TAKK

Et bevis på at vi ikke står alene

Sist søndag hadde vi en veldig flott opplevelse. Da ble det nemlig arrangert utreisefest for oss på Sylte bygdehus her i Vanylven.

Det ble en flott ettermiddag med fokus på misjon, og med forbønn for oss og hilsener til oss. Vi var imponert over hvor mange som hadde tatt turen denne ettermiddagen.

Det er utrolig godt å merke at vi ikke står alene når vi nå står på terskelen til å reise ut som misjonærer for aller første gang. Det merker vi også gjennom både telefoner og kort som er kommet den tiden vi har vært her på Sylte og i Kristiansand. Faktisk også fra folk vi ikke kjenner personlig. Det varmer oss så utrolig og vi føler oss veldig privilegerte.

Vi vil også benytte anledningen her og nå til å takke hver enkelt av dere som har kommet med gode og varme ord til oss de siste ukene. Enten gjennom e-post, brev, kort, telefon eller ”face-to-face”. Og tusen takk til dere som har løftet oss fram for Herren på bønnevinger gjennom noen utfordrende uker. Dere skal vite at dette er opplevelser vi tar med oss på ferden. Vi har merket og merker at folk ber for oss, og dette gir både ekstra trygghet og visshet i utfordrende dager og måneder som ligger foran. Vi trenger kraft og styrke og vi trenger forbønn.

Nå er for øvrig storbagasjen nesten ferdigpakket. Mandag blir den hentet her på Sylte. Og inni oss merker vi nå både gode og vonde følelser. Følelser av glede og spenning, men også følelser av vemod og sorg. For nå er det bare to små uker igjen til vi setter oss på flyet sørover.

Jostein

Mahourøsten

Hver uke sendes et halvtimes langt radioprogram på mahouspråket i Elfenbenskysten. Programmet heter ”Mahourøsten”. Sendingene kringkastes på den kristne radiokanalen ”Livets Frekvens” i storbyen Abidjan. Norea Mediemisjons todelte visjon ”Håp for livet og evigheten” er også bærende for programprofilen til disse programmene. For de har både et klart og tydelig evangeliserende siktemål, samtidig som programmet også tar opp sosiale og kulturelle spørsmål som særlig angår mahoufolket.

Denne høsten sendes en programserie som har fått navnet ”Menneskeheten og dets skjebne”.
Neste uke, onsdag 31. oktober stilles spørsmålet: På hvilket grunnlag dømmer Gud? I ukene som kommer fokuseres det blant annet på disse temaene:

· De to kreftene som omgir oss; lysets krefter og mørkets krefter
· Hvordan Satan prøver å likestille mennesket med Gud
· Gleden som finnes hos Gud i Himmelen
· Guds Lam
· Hvorfor må vi feire jul?

Dette er sentrale kristne temaer som formidles inn i en sterk muslimsk kontekst, og vi ber om at Gud gjennom Den Hellige Ånd skal åpenbare evangeliet for disse. Formidlingen skjer blant annet gjennom dramatiseringer av konkrete bibeltekster.

Ellers har programlederne blant annet intervjuet ulike ledende eldste om tilblivelsen av deres respektive landsbyer. De snakker med lokale eksperter om hvordan man best mulig kan ta vare avlingen sin, hvordan en har klart å opprettholde driften av lokale skoler under de siste års krigstilstand i landet, spesielle særtrekk ved kaffeproduksjonen i mahouland etc. Kort og godt temaer og problemstillinger som berører og interesserer mahouer flest.

Vil du være med og be for dette arbeidet? Be om at Gud gjennom radiosendingene må møte mahouer med sin kjærlighet og sin livsforvandlende nåde. Be om at mahouene gjennom radiosendingene må oppleve sin egen kultur og historie som viktig, og at dette kan være med og gjøre dem stolte av å være mahouer på tross av den marginaliseringen de ofte føler i samfunnet.

