Fattigdom

Mer enn en femtedel av menneskene i verden i dag lever i såkalt ”absolutt fattigdom”. Det vil si at de lever på mindre enn 1 dollar om dagen. Dette tilsvarer mindre enn 7 kroner dagen.

Ca. halvparten av disse lever i ”ekstrem fattigdom” – det vil si at de lever på mindre enn 275 dollar i året. Rundt 5 kroner dagen. FN-tall viser at 815 millioner mennesker i 2002 har for lite mat til å dekke sitt daglige energibehov.

Ekstremt er en ganske så treffende beskrivelse av denne situasjonen. I tillegg til sin egen fattigdom mangler disse menneskene alt av sosiale goder eller velferdsgoder. De har slett ingen stat som hjelper dem. Vanligvis har de også mange munner å mette.

Jeg har drevet litt research i dag. På FN sine nettsider har jeg funnet ut at andelen av mennesker i Afrika sør for Sahara som lever på mindre enn en dollar daglig er 46,4 %. Enda mer deprimerende er det at denne andelen er et par prosent mer enn i 1990.

Verden er ubarmhjertig!

Her i Norge utgjør vi på alle måter verdens overklasse. Vi har verdens beste velferdsstat. Vi har alle mulige slags støtteordninger. De fleste av oss tjener mer enn nok, selv om vi ikke tilhører lønnsadelen (– og jobber i misjonen).

Som misjonærbarn oppvokst i Afrika har denne problematikken alltid opptatt meg - og plaget meg.

Hvor bevisste er vi egentlig på dette i Norge? Ikke minst vi som er kristne?

Nå har jeg bodd mange år her i landet, og problemstillingen har ligget alt for langt bak i bakhodet.

Men nå nærmer denne virkeligheten imidlertid seg faretruende nær igjen, i og med at vi snart setter våre bein på afrikansk jord. Da kan vi ikke lenger gjemme oss bak ”Festung Europa”, langt borte fra de lidende. Vi kan ikke lenger bare slå av TV’en, gå og lage oss en god middag og glemme det hele. Vi kan ikke lenger si at ”ja men vi bor i Norge og vi kan ikke gjøre noe uansett.”

Da vil fattigdommen befinne seg rett utenfor døren. Da vil den fattige ikke lenger være en ”fremmed, ukjent, langt borte i Afrika.” Da vil nemlig den fattige meget vel kunne være en god venn, kanskje til og med en arbeidskollega. Hvordan forholder vi oss til virkeligheten da?

En av våre forelesere sa nylig at han lett hadde dårlig samvittighet for sin rikdom når han bodde i Afrika og levde blant de fattige. Men, sa han: ”Vi har ikke noen mindre grunn til å ha dårlig samvittighet når vi er her i Norge enn når vi er i Afrika.”

Hvorfor bryr vi oss egentlig så lite her i nord? Hvorfor tåler vi så inderlig vel den urett som ikke rammer oss selv?

Faktum er at overklasse-Norge gir mindre enn 1 % av sin overflod til de fattigste av de fattige. Og i kroner og øre får vi vel så mye tilbake gjennom handel av ulik slag. Det hele er ganske så sykt, egentlig.

Kanskje burde flere av oss se virkeligheten med egne øyne?

Det har jeg gjort – og det har forandret meg før. Jeg er sikker på at det kommer til å forandre meg igjen. Spørsmålet er bare hvor lenge...

Jostein