Jeg har vært på reis

Jeg har nettopp kommet hjem til Abidjan fra en spennende og innholdsrik tur til gamlefeltet.

Nå er alle de gamle misjonsstasjonene kjente steder, ikke bare kjente navn. Jeg har med egne øyne fått sett Touba, Ouaninou, Koonan, Dioman…

Det har vært en fantastisk tur. Lærerikt og interessant.

Jeg har fått oppleve den fantastiske naturen og vegetasjonen som Elfenbenskysten har å by på. Jeg har kjørt på veier store og breie som en rullebane utenfor hovedstaden Yamoussoukro – som nesten eneste bil. Veien står med andre ord ikke helt i forhold til trafikkmengden. Jeg har sett verdens største katedral, som befinner seg i samme by – med en kilometer med marmorstein foran. Tro det eller ei – den befinner seg faktisk her i landet – i byen til landsfader Félix Houphouët-Boigny.

Jeg har kjørt gjennom buffersonen som siden 2002 har delt Elfenbenskysten i to. Jeg har sett den betydelige tilstedeværelsen som FN-styrkene fremdeles har i dette området. Jeg har vært i rebellsonen, som i dag oppleves svært så harmonisk og rolig, mens det for få år siden var harde krigshandlinger og sågar rene massakrer av landsbyboere.

Jeg har sett hva denne regionen har av rike naturressurser: kaffe, kakao, bomull risdyrking etc… Jeg har sett at det likevel er mange fattige mennesker her, som sliter med å få endene til å møtes.

Jeg har møtt en trofast pastor som gjennom hele konflikten har vært på post, på tross av et slag som han nå er på god vei til å bli frisk av. Jeg har møtt noen av de virkelig trofaste kristne, som holder koken på tross av at kirken har opplevd tilbakegang. Jeg har sett hvor stort behov det er for at evangeliet fremdeles forkynnes for mahouene i Touba-regionen.

Jeg har opplevd noe av det verste av ”veier” som Afrika har å by på – var mer som å kjøre langt ute i en gresseng med to meter høye gresstrå. Jeg har igjen opplevd at tid og avtaler ikke betyr all verdens for afrikanere – i alle fall ikke den forståelsen av tid og avtaler som vi har. Jeg har opplevd den fantastiske gjestfriheten som afrikanerne er så kjent for. Jeg har spist god mat, blant annet i nydelig måneskinn i landsbyen Bianko.

Jeg har vært blant mine egne – dvs ”Diomandé-slekten”. Jeg har opplevde hvordan man på mahouvis går fra familie til familie for å hilse på alle i landsbyen. Jeg har sett hvordan en typisk mahoulandsby er bygd opp.

Jeg har fått oppleve Knut Hengs gjensyn med gamle venner i Dioman seks år etter at han og familien måtte evakuere i full fart i 2002. Jeg har sett hvordan den muslimske vakten gjennom alle disse årene har tatt ansvar for misjonens hus og eiendom uten å ha blitt spurt om det.

Med andre ord:

Jeg har opplevd en masse på kort tid. Jeg har blitt rikere. Forstått mer. Og blitt enda mer fascinert av dette som i de kommende årene er vårt hjemland.

Jeg regner med å komme med mer konkrete drypp fra turen etter hvert.

Jostein

Basiliken i Yamoussoukrou - mye større enn du får inntrykk av på avstand

Markedet i Ouaninou

Siste puslespillbrikke

Snart får jeg på plass den siste puslespillbrikken for NLMs arbeid her i Vest-Afrikaregionen. Og som det ble påpekt – det er den mest vesentlige brikken av alle.

Saken er den at jeg lørdag morgen setter kursen mot gamlefeltet Touba, sammen med stedlig representant Knut Heng. Det blir aller første gang jeg få komme til de gamle misjonsstasjonene der vi begynte arbeidet vårt i 1984, men ikke har hatt misjonærer siden den første evakueringen i 2002. Jeg skal få bli kjent med Touba, Ouaninou, Koonan, Dioman…

For Knut blir det også den første turen tilbake til gamle trakter etter at de i hui og hast måtte evakuere for 6 år siden.

Egentlig skulle vi reist fredag, men en kraftig forkjølelse på undertegnede har gjort at vi utsetter en dag. Returen blir onsdag eller torsdag neste uke.

Flott om du er med og be for turen, helsa og møte med de små kristenflokkene i Touba. Vi vil også prøve å få til et møte med en kommersiell lokalradio i Man, i håp om at vi på sikt kan få kjøpe sendetid for radioprogrammene våre hos dem. Be gjerne også om at dette må legge seg godt til rette.

Jostein

Bamu (`bammo)

Den som har blitt mest afrikansk i løpet av eit knapt år i Afrika, er definitivt Simone! Ho føler seg tydeligvis mest trygg på dei med mørk hudfarge, og har lært at det er allminnelig høflighet å handhelse, så ho kjem med handa og skal helse kvar gong det kjem folk til tomta - ja for den del på gata, apoteket eller butikken også. Ho elskar ris og saus og skal helst ete med hendene. Ho reagerer lite dersom eg ber henne sette seg, men seier eg "I sigi" (det same på bambara) er det rett ned på rumpa. Ho blir vill når eg spør om ho vil ha "nånå", men reagerer ikkje viss eg tilbyr melk (det samme ordet).

