Allez les Eléphants!

Det første fotball-vm på afrikansk jord er godt i gang, og sjølv om underteikna er vel av dei minst interesserte, er det herleg å sjå engasjementet og fotballgleden som pregar byen i desse dagar!

Om nokre få minutt spelar Elefantane (altså Elfenbenskysten) mot Brasil, og dei to mest fotballinteresserte i familien Sæth har kledd seg i supportarfargane, akkurat som veldig mange av dei vi møtte i byen på ein liten kjøretur i bydelen i ettermiddag!

Blir nok kamp på mor og i huset i kveld - om enn ikkje kedd i orange!

Allez allez, allez!

Elisabeth

Kan Gud og forfedrene tilbes samtidig?

Sist fredag besøkte Elisabeth og jeg sammen med våre nasjonale radiomedarbeidere en av lyttergruppene våre i bydelen Feraille her i Abidjan. Feraille er en fascinerende bydel. Her utvinnes alt mulig av jern og metall, og bydelen lever virkelig opp til sitt navn. ”Fer” betyr nemlig jern, og vi kan vel kanskje på norsk kalle dette for ”jernbydelen”.

Det er kjekt å ta seg tid til å stoppe og prate litt med mahouer i denne bydelen. Jeg har vært der noen ganger nå, og setter stor pris på å kjenne igjen både ansikter og navn.

Denne fredagen handlet programmet vårt om forholdet mellom tilbedelse av forfedre og tilbedelse av Gud. Radioteateret handlet om den kristne mahouen som hadde lagt bort det gamle, nemlig det å ofre til forfedrene før han sår åkeren sin. I mahoumiljøet gjøres nemlig dette for å sikre god avling. Svigerfaren til denne mahouen konfronterer ham med dette, og er bekymret over at han ikke respekterer forfedrene og ofrer til disse. På den måten vil han pådra seg forfedrenes vrede, og det kan få alvorlige konsekvenser. Mahouen svarer at han setter sin lit til Gud, og ikke kan tilbe andre en Ham. Gud vil ikke akseptere at Han gjør begge deler.

Etter programmet ble vi vitne til en interessant diskusjon mellom de unge mahoumennene.

- Jeg er enig i det som ble sagt. Du kan ikke både tilbe Gud og samtidig ofre til forfedrene. Du må velge. Men jeg syns at Bakayoko (navnet på mahouen i radioteateret) kunne ha vært litt høfligere i måten han snakket til svigerfaren. Det er viktig å vise respekt for de gamle.

- Jeg er uenig. Man kan ikke la være å ofre til forfedrene. Det er viktig å ha respekt for forfedrene og tradisjonen. Det går fint an både å ofre til forfedrene og tilbe Gud samtidig.

- Jeg mener at det er feil å ofre til forfedrene. De er jo døde. Jeg mener at det er mye bedre å gi ofringene til menneskene rundt deg, de fattige for eksempel. De som fremdeles er i live.

- Men det er vel det samme, vel – om du gir offeret til de fattige, så blander du likevel ofring med tilbedelse av Gud. Det er ikke noe verre å ofre til forfedrene enn å gi offeret til de fattige.

Omtrent på denne måten forløp diskusjonen mellom de unge mennene. Det er kjekt å se at radioprogrammene våre engasjerer og skaper debatt og refleksjon hos de som lytter. Selv om det er langt fram til forståelsen av hvem Gud er og hvordan Hans offer gjennom Jesus er det eneste gyldige. Vi har likevel en fast tro på at vi gjennom denne måten å formidle på, skaper noen nye frø i noens hjerter. Frø som vi ber om skal vokse og gro til noe som en gang kan føre til at de virkelig forstår hvem Jesus Kristus er og hva Han har gjort for den enkelte av oss, enten vi er mahouer eller nordmenn.

Jostein

"Alt heng i hop"

Her i Abidjan er det transportstreik for tredje dagen på rad. Bydelsdrosjer (såkalte wôro wôro), vanlige drosjer (de velkjente røde), minibusser (såkalte gbaka) og vanlige busser står alle stille. Dette er naturligvis noe som lammer en by som Abidjan, med 5-6 millioner innbyggere totalt. Folk blir tvunget til å være hjemme fra jobb, eller gå i timevis for å komme seg til jobb. Streiken er en protest mot økte drivstoffpriser, og kravet er at myndighetene skal sette ned igjen prisene.

Det skal sies at for oss som har tilgang til bil, er trafikkavviklingen en drøm i forhold til vanlig. Uten den offentlige transporten likner trafikken med ett på vanlig storbytrafikk. Vanligvis vrimler det av drosjer og busser på alle kanter, og de følger stort sett sine egne trafikkregler.

Men i dager som dette minnes jeg utsagnet fra en lærer på videregående: ”Alt heng i hop.”

Det viser seg nemlig tydelig her i Abidjan nå. Streiken hindrer folk fra å komme på arbeid. Den kompliserer veldig transportmulighetene for de som er avhengig å hente varer for eksempel. I morges hørte jeg at flere av de som selger på byens markeder nå går til fots for å handle inn råvarene sine. Frakten tilbake gjøres ved hjelp av kjerrer som dras av håndkraft. Dette tar tid og vanskeliggjør arbeidet for selgerne. Konsekvens: Matvareprisene stiger for å kompensere.

I går gikk det rykter om at byens bensinstasjoner ville stenge av frykt for aksjoner fra streikende sjåfører. Dette ble avvist på nasjonal TV av fagforeningslederne. Likevel tenkte jeg at det var best å reise til nærmeste bensinstasjon for å fylle opp dieseltanken på bilen i dag. Der ble jeg møtt med veivende pekefingre som indikerte tydelig at pumpene var tomme for diesel. Forklaringen jeg fikk var at tankbilene som frakter drivstoff til stasjonene ble holdt igjen på depotene. Dette av frykt for at de skulle bli angrepet av de streikende. Dermed måtte jeg søke lykken på en annen bensinstasjon, der de enda hadde diesel i pumpene.

Foreløpig er det ingen stor grunn til uro, men det sier seg selv at en situasjon som denne ikke kan vare lenge før det medfører stor misnøye fra befolkningen. Derfor blir det interessant å se de neste dagene hvordan dette utvikler seg.

En ting er i alle fall sikkert: ”Alt heng i hop”, og det skal ikke alltid så mye til før det oppstår sosial uro i en by som den vi befinner oss i.

Jostein

Hilsen til Region Sør

I dag går det historiske første årsmøte for Region Sør av stabelen på Drottningborg i Grimstad. I den anledning ønsker vi i å sende dere en ekstra hilsen, dere der nord i sør.

Vi vil gratulerer dere alle med den formelle etableringen av Region Sør, og med det aller første årsmøte. Selv skulle vi veldig gjerne har vært til stede. Vi ønsker dere også masse lykke til med alle utfordringer og alle muligheter som ligger foran.

