid Almelid og ettåring Johannes Solberg var de tre som reiste inn av våre folk. Vi vil dele et utdrag fra den sterke beskrivelsen Jan Magnus gir av møtet med gamle venner:

”Folk omfamna oss og var glade for å sjå oss igjen. Det var rart å sjå huset vårt igjen. Utvendig såg huset fint ut, langt betre enn frykta, mens det innvendig var ramponert og skittent.

Neste dag, etter å ha helst på pastor Pierre, drog vi til gudsteneste i Ouaninou. Vi kom midt under preika. Vatogba talte over Daniel i løvehula. Ca. 12 vaksne var i kyrkja i Ouaninou denne søndagen pluss ein del barn. Det var gjensynsglede og rart å møte folket igjen. Det er ikkje så mange som går i kyrkja no som før krigen, men dei som er igjen er seriøse. Vatogba sa det omtrent slik: Vi som er igjen kan aldri forlate kyrkja, vi veit at det er sanninga. Overalt blei vi godt mottatt, i Ouaninou, Koonan, Touba og Dioman. Dei kristne og andre inviterte oss på mat heile tida. Aldri har eg spist så mykje hos dei lokale som eg gjorde desse dagane. Deira mottaking gjorde inntrykk. Vi kunne forvente ein viss mottaking sidan det var første gongen vi kom etter krigen, men det overgjekk det vi hadde forventa.

I Tennemassa helste vi på ein eldre mann som har blitt kristen under krigen. Pastor Pierre har bedt for han og barna som har vore plaga av ulike sjukdommar. Det var fint å møte han og vite at vi no har ei kristen familie i denne landsbyen. Det var fint å høyre ei vaksen jente i familien synge kristne songar foran huset deira.

I Bayola ville vi helse på familien til Mory. Faren, som er imam i landsbyen, var i gravferd i Soula denne dagen. Då vi forlét Koonan om kvelden etter at det hadde blitt mørkt, hadde det begynte å regne, men faren og mora som var tilbake i Bayola, trossa ver og vind, stod ute i regnet og stansa oss på veg tilbake til Ouaninou. Han ville helse på oss. Det var eit av fleire sterke møte med gamle kjente.

Hos Rosalie og Désiré hadde vi eit møte for kyrkja i Koonan. Mamadou, Boulaman mfl. var til stade. Vi syntes det var eit fint møte, eit møte med forsoning som gav håp om ein ny giv. Far og bror til Ladji kom innom og helste då vi var hos Rosalie og Désiré. Vi kondolerte dei sidan Ladji døydde under krigen. Det var også eit sterkt møte. Også Solo Koné kom innom mens vi sat der, ein eldre mann som blei kristen like før krigen, men som slutta å gå då krigen kom. Eg oppfordra han til å gå i kyrkja igjen.

Vi var glade for turen og synest alt gjekk veldig bra. Vi vil difor takke dykk for at det var med i forbønn! Det var veldig godt å oppleve at det var fredeleg og roleg i Toubaområdet – slik vi hadde fått det fortalt før. Det var veldig godt å sjå det med eigne auge. Det var mange sterke møte med gamle kjente – møte som ikkje er så lett å beskrive. Og folket i Toubaområdet var veldig glade for å sjå oss igjen der. For dei var det eit teikn på at freden er i ferd med å kome. Og vi kan bekrefte at freden på langt veg er komen tilbake.”

Quelle ressemblance! (om dobbeltgjengeri)

En liten hverdagsopplevelse på en søndag:

I dag fikk jeg en bekreftelse på at dobbeltgjengeri går på tvers av kultur- og landegrenser. Vi satt på en kafé, og la merke til at noen på et bord bortenfor oss kikket aktivt i retning av der vi satt. Vi lurte litt på om det var oss de så på, men konkluderte med at det måtte være ”isplakaten” bak oss de studerte.

