Noen refleksjoner

Når vi flytter til Abidjan den 15. september er det akkurat 10 måneder siden vi kom hit til Bamako første gang.

På mange måter føles det mye lengre. Vi har opplevd mye. Vi har hatt gode dager. Vi har hatt mindre gode dager. Vi har vært gjennom kultursjokk. Vi har kjent på glede ved å komme hjem til Sébénikoro etter uker borte. Vi har opplevd alle de ulike maliske årstidene: ”kuldetiden” fra november til januar da dynene faktisk ble funnet fram, den voldsomme varmetiden mars-mai da støvet ligger som et tynt lag overalt i huset og de sterke vindene drar med seg sand fra Sahara, og ikke minst perioden juli-september da regntiden forvandler Bamako helt totalt. Der det tidligere var store søppelhauger er det nå store grønne maisåkre. Der det var helt tørt og støvete renner det nå elver som på sitt sterkest kunne fungert som raftingelver. Den store elven Niger har vokst kolossalt.

Det har vært helt fantastisk å se hvordan naturen i randsonen av Sahara på så kort tid kan endre karakter totalt. Vårt lille papayatre har på to måneder vokst seg høyere enn muren rundt huset. De store åssidene rett nord for Sébénikoro er grønne og vakre, de som i hele vinter og vår bare var gråe.

”Se, jeg gjør alle ting nye”, står det i Bibelen. De siste månedenes endringer i naturen her i Bamako blir for meg et sterkt bilde på Guds evne til å forandre det som oppleves grått og litt trist, til noe grønt, vakkert og livgivende. Søppeldyngene har gitt liv til flotte maisåkre.

Her i Sébénikoro opplevde vi 5 måneder uten en eneste regndråpe. Da takker vi for regnet når det først kommer, selv om det har ført både til oversvømmelse på kontoret og at besøkende hit til Sébénikoro har satt seg fast i gjørma.

Men nå flytter vi altså fra dette. Til en helt annen tilværelse og et helt annet klima.

Det tørre Bamako-klimaet blir nå byttet ut med det alltid klamme og fuktige Abidjan-klimaet. Mali-tørken blir byttet ut med et alltid grønt og regnfullt Elfenbenskysten. Innlandet Mali blir byttet ut med kystlandet Elfenbenskysten. Den trygge byen Bamako der vi kan kjøre trygt på kveldstid blir byttet ut med ”metropolen” Abidjan der kriminalitet trolig er det største trusselen og der det er sterkt advart mot å ferdes utendørs etter mørkets frembrudd. Det fredelige Mali blir byttet ut med et Elfenbenskysten som de siste 6 årene har slitt med kupp, borgerkrig og politisk ustabilitet. Nærheten til naboene og nærmiljøet blir byttet ut med høye murer og elektrisk gjerde. Et godt norsk misjonærfellesskap her i Bamako blir byttet ut med en tilværelse der vi i minst ett år vil være de eneste norske misjonærene i Elfenbenskysten. Langdistansen til vår målgruppe mahouene blir byttet ut med nærhet til folket vi vil nå med evangeliet.

Det er mange ting som vil forandre seg når vi nå flytter sørover. Vi gleder oss veldig til endelig å komme dit vi skal være. Mange ting vil nok oppleves bedre. Mens andre ting vil bli savnet her fra Bamako. Men slik er vel (misjonær)-livet. Noe får man og noe mister man.

Sébénikoro vil vi alle fall alltid ha med oss videre i livet.

Måtte Guds rike få oppleve framgang både i Mali og i Elfenbenskysten.

Jostein


Her er endringene illustrert i noen bilder:

På flyttefot

Vi har regnet med det en stund, men først denne uka ble det formelt avgjort i Regionsstyremøtet for Vest-Afrikaregionen at vi sammen med radioteamet skal flytte til Abidjan i Elfenbenskysten i løpet av september.

Det føles godt at avgjørelsen endelig er tatt, og nå gleder vi oss veldig til å vende nesen enda lenger sørover. Flyttedato blir 15. september.

Denne flyttingen fører til at vi får vår femte ”permanente” adresse siden sommeren 2005. I tillegg har vi hatt kortere opphold både på Sørlandet og på Sunnmøre. Med andre så har vi hatt et skikkelig ”fanteliv” de siste tre årene.

Derfor føles det godt å endelig kunne slå seg til ro der vi er tenkt å være, og der misjonsarbeidet vårt er geografisk. Men paradokset i det hele er at vårt endelige mål er det området som er mest ustabilt politisk, og at vi derfor må være forberedt på at ting kan skje. Men avgjørelsen er tatt i nær dialog med den norske ambassaden i Elfenbenskysten, og vi føler oss trygge på det som er bestemt.

Vår flytting til Abidjan innebærer at misjonen nå reetablerer seg i Elfenbenskysten fire år etter misjonærene siste gangen måtte evakuere på grunn av krigen. Vi ber om og håper på at landet nå skal få oppleve stabilitet og fred, selv om det ennå ikke er gjennomført et demokratisk valg. Det skulle ha skjedd høsten 2005, men nå er valget berammet til 30. november i år.

En annen utfordring for oss i vår nye tilværelse er at vi blir de eneste norske misjonærene i Elfenbenskysten. Vær derfor gjerne med og be om at vi må få gode venner i det internasjonale misjonærfellesskapet i Abidjan

Dette...

...og dette...

...og dette blir nok kjærkomne gleder i ensomme stunder

Jenta vår har vorte eitt år!!

Kjempegodt med klubbe som eg fikk i gåve frå butikkmannen. Dette må eg smake igjen

Forrige onsdag vart jenta vår eitt år!

Ikkje så stor dag for Simone i og med at ho ikkje forstod så mykje av det som skjer, men ganske spesielt for oss store. Vårt første barns første bursdag! Dette året har gått utrulig fort, og Simone har gjennom det heile vore vår store solstråle, som vi takkar Gud for gong etter gong. Det at vi har Simone i våre liv er også eit tydelig vitnesbyrd om Jesu store kjærleik til oss!

Vi hadde ikkje noko feiring på dagen anna enn at vi hadde besøk av Levi, Gunhild og Torstein og at ho fikk litt gåver. Kjekt å få mange nye leiker. På laurdag hadde vi selskap med kake med lys og brus som seg hør og bør. Veldig kjekt.

Her kjem litt bilder.

Gåver frå Norge FØR frukost!

Bursdagshatt i selskapet i lag med helten Hanne (Friborg)

Kjempegøy med leike som lagar masse lyd!

Simone blir fort midtpunktet når ho er ute i gata. Her er ho ute sammen med hushjelpa (i gult i utkanten av biletet) på bursdagen sin, og naboborna vil gjerne leike...

Forvandling på 30 minutter

I kveld fikk vi oppleve en total forvandling av gaten utenfor huset. Vi har hørt at i regntiden blir den til en elv, og har også sett litt av det fram til nå. Men i løpet av 30 minutters svært kraftig regn, og dertil vannmengder fra åssidene utenfor bydelen, var det plutselig enorme mengder vann som skulle passere forbi huset vårt og nedover mot Nigerelven. Vi var glade vi hadde kommet hjem i god tid før regnet, hvis ikke kunne det blitt vanskelig med bil uten firhjulstrekker. Men i morgen er det nok tørket opp…

Slik ser det ut til vanlig

Slik så det ut i kveld

Her er det som snart er den eneste farbare veien til vårt hus

En litt spesiell form for søppelrydding var da en av nabokvinnene tok søppel fra en av haugene utenfor huset og kastet i elva, slik at s
trømmen tok det med seg videre nedover i nabolaget. Hun tenkte vel mer på at dette måtte være den billigste og enkleste formen for søppelbil, enn på naboene som i morgen våkner opp til enda mer søppel utenfor huset.

Jostein

Målgruppetenkning

Jeg har tre flotte og engasjerte ivorianske medarbeidere i radioen, alle mahouer. Engasjementet er stort og meningene til dels sterke.

De siste ukene har vi brukt mye tid på å diskutere målgruppetenkning i radioprogrammene. Manusene oversettes nemlig fra fransk til mahou, og som for alle kristne faller manusforfatteren noen ganger for fristelsen til å bruke ”kristent språk” i formidlingen sin. Og her går diskusjonen høyt.

- ”Vil mahouene forstå det?”
- ”Ja, det forstår da vel alle”
- ”Nei, du må huske på at vi snakker om radio, da får de bare høre det en gang. Hvis ikke de forstår, mister de tråden. Og mange er dessuten analfabeter.”
- ”Ja, men vi kan ikke forandre på den setningen…”

Omtrent slik kan diskusjonen gå i redaksjonsmøtene våre. Herlig!