Takk for at du står med oss i arbeidet!

Jostein

Huset vårt i Bamako

Tidligere denne uken fikk vi en e-post fra regionslederen i Vest-Afrika med bilder fra huset vårt i Bamako. Det ligger i bydelen Sebenikoro, et stykke fra selve sentrum, etter det vi har forstått. Dette er en malinké-bydel (malinkéene er befolkningsgruppen som NLMs arbeid i Mali retter seg mot), og vi er de første NLM-misjonærene som blir plassert her. Målet er at vi i tillegg til å studere språk skal opprette relasjoner og vennskap med malinkéer i nabolaget. På sikt ønsker NLM å starte opp med evangeliseringsarbeid i denne bydelen.

Vi gleder oss veldig til å flytte inn her og tl å ta fatt på spennende og utfordrende oppgaver.

Her er noen av bildene vi har fått:

Inngangspartiet til huset

Stua blir ferdigstilt

Trappa opp til taket

Flatt tak er vanlig i Mali, og her vil vi nok slå oss til når temperaturen bikker 40 grader.

Det skal for øvrig legges noe gress på taket her.

Utsikt til gaten utenfor huset


Vi får egen garasje til bilen som vi skal disponere

Her kommer vi garantert til å trives...

Jostein

Hvordan går det?

Tenkte det var på sin plass med en liten oppdatering på ståa... Det går stadig framover med meg, selv om det går sakte... Jeg har i følge legen en følgetilstand av den kraftige allergiske reaksjonen; "dermografisme", som gjør slik at huden tåler dårlig kontakt - jeg kan liksom tegne på huden min. Denne tilstanden går også i leddene - og dess mer jeg bruker et ledd, dess mer vann blir det i det leddet, noe som fører til smerter og stivhet.

Nå går jeg på antihistaminer (allergimedisin) som skal ta knekken på dette, i tillegg til ganske så store doser kortison. Det er ganske utrolig at en rabiesvaksine skulle ha en slik virkning, men det er iallefall godt at en vet at det er noe som går over, en må bare ta tiden til hjelp. Tusen takk til deg som har bedt og ber for oss. Det har vi merket.

En stor opplevelse var når det tikket inn en melding på svigermors mobil fra noen venner den dagen vi sendte forbønnsmail. De hadde allerede mandag etter barnedåpen (dagen jeg ble lagt inn på sykehus) blitt så veldig minnet på å be for oss, uten at de visste grunnen til det. Det er trosstyrkende, og veldig oppmuntrende.

Torsdag forrige uke reiste vi fra Sørlandet - etter nesten fire måneder under samme tak som svigers. Det var veldig trist å reise. Man kommer veldig tett inn på hverandre når en bor slik - jeg har noen fantastiske svigerforeldre! Men vi var klare nå. Vi fikk en hel dag i Oslo hos våre gode venner Øystein og Torunn, og fikk hilst på misjonssekretær Kjell Jaren på hovedkontoret.

Lørdags morgen satte vi kursen nordover, spente på hvordan det skulle gå å kjøre 11 timer med lille Simone. Og det gikk veldig fint... - og nå er vi på Sylte. Her får vi det godt!

Farmor og Simone sier "ha det" den dagen vi reiste

Elisabeth

Ingen ”autobahn” til misjonstjeneste

Det er visst ingen autobahn uten hindre når en skal ut til misjonstjeneste. Men slik skal det sikkert ikke være heller. I alle fall har vi fått erfare dette den siste halvannen uken.

Etter en flott dåpssøndag 23. september, der Simone Amalie ble døpt i Misjonshuset, endte vi på legevakten på kvelden. Elisabeth hadde kvelden før begynt å få utslett (elveblest) på kroppen og leddsmerter, og dette hadde forverret seg kraftig utover søndagen. Hun fikk voksne doser kortison og antihistamin for å slå tilbake det legen mente var en kraftig allergisk reaksjon.