Da jeg stod i kø for kaffepåfyll kom en av damene fra bordet bort og spurte meg om ikke jeg var sønn til Bernard. ”Nei”, svarte jeg. ”Du er ikke sønnen til Bernard Boussier?” (eller noe i den dur) prøvde hun seg igjen.

”Nei, jeg er faktisk norsk”, sa jeg. ”Quelle ressemblance!” (= for en likhet!) sa hun og gikk sin vei.

Så jeg har tydeligvis en dobbeltgjenger ett eller annet sted her i Frankrike…

Dette med dobbeltgjengeri er et utrolig interessant fenomen. Må man forresten ha samme hudfarge for å likne såpass mye på hverandre at en kan kalle det dobbeltgjengeri? Jeg mener nei, fordi jeg har sett afrikanere som har liknet mye på nordmenn jeg kjenner.

Hvor har du dobbeltgjengere?

Jostein

Kameler i joggeruten

Den vanligvis så fredelige joggeruten min i parken her i Massy var delvis okkupert i dag. Av et dyresirkus.

Og midt på joggestien min måtte jeg snirkle meg forbi denne Watusi-kuen (heter visst det):

Og to kameler:

De hadde tatt seg til rette og beitet rett der jeg pleier å løpe. En av kamelene gikk sågar fritt sammen med to hester. Det gjorde heldigvis ikke den afrikanske Watusi-kuen (som sikkert er mye snillere enn den ser ut til). Må innrømme at jeg snek meg forsiktig forbi dem i håp om ikke å terge noen. Vet ikke helt hvordan en gretten kamel oppfører seg.

Dette blir sikkert dagligdags kost i Bamako.

Jostein

Worst case

Veldig mange i Vesten tenker lett ”worst case” når det gjelder Afrika. Det har også 75 % av de som har stemt på månedens spørsmål gjort, om analfabetisme blant kvinner i Mali. Og dessverre så må vi gi flertallet rett og si at i dette tilfellet er det faktisk ”worst case”. Det er altså utrolige 84 % analfabetisme blant kvinner i Mali. Hva prosentandelen er blant malinkéene vet vi ikke, men det er neppe grunn til å tro at det er så mye lavere.

Men også de to andre svaralternativene er rette på hver sin måte når det gjelder Mali. For det er til sammen 74 % analfabetisme i landet og 64 % blant menn.

Lite oppløftende tall dette. Men så skal en også merke seg at Mali faktisk er verdens tredje fattigste land ifølge en offisiell liste vi nylig så. Med andre ord så er det mye å ta tak i også på det sosiale området for misjonærene i landet.

Men det paradoksale med Mali er at selv om det er blant verdens aller fattigste land, så er det faktisk ett av de aller mest politisk stabile landene i Afrika.

Normandie

Sist helg ble tilbrakt i vakre Normandie, sammen med ”de gamle Sæth” som har vært på besøk hos oss den siste uken.

Nydelige strandlinjer, ”strandkafé”, folkeliv, flott og annerledes natur sammenliknet med Paris-området, og en sjarmerende by ved navn Honfleur. Lørdagen ble innholdsrik. Og termometeret viste nærmere 30 grader slik det har gjort i flere uker allerede.

På hjemtur på søndag jaktet vi på såkalte ”grønne veier” ved Seinens bredder. Omsider fant vi det vi lette etter, og ble definitivt ikke skuffet. Piknik ved elvebredden fikk vi også med oss.

Da vi nesten var hjemme, i Versailles, åpnet himmelens sluser seg fullstendig. Regnværet var på høyde med det verste Afrika-regn. Godt for en farlig tørr natur. Men i dag skinte solen igjen.

Noen glimt fra helgesafarien:

Mor Åse nyter stranda

By og strand i Trouville

Kaffe og is på strandkafé

Fransk is anbefales

Villerville

Honfleur er absolutt verdt et besøk

Afrika rykker nærmere

I dag kom Afrika oss enda litt nærmere. Vi fikk telefon fra Bamako, fra feltlederen. Han ville snakke litt om ønsker og tanker rundt tjenesten i Elfenbenskysten/Mali. Neste uke gjøres vedtak på plassering og arbeidsoppgaver på feltet.

