Ytringsfrihet?

Saudi-Arabia og Libya har i protest stengt sine ambassader i Danmark. I Saudi-Arabia og på Gaza-stripen brennes danske flagg offentlig. Og på Gazastripen fikk danske, svenske og norske borgere søndag kveld 48 timer på seg til å forlate områdene. Ellers vil de kunne bli angrepet av islamske fundamentalister. Mandag morgen har Norsk Folkehjelps representanter tatt trusselen på alvor, også etter råd fra norsk UD.

Grunnen til dette kaoset er at den danske Jyllandsposten har trykket noen lite fine karikaturer av profeten Muhammed. Senere har dessverre den kristne norske ukeavisen Magazinet gjort det samme. I islam er det forbudt å avbilde profeten, og karikaturene oppfattes derfor som dypt krenkende.

Personlig synes jeg det hele trist. Spesielt trist er det at det er et kristent magasin som har trykket disse tegningene. Bør ikke vi være de første til å respektere det som er hellig for andre religiøse mennesker?

Som kristen blir jeg krenket, såret og provosert når komikeren Otto Jespersen vanhelliger det som for oss kristne er hellig. Når han og andre komikere bruker kirkerommet, døpefont, kors etc til ”å gjøre narr av” det som for meg er det helligste i livet. Og hva er hans argumentasjon for å gjøre dette? Jo, ytringsfriheten. I ytringsfrihetens navn er det greit å vanhellige det hellige.

Hva er så begrunnelsen til Magazinets redaktør Vebjørn Selbekk? Jo, ytringsfriheten. Prinsippet om ytringsfriheten er så viktig at han mener at det var riktig å trykke karikaturtegningene.

Vi som krenkes av at andre i ytringsfrihetens navn vanhelliger det som er hellig for oss, bruker altså akkurat den samme begrunnelsen for å vanhellige andres tro. For meg blir dette for dumt.

Som journalistutdannet vil jeg selvsagt til fingerspissene forsvare prinsippene om ytringsfrihet. Likefullt mener jeg det er et godt prinsipp å tenke seg om to ganger før man ytrer seg i offentlighet. Kanskje burde vi noen ganger vente med å benytte oss av ytringsfriheten til en gang den er nødvendig?

Når dette er sagt, vil jeg presisere at jeg på ingen måte har noen illusjoner om islam som religion, og langt mindre om de islamistiske grupperingene som nå reagerer. Reaksjonene er helt uakseptable, og det er skremmende å se hvilke krefter som rører seg.

Men kanskje nettopp derfor bør vi som kristne også tenke oss om minst to ganger før vi ytrer oss om slike ting: Hva gagner det? Vil dette være krenkende?

Verdens muslimer er først og fremst enkeltmennesker elsket av Gud, akkurat slik jeg er det. Forskjellen er bare at de ikke vet om den fantastiske sannheten om Jesu død for alle. Det er vår oppgave å fortelle dem det, og det gjør vi aller best ved å vise dem respekt.

For oss som kristne er det viktig å være klar over vår plass som Kristi ambassadører i verden. Det forplikter oss blant annet til å elske våre fiender og velsigne dem som forbanner oss. Ikke til å spre hat. Jeg minner bare om nestekjærlighetsprinsippet: ”Det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du gjøre mot dem.”

Kanskje burde Magazinet i motsetning til Otto Jespersen beklage sitt overtramp?

Jostein

Eit høgdepunkt...

Synste Møre, mi kjære lokalavis. Ein gong i veka kjem ho ut, med svært så lokalt lokalstoff. Den store saka forrige veke var ei svane som hadde fryst fast i fjorden. Ei heilside om den dramatiske redningsaksjonen. I dag var hovedsaka om mogleg hurtigbåt frå Vanylven til Ålesund. Og at ein hjort vart påkjørt og at ein lokal helt er nitti. Det er ikkje så mykje som skjer i heimkommuna mi, det må nok innrømmast.

Men du kor kjekt det er å få livsteikn heimanfrå. Eg kjenner ansikta, og navnet til dei som skriv lesarinnlegga, og ikkje minst stemma bak ”den sinte mannen i telefonen” som sjølvsagt må få meininga si i avisa.

Eg saknar den lille bygda ”mi” der mellom fjorden og fjellet, og det nærmaste eg kjem å bu der, er nok å lese om den i mi kjære lokalavis...

Eit forbilde…

Eg har ei kjær venninne. Negin, heiter ho. Eit vakkert menneske. Eg kallar ho søstra mi, og faktisk, vi er litt like; samme mørke hår og mørke auge. Ho kallar meg ”my angel”, men kven er det som eigentleg er engelen? Kven var det som stilte opp to heile dagar for å hjelpe til med å flytte og vaske ut av leiligheta når vi flytta til Oslo, kven er det som ber i timesvis for meg, eller masserer ryggen min når eg er sliten?