Så har vi lyst til å takke dere for at dere er der. Vi som står i misjonstjenesten ute er avhengig av dere misjonsvenner. Vi er avhengig av deres støtte og forbønn. Og vi merker den. Mahoufolket her i Elfenbenskysten er også avhengig av støtte og forbønn. Spesielt dem som ønsker å ta i mot Jesus i sine hjerter. Det er ingen lett ting for en mahou som risikerer forfølgelser og vanskeligheter ved et slikt valg. Men Guds Ord virker i menneskers hjerter også her.

Vi leste et vers i Filipperbrevet i går som vi ønsker å dele også her. Fil. 2,10-11: "I Jesu navn skal hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og under jorden, og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, Gud vår Far til ære!"

En dag skal alle forstå hvem Jesus er. At det er Han som er nøkkelen til frelse. Vårt kall som misjonsfolk er å spre budskapet lengst mulig, slik at flest mulig kan få ta imot frelsen før det er for seint. Som misjon har vi sammen et kall også til å nå mahoufolket her i Elfenbenskysten. Vi er glade for å kunne stå sammen i denne tjenesten, og vi er takknemlige for at vi skal få være deres utsendinger.

Må Gud velsigne hver enkelt av dere i misjonstjenesten dere står i!

Lydia Johanne, Simone Amalie, Elisabeth & Jostein

Onde åndsmakter

Bibelen forteller med stor tyngde om kampen mellom gode og onde åndsmakter i denne verden. Det burde ikke være tvil for den som leser Guds Ord, om at det også finnes onde åndsmakter som gjør alt de kan for å stjele menneskesjeler fra Han som skapte oss i sitt eget bilde og som mer enn noe ønsker et evig fellesskap med oss.

På ukens bønnemøte her i Abidjan leste vi denne søndagens tekst fra Luk 4, 31-37, om da Jesus drev ut en ond ånd i Kapernaum.

For oss som for tiden bor her i Elfenbenskysten og som har vårt daglige arbeid inn mot mahoufolket, så slår det oss hvor aktuell denne tematikken er akkurat her. Hjemme i Norge oppleves det ofte som svært teoretisk og litt uaktuelt, selv om det nok kunne vært et tema vi kunne ha diskutert noe mer.

Men her er det plutselig så nært. Ikke fordi vi selv har opplevd det på nært hold, eller fordi vi selv fokuserer så sterkt på det. For vår del som bor her i Abidjan, lever vi ikke så nært inn på mahoukulturen at vi opplever dette på nært hold. Men fordi det for mange av våre mahouvenner er et høyaktuelt tema som kommer opp i svært mange samtaler.

Senest fredag formiddag hadde jeg besøk av en på kontoret som fortale om sin fars førstekone, som døde for noen få måneder siden. Men han la ikke skjul på at hun var det vi på godt norsk vil kalle trollkvinne eller heks. Alle visste at hun drev med hekserier, og mahouen kunne fortelle meg at denne kvinnen selv hadde tatt livet av tre av sine barn på denne måten.

I forrige uke var det en annen mahou som fortalte hvordan en av søstrene hans døde på grunn av at hun hadde oppsøkt en trollkvinne i en av mahoulandsbyene i nord.

Dette er bare to av mange samtaler som dreier seg om denne tematikken. For oss rasjonalistiske nordmenn er dette gjerne problemstillinger som vi har litt vanskelig for å forholde oss til. Vi vil fort bortforklare det, eller ”psykiatrifisere” det. Ja, og det kan nok være tilfeller der det vil være rett å sette denne type fenomener inn i psykiatriske referanserammer.

Men så er det bare det at Bibelen med all tydelighet forteller oss at denne type åndsmakter eksisterer i denne verden. Og deler av mahoukulturen er nok sådan langt nærmere Jesu samtidskultur enn dagens norske kultur. Og trolig bruker den onde helt ulike arbeidsstrategier i disse vidt forskjellige kulturene: norsk kultur og mahoukultur.

Det som i alle tilfeller slår meg gang på gang er det fryktbaserte i den typen fenomen som vi snakker om her. Alt dreier seg om frykt. Og mange mahouers frykt for å bli offer for trolldom og hekserier er svært reell. Mange stiller seg spørsmålet om når det er deres tur til å bli offer for slikt. Og det er nok også en av flere grunner til at det for mange er svært vanskelig å tørre å ta steget ut av den tradisjonelle verdensanskuelsen og inn i den bibelske, der det faktisk går an å bli fri for den frykten som de onde åndsmaktene binder en med. Frykten binder dem til å bli værende i frykten framfor å søke det som frigjør.

For dette er en frykt som de kristne mahouene kan fri seg fra. Og begge de nevnte mahouene er eksempler på dette. De har selv opplevd forfølgelse på grunn av at de er blitt kristne. De har selv blitt utsatt for forbannelser og trolldom, uten at dette har kunnet skade dem. Og de er selv svært brennende etter å sette sin egen familie og sine egne ”landsmenn” i frihet, fordi de ikke er i tvil om det reelle i at disse åndsmaktene eksisterer og at de holder mennesker i et jerngrep der frykten er hovedvåpenet.

Evangeliet er frihetens budskap om å bevege seg fra mørket og over i lysets rike. Om å slippe å være bundet av den ondes lenker. Om å få sette sin lit til en redningsmann som selv er langt mektigere og sterkere enn alt som nevnes kan. Om Han som frelser og gir evig liv!

Dette er budskapet vi ønsker å forkynne for mahouene!

Jostein

Møte med en kristen mahou

Da jeg kom på kontoret her i Abidjan i morges fikk jeg en hyggelig overraskelse. En ukjent besøkende dukket opp til mandags-andakten vår. Han var invitert av evangelisten.

Den fremmede viste seg å være en mahou, en som har vært kristen i mange år og som brenner sterkt for å nå sin egen etniske gruppe med evangeliet. Han har selv en sterk omvendelseshistorie, og selv 18 år etter omvendelsen gjør familien alt de kan for å få ham til å gå bort fra sin kristne tro.

Denne kristne broren er derimot sterk i troen og har også fått oppleve at en av brødrene hans er kommet til tro. Selv har han jobbet 14 år i en kristen organisasjon her i Abidjan. Han er sterkt engasjert i en annen kirke enn vår egen.

Historien hans viser meg nok en gang hvor utfordrende det er for mange mahouer å bli kristen. Det kan koste dem nærmest alt. Og det som i alle fall er sikkert, er at de dessverre lett får fiender blant sine egne. Fordi de ønsker å bli Jesu disipler.

Men denne kristne mahoubroren vår understreker at er det noe mahouene trenger, så er det nettopp Jesus. Og han sier også at det er de kristne mahouene som selv har hovedansvaret for å bringe evangeliet til sine egne.

Han vitnet også sterkt og tydelig om hvor mye de kristne radiosendingene på mahou betyr for ham selv og for andre i hans krets. Han takket oss i MELCI (NLM) for arbeidet vi gjør ved å lage kristne radiosendinger på mahouspråket.