Det er gøy å se bevisstgjøringen de har rundt slike problemstillinger. Derfor har vi nå begynt med et ekstra redaksjonsmøte der vi diskuterer manuset til det programmet som skal spilles inn den samme uken. Det er tidkrevende, men lærerikt for alle parter. Så får vi se hvor lenge vi klarer å holde debatten varm… Manusforfatteren er dessverre bosatt i Elfenbenskysten og får derfor ikke anledning til å delta. Det hadde jo vært enda mer interessant med ham til stede.

Jeg syns i alle fall det er spennende endelig å være i gang med det jeg faktisk er kommet hit for.

Jostein

Nedtelling...

Kor mange gardinstenger trengs det? Er her nok møblar? Er det rommet blitt vaska? Slike ting er det eg driv på med for tida. Det er berre dagar til dei første nye misjonærane kjem ut til Mali. Og då vil vi jo at mest mulig skal vere på stell før dei kjem. Og sjølv om det er eit par månader sidan vi flytta inn i nytt administrasjonsbygg, er det fortsatt ein del som må ryddast, ordnast, sorterast og organiserast. Og som kjent Tar Ting Tid her i Afrika.

Eg tel dagar til Gunhild, Torstein og Levi (Habostad) kjem ut - som dei første av i alt fire misjonæreiningar som kjem ut denne hausten. Allerede søndag kveld skal dei bli henta på flyplassen. Det blir godt å få dei ut hit.

Men det er ikkje berre ankomst av nye misjonærar det er nedtelling til...

- Om ei lita veke blir den lille babyen vår, som no slett ikkje er lita, eitt år!

- om halvannen måned skal vi flytte til Abidjan. (Dette blir ikkje bestemt heilt 100% før i slutten av august, så her må eg vel ta eit lite forbehold i nedtellinga.)

- om ca tre månader set Simone og eg oss på flyet til Noreg.

- og om fem månader blir vi fire i familien...

Elisabeth

Ps. Eg skreiv i eit blogginnlegg at eg lengta etter å gå trilleturar med Simone... Eg har ikkje følt eg kunne det - gå med ei flott vogn der liksom. Tenk på all merksemda... Men ein dag tok eg ho med ut likevel. Det vart ei positiv oppleving. Eg fikk ikkje meir merksemd enn eg brukar å få når vi går ute. Folk er vel blitt vande til oss :-)

Det vesle lokale markedet vårt i bakgrunnen.

Lyttere melder tilbake

Juli måned har vært en mager måned her på bloggen, det er bare å innrømme. Det gjenspeiler også at vi har hatt en travel måned med mange gjøremål, og lite overskudd til blogging.

Det betyr derimot ikke at det er stillstand i ting som skjer i vår tilværelse. Tvert imot er det masse nytt både bak og foran oss. Det får vi komme tilbake til etter hvert.

I denne omgang hadde vi lyst til å prøve å være med og inspirere deg litt, du som ser på misjonsarbeid som noe stort. For vi har i alle fall latt oss inspirere av tilbakemeldinger som er kommet fra mahouer som har lyttet til radioprogrammene.

Her kan du lese fire:

”Mahouradioen gir meg stor glede, fordi programmene som sendes er 100 prosent mahou. I tillegg får vi gjennom radioprogrammene anledning til å oppdage mange nye ting, som Guds Ord, liknelser og fortellinger, historien bak tilblivelsen av forskjellige mahoulandsbyer etc. Jeg vil veldig gjerne takke de ansvarlige for mahouradioen. Gjennom radioprogrammen er det som om mahouene kommer ut av mørket og inn i lyset.” (Mann fra Abidjan, Elfenbenskysten)

”Jeg er medlem av den frivillige organisasjonen ADB, som jobber for å skape utvikling i regionen Bafing (navnet på mahouenes region i Elfenbenskysten). En fredag jeg var på universitetet var det noen som fortalte at de nettopp hadde hørt mahouspråket bli snakket på radiostasjonen Fréquence Vie (Livets Frekvens, kristen lokalradio i Abidjan). Jeg liker mahouradioen, og synes det er spennende at det lages radioprogrammer på mahou. De som aldri har hørt om Jesus Kristus har anledning til å høre her.” (Mann fra Abidjan, Elfenbenskysten)

”Det er nesten 92 år siden jeg ble født, og aldri før har jeg hørt språket mitt på radioen. Nå i dag har jeg nettopp hørt mahou på radioen. Der snakker de om Gud og de forteller historier som spesielt angår oss mahouer. Jeg er veldig glad for at vi nå har egne radioprogrammer.” (Mann fra Touba, Elfenbenskysten)

”Jeg har blitt forlatt av familien min på grunn av at jeg tror på Jesus. Jeg har vært syk, men ble helbredet i kirken. Jeg blir utrolig glad når jeg nå har fått vite at det finnes et radioprogram som forteller om Jesus på mahouspråket, for vi mahouer har enda ikke forstått hvem Jesus Kristus egentlig er.” (Mann fra Touba, Elfenbenskysten)

Ei lita oppdatering.

Regntida har satt inn for fullt i Bamako, og vi frydar oss over kaldare dagar og netter, over å kunne sove utan aircondition, at Simone kan sove på eige rom, og at flisene på golvet ikkje er varme. Simone dreg i buksebein og armar og forstår ikkje kvifor ho skal ha noko på seg nedanfor knea og på armane, og vi synes det er litt godt at det er litt kaldt på morgonen og kvelden, sjølv om verskiftet har gjort oss alle tre forkjøla…
Med regnet kjem også det grøne fram! Rundt oss på alle kantar grønskast det, og det er utrulig godt. Eg var ikkje klar over kor mykje vakker natur og omgivelsar hadde å seie for meg, og eg kjenner no at det gjer meg godt å få litt gras rundt oss, det gjer også at søpla blir litt mindre synleg. I dag tidleg sette vi oss for første gong fast i gjørma rett utanfor huset vårt, og vi er spente på korleis vekene framover blir, med mykje regn og gater som berre er gjørme og mold. Men – det er vel dette som er ekte Afrika?

Litt om kvar av oss:
Jostein:
Har som før skreve på bloggen hatt hovudansvar for feltet her i ein månad. Det har vore veldig mykje å gjere og ha oversikt over, med flytting av gjestehus og kontor, og mykje administrasjon. Men stort sett er det kjekt. Godt å arbeide! Han har også tatt over radioarbeidet no. Saknar joggeturar og tennis med Espen (ettåring) og håper på ny ”partner” når nye misjonærar kjem om ein månad…

Elisabeth:
Har vore veldig sliten i det siste, og hatt ein augebetennelse det kravde fire forskjellige legar for å fikse (tja, den siste fann ut av det.) Det går betre no, og gleder seg over litt meir energi i kvardagen. Er ganske stolt over at eg endelig vann over skepsisen til å kjøpe lokalt kjøt på markedet, og er glad eg har litt overskudd til å prøve meg fram med matlaging av lokale grønsaker som eg ikkje kjenner til frå før. .. Små sigrar i kvardagen. Saknar å gå trilleturar med Simone, men det ligg ikkje akkurat til rette for det i Sebenikoro.

Simone Amalie:
Er stor jente på 11 månader. Ho trivs godt i Mali, og koser seg når ho kan sitte utanfor kontoret i ein grushaug og leike med andre barn. Dagen før ho vart 11 månader, bestemte ho seg for at nok er nok, og byrja like godt å gå! Og utviklinga går så fort at vi foreldra har vanskar med å følgje med.


Så takkar vi deg som les bloggen for at du ber for oss alle tre og arbeidet vi står i.


Elisabeth

Et stort bønneemne for radioarbeidet

Vi går en spennende framtid i møte i radioarbeidet blant mahouene. Gjennom mer enn 2 år har sendingene gått på lufta ukentlig. Medarbeiderne som begynte med null radioerfaring er i dag blitt gode radiojournalister ut fra forutsetningene. Jeg syns de er kommet langt på kort tid, og er imponert. Jeg gleder meg også til å være med og videreutvikle både radiotalentene og programformatene.

Ett av de spennende konseptene vi nå ønsker å ta del i er et program som heter ”The Way of Righteousness” (Rettferdighetens Vei). Dette er et programkonsept som er utviklet av misjonærer som arbeider inn mot den muslimske folkegruppen Wolof i Senegal. Programmet er allerede oversatt til opp mot 90 ulike språk.

”Rettferdighetens Vei” er et program som går kronologisk gjennom Bibelen, og som er helt spesielt tilrettelagt for muslimske lyttere. Gjennom 100 programmer totalt formidles Evangeliet helt fra grunnen av, med utgangspunktet i Bibelens egne fortellinger.