Det meste av dette var allerede kjente tanker og i tråd med det vi selv ønsker. Samtidig kjenner vi en ekstra følelse av spenning, forventning og følelse av å være svært så små oppi det hele. Det er store utfordringer som ligger foran oss. Og det blir så tydelig for oss at dette er et arbeid vi ikke kan klare ved egen styrke. Den må vi hente hos Gud. Trøsten midt i slike tanker er at vi føler oss trygge og overbeviste om at det er Han som har kalt oss til en misjonærtjeneste, og at Han ”vil fullføre den gode gjerning som han begynte i oss.”

Derfor er vi fremdeles frimodige midt oppi det hele. Og derfor vil vi også oppfordre seg som leser dette til å være med i bønnetjenesten, og ikke minst takke deg for at du på den måten står med oss i arbeidet.

Måtte Guds rike få gode vekstvilkår i Vest-Afrika!

E&J

”Bourger”-besøk

Vi har besøkt to av Europas viktigste ”bourger” denne uken, nemlig Luxembourg og Strasbourg. To nydelige byer på hvert sitt vis, sentralt beliggende midt i Europa. Begge byene med en rik og spennende historie og arkitektur.

Luxembourg
Vi nøyde oss med noen timer i denne byen, som også er en egen stat. Bysentrum var noe mindre enn vi hadde forestilt oss, men svært så koselig. Vi la fort merke til at dette er en ”dresskledd” by. Det vil si at her det business-folkene som dominerer. Og med sin beliggenhet er det mange både fra Frankrike, Belgia og Tyskland som bor i sine respektive land men jobber i Luxembourg.

Noe av det spesielle med Luxembourg var det store ”juvet” som delte byen i to.

Strasbourg
En god times sightseeingtur i båt gav oss en god oversikt over byen, som blant annet huser både Europaparlamentet og menneskerettighetsdomstolen. Her finnes også en nydelig bydel som kalles ”det lille Frankrike”. Og ikke minst en gedigen katedral, noe av det største vi har sett her i Frankrike. Vi fant endelig også en flott luthersk katedral (ikke mange av dem her i landet). Ellers er byen en god blanding av tysk og fransk kultur. Den ligger i Alsace, en region som fire ganger opp gjennom historien har byttet nasjon mellom Tyskland og Frankrike, og som i dag ligger helt på grensen til Tyskland – på fransk side.
Begge byer anbefales på det varmeste. Koselige restauranter, god mat, god is, god kaffe og hyggelige mennesker.

Europaparlamentet

Menneskerettighetsdomstolen

"Lille Frankrike"

Kveldstur og utecrêperie

Vi har nettopp kommet hjem fra en liten kveldstur til en helt tilfeldig liten by, Melun. Som ligger noen mil østover fra her vi bor.

Byen ligger idyllisk til ved Seinen, og viste seg nesten å være et lite Paris i miniatyr. Her fant vi oss et ute-crêperie (liten kafé) midt i gamle sentrum, og inntok to gode ”galette” (salte middagspannekaker med diverse fyll).

Herlig å kunne spise utendørs kl 20.30 allerede 13. april. Og herlig å ha bil, slik at vi kan ta oss slike impulsturer.

Omsorg for de gravide

En medstudent tok dette morsomme bildet da hun var på reise her i Frankrike.

Ingen tvil om at det her legges til rette for en enklest mulig tilværelse for de som går med stor mage. Hvordan parkeringsvaktene eventuelt sjekker hvorvidt de som parkerer her er gravide eller ikke, vet vi derimot ikke. Heller ikke hvordan vi eventuelt skaffer oss et ”gravid-parkerings-bevis”.