Mandagen opplevdes litt bedre, men på kvelden var vi på legevakten igjen, med økt utslett som spredte seg over hele kroppen og hovne ledd. Det endte med innleggelse på Sørlandet Sykehus fram til fredag.

Legenes konklusjon er at dette må være en kraftig allergisk reaksjon på en av vaksinene som er tatt noen dager i forveien i forbindelse med utreisen. Vi har vært redde for at det skulle være hennes leddgiktproblemer som har blusset opp igjen, og den frykten delte fastlegen da vi var hos henne i går. Men utslettet har heldigvis sluppet helt taket nå.

Dermed ble det nytt sykehusbesøk i dag til sjekk hos revmatolog. De konkluderer nok en gang med at leddsmertene og stivheten hun kjenner på nå trolig ikke er revmatisk betinget, og at det er en del av en forbigående allergisk reaksjon. For oss ble dette foreløpig en lettelse å få bekreftet nok en gang. Så må vi heller lete etter kilden til elendigheten i en av vaksinene.

Vi stiller oss naturligvis et og annet spørsmål om hvorfor dette skjer når det bare er en måned igjen til utreise. Hvor er Gud og hva mener Han med dette? Konklusjonen på det har vi ikke, men en opplevelse som dette minner oss kraftig på hvor viktig det er å holde oss nært til Oppdragsgiveren og at det er hos Ham vi kan hente styrke og kraft når det røyner på. Kanskje var det dette vi trengte en påminnelse om?

Denne nye situasjonen medfører at vi nå utsetter utreisen til Mali med et par uker i første omgang. Vi er ved godt mot og håper, tror og ber om at det skal skje en rask bedring, og at vi skal komme fort til hektene igjen.

Men vi er likevel frimodige og ber om forbønn i en situasjon som oppleves utfordrende og krevende. Be om at Elisabeth må bli raskt frisk og at vi alle tre må få være ved god helse, og be om beskyttelse både i tiden framover her i Norge og etter at vi er kommet til Afrika.

Må Gud velsigne deg!

Jostein

Reiseklar

I en alder av fem uker har Simone fått sitt aller første pass. Det har en varighet på to år.

Hvor representativt bildet er kan vel diskuteres, men slik blir det når en skal sitte på mammas fang når bildet blir tatt. Hun som utstedte passet var litt tvilende til om bildet ville godtas, siden Simone ikke hadde hodet godt nok opp. Men godkjent ble det.

Høyde: 55 cm
Underskrift: ”Not able to sign”

Så da er vi klare til å søke visa, og ”off we go!” For nå er det bare seks uker igjen…

Kontraktsignering

Akkurat som fotballspillere og -trenere har vi nettopp signert en fireårskontrakt med Norsk Luthersk Misjonssamband. Periodeavtale heter det. Og den gjelder for tjeneste i Vest-Afrika.

Tre år er gått siden vi første gang fikk konkret spørsmål om vi kunne tenke oss å reise til Vest-Afrika for å jobbe i NLMs/Noreas radiomisjonsprosjekt rettet mot mahoufolket i Elfenbenskysten. Tre år med spenning, forberedelser, stadige endringer av adresse, misjonsstudier i Oslo, misjonærinnvielse, språkstudier i Frankrike, og nå – endelig en helt konkret arbeidskontrakt. Et håndfast papir. Det gir en ekstra god følelse. Men også spenning, forventning og ikke minst litt frykt.

Periodeavtalen gjelder fra 25.09.07 til 20.06.11. Arbeidsoppgavene er radio-/evangelisk arbeid. Høres kanskje lenge ut, men forhåpentligvis kan det også bli aktuelt å forlenge den. Vi får se. Vi håper i alle fall at vi skal kunne klare å fullføre hele kontraktsperioden, i motsetning til det som så ofte skjer innen fotballens verden, og som nylig skjedde med en viss fotballtrener her på Sørlandet.