Eit av dei nye orda som ho har tatt inn i vokabularet sitt er "babu", hennar versjon av "bamu", som på bambara betyr å bære på ryggen. Heilt sidan ho kom til Mali for 11mnd sidan har ho likt seg på ryggen - enten til barnepika eller hushjelpa i Bamako, eller mamma. Når mamma spør om ho vil "bamu" er det raskt å prøve å komme seg opp på ryggen, står gjerne og hoppar og strekker seg etter beina mine. Ho har lært seg å halde seg fast med bein og armar til eg har festa paignet (stoffstykket). Det er spesielt eit stoffstykke vi har brukt til hennar "bammo" heilt frå vi kom. Det som vart att av dette stoffet, vart til gardiner på soverommet vårt i Bamako. No er eine gardina hengt opp som eit slags forheng i stova, men det er ikkje særleg populært for Simone. Ho står og dreg i det og er ikkje blid! Tenk å bruke hennar bamu til noko slikt! Forkasteleg! No ligg hennar stoffstykke lett tilgjengelig på stova, og når ho er litt trøtt og sur, går ho gjerne bort, hentar stoffet og ser bedande på mamma (eller pappa - men ikkje mykje å hente der...) "babu"? For ryggen er så deilig å sovne på.

- Og bebe til Simone må også få "bamme".

Be om arbeid

Etter et svært så ”verdslig” innlegg tenkte jeg at jeg ville fortelle om noe langt viktigere og langt sterkere enn et fotball-comeback.

Livet består jo av kropp og sjel – så også denne blogg – litt hummer og kanari. Litt jord og litt himmel. Vi får blogge mens vi har inspirasjon, og for vår del har det jo vært ganske dødt de siste ukene. Selv om det har skjedd mer enn nok i våre liv.

Det jeg ville fortelle om var gudstjenestebesøket i dag. Det er nemlig tredje søndagen vi er her i Abidjan. Vi har vært litt på leit etter et sted det er naturlig å gå. NLM / MELCI har foreløpig ingen egen menighet her i Abidjan, men en liten ”cellegruppe” i en av mahoubydelene. Vi håper at vi etter hvert kan støtte opp om denne. Ellers har vi også funnet oss godt til rette i et mindre internasjonalt fellesskap, stort sett bestående av misjonærer. De samlingene er hver søndag ettermiddag kl 17.

Men i dag var vi for aller første gang i en av de lokale evangeliske kirkene, franskspråklig. Det ble en fin opplevelse. Igjen opplevde vi å være de eneste hvite til stede. Det forteller nok en del om at det er langt færre misjonærer igjen her i Elfenbenskysten enn tidligere. Men det forteller også mye om en menighet som er selvstendig og bærekraftig. Dette er nemlig en menighet plantet av amerikanske misjonærer.

Vi får noen konkrete opplevelser av hvordan det er å være innvandrer og hvit i et land der alle har en annen hudfarge. Spesielt Simone syntes det ble litt for mange innpåslitne og nysgjerrige barn i dag. Det gir oss også noen tanker om hvor viktig det er å inkludere innvandrere i norske menigheter. Det å føle seg annerledes er slett ikke så lett alltid.

Ellers ble det også god afrikansk korsang og prosesjon ut av kirken. Det får en til å tenke på gode opplevelser fra Øst-Afrika.

Men det jeg hadde lyst til å fortelle om, og som gjorde spesielt inntrykk i dag, var under forbønnsdelen av gudstjenesten. Møteleder hadde tre kategorier som han ville vi skulle be for, og ba de som ønsket forbønn om å reise seg.

1. De som sliter med sykdom. Mange reiste seg, og hver for oss ba vi spesielt for disse.
2. De som sliter med sitt åndelige liv. Også nå reiste mange seg, tydeligvis ikke sjenerte eller redde for å vise sine brødre og søstre at de har sine ting å stri med. Så fikk vi be for disse også.
3. De som er arbeidsledige og søker etter jobb. Denne gangen reiste det seg mennesker i de fleste benkeradene, ja jeg ble helt overrasket over hvor mange som ba om forbønn for dette. Og møteleder og menigheten ba inderlig også for disse.

Jeg må innrømme at det var denne siste delen av forbønnen som gjorde mest inntrykk på meg. Det å be for syke og for de som sliter med sitt åndelige liv er noe som gjøres i de fleste menigheter, vil jeg tro. Litt mindre vanlig er det nok å løfte fram denne tredje gruppen på samme måten. Og jeg er i alle fall ikke vandt til å se så mange mennesker be om forbønn for dette. Mest unge mennesker, kvinner og menn.

Det forteller ganske mye om den sosiale situasjonen mange befinner seg i her i Abidjan. De vi snakker med her forteller om hvor store levekostnadene er blitt. Hvordan prisene på mat, transport, husleie etc. dobler seg og gjerne mer enn det. Når mange i tillegg ikke har jobb, sier det seg selv at livet er vanskelig.

Inntrykket mitt er heller ikke at denne menigheten er blant de med mest fattige medlemmer. Selv om det befinner seg et slags ”fattigkvarter” rett i nærheten og det nok er en del som bor der.