Dette bildet beviser jo at også de handikappede tenkes på her i landet. Så med Jostein som er døv på det ene øret (og med godvilje dermed kan defineres som mildt "handikappet”) og Elisabeth som er stadig mer gravid, burde det neppe by på noen problemer å finne parkeringsplasser når vi neste uke har tenkt å ta oss en aldri så liten bilferie. Problemet er bare at vi ikke har bevis (bortsett fra Elisabeths mage da).

Svar på "månedens spørsmål" + GOD PÅSKE

I mars lurte vi på hvor stor prosentandel av Mali som er dekket av Sahara. Takk til alle dere som svarte. Og her kommer fasiten:

Sahara, verdens største ørken, dekker hele 60% av landet. I denne delen av landet, altså den nordlige, bor 10 % av befolkningen, for det meste nomadefolk: Peul/Fulani, Tuareger og Berbere.

Mali er delt i tre regioner hva geografi angår. I tillegg til det nordlige ørkenområdet, finnes en sentral region som består av Sahel (et tørt slettelandskap som grenser mot ørkenen - såkalt halvørken) og den sydlige delen med fuktig savanneklima. Her kan du til og med finne regnskoger. Hadde jeg nesten ikke trodd…

90% av befolkningen bor altså i sør, og det er ganske naturlig da det er her det er mest fruktbart, og siden landets to viktigste elver, Senegal og Niger, befinner seg her. På begge sidene av elvene er det et smalt belte med fruktbart land. Elven Niger er selve livsnerven i Mali, og de fleste innbyggerne i landet bor langs denne elven og bruker den som drikkevannskilde, matkilde og som viktigste transportvei. Faktisk er Mali en av de største landene innen fiskerinæring i Afrika! Takket være elvene, selvsagt.

Og så må vi få ønske deg en RIKTIG GOD PÅSKE! Vi har nå påskeferie i to og en halv uke, og venter besøk fra gode venner, Øystein og Torunn i dag. Gleder oss masse. La oss denne påsken la budskapet om Jesus som var villig til å dø i vårt sted få plass i våre tanker - og prege våre liv!

Elisabeth

Muslimsk omvendelse i stand-up-show

Det finns en mann her i Frankrike som heter Saïd Oujibou. Han er opprinnelig marokkaner, og kommer fra en streng muslimsk familie.



Men i dag er han kristen, komiker og predikant. Alt i ett. Og han vitner om sin omvendelse på en helt spesiell måte. Nemlig gjennom sitt stand-up-show ”Frihet, likhet og couscous.”

Dette er en mann som de protestantiske kristne her i Frankrike er i ferd med å trykke til sitt bryst. Og det er lett å skjønne etter at jeg nylig så showet hans på DVD. En særlig mer kreativ, humoristisk og samtidig dypt alvorlig måte å dele sitt vitnesbyrd på har jeg aldri før sett.

Han forteller, dramatiserer og synger livshistorien sin. Helt fra det gode, men strengt muslimske familielivet hjemme i Marokko, til tvungen flukt til Frankrike, et vanskelig liv som immigrant med mobbing, rasisme, slåssing og null integrering. Til familiens første møte med kristne naboer som viste dem kjærlighet og omsorg. En søster som etter hvert skjønte hvem Jesus er og ville bli en kristen, til foreldrenes store fortvilelse. Saïd ble satt til å spionere på henne, bare for selv å bli ”offer” for de kristnes kjærlighet. ”For første gang følte jeg meg elsket og akseptert her i Frankrike”, er vitnesbyrdet han gir om de kristne han møtte. Hvilket forbilde for oss!

Foreldrene reagerte på samme måten overfor ham som overfor søsteren. Men bare to år etter at Saïd ble en kristen, omvendte faren seg også.

Saïd Oujibou har også fått muligheten til å fortelle sin historie i verdslige medier her i Frankrike. Han er tydeligvis i ferd med å bygge seg en plattform for å kunne kommunisere budskapet sitt til enda flere. Og tenk hvordan andre muslimer kan kjenne seg igjen i livshistorien hans.

