Jeg har vært på reis

Jeg har nettopp kommet hjem til Abidjan fra en spennende og innholdsrik tur til gamlefeltet.

Nå er alle de gamle misjonsstasjonene kjente steder, ikke bare kjente navn. Jeg har med egne øyne fått sett Touba, Ouaninou, Koonan, Dioman…

Det har vært en fantastisk tur. Lærerikt og interessant.

Jeg har fått oppleve den fantastiske naturen og vegetasjonen som Elfenbenskysten har å by på. Jeg har kjørt på veier store og breie som en rullebane utenfor hovedstaden Yamoussoukro – som nesten eneste bil. Veien står med andre ord ikke helt i forhold til trafikkmengden. Jeg har sett verdens største katedral, som befinner seg i samme by – med en kilometer med marmorstein foran. Tro det eller ei – den befinner seg faktisk her i landet – i byen til landsfader Félix Houphouët-Boigny.

Jeg har kjørt gjennom buffersonen som siden 2002 har delt Elfenbenskysten i to. Jeg har sett den betydelige tilstedeværelsen som FN-styrkene fremdeles har i dette området. Jeg har vært i rebellsonen, som i dag oppleves svært så harmonisk og rolig, mens det for få år siden var harde krigshandlinger og sågar rene massakrer av landsbyboere.

Jeg har sett hva denne regionen har av rike naturressurser: kaffe, kakao, bomull risdyrking etc… Jeg har sett at det likevel er mange fattige mennesker her, som sliter med å få endene til å møtes.

Jeg har møtt en trofast pastor som gjennom hele konflikten har vært på post, på tross av et slag som han nå er på god vei til å bli frisk av. Jeg har møtt noen av de virkelig trofaste kristne, som holder koken på tross av at kirken har opplevd tilbakegang. Jeg har sett hvor stort behov det er for at evangeliet fremdeles forkynnes for mahouene i Touba-regionen.

Jeg har opplevd noe av det verste av ”veier” som Afrika har å by på – var mer som å kjøre langt ute i en gresseng med to meter høye gresstrå. Jeg har igjen opplevd at tid og avtaler ikke betyr all verdens for afrikanere – i alle fall ikke den forståelsen av tid og avtaler som vi har. Jeg har opplevd den fantastiske gjestfriheten som afrikanerne er så kjent for. Jeg har spist god mat, blant annet i nydelig måneskinn i landsbyen Bianko.

Jeg har vært blant mine egne – dvs ”Diomandé-slekten”. Jeg har opplevde hvordan man på mahouvis går fra familie til familie for å hilse på alle i landsbyen. Jeg har sett hvordan en typisk mahoulandsby er bygd opp.

Jeg har fått oppleve Knut Hengs gjensyn med gamle venner i Dioman seks år etter at han og familien måtte evakuere i full fart i 2002. Jeg har sett hvordan den muslimske vakten gjennom alle disse årene har tatt ansvar for misjonens hus og eiendom uten å ha blitt spurt om det.

Med andre ord:

Jeg har opplevd en masse på kort tid. Jeg har blitt rikere. Forstått mer. Og blitt enda mer fascinert av dette som i de kommende årene er vårt hjemland.

Jeg regner med å komme med mer konkrete drypp fra turen etter hvert.

Jostein

Basiliken i Yamoussoukrou - mye større enn du får inntrykk av på avstand

Markedet i Ouaninou