Vi har fått med oss alt snakket om krisen i verdensøkonomien og hvordan det kan få konsekvenser for oss alle. Men jeg tror nok at både du som leser disse tankene og jeg fortsatt vil sitte svært så godt i det i sammenlikning med de mange rundt oss her som sliter med å få endene til å møtes.

For meg ble det en flott opplevelse å se en menighet som tar dette problemet på alvor. Og ikke minst var det flott å se hvor mange som velger forbønnens vei for å få hjelp.

Noen ganger skulle jeg ønske jeg var en gründer, og hadde evner til å starte opp med noe som kunne skape arbeidsplasser for hele nærmiljøet…

Jostein

Myggen gleder en misjonær i Afrika

Vanligvis skyr vi myggen her i Afrika. Vi ligger under myggnetting og smører på oss myggolje. Vi tenner myggspiral og vi spiser malariatabletter.

Men i dag ønsket jeg Myggen hjertelig velkommen. Ja det var stort å ta del i Myggens herjinger.

Jeg snakker selvsagt om Erik ”Myggen” Myklands comeback. For deg som ikke skjønner et kvekk; bær over med meg.

Det er nemlig stort for en som fikk oppleve Myggen og Start i glansdagene på 90-tallet, da klubben nedsablet både Rosenborg og Viking og spilte en form for fotball som begeistret land og strand.

I dag gjorde Myggen comeback på Start, 12 år etter sist han spilte for laget. Riktignok i en førstedivisjonskamp mot Sandnes Ulf. Likevel.

Det var en stor opplevelse å bivåne den aldrende, lille Myggen entre Sør Arena i en kamp der Start vant 5-1, og Myggen nok bidro mest som en motivator for medspillere og publikum. Selv om pasningsfoten ser ut til å være intakt.

Vel – det ble litt smak av gammel storhetstid for meg i ettermiddag. For denne kampen fikk jeg faktisk med meg også her i Abidjan. Den første kampen jeg har sett på nett her i Afrika. Og selv om det ikke er helt topp kvalitet så er det nok til å glede en Start-patriot i utlendighet.

Så jeg får takke teknologien, TV2 og CI Telecom for at de gjorde det mulig. Og min gamle student-kompis Are Heiseldal som kommenterte kampen.

Jostein

Endeleg på nett!

Det har vore lite med oppdatering etter at vi sette føtene vår på ivoriansk jord. Vi har ikkje hatt internett-tilkobling heime, men i går var nettverket på plass, så no kan vi endelig få gje lyd frå oss!

Her i Abidjan har vi – og kjem vi til å få – det bra. Den første tida har vi brukt til å kome oss litt i orden i huset, ordne kontorlokale til Jostein og radiomedarbeidarane, rydde litt i ting og tang, og orientere oss i denne millionbyen som Abidjan jo er. Det er utrulig godt at vi allereie har vore fem veker i Abidjan tidligare. Dette gjer at vi slepp å køyre oss vill (gjeld i alle fall Jostein må vel seiast), at vi veit kor butikkar, kyrkje, fruktmarked og bakar fins, og ikkje minst at vi kjenner frå før dei som jobbar hos og saman med oss. Då blir det jo nesten som å kome heim. I går kom Jon Ivar (Friborg) med flyttelasset vårt og radioen sitt utstyr, køyrande frå Mali, så no har vi heimen vår her! Kjekt også å allereie no få kollega på besøk!

Godt har det også vore å vere med på engelske samlingar på søndagsettermiddagane , og sjå at vi kan få fellesskap og forhåpentlegvis vennskap i det internasjonale miljøet.

Ei lite oppdatering om oss:

Knøttet: Er veldig aktiv i mammas mage. Dersom mønsteret etter storesøster er det same, så er det ting som tyder på at mamma ikkje treng ekstra trim dei neste åra. Svangerskapet går bra, og vi gleder oss til å helse på mirakelet i januar.

Simone: Var ganske urolig og krevande siste vekene i Mali- ho visste vel at ting var i gjerde. Også dei første vekene her har ho vore avhengig av å ha mamma innen synsvidde, men no byrjar det å løsne litt. I skrivande stund er ho med hushjelpa vår, Paul på taket. Ho går også gjerne ut i hagen på oppdagelsesferd. Ho vinn stadig nye terreng, og er familiens store skravlehank og klatremus. Fleire og fleire ord kjem ut av munnen. Det siste er bebe, og då peikar ho gjerne på mammas mage.

Jostein: Er i gang i arbeidet med radioen og organiserar kontor og diverse. Ser fram til å få radiomedarbeidarane på plass på arbeid over helga.. Koser seg framleis over å bu i Afrika, og nyttar seg gjerne av høva til å få sjå mange gode fotballkampar på tv. Prøver å bruke ekstra mykje tid med Simone før nokre veker på kvart sitt kontinent!

Elisabeth: Prøver å organisere heimen og har byrja litt på opprydding og organisering i gjestehuset. Med ei aktiv jente i hælane blir nok det heller eit langtidsprosjekt. Har endelig fått rett behandling for augeproblem som ho har gått med sidan juni (feil diagnose og – behandling i Mali). Strikkar hue til Simone og prøver å førebu seg så godt som mulig på kalde månader i Noreg. Har byrja på bibelgruppe tysdags ettermiddag saman med for det meste amerikanske misjonærdamer. Kjekt.

