Kan frykten erstattes med glede?

Hvorfor reiser vi egentlig til Vest-Afrika for å formidle budskapet om Jesus? Burde ikke mahou- og malinkéfolket få beholde sin tro i fred for vår tro?

Vi har funnet denne sterke betraktningen rundt malinkéenes virkelighet på en amerikansk nettside. Den amerikanske misjonæren Trevor Barton var misjonær blant malinkéene fra 1997-2000. Vi gjengir betraktningen på norsk under:

Solen står opp over en malinké-landsby i det vestlige Mali, til rytmiske slag i morgenluften.

Momadu sitter alene på en stor stein, og ser utover åkeren ved siden av fjellet. Han er 8 år gammel.

Med hele hjertet, sjelen og hele sin kraft trommer han på bunnen av en gammel melkekartong. Han jager vekk fuglene fra familiens åker – og ensomheten fra sitt eget hjerte.

Sirima er også 8 år. Hun står under et mangotre ved siden av sin mors jordhytte. Et fargerikt plagg omkranser hodet hennes. Hennes store brune øyne er trøtte og altfor gamle for en som er så ung.

Mens hun står der og arbeider synger hun en hymne på malinké, en hun har lært under en bibeltime i landsbyen.

Rundt 3 millioner malinkéer bor over hele Vest-Afrika. De lever et hardt liv der selvbergingsjordbruk er leveveien. Men deres søkende hjerter virker å være åpne for å ta imot det gode budskapet om Jesus. Hvem vil legge kristne slag til deres livsrytmer?

Sirima står og synger sammen med de andre jentene i skyggen. Kvinner synger bak dem. Menn samler seg rundt trommene eller finner sin sitteplass på det offentlige samlingsstedet.

Momadu hiver en neve tørt gress på bålet. Flammene griper umiddelbart fatt i gresset. Et lys danser i øynene på grioten (en slags skald, som også har en åndelig posisjon i landsbyen), han som holder folkets historie i sitt hjerte og deres vilje i sin stemme.

”Uh-huh!” roper han. ”La Jang Karang komme!”

En maskert danser hopper ut av mørket. Hans bare føtter slår hardt mot bakken. Støv virvles opp. Kvinnene klapper vilt med hendene. Jang Karang danser med hele sin styrke, i håp om å jage bort det onde fra landsbyen, fra folket, fra Momadus og Sirimas liv.

Gjestfrihet er veldig viktig i en malinkés liv. De gir helhjertet selv om de eier svært lite. De gir sine beste sitteplasser, sin beste mat og til og med sine beste sengeplasser til gjester som kommer til landsbyen.

Men frykten overskygger alle ting. De er redde for at Gud vil dem vondt. De fleste, spesielt barn som Momadu og Sirima har på seg amuletter som beskyttelse mot onde ånder. Muslimske malinkéer lærer å be på arabisk, men de forstår ikke ordene.

Likevel berører bønner hjertene deres. Mange malinké-velsignelser snakker om Gud. De spør mange spørsmål når de hører kristne snakke til Gud på malinké-språket.

Momadu og Sirima ønsker også å snakke med Gud – dersom noen lærer dem hvordan de skal gjøre det.

Det er bruk for oss i Vest-Afrika. Det er så mange som trenger å høre om Han som kan ta bort frykten for alltid, og som vil erstatte redde hjerter med glade og frigjorte hjerter. Slik situasjonen er i dag har de intet alternativ til den frykten som gnager deres hjerter.

Vi håper at du også vil være med i tjenesten – uten forbønn kan vi ingenting gjøre.