Vi ønsker så raskt som mulig å sette i gang oversettelsesprosessen av dette konseptet til mahou. Deretter blir det en stor utfordring å finne rett person til å presentere programmene på radio. Det er dette jeg gjerne vil utfordre deg til å be om. At vi må finne rett person. En erfaren kristen mahou, som vil fungere godt i radioformidling og som selv kan identifisere seg med budskapet som formidles. Denne medarbeideren har vi ikke i vår midte per i dag, og det vil være en krevende rolle å fylle.

Så dette er vårt helt konkrete bønneemne: Be om at Gud skal vise oss hvem Han har tenkt til denne oppgaven, og at vi skal finne rett person.

Jostein

Nådegaver i funksjon

Sitter en kveldstime på gjestehuset her i Bamako og lytter til den aller siste plateinnspillingen som er gjort på mahou. Så fersk at vi enda ikke har fått kopiert den opp.

Dette er den andre innspillingen som ettåring Johannes Solberg har hatt ansvaret for i løpet av to år. To unge kristne mahouer med helt ulik musikkstil har brukt sine nådegaver til å formidle evangeliet til sine egne på deres eget språk. Ved hjelp av en ung nordmann. Det er stort!

Jeg koser meg med musikken som på denne platen spenner fra rap, gospel, country og jazz – som Anderson selv uttrykker det. Alt sammen på mahou!

Er det ikke stort at Gud oppreiser mennesker i alle kulturer og på alle språk til å kunne uttrykke budskapet om hans altomfattende nåde – også gjennom musikken?

Be både for Anderson Bamba (siste platen) og Solo Bakayoko (første platen), at Gud må bevare dem som frimodige vitner for Ham. Og at musikken deres kan være med og åpne frelsesdøren for søkende mahouer.

Jeg gleder meg til å være med og spille musikken deres i radioprogrammene våre.

Jostein

Å slakte rett

At vi befinner oss i et sterkt muslimsk land fikk vi erfare en dag denne uken.

En av de nasjonale medarbeiderne var uheldig å kjøre på en geit rett utenfor det nye kontoret vårt. Geita ble så hardt skadet at den var i ferd med å dø.

Det ble mye oppstyr og urolig stemning.

-” Du må skjære over strupen på den”, var det flere som ropte.

-” Ikke la den dø, skjær over strupen på den. Hvis ikke vil eieren miste den to ganger”, var forklaringen.

Grunnen er det som kalles å drepe et dyr på ”halal”-vis, noe som etter hvert er blitt litt kjent i Norge også. Det betyr at dersom ikke dyret drepes ved å få strupen skåret over og tømmes for mest mulig blod samtidig som det utropes en slags lovprisning av Allah, vil dyret være urent og ikke kunne spises.

-”Da må det bare kastes”, forklarer han som fryktet at eieren skulle miste dyret to ganger.

Heldigvis ordnet det seg greit til slutt. Dyret ble drept på rett vis, og eieren godtok unnskyldingen fra vår mann. Det er visstnok ikke lov å la geiter vandre rundt midt i bygatene (selv om det er faktiske er veldig vanlig både med geiter, kyr, høner etc.), og derfor ville han ikke lage noe oppstyr. Ellers kan slik situasjoner som dette medføre en ganske så opphisset stemning.

Fra nå av er vi ekstra oppmerksom på å jage vekk geitene som har lagt seg under bilene våre for å søke skygge for solen.

Jostein

Feitekur?

På torsdag var eg og Simone heime i Sebenikoro og hadde roleg dag etter veker med mykje arbeid og styr – og barnepika kom heim til oss. På føremiddagen brukar Simone å få naturelljoghurt (barnejoghurtane her kostar opp mot 50 kroner for ein firepakning). På fredag skulle eg servere mat til heimreisande misjonærar, og til det skulle det vere crème fraiche (rømme). Til mi forundring var det berre ein pakke igjen, og eg visste jo at eg hadde kjøpt to. Ein tom, vaska rømmeboks stod på hylla på kjøkkenet. Plutselig gikk det opp for meg: Simone har kost seg med to desiliter feit rømme på torsdag! Ikkje alltid heilt enkelt med tubabu–maten (kvitingmaten) der mykje ser så likt ut… Godt at jenta er aktiv, for underernært er ho i alle fall ikkje…

Good Missionnary Training

Stedlig representant Jon Ivar Friborg og familien er reist på ferie til Norge, og dermed har jeg fått ansvar for å følge opp ulike oppgaver som måtte komme på i løpet av sommeren.

I løpet av den kommende uken reiser alle de resterende NLM’ere her i Vest-Afrika hjem etter endt periode. Dermed blir vi de eneste igjen på feltet i noen uker, til Kjersti Gangstø er tilbake fra Norgesferie.

Utfordrende, men også lærerikt. ”Good missionnary training” er det visst også :-)

Det nye administrasjonssenteret vårt i Bamako

For tiden innebærer dette ansvaret først og fremst å holde orden på flytteprosessen vi er inne i. Kontor og gjestehus flyttes til samme treetasjes kompleks inkludert familiebolig på andre siden av byen. Som alltid i Afrika er det en utfordring å holde tidsskjemaene. Og det har gått en del tid på å pese rørlegger, snekker, elektriker etc. ”Ingen problem”, er alltid svaret. Men når det kommer til stykket så er det likevel ikke så enkelt.

Bassenget blir nok kjærkomment i varmetiden

Men – det ser slett ikke så verst ut. I går innvidde Espen Kvamme og jeg svømmebassenget, og det gjorde godt med en dukkert etter at vi hadde spilt tennis i stekende sol og grader langt opp på 30-tallet.Så bassenget blir nok en suksess for både små og store.

Bassenget sett fra toppetasjen

I morgen kommer familien Selstø til å være de første gjestene på det nye gjestehuset vårt.

Stua i gjestehusetasjen

Og neste steget er å flytte hele kontoret. Good Missionnary Training…

Jostein

Et lite stykke Norge - i Ghana

I løpet av de ukene vi var i Elfenbenskysten hadde vi en svært så innholdsrik ferietur til nabolandet Ghana. Midt i alt det afrikanske møtte vi plutselig på noe svært så uafrikansk:



Vi kunne ikke dy oss og måtte ta den lille avstikkeren fra hovedveien for å sjekke ut. Denne lodgen med det norskklingende navnet er ganske så ny og noe uferdig.


Selv om vi var de eneste gjestene og den norske eieren (”Mr. Andersen from Norway”) dessverre ikke var til stede, var det både fårikål og kjøttkaker i brun saus på menyen. Førstnevnte hadde de dessverre ikke, så vi valgte det siste. Etter lang ventetid kunne vi altså midt i Ghana nyte velsmakende kjøttkaker i brun saus.


Så takk til Veivaag Lodge – vi tar helt sikkert turen innom neste gang vi eventuelt skulle være i Takoradi.

Dobesøk

Som oftest er det bokstavelig talt noe dritt å gå på offentlig do her i Afrika.

Men i dag var et unntak i så måte. For hvor har du opplevd en egen dørvakt ved toalettinngangen? Som til og med blir med inn, åpner døra til selve toalettet og nærmest peker ut doskålen for deg (han gikk nå heldigvis ut igjen også). Og når besøket er over så åpner han vannkrana for deg før han trykker på såpedispenseren for å forsikre seg om at du får såpe til å vaske deg med. Deretter trekker han ut tørkehåndkleet for deg slik at du kan tørke deg. Til slutt åpner han døren ut og stiller seg opp og venter på neste dokunde.

Det skjedde på et spisested her i Bamako i dag. Uten at han forventet betaling.

Men dopapir var det selvfølgelig ikke…

Jostein

Heime igjen!

Vekke bra....

- men heime ALLER best

Laurdag kveld kom vi heim til Sebenikoro etter fem veker vekke. Vi hadde hatt det så bra i Abidjan, at vi eigentlig godt kunne ha blitt verande der. Men, vi hadde knapt kome innforbi døra før Simone Amalie lyser opp og kryp som ein virvelvind rundt til dei forskjellige roma. Det var så tydeleg: ”Her er det eg høyrer heime”. Når ho kom til stova og fann korga med leiker, kom ho med gledesutbrot og byrja å utforske alt det kjende og kjære som ho hadde vore utan i heile fem veker. Vi har også merka at ho er mykje mindre klengete på mamma her enn tidligare. Her kan ho styre for seg sjølv på stova sjølv om eg går ut og inn av rommet. Godt for mammaen…

Dagen etter at vi kom heim, helste vi på naboar, alle med glade ”velkommen”, og ”korleis var det i Abidjan?” Det var veldig godt å merke at vi høyrer heime i Sebenikoro, kjekt å vere ilag med hushjelp og barnepike igjen, kjekt å treffe medmisjonærar igjen – før alle saman reiser heim til Noreg, enten på ferie eller heimeopphald…

No ventar ein sommar her på feltet, der vi fleire veker blir aleine NLM-arar her. Då kan det vere greit å ha gode naboar…

Elisabeth

Dramatisk ferieopplevelse

Jeg har ikke for vane å eksponere mine egne dumheter. Men i dette tilfellet gjør jeg det som et levende vitnesbyrd om at Guds gode kjærlighet og omsorg er så mye mye større enn våre dumheter.