Vi legger i alle fall periodeavtalen, oss selv og vår framtid i Guds hender. Han som har kalt oss og som har lovet å gå foran oss hver eneste dag.

Jostein

På livets lyse side...

Simone Amalie

Hei hei!

Jeg heter Simone Amalie Sæth og ble født 6. august 2007 i Kristiansand.

Jeg har skjønt det slik at navnet mitt er ganske sjeldent i Norge. I følge mamma og pappa er det bare rundt 300 som heter Simone. Men Amalie er visst veldig populært.

Mamma og pappa valgte å kalle meg Simone, fordi de ønsket at jeg skulle ha et internasjonalt navn. Det er fordi vi etter planen skal bo mange år i Afrika, og jeg blir misjonærbarn. Simone er et fransk navn, men brukes også på engelsk. I Vest-Afrika, dit vi skal, snakker de fleste fransk. Navnet Simone kommer visst opprinnelig fra et språk som heter hebraisk, og det betyr ”den bønnhørte”. Det er fordi mamma og pappa er så glade for at jeg ble født akkurat inn i deres familie. Navnet er beslektet med de bibelske navnene Simon og Simeon. Jeg vet at mamma og pappa er veldig glade i historien om den gamle mannen Simeon som møtte Jesusbarnet i tempelet, som det står om i Lukas 2 i Bibelen. Han har jo nesten det samme navnet som meg, bare at det selvfølgelig er et guttenavn.


Amalie heter jeg fordi mamma syns det er et veldig fint navn, og fordi at foreldrene mine gjerne ville at jeg skulle ha to navn. Dessuten er det en oppkalling etter min eneste oldemor, som heter Lisa Amalie (hun er bestemor til pappa). Det hadde vært veldig koselig å treffe henne før vi reiser til Afrika. En annen oldemor (mormor til mamma) het Anna, og jeg er jo litt oppkalt etter henne også. Amalie er også et veldig vanlig ”norsk” navn, og det er litt bra siden Simone ikke er vanlig i Norge.

Men jeg kommer nok til å hete Simone til daglig. For det er litt enklere.

Forresten betyr den franske uttalen av navnet Amalie ”til Mali”, og det er jo dit vi skal før vi reiser til Elfenbenskysten. Men det var bare en litt morsom ting som ingen hadde tenkt på før jeg fikk navnet.

Håper forresten at du har det bra, for det har jeg!

Nå skal jeg sove litt…

Simone Amalie

Vi er blitt tre

Gleden er stor og lykken likeså…

Simone Amalie drøyt fire timer gammel

Gud velsignet oss med lille Simone Amalie litt før klokka 01 sist natt. Hun virker frisk og sterk. Og det er bra med både den lille frøken, den lykkelige mor (og den stolte far). Vi ser fram til mange gode stunder framover, og gleder oss til å tilbringe de siste tre ukene av august sammen på heltid…

Tror vi kan love at det muligens kommer et og annet lite ord (og et bilde) til om tulla vår på bloggen her etter hvert :-)

Men nå skal vi kose oss i hverandres selskap.

Jostein

Ventetid...

"Å vente på en glede er også en glede" meiner eg å ha høyrt at eit klokt hovud har sagt. Og det er kanskje sant. Det er ikkje alltid det kjennes slik ut...

Vi venter i alle fall. På eit stort, lite mirakel. Skal han/ho ikkje finne det for godt å komme ut snart?, tenkjer vi. Men same kor hardt ein ventar og vonar, må vi berre godta at Nurket kjem til oss når han/ho finn det for godt. Og i mellomtida, ja, då får vi berre glede oss over ventinga...

Elisabeth

Oppdatering

Dårlig internett-tilgang og travle dager forklarer den rolige perioden på bloggen i det siste.

Aller først er det kanskje på sin plass å avsløre juni-quiz’en. Slik ser Elfenbenskystens flagg ut:

Vi tar oss nå en quiz-pause også, så får vi se om kreativiteten etter hvert kommer tilbake.