Noen siste glimt fra livet i Bamako

Det er siste kvelden i Sébénikoro, Bamako og Mali.


Flyet letter fra Bamako Lufthavn, Senou kl 10.40 lokal tid tirsdag. Det aller meste er pakket klart, og vi tar oss tid også her på bloggen til å reflektere litt over de siste ukene. Det gjør vi gjennom å dele med dere noen bilder fra hverdagslivet vårt:

Bursdagsjenta

Nok en dag med mamma og pappa på kontoret

Nytt land- nytt språk. Elisabeth har tjuvstartet på mahou

Skal vi danse? Simone sammen med nabobarna

Velkommen- endelig, Habostad

Det regner og det regner

Elva er fin å leke i

Ungdomsdisko - rett utenfor huset

Vann vann vann

Hverdagstrafikk

Simone hjelper mamma med oppvasken

Vi blogges fra Abidjan!!!

Et lite stykke Norge - også i Mali

Når en er i utlandet hender det at små og ubetydelige opplevelser blir ekstra morsomme. Som det jeg opplevde på en restaurant her i Bamako i dag:

Inn kom en stor og kraftig afrikansk mann med en blå t-skjorte som lyste opp med en tekst som mange tusen fotballtilhengere i Oslo skulle kjenne godt til:

”Vålerenga mot rasisme”

Kan det være en bivirkning av deltakelse i Norway Cup? Her bør fotballklubben Start komme på banen…

Jostein

Vakt og venn

Tenkte jeg hadde lyst til å fortelle om "Arnfinn", vakten vår (Arnfinn er selvsagt det norske navnet vi har gitt ham).

Han var den første jeg følte jeg ble litt kjent med etter at vi kom til Mali. Han fortalte villig vekk om malisk historie, kultur, om Elfenbenskysten der han hadde bodd i åtte år og måtte flykte fra på grunn av krigen. Han var ivrig på å skulle lære meg bambara, og han var mer enn villig til å bidra med små og store hjelpeoppdrag for oss. Han «bodde» i et rom i uthuset her hos oss, dvs. han sov der hele dagen i og med at han jobbet om natten.

Derfor ble det en sorg for meg da vi fra nyttår av skulle skifte vakt, fordi vi skulle prøve ut en ordning med vaktselskap. Det betydde at "Arnfinn" sluttet hos oss.

Men etter seks måneders prøvetid med vaktselskap valgte vi å ikke fornye den kontrakten. Det åpnet for at "Arnfinn" igjen kunne installere seg på rommet her, og ting var tilbake til det gamle.

Vakten har hengt klærne sine til tørk etter nok en regnfull natt

Men nå blir det på nytt endring i og med at det er vi som flytter denne gangen. Og det gjør inntrykk når "Arnfinn" gir så sterkt uttrykk for at han er oppriktig lei seg for at vi skal flytte. Ja faktisk så har han tatt til tårene flere ganger de siste par ukene.

«Det er en del av personligheten min,» sa han her en kveld. «Jeg liker ikke avskjeder, og det å ta farvel med folk som en er blitt glad i.»

"Arnfinn" er rundt 30 år og en typisk ungkar. Men de siste månedene har han vært midt i prosessen med å få tillatelse til å gifte seg med jenta han har sett seg ut. Det foregår på typisk afrikansk vis, med brudepris og gaver til jentas foreldre. Og forhandlinger om pris. Han har fortalt åpent om prosessen og hvordan dette har vært vanskelig for ham.

Jeg må innrømme at slike relasjoner gjør det vanskelig å forlate Mali nå. Så er det litt godt å merke at en har fått bety noe for noen, selv om jeg føler at jeg disse månedene ikke har gitt veldig mye av meg selv, nettopp fordi jeg visste at dette var et midlertidig stoppested.

Men det er godt å ha venner en kan treffe her når vi er her i ny og ne.

"Arnfinn" er ingen bevisst muslim, men heller ikke en kristen – og har du plass kan du gjerne ta ham med i bønnene. Jeg vet at han er interessert i mye av det kristendommen står for.

Jostein

Insh Allah

Insh Allah (Om Allah vil) er et svært vanlig islamsk uttrykk, også her i Mali. Men nå om dagen hører vi den oftere enn vanlig. Og de som vi ikke tidligere har hørt si dette gjør det nå.

Rundt oss ser vi flere enn vanlig i hvite kjortler. Blant to unge gutter som var innom oss i kveld. Og alle snakker om at de skal i moskeen for å be om kvelden. De fleste faster, og dermed går gjerne arbeidet litt seinere enn vanlig.

Med andre ord, det er Ramadan, den viktigste måneden for muslimene – fastemåneden. Og dette går ikke upåaktet hen i et muslimsk land.

De lokale TV-kanalene sender hver kveld overføringer fra de store bønnesamlingene som skjer i Mekka, der tusener av muslimer sammen bøyer seg i bønn. Og på TV-kanalen står det følgende: «Dersom du vil få tilsendt bønner på mobiltelefonen din kan du sende kode .... til nummer ....»

Vanligvis er nabobutikken åpen hele kvelden, men ikke nå. «Alle butikkene er stengt, for folk er i moskeen for å be», er forklaringen.