Negin vaks opp som ein god muslim. Ho ønskte å gjere det som var rett overfor Allah. Og ho levde alltid i frykt for om ho var god nok for Allah, men som ho sa: ”Eg elska Jesus”.
Ho las om Jesus i Koranen og vart rørt av Han, og kor annleis Han var frå Muhammed. ”Korleis kan det ha seg at Jesus aldri gifta seg, at Han gjorde så store ting, i motsetning til Muhammed? Men, tenkte ho- det er en stor synd å tenke slik, tenk om Allah fikk vite det…

Det gikk mange år, ho mista trua på at det var nokon Gud, ho forelska seg i en fantastisk mann, dei gifta seg, men rett etter må dei rømme frå landet på grunn av hans politiske engasjement.

For å gjere ei lang historie kort: I Europa møtte ho Jesus, og han forvandla livet hennar totalt. For to år sidan kom dei til Kristiansand, og gjekk rett inn i hjertet vårt.
- og ho er eit stort forbilde for meg. Ho har slik ei tiltru til Gud- det lyser Jesus av henne, og ho brenner slik for å fortelle om Jesus.

Dei har det ikkje enkelt. Mykje er usikkert i livet deira, men ei slik tiltru til Gud skal ein leite lenge etter. Idag fekk vi lese eit dikt Negin skreiv ei natt i si fortviling. Det er på hennar morsmål, men er oversatt til norsk. Eg fekk lov til å gjengi det på bloggen, for ho vil så gjerne vitne om kva Jesus har gjort for henne:


Jeg, håpløs, urolig, flyktning uten hjem,
med en ryggsekk full av synd, med et trist og såret hjerte
-Med en uklar skjebne full av tvil og spørsmål
Med tårer, bitterhet knyttet til misunnelse, forbannet til dødens grense

Min Jesus, mitt håp, du min yndlingskonge,
Hvor vakkert du kom inn i den mørke natta mi,
Med ditt skinnende lys belyste du hjertet mitt
Du renset meg med ditt eget blod, helbredet min ånd.

Du salvet sårene på min sjel og ånd,
Du ble korsfestet for meg, gjeldsbrevet ble tilgitt
Mine smerter tok slutt og ble leget,
du ble livets brød og min frelsesvei

Er ikke redd lenger for uro og kamper
Jeg har deg i mitt hjerte, du endeløse klippe
Har ikke annet ønske enn dette:
at jeg ser deg hver dag,
og kysser dine føtter.

Blir det krig?

Denne uken har Elfenbenskysten nok en gang vært helt på randen av krig. Uro og gateopptøyer har denne gangen rettet seg direkte mot FN-styrker i landet. Dette skjedde etter at FN tok til orde for å oppløse landets parlament som allerede sitter flere måneder på overtid.

I oktober skulle ivorianerne ha gått til valg. Men de ulike politiske fraksjonene kom ikke til enighet og dermed ble det ikke noe valg. I ettertid har FN gitt landets president Laurent Gbagbo ett år ekstra i sjefsstolen. I tillegg har Charles Konan Banny blitt utnevnt til interimsstatsminister med utvidede fullmakter. Hans oppgave blir å forberede et ordnet valg kommende høst. Banny ble utnevnt med støtte fra alle parter, og derfor har optimismen igjen vært stor i Elfenbenskysten.

FN’s uttalelse forrige helg satte dessverre fart i Gbagbo’s tilhengere som er redd at presidenten nå skal miste den støtten han har i dagens parlament. Det kan bety slutten for hans regjeringstid. Da er tilsynelatende krig en bedre løsning.

Nord i landet kontrollerer opprørere områdene. Det har de gjort siden 2002. Også disse har mang en gang truet med å gå til krig. Alle forsøk på mekling og varige fredsløsninger har så langt strandet. Frankrike, FN, AU (African Union) med Nigerias og Sør-Afrikas presidenter i spissen, har alle gjort iherdige forsøk.

I mellomtiden lever en utrygg og krigstrett befolkning videre med frykten for ny krig. Situasjonen i Elfenbenskysten påvirker også stabiliteten i hele Vest-Afrika.

I nabolandet Mali sitter våre kommende misjonærkolleger med ønsker om å vende tilbake til Elfenbenskysten, for å fortsette et viktig misjons- og bistandsarbeid. Ett av de verkende spørsmålene er hvordan det står til med de små kristenflokkene i de nordlige områdene.