En sterk og oppmuntrende opplevelse var det for meg å møte ham. Igjen så bekrefter det at vi står i et viktig arbeid gjennom å drive radiomisjon blant mahoufolket. Og ekstra oppmuntrende er det å se at Gud kaller mahouer til å gå til sine egne med evangeliet. Så skal vi som misjonærer få lov til å være deres medvandrere i et krevende og åndelig svært tøft arbeidsklima. Måtte Guds Ord få rotfeste blant mahouene.

Jostein

En liten oppdatering på den politiske situasjonen i CI

Vi er inne i noen spennende og litt uvisse dager her i Elfenbenskysten. Som mange kjenner til har landet vært i en politisk krise helt siden 2002, en krise som en enda ikke har funnet veien ut av. Siden 2005 har landets presidentvalg vært utsatt hele 6 ganger, og sittende president har altså sittet 5 år over sitt egentlige mandat.

En felles avtale signert for noen år siden sikret at han skulle få sitte til det blir avholdt valg, men med en samlingsregjering bestående av alle politiske parter. Dette har også vært med internasjonal velsignelse.

Siste ”dato”på presidentvalget her i Elfenbenskysten var slutten av februar / begynnelsen av mars. Men siden slutten av januar har det bygd seg opp en tillitskrise mellom de politiske partene, som nå er i ferd med å toppe seg.

Uregelmessigheter i den såkalte uavhengige valgkommisjonen har ført til at lederen av denne er blitt avsatt. Han har selv tilknytning til ett av opposisjonspartiene i landet. I tillegg oppløste presidenten sist fredag den sittende samlingsregjeringen, og gav den sittende statsministeren (som for øvrig representerer rebell-fraksjonen i landet) i oppgave å sette sammen en ny samlingsregjering . Denne skulle ha vært annonsert allerede tirsdag, men dette er blitt utsatt til lørdag.

Noe av grunnen til dette er trolig at ett av de største opposisjonspartiene har gått kraftig ut mot presidenten etter oppløsningen av valgkommisjonen, og sagt at de ikke vil anerkjenne noen ny regjering før valgkommisjonen er på plass igjen.

I kjølvannet av dette har det vært holdt en rekke demonstrasjoner rundt om i landet. For noen uker siden ble den første godkjente politiske demonstrasjonen siden 2004 arrangert her i Abidjan. Den gikk fredelig for seg, noe som var gledelig. Men i dag toppet de nye demonstrasjonene seg med at fem demonstranter ble drept og tolv skadet i byen Gagnoa, midt i landet. Dette skjedde trolig i sammenstøt med sikkerhetsstyrker.

I kveld har representanter fra landets forsvars- og sikkerhetsstyrker kommet med en svært tydelig kunngjøring på nasjonal TV. De oppfordrer innstendig landets befolkning om å respektere landets politiske ledere og dets institusjoner. De minner ivorianerne på alle lidelser som landets befolkning har gått gjennom de siste åtte årene, og oppfordrer aktører på alle nivå om å bidra til en fortsatt utvikling mot varig fred og stabilitet. Samtidig understreker de også at de er klare for å sette inn alle nødvendige krefter for å opprettholde ro og orden.

Vi går med andre ord en litt spennende helg i møte, men håper og tror at ting skal roe seg raskt. Er det noe vi unner Elfenbenskysten og ivorianerne så er det fred og stabilitet. Befolkningen er krigsleie, og ønsker å rette blikket framover.

For vår del føler vi oss trygge her på misjonens eiendom, og har tatt de nødvendige forholdsregler dersom større uroligheter skulle oppstå.

Vi ønsker først og fremst å oppfordre hver enkelt av dere som leser dette om å folde hendene og be vår himmelske Far se til situasjonen her. Be også om at alle de politiske lederne må takle situasjonen med visdom og med fredelige hensikter for øye. Be om varig fred og stabilitet for Elfenbenskysten.

Elisabeth & Jostein

Helt og anti-helt

Jeg hadde kjørt norgesbesøket til flyplassen fredag kveld og var på vei tilbake sammen med Simone. Det var midt i rushtrafikken, og drivstofftanken fortalte meg at den trengte påfyll.

Dermed svingte jeg inn på Total-stasjonen litt før hovedbroa her i Abidjan. Men jeg oppdaget fort at jeg ikke var den eneste. Det viste seg at mang en bilist brukte bensinstasjonen som ekstrafil for å komme seg raskere fram. Jeg prøvde å finne en ledig pumpe, men ble beordret av pumpemannen til å rygge (mot rushtrafikken) og svinge mot en annen pumpe der jeg kunne fylle diesel.

Utfordringen nå var at det stod en stor tankbil og sperret veien foran pumpa, slik at jeg etter endt tanking nok en gang måtte rygge mot rushtrafikken for å kunne komme meg videre på hjemvei. Problemet var at en annen bilist i mellomtiden hadde stilt seg rett bak meg for å fylle sin tank, og etter han stod det en drosje. Pumpemannen beordret bilisten bak meg om å rygge, men denne var tydeligvis ikke oppmerksom på drosjen og rygget inn i denne. Dermed ble det en smule uenighet mellom disse to, før de begge rygget slik at jeg kunne ”komme meg løs”.

Neste utfordring ble å snike inn igjen i den ”ordinære” trafikken som fremdeles gikk mellom pumpene og deretter ut på motorveien. Det medførte lirking og snoing av bilen til jeg endelig fant et smutthull mellom en bensinpumpe og en bil.

Slike opplevelser som dette er noe av det som gjør tilværelsen her i Afrika alt annet enn kjedelig. Jeg fascineres av dette (selv om det også sterkt utfordrer min norske utålmodighet) og merker at jeg i stadig større grad blir en del av dette selv også. Hvordan skal det forresten gå når jeg kommer tilbake til den over-disiplinerte norske trafikken?

Som du skjønner var det lett kaos og jeg kunne ikke dy meg da en annen pumpemann kalte på min oppmerksomhet. Jeg rullet ned vinduet og tenkte jeg skulle si noe om at de kanskje burde tipse politiet om å hindre at motorveirushet ble lagt midt mellom bensinpumpene.

Men før jeg i det hele tatt kom så langt falt kommentaren fra pumpemannen: ”Monsieur, vous rassemblez vraiment à Jack Bauer!” Du likner virkelig på Jack Bauer! Og for deg som ikke vet hvem Jack Bauer er, så nevner jeg TV-serien 24 og helten som stadig redder USA mot terrorister og terroranslag. Med andre ord en virkelig helt, i en av de mest populære seriene som etter hvert er kjent over hele verden.

Jeg må innrømme at jeg umiddelbart ble litt målløs. Deretter holdt jeg på å svare: ”Ja, jeg er kommet for å redde dere.” Men det unngikk jeg heldigvis. Det hadde vel vært et dårlig vitnesbyrd av en misjonær å si noe slikt. Redningsmannen er nå vitterlig en helt annen.