Vær gjerne med og be om at Gud virkelig skal vise seg for muslimer her i Sébénikoro denne fastemåneden. Vi vet at mange muslimer opplever "kristne drømmer" (dvs. om Jesus, korset o.l) nettopp under fastemåneden.

Jostein

Sebenikoro snart tilbakelagt...

Berre ei drøy veke igjen no, så er kapitlet Sebenikoro historie i vårt liv. Men eitt lite år i Mali har sett sine spor. Det er godt å endeleg skulle få reise til bestemmelsesstaden. Tida mi i Sebenikoro har nok vore preg av midlertidighet. Kanskje for mykje til tider. Det har vore eit utfordrande år på mange måtar – kome som nybakt mamma til ein heilt framand kultur og til ein bydel som ein ikkje visste noko særleg om. Det har vore nokre tårer og høge skuldre.

Men no, når eg går tur i nabolaget ser eg at, jammen, dette er noko kjent no. Mannen i butikken som helsar stort når eg kjøper ingrediensar til pannekaker. Ikkje få gonger går vi derifrå med eit drops i handa til Simone – (som havnar i magen til mamma og pappa). Smilet og gledesropa på morgonen når Simone høyrer den velkjende lyden av at hushjelpa låser seg inn. Borna i nabohuset som vil leike med Simone, besøk av nabojenta som så gjerne vil høyre om Jesus. Det varmar når ho, ved første møte med Marie (Aukan, som skal flytte inn i huset når vi drar) spør: Er det du som skal lære meg om Bibelen no? Det har blitt sått noko, sjølv om eg kjenner det lite. Og klumpen kjem i halsen når same jenta bankar på døra og kjem med gåve til Simone – to dukker til ” ho som snart skal forlate meg”.

Det er noko kjent no å gå på marknaden. Ikkje skremmande og ikkje fullt så ”skittent” som for ti månader sidan. Og folk kjenner namnet mitt, og spør etter Awa Konaté (Simone sitt maliske namn) dersom ho ikkje er med.

No reiser vi til ein storby, til eit vakkert hus med stor hage. Eg må innrømme at eg gleder meg til den store hagen og alt det grøne. Men, kan det ikkje vere at eg kjem til å sakne smila til naboborna, tilstedeværinga til vakta og hushjelpa vår, butikkmannen? Eg trur det. Og Sebenikoro vil alltid være staden der eg vart vand til å vere mamma, der Simone kraup, reiste seg, sa mamma og gjekk for første gong.

Så skal eg få lov til å takke Jesus for desse månadane i Mali og Sebenikoro, både for det tunge og det kjekke. Og ber om at Guds rike må kome her, blant fattige, flotte Malinkéar.

Elisabeth

Nabojenta til høgre på biletet.

Noen refleksjoner

Når vi flytter til Abidjan den 15. september er det akkurat 10 måneder siden vi kom hit til Bamako første gang.

På mange måter føles det mye lengre. Vi har opplevd mye. Vi har hatt gode dager. Vi har hatt mindre gode dager. Vi har vært gjennom kultursjokk. Vi har kjent på glede ved å komme hjem til Sébénikoro etter uker borte. Vi har opplevd alle de ulike maliske årstidene: ”kuldetiden” fra november til januar da dynene faktisk ble funnet fram, den voldsomme varmetiden mars-mai da støvet ligger som et tynt lag overalt i huset og de sterke vindene drar med seg sand fra Sahara, og ikke minst perioden juli-september da regntiden forvandler Bamako helt totalt. Der det tidligere var store søppelhauger er det nå store grønne maisåkre. Der det var helt tørt og støvete renner det nå elver som på sitt sterkest kunne fungert som raftingelver. Den store elven Niger har vokst kolossalt.

Det har vært helt fantastisk å se hvordan naturen i randsonen av Sahara på så kort tid kan endre karakter totalt. Vårt lille papayatre har på to måneder vokst seg høyere enn muren rundt huset. De store åssidene rett nord for Sébénikoro er grønne og vakre, de som i hele vinter og vår bare var gråe.

”Se, jeg gjør alle ting nye”, står det i Bibelen. De siste månedenes endringer i naturen her i Bamako blir for meg et sterkt bilde på Guds evne til å forandre det som oppleves grått og litt trist, til noe grønt, vakkert og livgivende. Søppeldyngene har gitt liv til flotte maisåkre.

Her i Sébénikoro opplevde vi 5 måneder uten en eneste regndråpe. Da takker vi for regnet når det først kommer, selv om det har ført både til oversvømmelse på kontoret og at besøkende hit til Sébénikoro har satt seg fast i gjørma.

Men nå flytter vi altså fra dette. Til en helt annen tilværelse og et helt annet klima.