Ellers koser vi oss i Norge. Godt å være tilbake igjen i gamlelandet. Jeg har derimot ekstra travle dager, siden jeg er i et seks ukers engasjement i Gimlekollen Radio, som programleder for morgensendingen mellom 7 og 9. Det betyr å stå opp klokka 5 og være på jobb klokka 6 hver eneste ukedag i fire uker til. En utfordring for en som ikke er noe utpreget A-menneske, men også veldig gøy å jobbe i radio igjen. Så jeg koser meg, men sover lenge i helgene.

Elisabeth pleier magen og lille Nurket. Nå er det bare to uker igjen til termindato, og vi gleder oss veldig til vi blir tre.

Alle ønskes en fortsatt god sommer fra oss!

Jostein

Berikende språkforvirring

En gang for lenge, lenge siden snakket alle folkeslag på jorden det samme språket. Men så skjedde det noe, sier Bibelen. Mennesket ønsket å bygge et tårn som skulle nå helt opp til himmelen, helt opp til Skaperen selv. Dette menneskelige ønsket om å bli som Gud fikk alvorlige konsekvenser. Med ett forstod ikke de ulike gruppene hverandre lenger. Språkforvirringen var total, og byggeprosjektet kollapset. Du kan lese om dette i 1 Mos 11.

Mange misjonærer har nok gjennom årenes løp tenkt med gremmelse og irritasjon på disse Babel-byggerne. Hvor mye lettere hadde vel ikke verdensmisjonen hatt det dersom alle snakket samme språk. Hvor mye billigere hadde det ikke vært for misjonsorganisasjonene som slapp å sende slike som oss på språkopphold i Frankrike, for eksempel. For ikke å snakke om behovet for bibeloversettelser. Slik kunne vi fortsatt tankespinnet rundt konsekvensene av tårnbyggernes overmot.

Men jeg for min del har oppdaget den store rikdommen i det å lære andre språk. Ikke bare rent kulturelt, eller fordi jeg har en generell språkinteresse. Men kanskje aller mest åndelig. Det å kunne lese Bibelen på et annet språk enn ditt eget er berikende. Og kanskje aller mest berikende er det når vi nå kan synge ”salmer, lovsanger og åndelige viser” (Kol 3:16) på fransk. Tidligere har jeg hatt den berikelsen på swahili, og det har gitt meg mye glede.

Etter at vi kom hjem til Norge har en fransk lovsangsplate blitt stående i CD-spilleren i bilen. Og gledet meg. Jeg kjenner den samme dype takknemligheten til Gud gjennom den franske sangen som gjennom den norske. Evangeliets grensesprengende kraft blir så tydelig når jeg kan synge de samme takkesangene på et fremmed språk som på mitt eget morsmål. Her finnes ingen grenser. Budskapet er det samme uansett folk og uansett tungemål.

Jeg gleder meg til jeg kan synge lovsanger på mahouspråket.

Jostein

På norsk jord

Etter nesten 1600 kilometer gjennom Europa er vi trygt tilbake på norsk jord, og nyter deilig sørlandssommer.

Mandags ettermiddag svingte vi inn på Drangsholt og ble tatt imot med norske flagg av nevø Vidar og niese Tonje. Deretter var det koselig familiefellesskap utover ettermiddagen og kvelden. Utrolig godt å være hjemme igjen. Og nå har vi fått installert oss i den ”fløyen” som blir vårt hjem de neste tre månedene.

Selve bilturen gikk helt smertefritt på alle måter. Mye uvær og voldsomme regnskyll i Tyskland og Danmark gjorde det til dels slitsomt å kjøre, men vi slapp unna alle former for uhell. Heller ingen tekniske problemer med bilen. Takk for forbønn. Godt å merke at Gud holder sin hånd over oss.