Jeg blir sittende igjen med noen tanker:

Det gjør alltid så sterkt inntrykk å høre omvendte muslimer fortelle sine livshistorier, og det er lett å merke til hva de er utfridd fra og ikke minst hva de er utfridd til. Vitnetrangen ligger tykt utenpå dem. Det har vi merket i Norge også. Tenkt hvis jeg hadde hatt bare litt av dette!

Viktigheten av misjon blant muslimer i Europa slår meg nok en gang. Her har vi alle et ansvar. Saïd Oujibou og familien er eksempler på strengt praktiserende muslimer som tok meg seg religionen sin til Europa, og var fast bestemt på å praktisere den her. Men møtet med Guds kjærlighet gjennom varmen og omsorgen kristne viste dem ble en langt sterkere kraft enn islam. Gjennom sine vitner fikk Gud nå dem med sin kjærlighet, og i dag bruker Han dem til å nå enda flere.

Tenk hva litt praktisk omsorg og kjærlighet kan føre til!

Jostein

Ny fotballopplevelse

Onsdag besøkte jeg Frankrikes gedigne lekestue, ”Stade de France”, som ble bygget til fotball-VM i 1998 – og stedet der Frankrike knuste Brasil 3-0 i VM-finalen.



Det var en opplevelse. Det er definitivt det største stadionanlegget jeg noen gang har besøkt. Tilskuerkapasiteten er på 80 000. Vi hadde strålende utsikt fra øverste tribune eller ”Tribune Haute - Est.” Daniel (han jeg var sammen med på kamp) ble rett og slett litt høydesvimmel før vi fikk satt oss ned.

Kampen var en vennskapskamp mot Østerrike, men likevel ble stadion så godt som full (selv om det så glissent ut helt til rett før kampstart). Stor jubel, entusiasme og sågar ”bølgen” skapte en herlig atmosfære. Ingen tvil om at ”Les Bleues” har en sentral plass i den franske folkesjelen.

I denne kampen var det i stor grad den nye generasjonen franske landslagsspillere som fikk slippe til. Merk deg navn som Lassana Diarra, Abou Diaby og Karim Benzema. Sistnevnte var en av John Carews argeste utfordrere i Lyon, og debuterte på landslaget med scoring bare åtte minutter etter at han kom inn som innbytter. Men aller gøyest var det å se mannen som sies å være Zinedine Zidanes arvtaker. Han er bare 19 år gammel, kommer fra samme bydel i Marseille som ”Zizou” og også han har algeriske aner. Samir Nasri heter han og han debuterte faktisk også i denne kampen, til enorm jubel for det franske publikummet. Det blir en spennende mann å følge videre i årene som kommer.

Det ble dessverre med den ene scoringen. Men til gjengjeld så var det de to nye yndlingene Nasri og Benzema som sørget for vinnermålet.

NB! Hvordan i all verden man kan klare å få et antall mennesker som tilsvarer hele Kristiansand by til å forlate et stadionområde uten at det blir kaos og kø er for meg en gåte. Men det hele gikk ganske så smertefritt. I Kristiansand er det jo kaos med 2 000 tilskuere…

Jostein

Baba Kone

Kristen malier som rapper på bambara!

Kva er då eit menneske?

Eg får vel begynne med å beklage meg overfor dei som ikkje likar lange bloginnlegg… I dag har eg mykje på hjartet…

Tirsdag var vi på ultralyd! Eit perfekt lite fem månader gammalt menneske låg der inne i magen min. Ein turbobaby med armar og bein i alle retningar. Og legen fann ingen ting gale. Det er virkelig eit stort under å skulle bli foreldre. Og det er jo ikkje sjølvsagt å få eit friskt barn – og det får vi jo ikkje 100% svar på før barnet er født…