Onsdag 14. mai var vår andre dag på feireturen i Ghana. Vi bodde på et sted som reklamerte med ”swimming beach”, og vi fikk forsikringer både første og andre dagen om at det var trygt å bade. Andre gjester hadde også fått høre ”100 per cent safe”. Badevakt skulle det også være. Og grunt var det langt ut.

Vi har gjennom tiden i Elfenbenskysten og turer til Grand Bassam forstått at Atlanterhavskysten her i Vest-Afrika er skummel, og at en bør være ytterst forsiktig på grunn av strømmene. Bølgene på feriestedet vårt var på ingen måte å sammenlikne med Grand Bassam, men det var noen brytninger som likevel gjorde meg litt skeptisk. Men jeg tok rådene for god fisk…

Idyllisk strand? Ja, men slett ikke ufarlig...

Grunt var det og ufarlig virket det i begynnelsen. Helt til jeg plutselig oppdaget at jeg var blitt dratt mye lenger ut enn jeg trodde. Fotfestet hadde jeg også mistet og bølgene begynte å skylle over meg. Det var nytteløst å svømme innover, for strømmene utover var like sterke som innover, og dermed befant jeg meg i et ”ingenmannsland” med bølger skyllende over meg. Og det var ikke mange sekundene jeg fikk til å puste mellom hver bølge.

Der og da begynte en kamp på liv og død, noe jeg aldri tidligere har opplevd.

Jeg signaliserte på hjelp og Elisabeth og Simone stod og bivånet det hele fra stranden. Ganske raskt kom det en ghaneser og en newzealander til unnsetning. Men ingen av dem hadde med seg noen redningsbøye. Dermed endte det med at de begge to fikk like store problemer som meg, og plutselig var vi tre stykker som kavet for livet i bølgene. Og jeg var sikker på at dersom ikke jeg selv druknet ville andre drukne på grunn av meg. Spesielt for ghaneseren så det en stund svært nær ut.

Et par ganger fikk vi fotfeste og nytt håp bare for i neste øyeblikk å kjenne strømmene dra oss ut igjen før neste bølge skylte over oss. Det var en utrolig fortvilt situasjon. Og jeg skal innrømme at jeg etter hvert begynte å se mørkt på utgangen av det hele. Normalt sett skulle jeg ha vært tom for krefter for lenge siden, men jeg opplevde at kreftene kom til meg. Og jeg ble heldigvis heller aldri dratt under, og klarte derfor såvidt å få de nødvendige pusterommene mellom bølgene. Begge deler er for meg vitnesbyrd om hjelp fra oven.

Omsider kom flere til unnsetning, og denne gangen heldigvis med redningsbøyer. Et par ganger var jeg nære på å få tak i en bare for å oppleve at en bølge skylte bøyen ti meter vekk. Svært fortvilende. Men til slutt fikk jeg heldigvis tak i en redningsbøye, og opplevde umiddelbart å bli dratt på land i sikkerhet. Ved Guds under fikk heldigvis begge de andre også tak i bøyene og alle kom i sikkerhet med livet i behold.

For min del var det likevel på nippet. Jeg har aldri i mitt liv vært så utkjørt, og jeg er overbevist om at jeg ikke hadde holdt ut i mange flere minutter. Det tok lang tid før jeg kom til hektene igjen. Og i dagene etter har jeg naturlig nok vært svært så mørbanket, og kjent stivhet i muskler som jeg knapt visste jeg hadde...

Det er med ydmykhet jeg deler denne historien med deg som et vitnesbyrd om Guds omsorg og kjærlighet. For jeg kjenner til liknende historier som ikke har fått den samme heldige utgangen. Men for vår del så ble denne opplevelsen en sterk påminnelse om at livets gave ikke er en selvfølgelighet, og at vår himmelske Far ser til oss i nødens stund.

På samme måten som vi deler spesielle bønneemner med dere, ønsker vi også å dele spesielle takkeemner med dere. Dette er også et bevis på at all forbønn for oss, bønn om beskyttelse, har en adressat og gjør sin virkning.

Derfor håper vi at dere vil være med og takke Gud for at Han gav meg livet i gave på nytt, og for at vi fremdeles er samlet som familie.

”Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.”
Sal 50:15

Jostein

Vellykket direktesending

Som nevnt i forrige blogginnlegg hadde vi i radioteamet vår aller første direktesending på mahou i går.

Det ble en suksess…

Både Soumeila og Fatou hadde lagt ned masse arbeid uken i forkant, med intervjuer og utarbeidelse av manus. Også direkteintervjuet med evangelist Issiaka gikk veldig bra.

Det er oppmuntrende å se at radiofolkene våre trives med det de holder på med, og at de også takler en direktesending på en god måte. Jeg gleder meg til å være med og videreutvikle radioprogrammene i tiden framover. For det er ingen tvil om at medarbiederne våre er radio-talenter. Men vær gjerne med å be for dem. De trenger det.

Vi hadde en innringningskonkurranse i programmet i håp om å komme litt i kontakt med lyttere. Det ble en ekstra stor oppmuntring for oss. For på få minutter fikk vi et tosifret antall telefoner, noe som både bekrefter at vi har faste lyttere og at det er engasjement for radiosendingene her i Abidjan. Det er et takkemne.

Vi fikk også informert om og invitert til senteret vårt i en av mahoubydelene, der evangelisten vår er disponibel for å ta imot mahouer som har spørsmål om kristen tro eller som av andre grunner ønsker kontakt.

Vær med og be om at denne nye ”radio-etappen” kan føre nye mahouer til våre sammenhenger, og at det kan bære frukter.

Jostein

Abidjan

Det har vært en stor glede å få komme til Elfenbenskysten og Abidjan for aller første gang. Dette landet og denne byen har gjennom mange år opptatt våre tanker og våre bønner, og endelig har vi kunnet få muligheten til å ”smake” litt på tilværelsen her. Og til å kjenne den berømte luftfuktigheten som alle har snakket så mye om, og som gjør at vi alltid er mer eller mindre våte. Vi har fått nyte bassengbading og lyden av de store bølgene i Grand Bassam. Vi har kost oss i nydelige omgivelser på Hotel Golf. Og vi har fått en god omvisning i storbyen Abidjan.

Vi har prøvd de berømte røde drosjene, ja til og med sittet i samme drosje som Rosenborg-spiller Didier Konan Ya visstnok skal ha tatt. I alle fall var det slik ifølge sjåføren når han hørte vi var norske. Selv var han fra Senegal, og kjente til hele føljetongen med Bayall Sall, Idrettsklubben Start og ordføreren på øya Gorée utenfor Dakar. Ja det var rent interessant å kunne snakke litt norsk fotball med en drosjesjåfør i Abidjan.

Ellers har det også blitt en del jobbing sammen med radioteamet (Fatou og Soumeila). Og det som opptar oss akkurat nå er historiens første direktesending på mahou. Onsdag 7. mai skal vi nemlig prøve oss på direkten på den kristne lokalradioen her i byen (Fréquence Vie / Livets Frekvens). Det er moro å se gløden i øynene på de to som skal på lufta. Men også spenningen og nervøsiteten. Målet med sendingen er blant annet å forsøke å komme litt i kontakt med lyttere av programmene her i Abidjan. Derfor har vi en innringingskonkurranse i sendingen, der folk skal svare på et spørsmål. Vi er spente på responsen.

Radioteamet forbereder direktesending i Abidjan

Vi ønsker virkelig at radioen også skal være et kontaktpunkt til det evangeliske arbeidet vi driver. At søkende mahouer gjennom å ha hørt på radioen kan få frimodighet til å kontakte senteret vi har i en av mahoubydelene. Her har vi også en evangelist som vil kunne følge opp den enkelte.

Be gjerne for denne spesielle direktesendingen, at den må gå bra og at vi på denne måten kan få kontakt med nye mahouer.

Jostein

Noen bilder fra livet i Abidjan

Kamerakabelen var visst med likevel, så her deler vi noen bilder fra de to siste ukene:

Hagen på gjestehuset i Abidjan


Grand Bassam byr på palmer, sol og basseng...