Det tørre Bamako-klimaet blir nå byttet ut med det alltid klamme og fuktige Abidjan-klimaet. Mali-tørken blir byttet ut med et alltid grønt og regnfullt Elfenbenskysten. Innlandet Mali blir byttet ut med kystlandet Elfenbenskysten. Den trygge byen Bamako der vi kan kjøre trygt på kveldstid blir byttet ut med ”metropolen” Abidjan der kriminalitet trolig er det største trusselen og der det er sterkt advart mot å ferdes utendørs etter mørkets frembrudd. Det fredelige Mali blir byttet ut med et Elfenbenskysten som de siste 6 årene har slitt med kupp, borgerkrig og politisk ustabilitet. Nærheten til naboene og nærmiljøet blir byttet ut med høye murer og elektrisk gjerde. Et godt norsk misjonærfellesskap her i Bamako blir byttet ut med en tilværelse der vi i minst ett år vil være de eneste norske misjonærene i Elfenbenskysten. Langdistansen til vår målgruppe mahouene blir byttet ut med nærhet til folket vi vil nå med evangeliet.

Det er mange ting som vil forandre seg når vi nå flytter sørover. Vi gleder oss veldig til endelig å komme dit vi skal være. Mange ting vil nok oppleves bedre. Mens andre ting vil bli savnet her fra Bamako. Men slik er vel (misjonær)-livet. Noe får man og noe mister man.

Sébénikoro vil vi alle fall alltid ha med oss videre i livet.

Måtte Guds rike få oppleve framgang både i Mali og i Elfenbenskysten.

Jostein


Her er endringene illustrert i noen bilder:

På flyttefot

Vi har regnet med det en stund, men først denne uka ble det formelt avgjort i Regionsstyremøtet for Vest-Afrikaregionen at vi sammen med radioteamet skal flytte til Abidjan i Elfenbenskysten i løpet av september.

Det føles godt at avgjørelsen endelig er tatt, og nå gleder vi oss veldig til å vende nesen enda lenger sørover. Flyttedato blir 15. september.

Denne flyttingen fører til at vi får vår femte ”permanente” adresse siden sommeren 2005. I tillegg har vi hatt kortere opphold både på Sørlandet og på Sunnmøre. Med andre så har vi hatt et skikkelig ”fanteliv” de siste tre årene.

Derfor føles det godt å endelig kunne slå seg til ro der vi er tenkt å være, og der misjonsarbeidet vårt er geografisk. Men paradokset i det hele er at vårt endelige mål er det området som er mest ustabilt politisk, og at vi derfor må være forberedt på at ting kan skje. Men avgjørelsen er tatt i nær dialog med den norske ambassaden i Elfenbenskysten, og vi føler oss trygge på det som er bestemt.

Vår flytting til Abidjan innebærer at misjonen nå reetablerer seg i Elfenbenskysten fire år etter misjonærene siste gangen måtte evakuere på grunn av krigen. Vi ber om og håper på at landet nå skal få oppleve stabilitet og fred, selv om det ennå ikke er gjennomført et demokratisk valg. Det skulle ha skjedd høsten 2005, men nå er valget berammet til 30. november i år.

En annen utfordring for oss i vår nye tilværelse er at vi blir de eneste norske misjonærene i Elfenbenskysten. Vær derfor gjerne med og be om at vi må få gode venner i det internasjonale misjonærfellesskapet i Abidjan

Dette...

...og dette...

...og dette blir nok kjærkomne gleder i ensomme stunder

Jenta vår har vorte eitt år!!

Kjempegodt med klubbe som eg fikk i gåve frå butikkmannen. Dette må eg smake igjen

Forrige onsdag vart jenta vår eitt år!

Ikkje så stor dag for Simone i og med at ho ikkje forstod så mykje av det som skjer, men ganske spesielt for oss store. Vårt første barns første bursdag! Dette året har gått utrulig fort, og Simone har gjennom det heile vore vår store solstråle, som vi takkar Gud for gong etter gong. Det at vi har Simone i våre liv er også eit tydelig vitnesbyrd om Jesu store kjærleik til oss!

Vi hadde ikkje noko feiring på dagen anna enn at vi hadde besøk av Levi, Gunhild og Torstein og at ho fikk litt gåver. Kjekt å få mange nye leiker. På laurdag hadde vi selskap med kake med lys og brus som seg hør og bør. Veldig kjekt.

Her kjem litt bilder.

Gåver frå Norge FØR frukost!

Bursdagshatt i selskapet i lag med helten Hanne (Friborg)

Kjempegøy med leike som lagar masse lyd!

Simone blir fort midtpunktet når ho er ute i gata. Her er ho ute sammen med hushjelpa (i gult i utkanten av biletet) på bursdagen sin, og naboborna vil gjerne leike...

Forvandling på 30 minutter

I kveld fikk vi oppleve en total forvandling av gaten utenfor huset. Vi har hørt at i regntiden blir den til en elv, og har også sett litt av det fram til nå. Men i løpet av 30 minutters svært kraftig regn, og dertil vannmengder fra åssidene utenfor bydelen, var det plutselig enorme mengder vann som skulle passere forbi huset vårt og nedover mot Nigerelven. Vi var glade vi hadde kommet hjem i god tid før regnet, hvis ikke kunne det blitt vanskelig med bil uten firhjulstrekker. Men i morgen er det nok tørket opp…

Slik ser det ut til vanlig

Slik så det ut i kveld

Her er det som snart er den eneste farbare veien til vårt hus

En litt spesiell form for søppelrydding var da en av nabokvinnene tok søppel fra en av haugene utenfor huset og kastet i elva, slik at s
trømmen tok det med seg videre nedover i nabolaget. Hun tenkte vel mer på at dette måtte være den billigste og enkleste formen for søppelbil, enn på naboene som i morgen våkner opp til enda mer søppel utenfor huset.