På min første svangerskapskontroll fekk eg påpeikt at sidan eg ikkje hadde valgt å ta ultralyd (UL) i veke 12 var det no for seint å finne ut via UL om barnet hadde Downs Syndrom (DS) ved å sjekke den berømte nakkefolden. Men, eg burde ta ei blodprøve som kunne gje svar på det same, i tillegg til å finne svar på om den lille hadde nokre andre ”kromosomfeil”. ” For, mange vel å fjerne det i så fall”, sa ho. Eg sa at det ikkje kom på tale, og at vi ønskte å ta imot Nurket same om det bar på ”feil”, og at vi dermed ikkje ville vite det dersom det hadde DS. Ho såg nærmast uforståande på meg når eg sa at eg heller ikkje ville ha rekvisisjonen på blodprøva. ”Dette er alvorlige saker, frue. De er to om det, ta no med denne rekvisisjonen og informasjonsskrivet og bestem dykk saman”. Eg kom heim, las med tårevåte auge informasjonen eg fekk. Eit av argumenta var at barn med DS no har estimert levealder på 50 år. 50 års bryderi?

Og eg kjenner eit stikk av sorg på vegne av alle franske barn, alle dei barna som ikkje får leve opp fordi dei ikkje er friske. I løpet av sju månader i dette landet kan eg med sikkerheit seie at eg har sett to (2) barn med funksjonshemming,og berre eit par voksne barn (ungdommar) med DS, ingen barn. Og eg veit av misjonærar eg har snakka med som kjenner familier som har barn med ”syndrom” at det er ein hard kamp for å få tilrettelegging i skule og barnehage. Det virkar ikkje som dette samfunnet har plass til ”annerledesbarn”.

Klart livet hadde blitt snudd på hovudet dersom det no viser seg at vi får eit sjukt/annleis barn. Det hadde sjølvsagt vore ein tøff beskjed å få. Men kven er vi til å sette oss til herskarar over liv og død? Kven er vi til å seie at eit annleis liv ikkje er eit godt liv?

Er det dette vi vil ha i Noreg? Enda er det ikkje tilbod om UL i veke 12, eller denne blodprøva i Noreg. Vil vi ha dette? Er ikkje menneskeverdet verdt å kjempe for? Er ikkje alt liv heilagt?

Sal 139:15f
Mine bein var ikkje dulde for deg
då eg vart skapt i løyndom
og forma djupt i jorda.*
Du såg meg då eg var eit foster,
i di bok vart alt skrive opp;
mine dagar fekk si form
før ein einaste av dei var komen.


Elisabeth

Bambara

Etter misjonærkonferansen i Mali sist uke tyder det aller meste på at det neste språket vi skal lære er Malis hovedspråk bambara. I alle fall de seks første månedene etter ankomst Mali.

Dette synes vi selv virker veldig klokt. Bambara ligger som språk nært opptil både malinké og mahou som er de to folkegruppene NLM jobber blant i Vest-Afrika. Tanken er at bambara legger grunnlaget for en eventuell videre spesialisering til ett av de andre språkene.

Noen fakta om bambara:

- Bambara blir forstått av ca 80 % av Malis befolkning
- Språket (med ulike variasjoner) snakkes også i Burkina Faso, Elfenbenskysten, Gambia, Guinea, Mauritania og Senegal
- Er Malis nasjonalspråk
- Har egen bibeloversettelse
- 4,6 millioner mennesker i Vest-Afrika har bambara som morsmål
- Det er 42 000 bambara-talende i Frankrike (sannsynligvis med betydelige mørketall)
- Bambara-talende folkegrupper regnes for å være blant de aller minst nådde med evangeliet (i følge Joshua Project er det 1,13 % evangeliske kristne blant bambara-talende)

Kilder: SIL og Joshua Project



Akkurat for øyeblikket er det ikke tanken på å hive seg på enda et nytt språk som dominerer i hjernebarken, men vi er veldig motiverte til å sette i gang når den tid kommer. Og da er det vel fransken som blir hjelpespråket og ”piece of cake” i forhold til bambara.