Opplevelsen ble i alle fall en smule komisk for min del, og jeg forstår etter hvert at denne Jack Bauer er godt kjent også her i Abidjan. Det er nemlig ikke første gang jeg har blitt satt i sammenheng med ham. Til og med barn i fattige mahoubydeler skal visstnok ha lurt på om jeg er Jack Bauer.

Så er det vel slik at vi kanskje alle representerer både en helt og en anti-helt. For min del har jeg også blitt sagt å likne på Espen Eckbos utpregede anti-heltfigur Asbjørn Brekke. Og setter vi Jack Bauer opp mot Asbjørn Brekke da går vi vel sånn cirka i null og lander vel kanskje på Jostein igjen.

Fordelen min her i Abidjan er at alle har hørt om Jack Bauer og ingen har hørt om Asbjørn Brekke. Så da får jeg vel kanskje bare nyte heltestatusen?

Jostein

- Bibelen bryr seg om oss kvinner

- Bibelen bryr seg virkelig om oss kvinner!

Dette var en av reaksjonene som vår kvinnelige programprodusent fikk da hun i går lyttet på ukens program sammen med en kvinnelig lyttegruppe.

Programmet de hadde lyttet til dreide seg om brudepris, som er veldig vanlig her i Afrika – også blant mahouene. I ukens radioteater diskuterer familien Bakayoko hvorfor man betaler brudepris. Konklusjonen deres er at det i den bibelske tradisjonen var et fenomen som skulle bevise at mannen var i stand til å ta seg av den jenta han ville gifte seg med. Gjennom å betale brudepris synliggjorde han dette. Den samme funksjonen antas brudeprisen å ha i tradisjonell afrikansk forstand.

Men så finnes det mennesker som ønsker å bruke brudeprisen til å tjene seg rike. Og andre som anser brudeprisen som at de kjøper kona si, og dermed kan behandle henne etter eget forgodtbefinnende.

I vårt program legges det vekt på hva som er Bibelens menneskesyn, og hvordan Bibelen verdsetter et menneske. Nemlig som uvurderlig. Ingen kan verken kjøpe eller selge et menneske, ei heller sette noen prislapp på et menneske.

For mahoukvinnen som lyttet til dette programmet gjorde det altså sterkt inntrykk å oppdage at Bibelen også bryr seg om henne som er kvinne. Dessverre så er det ikke alltid en selvfølge at kvinnene får den respekt og posisjon de fortjener. Men det gjør de i Bibelen.

For oss som står i radioarbeidet blant mahouene er dette en tilbakemelding som oppmuntrer. For er det noe vi ønsker så er det at både mahou-kvinner og –menn kan få se seg selv og sin posisjon i Bibelens perspektiv. Nemlig som mennesker med en uvurderlig verdi og elsket av Gud helt inntil døden.

Jostein

NB! Tror jeg skylder å legge til at hovedpoenget i dette radioprogrammet ikke er å kritisere praksisen med brudepris, som også har positive elementer i seg - slik jeg nevner i det jeg skriver. Men det brukes som et eksempel for å illustrere at tanken om å sette en verdi på et menneske er en umulighet ut fra et bibelsk perspektiv. Et menneskes verdi er umålelig.

Hipp Hipp Hurra for Lydia

Den lille søte jenta vår Lydia Johanne er eitt år i dag! Gratulerer skjønningen vår!

Vi er så glade i denne jenta! Ho sprer godt humør, og er stort sett blid - bortsett frå når hun er fast bestemt på å bli bært av mamma, storesøstra tar lekene og skubber (noe som skjer ofte)
og når hun ikke får mat når HUN vil.

Må Gud velsigne deg, gullejenta vår!

Hilsen Simone, mamma og pappa - og bestevenninna di Annie (bikkja)

En ekte elefant-supporter

Som misjonær skal man helst være flinkest mulig til å leve seg inn i lokal kultur og lokalt folkeliv. I forbindelse med det pågående Afrika-mesterskapet i fotball har jeg tatt dette på alvor. Elfenbenskysten er forhåndsfavoritt til å vinne hele mesterskapet, og laget med tilnavnet ”Elefantene” spilte sin første kamp i kveld.

I den anledning kjøpte jeg meg et hodeplagg som står i stil med ”elefantenes” farger og benket meg foran TV-skjermen.

Men dessverre ble det ikke den forventede fest-kvelden for oss ”elefant-supportere”. Nabo Burkina Faso lyktes perfekt med sin ultradefensive taktikk (minner forresten veldig om det norske landslagets taktikk, spør du meg) og klarte å ri av mer enn 20 ivorianske skudd. Selv produserte de bare et par. Dermed ble det 0-0, til jubel for våre arbeidere fra Burkina Faso og til fortvilelse for oss ”elefanter”. Neste utfordring nå blir Ghanas ”Black Stars”.

Da er det på med habitt’en igjen – og forhåpentligvis bringer den lykke da…

Jostein

Det gir mening å hjelpe andre…

Da jeg satt på kontoret og jobbet i ettermiddag kom det en ekstra hyggelig telefon. Onsdag ettermiddag går Mahourøsten på lufta mellom klokka 16.30 og 17. Klokka var bikket 17 og ”innringeren” presenterte seg med navn.

Det viste seg å være en mahou som tilfeldigvis hadde kommet over programmet vårt mens han søkte etter en annen kanal på radioen. Så langt så likner dette på en annen historie jeg nylig delte her på bloggen, men det er altså ikke den samme…

Denne lytteren syns det var helt fantastisk å få høre mahou på radioen – ja ikke bare mahou, men ekte mahou, som han uttrykte det.

Jeg forklarte litt om hvem vi var, at misjonen hadde jobbet blant mahoufolket siden 1984 og at vi kom fra Norge. Det gjorde tydeligvis spesielt sterkt inntrykk på ham at det kom folk helt fra Norge for å hjelpe nettopp hans etniske gruppe.

Han takket oss inderlig og roste oss for det arbeidet vi gjør gjennom å lage radioprogrammer på mahou. Han var tydeligvis en som selv hadde god utdannelse og trolig en bra jobb, og var selv opptatt av hvordan han kunne hjelpe sine egne der hjemme i Toubaregionen.

- Er det noen som er marginalisert her i landet og som trenger hjelp så er det mahoufolket, sa han, og uderstreket dermed det vi allerede er så altfor godt klar over. Nemlig at mahouene, kulturen deres og språket deres ikke har solskinnsplassen i et multietnisk Elfenbenskysten.

Men hos oss i Mahourøsten er det nettopp mahouene og språket deres det hele handler om, og her har de så absolutt hedersplassen.

For meg så ble dette en stor oppmuntring. Jeg får være med på å gjøre noe av det mest meningsfulle vi som mennesker kan gjøre, nemlig å gjøre noe som betyr noe for andre. Noe som er med og bidrar til en forbedring for enkeltmennesker og for en folkegruppe som har en utfordrende tilværelse.

Men det aller mest spennende sett ut fra en misjonærs ståsted er at vi gjennom disse programmene som mahouene er så begeistret for, får anledning til å fortelle dem om Guds gjennomgripende kjærlighet for den enkelte av dem.