Jostein

Målgruppetenkning

Jeg har tre flotte og engasjerte ivorianske medarbeidere i radioen, alle mahouer. Engasjementet er stort og meningene til dels sterke.

De siste ukene har vi brukt mye tid på å diskutere målgruppetenkning i radioprogrammene. Manusene oversettes nemlig fra fransk til mahou, og som for alle kristne faller manusforfatteren noen ganger for fristelsen til å bruke ”kristent språk” i formidlingen sin. Og her går diskusjonen høyt.

- ”Vil mahouene forstå det?”
- ”Ja, det forstår da vel alle”
- ”Nei, du må huske på at vi snakker om radio, da får de bare høre det en gang. Hvis ikke de forstår, mister de tråden. Og mange er dessuten analfabeter.”
- ”Ja, men vi kan ikke forandre på den setningen…”

Omtrent slik kan diskusjonen gå i redaksjonsmøtene våre. Herlig!

Det er gøy å se bevisstgjøringen de har rundt slike problemstillinger. Derfor har vi nå begynt med et ekstra redaksjonsmøte der vi diskuterer manuset til det programmet som skal spilles inn den samme uken. Det er tidkrevende, men lærerikt for alle parter. Så får vi se hvor lenge vi klarer å holde debatten varm… Manusforfatteren er dessverre bosatt i Elfenbenskysten og får derfor ikke anledning til å delta. Det hadde jo vært enda mer interessant med ham til stede.

Jeg syns i alle fall det er spennende endelig å være i gang med det jeg faktisk er kommet hit for.

Jostein

Nedtelling...

Kor mange gardinstenger trengs det? Er her nok møblar? Er det rommet blitt vaska? Slike ting er det eg driv på med for tida. Det er berre dagar til dei første nye misjonærane kjem ut til Mali. Og då vil vi jo at mest mulig skal vere på stell før dei kjem. Og sjølv om det er eit par månader sidan vi flytta inn i nytt administrasjonsbygg, er det fortsatt ein del som må ryddast, ordnast, sorterast og organiserast. Og som kjent Tar Ting Tid her i Afrika.

Eg tel dagar til Gunhild, Torstein og Levi (Habostad) kjem ut - som dei første av i alt fire misjonæreiningar som kjem ut denne hausten. Allerede søndag kveld skal dei bli henta på flyplassen. Det blir godt å få dei ut hit.

Men det er ikkje berre ankomst av nye misjonærar det er nedtelling til...

- Om ei lita veke blir den lille babyen vår, som no slett ikkje er lita, eitt år!

- om halvannen måned skal vi flytte til Abidjan. (Dette blir ikkje bestemt heilt 100% før i slutten av august, så her må eg vel ta eit lite forbehold i nedtellinga.)

- om ca tre månader set Simone og eg oss på flyet til Noreg.

- og om fem månader blir vi fire i familien...

Elisabeth

Ps. Eg skreiv i eit blogginnlegg at eg lengta etter å gå trilleturar med Simone... Eg har ikkje følt eg kunne det - gå med ei flott vogn der liksom. Tenk på all merksemda... Men ein dag tok eg ho med ut likevel. Det vart ei positiv oppleving. Eg fikk ikkje meir merksemd enn eg brukar å få når vi går ute. Folk er vel blitt vande til oss :-)

Det vesle lokale markedet vårt i bakgrunnen.

Lyttere melder tilbake

Juli måned har vært en mager måned her på bloggen, det er bare å innrømme. Det gjenspeiler også at vi har hatt en travel måned med mange gjøremål, og lite overskudd til blogging.

Det betyr derimot ikke at det er stillstand i ting som skjer i vår tilværelse. Tvert imot er det masse nytt både bak og foran oss. Det får vi komme tilbake til etter hvert.

I denne omgang hadde vi lyst til å prøve å være med og inspirere deg litt, du som ser på misjonsarbeid som noe stort. For vi har i alle fall latt oss inspirere av tilbakemeldinger som er kommet fra mahouer som har lyttet til radioprogrammene.

Her kan du lese fire:

”Mahouradioen gir meg stor glede, fordi programmene som sendes er 100 prosent mahou. I tillegg får vi gjennom radioprogrammene anledning til å oppdage mange nye ting, som Guds Ord, liknelser og fortellinger, historien bak tilblivelsen av forskjellige mahoulandsbyer etc. Jeg vil veldig gjerne takke de ansvarlige for mahouradioen. Gjennom radioprogrammen er det som om mahouene kommer ut av mørket og inn i lyset.” (Mann fra Abidjan, Elfenbenskysten)

”Jeg er medlem av den frivillige organisasjonen ADB, som jobber for å skape utvikling i regionen Bafing (navnet på mahouenes region i Elfenbenskysten). En fredag jeg var på universitetet var det noen som fortalte at de nettopp hadde hørt mahouspråket bli snakket på radiostasjonen Fréquence Vie (Livets Frekvens, kristen lokalradio i Abidjan). Jeg liker mahouradioen, og synes det er spennende at det lages radioprogrammer på mahou. De som aldri har hørt om Jesus Kristus har anledning til å høre her.” (Mann fra Abidjan, Elfenbenskysten)