... og enorme bølger med farlige understrømmer som gjør at en dessverre ikke kan svømme i havet, men strendene er nydelige

Sand er topp for ei lita jente

Nydelige omgivelser også på Hotel Golf, bare fem minutters kjøring unna gjestehuset

To byer, to klima, to verdener…

Vi landet i Abidjan sent lørdagskveld sammen med Jon Ivar Friborg, og med en sovende Simone i armene tok vi taxi til gjestehuset vårt i bydelen Cocody. Her har vi det godt! Et flott hus med stor hage og et ikke mindre tak til å boltre oss på. Og stor plass inne. Og så er her nydelige blomster og grønn plen. Fantastisk å ha så mye grønt å hvile øynene på…

Vi reiste fra ”verdens største landsby” til en verdensmetropol med høyhus, enorme kjøpesentre, en tilsynelatende fungerende trafikk (til og med de aller fleste trafikklysene funker jo). Vi reiste fra ”verdens største sandkasse” med 40 grader i skyggen, sand og støv, og der svetten stort sett tørker på kroppen før du plages nevneverdig av det, til et tropisk kystklima med regnskurer, grønt over alt og – en stor fuktighet… Simone har kroppen full av røde prikker av fuktigheten, og det skal ikke mye til før svetten renner. – og klærne er nesten bestandig litt fuktige, som når du tar inn klær fra snora om morgenen hjemme i Norge og de har dugg på seg. Med andre ord – to ganske så forskjellige verdener…

Denne uken har vi ferie, og slapper av for det meste på gjestehuset. Vi har fått omvisning i byen, solt oss under palmer i Grand Bassam, den tidligere koloni-hovedstaden i landet, (som ble fraflyttet grunnet gulfeber-epidemier), vi har spist norsk diplom-is på et av de store kjøpesentrene i byen, og prøvd oss litt fram med bilkjøring helt på egen hånd for å bli litt kjent i denne store byen. I dag strømmer regnet ned utenfor, så det ble ikke bading på hotell slik vi hadde tenkt. Men vi koser oss innendørs med dørene vidåpne for virkelig å nyte kald, frisk vind!
Krigshistorien og ustabiliteten merker vi ikke noe til, bortsett fra at det er veldig mye politi i gatene, og at de er bevæpnet til fingerspissene. Litt uvanlig for oss, men det er jo egentlig bare positivt.
Vi gleder oss til fire flere uker i dette landet. Og til å bli kjent med arbeid og mennesker i denne byen som skal bli vårt nye hjem.

PS. Det kan se ut som om kabelen til fotoapperatet ligger hjemme i Bamako... Så inn til videre blir det dårlig med bilder---

På vei ut døra...

Da er vi så og si på vei ut husdøra...

Nest stopp er flyplassen her i Bamako. Deretter bærer det til Abidjan.

Vi er spente på hva som møter oss, og gleder oss veldig. Det er ikke nettilgang på gjestehuset i Abidjan, så oppdateringsfrekvensen på bloggen blir nok definitivt ikke like stor som den siste uken.

Men vi skal nok finne en CyberCafe, slik at vi kan gi noen drypp de neste fem ukene.

Lev vel!

De tre Z'ene

Verdens beste pappa har bursdag!

I dag har verdens beste pappa bursdag.

Og mammas beste venn, kjæreste og "medvandrer" har herved blitt 32 år!

Gratulerer så mye med dagen!!! Du får ingen feiring i dag dessverre, men du skal få en stoor banansplit når vi kommer til Abidjan!!!

Vi er så glade i deg at vi finner ikke ord! Hver dag med deg er en god dag :-)

Bursdagsnuss og klemmer fra Jentene dine!

Historisk plateinnspilling på mahouspråket

Mahouene i Elfenbenskysten har for aller første gang fått en kristen plateinnspilling på sitt språk. Misjonærene håper at dette er starten på flere innspillinger på hjertespråket til den sterkt muslimske folkegruppen.

- Vi glemmer fort en preken, men en sangstrofe som setter seg blir du ikke kvitt så lett, illustrerer Johannes Solberg når han skal beskrive musikkens betydning i kristen formidling.

Solberg er for andre året ettåring knyttet opp til radioarbeidet i NLM Vest-Afrikaregionen. Han har nylig lagt siste hånd på plateinnspillingen med den kristne mahouen Solo Bakayoko, en plate som nå vil bli brukt i radiosendingene og som forhåpentligvis kommer i salg etter hvert.

- Jeg hadde aldri hørt sangene før, og ba Solo om å synge dem. Deretter valgte vi sammen ut dem vi syntes var finest. Så la jeg til piano, rytmer, trommer og bass etter hvert, sier Johannes.

De tolv sangene ble valgt ut fra et hefte med rundt 40 kristne mahousanger. Noen av dem er oversatt fra andre språk, andre er originale mahousanger. Den meste kjente for nordmenn er trolig ”Han er oppstanden”, som for øvrig opprinnelig kommer fra Tanzania.

Spesiell stemme
- Solo kom på kontoret en dag, og jeg hørte at han hadde en veldig varm og uttrykksfull stemme, forteller Johannes om første gangen han traff Solo.

Det hele endte med at han spurte ham om det kunne være aktuelt med en musikkinnspilling. De to har gjennom plateinnspillingen også utviklet et nært vennskap.

Musikk på hjertespråket
Radioprogrammene som NLM produserer i Elfenbenskysten vektlegger viktigheten av å formidle evangeliet på mahouenes eget hjertespråk. I denne sammenhengen spiller også musikken en helt sentral rolle. Ønsket er at dette bare er begynnelsen på flere kristne plater på mahouspråket.

- Det er ikke mange kristne mahouer nå, men det kan endre seg i løpet av noen år. Da kan denne platen være med og inspirere kristne mahouer til å gjøre det samme. Jeg håper at det kan ha betydning på langt sikt, avslutter Johannes Solberg.

NB! Er du interessert kan du høre en litt lengre readioreportasje om denne saken her. Tid: 05.30

Guds Ord forvandler i maliske fengsler

- Det er et Guds mirakel at du har livets pust i deg. At du sitter her i denne fengselscellen nå. At du ikke er død. Det er på grunn av Guds kjærlighet til deg.

Slik forkynner fengselspastoren til de innsatte i fengselet som ligger noen mil her fra Bamako. Han forteller historien om Lasarus, og Marta og Marias sterke tiltro til Jesus. Om hvordan Guds Ord satte Lasarus fri og vekte han opp fra de døde. Pastoren er tydelig i sitt budskap:

- Du må omvende deg! Du må åpne hjertet ditt for Gud. Han elsker deg! Det er bare Jesus som kan sette deg i frihet, ikke slagene fra fengselsvaktene eller andre ting. Det er bare Jesus.

Vi sitter fem nordmenn innelåst sammen med de mer enn 30 fangene som befinner seg i denne ene av fire celler. To av de andre cellene er åpne, fordi fangene der ikke er så farlige. Disse vi sitter sammen med er de som har begått de mest alvorlige forbrytelsene.

Vi er de eneste som har en benk å sitte på. Vi sitter og ser rett inn på det eneste toalettet alle disse deler. Det er ingen dør inn i dit, bare et lite forheng og et hull i golvet. Etter en stund er det en som stenger forhenget slik at vi skal slippe å sjeneres av det. Cellen er skitten og det lukter ikke godt.

Fengselspastoren fortsetter å forkynne Guds kjærlighet til fangene. Guds Ord er det eneste som kan sette dem fri. Det eneste som kan hjelpe dem til å takle alle bekymringer. Til å takle det harde og vanskelige livet i fengselet. Til å takle savnet av familien, og skammen og sorgen over å ikke kunne forsørge dem.

De fleste fangene virker å følge nøye med. Noen nikker. Vi hører både amen og halleluja.

Vi får vite at det er de kristne som har ordnet med det meste for fangene her: Det ene toalettet de har på cellen, maten de får, alfabetisering, engelskundervisning, Bibelundervisning. Før de kristne kom ble fangene behandlet som dyr, forteller fengselspastoren. For de som sitter i fengsel og har begått alvorlige lovbrudd er ingenting verdt. De blir forkastet og utstøtt, sier han.

Men de kristne har fått innpass. Både til å forkynne det frigjørende budskapet om Guds kjærlighet og til å bedre soningsforholdene.

Åtte fanger er blitt døpt i fengselet. Vi fikk treffe fire av dem, og en femte som alle går på bibelundervisning innenfor murene.

- Kanskje blir de en gang fri, og kan fullføre bibelstudiene og bli pastor. Kanskje de blir fengselsprester eller kanskje de blir misjonærer i Europa, sier fengselspastoren.

