Hvordan går det?

Tenkte det var på sin plass med en liten oppdatering på ståa... Det går stadig framover med meg, selv om det går sakte... Jeg har i følge legen en følgetilstand av den kraftige allergiske reaksjonen; "dermografisme", som gjør slik at huden tåler dårlig kontakt - jeg kan liksom tegne på huden min. Denne tilstanden går også i leddene - og dess mer jeg bruker et ledd, dess mer vann blir det i det leddet, noe som fører til smerter og stivhet.

Nå går jeg på antihistaminer (allergimedisin) som skal ta knekken på dette, i tillegg til ganske så store doser kortison. Det er ganske utrolig at en rabiesvaksine skulle ha en slik virkning, men det er iallefall godt at en vet at det er noe som går over, en må bare ta tiden til hjelp. Tusen takk til deg som har bedt og ber for oss. Det har vi merket.

En stor opplevelse var når det tikket inn en melding på svigermors mobil fra noen venner den dagen vi sendte forbønnsmail. De hadde allerede mandag etter barnedåpen (dagen jeg ble lagt inn på sykehus) blitt så veldig minnet på å be for oss, uten at de visste grunnen til det. Det er trosstyrkende, og veldig oppmuntrende.

Torsdag forrige uke reiste vi fra Sørlandet - etter nesten fire måneder under samme tak som svigers. Det var veldig trist å reise. Man kommer veldig tett inn på hverandre når en bor slik - jeg har noen fantastiske svigerforeldre! Men vi var klare nå. Vi fikk en hel dag i Oslo hos våre gode venner Øystein og Torunn, og fikk hilst på misjonssekretær Kjell Jaren på hovedkontoret.

Lørdags morgen satte vi kursen nordover, spente på hvordan det skulle gå å kjøre 11 timer med lille Simone. Og det gikk veldig fint... - og nå er vi på Sylte. Her får vi det godt!

Farmor og Simone sier "ha det" den dagen vi reiste

Elisabeth