I går fikk vi e-post fra misjonær Bergfrid Almelid. Hun var sist helg i Abidjan for å følge opp et prosjekt. Heldigvis reiste hun før opptøyene tok til igjen. Det var hun svært takknemlig for. Hun har nemlig måttet evakuere landet to ganger tidligere.

Vil du være med og be om fred i Elfenbenskysten?

Du kan oppdatere deg om situasjonen på noen av linkene til høyre

Ny lærdom i de dype skoger

Denne uka befinner vi oss i de dype skoger. Stedet er Hurdal og arenaen er Gå Ut Senteret.

Fram til fredag er det bistandskurs som står på planen. Norsk Misjons Bistandsnemnd er arrangør, og vi blir forhåpentligvis litt mer opplyste enn vi var.

Idag, onsdag har vi undervisning om prosjektsøknad og rapportering og så videre. Veldig lærerikt og konkret. Når skal søknad inn til Bistandsnemnda? Når må rapportene være inne? Hva må søknaden inneholde? Veldig relevant for oss to prosjektspirer… Men det går også opp for oss at det ligger mang en utfordring foran oss

Dette er definitivt med å sette i gang utfordrende tankeprosesser som forhåpentligvis vil komme til nytte for oss.

Ingen skal i alle fall fortelle oss at ikke misjons- og bistandsarbeid er spennende!

Alpha Blondy

Alpha Blondy heter denne mannen. Etter det jeg har lest meg til skal han være Elfenbenskystens mest kjente musiker.

Kanskje burde jeg egentlig ha hørt om ham allerede før jeg startet med min Elfenbenskysten-research, men det hadde jeg altså ikke.

Nå har jeg hørt jeg derimot hørt om ham – ja jeg har faktisk til og med skaffet meg min første Alpha Blondy-plate. Det er jo viktig for en kommende misjonær å orientere seg mest mulig om det som rører seg i den kulturen man skal til.

Alpha Blondy er en typisk reggae-musiker. Fengende rytmer og artig musikk. Men kanskje litt intens. I alle fall synes kona det :-)

Men i tiden framover må hun nok bare finne seg i at Alpha Blondy blir spilt på stereoanlegget fra tid til annen.

Han er forresten også en viktig mann i fredsarbeidet i Elfenbenskysten. Hans tekster dreier seg mye om politikk, og kanskje mest om kritikk av dårlig politikk. Jeg mener faktisk at han til og med har blitt utnevnt til fredsambassadør for FN i hjemlandet sitt.

Som du skjønner er jeg ingen musikkekspert. Langt mindre ekspert på vestafrikansk musikk. Men jeg har startet på researchen, og gleder meg til å øke kunnskapen også på dette feltet.

Mulig jeg må lete litt i Mali også. Der vet jeg at det i alle fall er svært mye å ta av. For mange av Afrikas dyktigste og mest kjente musikere skal etter sigende komme herfra.

Tilfellet Alpha Blondy viser også at musikere kan ha viktige roller og posisjoner. Ikke minst politisk.

Det kan også være nyttig for en misjonær å være klar over.

Jostein

Entusiastisk selgar?

Godt nyttår til alle der ute :-0

Det har vore svært så stille på bloggen vår nokre veker. Hatt ein lang og sløv juleferie på Sørlandet, men no er vi attende i Tigerstaden, og nye meir eller mindre djupe tankar skal få leike seg på denne sida...

la oss begynne med ein gong.

Eg prøvde meg ei kort periode som selgar- ja, du veit sånn med home parties og helseprodukter osv. Eg var skikkelig tend for saka ei stund . Men av forskjellige årsasker har eg nok ikkje klart å halde den interessen ved like.

Det som gjer at eg kom til å tenke på min lille karriere som selgar, er at eg i jula tilfeldigvis traff på han som eg hadde som kontaktperson denne tida. Han har jobba seg oppover og lever av å selge slike produkt. (Aloe vera, krem osv). Vi kom sjølvsagt i prat, og det einaste han prata om var FLP (forkorting for navn på produkta). Han var skikkelig gira, og berre bobla over av entusiasme over dei fantastiske muligheitene både når det gjalt salg og produkt.

Når vi sa 'ha det' satt det igjen ein tanke hos meg som har levd i meg desse siste vekene: Eg har det beste "produktet" å selge: Jesus vil ha noko med menneske å gjere, ja, ikkje berre det, han var villig til å ofre seg sjølv på grunn av meg. DET er kjærleik det, og gode nyheter som gjeld dei rundt meg.

Kor brennande er eg for å dele dette? Like brennande som min forhenverande FLP-kollega?

Det vart ein tankevekkar for meg.


Elisabeth