Jostein

Mahourøsten 2009

Et spennende og innholdsrikt radioår her i Elfenbenskysten er omme. Mye har skjedd og vi er takknemlige for det året som nå ligger bak.

Vi har i høst begynt å sende et helt nytt konsept på lufta, nemlig kristent radioteater på mahouspråket. 34 episoder er spilt inn og de første tretten er allerede blitt kringkastet. Episodene spinnes rundt den kristne mahoufamilien Bakayoko som med sine barn opplever hverdagsutfordringer i deres liv blant folke- og åndetro. I dette miljøet handler mye om hvordan beskytte seg mot forbannelser og forfedrenes vrede. Sammen finner de Bibelens svar, som forteller dem om Han som er sterkere enn alle makter og myndigheter, både i denne og i den kommende verden. Mahouene elsker teater, og tilbakemeldingene vi har fått på disse programmene har vært utelukkende positive. Lytterne kjenner seg også igjen i handlingen.

Rundt 20 mahouer har på en eller annen måte deltatt under opptakene, noen kristne, andre med "kristne sympatier" og andre igjen muslimer. Vi håper og tror at mange av disse har fått god åndelige føde både gjennom å delta på opptakene og gjennom andaktene som har vært holdt under hver samling.

En annen milepæl for arbeidet vårt dette året er at vi nå er på lufta hele fire dager i uka med Mahourøsten i Toubaregionen. Vår kristne samarbeidsradio Fréquence Vie (Livets Frekvens) fikk i høst i praksis landsdekkende radiokonsesjon, noe som gjør at de også sender fra byen Man. Disse programmene når helt inn i Touba, og blir sendt hver onsdag og fredag. I tillegg har vi også en samarbeidsavtale med en kommersiell kanal i Man (Radio Man FM) som sender programmene torsdag og lørdag. Tilbakemeldinger vi har fått gjør at vi vet at vi har lyttere på begge disse kanalene. I tillegg sendes programmene som tidligere her i storbyen Abidjan.

Når misjonen foreløpig ikke har kunnet etablere seg igjen i Touba, er vi svært glade for at vi gjennom radioen likevel når helt inn i avsidesliggende mahoulandsbyer med Guds Ord. Vi håper og ber om at programmene kan være til glede og oppmuntring for de kristne, og at de også kan være med og formidle evangeliet inn i nye mahouhjerter. Men kanskje skal vi først og fremst få se på radioarbeidet som et veirydderarbeid som forhåpentligvis bereder grunnen for at mahouer skal få et møte med Jesus.

Jostein

God jul og godt nyttår!

Med dette vil vi ønske alle blogglesere en velsignet julehøytid og et velsignet godt nyttår, 2010!

Vi har spist julemiddagen i 30 varmegrader og svetten silende. Men pinnekjøttet smakte akkurat like godt her som hjemme i Norge. Vi har besøk av tante Astrid i jula. Astrid er Elisabeths søster og er allerede blitt superpopulær hos jentene. Vi ser fram til noen flotte juledager sammen.

Skulle du ønske å få julebrevet fra oss, men ikke fått på e-post enda, må du gjerne gi et pip - så sender vi det med glede. Vår mailadresse finner du her

Lillejulaften hadde vi julefest for arbeiderne her i Abidjan, og da tok vi dette bildet:


Gud velsigne deg og dine i året som ligger foran!

Elisabeth & Jostein
Simone Amalie & Lydia Johanne

- Hvorfor løper du slik?

Onsdag kom vi hjem igjen til Abidjan etter to og en halv uke i Bamako i Mali. Hjemturen gikk veldig greit, i motsetning til reisen fra Abidjan til Bamako. Flyturen på halvannen time var nemlig da ikke mindre enn 15 timer forsinket og vi måtte tilbringe hele natta på flyplassen sammen med de to aktive tullene våre. Men returen var altså av den snille sorten, noe vi er takknemlige for.

Vel hjemme på tomta i Abidjan ble vi møtt av en vill, liten puddel som syntes at to og en halv uke uten matmor var alt for mye. ”Annie” gikk helt bananas da hun oppdaget hvem det var som kom inn porten, til stor forlystelse både for barna våre og for de nasjonale arbeiderne her.

Bikkja har tydeligvis hatt for lite trim i det siste, noe som også gjelder undertegnede. Det vises vel helst på magemålet til oss begge. Derfor tok vi beina fatt i ettermiddag, og la ut på vår første joggetur på så alt for lenge. Det er nok litt av et syn i nabolaget her i Abidjan: En bleik, utrent nordmann sammen med en like bleik og utrent puddel. Som sliter seg gjennom nabolaget på joggetur. Men stort sett får vi bare hyggelige smil, vink og hilsener. Og noen ganger må vi stoppe opp og slå av en liten prat med kjente…

Det er ingen lang rute vi har laget oss, men greit å kunne løpe en, to eller tre runder – alt etter dagsformen. Men bikkja er tydeligvis enda dårligere enn meg til å økonomisere med kreftene. Hun går ut i hundre, alltid like ivrig. Men et stykke ut i andre runden vår, etter ca femten minutters løping, var bikkja helt ferdig. Tunga hang som et slips og nå var det jeg som dro på hunden og ikke motsatt…

Helt til vi plutselig møtte på fire dobermann, hunder av det store slaget kan man si. Store i kjeften er de også. Da ble det plutselig liv i puddelen igjen. Og hun var nok glad for at de store ”kollegene” ble holdt godt igjen av sine vakter. Det fikk i det minste Annie til å friskne til igjen på siste delen av turen vår.

Den artigste opplevelsen i dag hadde vi derimot helt mot slutten av joggeturen. Vi passerer ei gammel dame og hilser høflig. Så roper hun et eller annet flere ganger, og jeg må stoppe og gå tilbake til henne for å høre hva det var hun ville:

”Hva er det som skjer?”, sier hun.
”Hva da?” lurer jeg.
”Hva er galt? Hva er det som har skjedd? Hvorfor løper du sånn?”

Og sannelig kan du spørre, tenker jeg. Det er i grunnen et godt spørsmål. Hvorfor løper jeg egentlig sånn? Med en puddel på slep? Man kan jo begynne å lure…

”Å, det er ingenting”, sier jeg. ”Jeg løper bare for å trene. Det gjør godt for helsa å løpe.”
”Å ja”, sier dama og smiler. Tilsynelatende forstår hun forklaringen min, men det spørs nok om hun ikke likevel undret seg stort over de to blekansiktene, den ene på to bein og den andre på fire.

Jogging gjør godt for helsa, det er sikkert og visst. Men aller helst skulle jeg ha gjort noe enda gøyere. Drømmen er å pleie helsa med å spille tennis, for eksempel. Men da må jeg nok finne meg en annen partner enn Annie…

Så i solidaritet med den lille puddelen fortsetter jeg nok å jogge innimellom, selv om det skulle legge seg til rette også med en tennispartner. Og kanskje møter vi igjen den smilende gamle dama med undring i blikket. Faktum er nok at hun har hatt mer enn nok fysisk aktivitet gjennom den lange dagen bare for å få endene til å møtes.