Klimaendring

FNs klimarapport har vel vært ett av de heteste medietemaene de siste månedene. Så også her i Frankrike. Konsekvensene av den globale oppvarmingen er stadig tema i nyhetssendingene.

Denne vinteren har vært den varmeste her i Paris så lenge folk kan huske. Og mange er oppriktig bekymret og ser med uro fram mot det som kan bli en rekordvarm sommer. Og det sier ikke så rent lite, for i fjor sommer nådde gradestokken 40 grader, og da er det farlig varmt i en by som Paris. For fire år siden døde 1 000 mennesker i den ekstreme heten.

Som det ble sagt her en dag: Dere nordmenn synes vel bare det er bra å få det varmere, men tenk på oss.

Og de som på sikt får det aller verst er som alltid de fattigste landene, der ørkenspredning og økende vannmangel er framtidsscenarier. Det tenker vi en del på, vi som skal til Mali der store deler av landet dekkes av verdens største ørken og som er ett av de aller fattigste landene i verden. Hvordan blir hverdagen for folk flest her om 10 år?

Noen har spådd dette: Om noen år vil prisen på vann være høyere enn oljeprisen, og kampen om vannressurser vil være utløsende for stadig flere kriger og konflikter.

Skremselspropaganda? Er ikke så sikker på det. For det er slett ingen selvfølge for alle å ha tilgang til rent vann. Og allerede i dag er dette elementet sentralt i en rekke konflikter i verden. Men i Norge er vi som vanlig blant de aller, aller mest privilegerte også på dette feltet.

Kanskje er det på tide å ta Bibelens tale om forvalteransvaret litt mer alvorlig?

Jostein

Sommer og sol

Disse to gamle pariserfruene er de beste representanter for de siste dagene her i Paris: Strålende sol fra knallblå himmel og mer enn 20 varmegrader. Da vi besøkte Luxembourghagen på lørdag var det reneste folkevandringen.

Det samme var det i den gedigne parken bak slottet i Versailles, der vi tilbrakte søndag ettermiddag. Her var det populært å ro, men med noe varierende hell for de som prøvde seg.

Og etter lunsj i dag startet vaktmesteren her på bruket opp gressklipperen for første gang. Det medførte at vi måtte heve stemmen for å kommunisere med hverandre i klasserommet. Men ingen sure miner, for ”støyen” betyr bare en ting:

SOMMEREN ER HER!

Jostein

Frankafrika

For andre gang på to uker besøkte vi fredag kveld den ivorianske restauranten ”À la Banane Ivoirienne” i Paris. Denne gangen var det enda litt kjekkere enn sist. Både fordi vi ble gjenkjent og følte oss ekstra velkommen. Men ikke minst fordi vi fikk en enda større ”smak” av Afrika.

Hver fredag kveld er det nemlig det som på fransk kalles ”spectacle” (må ikke forveksles med det norske ”spetakkel”), som rett og slett betyr opptrinn. Tre unge ivorianere spilte ”jembe” (afrikanske trommer) og sang både på fransk og ivoriansk. Mye fortelleglede og humor i framførelsen, deler av det improvisert oppdikting der og da.

Og ”konferansieren” var restaurantsjefen selv, som blant annet moret oss med å fortelle om franskmenns og ivorianeres forskjellige forhold til tid. Stolt som han er av sitt hjemland, benyttet han også anledningen til å drive litt reklame for Elfenbenskysten.

For oss ble dette også en god trening på å høre og forstå den særegne ”afro-fransken”.

Elisabeth & Jostein

Navnet skjemmer ingen

Paris & omegn har et veldig godt utbygd kollektivnettverk. 14 metrolinjer, 4 toglinjer til nærliggende områder og fire trikkelinjer. For ikke å snakke om busser.
Hvor mange stasjoner har jeg ikke tall på, men det er i alle fall ikke få. Og hver av disse har selvsagt også et navn.