Selv er han politisk flyktning fra Kongo Kinshasa der også han satt i fengsel, men klarte å rømme sammen med familien. I Mali traff han og kona misjonærer som gav dem opplæring og utdanning. I dag arbeider de begge med fengselsevangelisering her i Mali.

Det er en stor Gud vi tjener. En Gud som bryr seg om og elsker alle de vi traff i fengselet i dag.

Jostein

(Det var ikke lov å ta bilder i fengselet, derfor er dette innlegget dessverre uten bilder)

Visum i boks

Her i Mali er det alltid spennende om visumene til Elfenbenskysten kommer i orden i tide. Det har hatt en tendens til å ta litt lenger tid enn vanlig, for å si det slik.

Våre visum fikk vi i dag…

Så nå er vi klare til vår aller første tur til Elfenbenskysten. Enda et nytt land og en ny kultur. Men som sagt i forrige bloggpost – bare på besøk denne gangen.

Vi reiser allerede førstkommende lørdag, 19. april. Hjemreise er om fem uker, lørdag 24. mai – da via en kort mellomlanding i Conakry i Guinea. Air Ivoire skal besørge oss fram og tilbake.

Dette blir tre ukers ferie og to ukers jobb. Vi satser også på å ta en tur innom Ghana i løpet av disse ukene.

Vi gleder oss til en spennende og innholdsrik måned!

Jostein

Et liv i spenning

Tittelen på denne bloggposten henspiller på ingen måte på Kjell Magne Bondeviks interessante memoarer, en bok jeg for øvrig koser meg med i ledige stunder.

Men jeg tror tittelen også på sitt vis kan passe godt på det å være misjonær. Usikkerhetsfaktorene er ofte mange og utfordrende. Samtidig er det på mange vis et spennende liv.

For vår del har spenningen i flere år knyttet seg til når vi kan få komme til Elfenbenskysten. Når vi som misjon kan få etablere oss igjen i storbyen Abidjan. Når radioproduksjonen kan bli flyttet dit den hører hjemme, nemlig nær mahoufolket som er målgruppen. Når vi så smått kan få begynne å gjøre oss kjent med mahoukulturen og med mahoufolket.

Denne spenningen ligger der fortsatt. For fremdeles har vi ikke helt fått svaret på disse spørsmålene. Grunnen er at Elfenbenskysten ennå ikke har gjennomført sitt lenge bebudede valg, og at den politiske situasjonen i landet fortsatt er uoversiktlig.

Men i slutten av april reiser hele familien for alle første gang til Abidjan og Elfenbenskysten. Og vi planlegger å være der gjennom størstedelen av mai måned. Da blir nok noe av spenningen utløst. Da får vi se hvor vi etter hvert skal bo. Vi får bli litt kjent med Abidjan. Vi får treffe fremtidige nasjonale kolleger og samarbeidspartnere. Og vi vil trolig få svar på noen av de spørsmålene vi sitter med.

Men spørsmålet om når vi kan flytte, er det ikke sikkert vi får svar på i denne omgang.

Den spenningen må vi trolig leve med litt lenger.

Dette er et oversiktsbilde fra Google Earth og gjestehuset vårt er ved den gule stiften. Det er med andre ord ingen landsby vi er på vei til

Geita, kua og hunden

De tre skulle kjøpe seg bil sammen, men tenkte litt ulikt om betalingen:

Kua betalte sin del og hadde alt i orden. Geita hadde ikke penger og betalte på kreditt. Og hunden betalte for mye – men fikk ikke tilbake vekslepengene.

Dette forklarer hvorfor de tre oppfører seg så ulikt når de kommer i nærheten av en bil:

Kua har alt sitt på det tørre, og rusler uanfektet midt i veibanen mens bilen prøver å tvinge seg forsiktig forbi.
Geita stikker og gjemmer seg fort som svint – han har jo fremdeles kreditt.
Og hunden hisser seg opp, bjeffer og løper etter bilen – han har ennå ikke sett noe til pengene sine.

Slik har det seg her i Mali…

varmt, ja!

sjampoen i flaska er varm
Når eg set meg på do, er det som å sette meg på eit oppvarma bilsete
Flisene på golvet er varme
Når eg tek ut rundstykker frå frysaren, er dei eteklare etter få minutt
"Geleen" i boksa med skinke eg opna i dag var flytande



med andre ord: Varmetida har satt inn.

Etter fleire månaders leiting etter gradestokk, har vi endelig funne noko som kan indikere kor varmt det faktisk er hos oss. På supermarknaden "tusen og en natt" hadde dei (etter eg har vore der og spurt minst tre gongar før) ein pennehaldar med termometer på. 36 grader er det no, inne som ute i skrivande stund (kl åtte på kvelden).

Egentlig litt merkelig, men bortsett frå at eg er konstant våt i håret merkar eg ikkje mykje at eg sveittar! Det er så tørt sveitten fordampar.

Men glad er eg for at kroppen fekk tid til å akklimatisere seg nokre månader før varmen kom!

puh...

Inspirerende radiodager

For noen dager siden fikk jeg anledning til å delta et par dager på et kristent radioseminar her i Bamako. Det var veldig inspirerende. Her traff jeg også mange av de mest sentrale aktørene innenfor kristent radioarbeid i Afrika. Blant annet representanter for Trans World Radio sitt kontor i Abidjan.

Seminaret ble arrangert av et nettverk som heter Africa by Radio, og som har som målsetting at alle afrikanere (”… every man, woman and child in Africa..”) skal få anledning til å høre Guds Ord på sitt språk via radioen. Et ambisiøst mål, men hvorfor ikke?

Det er inspirerende å oppleve seg som del av en stor ”bevegelse”, og treffe mennesker som brenner for det samme som en selv – og som gjennom et langt liv har erfart hvordan evangelisering via radio kan forvandle både enkeltmennesker og lokalmiljø. Noen av disse har arbeidet med dette en mannsalder, og er blitt pensjonister – men gløden og brannen er like sterk og like synlig fremdeles.

Disse dagene gav meg en giv og motivasjon til å gå løs på de oppgavene som ligger foran når jeg om et par måneder tar over ansvaret for radioarbeidet her i Vest-Afrika. Så er det godt å vite at man ikke står alene, men at vi har trossøsken som mer enn gjerne bidrar med sin ekspertise og erfaring dersom vi skulle ønske det.

For målet er det samme for oss alle: Å bringe Ordet om Jesus til dem som ennå ikke kjenner Ham.

Jostein

Deilige påskedager

Vi har hatt noen gode og avkoblende påskedager. Intet i nærheten av norsk påskefjell. Ikke et snøfnugg. Men rolige omgivelser. Godt og varmt, dog litt mindre varmt enn Bamakos 40 +. God mat. Nydelig beliggenhet rett ved en vakker innsjø der vi kunne bade. Tid til stillhet og refleksjon.

Vi har vært på Le Woloni som ligger nær en by som heter Selingué, ca. 150 kilometer fra Bamako i retning sør-vest.

Le Woloni

Nydelig sjøutsikt

Avslapping i idylliske omgivelser

Fornøyde feriegjester

Restaurantkos med god mat

Sol og varme

Feriekos for stor og liten

Offentlig transport

Noen velger "business class"

Tilbake i Bamako og den kjente rundkjøringen Tour d'Afrique

Med Jesus til det maliske folk på nasjonal TV

Vi befinner oss i et land som må kunne karakteriseres som svært muslimsk. Langt over 90 prosent av befolkningen er muslimer. Bare noen promille er evangeliske kristne, i tillegg til at det finnes en del flere katolske kristne her.

Likevel er det utrolig flott å se at den nasjonale TV-kanalen ORTM gir plass til påskens budskap i sine sendinger. Jeg har nettopp sett programmet ”Bonne Nouvelle” (Gode nyheter) som produseres av den evangeliske sammenslutningen AGEMPEM her i Mali (der MELCI-MA (NLM) også er medlem).

Og en av dem som deltok der var pastoren i bambarakirken her i Sébénikoro. Han er en av de fremste kristenlederne i landet, og brenner for å bringe det gode budskapet ut til det maliske folk. En riktig så god kommunikator er han også.

I programmet brukte de god tid på å fortelle historien om da israelittene måtte stryke blod fra et lyteløst lam over dørkarmen for at dødsengelen skulle gå forbi huset, og ikke ta livet av den førstefødte i familien. Les historien i 2. Mos 12.

Deretter knyttet de linjer mellom det stedfortredende offer som det lyteløse lammet var, og det stedfortredende offeret Jesus er for oss. Det var flott å se hvordan maliske kristenledere kommuniserer tydelig og klart det kristne budskapet til sine muslimske landsmenn. Og det er flott å se hvordan nasjonal TV gir dem muligheten til å gjøre det.

Så får vi håpe og be om at noe av dette faller i god jord og fører mennesker til frelse.