Og da blir en vel naturlig nok litt perpleks når en møter en som må ut og jogge med hunden sin for å få fysisk aktivitet…

Jostein

Gledelig nytt

Helt siden i vinter har vi gledet oss over at radiosendingene på mahou når helt inn i Toubaområdet nord i Elfenbenskysten. Vi har fått bekreftet at sendingene har vært på lufta på torsdag og lørdag hver uke, og vi har visst at det er gode lytterforhold mange steder. Men vi har ikke fått tilbakemeldinger fra andre enn de vi selv har informert om sendingene.

Derfor var det svært gledelig da vi nylig fikk høre historien om en mahou i en landsby helt inn mot grensen til Guinea. En ettermiddag han hadde vært i dårlig form og stått over fotballkampen sammen med vennene i landsbyen hadde han satt seg ned i en stol for å slappe av. Dermed ble radioen slått på, og han begynte tilfeldig å søke etter et program som kunne være av interesse.

Med ett kommer en svært kjent lyd. Trommene. Som typisk brukes for å tilkalle mahouenes oppmerksomhet når noe viktig skal fortelles. Mahouen spisser ørene, og til sin store overraskelse hører han sitt eget morsmål på radioen. For aller første gang. Vanligvis er det fransk, eller andre dominerende lokalspråk som lyder på eteren. Aldri mahouspråket. Men denne ettermiddagen får mahouen høre sitt eget språk på sin egen radio hjemme i sin egen landsby.

Kanalen han ”tilfeldigvis” har funnet fram til er Radio Man FM. Tidspunktet han slo på radioen var ”tilfeldigvis” det tidspunktet hvor Mahourøsten lyder over eteren. Mahouen blir sittende spikret foran radioen de tretti minuttene programmet varer. Tretti minutter med hans eget språk på radioen. Tretti minutter der Guds Ord formidles på mahouspråket.

Tretti minutter som kan være med og forandre et menneske? Det vet vi selvsagt ikke. Men mahouen var i alle fall så begeistret over funnet av vårt program at han fortalte det til andre, og etter hvert fikk tak i nummeret til en av våre medarbeidere. Deretter tok han kontakt for å fortelle hvordan han hadde kommet over radioprogrammet.

For oss er dette en stor oppmuntring. Et konkret bevis på at vi når inn dit vi ønsker med programmene våre. Gledelig er det også at Mahourøsten nå blir sendt i Toubaregionen på to forskjellige radiokanaler, til sammen fire dager i uken.

Dermed er sjansen stor for at enda flere mahouer ”tilfeldigvis” søker seg inn på en av kanalene der Mahourøsten forteller dem om ”det evige håpet”.

Jostein

Ein månad med påfyll

Fredag fulgte vi Åse og Ole, farmor og farmor på flyet tilbake til Norge. Då hadde dei vore hos oss i ein heil månad. Ein god månad med leik med borna, prat, felleskap, god mat, ferietur rundt i landet, kort sagt, ein månad vi kjem til å leve lenge på.

Og farmor og farfar var veldig spreke og leika mykje med jentene! Simone fann tonen med dei alt første kvelden, medan Lydia trengde litt meir tid å venne seg til dei kvite framande. Men det gjekk ikkje lenge før farmor og farfar var dei beste i heile verda... Her er eit par bileter frå gode vener i hagen til presidenthotellet i Yamoussoukro!

Vi hadde ein god ferietur til badebyen San Pedro og vidare opp til hovudstaden Yamoussoukro.

1200 km på veiar av ymse kvalitet, men turen gjekk bra og vi kosa oss veldig i lag. Lydia hadde fått seg framovervendt sete, noko som hjalp litt på tålmodigheita... Første stopp var San Pedro, ein havneby vi har høyrt mykje om frå "gamle" Elfenbenskystmisjonærar. Dessverre hadde det vore utslepp frå ein båt i området og med det badeforbud. Ein nedtur for dei som hadde gleda seg til havbad. Gleda var difor stor når vi køyrde fem mil frå San Pedro og fann "havfruebukta". Dette var eit hotell som hadde vore stengt sidan 2002, eit fantastisk område som no stod der nakent og venta på bedre tider. Vakter og dei som passa på plassen ynskte oss velkommen inn, og vi fekk ein god dag i sand, med bading og sandleikar.

Men det var ikkje berre bading og soling vi fikk oppleve i lag denne månaden. Vi besøkte verdens største katedral og overnatta på sjølvaste presidenthotellet i hovudstaden. Vi var på kjøpesentre og marked, Åse lærte både Elisabeth og hushjelpa nye retter, Ole hjalp til med mykje praktisk arbeid i huset. Er imponert over kor godt dei klarte varmen, sjølv om det var både eitt og to skjorteskift for dag.

Vi var også glade for å få vise arbeidet blant mahoufolket her i Abidjan. Blant anna var dei ein kveld med på alfabetiseringskurs. Menn og kvinner i alle aldrar ivrige på å få lære seg å lese og skrive på morsmålet.

- og deltakelse på "lyttergrupper": mahouar som samlar seg rundt ein radio for å lytte ilag til radioprogramma " mahourøysta". Ekstra kjekt var det at Åse og Ole fikk vere med på å overrekke ein radio som søndagsskulen i Tveit frikyrkje hadde samla inn pengar til.

Her er Åse ilag med den første lyttergruppa for kvinner:

Så får vi fire som er igjen i Abidjan leve på gode minner, og glede oss til neste besøk...

Elisabeth

Forfedre å være stolt over

Min siste besteforelder, Lisa Amalie Sæth, døde fredfullt i Rauma sist lørdag. Nesten 97 år gammel. I dag ble hun begravet, dessverre uten at vi her i Abidjan hadde anledning til å være til stede. Det er vemodig.

En slik dag er det ikke unaturlig å gjøre seg noen refleksjoner.

Blant mahouene her i Elfenbenskysten står forfedrenes posisjon ekstremt sterkt. De omtales med respekt og det er vanskelig å skulle bryte med verdiene som disse stod for. En mahou er veldig opptatt av slektsbånd og av hvem som har gått foran dem i historien. I radioprogrammene våre forteller vi ofte om ulike mahoulandsbyers opprinnelse, og hvem som er grunnleggeren av landsbyen. Slikt er viktig, og selv i en muntlig fortellertradisjon der de fleste verken kan lese eller skrive er dette likevel informasjon som overleveres fra generasjon til generasjon.

Men det er ikke alt av det forfedrene har sagt som er like positivt. For mange er bundet av troen på forfedrenes ånder. Det skaper ofte frykt og binder mange i troen på at de må gjøre slik og slik for ikke fornærme forfedrene og dermed bli utsatt for forbannelser og ulykker. Jeg har hørt mahouer som har sagt at de tror på det vi sier på radioen om Guds kjærlighet. Men det blir for kostbart for dem å bryte med det forfedrene stod for. De som tilbad fjell, skog og vann.