Her har du et lite utvalg:

For deg som er liker sovjetisk nostalgi kan kanskje stasjonen Stalingrad være et godt valg.
Er du derimot mer opptatt av ”gode nyheter” bør du stoppe på Bonne Nouvelle.
Skulle du være bonde er stasjonen La Ferme (farmen) stedet for deg.
Er du glad i fisk, sats på stasjonen Poissonneriè, som betyr fiskehandler.
For de åndelige: Pasteur, pastor eller hyrde.
Men vårt heteste tips går til alle sørlendinger. Er du i Paris da er du bare nødt til å få med deg metrostasjonen Javel.

Og skulle du som sørlending være en glad eier av en Citroën – ja da er det vel liten tvil: Skaff deg et hotellrom i nærheten av stasjonen Javel - André Citroën.

Bienvenue à Paris!

Jostein

Om do, sofa og takknemlighet...

Du veit ikkje kva du har før ikkje har det lenger…

Omtrent slik høyres eit kjent norsk uttrykk ut. Og denne bloggposten handlar – nei, ikkje om klaging over det eg ikkje har – men om det å vere takknemlig…

Eg vil gi deg to gode grunnar til å vere takknemlig over noko som du kanskje ikkje har tenkt på før.

1) Tenk deg at du må på do.



Tja, ikkje så vanskelig kanskje, det er jo en vanlig ting… Du går inn på ditt eige private do. Du lukker døra. Kanskje du har ei bunke med gamle vekeblad eller noko. Dine eigne private blad. Så, der kan du sitte i fred, når du vil, og så lenge du vil (tja, det er vel kanskje andre i familien/bofellesskapet som vil på do, men det er ei anna sak). Det er du som bestemmer kva for dopapir du vil ha, og som veit kvar du finn fleire rullar når det er tomt. Du slepp å sitte i mørket eit par sekund fordi lyset er tidsinnstilt, og du må famle etter lysbrytaren på veggen. Og vil du ta deg en dusj, finn du dine eigne såper og shampoar i dusjen. Du treng ikkje å ta dei med deg i ein plastpose, trakke på andre sitt håravfall og tusle ut i gangen etter ein meir eller mindre varm dusj. For all del: Dette fungerar heilt greitt, i alle fall for eitt år. Men: Eg skal love deg at eg i lange tider etter dette kjem til å vere takknemlig kvar gong eg kan gå inn på min eigen do, og ha min eigen heilt private dusj som ingen framande brukar, og kan stelle meg på mitt eige private bad… 2) Har du hatt middagskvilen din i dag? Eller slappa av foran TVen på sofaen? No er det to månader sidan eg sist låg på ein sofa. Før var sofa eit vanlig møbel som berre var der. Ingen stor grunn til takknemlighet kanskje. Men no: eg drømmer om å ha ein sofa. Stygg eller fin, stor eller liten har ingenting å sei. Så, kos deg på sofaen i kveld. Strekk deg godt ut under et pledd og tenk: Du og du kor heldig eg er. Eg har sofa….

Elisabeth

Livets Frekvens

Dette er det flotte navnet på den kristne lokalradiostasjonen i Abidjan som kringkaster de NLM/Norea-produserte radioprogrammene på mahou. Denne radioen er partner for vårt radioarbeid i Vest-Afrika.

Svaret på månedens quiz er altså ”Livets Frekvens”, eller Frequence Vie.

På denne frekvensen sendes det per nå to halvtimes programmer per uke. Og responsen fra lytterne har vært god: ”Tenk, et radioprogram på vårt språk!” Selv for muslimene er disse programmene interessante, nettopp fordi de er på morsmålet deres. At det er kristne programmer som sendes, legger ikke nødvendigvis en demper på lyttergleden.

Be om at mennesker må bli frelst gjennom å lytte til radioprogrammene på ”Livets Frekvens.”