Ellers ble det allerede litt tid til mimring fra Frankrike-tiden i går da jeg fikk en mail med dette ”klassebildet” fra Les Cèdres:

Dette var de åtte i klassen i andre semester (januar-april), samt læreren Nathalie bak til høyre. Nasjonsspredningen er stor: f.v Amy (USA), Inger (Danmark), Penny (Storbritannia), Jostein (Norge), Megan (USA), Gabriela (Sveits), Daniel (Storbritannia), Nathalie (Frankrike) og Anastasia (Storbritannia). De tre britene og jeg har holdt ut et helt år, de andre ett eller to semestre.

Merci à tous!

Jostein

Forbønn for lang hjemreise

Da er siste dagen i Frankrike unnagjort. Mesteparten er allerede pakket i bilen. Våre to rom er ryddet, og kun golvvasken gjenstår. Vi har offisielt fått gitt vår hilsen og takk til skolen, lærere og medelever. Og til gjengjeld blitt bedt for alle tre. Det gjør godt å merke at den lille i magen allerede blir regnet med, og sågar fikk sin egen forbeder under andaktsstunden i dag.

Så nå gjenstår bare en lang og spennende biltur gjennom Frankrike, Belgia, Nederland, Tyskland og Danmark med en avsluttende båttur over Skagerrak. Vi har bestemt oss for å nøye oss med rundt 5 timers kjøretur hver dag, og bruker derfor fire dager. Mange pauser er også lagt inn i programmet. Og tre hotellovernattinger. Mandag ettermiddag er vi etter planen på kaia i Kristiansand.

Vanligvis pleier jeg å være rolig for lange bilturer. Men denne gangen kjenner jeg på en liten uro. Er nok fordi vi har en ekstra dyrebar last denne gangen, med den lille i magen. Vil alt det tekniske med bilen gå bra? Unngår vi ulykker? Blir det for slitsomt for Elisabeth?

Vi har bedt mye om en god og trygg tur, og vet at andre både her og hjemme i Norge har gjort det samme. Derfor kjenner jeg meg egentlig ganske så trygg på at alt skal gå bra. Men det hadde vært flott om dere kunne bedt litt ekstra disse dagene.

Ellers vil vi si til alle dere hjemme i Norge at vi gleder oss til å treffe dere igjen. Og til våre kommende kolleger: Vi gleder oss til å treffe dere i Vest-Afrika om drøye fire måneder.

Jostein

Her er noen bilder fra "klasselunsjen" vi hadde sammen i dag:

Tre av de litt yngre "klassekameratene" våre

Babyshower

En "anglofon" tradisjon for en kommende mamma er at en blir gjort stas på med en "babyshower", en liten fest der en samler venninner og feirer en kommende verdensborger - og mammaen selvsagt. Leng fra Australia arrangerte en slik fest for meg i går. Overraskende og utrolig koselig. Vi var ni jenter som spiste snacks, fikk høre fødselshistorier fra de som hadde født, som trente på skifting av bleier (i blinde), babybæring (skal jo til Afrika må vite). Og så ble jeg "dusjet" med gaver:søte små sokker og bodyer,kosedyr og febertermometer.

Jeg har ikke handlet inn en ting til babyen enda (bortsett fra noen bodyer) siden vi ikke hadde fått det med hjem til Norge i bil, heller ikke har jeg snakket med så mange om graviditet og forberedt meg som jeg nok hadde gjort i Norge (jordmor, svangerskapskurs, snakke med andre gravide etc), Derfor kjentes det utrolig fint å kunne fokusere en kveld på baby og det som kommer sammen med mange damer. For nå nærmer det seg virkelig. Bare syv uker igjen til termin nå...