- ”Avviser jeg dette, bryter jeg med alt det jeg står for og alt det mine forfedre og min kultur står for,” var det en som sa.

Og akkurat det er nesten umulig for en mahou. Det koster så altfor mye.

Jeg tenker på alle de gode og positive verdiene som mine forfedre stod for. Alle bønnene de har bedt for meg. Jeg vet at jeg opp gjennom oppveksten har vært båret mye på bønnevinger av mine besteforeldre. Spesielt i tider da det var ekstra vanskelig. Jeg tror andres forbønn har vært avgjørende for hvor jeg står i dag.

Alle mine besteforeldre var dypt troende mennesker. Bibellesning, salmesang og bønn har vært helt sentrale elementer i hjemmet. Det de stod for har vært et godt eksempel både for deres barn, barnebarn og oldebarn. Jeg takker Gud for at jeg har vært så privilegert at jeg har blitt født inn i en slik slekt. For det er ingen selvfølge.

Men så spør jeg meg: Har vi i stor nok grad sett verdien av det de stod for? Eller er vi i ferd med å vende oss bort fra det, og tenke at det var for en annen tid? Inntrykket mitt er at nye norske generasjoner hiver på båten mye av det positive som våre forfedre stod for. Selvsagt er det også ting i denne tradisjonen som vi kan være glad for at vi ikke trenger å ta med oss. Men du verden hvor viktig det er å ta vare på alt det gode de har gitt oss.

Mahouene har altså stor respekt for det deres forfedre stod for. Veldig mye av det er positivt, mens mye som sagt er bundet både til frykt og overtro, og må kunne betegnes som negativt. Uten at vi av den grunn blir kulturimperialister, som noen sikkert kunne være fristet til å beskylde oss for.

Så er det kanskje slik at mahouene i for stor grad er bundet av det forfedrene stod for, og at de ikke klarer å bryte med de negative elementene. Mens vi i Norge er altfor lite bundet av det våre forfedre stod for, og at vi derfor også mister alle de gode tingene som er gitt oss.

Lærdommen for oss alle må være at vi tar vare på de positive tingene som våre forfedre har gjort for oss. Og bevarer minnene om deres gode eksempler. Og ikke minst at vi takker Gud for alle dem som har gått foran oss.

Uten dem hadde vi aldri vært der vi er i dag.

Jeg håper at vi kan klare å gi de samme verdiene videre til generasjonene som kommer etter oss.

Jostein

Et nytt radiosteg er tatt

Sist fredag leverte vi fra oss de tolv første radioprogrammene med radioteater på mahouspråket.

De siste månedene har radioteamet her i Abidjan jobbet hardt og intenst med å få disse programmene ferdig, slik at de kan sendes på radioen i siste kvartal av 2009. Forrige uke ble ekstra hektisk, men på fredag ettermiddag kunne jeg ta turen til samarbeidsradioen vår Fréquence Vie og levere CD’en med de tolv episodene.

Radioteamet legger siste hånd på programmene

I begynnelsen av neste uke skal vi også sende en CD med programmene til Radio Man FM i byen Man utenfor Toubaregionen. Det er denne radioen som sender radioprogrammene våre inn der mahouene primært bor, i kjerneområdet som heter Bafing. Dette betyr også at vi nå vil sende akkurat de samme programmene både her i storbyen Abidjan og i mahoulandsbyene i nord.

Det er med stor spenning vi ser fram til onsdag 7. oktober. Da går nemlig det aller første radioteaterprogrammet på lufta her i Abidjan. Hvordan vil lytterne våre reagere? Vil de like det de hører? Vil de forstå det vi ønsker å formidle?

Dette er nemlig en annen måte å formidle det kristne budskapet på enn det vi har gjort fram til nå. Tema for hvert program spinnes rundt den kristne mahoufamilien Bakayoko (les mer her) som bor i en landsby der det er svært få kristne.

Temaene som tas opp er blant annet:
- Hvordan beskytte oss mot onde ånder?
- Døden.
- Hvordan skal vi tolke drømmer?
- Kan døde mennesker komme tilbake til livet i andre skikkelser?
- Sykdom og helbredelse.
- Dersom du blir utsatt for et lite uhell, er det da på grunn av at noen har kastet en forbannelse på deg?
- Frykt for Satan.
- Hva skjer etter døden?

Alle disse temaene blir belyst med Bibelen som rettesnor. For det er nettopp Bibelens eget svar på disse spørsmålene som blir vektlagt gjennom rollespillet. Alt spilt gjennom familien Bakayoko, der det som oftest er barna som konfronterer foreldrene med dilemmaer knyttet til de nevnte temaene. Sammen finner de Bibelens egne svar på spørsmålene.

Mahouene elsker teater. Og i disse programmene håper vi at de også vil kunne kjenne seg igjen i den hverdagslige settingen som handlingen utspiller seg i.

Så er det vår inderlige bønn at Guds Hellige Ånd vil gjøre Ordet forståelig for dem slik at de kan få et møte med Jesus.

Vi trenger også din forbønn!

Jostein

Ikke stem på egoismen!

Denne bloggen har aldri vært ment å være en politisk blogg, og det er heller ikke tanken i framtiden. Men noen ganger er det rett å benytte anledningen til å si hva man mener. Dette er et slikt tilfelle.

Det står et stortingsvalg for døren hjemme i Norge, og utviklingen nå i forkant bekymrer meg rett og slett.

Egoismen sies å være en av de aller største driftene i oss mennesker. Det tror jeg de aller fleste av oss har erfart i egne liv. Det er derfor min klare konklusjon at egoismen klarer seg meget godt på egenhånd, og at det derfor er et veldig dårlig valg å gi egoismen sin politiske stemme i tillegg.

For den ekstreme individualismen som preger Fremskrittspartiet kan vanskelig betegnes som noe annet enn egoisme. Det er meg og mitt i sentrum. FrP vektlegger stadig hvor fornuftig jeg er, hvor flink jeg er til å ta alle de gode valgene. Det er helt unødvendig at noen er med og gir meg retningslinjer for valgene, for det er jeg smart nok til å gjøre selv, er det gjentatte budskapet de gir meg. Egoet mitt jubler og er selvsagt helt enig. Klart jeg er smart nok. Så kan man jo som kristen spørre seg hvor logisk det er at individet selv i så stor grad skal være normgivende i et samfunn.

Hvorfor skal staten da sette grenser for min utfoldelse? Hvorfor skal jeg betale skatt for eksempel? Eller hvorfor skal alkoholprisene være så høye? Egoet mitt forteller meg jo at jeg er smart nok til selv å regulere alkoholforbruket mitt. At det er andre som sliter med det er da ikke mitt ansvar? Jeg er jo smart nok. Solidariteten begrenser seg til meg selv og mine likesinnede.