Jostein

Som musikk i våre ører

Tromming på bølgeblikk. Lett plasking på bananplantene i hagen. Vind. Kald luft. Frisk luft.

For første gang på nesten fire og en halv måned opplever vi regn. Fantastisk!

Den som har tilbrakt fire måneder i støv, varme opptil mer enn 40 grader, lite grønt, manglende ”frisk” luft. Den skjønner kanskje hva det innebærer med en regnskur.

Det skaper nytt liv, både utendørs og innendørs (dvs inni hodene til to som syns varmen og støvet kan bli litt meste laget av og til). Så kveldsregnet i dag ble en opptur.

Jostein

GOD PÅSKE - (og nyhetsbrev)

Hei!

Jeg og mamma og pappa vil ønske deg en riktig god påske! Tenk at Jesus var så glad i oss at han ville dø for at vi alltid skal få være sammen med ham og Gud!
I morgen reiser vi til et hotell halvannen time fra Bamako. Der er det grønt og fint, badebasseng og en fin innsjø. Jeg gleder meg til å bade, for det liker jeg veldig godt! Vi kommer igjen på lørdag.

Og så har vi skrevet et nyhetsbrev som vi har sendt ut nå i kveld. Viss du har lyst til å få det, og vi ikke har deg på lista vår, så kan du gjerne sende en mail til oss (du finner adressen under linken "kontaktinfo" til høyre) så sender vi gjerne.

Ufattelig rik

(Dette biletet er tatt frå porten vår. I gårdsplassen ved det store mangotreet var gravferda.)

Ein nabo døydde i forgårs, og eg tenkte eg ville gå i gravferda. Klokka fire gjekk eg og hushjelpa dei få metra over gata og til andre gardsrom på høgre side. Kvinner i fargerike klede satt tett i tett enten på matter eller på innleidde stolar under mangotreet og presenningar som var strekt utover for å gje litt skygge frå den brennande afrikanske sola. Nokre få menn satt på stolar som var sett ut i gata med ryggen mot huset. Tida gjekk, fleire og fleire kvinner kom, stolane vart tatt vekk og matter vart lagt på bakken for å gi plass til enda fleire. Kanskje 200 kvinner var der inne. Nokre grein stille, andre snurra på bønnekransar, medan dei fleste satt med alvorlig mine. Få sa noko. Hushjelpa gikk inn for å helse på enka, så eg vart med. I eit lite rom med grå umalte murveggar sat kvinner med trist mine. Eg visste ikkje kven som var familie til den avdøde. Eg må innrømme at eg ikkje kjende han som var død. Hadde sikkert helst på han på veg til å kjøpe brød, men ikkje noko meir. ”Ala ka hine a la”, sa eg til enka og dei som satt der inne. Her er det vanleg å gje pengegåver til dei etterlatne. Eg visste ikkje kva som var vanleg, men hadde med meg 2000 francs (25 kroner) - og håpte at de ikkje ville bli sett på som gjerrig... Så la eg pengane i calabastkrukka som stod framføre enka. Det gikk et gisp gjennom rommet. Tenk, kvitingen ga 2000 francs. SÅ mykje! I krukka låg det småmyntar på 25 og 50 og 100 francs.

Eg skjemdes, og satt og tenkte lenge under seremonien at eg hadde gjort ein stor bommert som hadde gitt så mykje. Men bestemte meg for å tenke at dei veit jo at vi kvite har uhorvelig mykje pengar, og no kom eg og var med på gravferda og gav av mi overflod. Enka kom bort til meg og takka stort. Tenk, dagen før hadde mannen vore frisk ”foyi tun ta la” (han feila ingenting), sa hushjelpa mi til meg då ho fortalte det. Og no sat enka der. Dei som kom i gravferda ga sine småmyntar til å hjelpe til, men kor mykje rekk det til? Vi bruker 2000 på ein pakke potetgull. For meg er det småpengar. Men for naboen min er dette ein kjempesum, noko ho kan leve på lenge.

Eg er ufattelig rik. Men ein rikdom har dei som satt der som vi har mista i vårt rike Noreg. Her stilte dei opp for kvarandre. Alle ga av sin fattigdom. Her har ein familie gjennomsnittleg 450 kroner å månaden å leve for. Men dei ga. Dei gråt saman med enka. Dei sat der stille og viste si medkjensle.
Men ein rikdom hadde dei ikkje fått del i. Ingen der kjende Jesus så vidt eg veit, bortsett frå mi katolske hushjelp og eg sjølv. Alle løfta dei hendene mot Allah og bad til han. Naboen min døydde utan å kjenne Jesus, utan at nokon hadde fortalt han. Dette er malinkéar frå Naréna som har flytta til storbyen for om mogleg å finne lukka. Malinkéane er stolte av sin muslimske bakgrunn. Kristendommen er dei kvite sin religion. Kan du be om at naboane mine må få møte Jesus, og at min rikdom og hudfarge ikkje gjer at folk tek avstand?

Elisabeth

Det går bedre...

Det er ikkje alltid like enkelt å finne seg til rette i ein ny kultur, og når ein er sliten, er det lett å ikkje klare å løfte blikket høgt nok til å oversjå søppel og anna ”dritt” rundt ein. Tusen takk for forbønn og omsorg etter mitt forrige blogginnlegg. Eg har heilt konkret merka at eg har blitt løfta desse siste dagane. Og det er eg sikker på er fordi eg har blitt bore på bønevengjer.

I det siste har eg slappa meir av når eg har vore heime. Vi har laga det til koselig på terrassen utanfor huset med sofa og bord og grønne plantar. Der kan vi sitte heilt usjenert , og plantane i krukkene skjuler utsikta til sanddungen som hagen vår er. Eg har dei siste dagane klart meir å slappe av frå følelsen av at ”alle” legg merke til at vi er så mykje inne og ikkje går ut. Eg har lagt merke til dei siste dagane at ungane i gata har begynt å rope navnet mitt Nasera eller Isabell i staden for Tubabu. Det kjennes betre. Eg har også fått kjenne meg mindre bunden av det dårlige samvitet eg har kjent på tidligare. Vår oppgåve no er å lære språk, prøve å finne ut av livet i Mali, og ikkje stresse med å skaffe flest mulig kontakter. Vi får snakke med dei som kjem i vår veg.

Eg har vore nedfor for at eg ikkje har klart å vere i noko særleg fysisk aktivitet her, føler meg innestengt her i Sebenikoro, prøver å gå tur, men som sagt, litt slitsomt med all merksemda Som ein kollega sa her ein dag ”tenk om eg berre kunne få vere meg sjølv”. No har eg funne god løysing. Barnepika passer Simone to ekstra timar ein dag slik at eg kan gå med stavar i ein park nær kontoret samtidig som Jostein joggar med kollegaer der, og så blir det svømming på hotell ein dag i veka.

Så fikk vi ei skikkelig opptur-helg på det sosiale planet: Fredag blei eg invitert med på ”kvinne-te” på SIL (misjonsorganisasjon), av Carin (ei som vi gikk på språkskule med i Frankrike).Der fekk eg treffe fleire misjonærar. Laurdag fikk vi overraskelsesbesøk, først av misjonærkollegaer, deretter av eit par som arbeider i KN som var i nærleiken. Søndag var vi på søndagsskule for vaksne på ein amerikansk skule og møtte fleire koselige folk der, og på ettermiddag var vi til Narena i bursdagsselskap til Jan David Selstø og hadde ein fott dag i lag med misjonærkollegar i tillegg til at vi fikk sjå vakker malisk natur på vegen dit.

Eg føler virkelig at vi har blitt løfta fleire hakk denne siste veka. Eg veit at denne kultursjokkfasen er tøff å få igjennom, og eg veit at eg ikkje er den einaste, og eg veit at den tøffe starten også heng sammen med at eg var veldig sliten når vi kom, og ein ny livssituasjon som småbarnsmamma. Eg var jo på ein måte forberedt i teorien, men i praksis er ikkje alltid lett. Så tusen takk for at du ber, fortsett gjerne. Det er mange utfordringar med å vere her. Og det blir nok heilt sikkert mange fleire tunge dagar. Men no vil eg takke for betre dagar.

Elisabeth

En mahou i Sébénikoro - tilfeldig eller ikke?

Ganske kort tid etter at vi kom hit til Bamako og Sébénikoro kom jeg tilfeldigvis i prat med to unge gutter. De skulle være med og frakte et par bruskasser hit til oss.

Det viste seg til at den ene av dem var mahou, og ganske nylig hadde flyttet fra Elfenbenskysten til Mali. Grunnen var krigen og den ustabile situasjonen i landet. Han fortalte også at han kommer fra byen Man i Touba-regionen.