Tiffany (USA) og Leng (Australia)

Gabriela (Sveits), Charlene (New Zealand), Valerie (USA) og Gunhild

Siste helg i Frankrike

Vi har nettopp hatt vår aller siste helg i Frankrike. Litt rart at det nå er slutt. Dette landet, denne byen og denne skolen har vært hverdagen vår de siste 10 månedene, men nå blir det ny forandring. Blir mange ”dette gjør vi for siste gang” om dagen. Det er vel ofte slik at det er først når en forlater en ting at en virkelig kjenner på alt det en har satt pris på ved det stedet en har vært. I hverdagen blir det ofte så selvfølgelig.

Vi har trivdes veldig godt her i Frankrike. Det har vært et spennende og innholdsrikt år. Og ikke minst utfordrende. Vi er takknemlige for at vi har fått denne muligheten til å lære fransk språk og kultur å kjenne, og vi reiser herfra langt rikere enn vi kom.

Siste lørdagen ble tilbrakt i den flotte parken her i Massy, der vi hadde piknik sammen med våre britiske venner Anastasia og Daniel, og barna Charies og Isaac.

Søndagen ble en av våre mest ”franske dager”. Etter gudstjenesten i den lutherske kirken var vi bedt med hjem på lunsj (men på typisk fransk vis med aperitif, forrett, hovedrett, fransk ost og til slutt dessert) til ei herlig dame som heter Nicole. Sammen med tre andre fra menigheten. Og Gunhild og Torstein. Deretter fikk vi den obligatoriske kaffen hos det andre ekteparet som var med, Suzanne og Jean-Pierre. Utrolig koselige mennesker.

Med andre ord en verdig avlsutning på skoleåret.

Dette bildet er tatt i parken her i Massy

Kunstelskarar?

Dei to siste ”første-søndag-i-måneden” på rad har Jostein og eg vore kulturelle. Då er det nemlig gratis å kome inn på museum i Paris, og vi har besøkt Musee d’Orsay og Pompidousenteret.

Det berømte Louvre-museumet har Jostein også besøkt, der blir det sagt at dersom du vil sjå alle kunstverka, og sjå på dei i ti sekund, så må bruke fire år.

Musee d’Orsay ligg i ein nedlagt jernbanehall, ein vakker bygning ved Seinen. Her kan du sjå maleri frå kjende malarar som Monet, Manet, Rousseau og Van Gogh

Pompidoumuseet er ein merkeleg bygning, ein stor kloss med rørformasjonar som ”pryder” fasaden, i fargane rødt, kvitt og blått (fargane til det franske flagget). Dette er museet der ein kan ta i ”øyensyn” alle moderne verka.

Så, vi har altså vore kunstelskarar i det siste…?

Musee d’Orsay hadde mange fine maleri… Vi gikk frå rom til rom, såg bilete etter bilete. Av og til dukka det opp eit maleri som nok skulle vere kjend. Vi såg litt på det, og gikk vidare. Eg må nok innrømme det. Det var fint å sjå på, men kva bryr det meg om malaren har brukt den eller den teknikken, eller at det var sjølvportrettet til ein viss Gogh… Eg såg menneske som stod i minutt og studerte eit maleri, frå den eine vinkelen til den andre. Eg tenkte: kva ser du? Taler det til deg? For meg er det berre fint eller stygt. That’s it.
Bileta frå museumsturen taler for seg: Mange bilete av arkitekturen og utsikta, nokre få bilete av maleri…

Og førre søndag tok altså vi turen til Pompidousenteret. Forstod eg lite på det andre museet, var det ikkje betre her. Kva ville kunstnaren uttrykke? Eit stort, kvitt lerret f. eks, med to raude malingsklattar på, eller eit flygel heilt innepakka i grå ull. (stakkars flygelet. Eg hadde så lyst til å rive av dei greiene slik at det kunne spelast på), eller ein stol utstilt som vi ikkje kunne sitte på. Og bileta? For det meste av folkelivet utanfor og av den fantastiske utsikta til Sacre Coeur langt i det fjerne…

På fransk når ein skal snakke om det å være kunstelskar, bokelskar, matelskar og så vidare, bruker ein ordet amateur (uttales som vårt amatør) Amateur de l’art. Kunstelsker. På norsk har det jo ei litt anna tyding. Men eg er nok heller det; ein kunstamatør. Og på ein måte skuffar det meg. Men: Fuglesang, ein blome, ein speilblank fjord eller når eg oppdagar ein hare i parken her borte får hjartet mitt til å nesten sprengast. Der er eg kunstelskar. Så får det berre vere at eg er amatør på andre kunstområde.