Nylig fortalte FrP meg at det er greit at jeg selv (eller min familie) bestemmer når jeg skal få lov til å dø. Aktiv dødshjelp heter det, og det må være lov dersom jeg er alvorlig syk og har mye smerter. Det er jo mitt liv, er det ikke? Det er vel ingen andre som kan bestemme over det, vel? Nei visst er det ikke, sier egoet mitt og er hjertens enig. Individets frihet heter det på fint. At det finnes en Gud og en Skaper som gråter i fortvilelse over valget mitt, det bryr ikke egoet seg om. For jeg er jo smart nok til selv å ta valget. Nå i ettertid har visst Siv Jensen funnet det taktisk rett å gå tilbake på dette ved å si at det ikke blir aktuelt i inneværende stortingsperiode. Dette bekrefter at FrP topper eliteserietabellen og vel så det hva gjelder politisk populisme. Men landsmøtevedtaket står der uansett, og FrP har vist oss hva de egentlig ønsker og hva de egentlig står for.

Finnes det kollektiv egoisme eller kulturell egoisme? Selvsagt. Det heter etnosentrisme på fint, og FrP er veldig gode på akkurat det. Men de har selvsagt gitt det annet navn. For eksempel ”bevaring av den norske kulturarven” (som i seg selv på ingen måte er negativt…)

Det er OSS: Oss nordmenn. Og så er det ”de andre”, ”de fremmede”, også kalt innvandrere. Og det synes som om de ikke er så viktige. De er like mye verdt som oss andre, hevdes det. Men det virker som om det gjelder bare dersom de holder seg utenfor våre grenser. For kommer de til Norge så er de visst bare ute etter å lage trøbbel for oss. Derfor foreslo FrPs nestleder Per Sandberg for noen år siden å innføre elektronisk merking av alle asylsøkere. Slik at staten skulle vite hvor de er til enhver tid. Her kommer forresten STATEN inn i bildet. Hvor er det blitt av individets frihet? Det gjelder visst bare de norske det. Er det fordi det norske egoet er bedre enn ”fremmede ego?” Spesielt ego fra fattige og marginaliserte land i verden? Forfulgte ego synes heller ikke å være vårt ansvar. Vi har nok med våre egne ego. Egosentrisme, heter det.

Familiegjenforening skal det også bli slutt på, fortalte den samme Sandberg oss nylig. Ja, i alle fall på norsk jord. For hvis familier vil gjenforenes kan de heller gjøre det der de kom fra. Ett av forslagene er visstnok Somalia, som tilfeldigvis i internasjonale medier regnes for å være verdens mest farlige land å oppholde seg. Eller Iran. Et land som de siste månedene har vist oss tydelig at du helst skal være 100 % enig med myndighetene for å kunne leve i fred.

Religiøs forfølgelse synes heller ikke å være så farlig lenger. Det skal i alle fall ikke gi noen grunn til å søke opphold i Norge, sier Sandberg i samme intervju.

Så vet jeg ikke hvor mye jeg skal kommentere forslaget om å opprette norske asylmottak i Afrika, for å unngå at asylsøkerne kommer direkte til Norge. Egentlig så burde en vel bare le av slikt. Men når det dessverre er seriøst ment, så er det kanskje på sin plass å påpeke en og annen ting.

Et lite søk på FN sine sider forteller at i 16 øst- og sentralafrikanske land er det til sammen 11 millioner såkalte IDPs (Internally Displaced People – eller Internflyktninger). Blant disse har bare Sudan hele 4 millioner, mens to kjente land i norske medier for tiden – Somalia og Kongo – har mer enn 1,3 millioner internflyktninger. Er det her FrP vil etablere asylmottak? Den manglende rettssikkerheten i Kongo er vel forresten noe de fleste nordmenn har blitt eksponert for den siste tiden. Likevel er det i umiddelbar nærhet av denne regionen FrP vil sende asylsøkere.

I tillegg til alle internflyktninger har mange av de samme landene tatt imot flyktninger fra naboland. Land som Tanzania (som er foreslått av FrP), Kenya og Sudan huser allerede mer enn 250 000 flyktninger, viser samme oversikt.

Regionen jeg selv oppholder meg i er ikke medregnet i FNs oversikt over internflyktninger. Men både her i Elfenbenskysten og ikke minst i nabolandene Sierra Leone og Liberia har det vært mange år med krigstilstander og ditto mange IDPs også her. Mange har for eksempel kommet hit til storbyen Abidjan som dermed preges mye både av høy arbeidsledighet og kriminalitet i de utsatte bydelene. Er det her FrP vil etablere norske asylmottak?

Det er vel kanskje dette som blir FrPs form for bistand og u-hjelp til verdens fattige: bygge asylmottak. Mens de vil kutte de fleste andre bi- og multilaterale bistandskanalene.

Visst er det mange utfordringer knyttet til innvandringsspørsmål i Norge. Jeg er ikke mer naiv enn at jeg erkjenner det. Det store spørsmålet er hvordan vi møter disse utfordringene.

Jeg og min familie er for tiden ”innvandrere” i et land der alle hvite innvandrere ble regelrett kjeppjaget ut av landet for bare fem år siden. Grunnen var at de hvite ble offer for å finne en ”ytre fiende” som fikk skylden for alle problemene landet da hadde. Er det noe av det samme som skjer i forhold til fremmedfrykten i Norge i dag?

Her i Elfenbenskysten har situasjonen normalisert seg, og vi blir igjen stort sett ønsket velkommen med den vanlige afrikanske gjestfriheten. Folk har etter hvert sett verdien også av å ha innvandring.

Kanskje vi i Norge også kunne blitt flinkere til å fokusere på de positive sidene av innvandringen? Personlig har jeg blitt utrolig beriket gjennom vennskap med innvandrere i Norge. Flere av dem er også blitt trosforbilder for meg.

Kanskje vi også kan oppmuntre hverandre til å løfte nesetippen ørlite fra navleregionen, for å konstatere at det finnes også noen utenfor ”vi og vårt”, og at vi også har et ansvar for disse. Uti fra et kristent livssyn er vi kalt til nestekjærlighet og vi er kalt til å bringe evangeliet til alle folkeslag. Tenk hvilken mulighet som ligger i å forkynne for ”alle folkeslag” som kommer til vårt land i dag. Flyktninger fra stengte muslimske land. Mennesker som flykter fra hat, fattigdom, nød og elendighet. Som aldri har fått møte verken Guds eller menneskers kjærlighet. Tenkt hvis det var hos oss, i Norge, at de fikk møte varme, omsorg og virkelig kristen nestekjærlighet.

I stedet for en kald skulder med klar beskjed om at vi har nok med vårt eget ego, og vi har ikke plass til dere fremmede.

Min oppfordring til slutt i dette lange resonnementet er i grunnen ganske enkel: Se forbi de retoriske, vakre ordene. Gjør en kritisk vurdering av ditt eget ego og still spørsmålet: Vil jeg virkelig bidra til å gjøre Norge til egoismens høyborg?

Jeg foretrekker å satse på helt andre politiske virkemidler, selv om også jeg er frustrert og sint på veldig mye av det den sittende regjeringen har rasert av kristne verdier.

Jostein