Siden den tid har vi alltid slått av en prat de gangene jeg har stukket innom bensinstasjonen der han jobber med å vaske biler. Og jeg har stadig fått vite litt mer om ham. Utrolig nok kommer han opprinnelig fra Ouaninou, som er landsbyen hvor misjonen har hatt sitt hovedsete gjennom alle år.

Han er helt alene her i Bamako, eldst av søsknene hjemme i Elfenbenskysten. Heldigvis har han anledning til å ha telefonkontakt med dem av og til. Men han lar det skinne gjennom at savnet er stort og at han er ensom her i fremmed land.

Jeg nevnte tidlig for ham at vi skulle jobbe med radioprogrammer på mahouspråket og at vi etter hvert skal flytte til Elfenbenskysten. Jeg har også fortalt ham at jeg jobber sammen med mahouer og at jeg en dag ville ta dem med så han kunne få hilse på dem.

Den anledningen fikk han i går kveld. Og det var flott å overvære møtet mellom ham og to av mahouene ”våre” her i Bamako. Jeg tror det var noe han satte stor pris på. Og han lyste også opp da jeg kvelden i forveien spurte om han var tilgjengelig til å treffe dem.

Denne gutten har blitt lagt på mitt hjerte. Vil du være med og be for denne unge mahouen, at Gud må gi meg visdom i møtet med ham. For jeg tror egentlig ikke at det var tilfeldig den gangen jeg møtte ham første gangen…

Jostein

Ikkje berre kjekt...

Eg ser på bloggen at det er ein månad sist eg skreiv noko. Jostein har vore flink til å halde dykk oppdatert med hendingar og tankar. Eg har tenkt litt på om ein kan skrive også litt om det som er vanskelig på bloggen, eller om det skrevne ord kan framstå slik at det verkar som om at ein har det verre enn ein faktisk har det. Men uansett. Eg velgjer å dele nokre av mine tankar med deg her, så får du ta det i beste meining. Eg skuldar jo deg som ber å vere ærlig, slik at du veit kva du skal be om.

Har fått mailar/chatsamtaler der spørsmålet har vore noko som ”De har det framleis bare bra i Mali? De har funne dykk godt til rette verkar det som”… Men eg må nok vere så ærleg at eg innrømmer det: Eg synes det er ganske tøft for tida. Eg synes det er tøft å bu aleine kvit i Sébénikoro, tøft å gå ut og bli møtt av en hale med ungar som ropar tubabu (utt: tobabo, kviting), eg synes det er tøft å sjå all søpla som flyt i gatene, at alt er berre grus og mold og grå hus, at hagen vår er ein sandhaug. Det er litt einsamt her i bydelen. Sidan vi bur så langt vekke frå byen og andre kvite, har vi enda ikkje blitt kjent med andre misjonærar (ikkje-norske), og det hadde jo kanskje vore godt. Har vore på engelsk gudsteneste to gongar, men folk er ikkje så ivrige på å helse på eller bli kjent. Vi har blitt kjent med nokre her i bydelen, men når det er så forskjellig kultur, er det i denne nybegynnerfasen ganske slitsomt.

Eg hadde høge forventningar til meg sjølv når eg skulle bli misjonær. Har tenkt at eg elskar å prate med folk, gledde meg til å sitte saman med nabokona og prate medan ho laga mat eller drikke te saman. Men slik det er no vil eg helst ikkje gå ut, eg må forholde meg til så mange mennesker, og det orkar eg ikkje.

Eg tenkte at eg skulle i alle fall ha det ganske enkelt inne i huset slikt at ikkje det blir så stor forskjell på oss og naboane. Men det går ikkje. Alle naboane rundt oss bur i små rom (hus med fleire familiar i same). Dei har kanskje ei seng på golvet og ein stol. Og grå murgolv og -veggar. Eg kan jo ikkje leve slik. Vi har møbler og nokre bilete på veggane. Men enda slappar eg ikkje av i heimen. Ser at eg nok må prøve å gjere det meir heimekoselig. Eg har enda ikkje fått opp gardiner i stua, for dei som kjenner meg, seier det ganske mykje om at eg er litt tappa for energi… Og så må eg med det same få beklage for manglande svar på mailar og brev som eg har fått. Tusen takk, har satt stor pris på det. Kanskje eg skal få svart snart?

Vi lærte på misjonsskulen at ein går igjennom fasar når ein skal tilpasse seg ein ny kultur. Første fasen er turistfasen, der alt er spanande og nytt og ein frydar seg over det. Så går ein inn i ein kultursjokkfase, der ein reagerer på mykje i kulturen, samanlikner med heimlandet og kritiserer. Eg har kanskje kome dit? Det speler nok inn, og eg veit at det heilt sikkert går over. Men fint om du som ber kan be for oss, at vi kan klare å finne oss til rette her ute, at vi kan få slappe av i heimen, at vi kan få nokre vener i det internasjonale miljøet, at det blir slik at vi gler oss til å kome heim når vi har vore vekke…

Elisabeth

- Jeg kommer til å bli forfulgt

I går hadde vi en veldig interessant samtale med en som har arbeidet med norske misjonærer i over 20 år her i Mali. Han er muslim, men i dag var han veldig åpen med oss om hvordan han egentlig tenker.

- Jeg har en kristen nabo. Han fortalte meg at de på de kristne bønnemøtene ber spesielt for 3-4 familier i bydelen vår, blant disse meg og min familie. Det gjorde utrolig sterkt inntrykk på meg. Tenk at de kristne ber for andre. De ber til og med for muslimer. Vi muslimer ber bare for oss selv. Om at vi må få det og det. Og vi ber i alle fall ikke om at det skal gå vel for folk som tilhører andre religioner.

Videre fortalte han at det også gjorde inntrykk at de kristne bruker tid på å takke Gud for det han har gjort for dem.

- Det bruker aldri muslimene å gjøre.

Selv om han kanskje ikke har forstått evangeliets innhold dypest sett, så innrømmet han langt på vei at han egentlig befinner seg nærmere kristendommen enn islam. Han fortalte også at han er blitt direkte oppfordret til å bli en kristen.

- Men det kan jeg ikke. For da vil jeg bli utsatt for forfølgelse i bydelen min.

Be gjerne om at han kan få et virkelig møte med Jesus, og at han også kan få den kraft og styrke han trenger for å ta det mest radikale valget en muslim kan ta – nemlig å bli en kristen.

Jostein

Overklasse - jeg?

Dette er og blir kanskje det vanskeligste ved å være misjonær blant fattige mennesker:

Fra å være middelklasse minus (eller noe slikt) i Norge, der vi absolutt ikke var blant de rikeste eller mest velstående. Til plutselig å befinne seg i den absolutte overklassen i et land med enorme forskjeller mellom fattig og rik.

Vi bor i en fattig bydel. Vi har arbeidere som synes det er alt for dyrt å betale 4-5 kroner tur-retur til og fra byen med ”sotrama” (den billigste offentlige transporten). Vi har naboer og venner som bor i kummerlige ettroms”leiligheter”. Som har prioritert seg å kjøpe en moped for å kjøre til og fra jobb, men som får store problemer når denne må repareres for rundt 300 kroner. Vi har venner som jobber dag ut og dag inn for å forsøke å legge seg opp litt penger.

Hva ser de og hva tenker de når de ser oss? Vi som har en strømregning på høyde med en månedslønn og vel så det for mange. Vi som kjører inn og ut med misjonens Hilux kalt ”Gråtass” (i vår familie foretrekker vi ”Sølvpilen”). Vi som har ei lita jente med plenty av leker og tøy av ulike slag. Vi som bare er tre personer, men likevel bor for oss selv i et eget hus.

Hva tenker de?

Jeg vet ikke. Kanskje er de på en måte mer vant til de store forskjellene enn vi er. Og kanskje er de flinkere til å forholde seg til realitetene enn vi er. Kanskje syns de det er rart at vi finner på å bosette oss her midt iblant dem.

Jeg vet ikke. Men jeg vet at dette er det vanskeligste ved å leve og bo her. Vi er oppdratt i og vokst opp i et sosialdemokratisk land der likhet er et av de største idealene. Det preger oss. Og vi sliter ofte med dårlig samvittighet.

Samtidig så må vi finne en sunn måte å forholde oss til dette på. Vi må ta våre egne behov på alvor, for eksempel at vi trenger å ha det litt fint rundt oss for å trives. Eller at det er godt for oss å kunne slappe av ved bassengkanten på ett av byens hoteller, selv om dette er fullstendig uoppnåelig (og kanskje også uinteressant) for våre kjære venner og naboer.

Dette er ikke lett. Det trengs visdom og ikke minst forbønn…

Jostein