Timbuktu

Oversiktsbilde over Timbuktu i dag (Foto: Alida Jay Boye, Timbuktu Manuscripts Project)

”- Jo, for det har jeg lest i Donald”, pleide min lillebror Oddvar å si når han i sine yngre dager skulle argumentere for at noe helt sikkert stemte med virkeligheten.

Og han har helt sikkert som de fleste andre lest om Timbuktu i Donald – som altså er en eksisterende by den dag i dag (i motsetning til Andeby, må vite). Det er jo til denne byen i ”Langtvekkistan” Disney-figurene i ny og ne reiser på oppdagelsesferder (eller ufrivillige ferier).

Timbuktu er en av de historisk mest spennende byene i Afrika, og ligger altså i Mali (som hele 90 % av dere har svart på månedens quiz for mai). Byen ble etablert av den maliske folkegruppen tuaregene rundt år 1000. Timbuktu ble tidlig et knutepunkt for de mange handelskaravanene som gikk fra det arabiske Nord-Afrika gjennom Sahara til det sørlige Afrika. Byen ble dermed også helt sentral for islamiseringen av denne delen av Afrika, spesielt på 1500- & 1600-tallet. Så viktig at det ble etablert egne muslimske koran-universiteter svært så tidlig her. Det meste kjente er Sankore-universitetet.

Sankore-universitetet (Foto: www.wikipedia.org)

Byen var svært viktig for de store vest-afrikanske imperiene; bl.a Mali-riket og Songhai-riket som fra ca 1200-tallet til ca 1600-tallet vekslet på å ha kontroll over byen.

I dag er Timbuktu verken spesielt stor eller viktig i Mali. Men byen står på UNESCOs liste over verdens kulturarv.

Vi gleder oss veldig til etter hvert å kunne ta denne byen i øyensyn. Kommer du på besøk til oss i Vest-Afrika en gang i fremtiden, er det slett ikke usannsynlig at Timbuktu vil stå på reiseruten.

Med eller uten Donald-blad…

Jostein

Begeistring

Jeg tror at en av de aller flotteste gavene Gud har gitt menneskene må være evnen til å la seg begeistre. Av både de små og de store ting i livet. Det er mye rikdom i det å bli begeistret, og ditto fattigdom i det å ikke kunne la seg begeistre.

For tiden har jeg mange ting å være begeistret for og over, og føler meg privilegert over det.

Jeg er begeistret over å ha fått bo nesten et helt år i Frankrike, et spennende land på så mange måter.
Jeg er begeistret over å ha lært fransk såpass bra at jeg både kan snakke og forstå en del.
Jeg er begeistret over at jeg skal få lære enda mer fransk, og forstå og snakke enda bedre etter hvert.
Jeg er begeistret over Paris by.
Jeg er begeistret over at vi nå er i ferd med å avslutte Frankrike-kapittelet og gå inn i nye utfordringer.
Jeg er begeistret over at jeg om to måneder blir far for første gang.
Jeg er begeistret over at jeg om en fem måneders tid begynner misjonsgjerningen i Vest-Afrika.
Jeg er begeistret over at jeg der skal få lære enda et nytt språk.
Jeg er begeistret over at jeg tror jeg er på den plassen Gud ønsker jeg skal være.

Kort sagt: jeg er begeistret over at Gud har gitt meg så mye å være begeistret for. Det gir god grunn til å takke for alle Hans velsignelser.

Jostein