”Det er nesten 92 år siden jeg ble født, og aldri før har jeg hørt språket mitt på radioen. Nå i dag har jeg nettopp hørt mahou på radioen. Der snakker de om Gud og de forteller historier som spesielt angår oss mahouer. Jeg er veldig glad for at vi nå har egne radioprogrammer.” (Mann fra Touba, Elfenbenskysten)

”Jeg har blitt forlatt av familien min på grunn av at jeg tror på Jesus. Jeg har vært syk, men ble helbredet i kirken. Jeg blir utrolig glad når jeg nå har fått vite at det finnes et radioprogram som forteller om Jesus på mahouspråket, for vi mahouer har enda ikke forstått hvem Jesus Kristus egentlig er.” (Mann fra Touba, Elfenbenskysten)

Ei lita oppdatering.

Regntida har satt inn for fullt i Bamako, og vi frydar oss over kaldare dagar og netter, over å kunne sove utan aircondition, at Simone kan sove på eige rom, og at flisene på golvet ikkje er varme. Simone dreg i buksebein og armar og forstår ikkje kvifor ho skal ha noko på seg nedanfor knea og på armane, og vi synes det er litt godt at det er litt kaldt på morgonen og kvelden, sjølv om verskiftet har gjort oss alle tre forkjøla…
Med regnet kjem også det grøne fram! Rundt oss på alle kantar grønskast det, og det er utrulig godt. Eg var ikkje klar over kor mykje vakker natur og omgivelsar hadde å seie for meg, og eg kjenner no at det gjer meg godt å få litt gras rundt oss, det gjer også at søpla blir litt mindre synleg. I dag tidleg sette vi oss for første gong fast i gjørma rett utanfor huset vårt, og vi er spente på korleis vekene framover blir, med mykje regn og gater som berre er gjørme og mold. Men – det er vel dette som er ekte Afrika?

Litt om kvar av oss:
Jostein:
Har som før skreve på bloggen hatt hovudansvar for feltet her i ein månad. Det har vore veldig mykje å gjere og ha oversikt over, med flytting av gjestehus og kontor, og mykje administrasjon. Men stort sett er det kjekt. Godt å arbeide! Han har også tatt over radioarbeidet no. Saknar joggeturar og tennis med Espen (ettåring) og håper på ny ”partner” når nye misjonærar kjem om ein månad…

Elisabeth:
Har vore veldig sliten i det siste, og hatt ein augebetennelse det kravde fire forskjellige legar for å fikse (tja, den siste fann ut av det.) Det går betre no, og gleder seg over litt meir energi i kvardagen. Er ganske stolt over at eg endelig vann over skepsisen til å kjøpe lokalt kjøt på markedet, og er glad eg har litt overskudd til å prøve meg fram med matlaging av lokale grønsaker som eg ikkje kjenner til frå før. .. Små sigrar i kvardagen. Saknar å gå trilleturar med Simone, men det ligg ikkje akkurat til rette for det i Sebenikoro.

Simone Amalie:
Er stor jente på 11 månader. Ho trivs godt i Mali, og koser seg når ho kan sitte utanfor kontoret i ein grushaug og leike med andre barn. Dagen før ho vart 11 månader, bestemte ho seg for at nok er nok, og byrja like godt å gå! Og utviklinga går så fort at vi foreldra har vanskar med å følgje med.


Så takkar vi deg som les bloggen for at du ber for oss alle tre og arbeidet vi står i.


Elisabeth

Et stort bønneemne for radioarbeidet

Vi går en spennende framtid i møte i radioarbeidet blant mahouene. Gjennom mer enn 2 år har sendingene gått på lufta ukentlig. Medarbeiderne som begynte med null radioerfaring er i dag blitt gode radiojournalister ut fra forutsetningene. Jeg syns de er kommet langt på kort tid, og er imponert. Jeg gleder meg også til å være med og videreutvikle både radiotalentene og programformatene.

Ett av de spennende konseptene vi nå ønsker å ta del i er et program som heter ”The Way of Righteousness” (Rettferdighetens Vei). Dette er et programkonsept som er utviklet av misjonærer som arbeider inn mot den muslimske folkegruppen Wolof i Senegal. Programmet er allerede oversatt til opp mot 90 ulike språk.

”Rettferdighetens Vei” er et program som går kronologisk gjennom Bibelen, og som er helt spesielt tilrettelagt for muslimske lyttere. Gjennom 100 programmer totalt formidles Evangeliet helt fra grunnen av, med utgangspunktet i Bibelens egne fortellinger.

Vi ønsker så raskt som mulig å sette i gang oversettelsesprosessen av dette konseptet til mahou. Deretter blir det en stor utfordring å finne rett person til å presentere programmene på radio. Det er dette jeg gjerne vil utfordre deg til å be om. At vi må finne rett person. En erfaren kristen mahou, som vil fungere godt i radioformidling og som selv kan identifisere seg med budskapet som formidles. Denne medarbeideren har vi ikke i vår midte per i dag, og det vil være en krevende rolle å fylle.

Så dette er vårt helt konkrete bønneemne: Be om at Gud skal vise oss hvem Han har tenkt til denne oppgaven, og at vi skal finne rett person.

Jostein