Dette er og blir kanskje det vanskeligste ved å være misjonær blant fattige mennesker:
Fra å være middelklasse minus (eller noe slikt) i Norge, der vi absolutt ikke var blant de rikeste eller mest velstående. Til plutselig å befinne seg i den absolutte overklassen i et land med enorme forskjeller mellom fattig og rik.
Vi bor i en fattig bydel. Vi har arbeidere som synes det er alt for dyrt å betale 4-5 kroner tur-retur til og fra byen med ”sotrama” (den billigste offentlige transporten). Vi har naboer og venner som bor i kummerlige ettroms”leiligheter”. Som har prioritert seg å kjøpe en moped for å kjøre til og fra jobb, men som får store problemer når denne må repareres for rundt 300 kroner. Vi har venner som jobber dag ut og dag inn for å forsøke å legge seg opp litt penger.
Hva ser de og hva tenker de når de ser oss? Vi som har en strømregning på høyde med en månedslønn og vel så det for mange. Vi som kjører inn og ut med misjonens Hilux kalt ”Gråtass” (i vår familie foretrekker vi ”Sølvpilen”). Vi som har ei lita jente med plenty av leker og tøy av ulike slag. Vi som bare er tre personer, men likevel bor for oss selv i et eget hus.
Hva tenker de?
Jeg vet ikke. Kanskje er de på en måte mer vant til de store forskjellene enn vi er. Og kanskje er de flinkere til å forholde seg til realitetene enn vi er. Kanskje syns de det er rart at vi finner på å bosette oss her midt iblant dem.
Jeg vet ikke. Men jeg vet at dette er det vanskeligste ved å leve og bo her. Vi er oppdratt i og vokst opp i et sosialdemokratisk land der likhet er et av de største idealene. Det preger oss. Og vi sliter ofte med dårlig samvittighet.
Samtidig så må vi finne en sunn måte å forholde oss til dette på. Vi må ta våre egne behov på alvor, for eksempel at vi trenger å ha det litt fint rundt oss for å trives. Eller at det er godt for oss å kunne slappe av ved bassengkanten på ett av byens hoteller, selv om dette er fullstendig uoppnåelig (og kanskje også uinteressant) for våre kjære venner og naboer.
Dette er ikke lett. Det trengs visdom og ikke minst forbønn…
Jostein
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
1 kommentar:
Før vi reiste til Thailand var jeg egentlig i mot slik "sløsing" med misjonspenger. Og selv om jeg syntes det var spennende og morsomt på en side, var det noe i meg som mente det var galt.
Nå i etterkant ser jeg hvor utslitt jeg egentlig var da vi reiste. Jeg tror ikke jeg hadde holdt i fire år, for å si det slik. Og hva godt hadde det gjort om jeg ble utslitt og måtte reise hjem for å pleies frem igjen?
Nei - det er vanskelig. Men enkelte ting rår vi ikke med. Og det gjør i alle fall ingenting bedre å bli sittende hjemme i Norge i stedet for å dra. Og for å hjelpe folk opp og ut av vanskelighetene, er det ingen lur ide å joine dem på den måten at vi begynner å streve på samme måte.
Men som sagt, det er vanskelig. Fryktelig vanskelig. Det vanskeligste.
Gjermund
Legg inn en kommentar